Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet utdrag

Forord

Boken bygger på min doktoravhandling, som ble forsvart for graden PhD i rettsvitenskap 19. mai 2014 ved det juridiske fakultet, UiO. Arbeidet med, og interessen for, menneskerettsspørsmål, startet allerede i studietiden ved Det juridiske fakultet i Bergen. Grunnlaget for den senere juridiske vei ble lagt der.

Som fersk dommerfullmektig kom jeg til å løslate en 17 år gammel gutt siktet for diverse tyveri og legemskrenkelser. Politiadvokaten raste ut av rettssalen og smalt bokstavelig døren igjen. Det gikk omlag 15 minutter før lagmannsretten fengslet ved kontorforretning. Dagen etter var det å lese i avisen at dommerfullmektig Meidell ikke hadde forstått straffeprosesslovens regler da hun løslot mot varetektssurrogat. I dag sitter du med resultatet av det som den gang begynte som en undring: Er rettssikkerheten i disse sakene god nok?

Hvordan skal avveiingen etter straffeprosesslovens § 170a skje? Er straffeprosesslovens krav i samsvar med menneskerettsvernet? Spørsmålene skulle dukke opp igjen i mange senere anledninger. Arbeidet med tvangssaker – psykisk helsevern, barnevern og strafferett – førte meg mang en gang inn liknende interesseavveiinger. I 2006 ble jeg, som advokat, kontaktet av en annen ung gutt som ble tiltalt for ikke å ha etterkommet politiets pålegg om å helle ut en halvliter øl. Dette resulterte i et døgn på glattcelle. Da han kom ut fra cellen neste morgen var flere ribben brukket, han hadde brist på hodeskallen og flere store blåmerker på kroppen. Gutten ble dømt i tingretten for brudd på politiloven, saken mot politiet ble i henlagt som intet straffbart forhold.

Mine prosesskrift ble samme kveld omskrevet til en prosjektbeskrivelse om de rettslige grensene for tvangsbruk. Tiden som doktorgradsstipendiat ved Det juridiske fakultet i Oslo, Institutt for offentlig rett kunne starte.

Jeg skylder alle mine kollegaer en stor takk for å ha beriket prosessen gjennom faglige diskusjoner og sosialt samvær. Det å skrive avhandling er en ensom ting. Heldigvis finnes det andre stipendiater, som opplever det samme, og som alle vil spille hverandre gode. Ordene klokhet og kunnskap passer godt som beskrivelse. Enhver arbeidsplass skulle hatt en kontorsjef som Øyvind Henden, hvor alt finner sin løsning. Takk også til instituttledelsen, 5

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 5

08.05.15 15.34

Forord

ved ­professorene Kirsten Sandberg og Aslak Syse, for tilrettelegging når det har vært behov for dette. Overingeniør Kjetil Frantzen har gjentatte ganger måttet finne ut av mine krumspring i dataverdenen og har ordnet det som ordnes skal og Øystein Wollan har hjulpet med å utforme bokens illustrasjoner. De ansatte på biblioteket har også hele tiden vært positive og hjelpsomme. Sammen har dere løftet byrder av mine skuldre. Strafferettsmiljøet ved instituttet må nevnes særskilt, ikke minst for hyggelige turer i inn- og utland. Professor Ståle Eskelands bidrag til et godt miljø for yngre forskere gjennom det årlige Sliråseminaret er svært verdifullt.

Noen fortjener en særskilt takk. Uten Julia Köhler-Olsen, Katrine BrochHauge, Janicke Wiggen, Camilla Lied, Nikolai Winge, Tone Linn Wærstad, Vibeke Blaker Strand, Ingunn Ikdahl og andre gode venner, hadde jeg ikke kommet gjennom. Professor Kirsti Strøm Bull har fungert som mentor i løpet av stipendiatperioden. Hennes klokhet, omsorg og gode råd er det flere med meg som har fått merke. Professor Asbjørn Kjønstad viste tidlig en interesse for mine arbeider og hans arbeider har alltid motivert og inspirert meg. Jeg er dypt takknemlig for å kjenne dere.

Veileder professor Ragnhild Hennum har trålet seg gjennom ørkesløse sider andre aldri skal måtte lese og har vært akkurat den veilederen jeg trengte.

Det engelske ordet for å vurdere – «assess» – kommer av det latinske verbet «assidere», som betyr å «sitte ved», og er beskrivende for hennes veilederstil.

Hun er alltid tilgjengelig, men aldri har vært overstyrende. Professor Christian Diesen ved Universitetet i Stockholm har fungert som biveileder og minnet meg på hvorfor jeg ønsket å forske på disse spørsmålene. Professor Jan ­Fridtjof Bernt ved Det juridiske fakultet i Bergen fungerte som midveisevaluator og gav inspirasjon til fortsettelsen. Thomas Frøberg har lest store deler av avhandlingen og kommet med verdifulle innspill. Takk til dere alle. Sammen med vitenskapelig assistent Hege Jordbakke måtte jeg i 2012 gjennomgå all praksis fra Den Europeiske menneskerettsdomstolen på nytt. En dyktigere og mer engasjert forskningsassistent skal man lete lenge etter. Hege kom tilbake i prosjektets sluttfase for kildekontroll og gav på nytt min arbeidshverdag den tiltrengte struktur.

Takk til bedømmelseskomiteen ved professorene Mads Andenæs, UiO, Eva Smith, Københavns Universitet, og Jon Petter Rui, UiB. Arbeidet med boken har skjedd mens jeg har vært ansatt som førsteamanuensis ved barnevernutdanningen på Fakultetet for samfunnsfag, HiOA – et inspirerende arbeidsmiljø med en rekke dyktige kollegaer som alle er glødende

6

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 6

08.05.15 15.34

Forord

opptatt av barns rettigheter. Forlagsredaktør Unn Kløve har hatt tro på prosjektet hele veien, og har loset boken i havn med stø hånd.

Den største takken går til mine to barn. Dere betyr alt for meg og har heldigvis gjentatte ganger minnet meg på det viktigste i livet. Dere utfordrer meg, stiller spørsmål, og gjør meg til et bedre menneske. Dere viser empati og tar dere alltid av mennesker rundt dere. Avhandlingens prosjekt passer dere godt og tilegnes dere.

Til Tommas og Alva

7

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 7

08.05.15 15.34

Innholdsoversikt

DEL I Innledende del............................................................................ 21

Kapittel 1 Introduksjon.............................................................................. 23 Kapittel 2 Den rettsvitenskapelige oppgaven................................................... 42 Kapittel 3 Proporsjonalitetsprinsippets rettslige forankring.. ............................... 66

DEL II Preforetatte proporsjonalitetsvurderinger. . ........................................ 103

Kapittel 4 Minstevilkårene for varetektsfengsling.. ............................................ 105 Kapittel 5 De generelle nødvendighetsgrensene. . .............................................. 110 Kapittel 6 De spesielle nødvendighetsgrensene. . ............................................... 121 Kapittel 7 Overgangen mellom minstevilkår og den konkrete avveiingen............... 178

9

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 9

08.05.15 15.34

Innholdsoversikt DEL III Den konkrete avveiingen etter proporsjonalitetsprinsippet................... 185

Kapittel 8 Innledning................................................................................. 187 Kapittel 9 Kriminalitetsbekjempelse mot personlig frihet................................... 192 Kapittel 10 Hvilken optimalisering som er rettslig mulig..................................... 215 Kapittel 11 Hvilken optimalisering som er faktisk mulig.. .................................... 298 Kapittel 12 Proporsjonalitetsmodellen oppsummert........................................... 328

DEL IV Avsluttende refleksjoner................................................................ 341

Kapittel 13 Proporsjonalitetsprinsippets betydning og fremtid.............................. 343

VEDLEGG. . ................................................................................... 355

REGISTRE.................................................................................... 361

Lovgivning mv............................................................................ 363 Rettsavgjørelser mv...................................................................... 367 Litteratur mm.. . .......................................................................... 376 Stikkord.................................................................................... 382

10

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 10

08.05.15 15.34

Innhold

Forord. . ..................................................................................... 5 DEL I. Innledende del................................................................. 21 1. Introduksjon........................................................................ 23 1 Tema og perspektiv. . .......................................................... 23 1.1 Innledning............................................................... 23 1.2 Retten til personlig frihet som hovedregel.. ....................... 25 1.2.1 Rettighetsperspektiv på analysen – løslatelsespresumsjon . . ....................................... 25 1.2.2 Varetekt som ekstraordinært unntak...................... 26 1.3 Formelle, prosessuelle og materielle krav til varetektsinngrep. 27 1.3.1 Når kan et inngrep i rettigheten legitimeres?............ 27 1.3.2 Formell legitimitet gjennom legalitet.. .................... 28 1.3.3 Prosessuell legitimitet gjennom fremgangsmåten og begrunnelsen................................................... 28 1.3.4 Materiell legitimitet gjennom grunnene for fengslingen. 32 1.3.4.1 Krav om relevante og tilstrekkelige grunner.. 32 1.3.4.2 Kravet om relevante grunner.................... 33 1.3.4.3 Nødvendighets- og rimelighetsbegrensninger gjennom ­tilstrekkelighetsstandard.. ............ 34 1.3.4.4 Vurderingstema for prøving av statens grunner. 39 2. Den rettsvitenskapelige oppgaven............................................. 42 1 Strukturering av helhetsvurderingen basert på skjønnsmessige uttrykk........................................................................... 42 1.1 Rettssikkerhetsutfordringene.. ....................................... 42 1.2 Lovgivningsteknikken som er valgt................................. 43 1.3 Lovgivningsteknikken fordrer en strukturering.................. 46 1.4 Oppsummering prosjektets rettsvitenskapelige oppgave....... 47 2 Proporsjonalitetsprinsippets egenskaper ved rettslige standarder.... 48 2.1 – som fellesstandard for nødvendighetsbegrensninger. . ........ 48 2.2 – som rasjonaliseringsverktøy........................................ 49 11

