Page 1


INNHOLD Forord

7

DEL 1 INNLEDENDE PERSPEKTIV Innledning Kort om fremgangsmåte Sentrale begreper  Rammeverk

12 19 27 30

DEL 2 FLUKT OG OPPGJØR Frihet eller forsømmelse? Frykt og redsel Skylden Skammen Forsvar i en farlig verden Raseri og hevn Trygge rom Mot et bedre liv Viktors vei Å skape nye relasjoner

48 66 90 112 132 138 148 154 164 176

DEL 3 REFLEKSJONER Refleksjoner mellom virkelighet og håp Refleksjoner over fortelling og språk Avsluttende refleksjon Litteratur

186 206 222 228


FORORD I Norge bor det i dag ca. 2 millioner menn over 18 år. Selv et forsiktig anslag tilsier at minst 100 000 av disse har opplevd å bli utsatt for det de selv opplever som en eller annen form for seksuelt overgrep før de fylte 18 år. Dette tilsvarer nesten innbyggertallet i Bærum kommune (107 000) eller i Sarpsborg og Fredrikstad til sammen (107 000). Statistisk sett vil de finnes i enhver skoleklasse, på ethvert fotballag eller i enhver skolefritidsordning. Du kan ikke unngå å møte dem. Mange av disse guttene er utsatt for svært grove overgrep, og kommer til å møte mange utfordringer. Du vil finne dem igjen i skoleverkets budsjetter, spesielt i de postene som handler om særlige tiltak til barn og unge som strever med læring og adferd. De er særlig synlige i budsjettene til barne- og ungdomspsykiatrien. Når de blir voksne, vil du finne dem i igjen i mange av Statistisk sentralbyrås statistikker over ulike former for helseplager, uførhet, skilsmisse og selvmord. Men selv om du ikke kan unngå å møte dem, er de likevel vanskelig å få øye på. Gjennom generasjoner har de skjult seg blant oss. Gjennom generasjoner har vi lukket øynene for at også gutter blir seksuelt misbrukt. Vi kan fortsatt velge å skyve det bort inntil det rammer oss selv eller noen som står oss nær. Vi kan også betrakte det som et problem som psykiatrien og rettsvesenet må ta seg av. Eller vi kan velge å ta det på dypeste alvor. Men uansett hvordan vi som enkeltpersoner velger å betrakte dette, er det et moralsk problem at vi som samfunn i så liten grad har evnet å sette det på dagsordenen. Konsekvensen av den historiske tausheten og tabuiseringen av seksuelle overgrep mot gutter er at tusenvis av norske borgere har opplevd at samfunnet har bidratt til å forsterke den skammen og krenkelsen de allerede lever med. De som er overlevende etter overgrep, har et legitimt krav på at samfunnet erkjenner at de er blitt krenket, og at de i stor grad er blitt latt i stikken. Dette er et ansvar vi alle må ta. I siste instans er vi som borgere ansvarlige for de holdninger vi som samfunn gir til kjenne overfor svake og sårbare grupper. Det er likevel grunn til å være optimistisk. I løpet av de siste ti årene har man sett at seksuelle overgrep mot gutter og menn også 7


er blitt tematisert andre steder enn bare i terapirommene. Det har fått oppmerksomhet i forskning, i media og i offentligheten generelt. Opprettelsen av støttegrupper, krisesentre, ressurssentre og nettsteder for menn som har vært utsatt for overgrep, har uten tvil bidratt til å berge liv. For den som strever med isolasjon og skam, er det stor hjelp i å vite at man ikke er alene. Den ene av bokens forfattere – han skriver under pseudonymet Viktor – har betalt en høy pris for en barndom fylt av overgrep. Han har også følt at samfunnets taushet har bidratt til krenkelsen. Den andre forfatteren, Terje Mesel (TM), har ingen erfaring med overgrep – utover innlesningen i forskningsfeltet i forbindelse med arbeidet med denne boken. Veien mot større ansvarliggjøring går blant annet gjennom økt kunnskap. Selv om man i ulike profesjoner etter hvert har fått større forståelse for fenomenet seksuelle overgrep generelt, mener vi det fremdeles er for liten kunnskap om de spesifikke utfordringene gutter møter. Vi har i all hovedsak to mål med boken: For det første ønsker vi å formidle kunnskap om hvordan en oppvekst preget av overgrep kan se ut. For det andre håper vi at en slik nærlesning kan bidra til at fordommer, tabuer og stereotypier omkring overgrep mot gutter og menn brytes ned. Vi skal følge Viktors liv fra barndommen og frem til i dag, når han er midt i livet. Vi håper at denne beretningen, koblet opp mot relevant forskning, kan bidra til økt forståelse. Etter vår oppfatning vil boken være relevant for personer som på ulike måter jobber med barn og unge, blant annet i helse- og sosialtjeneste, skole og barnehage, idrettslag samt andre lag og foreninger. Vi håper også at den kan leses både av dem som selv strever med en bakgrunn med overgrep, og av ektefeller, kjærester eller andre som står dem nær. Boken kan nok oppleves som smertefull lesning. Men vårt håp er at man kan bli litt klokere av den. Prosjektet har mottatt økonomisk støtte fra Kristiansand Sanitetsforening, som så behovet for mer kunnskap om temaet. Vi skylder dem en stor takk, for uten deres hjelp hadde ikke prosjektet blitt realisert. I tillegg takker vi også våre arbeidsgivere, blant annet ved Universitetet i Agder og Sørlandet sykehus Abup, som har lagt til rette 8


