En liten åpen bok om økonomi

OM ØKONOMI

Denne boken er en hyllest til faget jeg har jobbet med i over femti år, til vennene og kollegaene jeg har lært av, og – aller mest – til alle studentene jeg har fått lov til å dele begeistringen for økonomifaget med.

Fire av mine lærere og kollegaer har satt sitt preg på boken: Tjalling Koopmans, som lærte meg å tenke stringent; Richard R. Nelson, som lærte meg å tenke fritt; og Agnar Sandmo, som lærte meg å sette ord på tankene. Den som har betydd mest, er likevel fjerdemann, min gode venn og kollega Avinash Dixit. Avinash er ikke bare en av de dyktigste økonomene i sin generasjon, han er også en av de mest kreative. Det er knapt noe spesialfelt innen økonomi han ikke har bidratt til – alltid med en uimotståelig kombinasjon av stringens, kreativitet og en boblende latter. Jeg håper boken bærer mer enn litt preg av ham.

Underveis i arbeidet har jeg fått stor hjelp av gode venner: Alexander Cappelen, Vidar Christiansen, Kjell Pihlstrøm og Inger Stensaker. De har lest og kommentert og foreslått forbedringer underveis i arbeidet og har med det både gjort boken bedre og motivert meg til å fortsette. Da jeg til slutt var så heldig å få Tore Ellingsen som forlagskonsulent, var drømmeteamet mitt nesten komplett. En stor takk til alle fem.

To til må nevnes. Til kapitlet om adferdsøkonomi fikk jeg stor hjelp av min datter, Elisabeth Norman, som er professor i psykologi, og på alle stadier i arbeidet har min kjære og kollega, Christine Meyer, fylt rollen som krevende kritiker når det trengtes, som begeistret leser når hun syntes det var fortjent, og som kreativ problemløser når jeg sto fast.

Til slutt en stor takk til Lars Aase i Cappelen Damm. Han har lest og kommentert og gitt råd under hele arbeidet, og han har vært blid og tålmodig de mer enn mange gangene jeg har ringt ham.

Adam Smith er død

I knappestøperens skje

– Är det inte Fingal Olsson som sitter där borta?

– Nä, han är død.

– Men han rör ju på sig!

Martin Ljung

Sommeren før jeg skulle begynne på videregående skole, var jeg på en politisk ungdomsleir i Danmark. Jeg skal ikke si hvilken politisk farge leiren hadde; la det være nok å si at kjekke gutter fra Oslo vest var godt representert. I en debatt om utdanningspolitikk våget jeg meg opp på talerstolen for å argumentere mot at staten skulle subsidiere studenter. Da jeg gikk ned igjen, var jeg rimelig stolt – mest over at jeg hadde våget meg opp, men også litt fordi jeg syntes argumentene mine hadde vært gode. Så tok en av de kjekke ordet, bemerket litt nedlatende at jeg hadde holdt et interessant innlegg, men tilføyde så at «modeller har vist at offentlig støtte til høyere utdanning er noe av det mest lønnsomme staten kan bruke penger på». Siden han ikke kom med et eneste argument, og siden jeg ikke visste hva en modell var, lusket jeg meg slukøret ut av møteteltet.

Når jeg nevner historien her, er det ikke for å argumentere mot støtte til studenter. Det er mange gode grunner til at vi bør ha en sjenerøs studiefinansieringsordning, og etter at den amerikanske økonomen

Paul Romer i 1980-årene utviklet det som kalles ny vekstteori, finnes det også modeller der investering i utdanning gir gevinster ut over de hver enkelt student selv høster.

Grunnen til at jeg nevner historien, er en helt annen: bruken av ordet «modell» som hersketeknikk. Da jeg lusket meg ut av teltet, svor jeg at jeg aldri skulle henfalle til den typen argumentasjon. Om jeg har klart å holde løftet, vet jeg ikke. Trolig har også jeg tråkket over streken flere ganger. Men jeg har i hvert fall prøvd. Jeg har alltid ment at kunnskap bør formidles med så enkle ord som mulig, at faguttrykk bør forklares og illustreres før de brukes, og at de selv deretter bør brukes med måtehold, og at vanskelig teori med fordel kan formidles på flere ulike måter.

