Paradis City
Jens Lapidus
Paradis City Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Jens Lapidus Originalens tittel: Paradis City Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen Copyright © Jens Lapidus 2021 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 Published by agreement with Salomonsson Agency. ISBN 978-82-02-72410-8 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: (mannsfigur) Bits and Splits / www.stock.adobe.com, (øvrige) www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Vi trodde på det här landet/ som vi trodde på Gud/ och vi flippade radbandet/ sket i färgen på vår hud. Men hemmet i ert folkhem/ för oss det var tabu/ ni sa: vi vet vem som är vem/ nu vi bär AKfyrtiosju.
Fra ArmaLite av ResistanX, fjorårets mest strømmede låt i Sverige.
Særområdelov (2025:1252)
Hensikt 1 § Denne loven inneholder særskilte bestemmelser som kan implementeres i et særområde ved alvorlig fare for allmenn orden eller den indre sikkerheten i landet. Definisjoner 2 § Et særområde defineres som et boligområde med minst 5000 innbyggere, der andelen innvandrere og etterkommere fra ikke-vestlige land overstiger 50 prosent og minst ett av følgende to kriterier er oppfylt: 1. Andelen innbyggere i alderen 18–64 år som ikke har noen tilknytning til arbeidsmarkedet eller er under utdanning, overstiger 40 prosent. 2. Andelen innbyggere dømt for forbrytelser utgjør minst tre ganger landsgjennomsnittet, beregnet som gjennomsnitt av de siste to årene. 3 § Et særskilt gjengrelatert individ (SGI) defineres som en innbygger i et særområde, som ved minst tre tilfeller er dømt for kriminalitet der følgen er fengsel i minst ett år, og som kan antas å delta i organisert kriminalitet eller anses å utgjøre en særskilt fare for omgivelsene. 7
4 § En trivselsdeler defineres som en langstrakt konstruksjon rundt et særområde for å hindre passasje. Særskilte bestemmelser 5 § Hvis det har oppstått alvorlig fare for allmenn orden eller indre sikkerhet i landet, må Særområdemyndigheten 1. informere om forskrifter for identitets- og sikkerhetskontroller ved inn- og utfart til et særområde 2. informere om særskilte forskrifter for SGI-klassifiserte innbyggere innbefattet blant annet registreringskrav, bortfall av trygd og økte straffesatser for gjentagelseskriminalitet 3. oppføre trivselsdelere rundt et særområde
dag en
6. juni
1
Heisdørene åpnet seg med en gnislende lyd. De gikk inn. Tydeligvis: noen gutter spilte poker i en leilighet i tredje etasje. Folk som spilte, hadde alltid betalingsappene fulle av gryn. Han og Isak skulle bare inn og ut. Det var en enkel jobb. Inshallah – en kjapt unnagjort jobb. Emir så sitt eget ansikt stirre tilbake fra det sprukne glasset i speilet: boksernesen, den brede haken, skjeggstubben. Før: samme hvilke klær han brukte, hadde de kraftige nakkemusklene og alvorlige øynene alltid talt sitt tydelige språk. Samme hvordan han hadde det: du kødda ikke med ham. Men nå: huden stram og innsunket langs to linjer på halsen – som på et sykt menneske eller et flyktningbarn fra Pakistan eller Hviterussland. Og øynene flakket. Som hos en som følte frykt. Han var tjueseks, følte seg som tjue, men oppførte seg som sytten. Av og til føltes det som om han ikke hadde beveget seg framover på lenge. På den annen side: det var snart tid for å cashe inn. Han burde være happy. Men ærlig talt: fly rundt i Järva, true folk og presse dem for spenn – det var ikke verdig for en shuno i hans alder. Men det var egentlig ikke verdigheten som var problemet – det var noe annet. Følelsen var som da han var liten og mamma oppdaget noe faenskap han hadde gjort. Han ble kvalm av det han gjorde. Ville bare vekk fra dritten. Han ville aldri fortelle: at han var tjueseks år og knapt fikset å rappe litt penger fra noen – han var til og med 11
SGI-merket, staten hadde brennemerket ham som særskilt gjengrelatert individ. Han burde virkelig prøve å gjøre noe annet. Men dette var det eneste han virkelig kunne. Som regel trengte han ikke å anstrenge seg engang, han hadde ryktet sitt. Prinsen: en farlig shuno, et voldstalent, spesialist på personran. Dessuten var det umulig å slutte. Emir trengte spenna. Det var ikke snakk om appetitt – det var hunger. Han hadde alltid jaget gryn, men det hadde vært annerledes de siste årene. Han hadde nyresvikt. Blodet hans måtte renses minst to ganger i uka – det kostet så mye per gang at han ikke orket å tenke på det engang. Staten bidro ikke med en krone. Heisdørene gnislet igjen, åpnet seg langsomt. De var oppe. Alt handlet om tre ting. Fikse cash. Fikse cash. Og overleve. Men det var ikke helt sant – det handlet om en ting til. Det han egentlig brydde seg om, hans lille perle, det som gjorde livet verdt å leve. Men ingenting av det spilte noen rolle. Nå skulle han bare fikse penger. Det var folk som kalte dette området Paradis city. Det var den rake motsetningen til Jannah. Ærlig talt, Järva særområde var virkelighetens Jehinnom – et helvete på jord. Han måtte skru av maset nå. Ta noen dype åndedrag: gå inn, gjøre greia si. Sjetonger og kontoer fulle av pokerpenger, snart ville cashen være hans. Han og Isak skulle bare inn og ut, som i oktogonen. Det luktet piss og tjall på svalgangen. Varmen slo imot dem som i et thailandsk horehus. Isak tygde tyggegummi som en ku. «Jeg syns vi skal drite i det her. Jeg får en kjip følelse.» Kompisen var bleik i trynet, T-skjorta hans var ødelagt og Adidas-buksa frynsete rundt lommene. Gucci-capsen 12
hadde mistet glansen for lengst, men Isak bar den fortsatt som om den var en kufi eller noe sånt. Faktisk: Isak så ut som en gubbe. Bekymring og tramadol hadde speeda opp aldringen ganger ti: kompisens gribbhals var kroket som en S, ryggen bøyd som en Z. «Chill, bror,» sa Emir. «Vi skal bare tvinge dem til å gjøre noen overføringer. Bare inn og ut. » Døra hadde ikke ringeklokke. Emir banket på. Ingen åpnet. Han banket hardere. Noen ropte innefra. Han tok pistolen opp av baklomma, holdt den langs beinet. «Jeg blir ikke med inn,» sa Isak plutselig. Det var ikke greit å feige ut nå. Samtidig var det ikke tid til tull, kompisen fikk bli her ute og holde vakt i stedet. Emir visste: Isak hatet bråk, selv om han trengte penger like mye som alle andre. «Lukk opp døra!» sa Emir med høy stemme. Det lød skritt innefra. Raslet da luka til kikkhullet ble skjøvet til side. Døra fløy opp: en fyr med barbert skalle og øyne røde av tjall sto i døråpningen. «Hva vil du?» «Kan jeg være med og spille?» «Fuck off.» Attitudeproblem. Bråkvibber. Hvafaenerdetfornoe-trøbbel. Emir orket ikke noe tjafs – han tok opp niern og presset den mot brystet til flintskallen. Gulvet i gangen var skittent. Han dyttet fyren foran seg. Det luktet matos og enda mer tjall i leiligheten. Men flintskallen var overraskende chill til å ha en gønner i ryggen. De gikk inn i stua. Tre ansikter kikket opp – som et stillbilde: mellom de tre mennene sto det et grønt bord fult av kort og sjetonger. De stirret på våpenet i hånden hans. En av dem lignet en som Emir absolutt ikke trodde skulle sitte her. Mahmoud Gharib. 13
