Fra barnevern til voksenliv: Utdrag

Forord Det har skjedd mye i norsk barnevern de siste årene, og en gledelig nyhet for unge i ettervernsfasen er at den øvre grensen for tiltak ble hevet fra 23 til 25 år i 2021. Samtidig vet vi at mange vil ha vanskeligere for å mestre overgangen til voksenlivet enn unge voksne flest, og de vil derfor ha behov for ekstra støtte og oppfølging. Følgelig er det stadig behov for å prioritere disse unge voksne høyere og tenke mer planmessig og helhetlig om ettervernstiltak.

Denne bokas bidrag er å presentere kunnskap om fire faglige byggesteiner for dette arbeidet, nemlig medvirkning og aktørskap, gode relasjoner, sosial støtte og samarbeid om tiltak. Dessuten trenger hver enkelt å bli sett som enkeltperson og tilbys individuelt tilpassede tiltak innenfor de gitte rammene.

Mange har vært inspirasjonskilder til denne boka og fortjener takk. I løpet av min mangeårige karriere som psykolog i barnevernet har jeg møtt mange ungdommer og unge voksne, som hver på sine måter har gjort inntrykk på meg og gitt opphav til mange refleksjoner som er med i boka.

Som forsker på barnevernsfeltet har jeg deltatt i prosjekter der unge og unge voksne har vært viktige informanter, og en del av deres historier fortelles her. Historiene som fortelles i boka, er delvis satt sammen av fortellinger fra flere personer, eller beskrivelsene er endret slik at det ikke skal være mulig å gjenkjenne enkeltpersoner. En ekstra takk til dere som så villig har delt erfaringer på godt og ondt og deres tanker om disse erfaringene og om hva slags ettervern vi trenger!

Jeg vil også takke Vilde Adolfsen fra Landsforeningen for barnevernsbarn, Tone Borgen fra Stovner barneverntjeneste og Lisbeth Eskedal og Tine Sveen fra Brusetkollen barnevernsenter for verdifulle og nyttige innspill underveis. Forlagsredaktørene Hilde Lærum og Karen By har fulgt 5

forord

prosjektet fra starten av, og Karen fortsatte da Hilde gikk av med pensjon og har fulgt det helt til slutt. Takk for all oppmuntring og tålmodighet! Takk også til språkkonsulent og til manusredaktør Tone Bergset for gode innspill.

Sist, men ikke minst takk til to fagkonsulenter. Dosent Jan Storø ved OsloMet har bidratt mye til ettervernfeltet i mange år og hadde mange treffsikre og gode kommentarer til manus. Forsker Dag Ellingsen, AFI, bidro med et viktig sosiologisk blikk på barnevernet.

Oslo, mars 2021 Elisabeth Backe-Hansen

6

Innhold Innledning.................................................................................................................. 13 Kapittel 1 Ettervern – et etisk ansvar.................................................................................... 17 Fire byggesteiner....................................................................................................... 18 Medvirkning og myndiggjøring....................................................................... 19 Gode relasjoner................................................................................................. 19 Tilpasset og fleksibel sosial støtte................................................................. 20 Samarbeid med sentrale støttespillere i andre tjenester........................... 20 Hver ungdom er individuell..................................................................................... 20 Lover og retningslinjer om ettervern..................................................................... 22 Lovgivningen...................................................................................................... 22 Ettervernsrundskrivet: Q-13/2011.................................................................. 23 Følges regelverket godt nok i praksis?.................................................................. 25 Kapittel 2 Hvem er de unge voksne, og hva tilbys de av barnevernet?......................... 27 Innledning.................................................................................................................. 27 Hva forteller barnevernsstatistikken oss?............................................................ 28 Hvor mange unge får ettervernstiltak, og hvor gamle er de?........................... 28 Innvandrere og ettervern................................................................................. 30 De fleste med ettervernstiltak er under omsorg når de fyller 18............. 30 Hva slags ettervernstiltak tilbys?........................................................................... 31 Kunnskap om hvordan det går i voksen alder..................................................... 33 Oppsummering......................................................................................................... 35