Jeg sluttet å forelese for seks år siden, og etter det har jeg brukt mye av tiden til å skrive byhistorie, være medforfatter av en bok om offentlig sektor og skrive en biografi – alt sammen morsomt og stimulerende, men … Jeg savner mitt eget fag, og jeg savner studentene. Denne boken var i utgangspunktet først og fremst ment som en hyllest til begge, og som et forsøk på å forklare hovedtrekkene i økonomifaget for studenter og andre som ikke vet hva faget handler om, hva slags innsikter det kan gi – og hva en modell er. I og med at jeg har jobbet med faget i over femti år og har diskutert det med kollegaer hjemme og ute like lenge, regnet jeg med at jeg forsto det godt nok til at skrivingen ville bli mer lystbetont enn slitsom. Der tok jeg feil.

Strukturen i boken var klar helt fra starten: Jeg skulle begynne med å gå gjennom det som kalles nyklassisk økonomisk teori, som fortsatt er grunnfjellet for økonomisk tenkning. Så skulle jeg ta for meg de modifikasjonene av denne teorien som er kommet i nyere tid, knyttet til blant annet risiko og usikkerhet, bedrifter som har markedsmakt, økonomiske aktører som ikke har full informasjon, vanskelighetene som skapes av at det offentlige er styrt av politikere, ikke av en allvitende økonom, og så videre. Konklusjonen på denne gjennomgangen skulle være at slike problemer nok kan være viktige, men at hovedbud-

skapet om markeders fortreffelighet og statens evne til å rydde opp der markedet kommer til kort, likevel ville stå seg bra.

Skrivingen gikk fint, helt til jeg kom til slutten av kapittel 12. Uten at jeg egentlig hadde registrert det, oppdaget jeg plutselig at den siste setningen jeg hadde skrevet, var: «’Rethinking economics’ er en fane vi bør samles bak.» Mener jeg virkelig det?

Hvis man med «rethinking» mener å sette spørsmålstegn ved etablerte sannheter og jobbe med nye problemstillinger, er svaret opplagt ja. Økonomisk teori er i sin natur et forskningsprogram, ikke et fasttømret kunnskapsbyggverk, og i det ligger det at man hele tiden setter spørsmålstegn ved de innfallsvinklene som brukes, og ved relevansen av de resultatene tidligere forskning er kommet frem til.

Mener man derimot at vi bør skrote alt som heter tradisjonell økonomisk teori og erstatte den med noe helt nytt, er svaret like opplagt nei. Kunnskap er i sin natur kumulativ: Det er de etablerte metodene, innsiktene og resultatene som er grunnlaget for at vi i det hele tatt kan stille de ny spørsmålene som vil bringe faget videre.

Dette er så elementært at alle som har drevet med forskning, har det bak pannebrasken. Så hvorfor ble jeg så overrasket over at jeg plasserte meg selv under «rethinking»-fanen? Svaret har dels å gjøre med at «rethinking economics» er en bestemt retning blant dem som er kritiske til deler av det tradisjonelle økonomifaget, og selv om jeg har sans for mye av det man der er opptatt av, regner jeg ikke meg selv som del av denne retningen. Den viktigste grunnen er likevel en annen: Jeg har det meste av livet regnet meg selv som del av hovedstrømmen i økonomisk tenkning. Det gjør jeg fortsatt.

Men …

Hvis økonomisk teori skal være et faglig utviklingsprogram, må en viktig del av programmet være at ny innsikt fortrenger gammel; at gamle tilnærmingsmåter forkastes når nye viser at de gamle er bygget på sviktende grunnlag. Det var her min mentale alarmklokke begynte

å ringe mot slutten av kapittel 12, da det gikk opp for meg at vi i den offentlige debatten – og langt på vei også i lærebøker – ikke har tatt

innover oss at de innsiktene vi har fra forskning om markedsimperfeksjoner, i sum er et jordskjelv som får det nyklassiske byggverket til å knake i sine sammenføyninger.