Kunne det stemme? Fete tatoveringer på overarmen og et uvanlig velpleid skjegg, linjen over kinnet skarp som om den var trukket opp med laser. Emir leste teksten på bicepsen hans: . Ja. Det var ham, for faen. Mahmoud Gharib: sikkerhetssjefen til Det muslimske brorskap. Tidligere leder for Lazcanos. En av de tyngste fyrene i hele Järva særområde. En voldslegende, et ikon i området, en gæren shurda det hadde gått rykter om allerede da Emir var liten. Folk her dirret som punanivibratorer når de hørte navnet hans. Det ble sagt at selv S-purken pisset på seg når bossen ble nevnt. Her inne var han mer kjent som Abu Gharib. Og nå sto Emir og pekte rett på ham og kompisene hans med en gønner. Fuuuck. Øynene til Abu Gharib: svarte som en natt uten måne. Hadde Emir visst dette, ville han ikke tort å banke på med en blomsterbukett engang. Han så pistoler på et bord litt bortenfor – man spilte alltid naken – og sikkerhetsvestene sto lent mot veggen. Man trengte ikke ekstra svette i Hold’em eller Omaha. Han måtte finne på noe smart nå, komme seg ut av denne situasjonen. «Hvem er du?» Stemmen til Abu Gharib var overdrevent rolig, overdrevent langsom – overdrevent truende. Emir burde bare stikke. Inn og ut – rygge langsomt og gå. Da lød det et brak bak ham. Han snudde seg. Det var for sent: døra til gangen var slått inn. Tre uniformer med trukne våpen stormet inn. De ropte: «POLITI!» Abu Gharib og de andre reiste seg brått: bordet veltet, kortene fløy. Emir leste situasjonen. «Legg dere ned! Slipp våpenet!» ropte politifolkene. 14
Mennene rundt bordet kastet seg mot soverommet. «Stopp!» ropte purkejævlene. Det hørtes ut som om Isak snøftet borte ved døråpningen. Emir kunne ikke åke inn nå, da ville det være over. Han burde bare blaze disse grisene: perforere dem etter tur. Ingen visste at han var her, og han og Isak hadde ikke passert noen fungerende overvåkningskameraer, så vidt han visste. Det hendte ofte at han skadet idioter – dette var bare ett skritt videre. Likevel: Emir ville kjenne huden på dem han banket, han var gammel MMA-stjerne. Fikset ikke å skyte. Han ropte til Isak: «Løp!» Så slengte han seg etter de andre fyrene; vinduet inne på soverommet sto åpent, han skjønte hva de hadde tenkt: ræva til Abu Gharib var på vei ut gjennom det. De andre foran ham. Svalgangen utenfor var som en eneste lang balkong med egen utgang: en racerbane for rømlinger. Purkejævlene brølte. Senga var uoppredd, sengetøyet grått av skitt. Emir kastet seg etter Gharib, landet blant sykler og skateboard. Det lå to purk på svalgangen, de knydde, pep – gutta til Abu Gharib hadde tatt seg av dem på sin egen måte. Isak sto der: med øyne som på et fucking esel. Emir løp. Isak noen meter foran ham på svalgangen. Kompisen ville ikke være gangster. Nå: han måtte løpe som en. De andre lå foran. Mot trappehuset. Nike Air Max på flukt. Oppover i huset, ikke ned – for der ventet antagelig mer purk. Abu Gharib ropte til karene sine: «Har dere gønnere?» «La, la!» brølte de på arabisk – ingen av dem hadde rukket å få med seg våpenet sitt. Den eneste som var bevæpnet nå, var Emir. Purkegønnerne smatret. 15
Gharib snudde seg mot ham: «Hva faen er du for en jævla idiot?» De hørte politifolkenes skritt bak seg, lenger nede i trappa. «Du må ha hatt spanere,» peste bossen. Emir tok fem trinn i hvert steg. Pusten hans holdt på å gå i stykker. Gharib tok feil: han hadde ikke dratt snuten hit. Taket var flatt. Järva var en tørr betongørken her oppe fra. Karene til Gharib sto ved kanten av taket: blindvei. Hvorfor hadde bossen ført dem hit? Da angrep hodepinen. Emir klarte knapt å vri på hodet, så hardt slo den til. Tidenes verste anledning for hjernen å slå seg vrang. En kognitiv pris, hadde legene kalt det. Samtidig skjønte han planen til Abu Gharib. «Hopp!» ropte bossen. Et geni. Den første shunoen løp mot kanten av taket, kastet seg ut, beina fortsatte å bevege seg, han løp i luften, så landet han på taket til nabohuset. Shit, det var minst fire meter. Fyren: utenfor purkens rekkevidde. Uavbrutte lynnedslag i hodet. Isak gispet. Neste fyr gjorde det samme, hoppet og løp videre på taket på den andre siden. Deretter var det flintskallens tur. Han tok sats – svetten skinte i solen. Han beveget seg i luften, armene foran seg, hendene utstrakt. Han snublet, falt, satte foten ned i ingenting, men klarte å få tak i kanten på taket. En centimeter fra døden. Men nå: flintskallen fri som en fugl. Emir, Abu Gharib og Isak: alene igjen. Emir visste hva Isak tenkte: kompisen følte at han var for svak til å klare spranget – «gym og trening har aldri vært min greie,» pleide han å si. De hørte purkejævlenes skritt – de ville være her i løpet av noen sekunder. 16
Jeg klarer det heller ikke, tenkte Emir gjennom hodepinen. Isak så ut til å forstå. «Jo, du fikser det, bror,» sa han. «Du er atlet. Du kan komme unna.» Jeg var atlet, tenkte Emir. Gharib ble smal i øynene. «Purken er her om fem sekunder,» sa han. «Gjør du det du må når de kommer opp?» Emir veide pistolen i hånden. Hodepinen pulte hjernen hans. Han klarte ikke å svare på bossens spørsmål. Så forandret blikket til Gharib seg, han så på tatoveringen til Emir: 9KOs – ni knockouts. Bossen så interessert ut – nysgjerrig. «Jeg kjenner deg igjen,» sa han. «Du var prinsen. Jeg holdt alltid med deg.» Hodepinen knuste Emir innefra nå. «Gi meg pistolen,» sa Abu Gharib og rakte fram hånden. «Så tar jeg meg av dem i stedet.» Takluka ble slått opp bak dem. Politifolkene svermet. Viftet med pistolene sine. Ropte. Prøvde å blokkere fluktveier. Noen grep etter Isak. Abu Gharib holdt fortsatt fram hånden. Gi meg pistolen, sa øynene hans. «Legg ned våpenet!» brølte purken. Isak rev seg løs. Emir løftet makaroven, men han ga den ikke til bossen. Han klemte inn avtrekkeren. BAM. Rekylen var kraftig. BAM. Politifolkene kastet seg ned, og Gharib satte fart – vestområdets mektigste mann tok sats. Svevde uvirkelig lenge gjennom luften og landet på den andre siden som en stor sekk med hardpakket kokain. Emir burde følge etter. Han måtte hoppe. Likevel: det var for langt. Han ville aldri klare det. Han hadde trodd han var forbi disse tankene, men han var en idiot. 17
Han var en som ikke engang greide å prøve i ett sekund. Han var en taper som hadde mistet troen fullstendig. Våpenet skramlet da han slapp det. Han rakte hendene i været. Da så han Isak. Kompisen lå nede med skjelvende lepper. Han blødde fra tinningen. Purken brølte i bakgrunnen: uskarpe, uvirkelige, liksomskikkelser. Emir kastet seg fram. «Bror,» rallet Isak. «Du hadde klart det. Du hadde klart å hoppe.» Tyggegummien hans lå som hvit fugleskitt ved siden av ham. Purken hadde ikke løsnet skudd. Bare én person her oppe hadde brukt våpen. Emir hadde skutt sin beste venn. Dette var ikke inn og ut. Dette var bare fucking ut. Isak var på vei til det virkelige paradiset nå.