7

innhold

Kapittel 3 Overgang i skjærings­punktet mellom selvstendighet og gjensidig avhengighet.............................................................................................................. 37 Innledning.................................................................................................................. 37 Et relasjonelt perspektiv på overgangen fra barnevernets omsorg................. 39 Å klare seg på egen hånd, eller utvikling på grunnlag av gjensidig avhengighet?...................................................................................................... 39 Sosial støtte og gjensidig avhengighet.......................................................... 42 Gjensidig avhengighet og uavhengighet fra unge voksnes perspektiv........... 43 Oppsummering......................................................................................................... 47 Kapittel 4 Medvirkning og samarbeid................................................................................... 49 Innledning.................................................................................................................. 49 Hvordan forstå medvirkning i sammenheng med ettervern?........................... 51 Forutsetninger og hindre for medvirkning............................................................ 52 Setting, informasjon og dialog som forutsetning for medvirkning: space og voice.................................................................................................... 53 Reell involvering: audience og influence....................................................... 54 Sosialiseres de unge inn i en bestemt form for «medvirkningsdialog»? 55 Retten til medvirkning i viktige lovverk for unge i ettervernsfasen................. 55 Etter barnevernloven: Barn til man er 18 år, deretter gjelder forvaltningsloven............................................................................................... 56 Etter andre lover: elev eller lærling, klient, tjenestemottaker, bruker ….. 57 Rettigheter og plikter............................................................................................... 60 Medvirkning og samarbeid kan også bety opplæring i demokrati.................. 61 Oppsummering......................................................................................................... 63 Kapittel 5 Relasjoner.................................................................................................................. 65 Innledning.................................................................................................................. 65 Forskning om hvorfor relasjoner er grunnleggende........................................... 66 Hvem er det viktig å ha en relasjon til?......................................................... 70 Relasjoner og resiliens............................................................................................. 71 Relasjoner og investering i egen identitet............................................................ 72 I et videre perspektiv: velbefinnende.................................................................... 74 Oppsummering......................................................................................................... 76

8

innhold

Kapittel 6 Støtte til unge i ettervernsfasen.......................................................................... 77 Innledning.................................................................................................................. 77 Forskning om støtte – hva sier den?...................................................................... 78 Sosial støtte formidles gjennom sosiale nettverk....................................... 78 Hvilke områder er spesielt viktige å få støtte på?....................................... 80 Konkretisering av ulike typer støtte...................................................................... 84 Praktisk og økonomisk støtte.......................................................................... 84 Emosjonell støtte............................................................................................... 85 Støtte, omsorg og relasjoner........................................................................... 87 Medvirkning og aktørskap som opplevelse av støtte................................. 88 Organisering av støtte...................................................................................... 89 Oppsummering......................................................................................................... 89 Kapittel 7 Det nødvendige og vanskelige samarbeidet om å hjelpe de unge voksne........................................................................................................................ 91 Innledning.................................................................................................................. 92 Hvordan forstå samarbeid...................................................................................... 92 Formelle og reelle forutsetninger for samarbeid......................................... 96 Samarbeid, motivasjon og aktørskap.................................................................... 99 Motivasjon.......................................................................................................... 99 Hva er fordelene med samarbeid for de unge voksne?.............................. 101 Aktørskap og samarbeid.................................................................................. 103 Samarbeid mellom profesjonelle hjelpere – alltid like relevant og nødvendig?................................................................................................................. 105 Samarbeidsutfordringer som følger av organiseringen av tjenesteapparatet..................................................................................................... 107 Oppsummering......................................................................................................... 109 Kapittel 8 Støtte i praksis........................................................................................................ 111 Innledning.................................................................................................................. 111 Medvirkning, myndiggjøring og mestringstro..................................................... 112 Satsing på gode og holdbare relasjoner............................................................... 114 Sosial støtte viser at man er verd å hjelpe........................................................... 117 Støtte gjennom ettervernsopplegg fra barneverntjenesten...................... 118 Støtte fra slekt og nettverk.............................................................................. 119