Med det fikk denne boken et tilleggsformål: Å vise at økonomifaget i dag er noe helt annet og mer spennende – men også mer krevende –enn den versjonen vi møter i media og offentlig debatt.

Boken tilegnes Kåre Syversen, bedre kjent som K7, NHH-studenten som alltid er oppmeldt til eksamen, men som aldri møter.

Bergen, 12. april 2023

En lystig lidenskap

Økonomi som fag

«Hvis du har en grønn ballong, så kanskje biene tror at du er del av treet, og så legger de ikke merke til deg. Skjønner du det, Kristoffer Robin?»

«Ja, det skjønner jeg,» sa Kristoffer Robin. «Hvis jeg har en blå ballong,» sa Ole Brumm, «så vil biene tro at jeg er litt av himmelen, og så legger de ikke merke til meg. Nå spørs det bare: Hva er det beste?»

Ordet økonomi kommer fra de greske ordene oikos, som betyr hus, og nomos, som betyr lære. Faget er altså læren om husstell. De som har prøvd å stelle hus, vet at det ikke er lett. Det er alltid mer som burde gjøres enn det er tid, penger og humør til, så uansett hva du holder på med, tvinges du ustanselig til å stille spørsmålet: Hva er alternativet?

Er det å støvsuge under sengen viktigere enn å ta en velfortjent siesta på sofaen? Er du virkelig villig til å droppe en hyggelig kveld på byen for å få råd til nok en kjøkkendings som du ikke kommer til å bruke?

Er det mer fornuftig å prøve seg på en ny middagsrett enn å beholde det gode humøret?

A.A. Milne, Ole Brumm (Egner-utgaven)

Det er slike spørsmål, i både lite og stort format, økonomifaget handler om. Skal den siste milliarden på statsbudsjettet brukes til skattelettelser for dem med lav inntekt, eller er det mer fornuftig å bruke den på et ekstra kontorbygg for regjeringsapparatet? Bør Rema satse på å vokse ved å etablere seg enda flere steder, eller er det lettere å skaffe flere kunder i de butikkene kjeden allerede har, ved hjelp av hyppigere kampanjer og større vareutvalg? Bør du, som nybakt student, bruke tiden til å fordype deg i lærebøkene, eller er det et bedre alternativ å følge alle forelesninger og på den måten innta faget i ferdig fordøyd form?

Når alternativtenkning er nødvendig, er det fordi vi har knapphet på tid og alt annet vi trenger hvis vi skal klare å skaffe oss et brukbart utkomme, gjøre en god jobb, ha tid til familie og venner, utfolde oss i sport og andre fritidsaktiviteter og i tillegg kanskje engasjere oss i nabolag, ideelle organisasjoner eller politisk virksomhet – eller rett og slett ha tid til å ta en pust i bakken og flate ut på sofaen med en god bok eller en dårlig serie.

Skal vi tro gresk mytologi, er det knapphet på ressurser som skiller oss fra gudene. Ifølge sagafortelleren Hesiod, som levde omtrent samtidig med Homer, rundt 700 år før vår tidsregning, skal knapphet ha vært del av straffen sjefsguden Zevs ila menneskeheten etter at titansønnen Prometeus hadde stjålet ilden fra gudene og delt den med oss. Vi skal komme tilbake til Prometeus og hans tyveri mot slutten av boken, men vi kan allerede nå ta med oss at vi som er økonomer, i så fall står i takknemlighetsgjeld til ham, for uten knapphet på ressurser ville vi ha vært arbeidsledige.

Den tradisjonelle definisjonen av økonomi som fag er altså at det er læren om forvaltning av knappe ressurser, og det viktigste redskapet økonomer har hatt for å forvalte ressurser på en god måte, er alltid å tenke i alternativer.