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 11

08.05.15 15.34

Innhold

2.3 – som struktureringsverktøy......................................... 50 2.4 – som en sokratisk trippelfiltertest.................................. 51 2.5 – som optimaliseringspåbud......................................... 52 2.6 – fra konseptuelt til deskriptivt nivå. . .............................. 53 3 Jakten på avveiingsstrukturene i rettskildematerialet. . ................. 53 3.1 Rettsteoretisk analyse av gjeldende rett............................ 53 3.2 Hvordan finne avveiingsstrukturer med positivrettslig ­forankring?............................................................... 54 3.3 Ankeutvalgets praksis som undersøkelsesobjekt for å finne ­avveiingsstrukturene................................................... 56 3.4 Den europeiske menneskerettsdomstolens dommer som ­undersøkelsesobjekt.................................................... 61 3.5 Oppsummering rettskildebildet..................................... 64 3. Proporsjonalitetsprinsippets rettslige forankring.......................... 66 1 Proporsjonalitetsprinsippet som gjeldende ­avveiingsnorm........... 66 1.1 Innledning............................................................... 66 1.2 Proporsjonalitetsprinsippets innhold – tretrinnstest............ 67 1.3 Proporsjonalitetsprinsippets utbredelse............................ 70 1.3.1 – i internasjonal kontekst.................................... 70 1.3.2 – i norsk kontekst............................................. 73 2 Grunnloven – fra formelle til materielle krav............................ 77 3 Gjelder proporsjonalitetsprinsippet etter ­straffeprosessloven?. . ...... 78 3.1 Termen (u)forholdsmessighet. . ...................................... 78 3.2 Ankeutvalgets praksis.................................................. 79 3.3 Straffeprosessloven viser til en proporsjonalitetsavveiing. . ..... 80 4 Gjelder det et proporsjonalitetsprinsipp etter EMK art. 5?. . ......... 84 4.1 Modellen som struktureringsverktøy for nødvendighets­ vurderinger etter EMK................................................ 84 4.2 Proporsjonalitetsprinsippet som fellesstandard ved ­nødvendighetsbegrensningene....................................... 87 4.3 EMD anvender proporsjonalitetsprinsippet ved prøvingen av art. 5, nr. 3.. .......................................................... 88 4.3.1 Ulike indikasjoner på proporsjonalitet som avveiingsnorm.................................................. 88 4.3.2 Overvektstandarden som uttrykk for en ­proporsjonalitetsnorm. . ...................................... 89 4.3.3 Tilstrekkelighetstandarden som uttrykk for en proporsjonalitets­norm. . ...................................... 91 4.3.4 EMD sammenfatter tidligere praksis til en ­proporsjonalitetstest.......................................... 96 4.4 Konklusjon: Avveiingen skal følge et proporsjonalitetsprinsipp. 100

12

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 12

08.05.15 15.34

Innhold

DEL II. Preforetatte proporsjonalitetsvurderinger.............................. 103 4. Minstevilkårene for varetektsfengsling....................................... 105 1 Minstevilkårene som preforetatte proporsjonalitetsvurderinger..... 105 1.1 Forskjeller i EMDs prøving og straffeprosesslovens struktur.. 105 1.2 Allerede foretatte proporsjonalitetsvurderinger gjennom ­minstevilkår. . ............................................................ 108 1.3 Fremstillingen videre.. ................................................. 109 5. De generelle nødvendighetsgrensene......................................... 110 1 Strafferamme som nødvendighetsbegrensning.......................... 110 1.1 Innledning............................................................... 110 1.2 Strafferamme som uttrykk for straffverdighet.................... 111 1.3 Seks måneders strafferamme overlater et vidt skjønns­ messig rom til dommeren. . ........................................... 112 2 Mistankekravet som en generell nødvendighets­begrensning......... 114 2.1 To begrensninger: skjellig grunn og straffbar handling. . ....... 114 2.1.1 Kravet om at det må foreligge en straffbar handling... 114 2.1.2 Kravet om at det må være skjellig grunn til mistanke.. 117 6. De spesielle nødvendighetsgrensene.......................................... 121 1 Situasjonsbetingede nødvendighetsbegrensninger...................... 121 1.1 Ulike situasjoner som peker på risiko for prosessens målsetting. 121 1.2 Risikovurderingers egenart og konkretiseringskravet........... 123 1.3 De ulike situasjonsbetingede nødvendighetsbegrensninger... 124 1.4 Fengsling ut fra rettshåndhevelseshensyn.. ........................ 124 2 Unndragelsesrisiko som situasjonsbetinget ­ nødvendighetsbegrensning.................................................. 127 2.1 Risiko for at siktede vil unndra seg forfølgelsen.. ................ 127 2.2 Beviskravet – grunn til å anta........................................ 128 2.3 Foreligger det en risiko for unndragelse?.......................... 128 2.3.1 Tre ulike perspektiv for fastlegging av risikoen.......... 128 2.3.2 Viljeperspektivet............................................... 129 2.3.3 Evneperspektivet. . ............................................. 132 2.3.4 Omkostningsperspektivet.. .................................. 135 2.3.4.1 Realitet i risiko ut fra siktedes nettonytte...... 135 2.3.4.2 Sakens art og alvorlighet som momenter i ­vurderingen......................................... 136 2.3.4.3 Mistankens styrke som moment i ­vurderingen. 137 2.3.4.4 Prosessens stadium som relevant moment i ­vurderingen. . ...................................... 138 2.3.4.5 Tilknytningskriteriet som relevant moment i et ­omkostnings­perspektiv...................... 140 13

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 13

08.05.15 15.34

Innhold

2.4 Oppsummering av unndragelsesrisiko som relevant ­fengslingsgrunn......................................................... 151 3 Bevisforspillelsesfare som situasjonsbetinget ­ nødvendighetsbegrensning.................................................. 152 3.1 Risiko for at siktede vil forspille bevis i saken.................... 152 3.2 Konkretiseringskravet – nærliggende risiko....................... 158 3.3 Foreligger det risiko for bevisforspillelse?. . ........................ 160 3.3.1 To ulike perspektiv for fastleggingen av risikoen.. ...... 160 3.3.2 Viljeperspektivet............................................... 160 3.3.3 Mulighetsperspektivet........................................ 162 3.4 Oppsummering av bevisforspillelsesfaren som relevant ­fengslingsgrunn......................................................... 165 4 Gjentakelsesfare som relevant fengslingsgrunn. . ........................ 166 4.1 Risiko for at siktede skal begå en ny straffbar handling........ 166 4.2 Beviskravet – sterk grad av overvekt................................ 169 4.3 Foreligger det risiko for gjentakelse?. . .............................. 170 4.3.1 Ulike perspektiv for fastleggingen av risiko for gjentakelse.. ..................................................... 170 4.3.2 Nåtidsvurdering basert på tidligere atferd som ­presumsjon for fremtiden. . .................................. 171 4.3.3 Tidligere domfellelser må være innholdsmessig og ­tidsmessig nær. . ................................................ 173 4.3.4 Oppsummering av gjentakelsesfare som relevant ­fengslingsgrunn................................................ 176 5 Oppsummering – preforetatte proporsjonalitets­vurderinger......... 176 7. Overgangen mellom minstevilkår og den konkrete avveiingen. . ....... 178 1 Fra inngang til opphør av varetekt......................................... 178 1.1 Ulike måter varetekt opphører på................................... 178 1.2 Ankeutvalgets norm for opphør – en oversoningsnorm ....... 179 1.3 Fremstillingen videre.. ................................................. 183 DEL III. Den konkrete avveiingen etter proporsjonalitetsprinsippet...... 185 8. Innledning.. ......................................................................... 187 1 Er det tilstrekkelig grunn til å varetektsfengsle?......................... 187 1.1 Den fakultative plikten til å løslate................................. 187 1.2 Proporsjonalitetsnormens dynamiske preg. . ...................... 187 1.3 Proporsjonalitetsmodellens nærmere innhold skal bygges opp. 190

14

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 14

08.05.15 15.34

Innhold

9. Kriminalitetsbekjempelse mot personlig frihet. . ........................... 192 1 Identifikasjon av motstridende interesser. . ............................... 192 2 Inngrepsbehovet: Det kriminalitetsbekjempende ­formålet. ­. ........ 193 2.1 Samfunnets behov for å bekjempe kriminalitet.................. 193 2.2 Det faktiske samfunnsmessige behovet – realiseringsprinsippet. 194 2.2.1 Realiseringsprinsippet som uttrykk for kriminalitets­ bekjempelse..................................................... 194 2.2.2 Svakheter knyttet til fastlegging av behovet. . ............ 195 2.2.2.1 Svakhetene må trekkes inn i avveiingen: Hvor sikre er vi på at det fryktede inntreffer. 195 2.2.2.2 Svake bevis- og dokumentasjonskrav ved ­fastleggingen av det ­konkrete behovet. . ....... 196 2.2.2.3 Risikovurderinger ved fastleggingen av det ­konkrete behovet. . ................................. 197 2.3 Det fornuftige samfunnsmessige behovet......................... 198 2.3.1 Varetektens innhold i et samfunnsnytteperspektiv..... 198 2.3.2 Forskjeller mellom varetekt og domssoning............. 200 2.3.2.1 Plasseringssted i fengselet – høyt sikkerhetsnivå.............................................. 200 2.3.2.2 Behandlingstilpasset soningsbehov. . ........... 201 2.3.2.3 Reglene som har tilbakeføringsformål, ­gjelder ikke ved varetekt.......................... 201 2.4 Det legitime samfunnsmessige ­behovet. . .......................... 202 2.4.1 Det legitime behovet er noe annet enn det faktiske ­behovet.......................................................... 202 2.4.2 Varetektsprosessen fraviker mange av prinsippene om «fair trial» .................................................. 204 2.4.3 Uskyldsprinsippet som tvingende hensyn i varetekts­ prosessen........................................................ 204 2.4.3.1 Uskyldsprinsippet i domsprosessen.............. 204 2.4.3.2 Uskyldsprinsippet gjelder også i ­varetekts­prosessen – ­varetekt skal ikke være ­forhåndsstraff ...................................... 206 2.5 Det samlede samfunnsmessige behovet............................ 208 3 Inngrepet: Retten til personlig frihet...................................... 209 3.1 Frihetsrettighetens grunnleggende karakter. . ..................... 209 3.2 Varetektsinngrepets alvorlige karakter.. ............................ 209 3.3 Barns særlige sårbarhet som forsterkende faktor i vurderingen.............................................................. 211 4 Oppsummering av de motstridende interessene........................ 214