9

innhold

Støtte gjennom samarbeid med andre tjenester................................................ 121 Hvordan ivareta at unge voksne er ulike og har ulike behov............................. 122 Hvordan prioriteres ettervern i dagens barneverntjenester?........................... 126 Oppsummering......................................................................................................... 127 Kapittel 9 De tre viktigste, profesjonelle støttespillerne................................................. 129 Innledning.................................................................................................................. 129 Nav.............................................................................................................................. 129 Nav og barnevernet – felles ungdom, samarbeid og rollefordeling................. 130 Navs ansvar og oppgaver................................................................................. 130 Bestemmelser om samarbeid mellom Nav og barneverntjenesten........ 131 Mange mottar ettervern fra barnevernet parallelt med ytelser fra Nav. 132 Skjæringspunktet mellom barnevern­tjenesten og Nav.............................. 133 Utdanning................................................................................................................... 137 Unge har rett til videregående utdanning også etter fylte 18 år............... 138 Hva med høyere utdanning?........................................................................... 139 Unge med barnevernserfaring har ofte behov for noe ekstra for å fullføre utdanningen sin................................................................................... 139 Situasjonen rundt de unge har stor betydning............................................. 140 Samarbeid mellom barneverntjenesten og utdanningssektoren............. 142 Psykisk helse.............................................................................................................. 143 En aldersdelt tjeneste, der unge med ettervern defineres som voksne... 143 Økt oppmerksomhet om psykiske vansker blant barn og unge under omsorg................................................................................................................ 144 Annen helsehjelp...................................................................................................... 145 Oppsummering......................................................................................................... 146 Kapittel 10 Et liv som er verdt å leve........................................................................................ 149 Innledning.................................................................................................................. 149 Hva er «å lykkes»?.................................................................................................... 149 Resiliens og risiko..................................................................................................... 151 Hvordan forstå resiliens?................................................................................. 151 Resiliens må forstås i sammenheng med risiko........................................... 153 Ulike måter å håndtere motgang på.............................................................. 155 Kilder til resiliens for unge voksne......................................................................... 158 Bidrag til å styrke de unges ressurser............................................................ 158

10

innhold

Konstruksjon av egen identitet som mulig virkemiddel.................................... 161 Bidrag til å redusere risikofaktorer i miljøet......................................................... 163 Et håndterlig liv, et godt liv, et liv som er verdt å leve........................................ 164 Avslutning................................................................................................................. 167 Referanser................................................................................................................. 169 Stikkord...................................................................................................................... 181

11

Innledning Formålet med boka Målet med denne boka er å beskrive hvilke behov unge voksne på vei ut av barnevernet gjerne har, og hvordan barneverntjenesten best mulig kan hjelpe dem.

Jeg bruker en del ulike begreper for å beskrive unge i ettervernsfasen – som ungdommer, unge voksne, unge eller unge voksne på vei ut av barne­ vernet. Dette illustrerer at dem jeg snakker om, er mellom 18 og 23 år gamle, og på en måte verken ungdom eller voksne, eller både ungdom og voksne.

De er rett og slett i en overgangsfase, og de vil også være forskjellige når det gjelder hvor mye de er ungdom eller voksne.

Hvordan boka er bygd opp I kapittel 1 argumenterer jeg for at ettervern er et etisk ansvar hvis det offentlige først har overtatt omsorgen for et barn eller en ungdom. Videre presenteres de fire byggesteinene som legger grunnlaget for utvikling av gode ettervernstilbud. Jeg tar også opp hva lov og retningslinjer sier om ettervern.

Kapittel 2 handler om hvem de unge voksne er, og hva slags ettervernstiltak de blir tilbudt, basert på noen enkle analyser av den norske barnevernsstatistikken. Her presenteres også noe av forskningen om hvordan det går med dem som særlig har vært under omsorg av barnevernet, på kort og litt lengre sikt.

Det er skrevet mye om overgangen fra ungdom til voksenliv, både for vanlig og utsatt ungdom. Kapittel 3 handler om hvordan denne overgangen best kan forstås når vi forholder oss til unge på vei ut av barnevernet. Argumentet er at man ikke kan eller bør satse på at de unge raskest mulig blir selvtilstrekkelige og greier seg nærmest på egen hånd, men at utgangspunk13

innledning

tet må være utvikling mot uavhengighet gjennom det som kalles gjensidig avhengighet (interdependency).

I kapittel 4 til 7 presenteres de fire byggesteinene for gode ettervernstilbud i detalj. I kapittel 8 følger det så logisk at man også må være opptatt av hvordan støtte kan gis, på grunnlag av det samspillet som må være der mellom de fire byggesteinene.

Samarbeid med andre tjenester er ofte nødvendig for å hjelpe de unge.

De tre viktigste støttespillerne her er Nav, psykisk helse-tjenester og utdanningssektoren, og kapittel 9 er viet disse tre tjenestene og hva slags hjelp det er realistisk å tro at de unge kan få derfra. Her presenteres også en del av forskningen om behov de unge kan ha.

Siste kapittel, kapittel 10, har fått tittelen «Et liv som er verdt å leve».

