musikk
// anmeldelser
3
tuba tuba
Alt forandres
Karmakosmetix/Musikkoperatørene
NOE UFOKUSERT MORO
5
audrey horne youngblood
napalm / indie distribution
Fengende hardrock // Med det vi håper er en referanse til Rob Lowe i hockey-filmen Youngblood fra 1986 (Keanu Reeves har en av vsine første roller her) er Bergensrockerne Audrey Horne tilbake med sitt første album siden den selvtitulerte maskinen Audrey Horne fra 2010. 3 år er lang tid å vente på et nytt album, men hardrockerne skuffer ikke. De har brukt tiden godt og utviklet seg videre. For der de alltid har vært et hardt, mørkt og særegent band er de på denne fullengderen en langt mer fengende kvartett enn de har vært som band noensinne. For oss som digger det melodiøse framfor det harde innenfor hardrocken er dette et velkomment grep av Audrey Horne. Uten at du som har fulgt bandet til nå kommer til å føle noen avstand. Det er fortsatt et utpreget organisk og levende uttrykk som preger skiva. En skive som inneholder høydepunkter som "Straight Into Your Grave", "There Goes A Lady" og vår favoritt "Redemption Blues" som vi lukker øyene til og ser for oss en scene på isen med Patrick Swayze og Rob Lowe. / TORE LØCHSTØER HAUGE
4
razika
på vei hjem
K.DAHL EFTF. / WARNER MUSIC
Indie ska // Oppfølgeren til debutalbumet Program 91 som ble Spellemannnominert, og som høstet lovord fra alt fra hjemlig til utenlandsk presse, føles umiddelbart som et mer modent og fokusert album. Ikke bare på grunn av åpenbare grep som at de har gått over til å bare synge på norsk denne gangen, men inntrykket etter første gjennomlytting er at det er gjennomgående strammere og mer stilsikkert fra Bergens-jentene. Mer modent, mer seriøst. Først og fremst musikalsk, men også tekstmessig. Et band i klar utvikling, men som kanskje for et lite øyeblikk mistet litt av det uforutsigbare, naive og livsbejaende som gjorde at man falt for dem i utgangspunktet. Når det er sagt så er singelen, og elsk-og hat erklæringen til hovedstaden, "Oslo" det definitivt beste bandet har gjort på skive. Problemet er vel at med en så sterk låt at resten av albumet sliter noe med å heve seg opp til samme nivå. Ønsket er vel egentlig bare det at man føler det er så langt mer potensial i bandet enn det de foreløpig får ut, et potensial til å bli et godt gammeldags favorittband av typen du ikke har hatt siden du skrev bandnavn på pennalet. / TORE LØCHSTØER HAUGE 56
spirit / 01_2013
4
GUNHILD SUNDLI TANKEROP
EMI NORGE/EMI
Folkepop // Det er umulig å skrive om Gunhild Sundlid uten å komme inn på hennes gamle band Gåte. Et band som med sin blanding av folkemusikk og rock tok begynnelsen av 2000-tallet på kornet - på godt og ondt. Men, uansett hva man skulle mene eller ikke mene om Gåte så var det et ubestridt faktum at Sundlid ikke bare var vokalist i et band, men var en suveren og karakteristisk frontfigur. Nå via et kort Gåte-comback og et eksodus på teaterscenen er hun altså klar for å debutere solo. Det gjør hun med det markante og selvsikre uttrykket hun har hatt siden Gåte. Musikalsk høres det ut som en blanding av hennes gamle band, på for eksempel "Når e tid", en mer teatralsk Ingeborg Selnes på sporet "Glimt", eller som en kvinnelig utgave av en glemt mann som Nagel, på skivas kanskje beste spor "Gi mæ fred". Båndene til folkemusikken er også til stede gjennom hele den noe eklektiske skiva. Spesielt på låter som det litt eksperimentelle tittelkuttet "Tankerop", men også på skivas mest kommersielle låt "Endring". I så måte den forenende fellesnevneren på en skive som tross alt sitt talent spriker i overkant mye for å virkelig sette spor. / TORE LØCHSTØER HAUGE
Tuba Tuba er et ungt Oslo-basert indieband. De er det mange av. Veldig mange. Men det er ikke så mange med norske tekster, noe som straks gjør denne gjengen og deres debutalbum litt mer interessant. Etter en forglemmelig instrumental intro får vi servert en lovende trio av låter. Først byr de på en Passion Pit-aktig synth-lek i Tegn til musikken, og så en uventet ska-inspirasjon i Discodyr som gjør at ørene spisser seg litt. Dette blir fulgt opp av et highlife-via-Vampire Weekend-aktig riff i låta Stereo mot rommet. Det låter friskt og artig. Helt til de bestemmer seg for at tekstene ikke veier tungt nok alene. I stedet for å fortsette med det klassiske mørk tekst/lystig melodi-knepet velger de å snu låta i retning ”Sigur Ros’ storslagne crescendoer” (for å bruke bandets egne ord), og jeg blir sittende og ønske at Stereo mot rommet endte med frasen ”Tenk om alt vi har er nå”. Og slik fortsetter resten av plata. Det er enkelte gylne øyeblikk som blir avløst av bandets ønsker om å male med de bredeste penslene i sjappa – og helst alle på en gang, når alt de egentlig hadde trengt var en blyant. Med litt mer fokus, selvsensur og en streng produsent kunne dette blitt en solid debut. / ANDREAS VAN DER EYNDEN
4
Mikhael Paskalev
What's Life Without Losers
Pretty Boy Floyd Records / Universal
Tillfredsstillende // Det er vanskelig å ikke bli glad i Mikhael Paskalev når han på coveret omfavner en naken dame med sminke smurt over sitt eget ansikt. Man føler umiddelbart et slektskap til en slik mann (som må ha følt et enormt forventningspress til denne debuten). Spesielt hvis man alltid har vært noe svak for menn som Pete Doherty. En mann Paskalev ikke er totalt ulikt i uttrykket på tross av sin særegne måte å synge på, og selv om han selv nok mener han ligger tettere opptil folk som Paul Simon ("Me And Julio Down By The Schoolyard"tiden) og The Shins. Og han er best når han frigjør seg noe fra sine uttalte inspirasjonskilder som på singlene "I Spy" og "Jive Babe" - de eneste virkelige klare singelsporene på en skive som er overaskende lavmælt, og tettere opp mot Jonas Alaska enn man hadde sett for seg (og kanskje også ønsket seg). Når det er sagt er det gull blant disse låtene også - som skivas sterkeste spor: "Hey Joseph". En enkel og nedstrippet låt som på 3:59 minutter viser Mikhael Paskalevs ubestridte talent. Gjennomgående tilfredsstillende debut med et lite ønske om mer pop og litt mindre countryish flørting. Bare å glede seg til fortsettelsen. / TORE LØCHSTØER HAUGE