Page 1


KAPITTEL 5

Velferdsteknologi i en helseog omsorgstjeneste i endring Sigrid Nakrem Introduksjon Velferdsteknologi er blitt introdusert som en mulig løsning på fremtidens utfordringer med stor mangel på kvalifisert personell for å dekke det økte behovet for helse- og omsorgstjenester. Når behovet for flere varme hender (og kloke hoder) i eldreomsorgen og helsetjenesten ellers debatteres, kommer det imidlertid ofte kritiske røster som hevder at det er en motsetning mellom varm omsorg og kald teknologi. Varm omsorg er gjerne noe vi forbinder med medmenneskelighet og den relasjonelle kontakten mellom helsepersonellet og tjenestemottakeren. Denne relasjonen ansees som essensiell i all helsehjelp (Wied, 2006), og samtidig ser man for seg at slike relasjoner først og fremst skapes i det fysiske møtet mellom de involverte. Men med færre ansatte per tjenestemottaker kan det være behov for å tenke nytt om disse møtene og måten vi skaper gode relasjoner på. Målet er å beholde eller forbedre kvaliteten på helse- og omsorgstjenesten samtidig som vi møter utfordringene. Spørsmålet er om det er grunn til å frykte at relasjonen og tilliten mellom tjenestemottakerne og helsepersonellet svekkes. I dette kapitlet skal vi se nærmere på hvordan en helse- og omsorgstjeneste i endring kan tilnærme seg den velferdsteknologiske utviklingen, slik at vi fortsatt kan møte våre pasienter med tilstrekkelige kontaktpunkter preget av gode terapeutiske relasjoner. Vi vil bruke eksempler fra ulike prosjekter og teknologier og fokusere på relasjonen mellom de profesjonelle helsearbeiderne og pasientene/brukerne og pårørende. Det er først og fremst hjemmetjenesten eller hjemmebasert omsorg som er arenaen i dette feltet, og sentralt er pasientens egen opplevelse av å motta behandling, rehabilitering og annen helsehjelp i sitt eget hjem.


n* ett i oto:

68

Teknologi i kommunal helse- og omsorgstjeneste Helsetjenesten i Norge har vært i en stadig utvikling, og det har vært mange strukturelle endringer som følge av politiske beslutninger og reformer, men også på grunn av ideologiske skifter i samfunnet (Nylenna, 2014). Overføring av helsevern for psykisk utviklingshemmede til kommunene (HVPU-reformen), psykiatrireformen (Opptrappingsplan for psykisk helse) og ikke minst samhandlingsreformen (St.meld. nr. 47 (2008–2009)) har alle hatt stor betydning for kommunehelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Stadig flere mottar helsehjelp i sitt eget hjem fremfor på institusjon, og oppgaver forskyves fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten. Med et historisk blikk kan vi si at helse- og omsorgstjenestene har utviklet seg fra å være et privat anliggende der familieomsorg var viktigst, til en offentlig tjeneste som blant annet innebærer mer profesjonalisering (Nylenna, 2014). Utviklingen innen medisinsk teknologi har bidratt til endringer i helsetjenesten, samtidig som man kan si at helsetjenesten og endringer i befolkningens alderssammensetning og sykdomsmønster har utfordret teknologien. På den ene siden har teknologisk utvikling gitt nye muligheter, som for eksempel økt overlevelse av sykdommer som folk tidligere døde av, og det gjør at flere lever lenger med kronisk sykdom. På den andre siden har bedre helse hos befolkningen og behovet for å mestre kroniske lidelser påvirket utviklingen av teknologi som kan støtte personer med å bevare helsen og leve med helseutfordringer. Teknologiutvikling generelt i samfunnet vil også være en drivkraft for økt bruk av teknologi i helsetjenesten, fordi både pasienter, pårørende og helsepersonell stiller krav om at kommunens helse- og omsorgstjeneste skal ta i bruk det som finnes av moderne teknologi. Nettbrett er et eksempel på teknologi som tidligere bare har vært brukt privat, men som flere og flere kommuner tilbyr som en ny offentlig tjeneste, se eksempel i figur 5.1. Teknologi som brukes privat, og som er utviklet for andre behov, tas lettere i bruk av privatpersoner fordi utviklingen i større grad er basert på den private økonomiens kjøpekraft (Willumsen og Ødegård, 2015). Helsetjenesten kan imidlertid utnytte teknologiutviklingen i samfunnet og tilpasse den til sine behov.


