Sør-Afrikas historie av Tore Linné Eriksen: Utdrag

Innhold

Innledning

7

Kapittel 1 Jegere og sankere, kvegfolk og bønder (før 1500)

11

Kapittel 2 Europeere, afrikanere og slaver (1500–1800)

23

Kapittel 3 Folkevandringer, okkupasjon og kolonisering (1800–1865)

34

Kapittel 4 Mineraler, arbeidskraft og jord (1865–1900)

50

Kapittel 5 Krig for imperiet og et samlet Sør-Afrika (1899–1910)

66

Kapittel 6 Samlet stat og splittet befolkning (1910–1945)

78

Kapittel 7 Apartheid satt i system (1945–1970)

96

Kapittel 8 Opprør, militarisering og krise (1970–1990)

117

Kapittel 9 Den vanskelige overgangen (1989–1999)

135

Kapittel 10 Inn i et nytt århundre. Medforfatter: Marianne Millstein

153

Litteratur

171

Tidslinjer og valgtabeller

177

Bilderegister

182

Innledning

Det er aldri lett å skrive et lands historie over et langt tidsspenn. Sør-Afrika byr dessuten på særegne problemer. Noen av dem er nærmest uløselige, i alle fall i en relativt kort framstilling.

Den første utfordringen er ikke bare at litteraturen er så omfattende, men at den vokser daglig i takt med at nye faghistorikere og nye stemmer kommer til. For å forstå den tidligste historien må vi også søke til blant annet arkeologer, lingvister, klima- og genforskere.

Den andre utfordringen består i at det er så mange skiftende, mangfoldige og motstridende perspektiver å holde orden på. Knapt i noe annet land veksler tilnærmingene så raskt og så grunnleggende, det vil si det som på fagspråket kalles historiografiske vendinger eller paradigmeskifter. Det skyldes ikke bare nye metoder og ny kunnskap, men også – og dette er kanskje det viktigste – at det sørafrikanske samfunnet selv har gjennomgått enorme endringer. I et land med så store motsetninger og så dype sår har historikerne aldri virket i et vakuum, isolert fra samfunnet rundt.

Mange av Sør-Afrikas første historikere, hvorav mange hadde afrikaans som morsmål, sto i det som gjerne er kalt en «ideologisk settlertradisjon». Begrepet avspeiler at de var opptatt av å rettferdiggjøre europeisk bosetting, jordokkupasjon, slaveri og hvit makt, ofte med argumenter som mer hører til teologien enn til historiefaget. Midtveis i det forrige århundret ble de stilt i skyggen av et liberalt og engelskspråklig historikermiljø, som helst søkte røttene til apartheid og undertrykking hos «tilbakestående boere». I deres perspektiv førte britisk kolonisering med seg opplysningstid, moderne kapitalisme og sosiale framsteg. Men utøvere innenfor denne retningen fikk ikke beholde tronen så lenge. På 1970- og 1980-tallet rykket historikere og samfunnsforskere fram med marxistiske begreper om kapital og klasse. De var følgelig mest opptatt av den utenlandske gruve- og finanskapital­ ens dominans fra slutten av 1800-tallet og viste hvordan denne også ga opphav til migrantarbeidskraft og afrikanske reservater.

Disse klassiske hovedstrømningene har i de siste tiårene blitt supplert med mer flerstemte bidrag, der identitet, sosialhistorie, politiske bevegelser, kultur, religion,

ideologi og kjønn løftes fram. En meget lovende underdisiplin er miljøhistorie, som har mye å bidra med i et land med så ulike økologiske soner, og hvor erosjon, tørke og epidemier har satt sitt preg både på naturlandskapet og det politiske landskapet. I tillegg finnes det forfattere som nærmest ser historien som en marsj fram mot et lykkelig sluttpunkt: ANCs seier ved valget i 1994. Det er et korrektiv til framstillinger som legger lite vekt på afrikanere som aktører, samtidig som det er en fare for at andre motstands- og frigjøringskrefter blir oversett. Det er sannelig ikke lett å utgi skolebøker i dagens Sør-Afrika, der sterke krefter fra det gamle regimet heller ikke gir seg uten kamp.