15

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 15

08.05.15 15.34

Innhold

10. Hvilken optimalisering som er rettslig mulig............................... 215 1 En rettslig avveiing mellom inngrepsbehov og ­inngrepsintensitet.. 215 1.1 Vurderingstema: Er det rimelig å bruke varetekt?............... 215 1.2 Fremstillingen videre.. ................................................. 216 2 Forholdet mellom inngrepsbehovet og inngreps­intensitet – EMD. 216 2.1 EMDs praktisering av proporsjonalitetsnormen. . ............... 216 2.2 De proporsjonale fengslingene.. ..................................... 217 2.3 De uproporsjonale fengslingene. . ................................... 223 2.4 Oppsummering av EMDs praksis.................................. 232 3 Fastlegging av inngrepsbehovet til staten................................. 234 3.1 Slutninger fra inngrepsbehovets styrke. . ........................... 234 3.2 Alvorlighetsgradens betydning for det samlede inngreps­behovet........................................................ 237 3.3 Mistankegradens betydning av det samlede inngrepsbehovet. 242 3.4 Risikogradens betydning for det samlede inngrepsbehovet. . .. 246 3.4.1 Vurderingstema: de relevante fengslingsgrunnene. . .... 246 3.4.2 Konsekvenshensynet.......................................... 247 3.4.2.1 Hvordan blir realiseringsprinsippet påvirket?. 247 3.4.2.1.1 – ved risiko for unndragelse?...... 248 3.4.2.1.2 – ved risiko for bevisforspillelse?. 250 3.4.2.1.3 – ved risiko for gjentakelse?....... 255 3.4.2.2 Oppsummering konsekvenshensynet ut fra ­realiseringsprinsippet. . ............................ 257 3.5 Oppsummering inngrepsbehovets styrke. . ........................ 257 4 Fastlegging av inngrepsintensiteten overfor individet. . ................ 260 4.1 Slutninger fra inngrepsintensitets styrke. . ......................... 260 4.2 Inngrepsintensitet forsterkes......................................... 261 4.2.1 Innledning...................................................... 261 4.2.2 Objektiviserte rettferdighetsbegrensninger for ­varetektsinngrep............................................... 262 4.2.2.1 Sårbarhetsfaktorer for grupper...................... 262 4.2.2.2 Barns særlige sårbarhet som forsterkende ­faktor til inngrepsintensiteten. . ................. 262 4.2.2.3 Varetektsfengsling med restriksjoner som ­forsterkende element ved fastleggingen av ­inngrepsintensitet. . ................................ 264 4.2.2.4 Burde det finnes slike objektiviserte regler også for de utilregnelige og utlendinger uten ­tilknytning til riket?............................... 265 4.2.3 Subjektive rettferdighetsbegrensninger – individuelle ­sårbarhetsfaktorer. . ............................................ 268 4.2.4 Betydningen av individuelle sårbarhetsfaktorer......... 270

16

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 16

08.05.15 15.34

Innhold

4.2.4.1 Vurderingstema: Er det rettferdig at den ­siktede med ekstra ­sårbarhetsfaktorer ­fengsles?....................................................... 270 4.2.4.2 Betydningen av barnas særlige sårbarhet i ­avveiingen........................................... 271 4.2.4.2.1 Når barn berøres indirekte ­gjennom foreldres fengsling....... 272 4.2.4.2.2 Når barnet selv fengsles............ 276 4.2.4.3 Betydningen av andre særlige sårbarhets­ faktorer i avveiingen .............................. 282 4.2.5 Oppsummering individuelle sårbarhetsfaktorer........ 286 4.3 Inngrepsintensiteten reduseres. . ..................................... 287 4.3.1 Ulike måter inngrepsintensiteten påvirkes............... 287 4.3.2 Ulike midler som er tilgjengelige i europeisk kontekst 288 4.4 Oppsummering inngrepsintensiteten.............................. 291 5 Oppsummering rettslig optimalisering................................... 292 5.1 Den rettslige avveiingens struktur.................................. 292 5.2 Den første avveiingsnormen......................................... 293 5.3 Den andre avveiingsnormen......................................... 294 5.4 Overgangen fra den rettslige optimaliseringen til den ­faktiske optimaliseringen............................................. 297 11. Hvilken optimalisering som er faktisk mulig............................... 298 1 En faktisk avveiing mellom inngrepsbehov og inngrepsintensitet. . . 298 1.1 Vurderingstema: Er det nødvendig å bruke varetekt............ 298 1.2 Minstemiddelprinsippet/behovskravet som pliktig størrelse.. 299 1.3 Fremstillingen videre.. ................................................. 300 2 Er varetekt et egnet middel.................................................. 300 2.1 Et spørsmål om effekt på målet. . .................................... 300 2.2 Presumsjon for effekt på målet.. ..................................... 300 2.3 Tilfeller der presumsjonen ikke holder.. ........................... 303 3 Er det behov for å bruke varetekt?......................................... 304 3.1 Varetektssurrogater..................................................... 304 3.2 Den faktiske optimaliseringen mellom inngrepsbehov og ­inngrepsintensitet.. ................................................. 305 3.2.1 Den faktiske optimaliseringens struktur – ­minstemiddelprinsippet ..................................... 305 3.2.2 Den faktiske vurderingen: det alternative middelets ­oppfyllende effekt . . ........................................... 305 3.2.2.1 Må vurderes mot risikogradens styrke........... 305 3.2.2.2 Den til enhver tid oppdaterte risikograden.. . 306 3.2.2.3 Svakheter med beslutningsgrunnlaget. . ....... 307

17

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 17

08.05.15 15.34

Innhold

3.2.3 Regler for når og hvordan den faktiske ­optimaliseringen må skje . . .................................. 308 3.2.3.1 Følger den rettslige optimaliseringens grenser. 308 3.2.3.2 Reduseringsnorm som skjæringspunkt ....... 309 3.2.3.3 Plikten til å vurdere mindre inngripende ­tiltak gjelder i alle saker .......................... 311 3.2.3.4 Kausjonsplikt når unndragelsesrisiko er den eneste som gjenstår.. ......................... 316 3.2.3.5 Varetektsforbud i noen saker?................... 319 3.2.3.5.1 – ut fra situasjoner eller personer. 319 3.2.3.5.2 – der den siktede er barn og ­gjentakelses­­risikoen er den eneste? 319 3.2.3.5.3 – der det straffbare ­forholdet er av mindre alvorlig art i ­gjentakelses­tilfellene?. . ............ 320 3.2.3.5.4 Konklusjon: Varetektsforbud i noen saker. . ........................... 323 3.3 Oppsummering av proporsjonalitetstestens minstemiddelkrav .. .................................................... 323 4 Varetekt – som siste utvei.................................................... 324 4.1 Varetektsfengsling av barn............................................ 324 4.2 En trappestigenorm til barnets beste............................... 325 4.3 Oppsummering......................................................... 327 12. Proporsjonalitetsmodellen oppsummert..................................... 328 1 Proporsjonalitetsmodellen for typetilfellet varetekt.................... 328 2 Ankeutvalget – spor av proporsjonalitet?................................. 328 3 Proporsjonalitetsprinsippet som gjeldende ­struktureringsverktøy. . . 335 3.1 Avveiingen skjer etter proporsjonalitetsprinsippets struktur.. 335 3.2 Proporsjonalitetsmodellens innhold. . .............................. 336 3.3 Proporsjonalitetsmodellen illustrert................................ 338 3.4 Proporsjonalitetstestens ende........................................ 340 DEL IV. Avsluttende refleksjoner................................................... 341 13. Proporsjonalitetsprinsippets betydning og fremtid.. ...................... 343 1 Proporsjonalitetprinsippet som brobygger............................... 343 1.1 – mellom norsk rett og et europeisk menneskerettsvern....... 343 1.2 – mellom siktedes rettigheter og fellesskapets behov. . .......... 349 2 Proporsjonalitetsprinsippets betydning................................... 350 2.1 – for rettssikkerheten .. ................................................ 350 2.2 – for rettsvitenskapen.................................................. 351

18

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 18

08.05.15 15.34

Innhold

VEDLEGG. . .............................................................................. 355 Vedlegg 1................................................................................... 357 Vedlegg 2................................................................................... 358 Vedlegg 3................................................................................... 359 Vedlegg 4................................................................................... 360 REGISTRE............................................................................... 361 Norske lover, forskrifter, forarbeider mv............................................. 363 Norske lover.......................................................................... 363 Norske forskrifter................................................................... 364 Forarbeider til lover og andre offentlige dokumenter....................... 364 Annet.................................................................................. 365 Internasjonal og utenlandsk rett. . ..................................................... 366 Internasjonale konvensjoner...................................................... 366 Internasjonale rapporter, anbefalinger mv... ................................... 366 Internasjonale rapporter, anbefalinger mv. fra Europarådet.......... 366 Internasjonale rapporter, anbefalinger mv. fra FN. . .................... 366 Norske rettsavgjørelser.................................................................. 367 Avgjørelser fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD)....... 372 Avgjørelser fra FNs menneskerettskomite........................................... 375 Litteratur mm.. . .......................................................................... 376 Bøker. . ...................................................................................... 376 Annet.. ...................................................................................... 381 Stikkord.................................................................................... 382

19

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 19

08.05.15 15.34

Kapit tel 1

Introduksjon

1 Tema og perspektiv 1.1 Innledning Straffeprosessens mål er å få realisert det strafferettslige ansvaret. For å tjene formålet brukes varetekt som middel – et sterkt inngrep i den grunnleggende retten til personlig frihet nedfelt i menneskerettskonvensjonene. Det er statens grunner for varetektsfengsling – de innholdsmessige (materielle) begrensningene på varetektsfengsling som er bokens tema.1 Hovedfokuset i fremstillingen ligger på en harmonisering mellom straffe­ prosesslovens2 regler og reglene i Den europeiske menneskerettskonvensjonens3 (EMK) artikkel 5, hensyntatt de prosessuelle prinsippene i EMK art.