2
Fredrika kikket ut over torget. Det var fullt, til tross for at det var over trettifem varmegrader i dag. Den foreløpige analysen fortalte at det var mer enn tjue tusen mennesker. Folk i Sverige hadde tydeligvis vent seg til varme, tilskuerskaren var tiårets rekord. Innenriksminister Eva Basarto Henriksson satt i den pansrede Volvoen. Om nøyaktig elleve minutter skulle Fredrika eskortere henne opp til den oppbygde scenen, der hun skulle holde talen sin. Gruppesjefen sto utenfor bilen, dirigerte kollegaene, pekte med hele hånden – øreproppen som en vokspropp i øret. Alle forberedelser var gjort, Fredrika visste det – hun hadde bedre oversikt enn gruppesjefen selv. Operatørene i Personbeskyttelsen hadde inntatt sine posisjoner, informasjon og instrukser til alle som deltok i dagens innsats, var blitt delt ut allerede på hovedkvarteret, det skuddsikre glasset var på plass, de tekniske sikkerhetstiltakene var iverksatt, innstilling av radioutstyret, sveip under podiet og våpensjekk. Likevel klarte hun ikke å riste av seg den ubehagelige følelsen som hadde hjemsøkt henne hele dagen. Dette var Järva særområde, det var ikke mulig å tenke seg et farligere sted for en svensk politiker. Det var så mange ulike grupperinger – gjengene, islamistorganisasjonene, Bevegelsen. Men det var valgår, mange ville la være å stemme hvis ingen ga dem håp. Dessuten hadde Personbeskyttelsen forsterket bevoktningen med ytterligere sju skarpskyttere på takene. 19
Fredrika skulle gjøre jobben sin ekstra bra i dag. Men det var ikke helt sant, hun gjorde alltid jobben sin ekstra bra. Det var sånn hun var. Arthurs dressjakke av lin var for skrukkete til å oppfylle kravene til pyntelighet, håret hans var bustete som vanlig og skoene støvete. Han burde allerede befinne seg oppe på taket sitt med siktet innstilt og skarpskyttergeværet klart. «Jeg vet at du også syns det er unødvendig at hun skal holde tale akkurat her,» hveste han passe dempet for at gruppesjefen ikke skulle høre. Fredrika nikket. Arthur kunne ikke hatt mer rett. Så tilføyde han: «For i Paradis city fins det ikke skygge på takene, de er bare flate og triste. Jeg kommer til å bli stekt levende.» Arthur var ikke den eneste humoristiske kollegaen som brukte dette navnet på særområdet: Paradis city. Järva var en omvendt utgave av ideen om folkhemmet. Men kollegaene mente kanskje at det var en skikkelig paradisby – for de kriminelle – der de kunne herje fritt og politiet hadde dårligere kontroll enn en lærervikar i åttende klasse. Eller så tenkte de at dette området gjorde resten av Stockholm til et paradis. De kriminelle ble holdt borte, utenfor, innelåst. Problemet var bare at pakket ikke var alene – Järva var stort, det bodde mange andre i særområdet: alle delte på konsekvensene. Ansiktsgjenkjenningen ble testet en siste gang på en av skjermene, den var rettet mot Fredrika selv. Det var rart å se sitt eget ansikt der. Hakepartiet så mer kantete ut enn vanlig, til tross for at hun ikke engang spente kjevene. Hun syntes også at hun så eldre ut enn hun egentlig var; kanskje det var dressjakkas skyld, det alvorlige uttrykket over de smale leppene, eller så kom det av at hun hadde satt opp det mellomblonde håret i en topp, i tråd med reglementet. Maks tillatt frilengde var hundre og femti millimeter. Så ble FR-skanneren dreid ut mot publikum. Tiden var inne. 20
EBH gikk opp på podiet med sikre skritt, iført grønn drakt, et stor halssmykke av rav og passe høye hæler. Velkledd som vanlig, men ikke snobbete. For mange var Eva Basarto Henriksson en heltinne, et forbilde, eller som det ble sagt her inne: en battallah – en champion. Hun tok ikke imot dritt, og hun skammet seg aldri over at hun ville bli dette landets neste leder. Dette var opptakten til valget. Basarto Henriksson tok tak i kantene på talerstolen med begge hender, pleksiglasset foran henne skinte i solen. Musikken tonet ut. Applausen stilnet. Hun pustet dypt. «Venner og Järva-boere. Jeg vil begynne med å takke alle som har gjort denne sammenkomsten mulig. Alle arrangører og frivillige. Det er fantastisk for meg å være tilbake her, og det er flott å se at dere er så mange som har kommet hit, til tross for varmen.» Fredrika kikket ut over folkehavet. Der vaiet palestinske og salafistiske flagg og røde faner med den grønne knyttneven på – Bevegelsens symbol. Hun så idolskilt med bilder av Basarto Henriksson, imamer og klanoverhoder fra Libanon og Tyskland. Noen fotografer hadde fått tillatelse til å stå helt framme ved barrikadene og fyre av blitsene sine. Fredrika så etter anomalier. Arthur hadde meldt at han lå oppe på taket nå. «Det er varmt som i motsetningen til paradiset her,» konstaterte han i øreproppen. Basarto Henrikssons føtter beveget seg bak talerstolen, det så ut som om hun tok små dansetrinn, ballett: første, andre, tredje posisjon. Fredrika prøvde å se for seg ministeren som ballettjente – det ble absurd. Ministeren var førtifem år gammel. Det eneste hun utstrålte, var makt. Dette minnet henne om da hun hadde holdt tale på Göran Perssons plass for noen måneder siden, med den forskjellen at åtteetasjeshusene lå ubehagelig nær her, og opp mot femten prosent av tilhørerne var iført nikab eller burka. De tildekkede ansiktene gjorde det vanskelig for distansebeskyttelsen å se hvem som var hvem. 21
Ministerens stemme gjallet. «I dag er det vår nasjonaldag. En dag da vi feirer Sverige. For meg er det personlig. Faren min flyktet hit fra krig, uro og fattigdom. Han lærte meg å sette pris på det vi har til felles her.» Hun tok en kunstpause. «Landet vårt er fantastisk. Men det fins utfordringer. Vi kan ikke la kriminelle kapre demokratiet. Vi må beskytte oss.» Fredrika hørte stemmen til Arthur. «Hva er det som skjer?» Han var alltid raskest, rakk hun å tenke da hun et halvt sekund senere skjønte hva han siktet til. Flere tilhørere ropte noe et stykke unna. Hun kunne ikke høre hva de sa, men det hørtes ut som om de skrek. Stemmen til Basarto Henriksson i høyttalerne overdøvet dem. «Vi må omfavne det svenske. Men det svenske innebærer å omfavne ulikhet.» Tilropene ble sterkere – et titall personer, kanskje femti. Fredrika la fingeren over det ene øret, det som vendte mot høyttaleren, blokkerte lyden. Hun hørte fortsatt ikke hva de ropte. Kollega Niemi sto på den andre siden av talerstolen, stor og bred. «Kan noen se hva som skjer?» hørte Fredrika sin egen stemmen si i øreproppen. Arthur svarte. «Det er bare noen som krangler. Ingen avvikende bevegelser blant publikum. Det roer seg nok.» Basarto Henriksson holdt inne litt, beveget hodet makelig fra venstre til høyre. Hun lignet en Tyrannosaurus rex som lyttet etter noe, ventet på at sitt potensielle bytte skulle roe seg. Men ingen roet seg. Og nå hørte Fredrika hva de ropte der nede. «Fri-het!» brølte de. «FRIHET!» Basarto Henriksson brydde seg tilsynelatende ikke om det, hun begynte bare å snakke langsommere. «Avbryt!» ropte gruppesjefen i øreproppen. «Det er for urolig der nede, vi kan ikke fortsette.» 22
