Rusmidlenes skjønnhet og smerte
Willy Pedersen
Rusmidlenes skjønnhet og smerte
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2025
ISBN 978-82-02-81602-5
1. utgave, 1. opplag 2025
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Omslagsdesign: Anna Salander
Kartene i figur 1.1, 1.2, og 1.3 er generert av Lena Margareta Magnusson Turner. Design og Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS
Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.
Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:
www.cda.no
akademisk@cappelendamm.no
Kapittel
Kapittel 6
Kapittel 7
Opptakt
Jeg er 15 år og har sommerjobb på en byggeplass. Hver fredag kommer en fyr med en varebil og selger smuglersprit, og en helflaske Smirnoff vodka koster 60 kroner. Vi er fire bestevenner som legger inn 30 kroner hver, og vi får to hele flasker. Jeg husker den røde etiketten med fremmed og snirklete skrift. J er alene hjemme for helgen, og vi sitter i stua hans. «Det skal blandes med bitter lemon, fifty-fifty» sier S, han hadde hørt det fra en fetter. Vi har Kinks på platespilleren. Det er spennende, vi drikker fort, men etter to–tre timer må jeg ha sluknet. Jeg husker vagt at jeg sjangler hjem, midt i veibanen, uten kontroll, jeg husker hvinende bremser, en bil bråstopper. Jeg våkner på rommet mitt med senga full av oppkast. Mor og far snakker formanende til meg, men smiler til hverandre når de tror jeg ikke ser dem.
Jeg er 18 år, vi er antiruss og bygger en hytte i skauen på en høyde med utsikt over Oslo. De gammeldagse russebilene tuter i gatene, men vi føler oss hevet over russen. Vi leser romaner med esoteriske temaer av Hermann Hesse, har Led Zeppelin på kassettspilleren og et chillum med hasj går rundt. Jeg husker den svevende rusen, at P og S og H sier rare ting, at vi får latterkick, og at jeg flyter av gårde på den tunge basslinjen til «Whole Lotta Love». H kjøper hasj hver fredag i Slottsparken, et par gram i en fyrstikkeske. En dag kommer ikke H. Han har blitt tatt av en spaner, to uniformerte politimenn kjører ham hjem, og det er naboer i vinduene. I en boks te av merket Lapsang souchong finner de litt hasj. Han blir satt i fengsel. H er best av oss på skolen og går raskest på ski, men det skjer noe med ham og han vil ikke snakke om det. Jeg treffer ham på gata, men han haster alltid videre.
Jeg er 19 år, og R, en klassekamerat fra barneskolen, ringer. Han er på Dikemark psykiatriske sykehus, avdeling Lien, og spør om jeg kan komme på besøk. Det er som et gammelt slott, dørene er låst, rommene er store, veggene er hvite og det er høyt under taket. De som jobber der har helt vanlige
klær, men de snakker liksom så tydelig og uendelig sakte. «Det skjedde i Frankrike», sier R. «Jeg var på haiketur og traff noen amerikanere. Vi røyka hasj hele tida og til slutt droppa jeg syre, men noe gikk galt. Siden har jeg vært så redd.» Han smiler, men på en matt og trist måte. Jeg føler han glir bort. «Hva skal jeg gjøre?» spør han. Femten år seinere treffer jeg en klassekamerat og spør om han vet noe om R. «Han er død», sier han.
Jeg er 21 år og studerer sosiologi og filosofi på det nyåpnede Universitetet i Tromsø. Jeg blir valgt inn i styret i studentersamfunnet, og vi diskuterer alltid politikk. Men hver fredag ettermiddag går P og I og jeg på polet og kjøper hver vår helflaske Upper Ten whisky. Vi har vors og drikker halvparten fredag ettermiddag før vi går på byen. Vi drikker resten lørdag ettermiddag før vi igjen går på byen. Ofte blir det en «tredagers», hvor vi søndag ettermiddag rekapitulerer hva som har skjedd på en cafe i toppetasjen av Grand hotell. To dagers fyllesjuke glir av oss etter noen halvlitere. Vi er lattermilde, og alle har nok å fortelle, om friske diskusjoner og spennende jenter. Ingen røde lamper blinker for oss, tenker vi nok, selv om vi drikker mye, men en spør: Drikker ikke G litt for mye? Skjelver han ikke litt på hendene før han tar den første halvliteren? Dessuten pleier han jo alltid å kombinere øl og akevitt. Er det så smart?