Jeg har forsøkt å være åpen for bidrag fra mange skoleretninger og tematiske vinklinger. Men det fritar meg ikke for ansvaret med å velge ståsted, og ingen kan selvsagt forholde seg nøytralt til et apartheidsystem som FN regner som en forbrytelse mot menneskeheten. (Dessuten har jeg selv et langt liv bak meg i solidaritetsarbeid og i den internasjonale kampen mot apartheid.) Det merkes sikkert også at min faglige forankring er i økonomisk og internasjonal historie, med en nyvakt interesse for miljø og ressurser. Når jeg har vært mest i tvil, har jeg lent meg på Cambridge history of South Africa, som er et fyldig tobindsverk med et mangfold av bidragsytere (Ross mfl. 2010 og Hamilton mfl. 2011). Når det gjelder 1900-tallets historie, og spesielt apartheidperioden mellom 1948 og 1994, står framstillingen mest i gjeld til Beinart (2001), Dubow (2014) og Saul og Bond (2014.) Men underveis er det også henvisninger til andre historiske fagdebatter og annen litteratur (se liste bak i boka).

Den tredje utfordringen dreier seg som alltid om hvor tyngdepunktet skal legges når så mange tidsavsnitt og temaer konkurrerer om plassen. Enkelt sagt er det fortellingen om «apartheidsystemets vekst og fall» som stilles i sentrum, ettersom det er dette studenter og andre lesere gjerne leter etter en eller flere forklaringer på. Men en slik avgrensning er ikke så snever som den kan høres ut til, ettersom røttene må spores tilbake til den første europeiske koloniseringen midt på 1600-tallet. Selvfølgelig er dette ingen rettlinjet eller uavvendelig prosess. Isteden har jeg underveis bestrebet meg på å vise hvor sammensatt historien er, hva skiftende former for kolonisering har betydd, hvordan ulike ideologier har brynt seg mot hverandre (også blant dem som har europeisk avstamning til felles), hvordan motstand har endret historiens forløp, og hvordan andre utviklingsveier til tider har vært mulige. Sør-Afrikas historie startet heller ikke med 1652, slik mange har likt å tro, og det første kapitlet trekker derfor noen linjer tilbake gjennom flere tusen år.

Den fjerde utfordringen består i å finne en balanse mellom en slags «indre» sørafrikansk historie og områdets plassering innenfor rammen av en utvidet afrikansk eller global historie. Det er mange spesifikt sørafrikanske trekk som bare kan studeres i en lokal sammenheng. Men altfor ofte har det unike ved Sør-Afrika, rasesegregering og apartheid, blitt for dominerende – det tales med rette om «eksepsjonalisme». Det bør ikke overses at mange trekk også gjenfinnes i andre deler av

8

SØR-AFRIKAS HISTORIE

Afrika i kolonialismens epoke, og noen av dem har dessuten røtter i Sør-Afrika selv. Hvitt mindretallsstyre, jordokkupasjon, rasistisk undertrykking, segregering og frigjøringskamp finner vi andre steder både i og utenfor Afrika. Det er mest etter den andre verdenskrigen at Sør-Afrika virkelig går mot strømmen med et apartheidsystem i systematisk utforming. Dette skjer altså på et tidspunkt hvor rasebiologien diskrediteres med Nazi-Tysklands fall, samtidig som de europeiske imperiene bryter sammen. Sør-Afrika har også vært tett vevd inn i den framvoksende verdensøkonomien siden 1800-tallet og deltok i begge verdenskrigene i det århundret som fulgte. Landet har vært med på å forme disse begivenhetene, og har selvsagt blitt formet av dem. Apartheidsystemets lange levetid – og dets avslutning – kan heller ikke forstås uavhengig av den kalde krigen. Regimets ledere lyktes lenge i å framstille seg selv som en vestlig-kristen sivilisasjon med militærstrategisk beliggenhet og viktige mineraler. Kanskje er det ingen tilfeldighet at Nasjonalistpartiets regjeringsmakt falt nøyaktig sammen med den kalde krigens tidsalder, det vil si fra 1948 til 1990.

Bokas omfang har gjort det vanskelig å yte det afrikanske og globale perspektivet full rettferdighet. Det får tjene som en unnskyldning at den vil få en umiddelbar oppfølger i boka Afrikas historie (2017.)

Den femte utfordringen bunner i at Sør-Afrika er beskrevet som et «terminologisk mareritt». I dag er det lett å omtale alle som bor der som sørafrikanere og innbyggere i det samme landet. Men historisk er en felles sørafrikanske identitet av ny dato, og for mange ble den – der den i det hele tatt måtte finnes – først et faktum etter overgangen til demokrati og like statsborgerlige rettigheter for alle i 1994. Så enkelt er det uansett ikke i historiske framstillinger, der konflikt, ulike rettigheter og interessemotsetninger mellom ulike folkegrupper er blant de vanligste temaene. Knapt i noe annet land har dette vært så grunnleggende i lovgivning og i samfunnslivet for øvrig. Men vi får et ekstra problem når betegnelser på folkegrupper – eller etniske grupper – er uløselig knyttet til hvit makt og offisiell segregering, med apartheid som det mest systematiske idégrunnlaget. Dermed oppstår forestillingen om at mennesker tilhører ulike «raser», noe som det som kjent ikke er vitenskapelig grunnlag for, selv om hudfargen kan være høyst ulik.