Fredrika nikket til Niemi på den andre siden av ministeren. Han tok et skritt fram og prikket Basarto Henriksson på skulderen. Ministeren snudde seg ikke engang. «Vi må skape flere arbeidsplasser. Men vi må også holde de som begår forbrytelser, unna. Enkelte føler at trivselsdeleren forsterker problemene, at det blir vanskeligere å jobbe utenfor …» Fredrika lente seg nærmere samtidig som hun holdt blikket vendt utover. «Du må dessverre avslutte nå,» hvisket hun. Ministeren ristet på hodet, lente seg i stedet mot mikrofonen og pustet dypt, men så stoppet hun opp. En gjenstand kom flygende gjennom luften, en joggesko. Fredrika prøvde å presse seg inn foran ministeren, men det var for sent. Skoen traff Basarto Henriksson i hodet; hun vaklet, halskjedet av rav slo mot brystet hennes. Fredrika dyttet ministeren unna og stilte seg foran henne, beskyttet henne med kroppen sin. «Går det bra?» Basarto Henriksson nikket. Fredrika, Niemi og en tredje kollega posisjonerte seg, det var på tide å føre ministeren ned fra talerstolen. Fredrika gjorde seg bred, Niemi gjorde det samme. Den tredje kollegaen stilte seg ved scenekanten, hans instruks var hele tiden å ha blikket vendt ut mot torget. «Fri-het, fri-het!» ropte flere og flere taktfast nedenfor. Fredrika holdt hodet til Basarto Henriksson nede. «Jeg vet ikke hva du heter, men du er for nervøs,» freste ministeren. «Jeg skal ikke vise frykt.» De sto sånn et øyeblikk, et dansende triumvirat, Fredrika og Niemi med armene rundt ministeren. Folkemengden brølte. Da rykket Niemi til. Fredrika kikket opp. Kollegaen holdt seg til skulderen. Skar grimaser. Stille i hodet til Fredrika nå. Ingen skrik. Ingen rop. 23
Torget holdt pusten. «Noe traff meg,» sa Niemi anstrengt. Blod sivet gjennom skulderen på dressjakka, rett ved kanten av sikkerhetsvesten. «Niemi er skutt! Han er skadet!» ropte Fredrika til kollegaene. Tilhørerne hadde også skjønt det – brølet som rullet over torget var sånn hun forestilte seg lyden av en tsunami. Da så hun det: barrikadene vaiet og falt. Det skulle ikke kunne skje, men de var på en eller annen måte blitt brutt opp på flere steder. Det var sykt. Folkemengden strømmet fram, et tjuetall personer var allerede i ferd med å klatre opp på scenen. Fredrika førte hånden inn under dressjakka. Bjørnekloen, det gjaldt å sprike med fingrene for enklest mulig å få fram pistolen raskt. Gruppesjefen brølte i øret: «Få henne vekk derfra, for faen, få henne vekk!» Niemi hadde vondt, han sto tvekroket, holdt seg til skulderen og pustet fort. Fredrika og den tredje kollegaen presset ministeren foran seg. Hundrevis av mennesker strømmet opp på scenen, ropte og skrek. «Rygg unna!» brølte Fredrika, men det var for sent. Ingen flyttet seg. Ingen stoppet. Armer prøvde å dra i dem, folk prøvde å rive i ministeren, hender fektet og viftet. EBH pustet fort nå. Fredrika omfavnet ryggen hennes, presset på mot utgangen. Kollegaen på den andre siden gjorde det samme. Niemi hadde derimot blitt hengende etter. Alt skjedde for fort, noen dro i ministeren, Fredrika strakte seg for å holde henne igjen, men armen til Basarto Henriksson ble vridd i feil retning. Hun ville bli nødt til å slippe snart, ellers ville ministeren få skulderen ut av ledd. Folk kom mellom dem, folk ropte, folk dro i dem. Et hav, en enorm amøbe av kropper. Fredrika mistet taket: Basarto Henriksson ble presset bort. 24
Det var for sent – et lite øyeblikk var det som om ministeren svevde oppå folkemengden, en stagedive, en stjerne som lå oppå fansen. Så falt hun. Fredrika dyttet noen ned, slo noen i ansiktet, så kastet hun seg etter. «Hun ble dratt ned fra scenen!» ropte hun. Gruppesjefen brølte ordrer: den skadde kollegaen, Niemi, måtte hjelpes, Basarto Henriksson måtte hentes. En eneste stor kropp av mennesker. En fiendtlig organisme. Fredrika presset seg fram. Kollegaene med skarpskyttergeværer var plassert for å beskytte ministeren mens hun holdt talen, men ikke for en slik situasjon, midt i folkehavet. Fredrika rev opp sin P226. Hun så ministeren noen meter unna, men det var ikke mulig å bruke pistolen nå. Politiets forskrifter og allmenne råd, FAP, som de ble kalt, var strenge. Bruk av skytevåpen er i prinsippet kun ment for situasjoner der slik vold må benyttes som siste utvei. Hun senket Sig Saueren. Kollegaene ertet henne av og til og kalte henne FAP-Fia, men hun visste at en god politibetjent følger reglene. Gruppesjefen ropte i øret: «Fredrika, gi virkningsild. Skyt for å komme fram!» Det så ut som om Basarto Henriksson ble båret fram av en bølge. Bort fra Fredrika, meter for meter. Det var for mye folk. Det var for trangt. «Skyt!» ropte gruppesjefen igjen. «Det går ikke, det er for mange i skuddlinjen,» peste Fredrika. Ingen kollegaer var på plass. Ingen vanlige politifolk heller. Da så hun ministeren igjen, ni, ti, tolv meter lenger framme. Det var ikke en tilfeldig bevegelse, tre halvmaskerte menn dro i henne, bar henne bort. Folk rundt hadde visst fortsatt ikke skjønt hva som skjedde. Men Fredrika forsto. Dette måtte være planlagt. «Hun blir bortført av tre menn!» ropte hun i radioen. 25
«Følg etter!» brølte gruppesjefen. Fredrika prøvde å se gjennom folkemengden. Det var så mange som blokkerte. En ung mann med caps sto i veien. Han så henne rett inn i øynene, ropte noe. Ansiktet hans eksploderte. Blod og hjernemasse på brystet til Fredrika. Han falt sammen. En stemme i øret. «Treff.» Fredrika visste hvem som snakket, det var en av skarpskytterne. Gruppesjefen ropte igjen. «Framover nå, Fredrika!» Et nytt skudd. En kvinne med hijab segnet om. Ministeren var synlig omtrent tjue meter unna. En mann med barbert hode ble skutt i beinet; han knakk sammen som en brukket fyrstikk. En kvinne i singlet skrek og dukket. En mann med skjegg falt. Fredrika presset seg fram gjennom en vei av falne. Skrikende mennesker som huket seg ned. Det var sykt, skarpskytterne måtte gi seg nå. Folkemengden hadde vært opprørt, men nå hadde alle panikk, tumultene nådde nye høyder. Sinne og frykt. Men angriperne forflyttet seg raskt, og nå kunne hun se hvorfor: de hadde også våpen i hendene, mini-Uzi – folkemengden åpnet seg som Rødehavet for dem. Ministeren strittet imot, mennene dro brutalt i henne, men nå gikk det langsommere for dem enn for Fredrika. De var femten meter foran henne. Folk kastet seg til side, hun visste ikke om det var av frykt eller fordi skarpskytterne faktisk felte dem. Fredrika hevet Sig Saueren for andre gang. Ved skuddløsning mot person skal det etterstrebes å uskadeliggjøre vedkommende midlertidig. Virkningsild bør derfor om mulig i første rekke rettes mot beina. En bil kjørte fram, presset seg gjennom folkemengden, en liten Fiat. Mennene rev opp dørene og slengte Basarto Henriksson inn i baksetet. 26
Fredrika stakk fingeren inn i bøylen, men ventet med å klemme på avtrekkeren. Hun så gråtende ungdommer. Menn som blødde. Kvinner som lå på bakken. Skarpskytterne prøvde å stoppe bilen, rikosjettene hvinte, kuler slo inn i bilen. Det hjalp ikke. Bildøra ble dratt igjen. Fiaten startet. Den kjørte slalåm mellom folk, men farten var ikke stor ennå. Fredrika løp etter den, all energi i beina. Gruppesjefen ropte. «Skyt i stykker dekkene på den jævla bilen!» Hun var den eneste som kunne treffe, som var nær nok. Hun måtte komme i posisjon, få den til å stoppe. Fem meter nå. Hun stoppet, inntok stillingen, stødig med beina. Løftet våpenet. Hun hadde det ene dekket på bilen perfekt i sikteskåret, skulle få stoppet dem nå. Det burde ikke være noe problem, hun var elite. Noe hardt traff henne i hodet, en stein falt i bakken ved siden av henne, hun kjente knærne svikte. Hun måtte ikke falle, hun hadde et oppdrag. Verden snurret, hun snappet etter luft. Gutten som sto noen meter unna var kanskje ti år. Han flirte, løftet hånden – Fredrika så nok en stein – han var klar til å senke henne. Hindre uvedkommende. Hindre purken. Hindre Sverige i å trenge seg inn på hans territorium. FAP-Fia kalte de henne – en politibetjent som valgte ikke å skyte på grunn av reglene. Og da hun faktisk skulle skyte, falt hun. Folkemengdens messing fra torget var det siste hun hørte. «FRI-HET.»