Det er slike spørsmål, i både lite og stort format, økonomifaget handler om. Skal den siste milliarden på statsbudsjettet brukes til skattelettelser for dem med lav inntekt, eller er det mer fornuftig å bruke den på et ekstra kontorbygg for regjeringsapparatet? Bør Rema satse på å vokse ved å etablere seg enda flere steder, eller er det lettere å skaffe flere kunder i de butikkene kjeden allerede har, ved hjelp av hyppigere kampanjer og større vareutvalg? Bør du, som nybakt student, bruke tiden til å fordype deg i lærebøkene, eller er det et bedre alternativ å følge alle forelesninger og på den måten innta faget i ferdig fordøyd form?

Når alternativtenkning er nødvendig, er det fordi vi har knapphet på tid og alt annet vi trenger hvis vi skal klare å skaffe oss et brukbart utkomme, gjøre en god jobb, ha tid til familie og venner, utfolde oss i sport og andre fritidsaktiviteter og i tillegg kanskje engasjere oss i nabolag, ideelle organisasjoner eller politisk virksomhet – eller rett og slett ha tid til å ta en pust i bakken og flate ut på sofaen med en god bok eller en dårlig serie.

Skal vi tro gresk mytologi, er det knapphet på ressurser som skiller oss fra gudene. Ifølge sagafortelleren Hesiod, som levde omtrent samtidig med Homer, rundt 700 år før vår tidsregning, skal knapphet ha vært del av straffen sjefsguden Zevs ila menneskeheten etter at titansønnen Prometeus hadde stjålet ilden fra gudene og delt den med oss. Vi skal komme tilbake til Prometeus og hans tyveri mot slutten av boken, men vi kan allerede nå ta med oss at vi som er økonomer, i så fall står i takknemlighetsgjeld til ham, for uten knapphet på ressurser ville vi ha vært arbeidsledige.

Den tradisjonelle definisjonen av økonomi som fag er altså at det er læren om forvaltning av knappe ressurser, og det viktigste redskapet økonomer har hatt for å forvalte ressurser på en god måte, er alltid å tenke i alternativer.

Penger er et slør

Legg merke til at ingen av eksemplene ovenfor handler om penger. Bortsett fra onkel Skrue, som bader i dem, er det ingen som har glede av penger i seg selv; de er bare et middel til å omsette det vi tjener til de varene og tjenestene vi trenger for å leve eller gleder oss over å eie. I riktig gamle dager fikk man betaling i huder og skinn, men det var litt tungvint å drasse dem med seg og bytte dem mot mat og klær, så noen fant tidlig på løsningen med å betale i gull og sølv i stedet. Det ble enda enklere da noen fant på å bruke papirsedler, og det aller enkleste er rett og slett å håpe at inntekten man venter på, er kommet inn på konto, for så å bruke mobiltelefonen til å tæppe seg gjennom livet.

Selv om det er viktig å ha penger eller andre betalingsmidler for å få økonomien til å virke, er det ikke det samfunnsøkonomi handler om. Den handler om realøkonomi: Om hvor mye vi jobber, om hvor stor kjøpekraft vi får ut av lønnen vår, og om hvordan vi fordeler denne kjøpekraften mellom ulike varer og tjenester. Om hva som bestemmer hvor mange ansatte bedrifter vil velge å ha, om hvor mye det vil være lønnsomt for dem å investere i nye maskiner og utstyr, og om hva de gjør for å fornye produktutvalget og produksjonsutstyret sitt. Om hvordan markedene mellom kjøpere og selgere av de ulike varene og tjenestene virker, og om hva som eventuelt kan gjøres fra myndighetenes side for å få dem til å virke bedre. Det er slike spørsmål faget dreier seg om, og som vi skal se nærmere på i denne boken.

Livet handler om valg

Legg merke til at beskrivelsen av hva samfunnsøkonomi er, dreier seg om valg som treffes av hver enkelt av oss, av bedriftene vi jobber i eller kjøper varer og tjenester fra, eller av storsamfunnet. Det er ikke tilfeldig at noen har kalt økonomisk teori for en valghandlingsteori. Uansett hva man kaller den, er det punktene i tilværelsen der vi foretar valg, som står sentralt. Hva vi gjør mellom beslutningspunktene, er heldigvis ikke vårt gebet.