for arbeidet med boken. Vi takker også kolleger ved San Diego State University, School of Social Work, som høsten 2016 stilte arbeidsplass til disposisjon for TM. Til slutt, en takk til våre sjenerøse kolleger Nils Eide-Midtsand og Torstein Stray ved Sørlandet sykehus Abup, Paul Leer-Salvesen ved Universitetet i Agder og Jan-Olav Henriksen ved Menighetsfakultetet som brukte tid på en kritisk gjennomlesning av manus. Takk også til Kristin Mesel for god språklig hjelp med manus, og redaktør Lars Aase for godt samarbeid om utgivelsen. Kristiansand/Oslo/San Diego Desember 2016 Terje Mesel Viktor B.

9


DEL 1 INNLEDENDE PERSPEKTIV

11


INNLEDNING Jeg var kanskje fire–fem år, og vi hadde nettopp flyttet. Rekkehusene lå tett mellom høye blokker. Vi skulle bli her lenge, og det myldret av barn. Jeg hadde én yngre og én eldre søster. Et steinkast fra rekkehusleiligheten vår lå en diger betongkoloss av ei boligblokk og stjal sola fra oss. Storesøsteren min hadde blitt kjent med ei jente i blokka. Hun kom hjem og fortalte at hun hadde snakket med faren til denne jenta og sagt at hun hadde en lillebror. Han hadde bedt henne om å ta meg med opp neste gang hun kom på besøk. Jeg kan huske at vi satt på kjøkkenet da hun fortalte det. Mamma var sammen med oss. Jeg er usikker på hvor gammel jeg var, men jeg tror ikke jeg hadde begynt på skolen. Nabofamilien bodde i åttende etasje, og det var heis i blokka! Jeg tror jeg syntes det var spennende å bli med opp dit. Jeg husker at leiligheten gjorde inntrykk på meg. På veggene hang rare ting, et gevær, ting jeg aldri hadde sett før. Jeg husker søsteren min gikk inn på rommet til venninnen. Jentas far tok meg inn på kontoret sitt. Jeg husker ikke så mye av det som skjedde, bare at det var vegg-til-vegg-teppe på gulvet og at vi lå der. Men jeg husker at det var slik det begynte …