3
Det var galla – Shoken Awards – og Nova var nominert til den gjeveste prisen. Hun ønsket virkelig å vinne. Han som skulle dele den ut, var tydeligvis en som skrev. Ærlig talt – hva var det for slags jobb egentlig, å skrive? Hun husket ikke engang hva han het, det sto helt stille, til tross for at hun var blitt brifet tidligere. «Han er journalist i bunnen,» husket hun at Jonas hadde forklart da hun hadde klaget, «men har også skrevet bøker og lagd den dokumentaren om influencere i Kina, Ayching Jynly – Kjærlighetsrytmen. Love Rhythm het den på engelsk. Det er nok derfor Shoken vil ha ham.» Nova hadde faktisk hørt om dokumentaren – kinesiske influencere var fortsatt giganter. Denne journalisten, dokumentarskaperen eller hva han nå var, var tydeligvis en av de mest seriøse og mest leste i landet. Han hadde vunnet utmerkelser for sine lange bøker og gravende reportasjer. Han var dyp, eller med andre ord: hennes rake motsetning. Men det var Nova som var den rette nominerte. Hun skulle vinne dette. Hun tenkte alltid i kommersielle baner, kreative entreprenørsirkler. Hun var en true business woman, self made. Generation Z de luxe. Hun gikk i bresjen for det nye kvinneidealet, kontrollerte bildet av seg selv, tjente penger på å snakke åpent om unge kvinners utfordringer. Der ute gikk hun under navnet #Novalife, for det var det hun var: en nova i folks liv. Igjen: en dokumentarskapende journalist skulle dele ut 28
den gjeveste prisen på hele Shoken Awards – hvorfor, liksom? Journalister var ingen novaer. Det var lite entreprenøraktig å skrive for lange tekster, mosegrodd på en slags avleggs, patriarkalsk måte. Samtidig var likheten med henne åpenbar: å være gammel influencer var også ute. Det var like passé som å skrive bøker. Journalisten holdt konvolutten med de lange fingrene sine. Lyskasterne var ikke snille, det skarpe lyset framhevet alle furer, som om han knep ansiktet ekstra hardt sammen. De burde ha sminket ham annerledes, eller injisert noe fornuftig i pannen hans. Årets influencer het prisen. Shoken var det YouTube hadde vært i forrige tiår, bare med enda mer effektive algoritmer for å holde på seerne, og enda skarpere dataanalyser for å presse reklamen inn i hodet på dem. Jonas holdt diskré fram en huskelapp: Simon Holmberg. Det var sånn de pleide å gjøre det – gamle, hederlige og tydelige håndskrevne lapper, for at Nova ikke skulle glemme. Journalisten var en dårlig skuespiller. Han åpnet konvolutten unødig langsomt. Dessuten hadde han stygge sko – sålene var så tykke at det så ut som om de var fra 10-tallet eller noe sånt. «Nå skal vi se.» Han flirte og raslet med konvolutten. Simon Holmberg var en dust som ikke forsto seg på Shoken-prinsippene. Den gjennomsnittlige tenåringshjernen orket ikke å konsentrere seg i evigheter, og det var allment kjent at ikke noe prat, ingen sekvens eller beat, som Jonas insisterte på å kalle det, måtte være lengre enn tretti sekunder – og når det gjaldt middelaldrende skrivende menn, var den tiden definitivt halvert. Endelig brettet han ut arket der vinnerens navn skulle stå, men Novas blikk festet seg ved det som glitret på håndleddet hans. Simon Holmberg hadde på seg en fin klokke, ekstremt fin, faktisk. Jonas filmet nå, det var viktig at hun så spent og for29
ventningsfull ut, men også stolt og selvsikker – hun hadde øvd på ansiktsuttrykket tidligere i dag. Hun åpnet øynene så mye hun kunne, samtidig som hun prøvde å få et skjevt smil til å spille nærmest usynlig over leppene. «Og vinneren er …» ropte Simon mens musikken steg i bakgrunnen. Nova skalv i beina, foten klapret mot gulvet til en helt annen takt enn musikken. Det ville være sykt pinlig om noen så det. Simon halte det ut enda mer, ville ha alle stille og oppmerksomme. Så kunngjorde han det alle ventet på: «Vinneren er Nova – Novalife.» Nova reiste seg, brølte: «WOAH!» Hun slo hendene for ansiktet, måtte se overveldet ut, glad, til og med rørt. Hun burde presse fram en tåre eller tre. «Velkommen opp, Nooova !» ropte Simon. Ved siden av henne så Jonas faktisk glad ut på ekte, øynene gnistret som om noen hadde lagt et glamorøst Shoken-filter på ansiktet hans. Kanskje han ikke var så verst likevel, Jonas. Nova tok lange steg opp på scenen – håpet at annonsørene så de lange beina hennes. Hun tok mikrofonen, ventet på at summingen skulle legge seg. «Altså, dette betyr så utrolig mye for meg.» Den strålende tanngarden hennes skulle skinne nå. «Men det spiller egentlig ingen rolle hvilke priser som deles ut. Det eneste som er viktig, er at dere, hver eneste en av dere, kan være dere selv.» Det hun sa, føltes faktisk helt riktig. «Dere er fri. Dere er smarte. Dere er sterke,» ropte hun ut over tilskuerne – gjorde seierstegnet med fingrene: «Sammen forandrer vi verden!» Publikum brølte henrykt: Novalife var ekte. Dype og genuine sannhetsord kom ut av munnen hennes. 30
Strømmen av folk som kom bort for å gratulere, tok aldri slutt. Hun svettet. Kyss på kinnet. Klem. Blomsterbukett. Kyss på kinnet. Magen hennes rumlet. Flere kyss på kinnet. Flere klemmer. Flere falske smil. Jonas strålte fortsatt. Kvalmen rev i henne for hver klem og hvert kyss. Hun ville flykte, puste, kaste opp. Kyss på kinnet – klem – kyss på kinnet. Til slutt ropte konferansieren på scenen at gallaen var over. Musikken begynte å spille. «Jeg må ta en pause,» gispet Nova. Toalettet var folketomt. Hun skylte ansiktet, lot som om hun måtte fikse på leppestiften. Noen kunne komme inn og kysse henne på kinnet igjen når som helst. Hun prøvde å huske hva PT-en hennes hadde sagt om mindfulness, om å puste helt ned i magen. På håndvaskene sto det duftlys som luktet barnåler og kvae. Speilene dekket hele veggen. Hun fingret med pudderdåsen, det sto YSL på lokket, men den hadde et spesiallagd hulrom der hun hadde sitt eget miniapotek. Hun svelget to piller. Båsene bak henne var tomme, alle var der ute nå: lot som om de var interesserte, positive. Deltok for fullt på selfiefesten og bekreftelseskalaset. Håret, som hun hadde vært så fornøyd med, så tørt og stritt ut. Hun savnet Fivel, som Jonas hadde sagt opp. Den nye makeupartisten hadde ikke klart å framheve den spisse haken hennes i det hele tatt. Øyenvippene var spesiallagd i New York, men hang slapt allerede. Døra ble åpnet og han kom inn – Jonas. Like ufiks som alltid, men han var den han var. Han hadde investert i henne en gang i tiden. Sånn hadde spille31