Men fordi disse begrepene gjennomsyrer så mange dokumenter og historiebøker, og så mange opplysninger om rettslig stilling, folketall eller levekår springer ut av disse påtvungne kategoriene, er de i praksis umulige å unngå. For sikkerhets skyld: Når det dukker opp ord som boere, engelsktalende hvite, indere, fargete, afrikanere osv., innebærer ikke dette en tilslutning til måten de ble brukt på under apartheid. Forhåpentlig vil det en gang bli utviklet nye og bedre begreper, men det er det bare framtidas historikere som får glede av.

Som regel har folkegruppene fått sitt navn påført utenfra. De første europeerne kalte for eksempel innbyggerne i det sørvestlige Kappområdet for henholdsvis «buskmenn» og «hottentotter». Nå er det vanligere å tale om sanfolk og khokhoefolk, eller å se dem under ett som medlemmer av khoesan-språkgruppa. Europeere



Innledning

9

som kom hit på 1600-tallet, omtalte seg selv lenge som boere, etter det nederlandske ordet for bonde. Men brukt i dagens Sør-Afrika oppfattes det som nedsettende. En løsning kunne ha vært å omtale dem som afrikaanstalende, men dette er et språk som også er utbredt blant mange andre i Kapprovinsen. I dag foretrekker «boere» selv ordet afrikaner eller afrikander, slik at det skal gå fram at de regner seg som en del av det afrikanske kontinentet. Siden det første lett kan føre til forvirring, skriver jeg afrikander eller afrikaanstalende hvite når det er viktig å skille dem fra andre av europeisk avstamning.

Ekstra kinkig blir det når betegnelser skifter over tid. For eksempel har europeiske innvandrere omtalt flertallsbefolkningen både som «kaffir» (sterkt nedsettende) og som «bantu» (misvisende fordi det mest er tale om en felles språkfamilie). Utover i apartheidtida ble de vanligvis registrert som afrikanere, som mange også identifiserer seg selv som, uten av den grunn å hevde at ingen andre av dagens innbyggere er sørafrikanere. Noen ganger inngår de i kategorien «ikke-hvit», f.eks. når skilt i parkene forteller at nie-blankes ikke har adgang. Men dette er et videre begrep, ettersom det også omfatter innbyggere som har sine røtter fra India på 1800-tallet, og som i apartheidlovene ble omtalt som indere eller asiater. «Ikkehvit» inkluderer også dem som ble betegnet som «farget» (coloured). De utgjør en befolkning av høyst sammensatt kulturell og genetisk opprinnelse, der mange er etterkommere etter barn mellom europeiske menn og kvinner som var slaver eller tilhørte den opprinnelige lokalbefolkningen. Deres variasjoner er så store at denne apartheid-definerte folkegruppa fortjener en egen rammetekst (se s. 101).

På 1970-tallet brakte bevegelsen for svart bevisstgjøring inn ordet «svart» som en fellesbetegnelse for afrikanere, indere og fargete. Det betydde ikke at alle ulikheter dem imellom ble opphevet, men det fikk betydning som et politisk og kulturelt program.

Det terminologiske kaoset gjelder ikke bare folkegrupper. Vi skal for eksempel se hvordan reservater for den afrikanske flertallsbefolkningen i løpet av 1900-tallet offisielt gikk over til å hete bantustans og deretter hjemland og – i noen tilfeller – selvstendige stater. En så forvirrende begrepsverden kan ikke oppklares i en kort innledning, og det blir forstyrrende å fylle teksten med anførselstegn. Forhåpentlig vil det gå fram av sammenhengen hva det er tale om. ****** Noen fortjener en særlig takk. Fagkollega og forlegger Andreas Aase tok initiativet til denne boka, og må derfor ta sin del av ansvaret. Agnete Eriksen har, som alltid, vært en kritisk leser og sterk støtte. Marianne Millstein, som i flere år ledet et Sør-Afrika-program ved Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala, har brakt sin fagkunnskap inn i det siste kapitlet.