69

Figur 5.1 Bruk av nettbrett i kommunal helsetjeneste. Bruk av nettbrett som supplement til trygghetsalarm var en pilotstudie i Stjørdal kommune i regi av Utviklingssenter for hjemmetjenester med støtte fra Senter for omsorgsforskning. Helsepersonellet og aktuelle brukere ved et bosenter i kommunen ble lært opp i bruk av dette velferdsteknologiske hjelpemiddelet. Deretter ble helsepersonellets erfaringer og opplevelser etter noen måneder samlet inn via intervjuer i grupper og enkeltvis. Det viste seg at bruken av trygghetsalarm ikke gikk ned, men noen av brukerne syntes å få økt livskvalitet og mestringsevne. For helsepersonellet viste det seg nyttig ved at de sparte tid og ressurser på å få raskt kontakt med bruker via nettbrettet (Nordtug og Hårstad, 2014).

Generelt er helsepersonell positive til forbedringer og innovasjoner i helsetjenesten, og de er villige til å prøve ut ny teknologi (Levine mfl., 2014). Det er likevel viktig å være klar over at utfordringer og motstand kan oppstå dersom ansatte i helsetjenesten ikke er vant med bruken av slik teknologi privat. Innføring av ny teknologi i kommunehelsetjenesten kan stille nye krav til kompetanse, ferdigheter og motivasjon hos dem som jobber i kommunen. Et eksempel på dette er innføring av elektronisk pasientjournal og elektroniske meldinger mellom helsepersonell (for eksempel mellom pasientens fastlege og sykepleier i hjemmesykepleien). Helsepersonell kan i dette tilfellet ikke unnlate å lære seg bruken av teknologien, fordi det ville være i strid med blant annet dokumentasjonsplikten.25 Det vil muligens også være i strid med helsepersonelloven (1999) om å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Det stilles altså 25 Forskrift 21. desember 2000 nr. 1385 om pasientjournal; www.lovdata.no


70 krav om at helsepersonell må lære seg den nye teknologien. Det samme vil gjelde ved innføring av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenestene. Dette vil kreve nye kunnskaper, blant annet om de etiske implikasjonene som følger med (se også kapittel 7). Det vil også kreve nye tekniske ferdigheter, for eksempel å kunne programmere alarmene til en digital medisindispenser. Ikke minst vil det kreve motivasjon for endring, for eksempel omgjøring til en annen type omsorg som ofte kalles «fjernomsorg». Dette skal vi komme mer inn på i de neste avsnittene. På samme måte som vår hverdag har blitt mer teknologisk med kjøkkenmaskiner, vaskemaskiner, TV og informasjonsteknologi, har utviklingen i helse- og omsorgstjenestene også vært preget av stadig mer avansert teknologi og teknologi som tidligere ble brukt i andre sammenhenger. For eksempel har kommunene etter hvert overtatt trygghets­ alarmtjenester som tidligere ofte var betjent av brannvesenet eller lokale alarmmottakere. Når det offentlige overtar slike tjenester, har det som regel vært ledsaget av strengere krav til kvalitet. Avansert teknologi er særlig sårbar i helsetjenesten, fordi feil bruk eller teknisk svikt kan skade pasienten. Kommunehelsetjenesten er forpliktet overfor forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten,26 noe som innebærer at kommunen må ha oversikt over kvaliteten i tjenesten som ytes. Det betyr at det ikke bare er selve teknologien som må kvalitetssikres, men hele tjenesten som sådan må imøtekomme gjeldende krav om at den skal være trygg og sikret gjennom interne kontrollrutiner. Et viktig aspekt er at teknologiske løsninger ikke kan introduseres i helse- og omsorgstjenesten uten at det samtidig gjøres nødvendige endringer i selve tjenesten. Dette krever nytenkning i utførelsen av tjenestene (Grut mfl., 2013). Kompetansebygging hos ansatte bør foregå samtidig med at utprøving og testing av nye teknologier pågår. En trygghetsalarmtjeneste omfatter ikke bare selve alarmen, men hele apparatet som sikrer at en utløst alarm følges opp av helsepersonell som rykker ut og bidrar med tilsyn og eventuelt tiltak som førstehjelp og medisinsk behandling. Det kreves derfor tilstedeværelse av helsepersonell som både kan vurdere hva som er årsaken til alarmen, og har myndighet til å sende ut riktig personell for å håndtere alarmen.