Det skal minne oss om at vi har en rekke indikatorer på hva som er et vellykket voksenliv, særlig utdanning, arbeid, bolig og familiedannelse. Unge voksne med barnevernserfaring er gjerne enige i det som generelle mål, men har samtidig veldig mye å si om hva som ellers utgjør et liv de håndterer og trives med. Til dette bildet hører begrepet resiliens, og hva man som kontaktperson kan gjøre for å prøve å styrke de unges muligheter til å hanskes med en voksenverden som vil medføre fortsatte utfordringer for mange av dem.

Hva boka ikke tar opp spesielt Dette er en bok om ettervern, med hovedvekt på hva barneverntjenesten, andre som arbeider i barnevernet og fosterforeldre kan (og mange vil si bør) bidra med. Det innebærer imidlertid at boka er «mainstream», i den forstand at det ikke har vært rom for å gå i detaljer om alle mulige, men like fullt viktige undergrupper blant ungdom i ettervernsalder.

Boka går ikke inn på hvordan man skal hjelpe enslige, mindre­årige asylsøkere med mindre de mottar barnevernets generelle omsorgstilbud.

Jeg går heller ikke spesifikt inn på ettervernstiltak for unge voksne med minoritetsbakgrunn, utover at det generelt er viktig å undersøke om det kreves noen spesielle tiltak, eventuelt bruk av tolk, i tillegg til de mer allmenne tiltakene. Her vil jeg vise til en bok om møter mellom minoriteter og barnevernet (Berg & Paulsen, 2021).

14

innledning

Ulik seksuell orientering hos unge voksne er heller ikke spesifikt omtalt.

Det foreligger en rapport om barnevernets praksis og tilnærminger i forhold til skeive barn og unge i barnevernet (Paulsen, Svendsen et al., 2020).

Rapporten inneholder en kunnskapsstatus, og dessuten er det gjennomført breddeundersøkelser og intervjuer som gir kunnskap om barneverntjenestens arbeid foruten opplevelsene til skeiv ungdom, unge voksne og skeive foster­foreldre.

Ut fra statistikken vil ikke ansatte i barneverntjenesten møte mange unge voksne med fysiske funksjonsnedsettelser som får ettervernstiltak.

Derfor er ikke disse spesielt omtalt, men det forutsettes selvsagt at de kan få tilsvarende tilbud som andre hvis de kan nyttiggjøre seg dem. Vi må også regne med at denne gruppen er i kontakt med spesialist­helse­tjenesten på en helt annen måte enn unge med barne­verns­erfaring generelt. Det samme vil gjelde unge med utviklingsforstyrrelser som har vært under omsorg.

Nærmest i den andre enden av spekteret finner vi ungdom og unge voksne som har problemer med rus og kriminalitet når de går ut av barne­ vernets omsorg. Skal de få adekvat hjelp, trengs spesialkompetanse og tilbud man ikke kan forvente at barneverntjenesten kan ha – slik at barneverntjenesten uansett vil spille en mindre sentral rolle. Derfor er heller ikke disse to undergruppene viet noe eget kapittel.

15

Kapittel 1

Ettervern – et etisk ansvar Simon er 19 år gammel og akkurat ferdig med andre året på videre­gående skole. Han bor på ungdomshjem, men må flytte derfra i løpet av sommeren til en hybel med oppfølging. Han har flyttet og byttet skole flere ganger i løpet av oppveksten, både før og etter at han ble flyttet hjemmefra av barnevernet som 10-åring, og strever en del med å følge med faglig.

Han må bytte skole igjen det siste året. Han har noe kontakt med mor, stefar og to søsken, en tidligere fosterfamilie og noen venner, men kjenner ingen på det nye stedet. En ansatt på ungdomshjemmet skal følge ham opp en stund uten at Simon eller vedkommende vet hvor lenge, og barnevernet har ordnet med bolig og penger til livsopphold til han blir 20 år i hvert fall.

Anja er 19 år gammel og akkurat ferdig med videregående skole. Hun bor sammen med to søsken og begge foreldre, og har gått på videregående sammen med mange av vennene fra barneskolen og ungdomsskolen. Hun har gode karakterer, men vet ikke helt hva hun skal finne på, så hun og foreldrene er enige om at hun skal få lov til å ta et pauseår og jobbe litt, reise litt og få tid til å områ seg.