12


SISYFOS

Sisyfos var ifølge gresk mytologi konge i Korint. Han pådro seg gudenes vrede, og måtte ta sin straff. Han ble dømt til å skyve en tung stein til toppen av et fjell, for deretter – igjen og igjen – se at steinen rullet ned til foten av fjellet. I essayet Myten om Sisyfos (Camus, Bjørnstad og Vestre, 2002) spør den franske filosofen Albert Camus om det å være dømt til et livslangt arbeid som ikke kan avsluttes, også er å være dømt til ulykke? Sisyfos kjenner skjebnen sin, og i denne innsikten ligger også tragedien. Han vet hva som venter; steinen ruller alltid ned. Men han er både sterkere enn steinen sin og større enn skjebnen sin. Alle liv har utfordringer, alle liv består av både glede og sorg, så han vender seg igjen mot foten av fjellet for å ta fatt på steinen på nytt. Camus skriver: Jeg forlater Sisyfos ved foten av fjellet! Man gjenfinner alltid sin byrde. Men Sisyfos vitner om den høyere form for trofasthet som fornekter gudene og løfter stenene (Camus et al., 2002, s. 123). Det er ingen straffende guder i vår fortelling, men en mann som gjennom sine handlinger dømmer en gutt til et livslangt sisyfosarbeid. Kan dette arbeidet noen gang avsluttes? Neppe. Steinen kommer nok ikke til å falle helt til ro. Kanskje blir steinen mindre og gutten sterkere? Kanskje vil han lære seg steinens form og lune, og finne måter å håndtere den på med mindre innsats. Men steinen er blitt en del av livet hans. Denne innsikten representerer noe mer enn tragedie, sier Camus. Den representerer også et stille opprør mot både gudenes straff og straffens håpløshet. Den innsiktsfulle Sisyfos, som løfter steinen på nytt, viser at han er større enn den skjebnen han er pålagt. Han gjør steinen til sin egen, og tar tilbake forfatterskapet og ansvaret for sitt eget liv. Camus slutter sitt essay slik: Selve kampen for å nå høydene er nok til å fylle et menneskehjerte. Man må tro at Sisyfos er lykkelig (Camus et al., 2002, s. 123). Camus’ essay er egentlig en protest mot skjebnen, og en fortelling om lykke. Vi kunne føyd til: Sisyfosarbeid er en protest mot og en avvisning av å la seg definere av andres krenkelser; det handler om en vilje til å ta tilbake seg selv. Det handler om en vilje til frihet. Veien dit kan nok til tider oppleves håpløs. Man kan glemme toppen av syne i alt slitet, eller tro at man aldri når frem. Men lykke er ingen gitt størrelse. 13


Opplevelsen av den forholder seg til det rommet mellom virkeligheten og håpet som livet vårt utspiller seg i. Sisyfos’ kamp handler om å rydde nye veier og oppfylle drømmer. Han kan se seg tilbake og få bekreftet at han har flyttet seg mot frihet; at han i større grad enn før bestemmer over eget liv. Å lese sine egne fotefar gjennom livet kan gi en følelse av lykke når man ser hvilken vei de har tatt. Camus kom senere i livet til å endre oppfatning om Sisyfos-myten. Sisyfos’ kamp blir dypest sett absurd og håpløs; han slåss for en fremtid som med sikkerhet ender i død. Når livets kulisser demonteres, er selvmordet det eneste filosofiske problemet som gjenstår: Er livet verd å leve? Denne boken skal imidlertid konkludere annerledes: Det kan gi dyp mening å jobbe for å ta tilbake – og bemektige seg – sitt eget liv, selv om man som Sisyfos er pålagt en byrde man vanskelig kan velge bort.

TEMAET

Dette er fortellingen om et barns kamp. Den handler om et menneske som slåss for å rydde en vei fra barndom til voksen, bort fra isolasjon og ensomhet. Den handler om å prøve å bytte skammen mot verdighet, redsel mot trygghet. Men det er et stort og usikkert livsprosjekt for en liten gutt som gradvis kommer til å oppfatte seg selv som unormal, skitten og verdiløs. Det han ikke vet da, men som han tidvis skimter, er at det er gode grunner til at han erfarer seg slik han gjør. Mange av de konsekvensene forskningen har identifisert hos dem som har vært utsatt for alvorlige overgrep, setter også sitt merke på denne gutten. Han vet heller ikke at verken selvforståelse eller selvfølelse er objektive og gitte størrelser, men skjøre konstruksjoner formet i det komplekse samspillet mellom det biologiske, det psykologiske og det sosiale. Han vet heller ikke at det sosiale rommet mellom mennesker – i familien, på skolen eller i samfunnet – er det stedet han må hente ressurser til en selvfortolkning, selv om disse rommene kan være både ressursfattige og undertrykkende. Han vet heller ikke at det naboen gjør mot ham, er grove kriminelle handlinger som vil føre til lang fengselsstraff om han blir dømt. Gutten har ingen forståelse av at seksuelle overgrep kan 14


forstyrre hjernens utvikling, rasere følelseslivet, forvirre den seksuelle identiteten og etterlate ham ensom og forvirret i en farlig verden. Men etter hvert som han blir ungdom, merker han med økende fortvilelse at det bryter på dypt vann, både i følelser og tanker. Det er slik han blir klar over både ensomheten og tyngden i den børen han bærer.