Arbeidsoppgave Hvilket ansvar har du dersom et velferdsteknologisk produkt som du har brukt, har medført skade på en pasient?

26 Forskrift 28. oktober 2016 nr. 1250 om ledelse og kvalitetsforbedring i helsetjenesten; www. lovdata.no


71 Endringer i tjenestene som er forårsaket av utvikling på et annet område, kalles gjerne tjenesteinnovasjon. Dette kan du også lese mer om i kapittel 3. Innovasjon er definert som «et nytt produkt, en ny tjeneste, en ny produksjonsprosess eller ny organisasjonsform som er tatt i bruk og skaper verdier» (St.meld. nr. 7 (2008–2009), side 13). Med verdiskaping i helse- og omsorgssektoren mener vi ofte økt kvalitet, økt effektivitet, økt produktivitet og økt tilfredshet hos pasienter, pårørende og ansatte (Willumsen og Ødegård, 2015). For å definere hvorvidt noe er en god løsning, ser man på hvilke behov som har utløst endringen. For eksempel vil et «nytt» behov hos pasienter som mottar helse- og omsorgstjenester, kreve at tjenesten tilpasses dette behovet. Dersom det er snakk om et behov som det ikke fra før finnes et tjenestetilbud for, kreves det nytenkning i tjenesten. Et eksempel på tjenesteinnovasjon er gitt nedenfor. Tjenesteinnovasjon i helsetjenesten Respiratorbehandling hjemme er et eksempel på at det har oppstått behov for nye tjenester eller videreutvikling av eksisterende tjenester. Løsningen, eller endringen, må kunne dekke behovet for avanserte tjenester. Dette kan kreve at det tilføres ny ekspertise, og vaktturnusen må tilpasses det nye behovet for kvalifisert helsepersonell døgnet rundt. For at tjenesteinnovasjonen virkelig skal gi økt verdi eller nytte, må pasienten føle seg trygg og kunne fortsette å bo hjemme. Det er altså ikke bare teknologien som må være tilfredsstillende og trygg, men hele tjenesten må tenke nytt dersom tjenesten skal gi økt verdi for pasienten (og pårørende). Kan ikke tjenesten tilfredsstille behovet eller endre seg i takt med det, er den ikke lenger nyttig, og pasienten må i så fall forholde seg til tidligere tjeneste (enten ikke respiratorbehandling i det hele tatt eller flytte til institusjon der tjenesten kan ytes).

Arbeidsoppgave Ta utgangspunkt i hvordan behov hos pasienter/brukere kartlegges innenfor din profesjonsutøvelse. Hvordan kan slik kartlegging benyttes som metode for å avdekke behov for tjenesteutvikling og velferdsteknologi?

Helse- og omsorgsarbeid i endring Som skissert tidligere har helse- og omsorgstjenesten endret seg i raskt tempo. Så lenge menneskelige samfunn har eksistert, har man tatt vare på de syke og ytt omsorg. Men profesjonell sykepleie har imidlertid en kortere historikk. De fleste forbinder starten på sykepleie som en profesjon med Florence Nightingale, som levde i årene 1820–1910 (Meleis, 2007). I de etterfølgende årene og frem til i dag kan man si at sykepleie


