Forord
Denne boken er skrevet som en veiledning for drift av de mange veilag og velforeninger der private veier drives i fellesskap mellom brukerne. Det er brukernes felles drift av boligvei og hyttevei som er kjernesaken i det jeg beskriver. Andre måter å drive private veier på, som grunneierbasert veidrift, eller veidrift basert på et eierskap til veianlegget uavhengig av grunneier, går jeg lite inn på. Jeg bruker min egen uttrykksform med en fortellende stil, og jeg har en juridisk innfallsvinkel. Det har vært en målsetting å gjøre boken lesbar og anvendelig for legfolk og gi veiledning for de utallige veilag og velforeninger som drifter private veier, samt de enkelte veibrukere og avgjørelsesorganer. Jeg ser også mot kommunene og grensesnittet mellom private veier og kommunale veier. Det stoffet jeg tar opp i bokens forskjellige kapitler er utvalgte emner. Jeg går i liten grad inn på lovfortolkningsspørsmål – der må man søke etter svar i veilovkommentarene, og jeg ser ingen grunn til å «resirkulere» det jeg allerede har skrevet annetsteds. Prosessuelle forhold tar jeg ikke opp, som prosessuelle forskjeller mellom veilov, servituttlov og jordskiftelov. Privat parkeringsregulering på private veier med tilhørende private parkeringsplasser berører jeg bare kort, men nevner her at det er gitt et nytt parkeringsregelverk som trådte i kraft den 1. januar 2017. Forholdet til jordskifteloven behandler jeg ikke, annet enn for enkelte spørsmål. Refusjon etter plan- og bygningsloven har ingenting å gjøre med det som er mitt tema, og berøres derfor ikke. Jeg er bevisst på at jeg gir få henvisninger til rettsavgjørelser fra underrettene, idet slike henvisninger lett kan oppfattes med høy grad av generell autoritet, istedenfor hva de er, nemlig konkrete avgjørelser fra sak til sak, men jeg referer til rettspraksis i den utstrekning jeg mener det er relevant. Mange av de gamle skjønnssakene springer også rett til konklusjonen uten noen 5
107273 GRMAT Private veier 170101.indb 5
20.09.17 14.01
Forord
begrunnelse eller premisser. Jeg gir altså ingen komplett fremstilling av den juridiske situasjon rundt private veier – jeg går bare i liten grad inn på servituttspørsmål, dvs. læren om fremmed råderett over fast eiendom. Dét ligger utenfor bokens emne, men det er umulig helt å la være å berøre servituttspørsmål. Jeg har ikke foretatt noen systematisk undersøkelse av underrettspraksis og teori for å finne stoff til boken, men jeg referer til rettspraksis i den utstrekning jeg kjenner avgjørelser og mener den er relevant. De kildene som er mine hovedreferanser, er generelt juridisk bakgrunnsstoff, egen erfaring og arbeid med veiloven gjennom mitt yrkesaktive liv samt alle de praktiske eksempler som er blitt meg forelagt gjennom årene av klienter, av advokatkollegaer og av tjenestemenn i forvaltningen som har ønsket å drøfte spesielle saker. I bunn ligger min medvirkning under lovrevisjonsarbeidet fra 1996 og det årelange arbeidet med kommentarutgavene til veiloven (siste reviderte utgave kom i 1997) – samt det løpende arbeidet med kommentarer i Gyldendal Rettsdata. Veiloven ble forberedt på 1950-tallet og vedtatt i 1963. Omtrent samtidig ble den første bygningsloven utarbeidet. Veiloven er en vanskjøttet og svak lov, og deler av bestemmelsene bærer fremdeles preg av sin tids statlige «kommandotenkning». Den ødeleggende tvisten