6. Norsk varetektspraksis vil hovedsakelig bli satt inn i en europeisk menneskerettslig kontekst. FNs konvensjon om barns rettigheter (BK) vil også bli trukket inn i vurderingen der den siktede er barn, eller der barn berøres indirekte ved varetektsfengsling.4 Det vil også bli sett hen til ulike interna-

1

2 3

4

I tillegg inneholder EMK art. 5 flere prosessuelle og formelle krav. Dessuten et krav om hurtighet eller effektivitet i prosessen når den siktede er berøvet friheten. Disse kravene avgjøres ikke etter et proporsjonalitetsprinsipp og faller utenfor fremstillingens tema.

Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven), forkortet strprl.

Europarådets konvensjon, 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter (heretter EMK), inntatt som norsk lov i Lov 21. mai 1999 nr. 19 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), forkortet mrl., jf. mrl. § 2.

De forente nasjoners internasjonale konvensjon 20. november 1989 om barnets rettigheter med protokoller (heretter BK), inntatt som norsk lov i Lov 21. mai 1999 nr. 19 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), forkortet mrl., jf. mrl. § 2.

23

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 23

08.05.15 15.34

Kapit tel 1

sjonale og europeiske anbefalinger.5 Hjemmel for varetektsfengsling finnes i straffeprosesslovens § 184, annet ledd, jf. § 171, § 172, jf. § 170a. Etter EMK art. 5, 1. ledd, litra c er det gitt anledning til frihetsberøvelse hvis formålet er å bringe saken inn for domstolen under hovedforhandling. EMK gjelder som norsk lov, jf. mrl. § 2, og skal ved motstrid gå foran norsk lov, jf. mrl. § 3. I fremstillingen vil de gjeldende menneskerettskonvensjonene være inkludert i begrepet gjeldende norsk rett, jf. mrl.§ 2 og 3. Dette betyr at de ulike regel­ settene så langt det er mulig vil bli harmonisert på faktornivå.

Temaet i boken står i spennet mellom retten til personlig frihet og samfunnets legitime behov for kriminalitetsbekjempelse. Staten skal, på en og samme tid, bekjempe kriminalitet, og sikre at ingen berøves sin frihet i større utstrekning enn nødvendig. Denne dobbeltoppgaven mellom å bekjempe kriminalitet og samtidig ivareta siktedes grunnleggende rett til personlig frihet, byr på utfordringer. Dommeren må, ved stillingtaken til om den siktede skal løslates eller fengsles, foreta en interesseavveiing mellom de motstridende interessene. EMD oppstiller et overordnet krav om at det alltid skal foretas en «fair balance» mellom interessene som står til prøve – «a fair balance between the demands of the general interest of the community and the requirements of the protection of the individual’s fundamental rights».6 Dette kravet gjentas ved anvendelsen av både art. 5, nr. 1, litra c og art. 5, nr. 3 i flere EMD-dommer, herav storkammersakene Öcalan – og McKay.7 Fair balance-kravet kan settes i sammenheng med effektivitetsprinsippet som gjelder ved fortolking av menneskerettslige normer. Med dette menes at det må sikres at rettighetsvernet blir reelt og ikke teoretisk og illusorisk.8 Statens inngrepsbehov må derfor avveies mot inngrepsintensiteten overfor den siktede. Denne interesse­ avveiingen kommer til uttrykk gjennom straffeprosesslovens § 170a hvor det heter at: «Et tvangsmiddel kan brukes bare når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmidlet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.»

5

6 7 8

Dette gjelder særskilt anbefalinger fra Europarådets ministerkomité. I statuttene til Europa­rådet fremgår det av artikkel 15a at komiteen skal komme med sine anbefalinger «to further the aim of the Council of Europe, including the conclusion of conventions or agreements and the adoption by governments of a common policy with regard to particular matters». Komiteen har kommet med tre slike anbefalinger som gjelder varetektsfengsling, i 1965 og 1980 og i 2006, som trekkes inn i vurderingen, jf. R (1965), R (2006), R (1980).

Soering v. the United Kingdom GC (1989), para 89. Öcalan v. Turkey GC (2005), para 88, McKay v. the United Kingdom GC (2006), para. 41.

Slik også Rui (2009-I), s. 43, med videre henvisning til Jebens (2004), s. 46.

24

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 24

08.05.15 15.34

Introduksjon

Fremstillingens mål er å gi avveiingen en struktur, slik at begge de rettsverdige interessene får en verdi – og det foretas en reell avveiing. Som tittelen på boken viser er det nødvendig å ta proporsjonalitetsprinsippet i bruk som avveiingsmodell for å bringe norsk varetektspraksis i samsvar med menneskerettsvernet. Proporsjonalitetsprinsippet må brukes som struktureringsverktøy i den rettsanvendelsesprosessen dommeren må foreta i sin overveielse på veien til slutningen: løslatelse eller fengsling. Proporsjonalitetsbegrensningene som ligger i EMK art. 5, nr. 3, er hittil ikke blitt fanget opp i norsk rettspraksis.

Fremstillingen viser at prinsippet, med sin tretrinnstest, gjelder som en rettslig begrensning ved inngrep i frihetsrettigheten og at norske domstoler dermed er forpliktet til å følge den struktur som prinsippet fordrer, jf. menneskeretts­ lovens § 2 og 3. Proporsjonalitetsprinsippets nærmere innhold og dets rettslige forankring behandles innledningsvis i kap. 3.

I tillegg til å identifisere det gjeldende avveiingsmønsteret, skal det foretas en konkretisering av proporsjonalitetsprinsippets nærmere innhold for typetilfellet varetekt. I bokens del II vil de generelle og spesielle fengslingsvilkårene i straffeprosesslovens § 184, annet ledd, jf. § 171 gjennomgås, i det dette er allerede foretatte proporsjonalitetsvurderinger fra lovgivers side. I bokens del III vil det nærmere innholdet i straffeprosesslovens § 170a, sammenholdt med EMK art. 5, nr. 3, jf. mrl. § 2 og 3 gjennomgås – proporsjonalitetsvurderingen i det konkrete tilfellet. Det vil bli tatt stilling til hvilke momenter som er relevante i avveiingen, hva som kan sluttes av disse og hvilken vekt de ulike momentene skal ha – proporsjonalitetsmodellen for typetilfellet varetekt vil således bli bygget opp.

1.2

Retten til personlig frihet som hovedregel

1.2.1 Rettighetsperspektiv på analysen – løslatelsespresumsjon Når det tas stilling til om den siktede skal varetektsfengsles, må det anlegges et rettighetsperspektiv på analysen. At «enhver» – også den som er siktet i en straffesak – har rett til personlig frihet er nedfelt i EMK art. 5 nr. 1. At frihetsrettigheten er utgangspunkt og frihetsberøvelsen unntaket fremgår klart av bestemmelsen. Det heter i denne at: 1. Everyone has the right to liberty and security of person. No one shall be deprived of his liberty save in the following cases and in accordance with a procedure prescribed by law: […]. Den klare hovedregelen er derfor at alle innehar en iboende rett til personlig frihet og

25

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 25

08.05.15 15.34

Kapit tel 1

skal være i frihet under etterforskningen.9 EMD starter sine analyser med utgangspunktet i frihetsrettigheten og statuerer rettighetens grunnleggende karakter ved å uttale: «This right is of the highest importance in a democratic society».10 Til tross for at retten til personlig frihet er en grunnleggende menneskerettighet, er den ikke positivt nedfelt i vårt nasjonale regelverk. Negativt er den vernet ved at ulovlig frihetsberøvelse er gjort straffbar gjennom straffelovens bestemmelser.11 Indirekte er personlig frihet vernet gjennom Grunnlovens krav, jf. Grunnlovens § 94. I norsk rettspraksis har jeg ikke sett at det startes med utgangspunktet og hovedregelen før analysene tar til. Rettighetsperspektivet fordrer at avveiingen som skjer, foretas med en løslatelsespresumsjon.

EMD poengterer i nær alle sine dommer knyttet til art. 5, nr. 3 at presumsjonen er i favør av løslatelse. Vi ser dette for eksempel i EMDs storkammersak McKaydommen hvor det heter: «The presumption is in favour of release».12 Løslatelsespresumsjonen er derfor en essensiell del av den menneskerettslige metoden ved anvendelsen av artikkel 5-rettigheten. Dommeren skal spørre om siktede kan løslates – ikke om han kan fengsles. Forskjellig innfallsvinkel kan gi ulikt resultat. Presumsjonen viser at det er inngrepet i rettigheten – unntaket – som krever nærmere legitimering fra statens side.

1.2.2 Varetekt som ekstraordinært unntak Rettighetens grunnleggende karakter og det faktum at varetekt skjer forut for skyldkonstatering, etter en betryggende prosess, gjør at varetekt etter EMK art. 5 nr. 1, litra c skal være et ekstraordinært unntak. Dette presiseres i Europa­rådets rekommandasjoner hvor det heter: «Custody pending trial shall therefore be regarded as an exceptional measure […]».13 Hovedregelen skal være at en siktet i en straffesak, om han tiltales, vil innkalles til hovedforhandling, møte til denne og innkalles til en eventuell soning. Unntaksvis kan han varetektsfengsles, jf. EMK art. 5 nr. 1, litra c. I Europarådets rekommandasjon

9

10 11 12 13

En tilsvarende regel finner vi i SP art. 9. De forente nasjoners internasjonale konvensjon 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter (Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter med protokoller, SP), som etter mrl. § 2 også gjelder som norsk lov.

For eksempel i Medvedyev and Others v. France, GC (2010), para 76.

Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10 (Straffeloven), kap. 22.

McKay v. the United Kingdom GC (2006), para 41.

R (1980), punkt I, nr. 1, annen setning, første del. Dette gjentas i R (2006), punkt I, nr. 3[1].