72 og annen helsetjeneste har utviklet seg fra noe mer mekanisk/proseduralt, det vil si omsorg som en innsats utenfra, til en relasjonell prosess (Kirkevold, 2014). I utviklingen av fagfeltet har man gått fra å beskrive hva helsepersonell gjør, via hvordan ting gjøres, til å innta et helhetssyn på helse-, rehabiliterings- og omsorgsarbeid. Et helhetlig syn på pasienten innebærer en mer personsentrert helsetjeneste, der personen sees som et unikt og uerstattelig individ med en iboende verdighet. I sentrum står da denne personens egen fortid og fortelling, egen opplevelse av situasjonen her og nå og hans behov for å bli møtt som en enestående person (Nakrem og Spilker, 2014). Det er særlig i de siste 30 årene at man har fokusert på relasjonen mellom pasient og omsorgsyter som en del av det vitenskapsteoretiske og filosofiske utgangspunktet for omsorgstenkning. Teoretikere som har betydd mye for utviklingen av relasjonell og helhetlig omsorgstenkning, er blant annet Joyce Travelbee, Katie Eriksson og ikke minst Kari Martinsen (Kirkevold, 2014). Videre er det kommet til flere ulike faggrupper i helsetjenesten, som fysioterapeuter, ergoterapeuter, vernepleiere og sosialarbeidere, som også vektlegger betydningen av relasjonen til tjenestemottakeren (Tuntland og Ness, 2014). Også begrepet helse har endret innhold og forståelse over tid (Haugan og Rannestad, 2014). Sammen med en helhetstenkning i forståelsen av begrepet helse har helse- og omsorgstjenesten blitt utfordret på mer tverrfaglig tenkning i møtet med pasienten. Denne utviklingen har gått parallelt med samfunnsutviklingen og paradigmeskiftet knyttet til synet på pasienter/brukere av helsetjenestene og har ført til endringer i helsetjenestens oppgaver og formål. Den paternalistiske tilnærmingen til pasienten er byttet ut med mer pasientsentrering, overføring av makt og kontroll til pasienter og pårørende og krav om brukermedvirkning og samvalg. Det er blitt mer og mer vanlig at pasientene vet hva de vil, hvilke rettigheter de har, og at de på forhånd har satt seg inn i hvilken helsehjelp de ønsker. Pasienten blir også i økende grad betraktet som en forbruker av helsetjenester, noe som gjenspeiles i at pasientbegrepet i stor utstrekning er erstattet av begreper som bruker, tjenestemottaker og sykehjemsbeboer. Pasienten er nå i større grad «herre i eget liv», de har mer tilgang til informasjon og økte muligheter til å kunne velge mellom behandlingsalternativer (Nakrem og Spilker, 2014). Dette har også sammenheng med det humanistiske synet på mennesket som autonomt i stand til å foreta egne valg. Autonomiprinsippet er nå nedfelt i lovs form, blant annet i lov om helsepersonell og lov om pasient- og brukerrettigheter. Ordningen med brukerstyrt personlig assistent (BPA) kan nevnes som eksempel på et alternativ til tradisjonell omsorg som følge av utviklingen i helse- og omsorgstjenesten (les mer om dette på nettsiden til Helse Norge27). 27 https://helsenorge.no/rettigheter/brukerstyrt-personlig-assistanse-bpa


73 I eldreomsorgen har vi fått begreper som «sunn aldring» (se mer om dette i EU-prosjektet «Healthy Ageing»28) eller «flere aktive og sunne år» (Ulstein, 2012) som vektlegger tiltak for at eldre mennesker skal kunne ta aktivt del i samfunnet og leve et selvstendig liv med god livskvalitet. Velferdsteknologi med nye, «eldrevennlige» produkter og løsninger skisseres som mulige bidrag til å oppnå dette målet. Denne nye brukerrollen kommer vi også inn på i kapittel 7, der vi ser på hvilke implikasjoner dette kan få.

Relasjon, interaksjon og kommunikasjon i profesjonell helsetjenesteyting Selv om mange har positive erfaringer med den nye brukerrollen med økt selvstendiggjøring og egenomsorg, vil det alltid være noen som har behov for helse- og omsorgstjenester i større eller mindre grad. Mange av de pasientene vi møter i helse- og omsorgstjenesten er sårbare og helt avhengig av helsehjelp. Kjernen i sykepleie, omsorg og annen helsehjelp er nær knyttet til det å hjelpe mennesker med å få dekket sine grunnleggende behov. Helsehjelpen kan dreie seg om å få hjelp til å utføre daglige aktiviteter som er knyttet til disse behovene, som for eksempel spising, ivaretakelse av personlig hygiene, bevegelse og aktivitet, sosial kontakt og mestring.29 Det er likevel viktig å kunne balansere dette behovet også hos denne pasientgruppen med behovet for selvbestemmelse og muligheten til å opprettholde egenaktivitet basert på egne ressurser og på sin egen måte. Som tidligere nevnt er mellommenneskelige relasjoner vesentlig for all helsehjelp, uavhengig av om den foregår ansikt til ansikt eller er «fjernstyrt» og distansert. Gode relasjoner er dypest sett et grunnleggende menneskelig behov som utfordrer den profesjonelle relasjonen, eller det som også blir kalt en terapeutisk relasjon. Ifølge Martinsen (2003) bygger den profesjonelle relasjonen på en gjensidig avhengighet, der vi er utlevert til den andre gjennom hvordan vi snakker, sansning og ikke minst væremåte. Likevel er denne relasjonen asymmetrisk, det er ulikheter knyttet til makt og sårbarheten som pasienten opplever i en situasjon hvor hun/han er avhengig av hjelp. Dette fordrer oppmerksomhet og ansvar fra hjelperens eller helsepersonellets side. Det blir viktig å være ydmyk overfor den enkelte pasientens forutsetninger, ønsker og preferanser og vise medmenneskelighet, empati og forståelse for å sikre at pasientens personlighet og ressurser blir verdsatt. Den terapeutiske relasjonen er dermed ulik andre relasjoner ved at den er definert ut fra et hjelpebehov, og at den gjerne er tids- og stedsavgrenset (Kristoffersen og Nortvedt, 2016). 28 http://www.healthyageing.eu/ 29 Forskrift 27. juni 2003 nr. 792 om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene for tjenesteyting etter lov av 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene og etter lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v.; www.lovdata.no