mellom veilovkomiteen og departementet, og departementets inngripende omarbeidelse av lovutkastet er fremdeles synlig i lovens tekst og har etterlatt haltende formuleringer og uklarheter. Loven har aldri hatt noen gjennomgående revisjon, bortsett fra spredte bestemmelser og kapitlet om private veier. Endringene som ellers er gjort har vært resultatet av politisk saltomortale, rettskrivning, nødsarbeide, lappverk og tilpasninger til det øvrige lovverket. Enkelte avgjørelser fra Høyesterett som burde vært fulgt opp i lovarbeidet er oversett. Departementet som er øverste samferdselsmyndighet for riksveinettet synes å ha oversett at veiloven også er de mer enn 400 kommunenes verktøy i vei- og trafikkarbeidet og at livet langs en kommunal vei er ganske forskjellig fra livet langs europaveiene. I den tidsperiode som har passert siden veiloven og bygningsloven ble vedtatt, har plan- og bygningsloven gjennomgått flere omfattende revisjoner. En styrket kommuneadministrasjon og lokal avgjørelsesmyndighet også i riks- og fylkesveispørsmål kan reise spørsmål om man 6
107273 GRMAT Private veier 170101.indb 6
20.09.17 14.01
Forord
egentlig ønsker at enkelte bestemmelser i veiloven burde overføres til et eget kapittel i plan- og bygningsloven. Det er grunn til å spørre om myndighetsoverføringer alltid har vært så vellykket. Min plan med denne boken er å gi et bidrag til å avklare en del rettsforhold knyttet til private veier, idet dette ofte er problematisk veibrukerne imellom, mellom veibrukere og øvrige rettighetshavere, med veiens naboer og med offentlig myndighet. Jeg vil forklare forskjellen mellom en offentlig vei og en privat vei, og grensesnittet privat vei mot kommunal vei og privat eiendom. Jeg ser på hvem som har juridisk rett til å ferdes på veien og hvem som kan ekskluderes fra ferdsel – at ansvaret for å holde veien åpen og i brukbar stand er et felles økonomisk ansvar for brukerne, og hvordan dette ansvaret kan forvaltes av brukerne og hvorledes det økonomiske ansvaret skal fordeles blant brukerne. Jeg vil forklare bompengesystemet på private veier. Videre vil jeg forklare grunntrekkene i en skadesituasjon der veien og veibanen kan være skadeårsak med et påfølgende erstatningsansvar, og der veien påføres skade av en veibruker. Her tar jeg også for meg de oftest forekommende skadesituasjoner som oppstår langs veien. Fremfor alt ber jeg kritiske lesere ha meg unnskyldt: Dette er ikke et vitenskapelig verk, men en bok basert på erfaring gjennom mange års praksis, og manuskriptet er skrevet ved siden av full jobb og over ganske mange år. Jeg håper boken vil kunne anspore til større interesse for emnet på universitetene, og jeg nevner da straks at mastergradsoppgaven om veiprivatisering av Linn Vårhus Sørhaug (2014) er et lys i mørke! Håpet er også at boken vil være til nytte for praktikere som meg selv, og for de mange brukere av private veier. Jeg har mange å takke for hjelp til gjennomgang av manus og for nyttige tips, rettelser og bidrag. Spesielt nevner jeg Tore Elnæs og Harald Håkonsen for innspill og gjennomgang. En særskilt takk til Bente Nygren for hjelp knyttet til veitrafikklovgivningen og til Ann-Janette Hansen for hjelp knyttet til vannressursloven og forurensningsloven. I den grad boken er blitt mislykket og fremmer vranglære, legger jeg litt av skylden på mine hjelpere, som ikke stanset meg i tide.