Selv om Simon og Anja er fiktive personer, eksemplifiserer disse to snuttene den store forskjellen i livsbetingelser som altfor ofte er til stede mellom unge voksne med barnevernserfaring og de som har vokst opp med stabile og trygge forhold. Vi kan se for oss at flyttingen til egen bolig og bytte av skole det siste året på videregående blir et kritisk vendepunkt for Simon, mens Anja har et forløp der alt ligger godt til rette for henne. Det kan bli for mye for Simon, slik at han dropper helt ut av skolen eller ikke klarer å fullføre avsluttende eksamen. Det kan også bli en tøff periode, som han 17

kapittel 1

kan mestre fordi han er motivert og får den hjelpen og støtten han trenger av noen han har tillit til.

For mer enn 20 år siden oppsummerte den svenske forskeren Bo Vinnerljung (1996) at hvordan det går for unge voksne med barnevernserfaring på sikt, avhenger av tre ting: hvordan de har hatt det før de ble plassert utenfor hjemmet, hva slags liv de har hatt mens de var under barnevernets omsorg, og hva slags hjelp de har når de ikke lenger er under omsorg. Vi må regne med at jo mer traumatisk oppveksten var i forkant, jo mer ustabil tilværelsen har vært under omsorg, og jo mindre hjelp de får i overgangen til en selvstendig tilværelse, desto større blir sannsynligheten for at de vil slite med å mestre livene sine som voksne. Det finnes mer enn nok forsk­ ning som viser dette, som jeg kommer tilbake til i kapittel 2.

I møte med unge voksne som Simon, kan vi ikke gjøre annet med det som har vært, enn å lytte og prøve å formidle profesjonell hjelp med å bearbeide erfaringene de har, hvis de er motivert for det og slik hjelp er tilgjengelig. Derimot kan vi gjøre mye for å hjelpe dem framover, fordi vi etter hvert har samlet mye kunnskap om hva unge voksne med barne­verns­ erfaring trenger når de skal etablere seg i sitt eget voksenliv. Det varmer når en ung voksen kan si at hennes saksbehandler sto på og ikke ville slippe henne, og endte med å bli den viktigste personen i hennes liv noen viktige år. Det varmer også når en enslig, mindreårig asylsøker kan si at barnevernet er hans familie, etter å ha hatt siste del av ungdomstida i Norge og fått hjelp til å fullføre videregående og høyere utdanning.

Jeg vil dessuten hevde at hvis det offentlige først har overtatt omsorgen for et barn eller en ungdom, følger et stort etisk ansvar for å gi hjelp som unge voksne flest får gjennom familie og nettverk. Unge som har fått tiltak hjemme kan også trenge ettervern fra barnevernet, og bør få tilbud om det, men det etiske ansvaret er ekstra stort for de som har vært plassert utenfor hjemmet nettopp av barneverntjenesten.

Fire byggesteiner Det er fire byggesteiner som legger grunnlaget for utvikling av gode ettervernstilbud: medvirkning og myndiggjøring, gode relasjoner, tilpasset og fleksibel sosial støtte og samarbeid med støttespillere i andre hjelpetjenes18

ettervern – et etisk ansvar

ter. Nedenfor presenteres tenkningen om de fire byggesteinene kort. De er viet hvert sitt kapittel senere. Disse fire byggesteinene, samt ivaretakelsen av behovet for individuelle tilpasninger, danner grunnlaget for en god og helhetlig oppfølging av unge voksne på vei ut av barnevernet, som Paulsen og medarbeidere (2020) understreker behovet for i sin nye rapport om ettervern.

Medvirkning og myndiggjøring Medvirkning er en rettighet i henhold til barnevernloven, men også i lovverket unge voksne må forholde seg til i møte med Nav, psykisk helse-tjenester eller i utdanningssystemet. Unge voksne selv understreker betydningen av at de får anledning til reell medvirkning når det skal tas beslutninger om hva slags hjelp de skal få. Medvirkning og myndiggjøring er dessuten viktig for å gi unge tro på egen mestring og framtid. Samtidig understreker eksemplene over at det er mange måter unge kan medvirke på. Anja er i en posisjon der hun kan konstruere sin egen umiddelbare framtid, mens Simon må medvirke i forhold til en rekke begrensninger som andre definerer. Å legge forholdene til rette for at unge kan medvirke på måter de setter pris på, har utbytte av og som skaper et visst handlingrom, er derfor den første byggesteinen når man skal bygge opp et ettervernstilbud.

