kapittel 1
ner med makt og definisjonsmakt, for eksempel tidsskriftredaktører, presidenter i internasjonale selvmordsforsknings og ‑forebyggingsforeninger, forsknings(senter)ledere, og bevilgende myndigheter. Personer med makt innenfor mainstream selvmordsforskning og ‑forebygging hindrer kritiske spørsmål og refleksjoner å komme til uttrykk (for eksempler, se Hjelmeland, 2016; Hjelmeland & Knizek, 2017; White, 2015; flere eksempler under). Dette gjelder både her i landet og internasjonalt. Dagens mainstream suicidologi har imidlertid klare begrensninger, og noen av disse ser vi nærmere på i bokens del 1.
På tide å se kritisk på kunnskapsgrunnlaget for rådende «sannheter» Den rådende og fullstendig dominerende medisinsk-vitenskapelige (biomedisinske) diskursen i suicidologien er svært problematisk i all sin reduksjonisme, med tilhørende kategorisering av handlinger og mennesker (som vi skal se nærmere på i kapittel 2). Ifølge Marsh (2016) har dagens «sannhetsregime» («compulsory ontology of pathology», Marsh, 2010, s. 4) nok vært særdeles produktivt når det gjelder å «generere teorier, monografier, konferanser, tidsskrifter, akademiske karrierer osv., men det begrenser og innskrenker også i bekymringsfull grad hva som autoritativt kan sies og gjøres når det gjelder spørsmålet om selvmord» (Marsh, 2016, s. 26, forfatterens oversettelse). De veletablerte «sannhetene» har dessuten også en rekke (utilsiktede) uheldige konsekvenser (Hjelmeland mfl., 2014a; Hjelmeland & Knizek, 2017). Disse ser vi nærmere på i kapittel 3. Hvordan kom selvmord til å bli oppfattet som et psykopatologisk fenomen i utgangspunktet? Historie er viktig for å forstå dagens situasjon. Det er med andre ord nødvendig vite hvordan kunnskap om selvmord er framkommet (Jaworski, 2014; Marsh, 2010), og da viser det seg at noe framstår som «sannhet» simpelthen fordi det gjentas mange ganger (Jaworski, 2014). Dette gjelder for eksempel «90 %-sannheten» (Hjelmeland mfl., 2012).
26
200477 GRMAT Selvmordsforebygging 210101.indd 26
18/11/2021 11:01