10

SØR-AFRIKAS HISTORIE

KAPIT TEL 1

Jegere og sankere, kvegfolk og bønder (før 1500)

En historisk myte som har vist seg å være seiglivet blant mange hvite sørafrikanere, går ut på at bosettingen på Afrikas sørspiss bare kan føres noen få århundrer tilbake. Helt opp mot våre egne dager har skolebarn blitt fortalt at landets historie ikke har noen særlig verdi før de første europeere slo seg ned i 1652. Alternativt strekkes tidsrommet litt lenger tilbake, det vil si til slutten av 1400-tallet, da området ble «oppdaget» av portugisiske sjøfarere.

Selv om mye fortsatt er uklart, har kunnskapen om det sørlige Afrikas tidlige historie gjort store sprang de siste tiårene. I dag må gamle forestillinger vike, og lærebøkene må skrives om. Både arkeologer, lingvister, antropologer, miljøforskere og historikere har utviklet sikrere metoder, slik at de kan gi oss et langt klarere bilde av den lange perioden som kalles «det førkoloniale Sør-Afrika». I tillegg har den nye DNA-teknologien lært oss mye om genetisk variasjon, spredning av bosetting og datering av samkvem mellom folkegrupper. Det er altså ikke fritt fram for alle synspunkter lenger, men selvsagt må vi være åpne for nye funn. Fortida er ikke alltid så forutsigbar.

I dette kapitlet skal vi gi et lite riss av en lang historie og nøyer oss med å gå noen få årtusener tilbake. Det er selvfølgelig et snevert tidsperspektiv, ettersom kloden vår er nærmere fem milliarder år gammel, og det kanskje har gått 200 000 siden vår egen art (homo sapiens) sto fram i Afrika. Ettersom utvandringen fra den østlige delen av Afrika trolig fant sted omkring rundt 60–70 000 år før vår tidsregning (fvt.), betyr det at «vi» har levd mesteparten av vår tid i Afrika. Men det er en historie som er fortalt andre steder (Eriksen 2017). La det likevel være nevnt at Sør-Afrika har vært et arkeologisk eldorado helt fra funnet av en 3,5 millioner år gammel hodeskalle midt på 1920-tallet, som tilhører arten «den sørlige menneskeapen» (australopithecus africanus). Seinere har mange undersøkelser avdekket stadig flere knokler og forseggjorte steinredskaper, som bidrar til å kaste lys over den møysommelige utviklingen fram til dagens mennesker.

Tidlige utgaver av homo sapiens vandret rundt i det sørlige Afrika for i alle fall 100 000 år tilbake, men det er også forskere som mener at det var her at den første utviklingen av vår art fant sted. Men det går ikke noen rett linje fram til

våre dager. Ifølge lingvisten Christopher Ehret skal det for ca. 45 000 år før vår tid ha skjedd en utvandring fra sentrale og østlige deler av Afrika nedover mot det sørlige Afrika. De kom først til det nordlige Botswana, og spredte seg i løpet av noen tusenår helt til sørvestspissen av Kappområdet og langs østkysten. Det var de samme «moderne mennesker» som litt før hadde forlatt Afrika for å innlede bosetting i alle andre deler av verden, og som var kjennetegnet av bedre redskaper og våpen som ofte forbindes med yngre steinalder. Deres språk ble på denne tida talt over store deler av Afrika, men har i dag overlevd bare i noen små lommer i Tanzania og i ørkenområder i det sørlige Afrika (se nedenfor).

Ettersom de første formene for husdyrhold og åkerbruk først oppsto i Midtøsten etter avslutningen av siste istid, det vil si for ca. 12 000 tilbake, har menneskene også i Sør-Afrika vært jegere og sankere gjennom nesten hele sin eksistens.

(Det burde vel egentlig hete sankere og jegere, ettersom vegetabilsk protein utvilsomt utgjorde den viktigste delen av kostholdet). I et par-tre tusen år har noen også drevet med husdyrhold. Vi starter derfor med disse folkegruppenes historie.

Jegere og sankere Fram til 1500-tallet var den sørvestlige spissen av Afrika den delen av kontinentet som hadde minst kontakt med omverdenen. Det var få naturlige havn­er, og kraftige vinder – i skjæringspunktet mellom Indiahavet og Atlanter­havet – var lenge en barriere for skipsfarten. Kanskje kan vi ikke utelukke at noen kinesiske sjøfarere allerede hadde vært innom, men de har ikke etterlatt seg noen spor. I motsetning til i områdene i beltet rett sør for Sahara var det heller ikke – med noen få unntak – organiserte handelsriker som lokket med gull eller slaver.

Men selv om afrikanere lengst sør på kontinentet ikke ble sett av folk fra andre verdensdeler før rundt 1500, betyr ikke det at de ikke eksisterte. Det er ikke godt å vite hvor mange de var, men de er av historikere ofte blitt inndelt i to grupper. Den ene besto av jegere og sankere, mens den andre levde sammen med sine husdyr.