OBS! m4t u
Fjern vedle
7
107273 GRMAT Private veier 170101.indb 7
20.09.17 14.01
Innholdsfortegnelse
1. Private veier........................................................ 19 1.1 Innledning.................................................. 19 1.2 Offentlig vei................................................ 20 1.3 Privat vei i veiloven....................................... 21 1.4 «Privat vei» i lovverket – ikke en enhetlig forståelse. 22 1.5 Retten til ferdsel........................................... 25 1.6 Veien – et anlegg ment for ferdsel..................... 25 1.7 «Veiholder»................................................. 27 2. Veiens bestanddeler og kvalitetsnivå......................... 30 2.1 Innledning.................................................. 30 2.2 Mur/skråning.............................................. 31 2.3 Skjerming................................................... 31 2.4 Trafikksikkerhetstiltak.. .................................. 32 2.5 Gatelys.. ..................................................... 32 2.6 Adskilte trafikantgrupper. . .............................. 33 2.7 Skilt.......................................................... 33 3. Eiendomsrett, veirett, ferdselsrett. . ........................... 34 3.1 Grunneier, veieier og veibruker........................ 34 3.2 Selve veiretten. . ............................................ 36 3.3 Hvem eier det byggverk som veien utgjør?.......... 41 3.4 Mer om innpåkjøp. . ...................................... 46 3.5 Hvem har adgang til veien?............................. 50 3.6 Åpen for allmenn ferdsel.. ............................... 52 3.7 Friluftsloven av 28.06.1957, og litt om hunder og hester på veien......................................... 54 4. Forholdet til offentlige veimyndigheter..................... 56 4.1 Innledning.................................................. 56 4.2 Litt om avkjørselstillatelse til/fra offentlig vei....... 56 4.3 Avkjørsel fra privat vei................................... 60 4.4 Veitrafikkloven av 1965. . ................................ 62 4.5 Skiltforskriften av 07.10.2005......................... 62
9
107273 GRMAT Private veier 170101.indb 9
20.09.17 14.01
Innholdsfortegnelse
4.6 Forskrift om vilkårsparkering for allmennheten og håndheving av private parkeringsreguleringer (parkeringsforskriften) av 18.3.2016.. ................ 64 4.7 Omklassifisering av offentlig vei til privat vei....... 65 4.8 Omklassifisering fra privat vei til offentlig vei...... 70 4.9 Grensesnittet kommunal vei / privat vei............. 79 4.10 Forholdet til plan- og bygningsmyndighetene...... 82 5. Forskjellige emner................................................ 85 5.1 Veirommet. . ................................................ 85 5.2 Nærføringsulemper....................................... 85 5.3 Litt om brøyteulempen.................................. 86 5.4 Litt om gjerdehold langs veien......................... 89 5.5 Ferist......................................................... 90 5.6 Litt om overvannsavrenning til veien og fra veien. 90 5.7 Litt om rasfare mot vei................................... 92 5.8 Litt om ledning i vei – kryssende, over, under og langs med veien. . ...................................... 94 5.9 Privat vei på bro over offentlig vei eller i kulvert under den offentlige veien. . ............................. 97 5.10 Merverdiavgift............................................. 98 6. Flere former for å organisere drift av private veier........ 99 7. Felles drift av privat vei.......................................... 105 7.1 Organisasjonen............................................ 105 7.2 Medlemskap. . .............................................. 107 7.3 Vedtekter. . .................................................. 108 7.4 Drift, økonomi mv.. . ..................................... 110 7.5 Årsmøte, styre, medlemmer, revisor. . ................. 111 7.6 Årskontingenten.. ......................................... 