26

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 26

08.05.15 15.34

Introduksjon

heter det: «the remand in custody of persons suspected of an offence shall be the exception rather than the norm».14 Frihetsberøvelser under etterforskningen av en straffesak, er et faktisk unntak fra retten til å bli behandlet som uskyldig inntil det motsatte er bevist gjennom en hovedforhandling. EMD presiserer i sine avgjørelser at varetektsinngrepet bare kan skje dersom det ikke uthuler uskyldspresumsjonen. Det heter f.eks. i McKaydommen: «Continued detention therefore can be justified in a given case only if there are specific indications of a genuine requirement of public interest which, notwithstanding the presumption of innocence, outweighs the rule of respect for individual liberty laid down in Article 5 of the Convention».15 Også Europarådet setter varetekt inn i en videre straffe­ prosessuell kontekst ved henvisning til uskyldspresumsjon hvor det heter: «Being presumed innocent until proved guilty, no person charged with an offence shall be placed in custody pending trial unless the circumstances make it strictly necessary».16 Uskyldspresumsjonen er en del av det grunnleggende kravet om at prosessen skal være en «fair trial», som bl.a. kommer til uttrykk i EMK art. 6. Varetektsinngrepene må derfor settes inn i denne videre straffe­ prosessuelle rammen.17

1.3

Formelle, prosessuelle og materielle krav til varetektsinngrep

1.3.1 Når kan et inngrep i rettigheten legitimeres?

Det overordnede spørsmålet i fremstillingens menneskerettslige diskurs er: Når kan et inngrep i frihetsrettigheten legitimeres? EMD oppstiller et krav om at «Justification for any period of detention, no matter how short, must be convincingly demonstrated by the authorities».18 Europarådet rubriserer reglene for bruk av varetekt under overskriften «Justification».19 Begrepet «justification» refererer i denne konteksten til alle formelle, prosessuelle og materielle begrensninger som settes på myndighetenes handlinger overfor individet.

Det legitime behovet er noe mer og noe annet enn det faktiske etterforsk­ ningsmessige behovet staten har. Ikke alle midler tillates i kriminalitets­ 14

R (2006), punkt 1 nr. 3[1]. Dette poengteres også av EMD i flere saker, bl.a. Khodorkovskiy v. Russia (2011), para 185.

15 McKay v. the United Kingdom, GC (2006), para 42.

16 R (1980), punkt I, nr. 1, første setning.

17 Se nærmere kap. 9 18 Bl.a. Idalov v. Russia, GC (2012), para 140.

19 R (2006), punkt II.

27

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 27

08.05.15 15.34

Kapit tel 1

bekjempelsens navn. Rettsstatens viktigste kjennetegn er at den også stiller krav til myndighetenes inngrep, og at samfunnet er bygd på sivile rettig­ heter.20 For at staten skal kunne legitimere en frihetsberøvelse, er det ulike krav som må være oppfylt. Inngrepet må både ha formell, prosessuell og materiell legitimitet.

1.3.2 Formell legitimitet gjennom legalitet At varetektsinngrep må ha hjemmel i lov, er uttrykkelig fastlagt i grunnlovens § 94, første ledd, første setning hvor det heter: «Ingen må fengsles eller berøves friheten på annen måte uten i lovbestemte tilfeller og på den måte som lovene foreskriver.» Legalitetskravet etter EMK art. 5, nr. 1, annen setning er formulert slik: «No one shall be deprived of his liberty save in the following cases and in accordance with a procedure prescribed by law …» Dessuten stilles det krav om at frihetsberøvelsen i seg selv må være en «[…] lawful arrest or detention […]», i EMK art. 5, nr. 1, litra c. SP art. 9 oppstiller en klar betingelse om at «No one shall be subjected to arbitrary arrest or detention» i bestemmelsens første ledd, annen setning. Slike hjemler for varetektsinngrepet finner vi i straffeprosesslovens § 184, annet ledd, jf. strprl. § 171 flg.

1.3.3 Prosessuell legitimitet gjennom fremgangsmåten og begrunnelsen Dernest stilles det krav til prosessen – fremgangsmåten når det gripes inn med straffeprosessuell tvang. Viktigst er kravet om domstolsprøving av frihets­ berøvelsens grunnlag. Retten til domstolsprøving er nå nedfelt i vår grunnlovs § 94 hvor det heter: «Den pågrepne skal snarest mulig fremstilles for en domstol. Andre som er berøvet sin frihet, kan få frihetsberøvelsen prøvet for domstolene uten ugrunnet opphold.»21 Kravet om ekstern prøving av pågripelsesbeslutningen fremgår også av EMK art. 5, nr. 3, 1. setning der det heter: «Everyone arrested or detained in accordance with the provisions of paragraph 1.c of this article shall be brought promptly before a judge or other officer authorized by law to exercise judicial power». I straffeprosesslovens § 183, første ledd, første setning fremgår det at spørsmålet om lovligheten av pågripelsen skal bringes inn for domstolen «[…] snarest mulig og senest den tredje dagen etter pågripelsen […]». Viktig i denne sammenheng er å merke seg at SP art. 9 har en tilsvarende formulering og at FNs menneskeretts20 21

Smith, C. (2006), som på s. 239 viser til Torkel Opsahls påpeking i sammenhengen mellom rettigheter og statsform.

Endret 13. mai 2014.

28

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 28

08.05.15 15.34

Introduksjon

komite i flere avgjørelser har konstatert krenkelse dersom fremstilling skjer senere enn 48 timer. Tidligere praksis oppsummeres slik i Baruanis vs. Kongo: «The Committee found that, in the absence of any explanations by the State party, a delay of three days in bringing a person before a judge did not meet the requirement of promptness within the meaning of article 9, paragraph 3 […].»22 Vi ser her at det oppstilles et krav i praksis om at: «Any longer period of delay would require special justification to be compatible with article 9, paragraph 3, of the Covenant».

I forslag til ny General comment til artikkel 9, er kravet enda strengere, og det legges til grunn at frihetsberøvelser utover 48 timer må «remain absolutely exceptional and be justified under the circumstances.» Det heter i høringsforslagets para 33 at: While the exact meaning of «promptly» may vary depending on objective circumstances, delays should not exceed a few days from the time of arrest. In the view of the Committee, forty-eight hours is ordinarily sufficient to transport the individual and to prepare for the judicial hearing; any delay longer than forty-eight hours must remain absolutely exceptional and be justified under the circumstances. Longer detention in the custody of law enforcement officials without judicial control unnecessarily increases the risk of ill-treatment. Laws in most States parties fix precise time limits, sometimes shorter than forty-eight hours, and these should also not be exceeded. An especially strict standard of promptness, such as 24 hours, should apply in the case of juveniles.23

Heller ikke etter EMK art. 5, nr. 3, er det sikkert at fremstillinger etter 3-dagersfristen vil godtas. Den siktede skal også etter denne bestemmelsen fremstilles for fengsling «promptly». Det er altså ikke en fastlagt tidsramme i konvensjonsteksten24, og EMD vil foreta en avveiing mellom styrken av det samfunnsmessige behovet og tiden før fremstilling i den enkelte sak.

I tillegg til domstolsprøving straks, skal fengslingsspørsmålet, som hovedregel, prøves hver fjerde uke etter straffeprosesslovens § 185, første ledd. Fengslingsspørsmålet avgjøres ved kjennelse etter straffeprosesslovens § 184, første ledd. Kjennelsene skal ha grunner som angitt i strprl. § 52. Kjennelsen kan påankes til lagmannsretten etter strprl. § 377. Anken avgjøres også ved kjennelse og som hovedregel uten muntlig forhandling, jf. strprl. § 385. Videre 22 23 24

Human Rights Committee, Communication No. 1890/2009 med videre henvisninger.

I forslag til ny GC fra Human Rights Committee, no. 35, http://www.ohchr.org/EN/ HRBodies/CCPR/Pages/DGCArticle9.aspx, med høringsfrist 1. juni 2014.

At EMD i Brogandommen ikke godtok en tidsperiode på 4 dager og 6 timer, kan ikke tas til inntekt for at tre dager er i orden, jf. Brogan and others v. The United Kingdom (1988), para 57–58. Dommen gjaldt en alvorlig terroristsak, og hurtigheten vil her måtte avspeile sakens kompleksitet. Straffeprosesslovens § 183 oppstiller et krav om «snarest mulig» og «senest innen 3 dager», jf. første ledd.

29

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 29

08.05.15 15.34

Kapit tel 1

anke til Høyesteretts ankeutvalg er begrenset etter reglene i straffeprosess­ lovens § 388.25 Ankeutvalget kan som utgangspunkt kun prøve saksbehandlingen og lovanvendelsen til lagmannsretten.

EMD viser også til flere regler som gjelder dersom varetektsprosessen skal være rettssikker. En naturlig følge av løslatelsespresumsjonen er at det er staten som må dokumentere behovet for å gripe inn i frihetsinteressen, og som har bevisbyrden for at det er nødvendig å holde personen fengslet. EMD uttaler i flere saker at: «Shifting the burden of proof to the detained person in such matters is tantamount to overturning the rule of Article 5 of the Convention».26 Like viktig som at staten har bevisbyrden, er at staten opptrer nøytralt. Dette betyr at det er statens plikt å utrede alle argumenter som taler for og mot løslatelse. I Dudekdommen heter det at: «[…] they must examine all the facts arguing for or against the existence of a genuine requirement of public interest justifying […]».27 EMD konstaterer krenkelse i saker hvor det som taler for løslatelse, ikke er trukket inn i vurderingen.28 Det er lite spor av argumenter for løslatelse i ankeutvalgets praksis. Dersom frihetsrettigheten skal være reell for den siktede, må dommeren ta en konkret og individuell beslutning i hvert enkelt tilfelle.29 EMD krever at det blir gjort en konkret vurdering på bakgrunn av de særlige forholdene som gjør seg gjeldende i hver enkelt sak. Momentene i vurderingen skal være spesifikke, ikke abstrakte eller stereotype.30 Det er heller ikke tilstrekkelig å vise til tidligere avgjørelser.31 Avgjørelsen må bygge på en oppdatert vurdering av situasjonen.32 Det er 25

Jeg bruker i fremstillingen betegnelsen ankeutvalget eller bare utvalget, selv om kjennelsene er avsagt på tidspunkt der kompetansen lå hos Høyesteretts kjæremålsutvalg. Ved lov om mekling og rettargang i sivile tvister (tvisteloven), opphørte Høyesteretts kjæremåls­ utvalg å være en egen domstol, og kjæremålsutvalgets oppgaver skal utføres av Høyesterett satt med tre høyesterettsdommere i Høyesteretts ankeutvalg. Det lå ingen endringer i de oppgavene som utføres i denne lovendringen, se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005), s. 21.