Jeg er 28 år og kjæresten min og jeg drar til Madeira. G er på flyet. Han reiser alene og sitter bak oss. Flyvertinnen stopper stadig ved hans plass, og jeg ser han holder seg til kombinasjonen av øl og akevitt. Når vi går over passkontrollen i Funchal, ser han stivt rett frem og blir tatt til side av det lokale politiet. Vi venter på ham en times tid, da slipper de han. Vi tar en taxi sammen til hotellene våre. Han er fortsatt så full at han ikke kan snakke. Vi treffer ham ute i feriebyen, hvor han sitter og drikker alene. Han er blek selv om sola steker, har fått noen rykninger i ansiktet og ser en annen vei når vi passerer. Jeg ser ham seinere på ølbulen Valka i Oslo. Han sitter alene. Nå prøver jeg å google ham, men får ingen treff.
Jeg er 30 år og ferdig med magistergraden. Jeg har lest Marx og Adorno, Freud og Foucault, uten noen plan. Men jeg tenker på hippiene i Parken, noen år eldre enn meg, på det besynderlige som skjedde da hasjen traff byen jeg vokste opp i, og det nye språket: stein, gallar, rev. Jeg opplevde det jo på nært hold, og skriver noen essay om det; noe om ungdomskulturer og
opposisjon. En dag ringer Astrid Nøkleby Heiberg. Hun er statssekretær i Sosialdepartementet og spør om jeg kunne tenke meg «å føre i pennen» den andre norske stortingsmeldingen om narkotikapolitikken. Den første ble skrevet av helsedirektør Karl Evang, rett etter at han gikk av, fortsetter hun. Hun tilbyr meg et svimlende lønnstrinn. Dette er viktig for partiet Høyre og for regjeringen, sier hun. Alt kommer helt ut av det blå, det er høytidelig og merkelig. Høyre er slett ikke mitt parti, men jeg sier ja.
Jeg har tenkt at det var denne telefonsamtalen som skulle gjøre at så mye av yrkeslivet mitt skulle komme til å handle om rusens gleder og smerte.
Samtalen var viktig, men viktigst var nok lysten til å prøve å forstå hvorfor så mye av ungdomslivet mitt hadde kretset rundt rus. Det skulle forresten fortsette. Gjennom tiår har jeg levd i miljøer med mye alkohol. Det har gitt mye glede. Men rusen har også vært vevet inn i sykdom og død, også helt nær meg.
Drivkraften bak boka er behovet for å samle trådene i mange års forskning på feltet. Jeg håper den vil være nyttig for dere som jobber med rus og for dere som er foreldre med ungdommer som prøver seg ut, og kanskje for noen av dere som bare er nysgjerrige på hva som kjennetegner bruken av de ulike rusmidlene i dag. Forskningen har foregått over mange tiår og i samarbeid med gode kolleger. Gjennom boka er det oppdateringer om hvem jeg har jobbet og skrevet med og det er svært mange. Det har vært en flott reise, med felles oppdagelser og fine folk. Helt til slutt takker jeg noen som er spesielt viktige.
Asker, juli 2025
Willy Pedersen
Rusens ansikter
alexander vokste opp i en velstående del av oslo hvor ungdom festet hardt. daniel var del av en gjeng som både brukte og solgte hasj. ida var usikker og sjenert, brukte MdMa og fikk et rikere liv. Rusmidlene ga nok av gleder, men sorgene og problemene fulgte med, som en ond skygge.
«Drøye parties»
Alexander var i slutten av tenårene og bodde i et av de mest velstående områdene i Oslo.1 Det var en verden med store hus og store hager, landsteder ved sjøen og kostbare ferier i utlandet. Han var velkledd og snakket rolig, ville studere jus og kom til å orientere seg mot business, fortalte han. Det var nok av tegn på penger og suksess rundt Alexander.
