Kapittel 3 – Sosialisering i ulike tidsperioder
befolkning, og hvordan den har vært sammensatt og utviklet seg. Hva kan denne grafen fortelle deg om det førmoderne, det moderne og det senmoderne samfunnet når det gjelder populasjonen i de ulike periodene?
Det førmoderne samfunnet – 1800-tallet i Norge som eksempel Normer og verdier
I det førmoderne samfunnet fantes det få offentlige institusjoner, og velferdsstaten eksisterte ikke slik vi kjenner den i dag. Religionen gjennomsyret alle sider av samfunnet, og kulturen og normene var i høy grad basert på kristne verdier. Uformelle normer var ofte knyttet til kristen moral. For eksempel ble unge jenter som ble gravide utenfor ekteskap gjerne utstøtt av samfunnet, og i tillegg brakte de skam over familien sin. De formelle normene, for eksempel nasjonale lovverk, var mindre komplekse enn i dag. I 1814 fikk vi Grunnloven, men den gang så ikke loven på alle mennesker og livssyn som like mye verdt. I tillegg fantes det en rekke områder uten formelt regelverk, for eksempel bestemte rettigheter for arbeidere, men dette har gradvis blitt utviklet fram til vår egen tid. I alle samfunn oppstår og endres formelle normer etter samfunnets behov. Kompetanse
Læring foregikk i hjemmet, på skolen og i kirken. Skolen var ikke en heldagsskole som i dag, og den var begrenset til grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning. Skolens kunnskapssyn var preget av evnen til å pugge og gjengi informasjon. Det viktigste formålet var å gjøre elevene til gode kristne, og konfirmasjonen var et viktig mål. Dette overgangsritualet markerte mye mer enn i dag overgangen til voksenlivet. Det var som oftest forventet at du oppførte deg som en voksen allerede fra du var 14–15 år, for eksempel ved å ha arbeid og ta ansvar for deg selv økonomisk. Arbeidet på gården var ofte preget av tungt og manuelt arbeid, og derfor var muskelkraft og utholdenhet ettertraktede egenskaper. Sosialisering og sosialiseringsagenter
Både primær- og sekundærsosialiseringen var i høy grad knyttet til familien, og familien var den viktigste sosialiseringsagenten. Mor var som oftest den primære omsorgspersonen, da hver kvinne gjerne hadde mange barn. Mors primæroppgave var å ta seg av hus og hjem, og barneoppdragelse ble dermed en del av denne oppgaven. På grunn av denne klare oppgavefordelingen tilbrakte ektefellene ofte lite tid sammen. Barn hadde gjerne flere søsken enn de fleste har i dag, og søsknenes påvirkning var viktig for primærsosialiseringen. De eldre 73