113 7.7 Dugnad.. .................................................... 117 7.8 Andre byrder............................................... 117 7.9 Konfliktløsning............................................ 117 7.10 Fellesoppgavene........................................... 118 7.11 Hvilken vei er en felles vei?.. ............................ 120 8. Kostnadenes fordeling........................................... 121 8.1 Den partielle fordelingsnøkkel – bruk og høvetal. 121 8.2 Hvilket standardnivå?.................................... 122 8.3 Hvilke kostnader som skal fordeles.. .................. 123 8.4 Skjønnsutøvelsen.......................................... 124 8.5 Jordskifte. . .................................................. 126 8.6 Anvendelse av forskjellige høvetal..................... 127 8.7 Ikke-bruk, minstebruk................................... 129 10
107273 GRMAT Private veier 170101.indb 10
20.09.17 14.01
Innholdsfortegnelse
8.8 Strekningsvis fastsetting................................. 130 8.9 Sammensatt bruk......................................... 130 8.10 Én stor bruker, noen små brukere..................... 131 8.11 Bompenger................................................. 132 8.12 Gjennom ødemarken.. ................................... 132 8.13 Økonomisk evne.......................................... 132 8.14 Overtallige brukere....................................... 133 8.15 Hyttekjøring – tømmerkjøring.. ....................... 133 8.16 Tilfellet Alvdal Vei........................................ 134 9. Bompenger på privat vei........................................ 135 9.1 Rettsgrunnlaget for innkreving av private bompenger.. ................................................ 135 9.2 Servituttbasert bruksutøvelse?.......................... 138 9.3 Privat bompengeinnkreving............................ 139 9.4 Private bompengeveier i praksis. . ...................... 140 9.5 Kommunal innflytelse.. .................................. 141 9.6 Tilleggsavgift............................................... 145 10. Erstatning.......................................................... 147 10.1 Innledning.................................................. 147 10.2 Hva er erstatning?. . ....................................... 147 10.3 Veiholders erstatningsansvar for skade som følge av manglende vedlikehold eller manglende varsling... .. 148 10.4 Eksempler og kasuistikk................................. 151 10.5 Ansvar for skade på veien. . .............................. 167 10.6 Naturskadeerstatningsloven av 15.08.2014 nr. 59. 171 Vedlegg.................................................................... 173 Vedlegg 1 Lov 21. juni 1963 nr. 23 om vegar (veglova) – utdrag............................................................. 173 Vedlegg 2 Forslag til vedtekter ved veilag.................... 179 Vedlegg 3 Eksempel på forliksklage........................... 187 Domsregister. . ........................................................... 189 Stikkord................................................................... 191
11
107273 GRMAT Private veier 170101.indb 11
20.09.17 14.01
Den lange, lange sti over myrene og ind i skogene hvem har trakket op den? Manden, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Siden fulgte et og andet dyr de svake spor over moer og myrer og gjorde dem tydeligere, og siden igjen begynte en og anden lap å snuse stien op og gå den når han skulde fra fjæld til fjæld og se til sin ren. Slik blev stien til gjennem den store almenning som ingen eiet, det herreløse land. (Fra Knut Hamsun: Markens grøde)
Vakrere skildring av en privat vei finnes vel ikke. Men om det var våre firbente venner som fulgte i menneskets spor eller omvendt, kan vel diskuteres. Den store foregangsmann fremfor noen når det gjelder veibygging i vårt land – Frederik Stang, også kalt «Løftestangen», var nok mer realistisk i sin beskrivelse av nordmenn som veiplanleggere og veibyggere med sin uttalelse om at nordmenn bygget vei der geita hadde gått foran.