74 Det viktigste redskapet for å opprette og vedlikeholde en god relasjon er kommunikasjon. Ordet kommunikasjon kommer av det latinske ordet «communicare», som betyr «gjøre felles», med andre ord forutsetter kommunikasjon noe som skapes sammen mellom mennesker som møtes (Eide og Eide, 2007). For å skape noe sammen kreves det en felles forståelse og fortolkning, noe som igjen forutsetter muligheter for å møtes i en gjensidig relasjon. Vi kommuniserer ikke bare med ord, men også gjennom kroppsspråk og vår væremåte i situasjonen. Ikke minst vil våre verdier synliggjøres i våre handlinger, eller sagt på en annen måte: Våre holdninger er nedfelt i det ordløse, i kroppens uttrykk (Martinsen, 1996). Gjennom verbal og nonverbal kommunikasjon synliggjøres derfor vår hensikt og vårt mål med relasjonen, og i en terapeutisk relasjon må helsepersonell alltid være bevisst på dette. Det krever grunnleggende kommunikasjonsferdigheter. Men i tillegg er det i helsefaglig arbeid nødvendig med målrettede teknikker som empatisk lytting, terapeutisk spørreteknikk, refleksjon og bekreftelse. Kommunikasjonen skal foregå på en slik måte at det formidles respekt og trygghet. Bekreftende kommunikasjon der pasienten opplever å bli sett og forstått, er en måte å vise pasienten anerkjennelse på (Eide og Eide, 2007). Evne til å kommunisere og opprette kontakt basert på gjensidig tillit er altså en viktig ferdighet som helsepersonell må inneha for å kunne yte helsehjelp (se ramme). Pasientene vi gir helsehjelp, er ofte i en sårbar situasjon, og det kan være krevende og komplisert både å kommunisere og samhandle med pasienten. Følelser er ofte spesielt vanskelige å formidle, og vi kan aldri vite sikkert hva den vi kommuniserer med, føler, for vi har ikke tilgang til et annet menneskes erfaringer. Det vil alltid foregå en form for fortolkning ut fra det den andre sier, kroppsspråk, fysiske tegn og den aktuelle situasjonen eller konteksten. Ved fjernkommunikasjon blir dette ekstra utfordrende fordi mulighetene for å observere den andre kan være begrenset og avhengig av teknologien.

Kommunikasjon i helse- og omsorgsarbeid Kommunikasjonsferdigheter er krevende, men er avgjørende for om man lykkes med å skape en god relasjon til tjenestemottakeren. Dersom helsepersonell opplever motstand eller negative reaksjoner, kan det skyldes at hjelperen ikke har lyktes med å skape et godt samarbeidsklima. Det kan derfor være relevant å minne om Søren Kierkegaards ord fra over 100 år tilbake: «Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske til et bestemt mål, må jeg først finne henne der hvor hun er, og begynne der. Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst. Den som ikke makter det, går vill når hun tror hun kan hjelpe andre.»

Når teknologien kommer i sentrum (eller i veien), kan det oppstå utfordringer som krever nye løsninger og tenkemåter. I møtet med men-

Profile for Cappelen Damm

Velferdsteknologi i praksis  

Utdrag kapittel 5

Velferdsteknologi i praksis  

Utdrag kapittel 5