26 Kislitsa v. Russia (2012), para 33 med videre henvisninger, samt i Khodorkovskiy v. Russia (2011), para 185.

27 Dudek v. Poland (2006), para 32.

28 Bl.a. i Dudek v. Poland (2006), para 32.

29 Bl.a. Kislitsa v. Russia (2012), para 33 med videre henvisninger, samt i Khodorkovskiy v.

Russia (2011), para 185, McKay v. the United Kingdom, GC (2006), para 41–45, Letellier v. France (1991), para 35.

30 Bl.a. Clooth v. Belgium (1991), para 44, J.M. v. Denmark (2012) para. 54, W v. Switzerland (1993), para 30, Dudek v. Poland (2006,) para 31, Yagci and Sargin v. Turkey (1995), para 52.

31 Clooth v. Belgium (1991), para 44.

32 Bykov v. Russia GC (2009), para 66.

30

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 30

08.05.15 15.34

Introduksjon

denne sakens «factual circumstances» som skal være grunnlaget for inngrepet.33 Et inngrep kan kun skje dersom behovet kan støttes av konkrete faktiske omstendigheter.34 I Khodorkovskiydommen med videre henvisninger heter det: «Arguments for and against release must not be ‘general and abstract’ […] but contain references to the specific facts and the applicant’s personal circumstances justifying his detention».35 Konkretiseringskravet er også uttrykkelig nedfelt i Europarådets rekommandasjon hvor det heter: «In considering whether custody should be ordered, the judicial authority shall have regard to the circumstances of the individual case […]».36 EMD stiller dessuten opp krav til statens begrunnelsesplikt overfor individet. I Kharchenkodommen kommer statens begrunnelsesplikt klart frem hvor det heter: «However, Article 5 § 3 requires that after a certain lapse of time the persistence of a reasonable suspicion does not in itself justify deprivation of liberty, and the judicial authorities should give other grounds for continued detention. Those grounds, moreover, should be expressly mentioned by the domestic courts».37 EMD poengterer i mange av sine dommer at det ikke er deres ansvar å gi inngrepet legitimitet, men at det er staten som må sette grunnene ut i begrunnelsesomgangen. Det heter i Bykovdommen at: «The responsibility falls in the first place to the national judicial authorities to ensure that, in a given case, the pre-trial detention of an accused person does not exceed a reasonable time.

To this end they must, paying due regard to the principle of the presumption of innocence, examine all the facts arguing for or against the existence of the above-mentioned demand of public interest justifying a departure from the rule in Article 5 and must set them out in their decisions on the applications for release.

It is essentially on the basis of the reasons given in these decisions and of the established facts stated by the applicant in his appeals that the Court is called upon to decide whether or not there has been a violation of Article 5 § 3 [min utheving]».38 EMD prøver konvensjonsmessigheten ut fra statenes begrunnelser, slik de fremkom i kjennelsen overfor den siktede. Staten kan ikke i ettertid gi grunnene for fengslingen. Har ikke statene begrunnet varetekten tilstrekkelig vil det bli krenkelse av artikkel 5, nr. 3, uansett om statene – mot formodning – 33 Bl.a. Dudek v. Poland (2006), para 31.

34 Korneykova v. Ukraine (2012), para 43.

35 Khodorkovskiy v. Russia (2011), para 185, Panchenko v. Russia (2005), para 107.

36 R (1980), punkt. II, 5.

37 Kharchenko v. Ukraine (2011), para 79, med videre henvisninger.

38 Bykov v. Russia GC (2009), para 63–66.

31

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 31

08.05.15 15.34

Kapit tel 1

skulle ha gode grunner for inngrepet. Det poengteres i flere dommer fra EMD at det er begrunnelsen gitt av staten til individet på tidspunktet for fengslingen som legges til grunn, se f.eks. Dudekdommen hvor det heter: «Essentially on the basis of the reasons given in these decisions and of the true facts mentioned by the applicant in his appeals, that the Court is called upon to decide whether or not there has been a violation of Article 5 § 3 of the Convention».39 I Bykovdommen kommer det klart frem at det ikke er tilstrekkelig å si at inngrepet bygger på relevante og tilstrekkelige grunner, men at det må settes ut i begrunnelsesomgangen hvorfor det er slik.40 EMD foretar en prøving av statenes begrunnelser også etter EMK art. 5, nr. 1, litra c. I Khodorkovskiydommen heter det: «The absence of any grounds given by the judicial authorities in their decisions authorising detention for a prolonged period of time is incompatible with the principle of protection from arbitrariness enshrined in Article 5 § 1.»41 Det er etter dette ikke tvilsomt at det gjelder et grunnleggende krav, for å tilfredsstille konvensjonskravet, at kjennelsene er tilstrekkelig begrunnet.

I en menneskerettsstat er det imidlertid ikke tilstrekkelig kun med formelle og prosessuelle regler. For å sikre at individets rettigheter ikke ofres på kriminalitetsbekjempelsens alter, oppstilles det også materielle – innholdsmessige begrensninger på statens handlinger. Det er de materielle begrensningene som er fremstillingens tema.

1.3.4 Materiell legitimitet gjennom grunnene for fengslingen 1.3.4.1 Krav om relevante og tilstrekkelige grunner De materielle begrensningene knytter seg til statens grunner for inngrepet. For det første oppstilles det krav om at grunnene må knytte seg til det kriminalitetsbekjempende formål. Dette fremgår av EMK art. 5, nr. 1, litra c hvor det heter at varetekt kun kan skje «[…] for the purpose of bringing him before the competent legal authority on reasonable suspicion of having committed an offence […].» Dette er kravet om et legitimt formål, slik vi også ser formåls­ kravet nedfelt i artiklene 8–11(2) for inngrep i disse rettighetene. Forskjellen er at formålskravene for frihetsberøvelser er eksplisitt uttalt og uttømmende regulert i artikkel 5, nr. 1, litra a-f42, mens formålet er videre definert ved de øvrige tillatte inngrepene i konvensjonen. EMK art. 5, nr. 1, litra c gjelder 39 40 41 42

Dudek v. Poland (2006), para 32.

Bykov v. Russia (2009), para 65.

Khodorkovskiy v. Russia (2011), para 160.

Om bestemmelsens uttømmende karakter Labita v. Italy GC (2000), para 170.

32

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 32

08.05.15 15.34

Introduksjon

frem til dom i første instans.43 Dette følger av sammenhengen med EMK art. 5, 1. ledd, litra a som regulerer frihetsberøvelser etter domfellelse – «after conviction by a competent court».44 Det finnes ikke noen hjemmel i EMK art. 5 til å frihetsberøve etter frifinnende dom i første instans, som vår straffe­ prosesslovs § 187, annet ledd legger opp til at unntaksvis kan skje. Formålet med fengslingen må være å gjennomføre hovedforhandling i første instans.45 Ved å knytte formålsangivelsen til rimelig mistanke om straffbar handling, som konvensjonsteksten legger opp til, vil man sikre at formålet på fengslingstidspunktet er å føre en rettssak mot den siktede. Straffeprosesslovens § 184, annet ledd, jf. strprl. § 171, første ledd oppstiller i tillegg til et krav om «skjellig grunn til mistanke» også et strafferammekrav, idet varetekt kun kan brukes dersom det er mistanke om «en eller flere handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder».

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at fengslingen skjer ut fra hensynet til gjennomføring av en straffesak mot den siktede, og at det foreligger mistanke om et straffbart forhold med mer enn 6 måneders strafferamme. Både EMK og straffeprosessloven oppstiller nærmere regler for når en fengsling kan finne sted. For det første oppstilles det et krav om at det skal foreligge relevante fengslingsgrunner.46 For det andre oppstilles det krav om at fengslingsgrunnene må være tilstrekkelige.47 1.3.4.2 Kravet om relevante grunner For å kunne bruke varetekt må det foreligge en risiko for at en av de fire situasjonene; unndragelse, gjentakelse, bevisforspillelse eller allmenn rettsforstyrrelse, jf. § 171, 1edd, nr. 1-3 og § 172, vil inntreffe om den siktede ikke berøves sin frihet.48 EMD godtar de fire fengslingsgrunnlagene som er nevnt i straffeprosesslovens § 184, annet ledd, jf. §§ 171–172, som relevante fengslingsgrunnlag. I Khodorskovskiydommen, med videre referanse til flere dommer, heter det: «The Convention case-law has developed four basic accep43 44 45

46 47 48

Kudła v. Poland GC, para 104.

Wemhoff (1968) para 9.

At vi kaller soningen etter en domfellelse i første instans for varetekt er ikke problematisk.

Men det er altså EMK art.5 nr. 1, litra a som er grunnlaget for en slik fengsling og kravene til hurtighet i prosessen vil følge av EMK art. 6, nr. 1 og ikke art. 5, nr. 3.

Se nærmere punkt 1.3.4.2.

Se f.eks. Labita V. Haly (GC) (2000), para 153, se nærmere punkt 1.3.4.3.

I tillegg oppstilles et femte fengslingsgrunnlag gjennom samtykke, som ikke behandles nærmere her, jf. strprl. § 184, annet ledd, jf. § 171, 1. ledd, nr. 4.

33

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 33

08.05.15 15.34

Kapit tel 1

table reasons for refusing bail (or any other measure of restraint not related to deprivation of liberty): the risk that the accused will fail to appear for trial)».49 Disse er alle relevante grunner fordi de er knyttet til den bakenforliggende forutsetningen for å få realisert et eventuelt strafferettslig ansvar mot den siktede. Bak disse fengslingsvilkårene ligger det en premiss om at risikoen, for at det fryktede skal inntreffe, må fjernes, ved frihetsberøvelse, for å få realisert det strafferettslige ansvaret. Etter straffeprosesslovens må de relevante fengslingsgrunnene være til stede fra fengslingens første dag, jf. strprl. § 184, annet ledd, jf. § 171 flg, jf. § 170a. De relevante fengslingsgrunnene behandles i bokens del II. 1.3.4.3 Nødvendighets- og rimelighetsbegrensninger gjennom ­tilstrekkelighetsstandard Selv om det foreligger relevante fengslingsgrunner er det ikke sikkert at den siktede kan frihetsberøves. Vi ser av hjemmelen i straffeprosesslovens § 184, annet ledd første punktum at bestemmelsen kun gir en fakultativ adgang til å fengsle, jf. «kan» fengsles. Bestemmelsen uttaler eksplisitt at fengsling er betinget av at «formålet ikke kan oppnås ved tiltak etter § 188». Dessuten krever Grunn­lovens § 94, annet ledd at «Frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep».50 Bestemmelsen er kommet til ved grunnlovsendring i mai 2014 og tar opp i seg de krav som stilles til varetektsinngrepets materielle legitimitet i straffeprosesslovens § 170a og EMK art. 5. nr. 3, men har et videre virkeområde, da den gjelder alle frihetsberøvelser. For straffeprosessuelle frihetsberøvelser er kravet nedfelt i straffeprosesslovens § 170a med en noe annen formulering. Det heter her: «Et tvangsmiddel kan brukes bare når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmidlet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep.»