13
107273 GRMAT Private veier 170101.indb 13
20.09.17 14.01
Rettskildene
Hvor skal vi søke for å finne frem til rettsreglene om det private veifellesskap? De viktigste lovbestemmelsene finner vi i lov om vegar av 21. juni 1963 nr. 23, særlig kapittel VII. (I teksten henviser jeg til veiloven, eller hvis jeg nøyer meg med å vise til en paragraf uten konkret lovnavn er det alltid veiloven det gjelder.) For å forstå det nærmere innhold i dagens lovtekst kan vi støtte oss på forarbeidene til veiloven av 1963 og på den tidligere lov om vegvesenet av 21. juni 1912. Forarbeidene til veiloven er: Innstilling fra Veglovkomiteen av 1951, oppnevnt ved kgl. res. 30. mai 1951, avgitt 6. mars 1957 (i teksten nøyer jeg meg med å henvise til innstillingen); Ot.prp. nr. 53 (1961–62) om ny veglov; Innst. O. XIV (1963–64); Forhandlinger i Odelstinget 1963 om ny veglov, og forhandlinger i Lagtinget i 1963 om ny veglov. Endringer som angikk bestemmelsene om private veier m.m. ble sanksjonert 1. mars 1996. Forarbeider: Ot.prp. nr. 60 (1994–95) og Innst. O. nr. 14 (1995–96). Ny jordskiftelov av 21. juni 2013 nr. 100 trådte i kraft 1. januar 2016 og det er nå jordskifteretten som tar avgjørelser og holder skjønn etter veiloven kapittel VII. Bompengebestemmelsen i veiloven § 56 kom inn i loven som en flytting av bestemmelsen fra friluftsloven, og forarbeidene til friluftsloven § 5 er derfor verdifulle for å forstå veiloven § 56. Se Ot.prp. nr. 2 (1957) til lov om friluftslivet av 28. juni 1957 nr. 16. Det er lite domstolpraksis å støtte seg på. Selv om det finnes avgjørelser både fra jordskifteretten, skjønnsretten og tingretten, er dette avgjørelser som domineres av den konkrete situasjon som er oppe. Flere av de avgjørelser jeg har lest, røper at dommeren har mangelfull forståelse for det spørsmål som blir behandlet, og dette kan være bakgrunnen for at praktikere har sendt meg avgjørelser. Vi finner få avgjørelser fra lagmannsretten som kan veilede om lovforståelsen og gi generell avklaring om rettstilstan15
107273 GRMAT Private veier 170101.indb 15
20.09.17 14.01
Ret tskildene
den, og det finnes grove overtramp også i rettsavgjørelser fra lagmannsretten. Det er svært få avgjørelser fra Høyesterett som er relevante. Når vi vet at striden rundt felles drift av private veier er ganske stor, så må vi nok søke forklaring på den manglende domstolavklaring i det høye kostnadsnivået det er å føre en tvistesak for retten, og det faktum at disse tvistesakene tross alt gjelder småpenger i de aller fleste tilfeller. Utenom veilovens bestemmelser er de viktigste tilgrensende rettsområdene tingsretten, avtaleretten, foreningsretten og planog bygningsretten. Vi har så å si ingen myndighetsveiledning eller myndighetspraksis i disse sakene. Veiloven administreres av Samferdselsdepartementet og Vegdirektoratet, men siden disse offentlige organer har svært liten myndighetsutøvelseskompetanse over det private veinettet, så er det i veivesenet lite erfaring å kunne støtte seg på. Kommunene vil gjennom arealplanlegging og behandling av søknader opp mot plan- og bygningsloven, berøre privatveifellesskapet, men man må forvente at om man retter spørsmål til kommunens administrasjon om forvaltning av private veier, så blir de der livende redde for å vikle seg inn i tvistigheter, og man må regne med å få det svar at dette er en tvist på det privatrettslige området som kommunen ikke legger seg opp i. Det er litt litteratur å støtte seg på. 1912-loven ble kommentert av byråsjef C.W. Bang og kontorsjef H. Kolle. Annen utgave kom i 1947 og ble en klassiker i det vei-juridiske fagmiljø. Boken Vegloven med kommentarer av Otto Arnulf og Erik Gauer ble først utgitt i 1984. Annen utgave kom i 1989 og tredje utgave kom i 1997. Gyldendal Rettsdata, Norsk Lovkommentar, er et oppslagsverk som er tilgjengelig på internett for abonnenter. Lovkommentarene til veilovens bestemmelser på Rettsdata er nå gitt av Erik Gauer og Tore Elnæs. Anvendt litteratur ellers i fremstillingen er Geir Woxholth, Foreningsrett, 3. utg. 2008 og Avtalerett, 10. utg. 2017; Thor Falkanger: Fast eiendoms rettsforhold, 5. utg 2016; Nils Nygaard, Skade og ansvar 6. utg, 2007. Sedvanerett kan ha betydning både innad i det enkelte lag eller velforening – særlig til utfylling av vedtekter og avtaler om driftsmåten i laget – og regionalt om praktiseringen av lovens fordelingsbestemmelser i distriktet og kommunen. Det er sjelden jeg 16
107273 GRMAT Private veier 170101.indb 16
20.09.17 14.01
Ret tskildene
har sett utslag av dette i praksis, men jeg tror nok likevel at folk praktiserer sedvane uten å tenke på rettskildelæren slik juristen gjør. Et eksempel jeg erfarte i min egen hjemkommune under en samtale med kommunal tjenestemann, var utsagnet om at i denne kommunen var det slik at i alle veilag knyttet til boligstrøk var grunneierbeføyelsene av veigrunnen å anse som overlatt til veilagets forvaltning. Om dette ville stå seg for domstolen vet vi ikke før det er prøvet.