Like slående var den intense festingen i miljøet hans og det han kalte «drøye parties». Det kunne komme opp til seksti–sytti når han selv var host. Det var bobler, øl og drinker, og noen tok seg en joint seint på kvelden. Det var deilig å kjenne at festen tok tak, hvordan folk trivdes, slappet av og danset, sa han. Om sommeren samlet de seg på en strand i området han bodde. Da gikk det jointer rundt, og noen kunne dra noen linjer kokain. Faren var partner i et advokatfirma, moren lege.2 Jeg ble slått av rusens store betydning i miljøet. De spiste sunt, trente og drev idrett på høyt nivå. Ingen røykte til daglig, men når de slo seg løs, var det nok av festsigg. De drakk veldig mye, og mange supplerte med cannabis og kokain. De lå nok på den nasjonale toppen i bruk av rusmidler.
«Alle har vært unge en gang», var alt faren sa, med glimt i øyet, da Alexander kom «skikkelig dritings» hjem første gang i femtenårs-
alderen. «Men ordentlig full» ville ikke faren se ham før i russetida. Fuktige fester hørte med, og foreldrene kontrollerte aldri barskap og vinkjellere, som ungdommene jevnlig forsynte seg av. For Alexander kunne det en vanlig lørdagskveld gå med åtte–ti bokser øl på «vors» og ofte en halv flaske vodka utover kvelden og natten. Det var gøy å drikke, syntes han, selv om det kunne ha sine kostnader. Han fortalte villig om det. En venn hadde drukket mye og stupt fra en høy klippe på stranden der de pleide å feste, slått over og fått trøbbel med ryggen. Mange kjørte scooter eller bil i fylla, og det hadde skjedd flere ulykker. Da jeg intervjuet ham, hadde han et arr fra hånden og opp til albuen. Han fortalte:
Det var en russebuss fra en annen skole. De var frekke. Jeg klinte til en av dem, så knuste jeg ruta på bussen. Så gikk flere av dem løs på meg. Jeg hadde masse adrenalin i kroppen, og merket ikke at jeg silblødde fra armen, men kom meg til lege og ble sydd.
Jeg stusset over måten han snakket om det: Fortsatt med dannet riksmål, men med en ertende og litt selvironisk tone. Han hadde vært virkelig klar for å slåss den kvelden, sa han. Det hadde vært vors og de hadde ladet opp hele ettermiddagen, mens de snakket om en pågående «beef» de hadde med gutta på den andre bussen. De hadde vært enige om at det var på tide å si skikkelig fra. Vi fikk høre mange slike historier. De som slåss, hadde opplevd det de mente var «fornærmelser». Det ga «kred» og status å stå opp mot det. Jentene slåss aldri, det var en «guttegreie». Men også jentene i miljøet snakket mye om slåssing, med litt tvetydige vendinger. Det var dumt å slåss, men de guttene som gjorde det fikk også mye oppmerksomhet.3
Alexander snakket ned måten han slåss: «Jeg slår aldri hardt. Det er mer sånn: – Ikke kødd med meg, da kan det bli skikkelig bråk.»
Han hadde fått kuttet en sene i armen, og moren, som altså var lege, hadde tatt en alvorsprat med ham om hvor farlig det kunne ha blitt.
Jeg intervjuet flere i gjengen hans om slåssing. De mente det var ok å slåss litt, men at særlig Alex gikk for langt og måtte roe seg ned. Det hadde han også gjort, sa han.
Miljøet rundt Alexander opplevde nok av alkoholrelaterte problemer og skader. Det er denne typen alkoholskader, som vi kaller akutte, som særlig rammer ungdom. Jeg skriver mer om det i kapittel
3. Alexander og vennene visste at det kunne skje farlige ting i fylla, men det så ikke ut til å dempe bruken av alkohol verken hos ham selv eller blant vennene hans.