Felles for disse ulike termene som benyttes i rettskildematerialet er at det oppstilles nødvendighets- og rimelighetsbegrensninger på varetektsinngrepene. Dommerens handlingsfrihet i spørsmålet om han må løslate eller kan fengsle den siktede er dermed innsnevret. Den fakultative hjemmelen i straffeprosesslovens § 184, annet ledd er supplert med en forbudsgrense i straffeprosesslovens § 170a og Grl. § 94. Varetekt «kan brukes bare når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmidlet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep» [mine uthevin49 50

Khodorkovskiy v. Russia (2011), para 185 med videre henvisninger.

Dokument 16 (2011–2012), s. 257, forslag til § 94, alt.1a), 1. ledd, annen setning.

34

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 34

08.05.15 15.34

Introduksjon

ger]. At det både skal foretas nødvendighetsbegrensninger og rimelighetsbegrensninger går klart frem av ordlyden både i straffeprosesslovens § 170a og grunnlovens § 94. Det er en uttrykkelig forutsetning at inngrepet både må ha «tilstrekkelig grunn» – være «nødvendig» som grunnlovsteksten sier, og at det heller ikke må være et «uforholdsmessig inngrep». Dette uttales også klart i forarbeidene at det er to ulike begrensninger.51 EMD bruker kun samlebetegnelsen «sufficient» for begge disse vurderingene. Kravet om «tilstrekkelig grunn» blir imidlertid i praksis omskrevet til et krav om at inngrepet er tilstrekkelig begrunnet.52 Bestemmelsen oppfattes derfor kun som en prosessuell regel knyttet til fengslingsgrunnlagene i straffeprosesslovens § 171, 1. ledd gjennom relevante fengslingsgrunner. At det settes nødvendighetsbegrensinger fremgår også eksplisitt av straffeprosesslovens § 184, annet ledd som sier at varetekt ikke kan brukes dersom målet kan nås med et mindre inngripende middel, at «formålet ikke kan oppnås ved tiltak etter § 188».

Praksis fra EMD viser at domstolen helt fra oppstart har prøvd om statenes grunner for inngrepet er tilstrekkelige etter EMK art. 5, 1. ledd, litra c, ofte under en vilkårlighetstest. I storkammersaken Saadidommen, som gjaldt art. 5, nr. 1, litra b, e, d, uttrykkes de materielle betingelsene tydelig i det at «the notion of arbitrariness also includes an assessment of whether detention was necessary to achieve the stated aim».53 Tilsvarende vilkårlighetsprøving er også foretatt for fengslingene etter art. 5, 1. ledd, litra c. I storkammersaken Moorendommen uttaler EMD at domstolen ikke har formulert noen entydig definisjon av hva som menes med «arbitrariness», men at dette har vært avgjort fra sak til sak. Et element har vært statenes «bad faith or deception on the part of the authorities», som klart er materielle begrensninger.54 Dernest sies det som er av størst betydning for vårt tema, nemlig at: «Furthermore, in the context of sub-paragraph (c) of Article 5 § 1, the reasoning of the decision ordering detention is a relevant factor in determining whether a person’s detention must be considered as arbitrary».55 Det vises her til statens begrunnelsesplikt for inngrepets legitimitet. Mange av sakene som er knyttet til en vilkårlighetsprøving kan se ut til å gjelde der hvor staten ikke har gitt grunner for inngrepet i det hele tatt eller der beslutningen er bygd på standardbegrunnelser, eller der det ikke foreligger noe konkrete holdepunkter og 51 52 53 54 55

Ot.prp. nr. 64 (1998–1999), under punkt. 3. 4., s. 17.

Se for eksempel saksnr. 12-113779ENE-HALD (upublisert), og Rt. 2000 s. 364.

Saadi v. the United Kingdom, GC (2008), para 67–72.

Mooren v. Germany GC (2009), para 78.

Ibid, para 79, 1. setning.

35

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 35

08.05.15 15.34

Kapit tel 1

dokumentasjon fra statens side på at det foreligger et behov knyttet til det legitime formålet fra statens side. I Nechiporuk- og Yonkalodommen fra 2011 brukes vilkårlighetstesten etter art. 5, 1. ledd, litra c til å bestemme om statens grunner kunne legitimere fengslingen. Det heter: «As to the stated risk of absconding, neither the prosecutor nor the courts referred to any examples of the applicant’s behaviour, while under the undertaking not to abscond, which could indicate such a risk. Finally, the witnesses alleged fears for their safety were apparently confined to their impression about being followed by some unspecified persons and were not based on any evidence of the first applicant’s involvement».56 Fordi staten manglet dokumentasjon for risikoen, og vurderingen var ensrettet, kom EMD til at avgjørelsen ikke var fri for vilkårlighet og et brudd på art. 5, for en fengslingsperiode på 3 dager.57 Artikkel 5, 1. ledd, litra c vil i dag først og fremst være et krav om at inngrepet må bygge på et legalt grunnlag – «the lawful arrest or detention» – og at inngrepet må bygge på det anerkjente legitime formålet – «for the purpose of bringing him before the competent legal authority on reasonable suspicion of having committed an offence», selv om EMD i enkelte saker fortsatt foretar en nødvendighetsprøving etter vilkårlighetsstandarden i art. 5, 1. ledd, litra c.58 Vi ser at EMD i noen tilfeller også oppstiller statenes begrunnelsesplikt i EMK art.

5, 1, litra c, mens grunnene for fengslingen vurderes etter EMK art. 5, nr. 3.59 Det er i dag, under EMK art. 5, nr. 3 at EMD oppstiller krav til statens grunner for inngrepet. Det er i denne bestemmelsen de materielle begrensningene kommer best til uttrykk. EMD har flere ganger påpekt at bestemmelsene utgjør et «hele» («forms a whole with it»), og dermed må leses i sammenheng.60 Forholdet mellom artikkel 5, nr. 1, litra c og art. 5, nr. 3 er uttrykkelig tatt stilling til i Khodorkovskiydommen hvor det heter: «That being said, the Court notes that the applicant’s complaint under Article 5 § 1 overlaps to a large extent with his complaint under Article 5 § 3 about the authorities’ failure to adduce relevant and sufficient reasons justifying the extensions of his detention pending criminal proceedings. The Court reiterates that Article 5 § 1 (c) is mostly concerned with the existence of a lawful basis for a detention 56 Nechiporuk and Yonkalo v. Ukraine (2011), para 197.

57 Ibid, para 198 og 199.

58 Bl.a. Nechiporuk and Yonkalo v. Ukraine (2011), para 197.

59 Slik som i Khodorkovskiy v. Russia (2011), para 165.

60 Bl.a. Jong, Baljet and van den Brink v. The Netherlands (1984), para. 44, Ciulla v. Italy (1989) og Smirnova v. Russia (2003), para 56.

36

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 36

08.05.15 15.34

Introduksjon

within criminal proceedings, whereas Article 5 § 3 deals with the possible justification for such detention. The Court deems is more appropriate to deal with this complaint under Article 5 § 3 of the Convention».61 I EMDs praksis er det mange dommer som gjelder formelle og prosessuelle krav. Fordi statene har hatt svake rettssikkerhetsgarantier for varetektsfengslinger er det totale rettskildebildet preget av dette. Vi må her imidlertid ikke falle i en kvantitetsfelle rettskildemessig. Med dette mener jeg at vi ikke må trekke slutninger på bakgrunn av det relativt sett store antallet dommer som omhandler slike krenkelser, til at bestemmelsen ikke også inneholder materielle begrensninger.

Når vilkårene i EMK art. 5, nr. 1, litra c er oppfylt, må dommeren flytte blikket til EMK art. 5, nr. 3 og se på kravene som ligger i denne.

Det heter i EMK art.5, nr. 3, at siktede «shall be entitled to trial within a reasonable time or to release pending trial.» Siktede har etter bestemmelsen rett på hovedforhandling etter rimelig tid eller rett til løslatelse inntil hovedforhandlingen. Bestemmelsen inneholder derfor to separate materielle vilkår.

Bestemmelsen er alternativ i en forstand, men ikke i en annen. Det er kun dersom den siktede fortsatt kan holdes fengslet at han også har krav på hovedforhandling innen rimelig tid. EMD har flere ganger presisert at løs­latelse ikke er et valg statene har, men at statene har en plikt til å løslate.62 EMD slo dette fast allerede i 1968 gjennom Neumeisterdommen.63 Kravet er fulgt opp gjennom all EMD-praksis siden, som vi ser det er hentet opp igjen bl.a. i storkammersaken McKaydommen fra 2006. Her heter det: «As established in Neumeister v. Austria […] the second limb of Article 5 § 3 does not give judicial authorities a choice between either bringing an accused to trial with­in a reasonable time or granting him provisional release pending trial. Until conviction, he must be presumed innocent, and the purpose of the provision under consideration is essentially to require his provisional release once his continuing detention ceases to be reasonable».64 Vi ser her at statene ikke kan velge fritt om de vil løslate den siktede eller ikke. Løslatelse er en rettighet den siktede har dersom fortsatt fengsling ikke lenger er nødvendig, en materiell begrensning på statens handlefrihet. Etter bestemmelsen skal det altså skje en rimelighetsprøving av statens grunner for fengslingen og en rimelighetsprøving av varetektsoppholdets lengde i denne rekkefølgen. Prøvingen av fengslingens lengde forutsetter at staten har til61 62 63 64

Khodorkovskiy v. Russia (2011), para 165.