17
107273 GRMAT Private veier 170101.indb 17
20.09.17 14.01
1.
Private veier
1.1 Innledning Det er veiloven som fastslår skillet mellom offentlig vei og privat vei. Skillet er absolutt. Det er ingen mellomting og det finnes ingenting som heter «halvoffentlig vei». Skillet er et enten/eller når det gjelder det økonomiske ansvaret for veiens drift og vedlikehold, forholdet til veiens naboer, for erstatningsansvaret, straffeansvaret og for forvaltningsansvaret. Sondringen er absolutt når det gjelder forvaltningslovens anvendelse, forholdet til rådighetsinnskrenkninger, naboeiendom og når det gjelder rett til tilknytning og bruk av veien. Og det er dette som er så viktig: Langs en offentlig vei er det restriksjoner langt inn på privat eiendom, se lovens kap. V, og slike lovbestemte restriksjoner finnes ikke langs det private veinett. Like fullt er spørsmålet om ansvar ved privat vei nyansert, se nærmere omtalen av «veiholder», punkt 1.6 og om grensesnittet mellom private veier og offentlige veier i kapittel 4. En privat vei er i veilovens § 1 første ledd annet punktum, negativt definert som alle andre veier enn offentlige veier. Det vil si at privat vei er forklart som å være hverken riksvei, fylkesvei eller kommunal vei, jfr. veiloven § 2 første ledd. Med andre ord er privat vei å forstå som en restkategori sett mot begrepet offentlig vei. Dette kan ikke sies å være noen definisjon av «privat vei», men er en forklaring på lovgivernes tanke. Jeg bruker betegnelsen «definisjon av privat vei» noen ganger, og da får leseren prøve å huske på at dette er en unøyaktighet. For å kjenne «privat veis vesen», den nærmere avgrensning, er det nødvendig å kjenne begrepet «offentlig vei», og i fremstillingen svinger jeg nå innom «offentlig vei» før jeg fortsetter omtalen av «privat vei».
19
107273 GRMAT Private veier 170101.indb 19
20.09.17 14.01
1.