Gode relasjoner Som mennesker medvirker vi alltid i forhold til noen, og det er andre som myndiggjør oss i relasjon til dem, selv om initiativet kommer fra oss. Når vi forholder oss til hjelpeapparatet, er det representanter for systemet vi møter og får en relasjon til, ikke selve hjelpeapparatet. En god relasjon bidrar til å legge til rette for at unge voksne får medvirket med tanke på hvordan deres situasjon blir, mens en dårlig eller utilstrekkelig relasjon, eller opplevd avvisning, i verste fall kan være utslagsgivende den andre veien.

Medvirkning og relasjoner henger derfor nøye sammen, og gode relasjoner mellom unge på vei ut av barnevernet og deres hjelpere er derfor den andre byggesteinen i et godt ettervernstilbud.

19

kapittel 1

Tilpasset og fleksibel sosial støtte De ulike formene for støtte til unge i ettervernsfasen omtales ofte i litteraturen med samlebetegnelsen sosial støtte. Vi vet at når unge voksne flest flytter hjemmefra, er foreldrene gjerne sentrale i overgangsfasen, for eksempel som noen å snakke med, noen som kan hjelpe med kontakt med vanskelige skjemaer og kontakter med offentlige instanser, noen å dra hjemom med klesvasken når det trengs, noen å få middag hos av og til eller økonomiske bidrag fra. I sin doktoravhandling fra 2005 beskriver Tale Hellevik disse prosessene, og hun tegner et bilde av hvordan overgangen til voksenlivet for unge flest forenkles gjennom å ha noen i bakhånd som er der for en og kan hjelpe en med å håndtere utfordringer som dukker opp. Unge på vei ut av barnevernet mangler altfor ofte et slikt støtte­apparat. For dem er det derfor viktig å få satt sammen den støtten som trengs fra flere kilder, med en kontaktperson, gjerne i barnevernet, som et sentralt holdepunkt.

Samarbeid med sentrale støttespillere i andre tjenester Ettersom barneverntjenesten ikke har muligheter for å dekke alle behovene unge i ettervernsfasen måtte ha, må man kunne henvise til andre tjenester, samt bistå og følge opp unges kontakter med for eksempel Nav, utdanningsmyndighetene eller psykisk helsevern. Dermed blir samarbeid ekstremt viktig. Begrepet «samarbeid» kan følgelig forstås på to nivåer i konteksten for denne boka. Det ene er samarbeidet mellom den unge voksne og kontaktpersonen i barneverntjenesten, og hvordan dette kan bidra til at de unges samarbeid med andre tjenester glir lettere. Det andre er samarbeidet mellom profesjonelle i barneverntjenesten og i andre tjenester, og hvordan dette kan organiseres og utføres slik at det blir til hjelp og ikke til hinder for den unges videre utvikling.

Hver ungdom er individuell Ingen liker å bli sett som et nummer i rekken eller bare en sak når vi skal få hjelp fra noen. Vi foretrekker å bli sett ordentlig, som de vi er, som spe20

ettervern – et etisk ansvar

sielle, med våre styrker og svakheter. Dette er det selvsagt også viktig og nødvendig å huske på i arbeidet med unge voksne på vei ut av barnevernet.

Betydningen av at unge gis muligheter til fleksibilitet og kreativitet i overgangen til voksenlivet, og følgelig at dette ivaretas i ettervernstiltakene, framheves i det gjeldende rundskrivet for ettervernet, Q-13/2011 (Barneog familiedepartementet, 2011). Samtidig er det jo ikke slik at det finnes like mange skreddersydde og individualiserte tiltak som det finnes unge voksne med ettervern; i løpet av 2019 utgjorde denne gruppen godt over 7000 personer mellom 18 og 22 år. Det finnes regler og retningslinjer, og antallet tiltak man kan tilby og få til, er begrenset. Så av og til kan dagens vektlegging av individuelle tiltak og skreddersøm virke mer som et mantra enn noe det faktisk er mulig å få til i praksis.

Det å se de unge voksne som den de er, og tilpasse forslag om tiltak og støtte ut fra det, innebærer derfor primært individuelle tilpasninger, fleksibilitet og kreativitet innenfor eksisterende rammer. Dette var viktige poenger for unge voksne som blant annet ble intervjuet om hva de hadde satt pris på ved ettervernstilbudene de hadde fått (Bakketeig & BackeHansen, 2018).1 Det innebærer samtidig å være åpen for om det finnes noen muligheter man selv trenger å bli kjent med, både som ungdom og saksbehandler. Sist, men ikke minst innebærer det tid til å bli kjent med de unge slik at de får vist hvem de er, og slik at man som saksbehandler kan finne ut hva de unge selv tenker og hva som kanskje må til for å motivere dem til å ta imot det som tilbys.