Det som skjedde i fylla, ble dessuten ofte til morsomme drikkehistorier. De fortalte dem på vors eller når de våknet om morgenen etter en fuktig fest. Da snakket de om det som hadde skjedd kvelden før – om jenter, flørt og sex, om slåssing, om morsomme og pussige episoder.
Ungdommene i miljøet til Alexander fremsto som selvsikre og sosialt kompetente. Mange hadde bodd utenlands noen år i oppveksten og flere planla å studere ved universiteter i andre land. Politisk befant de seg til høyre, og de var kritiske til «venstrevridde hipstere», som de mente det var altfor mange av. Flere var opptatt av mulighetene i «krypto» og kunne tenke seg en karriere i tek-industrien eller finansbransjen. Da var det smart å studere jus eller økonomi.
I boka The Road to Somewhere lanserte David Goodhart begrepsparet anywheres og somewheres. 4 Den første gruppa tar høy utdanning, tjener bra og flytter mellom byer og land for å gjøre karriere. De føler seg hjemme der de til enhver tid bor. Somewheres kan oppleves som mer defensive; de blir boende der de vokste opp og har lav mobilitet, både sosialt og økonomisk. De føler seg hjemme i det de kjenner, og er skeptiske til endringer.
Jeg tenkte først på miljøet til Alexander som typiske anywheres. De hadde reist mye og likte å snakke om andre land og kulturer. Men etter hvert opplevde jeg at begrepet ikke traff så godt. Det var nemlig stor avstand, både geografisk, sosialt og kulturelt, til ungdom fra andre miljøer. De kjente ikke stort til områdene øst i byen, og forbandt dem med innvandrere og kriminalitet. Det var dessuten uhyre
subtile koder for oppførsel, klær og språk i miljøet til Alexander. Det var vanskelig å bli akseptert dersom du kom fra «feil» familie og fra «feil» del av byen.5
Jeg tenkte etter hvert på Alexanders verden som nokså lukket og med en veldig spesiell stil. Den ble ofte omtalt som «keeg». Selv pleide han å kjøpe klærne sine på en av de dyreste butikkene i byen. Mormoren og han hadde en «trivelig avtale», sa han. Han fortalte henne hva han trengte, hun tok en telefon til butikken, og så sendte de regningen hjem til henne. Han sa: «Jeg har jo en del jakker og sko. En blazer kan koste seks tusen kroner. Men da er kvaliteten god. Du kan rulle rundt på grusen med en sånn, uten at det blir merker og slitasje.»
Ungdom i velstående miljøer har ofte høyt forbruk av både alkohol og illegale rusmidler.6 Det er spesielt forskeren Saniya Luthar som har belyst slike miljøer.7 Alkohol hører med, både hos foreldrene og de unge, og mange er på tilbudssiden dersom de vil kjøpe cannabis eller kokain, viser hun. Dessuten kan ungdommene ha en slags etos – en bestemt moralsk grunnholdning. Kortformen er work hard, play hard. Satser du, vil det bli nok av nytelse og goder. Men de kan også bli utsatt for krevende forventninger. Du bør prestere på skolen, helst også i idrett og fremtre som vellykket. Foreldrene kan ha jobber med mye stress og lite tid. Det er en tendens til å skjule problemene og kort til stigma og skam. Fallhøyden er stor.
Funn fra våre egne forskningsprosjekter underbygger alt dette. Det er en positiv sammenheng mellom høy sosioøkonomisk status i familien og bruken av alkohol, og en egen effekt av å bo i områder med høy sosioøkonomisk status for bruk av alkohol og kokain.8 Foreldrene har ofte rusliberale normer. Figur 1.1 viser hvor store andeler av foreldrene i Oslo som aksepterer at barna bruker alkohol før de har lov å skaffe det selv. Den velstående vestkanten er på topp. Østover i byen, hvor folk har lavere utdanning og inntekt, er andelen mye lavere.9
Figur 1.1 Andel foreldre i Oslo som aksepterer at ungdommene deres drikker før de har lov til å anskaffe seg alkohol selv.