McKay v. the United Kingdom GC, (2006), para 41.

Neumeister v. Austria (1969). Application no 1936/63, para 3–15, under «as to the law».

McKay v. the United Kingdom GC, (2006), para 41.

37

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 37

08.05.15 15.34

Kapit tel 1

strekkelige grunner for å holde den siktede fortsatt fengslet. Denne systematikken er fulgt siden EMD sin oppstart og vi ser den både i Wemhoffdommen fra 196865, og i storkammersaken Matznetter fra 196966, frem til i dag. At prøvingen av statens grunner er en nødvendig forutsetning og må komme først, gjentas i alle disse dommene. Prøvingen av rimeligheten av lengden, kalles av EMD for Labitatesten.67 I storkammersaken Labitadommen heter det: «Where such grounds were ‘relevant’ and ‘sufficient’, the Court must also ascertain whether the competent national authorities displayed ‘special diligence’ in the conduct of the proceedings».68 I Castravetdommen heter det: «Since the reasons for detention were not relevant and sufficient, the Court does not deem it necessary to continue the Labita test and see whether the competent national authorities displayed ‘special diligence’ in the conduct of the proceedings».69 I stor­ kammersaken Kudladommen heter det: «Where such grounds were ‘relevant’ and ‘sufficient’, the Court must also be satisfied that the national authorities displayed ‘special diligence’ in the conduct of the proceedings […]».70 Vi ser også denne todelingen i storkammersaken Idalovdommen, fra 2012, der det heter: «In such cases, the Court must establish whether the other grounds given by the judicial authorities continued to justify the deprivation of liberty.

Where such grounds are ‘relevant’ and ‘sufficient’, the Court must also ascertain whether the competent national authorities displayed ‘special diligence’ in the conduct of the proceedings».71 Tydeligere enn i Yagci og Sargindommen, kan man ikke få at bestemmelsen inneholder to materielle begrensninger.

Det heter her: «In the light of these considerations, the Court holds that the applicants’ continued detention during the period in question contravened Article 5 para. 3 (art. 5–3). That conclusion makes it unnecessary to look at the way in which the judicial authorities conducted the case».72

65 66 67 68 69 70 71 72

Wemhoff v. Germany (1968), para 17.

Matznetter v. Austria, Grand Camber (1969), para 12.

Denne testen kalles i EMD-dommene for «Labitatesten» etter storkammersaken Labitadommen fra 2000, Labita v. Italy GC (2000), para 152–153.

Labita v. Italy GC (2000), para 153.

Castravet v. Moldava (2007), para 35.

Kudla v. Poland (2000), para 111.

Idalov v. Russia, GC (2012), para 140.

Yagci and Sargin v. Turkey (1995), para 55, annet avsnitt, etter at det er slått fast at det ikke fantes relevante og tilstrekkelige grunner i para 55, første avsnitt og drøftelsen i dommens para 51–54.

38

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 38

08.05.15 15.34

Introduksjon

Det er kun rimelighetsprøvingen av statens grunner for fengslingen som er gjenstand for analyse i denne fremstillingen. Fengslingens lengde avgjøres etter en aktivitetsnorm, og ikke en proporsjonalitetsnorm og behandles derfor ikke i denne fremstillingen.73 1.3.4.4 Vurderingstema for prøving av statens grunner Vurderingstema for prøvingen av statens grunner er etter EMDs praksis om det foreligger «relevant and sufficient» grunner for å kunne holde den siktede frihetsberøvet.74 De relevante og tilstrekkelige fengslingsgrunnene må gjenspeile et presserende samfunnsmessig behov, som «outweighs» individets rett til personlig frihet.75 At det er tale om et materielt krav – en innholdsmessig begrensning – kommer tydelig til uttrykk i EMDs praksis. EMD tar stilling til konvensjonsmessigheten ved å vurdere om det samfunnsmessige behovet bygger på relevante og tilstrekkelige grunner i den konkrete saken – og spør om inngrepsbehovet i saken var sterkt nok til å overgå den personlige frihetsinteressen for hele den perioden de siktede satt fengslet. Klagerne påberoper seg ofte at «the authorities had failed to give sufficient grounds for his detention […] [min utheving]», slik som i Kudladommen.76 EMD starter så med å si at: «Continued detention can be justified in a given case only if there are spesific indications of a genuine requirement of public interest which, […] outweighs the rule of respect for personal liberty laid down in Article 5.»77 Vi ser her på selve spørsmålsformuleringen at EMD leter etter grunnene for varetektsinngrepet – og at undersøkelsen retter seg mot det materielle og ikke det prosessuelle eller formelle. EMD fortsetter: «The court must then etablish wheter the other grounds given by the judicial authorities’ continued to jus73

74 75

76 77

Om effektivitetskravet og prøvingen etter aktsomhetsnormen se Havre (2014–3). Regelen i straffeprosesslovens § 185, siste ledd er ikke i samsvar med EMK art. 5, nr. 3 da den legger opp til en rimelighetsprøving dersom saken likevel ikke er fremmet med tilstrekkelig hurtighet. De fleste sakene i det gjennomgåtte materialet stopper ved prøvingen av statenes grunner for inngrepet, se vedlegg 1. Det er kun i 15 av 47 saker hvor grunnene godtas i hele fengslingsperioden, og hvor EMD behøver å foreta en vurdering av rimeligheten av lengden, se vedlegg 2.

Kravet om «relevant and sufficient» grunner opptrer i alle dommene i det utvalgte materialet inntatt som vedlegg 1 og 2, i alt 48 dommer.

McKay v. the United Kingdom GC (2006), para 41, Dudek v. Poland (2006), para 31, Idalov v. Russia GC (2012), para 139, Smirnova v. Russia (2003), para 61, Kudła v. Poland GC (2000), para 110, Bąk v. Poland (2007), para 51.

Kudla v. Poland, GC (2000), para 106.

Ibid, para 110.

39

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 39

08.05.15 15.34

Kapit tel 1

tify the deprivation of liberty.»78 Også dette viser at EMD leter etter det materielle grunnlaget for statens legitimering av inngrepet og om dette er i samsvar med EMK art. 5, nr. 3. Etter disse utgangspunktene går EMD videre i sin prøving og ser nærmere på de grunnene som nasjonalstaten hadde oppstilt var sterke nok, noe de ikke var i dette tilfellet.79 Dersom det ikke var sterke nok grunner på samfunnets side konstateres det krenkelse av art. 5, nr. 3.80 EMD konkluderer slik som i Labitadommen: «The Court accordingly considers that the grounds stated in the impugned decisions were not sufficient to justify the applicant’s being kept in detention for two years and seven months. In short, the detention in issue infringed Article 5 § 3 of the Convention.»81 I Idalovdommen heter det: «Having regard to the above, the Court considers that by failing to address specific facts or consider alternative ‘preventive measures’ and by relying essentially and routinely on the gravity of the charges, the authorities extended the applicant’s detention pending trial on grounds which, although ‘relevant’, cannot be regarded as ‘sufficient’ to justify its duration.»82 Dette er de storkammersakene hvor EMD konstaterer krenkelse av EMK art.

5, nr. 3. EMD bruker i disse sakene uttrykket «grounds» – statens grunner.

Også der EMD bruker formuleringen «reasons» – som både kan forstås som materielle grunner og som prosessuell begrunnelse, peker det likevel tilbake på legitimeringen av inngrepet som sådan. Det heter f.eks. i Bykovdommen: «The Court therefore finds that the authorities failed to adduce relevant and sufficient reasons to justify extending the applicant’s detention pending trial to one year, eight months and 15 days. There has therefore been a violation of Article 5 § 3 of the Convention.»83. I Kudladommen heter det: «The Court accordingly concludes that the reasons relied on by the courts in their decisions were not sufficient to justify the applicant’s being held in detention for the period in question.»84 Vi ser også her at «reasons» peker tilbake på legitimeringen av inngrepet.

Rettsregelen for løslatelsesplikten i art. 5, nr. 3 knyttet til rimelighets­ prøvingen av statens grunner for fengslingen er som følger: Dersom det samfunnsmessige behovet ikke bygger på relevante og tilstrekkelige grunner, 78 79 80 81 82 83 84

Kudla v. Poland, GC (2000), para 111.

Kudla v. Poland, GC (2000), para 110–116.

Se vedlegg 1 hvor det fremgår de saker det konstateres krenkelse av art. 5, nr. 3.

Labita v. Italy GC (2000), para 164 og 165.

Idalov v. Russia, GC (2012), para 148.

Bykov v. Russia GC (2009), para 67 og 68.

Kudla v. Poland, GC (2000), para116.

40

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 40

08.05.15 15.34

Introduksjon

som kan overgå den personlige frihetsinteressen, har staten en plikt til å løslate den siktede.

Vi ser at kravet om prøving av statens grunner er nedfelt både i Grunnloven, i straffeprosessloven og EMK art. 5. nr. 3 og det er det nærmere innholdet i denne normen som skal fastlegges i fremstillingen. EMD foretar en samlet vurdering av om det foreligger relevante og tilstrekkelige grunner. Etter straffeprosessloven skal det først foretas en vurdering av de relevante grunnene etter straffeprosesslovens § 184, annet ledd, jf. § 171 flg., med innslag av tilstrekkelighetsprøving og deretter en konkret vurdering av om det er tilstrekkelig grunn for å bruke varetekt og det ellers ikke er et uforholdsmessig tiltak etter straffeprosesslovens § 170a. Både etter EMK art. 5, nr. 3 og straffe­ prosesslovens § 170a skal det skje en konkret skjønnsmessig helhetsvurdering – «must be assessed in each case according to its special features».85 Dette bringer meg over til fremstillingens rettsvitenskapelige målsetting.

85

Kudła v. Poland, GC (2000), para 111, Idalov v. Russia, GC (2012), para 140, McKay v. the United Kingdom GC (2006), para 45, Dudek v. Poland (2006), para. 31, Veliyev v.

Russia (2010), para 147.

41

0000 105293 GRMAT Varetektsfengsling og proporsjonalitetsprinsippet 150101.indb 41

08.05.15 15.34