VIKTOR

I denne boken er han én av to forfattere, og skriver under navnet Viktor. Han har valgt et symboltungt forfatternavn. Viktor betyr seierherre. Det symboliserer at han både håper og forventer at han skal seire; mestre steinen han skyver på og ta tilbake livet sitt. Han er i dag i førtiårene, har lang akademisk utdanning, betydelig internasjonal arbeidserfaring og en lederstilling i det offentlige. Men han har også søvnproblemer, muskel- og skjelettplager samt migrene. I store deler av livet har han vært plaget av flashbacks. Han er av og til dyster og deprimert, som oftest formell og kontrollert i sin adferd, og det er sjelden han slipper taket og slår seg løs. Han har ektefelle og barn han følger opp i utdanning og fritidsaktiviteter. Dessuten har han mange hobbyer og et sosialt liv med venner. Egentlig har han det godt på stell. Men han flykter ennå fra skammen over hva han har vært med på. Ikke minst fordi han med jevne mellomrom tilsynelatende frivillig oppsøkte den personen som begikk overgrepene. Det er Viktors overgrepserfaringer vi skal reflektere over i dette arbeidet. Alt fortellingsmaterialet er autentisk i den forstand at Viktor beskriver det slik han husker det. Vi skal ikke gi detaljer fra overgrepene, og grunnen er åpenbar. Dette er ikke en studie som handler om pedofili eller om overgrepene som sådan. Det er en studie av de sporene en oppvekst med seksuelle overgrep har satt hos en som har overlevd. Viktor ble for noen år siden gitt diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som følge av overgrepene, men har ikke mottatt noen form for terapeutisk behandling.

15


ET MORALSK SPØRSMÅL

Det er altså Viktors fortelling som skal danne den røde tråden i arbeidet. Den har en klar moralsk kjerne ved at den gjennom store deler av livet har rotert rundt begreper som skyld, skam og ansvar. Senere i livet har begrepet frihet kommet til. Dette er Viktors mål. Han som begikk overgrepene, er død nå, men makten hans er fremdeles til stede i Viktors fortelling. Vi skal ikke plassere oss inn i en spesifikk tradisjon eller tilnærming i overgrepsforskningen.1 Vi skal snarere, med utgangspunkt i moralfilosofien, forsøke å reflektere kritisk over hvilken rolle disse begrepene har spilt i Viktors liv. Noen vil kanskje spørre hvorfor man skal bruke tid på spørsmålet om skyld. Er det ikke åpenbart for alle at et barn ikke kan være skyldig i sitt eget overgrep? Juridisk er dette klart: Et overgrep impliserer at noen utfører en krenkende handling overfor noen andre – enten det er et barn, en kvinne eller en mann. Det er i all hovedsak et forhold mellom en gjerningsperson og et offer, og hvor gjerningspersonen må bære skylden for krenkelsen. Men overgrep som sosialt og psykologisk fenomen er ikke like klart. Studier av overgripere viser for eksempel at de ofte bruker strategier som flytter skylden over på offeret. Det kan handle om at de på ulike måter gir inntrykk av at dette er noe offeret selv vil. De kan også forsøke å utvikle en relasjon ved å insistere på at dette er noe fint de har sammen, eller at de seksuelle handlingene er en innføring i voksenhemmeligheter barnet selv skal praktisere når det blir eldre, osv. At en gjerningsperson bruker slike strategier, kan ha flere forklaringer. Det kan være ulike psykologiske grunner for det.2 Det kan handle om et forsøk på å rettferdiggjøre egne handlinger. Ved å fremstille dette som eksempelvis en type forbudt kjærlighetsforhold, eller som et lærer–elev forhold, bidrar man til å svekke den moralske fordømmelsen, om ikke annet enn i egne øyne. Det er altså slett ikke sikkert at en overgriper selv forstår overgrepet som det det er: En grov krenkelse. 1. For en bred innføring i ulike forståelser, temaer og behandlingstilnærminger til seksuelle overgrep, se Sanderson (Sanderson, 2006). I 2016 kom det ut to viktige norske arbeider med relevans til vårt tema (Hagen, Silva og Thelle, 2016; Øverlien, Hauge og Schultz, 2016). De kom dessverre ikke tidsnok til at vi fikk integrert dem i arbeidet vårt. 2. Det faller utenfor denne studien å gå inn i forskningen på hvilke psykologiske mekanismer som er i spill hos overgripere. For en introduksjon til feltet, se Spiegel (2003, s. 26 ff.)

