Antakelse nummer 3: Suicidologi er en vitenskap

At selvmord må studeres såkalt «vitenskapelig» er også etablert som en «sannhet», og suicidologi blir i seg selv betraktet som en vitenskap (Mehlum & Larsen, 2021). Dette kan i utgangspunktet høres uproblematisk ut. Sett fra et vitenskapsteoretisk (kuhniansk) ståsted, mangler imidlertid suicidologi et overgripende og samlende paradigme og er derfor ingen egentlig vitenskap; suicidologien må heller betraktes som et tverr/flerfaglig fagområde (Knizek & Hjelmeland, 2007). Teorier om selvmord er forankret i ulike vitenskaper, som for eksempel genetikk, nevrobiologi, psykiatri, psykologi, sosiologi osv. Det medfører en rekke utfordringer når fagfolk fra så ulike vitenskaper, hver med sin spesifikke fagterminologi og sine antakelser om hva selvmord eller suicidalitet er og hvordan det best kan studeres, skal samarbeide (se Knizek & Hjelmeland, 2007).

Det er også et stort problem at det som regnes som akseptable (dvs. vitenskapelige) forskningsmetoder, blir definert på en uholdbar snever måte, nemlig som kvantitativ forskning (risikofaktorforskning, RCT-studier, nevrobiologisk forskning). Thomas Joiner, sjefsredaktør for det største internasjonale selvmordsforskningstidsskriftet, Suicide and LifeThreatening Behavior (SLTB), hevder for eksempel at det kun er gjennom hypotesetesting ved bruk av kvantitative metoder (dvs. statistiske analyser) vi kan forvente framgang i suicidologien (Joiner, 2011). Rett etter at han tok over som sjefsredaktør i SLTB i 2010, skrev han en lederartikkel der han satte opp et metodehierarki for hvilke typer studier som ville bli prioritert for publisering i tidsskriftet, som de facto utelukket kvalitative studier (Joiner, 2011). Dette «løftet» har han også holdt, i og med at kvalitativ forskning er så godt som fraværende i SLTB, samtidig som det er en overflod av kvantitative risikofaktorstudier, som for en stor del finner mye av det samme som er funnet mange ganger før (Hjelmeland, 2016).

Dette reflekterer ikke bare en skremmende sneversynt, men faktisk også en direkte uvitenskapelig holdning (Hjelmeland, 2016). Det er forskningsspørsmålet som bestemmer metoden. Det vil si at man først definerer et forskningsspørsmål man ønsker å belyse eller finne svar på, og deretter velger man den metoden som er best egnet til å besvare det. Hvis man starter med å velge metode, eller sier at det kun er kvantitative metoder som er gyldige, utelukker man samtidig en hel rekke forskningsspørsmål

23

fra å kunne bli studert. Allerede i 1985 påpekte Edwin Shneidman11 at overforenklede nomotetiske12 data er viktige til sitt bruk, men at det er dumt å se bort fra idiografiske13 data, ut fra et prinsipp om at de ikke er vitenskapelige iht. metoder adoptert fra fysiologi eller fysikk; det hjelper ikke med «vitenskapelighet» hvis funnene ikke er relevante (Shneidman, 1985). I kapittel 3 skal vi se hvor lite relevant for å forstå suicidalitet, og dermed for selvmordsforebygging, kvantitativ risikofaktorforskning faktisk er.

Colin Tatz (2005/2012) hevder at den «vitenskapelige tilnærmingen» til selvmord preges av selvtilfredshet og distansering. Man trenger ikke å engasjere seg emosjonelt når man gjemmer seg bak tall, dvs. når man er mer opptatt av kji-kvadrater og andre statistiske størrelser enn av å forstå hva enkeltpersoners suicidale handlinger kan handle om for dem det gjelder. Som en konsekvens av en ukritisk tilnærming til statistikk, er såkalt evidensbasert kunnskap basert på en epistemologi14 som betrakter «fakta» som absolutt sanne og objektive, uten rom for fortolkning, og som det ikke skal stilles spørsmål ved. Mengder av risikofaktorer gir imidlertid verken innsikt eller forståelse, og å insistere på «vitenskap» i denne konteksten innebærer å blokkere for mening og forståelse, sier Tatz (2005/2012). Ian Marsh understreker at «etter hvert som feltet blir ytterligere viklet inn i praksisen med å kategorisere, måle, og telle, risikerer man å miste virkemidlene som kan brukes til å forstå og gripe inn i de komplekse og skiftende kontekster der suicidale individer formes og selvmord forekommer» (Marsh, 2016, s. 26, forfatterens oversettelse). I et forskningsfelt som nå i minst et halvt århundre har vært fullstendig dominert av en repetitiv kvantitativ risikofaktorforskning, uten at man har fått noen særlig bedre forståelse av hva selvmord/suicidalitet egentlig handler om eller hvordan man best kan forebygge selvmord, trenger feltet sårt til kvalitativ forskning. Suicidologien må med andre ord frigjøres fra statistiske metoders dominans (Tatz, 2005/2012). Kvalitativ

11 Shneidman er den amerikanske suicidologiens «far». Vi kommer tilbake til hans definisjon av selvmord i kapittel 2 og hans selvmordsteori i kapittel 5. 12 Data fra store grupper der man leter etter generelle (statistiske) sammenhenger på gruppe-/ populasjonsnivå. 13 Data fra inngående studier av enkeltpersoner i kontekst. 14 Epistemologi er et vanlig navn for erkjennelsesteori; læren om kunnskap og innsikt.

24