1.2 Offentlig vei Ifølge § 1 er veien offentlig når veien eller gaten er 1) «open for allmenn ferdsel» og 2) «blir halden ved like av stat, fylkeskommune eller kommune» – og vedlikeholdet må dessuten skje 3) «etter reglane i kap. IV». Det første vilkår: Ifølge Ot.prp. nr. 53 (1962–63) side 55 innebærer det at en vei er åpen for alminnelig ferdsel «at alle kan benytte seg av den uten særskilt adkomst eller tillatelse». Dette er et selvsagt utgangspunkt når det gjelder de offentlige veiene, men det er omvendt når det gjelder de private veiene. Utgangspunktet for private veier at de ikke kan benyttes av alle og enhver uten at man har særskilt adkomst eller tillatelse, eller lovbestemt rett. Det andre vilkår: Hvorvidt veien vedlikeholdes av stat, fylkeskommune eller kommune, vil som regel være å konstatere et rent faktisk forhold. Det tredje vilkår for at veien er en offentlig vei er helt vesentlig: Veien må vedlikeholdes etter reglene i lovens kap. IV. Det vil si at veien må inngå i det offentlige veibudsjett etter politisk beslutning og være erklært som det offentliges ansvar. Kap. IV pålegger den offentlige veimyndighet det fulle økonomiske ansvar for planlegging, bygging, vedlikehold og drift av offentlig vei. Det er ganske alminnelig at kommunene gir økonomisk støtte til drift av veier forvaltet av private velforeninger, eller påtar seg snebrøyting, høvling av grusvei eller annet avgrenset vedlikeholdsarbeide på enkelte private veistrekninger i kommunen. Slikt delvis engasjement fra kommunens side er ikke tilstrekkelig til å gi en vei status som kommunal vei. Absolutt ikke. Det er også alminnelig at offentlige etater selv driver private veier, f.eks. veier på sykehusområder, på havneområder, på jernbaneområder, på flyplasser, vei inn til et militært lager, eller veier i kommunens skoger, veier i parkene eller på kirkegårder. (Se Rt. 2004 s. 467 – vei som var driftet under budsjettet til havnekassa var ikke å anse 20
107273 GRMAT Private veier 170101.indb 20
20.09.17 14.01
Private veier
som kommunal vei idet den ikke var driftet under kommunens budsjett for offentlige veier). Etter veilovens systematikk er alle veier som ikke er «offentlig veg» å regne som privat vei. Stat, fylke og kommune kan altså meget vel være eier av privat vei og holde veien ved like uten at veien fyller vilkårene for å være offentlig vei. Skillet mellom offentlig og privat vei går ikke bare på fordeling av det økonomiske ansvaret. Det viktigste er forvaltningsansvaret for det offentlige veinettet. Lovbestemte byggegrenser, avkjørselsregulering, siktregulering, forbud mot reklame, spesielle straffebestemmelser og en rekke andre konkrete restriksjoner retter seg bare mot det offentlige veinettet. Grunneiers rett til å forby parkering på eller langs privat vei er uomtvistelig, men langs offentlig vei er det tillatt å parkere i utmark når parkeringen ikke volder nevneverdig skade eller ulempe (friluftsloven § 4). For å vite om man trenger å innhente dispensasjon fra byggegrensebestemmelser er det nødvendig å ha et fast forankret forvaltningsfundament, der man med tydelighet kan vise til om man står overfor en offentlig vei eller ikke. Eiendomsretten til veigrunnen eller til deler av veigrunnen er ikke avgjørende for om veien er privat eller offentlig. Det viktige er at veien er erklært som et offentlig ansvar ved politisk beslutning. Mens de offentlige veiene binder landet sammen i korte og lange løp, vil de private veiene som har betydning for mange brukere, bare utgjøre lokal veiutløsning.
1.3 Privat vei i veiloven Historisk sett var alle veier private veier, slik som vi i dag forklarer begrepet «privat vei». Offentlige veier er av nyere dato. De første spredte lovbestemmelser om veier gjaldt plikt til vedlikehold av et veinett som var fremkommelig til fots eller på hesteryggen, altså et veinett som vi i dag gjerne karakteriserer som åpent for allmenn ferdsel. Allmennhetens ferdselsrett langs de gamle veiene var beskyttet både i Gulatingsloven og Magnus Lagabøtes landslov. Veiloven av 28. juni 1824 gjaldt offentlige veier og delte veinettet inn i hovedveier og bygdeveier. Det var ingen særskilte regler om private veier. Veiloven av 15. september 1851 trådte i kraft 1. januar 1852. Dette var i stor grad Frede21
107273 GRMAT Private veier 170101.indb 21
20.09.17 14.01