reglene alltid vært: enten kunne du vise fram en fantastisk livsstil fordi du var født rik, eller fordi du var gift med en som var rik, kanskje fotball- eller hockeyspiller eller Tekmilliardær, eller så måtte du ha noen som injiserte penger i deg tidlig. Jonas kalte seg selv forretningsutvikler og entreprenør. Han hadde tjent sine penger ved å selge farens tannlegeklinikker. «Skal du ikke takke?» spurte han. «Vi gjorde det sammen,» sa hun. Det føltes som om hun hadde et hull i magen – pillene hadde begynt å virke. «Men det var jeg som fikk alt til å skje,» sa Jonas. Nova bukket overdrevent dypt. «Takk for alt, Jonas. Men spiller det noen rolle?» Han smilte fortsatt, men Nova visste at han innerst inne var like engstelig som henne, om ikke mer – han hadde investert i et dusin gutter og jenter som henne, de fleste var borte nå. Bare hun, Novalife, hadde fortsatt et navn. «Det spiller noen rolle at det er jeg som har bygd deg opp. Og vi biter oss fast til tross for denne fjerde industrielle revolusjonen.» Jonas likte å ironisere over dem som kalte forbindelsen mellom menneske og maskin den fjerde industrielle revolusjon. Nova tenkte på Brainy-dritten hver dag: nevrolinknettverket som koblet folks telefoner og datamaskiner direkte opp mot hjernene deres. Synapser, nevrokirurgi og elektrofysiske aktiviteter: hun forsto overhodet ikke teknikken, men den var tydeligvis ufarlig og ganske billig, i hvert fall varianten med reklame. Så selv om Jonas hadde vært med på å bygge henne opp, var problemet akkurat nå at det ikke var særlig mye å dele på. De spilte i feil liga, for å si det sånn. Jonas måtte jo til og med holde kameraet selv nå, siden de hadde sparket resten av teamet. «Dette er den siste spesialsatsingen jeg gjør på deg,» sa han. Nova visste ikke hva hun skulle si. Hennes eget unnvi32
kende blikk i speilet var lite Novalife-aktig, hun som alltid pleide å ha svar på tiltale. Hun hadde ikke engang planlagt for suksessen. Som femtenåring hadde hun mest ligget sammenkrøpet som en angstball hjemme på rommet: sjenert på skolen, ikke en av de populære jentene i vennegjengen, selvfølelsen på bunn. «Sosial angst,» hadde faren hennes kalt tilstanden en gang da hun hadde sykmeldt seg i stedet for å gå på skolen og holde foredrag om Akropolis, men han tok feil – som vanlig – det handlet om at hun ikke så verdien i seg selv. Hvorfor skulle noen høre på henne? Å bli Novalife hadde reddet henne. Hun visste nøyaktig hva Jonas mente da han sa at dette var hans siste spesialsatsing. Han hadde gjort en deal for hennes skyld, og det var ikke en hvilken som helst forretning – ikke engang for Nova. Da hun begynte, hadde hun ikke spilt. Da hadde hun trengt innleggene og følgerne sine, videoene hadde fylt et tomrom i henne, hun hadde vært like ærlig mot følgerne som hun ville vært mot bestevennene sine – men det var lenge siden nå. Nå var alt hun gjorde, spill, og ikke bare spill sånn det hadde vært før i tiden – ikke engang assistenten Hedvig visste om den siste dritten. Døra gikk opp. En av konkurrentene hennes stavret inn på hæler så høye som champagneglass. Husseyn, hun var størst i Sverige, over tre og en halv million følgere på Shoken. Kyss på kinnet, klem, kyss på kinnet igjen. «Du er best, Nova, gratulerer. Helt riktig at du ble Årets influencer, virkelig.» Nova kikket på Jonas, vendte blikket tilbake til Husseyn. Smilte, nikket, strålte med øynene. «Takk, darling, jeg er så stolt.» Hun håpet at det ikke syntes. Hun skammet seg som en hund. Prisen hun nettopp hadde vunnet, var en fake seier. Jonas hadde sørget for at hun skulle vinne, det var en overenskomst med Shoken. 33
Det var en seier basert på korrupsjon og en slags bestikkelse hun ikke ville vite noe om. Nova kikket på duftlysets flakkende flamme. Hun lurte på om det bare var i ørene hennes det buldret.
4
Mannen som satt rett overfor Emir, lo av spøken han selv nettopp hadde kommet med. De små, runde, lysebrune brillene gjorde at ansiktet hans så smalere ut enn det egentlig var. Kledd i mørkeblå dress uten slips, med de to øverste skjorteknappene åpne som vanlig. Mannen så ut som en finansdust eller en amerikansk kunstgallerist. Han var advokat – Emirs offentlig oppnevnte forsvarer, og det hadde han også vært alle de andre gangene det hadde vært nødvendig opp gjennom årene. Bortsett fra Isak og mamma: advokat Payam Nikbin var nok den som hadde kjent Emir lengst nå. Advokaten spøkte uansett situasjon. Han lurte på om Nikbin var en venn. «Har du hørt den her, da?» flirte advokaten. «Kan man blande juss og ortopedi?» Nikbin klarte ikke å holde seg, han brøt ut i gapskratt før han svarte på sin egen gåte. «Ja, ved lovbrudd.» Det var ingen vinduer i rommet. I taket hang det et grått rør. Déjà vu: etter at de privatiserte arrestene, var besøksrommene alltid nøyaktig like samme hvor man satt. Et grønnlakkert stålbord, to grønnlakkerte stålstoler – alt skrudd fast i gulvet i samme vinkler. Brødrene kalte det av og til Fermob-rommet – de hadde pleid å rappe dyre utemøbler av det merket i villastrøkene. Emir hadde vondt overalt, purkejævlene hadde gjenkjent ham da de pågrep ham – og grepet muligheten til å gølve 35
en tidligere MMA-stjerne. Men det var ikke blåmerkene og skrubbsårene som var problemet, det var at han ikke visste hvordan det hadde gått med Isak. Emir måtte få vite om kompisen var i live. Det var for faen han som hadde skutt ham. Han var idioten over alle idioter. Det var til pass for ham at han måtte sitte her. «Isak er på Karolinska. De opererer ham,» sa Nikbin. «Hamdullah.» Emir visste ikke om han skulle le eller gråte. «Kulen din skjøt i stykker en del av tinningbeinet hans.» «Kommer han til å overleve?» Nikbin tok av seg brillene og kremtet. «Jeg vet ikke.» Presset rundt Emirs hjerte fikk ham nesten til å miste pusten. Mørket dro i ham. Betongen her inne ville knuse hodet hans. Han burde hørt på Isak, kompisen ville ikke bli med inn til pokerspillerne. «Og hvordan har du det?» spurte advokaten etter en stund. «Jeg hater å sitte i celle. Og jeg hater purken.» «Det forstår jeg. Men jeg mener med nyrene og det hele.» «Den har jeg ikke tenkt på engang. Men jeg kommer til å trenge dialyse i løpet av noen dager.» «Jeg skal sørge for at politiet ordner det.» «Men jeg har ikke penger.» «Jeg vet at de tvinger deg til å betale selv der ute, men det får da være grenser. De har ikke rett til å drepe deg selv om de holder deg her. Så langt har det ikke gått ennå. Jeg skal ordne en liten blodrensningsfest for deg.» Emir måtte le. «Og hvordan er det med hodet?» spurte Nikbin. «Jeg fikk et anfall oppe på taket, men nå er det ok.» «Du har hatt uflaks.» «Med hodepinen?» «Med alt.» De satt tause en liten stund. «Hvorfor kjørte de meg inn til byen?» 36