En annen viktig del av det å se de unge voksne som individer, er å bruke tid på å finne ut hva hver enkelt trenger. Dette innebærer å ha et livsløpsperspektiv på det å vokse opp med barnevernserfaring, samt å kjenne historien og vite hva de unge har møtt av mestringsmuligheter og utfordringer underveis.

På dette grunnlaget kan man utvikle en oversikt over hva som trengs, gjerne basert på en sjekkliste der man får notert ned omsorgs- og tiltakshistorie, hvordan tidligere tiltak har fungert, og hvor den unge voksne er nå med hen-

1

Denne artikkelen bygger på resultater fra prosjektet «Against all odds», som var finansiert av Norges forskningsråd og NOVA fra 2015 til 2018. Her ble i alt 72 unge voksne mellom 16 og 32 år fra Danmark, England og Norge intervjuet, som alle var enten i utdanning eller arbeid.

Hensikten var blant annet å få fram hva det å lykkes innebar for dem, hva de mente skulle til, og hva gode ettervernstiltak innebærer både når det gjelder innhold og varighet.

21

kapittel 1

syn til utdanning, arbeid, bolig, økonomi, nettverk, planer og forhåpninger framover. Og igjen, hva slags oppfatninger de selv har om et håndterlig eller et godt liv. På dette grunnlaget går det an å arbeide med en plan for hva ettervernstiltakene skal føre til, i en form de unge selv kan føle eierskap til.

Behovet for å se den enkelte og tenke individuelle tilpasninger, fleksibilitet og kreativitet innenfor rammen av det som er mulig med gitte betingelser, er et selvsagt premiss for det som skrives senere i boka. Det bør ikke være nødvendig å gjenta det ofte. Samtidig må det heller ikke glemmes!

Lover og retningslinjer om ettervern Den største forandringen som er på trappene når det gjelder ettervern, er at i 2021 utvides aldersspennet for å kunne tilby og vedta ettervernstiltak fra 23 til 25 år. Statistikken viser imidlertid at rundt to tredjedeler av de som mottar ettervernstiltak er de yngste, de på 18 og 19 år. Hvert eneste år ser man at antallet 20-, 21- og 22-åringer er lavt, og at det er færrest 22-åringer.

Hvis lovendringen skal bli noe annet enn symbolpolitikk, er det derfor viktig å finne ut hva barnevernet kan og bør tilby de eldste også, og ikke minst hva slags ressurser dette vil kreve.

Lovgivningen Den generelle bestemmelsen om ettervern følger av barnevernloven § 1-5, som slår fast at barnet har rett til nødvendige tiltak etter loven når vilkåret for tiltaket er oppfylt. Denne retten gjelder etter fylte 18 år, og inntil fylte 25 år (Prop. 84 L (2019–2020)).

Barnevernloven § 1-3, som danner utgangspunktet for ettervernet i dagens lov, inneholder tre elementer: • De som skal ha ettervernstiltak må ha mottatt bistand fra barnevernet før de fylte 18 år, enten de var under omsorg eller bodde hjemme, og tiltaket må være aktivt, dvs. ikke avsluttet etter fylte 18 år. Retten til ettervern omfatter retten til at tiltak «opprettholdes eller erstattes av andre tiltak».

I så fall er det også anledning til å vedta tiltak som ikke har vært iverksatt før fylte 18 år.

22

ettervern – et etisk ansvar

• Ungdommen må selv samtykke til ettervernstiltak, noe som selvsagt følger av at de er 18 år og myndige. Av samme grunn er alle tiltak per definisjon hjelpetiltak. Det gjelder også hvis ungdommen blir boende i fosterhjem eller på institusjon, inklusive plasseringer som er hjemlet i barnevernloven § 4-24 (atferdsparagrafene).

• Hvis et tiltak opphører eller søknad om tiltak avslås etter fylte 18 år, skal dette regnes som et enkeltvedtak og begrunnes med hensynet til barnets beste (jf. bvl. § 4-1). Dette innebærer at den unge kan klage på avslaget.