Det er mer enn nok igjen til oss likevel. Tenker vi oss om, er antall beslutninger vi fatter i løpet av en dag, nesten ufattelig mange. Vi begynner med å bestemme når vi skal stå opp – og av og til om vi skal stå opp. Vel ute av sengen fatter vi et stort antall beslutninger – om morgenstell og om hva vi skal ha på oss. Deretter beslutter vi om vi skal spise frokost, og i så fall hva vi skal spise. Slik fortsetter det, med valg mange ganger hver time, til vi sovner igjen om kvelden.

De aller fleste av disse valgene er små og nesten uten betydning. Noen få er store og kaster lange skygger. Min kollega Alexander Cappelen pleier å begynne sine kurs på NHH med tre valg som han mener skiller seg ut, og jeg tillater meg å gjøre hans valg til mine:

1 valg mellom i dag og fremtiden

2 valg mellom sikre og usikre alternativer

3 valg mellom din egen interesse og andres ve og vel

Vi skal komme tilbake til disse tre valgene senere, men i første omgang skal vi begrense oss til enklere – eller i hvert fall mindre dramatiske – valg.

Modeller

Skal man tenke i alternativer og være i stand til å velge mellom dem, må man vite hva alternativene er, og man må ha en målestokk for å vurdere dem opp mot hverandre. Siden både handlingsalternativene og konsekvensene av dem ofte er mangefasettert og litt uoversiktlige, og siden vi kanskje ikke er helt sikre på hva vi egentlig har lyst til, er det som oftest nødvendig å forenkle. Hvis du er på sommerferie i Kragerø og skal planlegge hva du vil gjøre i morgen, må du først finne ut hvilke

alternativer du har. La oss anta at du uten videre forkaster ideer som å dra på bærtur eller å bruke dagen til å handle i Kragerø sentrum, og at du ut fra en slik grovsortering står igjen med to alternativer: Å legge deg på en badeplass i skjærgården og nyte tilværelsen med hyppige bad og en medbrakt bok som du av lutter velvære tar uåpnet med deg hjem igjen, eller å bli med noen venner med en rask båt på en ekspedisjon til Lyngør (cirka 20 nautiske mil lenger vest). Det er meldt strålende sol og lite vind, og begge alternativene er fristende, så hvilket skal du velge? Svaret er det bare du selv som kan gi: Det avhenger av hvor forlokkende du synes venner, fart og spenning er, sammenlignet med en doven dag ved vannkanten.

Det vi nettopp har gjort, er å konstruere et tankeskjema for valget du må treffe. Det er en forenklet utgave av virkeligheten: Vi har skrelt bort åpenbart irrelevante alternativer, vi har forutsatt at værmeldingen slår til, vi har rendyrket de to gjenstående alternativene (ved for eksempel å utelukke muligheten for å stoppe et sted underveis til Lyngør for å bade), og vi har forutsatt at du faktisk har så veldefinerte preferanser at du klarer å velge.

Det er slike tankeskjemaer vi kaller modeller, og de er det viktigste verktøyet økonomer har for å beskrive hvordan personer, bedrifter og myndigheter foretar sine valg, og for å vurdere om resultatet blir godt eller dårlig for dem selv og for resten av samfunnet.

Hvis alle valg var av typen «enten eller», kunne vi klare oss med veldig enkle tankeskjemaer. Dessverre er de fleste valg mer sammensatte. Igjen kan ditt sommerdagsvalg tjene som eksempel. Vi utelukket ovenfor muligheten for å kombinere bading og båttur, men i virkeligheten er det sannsynligvis nettopp kombinasjonen du ville likt best: At du og dine venner dro på dagstur til Lyngør og stoppet én eller flere ganger underveis for å bade fra båten eller et passende skjær. I så fall er valgproblemet et annet: Fordelingen av tid mellom bading og besøk på et sommerurbant vannhull på Lyngør. Vi har allerede fastslått at du heller vil ha moderate mengder av begge deler, enn bare mye av det ene. Fra dette følger trolig også at du neppe vil være fornøyd med en