«De kan ikke bruke arrestcellene i Järva, det har gått over styr der.» «Hva har skjedd?» «Kaos. Opptøyer. Politiets skarpskyttere gikk amok. Masse dritt.» Nikbin flirte. «Det blir flere saker for meg av sånt, så jeg klager ikke.» «Hva mistenker de meg for?» «Drapsforsøk.» «På Isak?» «På politifolkene,» sa Nikbin. «Dessuten mistenker de deg for å ha hjulpet til med rømningen. Du forsinket jakten på de andre mistenkte.» Forsinke – for et ord. Politiet trodde han hadde latt være å hoppe fordi han ville hjelpe Abu Gharib, at han hadde stoppet opp med pistolen fordi han var modig. De kjente ham ikke. Samtidig hadde de rett – hadde det ikke vært for ham, ville ikke Abu Gharib ha sluppet unna. «Både du og jeg vet hva som ligger i vektskålen for din del.» Øynene til advokat Nikbin var brune som lys melkesjokolade; de små rynkene rundt dem i kontrast til den glatte pannen gjorde det vanskelig å bestemme alderen hans. Ja, Emir visste det. Fire dommer og deretter livstid – det var det som gjaldt for SGI-er som hadde begått forbrytelser i et særområde. De kalte det firetrinnsstraff. En innbygger i et særområde som tre ganger begikk forbrytelser med en minimumsstraff på ett års fengsel, kunne klassifiseres som SGI. Begikk man en fjerde forbrytelse i særområdet, ga det fengsel på livstid – uansett hvor grov forbrytelsen var. Han ville få fengsel på livstid for å ha hjulpet fire shunos han ikke kjente engang, kjempegangstere som antagelig likevel ville bli pågrepet når som helst. «Purken er horunger.» Nikbin kremtet. «For øyeblikket forstår jeg at du syns det er en helt adekvat måte å uttrykke deg på.» Han reiste seg, la hånden på skulderen til Emir. «Ikke depp nå, Lund. Du er en fighter.» 37
Emir så i taket. Alene igjen. Han burde ta av seg et klesplagg og prøve å feste det i røret der oppe. Inn og ut – det hadde virket så enkelt. Som han hadde pleid å være i oktogonen før all dritten begynte, da han var på vei opp. Inn og ut: i løpet av karrieren hadde han vunnet over tjue kamper på dommeravgjørelser og ni på knockout. Spesialiteten hans var å reise seg i siste runde, når motstanderen trodde han var nede for telling. Han hadde til og med fått et klengenavn: Le Prince. Emir «Prinsen» Lund – arvtaker til de svenske kongene: Mad Dog og The Mauler. Prinsen: de spådde ham en karriere i UFC, en stående suite på Fight Island i Abu Dhabi, ekspertkommentator for Kimura News, eget klesmerke og millioner i prispenger. Til og med suedi-mediene hyllet ham. Aviser med lange navn lagde reportasjer om hans vei mot tronen. Prinsen: en dag skulle han overta kongekronen. To minutter og sytten sekunder inn i den siste kampen endte alt – men det var en annen historie. Emir hadde lagt den bak seg. Men egentlig ikke. De hadde gitt dritten et fint navn: kronisk nyresvikt. Restprodukter og vann ble igjen, nyrene fikset ikke jobben sin. Alle leger han hadde møtt, var enige om hvordan han hadde fått sykdommen: stump vold mot sidene av bolen – men bare Emir selv var sikker på i hvilken fight det hadde skjedd. Den siste kampen: motstanderen hans hadde servert trettitre steinharde. Emir hadde ikke engang beskyttet seg. Punktum finale, kunne man tro, men uflaksen var ikke over: sporten hadde satt flere spor. Hodepinen som angrep oppe på taket, var jævlig vanskelig. Enkelte av legene hadde kalt den langvarig hjernetrøtthet. Andre sa de ikke visste hvorfor den var så aggressiv, men at the brain pain var det han måtte betale for årene i oktogonen. Hans kognitive pris. Emir kalte den selv en filleting. Han fikk den bort ved hjelp av piller og weed. Dessuten pisset Sverige på ham. Da de klassifiserte ham 38
som SGI, hadde de kastet ham ut av det svenske systemet. Din allmenne sykeforsikring har opphørt å gjelde, hadde det stått i møkkamailen fra folketrygden. Fra den dagen måtte han betale all behandling av egen lomme. Han burde slutte å kverne på fuck up-en som fighter. Men han hadde hatt alt. MMA, Hayat, et liv. Og nå dette. Fire dommer og så livstid. Han tok av seg joggebuksa, kastet den opp mot røret. Ett forsøk – ti forsøk. Nå hang den der. Han stilte seg på tå, pirket på buksebeina til de hang ned på hver sin side. Han bandt dem sammen. Nå kunne han kanskje knytte et av dem rundt halsen. Avslutte denne dritten. Han hadde ingenting igjen å leve for. Nei. Han løy for seg selv. Det var noe. Han største feiltrinn var også det beste han hadde gjort.
5
Tøyposen ble revet av, Fredrika klarte ikke å slutte å blunke. Hendene hennes var numne, de hadde vært bakbundet siden hun våknet med posen over hodet for noen timer siden. Foran henne sto en eller annen liksomterrorist, en person i vanlige klær: grå T-skjorte og jeans, men med ansiktet dekket av en kefije. Bare et par mørke øyne var synlige i sprekken – små, svarte prikker, uten liv. «Hvem er du?» spurte hun. Et enkelt rom: persienner trukket ned foran vinduene, store tepper på gulvet og i taket en enorm lampe med underlige frynser. Ved den ene veggen sto det en grønn sofa med pledd. Mannen med skjerfet svarte ikke. På den andre veggen hang det et glitrende forheng, som om solen måtte reflekteres midt i leiligheten. Mannen med skjerfet gestikulerte at hun skulle sette seg på en stol foran forhenget, selv satte han seg i sofaen bak henne. Stillheten var tung som en Range Rover. Det verket i hodet etter steinene som hadde truffet henne, men pulsen var rolig, magen var i balanse. Hun var vant til stressituasjoner, og selv om dette var en ny situasjon – hun hadde aldri vært tatt til fange før – visste hun hva hun måtte gjøre. Bevare roen, ikke svare på spørsmål, samle informasjon. Hun hadde jaget bilen med ministeren, og så hadde en 40
eller annen drittunge kastet først én stein og så en til i hodet på henne. De måtte ha funnet henne og dratt henne med seg før kollegaene hennes skjønte hva som hadde skjedd. Skarpskytterne hadde handlet helt vanvittig, og raseriet i folkemengden hadde eskalert til galskap. Men en annen og enda verre tanke boret seg inn i hodet. Hvis hun hadde brukt våpenet sitt, ville det kanskje ikke blitt nødvendig å skyte fra takene. Hvis hun hadde fulgt ordrer, ville kanskje ikke ministeren blitt bortført. Bevar roen, tenkte hun. Og ikke minst, vær oppmerksom. Samtidig dukket en helt ny bekymring opp: hvem skulle ta seg av Taco hvis hun ble værende her? Schæferen hennes var i dagpensjonat på Gärdet. Noen måtte hente ham. Etter en stund lød det en dempet stemme bak forhenget. «Stikk hånden din inn.» Mannen bak forhenget snakket antagelig gjennom en stemmeforvrenger. Fredrika rørte seg ikke. Mannen med skjerfet reiste seg fra sofaen, Fredrika så at det glitret i en kniv, stripsene som hadde bundet hendene hennes falt ned på gulvet som svarte marker. Det stakk i fingrene da blodet kom tilbake. «Du hørte. Stikk hånden inn.» En bevegelse i forhenget – det ble skjøvet noen centimeter til side. Hvis de ville skade henne, kunne de gjort det for lengst. Samtidig burde Fredrika ta kontroll over situasjonen på en eller annen måte. Hun visste at hun var firkantet som tenkte sånn, men hva annet kunne hun gjøre? Hun var den hun var, hun måtte få hunden sin ut av tankene. Likevel strakte hun hånden langsomt fram og inn gjennom forhenget. Noen tok tak i henne. Ikke hardt, ikke noe skarpt; det var bare noen som tok på henne, som om personen på den andre siden ville kjenne på hudkvaliteten hennes. «Du jobber i Sikkerhetspolitiets personvernavsnitt, ikke sant?» 41