Et avslag må inneholde en begrunnelse for hvorfor det er til ungdommens beste å ikke motta tiltak. Dermed er hovedregelen at ungdom skal få tiltak hvis de selv ønsker det (Barne- og familiedepartementet, 2020).

Vilkårene for rett til ettervern er samtidig skjønnsmessige, og det er stor variasjon kommunene imellom med hensyn til hvor mange som mottar ettervern og hva slags tiltak som tilbys. Paulsen og medarbeidere (2020) finner at ettervernet synes lite prioritert i mange kommuner, noe som både kan komme av mangel på prioritering eller mangel på tid i de lokale barne­ vern­tjenes­tene, eller mangel på prioritering fra kommunens side. Det er imidlertid også kommuner som aktivt prioriterer ettervern og som hovedregel tilbyr dette inntil fylte 25 år så lenge de unge voksne selv ønsker det og har utbytte av det.

Barns rett til medvirkning er også styrket de senere årene, sist gjennom en endring av barnevernloven ved en ny bestemmelse i § 1-6 og som en grunnlovsendring i 2014, Grunnloven § 104, 1. ledd. I og med at barnevernloven bare gjelder til man er 18 år, er det imidlertid noe usikkert på hvilke måter disse bestemmelsene også gjelder for unge i ettervernsalder. For dem gjelder imidlertid forvaltningsloven med fulle partsrettigheter. Av dette følger alminnelige prinsipper om brukermedvirkning og kontradiksjon i forvaltningen samt klagerett.

Ettervernsrundskrivet: Q-13/2011 Ettervernsrundskrivet fastsetter en rekke viktige oppgaver for barneverntjenesten knyttet til unge mellom 18 og 23, nå 25 år, som, hvis de følges, 23

kapittel 1

innebærer økt forsvarlighet i tjenestene til denne aldersgruppen. Det er viktig å ha i mente at rundskrivet bare er veiledende, og ikke juridisk bindende for barneverntjenesten.

Ettervern må planlegges, og rundskrivet understreker at planleggingen må begynne i god tid før fylte 18 år. Ungdommen skal informeres om muligheten for ettervern, og hans eller hennes egne ønsker skal avklares.

Det kan tilføyes at det sannsynligvis ofte vil være nødvendig med flere samtaler med ungdommen over tid. Det er ikke alltid like lett for en 16–17åring å vite hva man får behov for eller ønsker et par år fram i tid. Dessuten kan man både bestemme seg og ombestemme seg underveis, som annen ungdom. Her kan ofte fosterforeldre eller institusjonspersonale som ser ungdommene i det daglige, være til god hjelp.

Rundskrivet omtaler også at ungdommene skal få anledning til å prøve og feile. Mange unge er lei av barnevernet når de fyller 18, og ser fram til å frigjøre seg. Kanskje oppdager de etter en stund at de trenger barnevernet likevel, og da skal de ha muligheter for det. Dette må også barneverntjenesten informere dem om. Det sies ikke eksplisitt hvor lenge denne muligheten skal gjelde, men det presiseres at ungdom som har takket nei, bør kontaktes et år etter at alle tiltak er avsluttet for å høre om de likevel ønsker å motta tiltak. Hvis det har vært lite kontakt over tid, og ungdommen kanskje har flyttet til en annen kommune, kan man kanskje heller se for seg at vedkommende kontakter Nav for å få hjelp.

Det er dessuten barneverntjenestens ansvar å vurdere behovet for ettervernstiltak sammen med den unge, bistå vedkommende i kontakten med disse tjenestene, orientere tjenestene om ungdommens behov og eventuelt bistå med å finne fram til aktuelle tiltak. Barneverntjenesten har med andre ord en viktig koordinatorrolle i forhold til andre tjenester.

Det er også viktig å ha i mente at ifølge rundskrivet er det kommunen ungdommen bodde i da tiltakene ble iverksatt, som har ansvaret for å opprettholde og eventuelt videreføre dem etter fylte 18 år selv om ungdommen skulle flytte til en annen kommune. Dette gjelder uavhengig av om ungdommen har mottatt hjelpe- eller omsorgstiltak. Dermed kan man se for seg at det kan oppstå uenighet mellom kommunen ungdommen opprinnelig kom fra og den nye kommunen om hvilke behov ungdommen har, hvor førstnevnte har ansvaret for å betale for tjenester og derfor også kan si nei.

24