16


Ulike gjerningspersoner kan selvsagt også ha ulik forståelse for den skaden de påfører offeret, og ulik grad av moralsk refleksjon over de overgrepene de utfører. Det er heller ikke sikkert at Viktor og andre ofre synes skyldspørsmålet er avklart. Dessverre er det slik at overgripere ofte lykkes med sine manipulerende strategier. Mange barn som er i en overgrepssituasjon, oppfatter situasjonen som noe både de selv og overgriperen er medskyldige i. Det er en del av overgrepets fordreide moralske logikk at offeret ofte tildeles en rolle som medskyldig eller medsammensvoren. Logikken er like enkel som den er fordreid: Når en overgriper fremstiller forholdet som et kjærlighetsforhold, et lærer–elev forhold eller noe fint de har sammen, trekkes offeret inn som en tilsynelatende frivillig deltaker i handlingene. Disse mekanismene er, som vi skal se, et kjent fenomen i overgrepsforskningen. Det er også vel beskrevet i det store fagfeltet vi kaller viktimologi. Viktor oppsøkte over flere år den personen som begikk overgrepene, og det var nok til at den moralske dommen i Viktors egne øyne var ganske klar: Han måtte være like skyldig som han som begikk overgrepene. Vi skal senere også se hvordan de sosialt etablerte idealene om hva det vil si å være gutt og/eller mann, kommer til å forsterke denne selvfordømmelsen.

MORALFILOSOFISKE VERKTØY

Som sosialt fenomen er det altså viktig å ta det moralske skyldspørsmålet på alvor. Ikke fordi det i seg selv er moralsk uklart, men fordi skyldspørsmålet ofte er satt så sterkt i spill mellom gjerningsperson og offer. Dette spørsmålet dirrer i spenning når Viktor forteller om sin enorme skam- og skyldfølelse, som i ungdommen brakte ham helt til bristepunktet. Nå er skam- og skyldfølelse sentrale begreper både i overgrepsforskningen og i voldsforskningen. Men spesielt i overgrepsforskningen blir de sjelden beskrevet og analysert som moralske begrep.3 Det er 3. Gode eksempler kan være noen av de sentrale arbeidene innen overgreps- og traumefeltet som vi skal trekke store veksler på i dette arbeidet (Herman, 2015; Spiegel, 2003; van der Kolk, 2014).

17


for så vidt ikke så merkelig. For det første er de moralske spørsmålene naturlig nok ofte perifere som forskningsobjekter i de disiplinene som vanligvis beskjeftiger seg med seksuelle overgrep. For det andre kan det være nærliggende å tenke at seksuelle overgrep mot barn er moralsk avklart: Skylden ligger utelukkende hos den som har forgrepet seg, og det bør derfor ikke være mer å diskutere. Etter vår mening er dette imidlertid en for rask slutning. Moralfilosofien har verktøy for å beskrive og analysere den moralske dynamikken som oppstår ved seksuelle overgrep. Den er således en ubenyttet ressurs på dette feltet. Dersom det er slik at mange ofre har det som Viktor, at de sliter med skyldfølelse og skamfølelse knyttet til deres tilsynelatende frivillige deltakelse i det som skjedde, bør forskningen – ikke minst av hensyn til ofrene – ta disse opplevelsene på alvor. Det handler om å tilby språklige ressurser og fortellinger som kan bidra til å identifisere og forstå de mekanismene som får offeret til å oppleve seg som medskyldig, og på den måten anerkjenne de moralske elementene som er i spill i en overgrepsfortelling. Det gir selvsagt også god faglig mening å beskrive seksuelle overgrep mot barn som primært et moralsk fenomen. Et seksuelt overgrep er en særdeles alvorlig krenkelse med potensielt vidtfavnende konsekvenser.

Når vi sier at de ikke utforsker skam- og skyldfølelse som moralske begrep, betyr ikke det at de unnlater å trekke normative slutninger. Et eksempel er Hermans bok. Den er, som vi skal se senere, svært tydelig på betydningen av terapeutens moralske standpunkt i arbeidet med traumatiserte pasienter. Vårt poeng er at analysene i all hovedsak er psykologiske, og ikke moralfilosofiske. Nå er det selvsagt ikke vanntette skott mellom de ulike disiplinene. I vårt arbeid vil det moralfilosofiske tyngdepunktet vise seg blant annet ved de teoretiske ressurser vi skal trekke inn i analysen.

18

Profile for Cappelen Damm

Vilje til frihet: Utdrag  

Seksuelle overgrep mot barn er grove kriminelle handlinger som kan gi omfattende skader. Historisk sett har samfunnet likevel ikke evnet å s...

Vilje til frihet: Utdrag  

Seksuelle overgrep mot barn er grove kriminelle handlinger som kan gi omfattende skader. Historisk sett har samfunnet likevel ikke evnet å s...