«Ingen kommentar.» «Hvor lenge har du vært der?» «Jeg kommer ikke til å svare på noen spørsmål.» «Det er ikke du som styrer denne samtalen.» Fredrika pustet dypt. «Du var tidligere i Særområdepolitiet, ikke sant?» Fredrika hadde ikke tenkt å svare. Et annet tonefall: «By henne noe å drikke, hun virker så mutt. Hun har nok hatt en tøff ettermiddag.» Fredrika pustet ut. «Jeg vil ikke ha noe.» Det verket i hodet. Mannen med skjerfet reiste seg likevel og gikk bort til et kjøleskap ved siden av vinduet. «Drikker du øl eller er du avholds?» Fredrika svarte ikke. Hun skulle ikke gjøre noen flere feil nå. Fyren med skjerfet åpnet en Red Bull, helte den opp i et glass som han satte fram. Fredrika trakk til seg hånden, en del av forhenget ble skjøvet til side, og hun rakk å skimte en person skjult bak en finlandshette innenfor. Men ingen hansker: Fredrika så nakne hender med svart lakk på alle neglene. «Red Bull. Red pill,» sa stemmen bak forhenget. «Vet du hva en Red pill er? Det kommer fra en gammel film, som så mye annet bra. Matrix. Menneskene der får ikke oppleve den virkelige verdenen. De blir holdt i et slags mentalt fangenskap. De ser ikke sannheten, hvis du skjønner hva jeg mener. For du vet, i bunn og grunn er problemet vårt at for få mennesker har våknet. Hvis flere hadde fått en Red pill, kunne kampen skje gjennom masseorganisering i stedet for med en bygerilja. Men vi er ikke der ennå.» Det var ingen vits i å argumentere med en slik person, en som ikke respekterte noe, aller minst politiet. «Jeg antar at du har skjønt hvem jeg er?» Dette kunne være hvem som helst av gjengene i Järva, eller en annen gruppering. «Jeg er A,» sa personen. 42
Fredrika kjente at noe rørte seg i henne. Hun tvang seg til å holde munn. Tenke. A var det kommandanten for Bevegelsens militære gren kalte seg – Sveriges mest ettersøkte person for øyeblikket, og den mest omtalte. Kanskje også den mektigste, avhengig av hvordan man så det. Ikke minst: A var en person enhver politibetjent hadde plikt til å pågripe. Fredrika husket at hun hadde våknet midt på natta for fem år siden. En pokal fra en av hennes sjukampkonkurranser hadde falt i gulvet – hun trodde Stockholm var blitt rammet av sitt første jordskjelv. Egentlig var det Bevegelsens premiereangrep: eksplosjonen på hovedkontoret til SAS hørtes helt fra Frösundavik, mer enn tjue kilometer unna. Organisasjonen var ukjent den gang, men videoen som ble lagt ut samme dag, gikk viralt fortere enn en Husseyn-tweet: «Vi vil slå til mot alt som framskynder kollapsen. Scandinavian Airlines er bare begynnelsen.» I dag visste alle betydelig mer. De siste årene hadde Bevegelsen påtatt seg ansvaret for en rekke bombeattentater mot industrier som benyttet fossilt drivstoff, eller selskaper som drev med avanserte skatteopplegg. De hadde utført hundrevis av hackerangrep mot myndigheter og bedrifter, brent ned sommerstedene til styremedlemmer, sabotert fly og okkupert kontorene til revisjonsbyråer, de hadde kidnappet barn av politikere og direktører, med krav om nye miljøvernlover og rettferdig beskatning. Ved flere anledninger hadde liv gått tapt. Bevegelsen kalte dødsfallene indirekte skader: «Akkurat som under andre store endringsbevegelser vil enkeltmennesker bli rammet», kommuniserte de. «Men det er ikke vår hensikt. Vi er en bevegelse som organiserer motstand, og motstand skaper endringer.» Fredrika hadde deltatt på flere spesialkurs om Bevegelsen, hun kjente til det meste politiet mente var verdt å vite. Terrororganisasjonen snakket fortsatt om materielle mål, men de hadde mistet grepet for lengst. Hun klarte ikke å la være å bryte tausheten: «Hvor er innenriksministeren?» 43
Forhenget var stille. Etter noen sekunder hørte hun den merkelige stemmen til A igjen. «Dere beskjøt uskyldige mennesker på torget.» Fredrika skulle ikke la seg provosere. «Dere kommer til å bli pågrepet,» sa hun. «Og dere skal løslate meg.» A ignorerte henne. «Vi må avhøre politifolk, særlig fra Sikkerhetspolitiet, det forstår du sikkert. Samfunnet lider jo av en sykdom, et undertrykkelsesvirus som vi bekjemper. Massakren på torget var utilgivelig. Dessuten må jeg vite hvor mye du vet om det som skjedde med Eva Basarto Henriksson, for vår sikkerhets skyld.» «Løslat meg.» A lo hest. «Injiser.» Fredrika hadde ikke fått med seg hvor nær mannen med skjerfet sto. Nå så hun at han hadde en sprøyte i hånden. Håndleddene hennes var stripset igjen. Likevel prøvde hun å sparke idioten, skalle til ham, rygge unna, men kanylen var allerede presset inn i overarmen hennes. «Dere er pågrepet,» sa hun igjen. Meningsløst. Det gikk rundt for henne, hun satte seg på gulvet. Pust rolig. «Dere er …» prøvde hun, men det kom ikke mer. Hun følte seg på en måte avslappet. Hun var selvfølgelig påvirket. Måtte stå imot dette. Alt var stille, men nede fra gata, gjennom persiennene, hørte hun fjerne skrik. Hun. Måtte. Stå. Imot. Hun hadde ingen anelse om hva hun kunne komme til å si eller avsløre hvis hun ikke fikk kontroll over seg selv. Hun tenkte på Taco. Så andre hunder danse foran øynene. Så bilder fra kaoset på torget. Den unge mannen som fikk ansiktet skutt i stykker rett foran henne. Likevel var hun avslappet. Det var som om Taco åpnet munnen og snakket til henne. «Du kan snakke nå. Jeg vil høre stemmen din.» Stå. Imot. 44
Hun ville bare være en dyktig politibetjent – den beste. Hvis hun falt, ville hun være fortapt. Folk satte pris på henne på grunn av styrken hennes. Stå. Imot. Det føltes faktisk deilig. Ansvaret hennes var flytende, det var ikke hennes lenger. Det var altså sånn det føltes å ikke være en FAP-Fia. Hun hørte stemmen til mannen med skjerfet. «Er hun klar nå?» «Se på pupillene hennes.» «Ta pulsen.» Stå. Imot. «Hun kommer nok til å svare på det meste, det gjør de alltid. Hun er helt borte nå.» «… sikre på at de har en infeksjon.» Stemmene lød som om hun befant seg under vann. «Det er så mange …» Det gikk ikke lenger. «Det fins en muldvarp …» Ikke lenger.