San er en vanlig betegnelse på den første av disse folkegruppene. (Lenge ble det talt om buskmenn, som noen fortsatt kaller seg.) Selv om san brukes som en samlebetegnelse, betyr ikke det at disse menneskene alltid har hatt en felles identitet, eller at de har opplevd seg selv som én folkegruppe. Trass i mange fellestrekk i livsstil, ernæring, samfunnsform og kultur, inkludert religion og kosmologi, var det også ulike språk, forskjellig økologisk grunnlag og store geografiske avstander innenfor denne befolkningen. San er derfor et begrep som er påført utenfra. Kanskje betyr det litt nedsettende «de som ikke har kveg».

Sanfolk levde som nomader i små enheter, skaffet seg mat fra plantelivet og gjennom jakt, og satte et varsomt økologisk avtrykk etter seg. Behovet for å flytte rundt for å finne ernæring gjorde også at det var vanskelig å ha med seg mange små barn. Av denne grunn var barneflokkene beskjedne og befolkningsveksten lav. Det 12

SØR-AFRIKAS HISTORIE

har ofte vært antatt at de levde et slitsomt liv på avgrunnens rand, og at hungers­ nøden alltid truet. Men det er mer sannsynlig at det ikke tok så mye tid å skaffe seg mat, og at det var rom for mange sosiale aktiviteter. I et globalt perspektiv er jegere og sankere de eneste som har vært i stand til å tilpasse seg alle økologiske nisjer og klimasoner, fra ørken til regnskog og tundra. Jaktredskapene har stadig blitt fornyet med bedre snarer, redskaper og fangstmetoder, med overgangen til pil og bue – etter hvert med giftspisser – som viktige utviklingssprang. Det samme gjelder bruk av ild. I tillegg var fisk og skalldyr viktige proteinkilder for de første menneskene. Egentlig burde ikke dette være overraskende. Sør-Afrikas kystlinje er i dag på 3000 km, og det finnes i tillegg en rekke elver. Langs vestkysten, det vil si ut mot Atlanterhavet, gir den kalde Bengualastrømmen et rikt fiske.

Fram til for rundt 2000–2500 år siden hadde det sørlige Afrika ikke andre innbyggere enn jegere og sanker. De levde spredt over store strekninger, men områdene rundt Drakensbergkjeden i øst var særlig attraktive. Det er først med tilflytting utenfra, først fra andre afrikanere og så fra europeere, at de opprinnelige innbyggerne gradvis ble fordrevet til mer karrige strøk som egnet seg dårlig for husdyrhold og åkerbruk. Mange ble også utryddet (se nedenfor), og de få gjenlevende holder nå til innover mot Kalahari, fordelt på Sør-Afrika, Botswana og Namibia.

I dag har de status som urfolk i Sør-Afrika og har etter 1994 blitt løftet fram av historikere og gitt en viktig plass i en felles sørafrikansk bevissthet. Da det nye SørAfrika valgte sitt våpenskjold i 2000, ble motto og motiv hentet fra sanfolks kunst og språk. Det var mye å velge mellom, ettersom de har etterlatt seg både smykker, gjenstander med religiøs symbolverdi og – aller mest betydningsfullt – titusener av hulemalerier og helleristninger. Noen av de eldste er nærmere 30 000 år gamle, mens andre viser motiver fra 1800-tallet. De er viktige kilder som forteller om leveforhold, dyreliv, fangstmåter og møter med innvandrere. Ikke minst kaster de lys over religiøse ytringsformer, blant annet gjennom dans, ekstase og transe (se ramme).

Tilflytting av kvegfolk Mens nomadiske sanfolk lenge var Sør-Afrikas eneste mennesker, fikk sørvestspissen av kontinentet et tilskudd av husdyrfolk for rundt 2000–2500 år siden. Det skjedde ikke ved at lokale dyrearter ble temmet eller krysset, slik som så mange flere andre steder i verden, men at de kom utenfra i en slags ferdigtemmet tilstand.

Mest sannsynlig skjedde det gjennom tilflytting eller kontakt med folk lenger nord.

Den nyeste genforskningen tyder på at de har sine røtter i Øst-Afrika, med en mellomstasjon i grenseområdet mellom Angola og Namibia. Trolig er det også herfra de hadde med et spesielt genmateriale som gjorde det mulig å fordøye melk fra husdyr.

KAPITTEL 1 Jegere og sankere, kvegfolk og bønder (før 1500)

13