Tarjei Skirbekk
Politisk oppbrudd?
De moderate folkepartienes
fall i Europa
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021
ISBN 978-82-02-86606-8
2. utgave, 1. opplag 2024
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen
Sats: Bøk Oslo AS
Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia
Forfatteren har fått støtte fra NFFO Norsk faglitterær forfatterforening og stiftelsen Fritt Ord.
www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Kapittel 7
Arbeidslivet
Kapittel 8
Kapittel
Kapittel
Kapittel 11
Kapittel 12
Kapittel
Forord
It wasn’t easy in the GDR (East-Germany) but we were safe Manuela, 44, ekspeditør1
Not poverty, not inequality, but insecurity is at the root of the worldwide upsurge in populism and disenchantment with democracy
Professor i filosofi og økonomi, Philippe Van Parijs2
Europa er et arnested for mye av det beste, men også av det verste i menneskets historie. Vi har gjort enorme fremskritt, men også dyptgripende og blodige erfaringer. Denne boka er preget av disse erfaringene og dermed det store ansvaret som hviler på oss som lever i dag.
Russlands invasjon av Ukraina er dramatisk for ukrainerne og utfordrer Europas sikkerhet. Enkelte har beskrevet vår samtid som «the age of unpeace».3 Andre har trukket paralleller til den kalde krigen. Våre fremste europeiske sikkerhetseksperter og militære ledere sier at vi skal være forberedt på krig i løpet av de neste 2–4 årene.4 Det betyr ikke at det blir krig, men vi må altså være forberedt på det.
Da jeg vokste opp, trente vi på å gå i tilfluktsrom og var forberedt på atomkrig og sovjetisk invasjon. Det opplevdes som eksistensielt – og var det. I dag opplever mange klimakrisen som eksistensiell, med
1 Cole 2024
2 Van Parijs 2023
3 Leonard 2023
4 Rathbone 2024
god grunn. Samtidig er det mange mennesker, også i Europa, som ikke har nok penger til å leve anstendige liv og er usikre på hvordan de skal få endene til å møtes for seg selv og sin familie. I tillegg er det stadig flere som ikke forstår sine egne samfunn, hvor de er på vei og hvilken rolle de selv har i dem. Dette er også eksistensielle spørsmål. Det er krevende å forstå samtiden i det virvaret av nyheter, hendelser og oppdateringer som møter oss på nyhetskanaler og i sosiale medier. En stor mediesak i dag, kan være helt glemt i morgen. Et hurtig nyhets- og hendelsesforløp gjør det vanskelig å forstå helheten eller å få overblikk over verden vi lever i. Hva er viktig, og hva er uviktig? Hva er sant, og hva er ikke sant?
Samtidig er det ofte vanskelig å forstå omfanget av gradvise endringer, før ting allerede er blitt annerledes. Hva betyr klimaendringene for oss, Kinas ønske om større plass i verden, religiøse konflikter og raske teknologiske endringer? Følelsen av at verden, men også lokalsamfunn, ikke lenger er forståelig eller endrer seg i en takt og i en retning vi føler oss ukomfortable med, ligger latent hos et økende antall europeiske velgere.
Det alvor Europa står i og står overfor, kan ikke undervurderes. Spørsmålet er om vi vil klare å opprettholde våre samfunnsmodeller og våre liberale demokratier i møte med både eksterne og interne trusler?
Svaret på dét er mer åpent enn de fleste av oss er komfortable med.
Det er ikke første gang Europa har stått i store politiske utfordringer. Noen av dem har europeiske land håndtert bra, andre har endt i katastrofe. Jeg tror ikke utfordringene Europa nå står i og overfor, vil ende i katastrofe. De europeiske landene har utviklet sterke liberale og demokratiske institusjoner, og både EU og NATO er for sterke til at ting enkelt kan rakne. Historisk er vi bedre rustet til å håndtere krevende og dramatiske utfordringer enn noen gang.
Men det er naivt, kanskje farlig, å tro at Europa vil håndtere utfordringene automatisk. Det vil kreve sterke politiske krefter for å samle, stabilisere og sikre sosial bærekraft over hele Europa, og samtidig sikre fred og sikkerhet. Siden andre verdenskrig har de moderate partiene til høyre og venstre vært de politiske garantistene for nettopp dette. De har nettopp evnet å holde samfunn sammen og sikret trygghet og stabilitet.
I boka omtaler jeg det jeg definerer som et europeiske kompromiss. Dette politiske kompromisset ble utviklet etter andre verdenskrig mellom de ledende moderate partiene til høyre og venstre, basert på datidens politikeres erfaringer med sosial, økonomisk og kulturell kollaps i mellomkrigstiden og grusomhetene de opplevde under krigen. Erkjennelsen var klar: Dette kunne ikke og skulle ikke skje igjen.
Kompromisset mellom de moderate styringspartiene utgjorde på mange måter «suksessformelen» for Europa i tiårene som fulgte og helt frem til vår egen tid. De moderate partiene utpekte «det sosiale» som både mål og virkemiddel i politikken. Sosialt bærekraftige samfunn og politisk stabilitet var målene man styrte mot. Denne politiske innretningen både utgjorde og formet disse partienes historiske rolle og politiske kurs. Dette politiske kompromisset ble imidlertid gradvis forlatt, og dermed forsvant langt på vei disse partienes eksistensberettigelse.
En viktig forutsetning for at de moderate partiene klarte å bli brede folkepartier, var deres interne politiske allianse mellom liberale og konservative – til både venstre og til høyre. Når oppslutningen om disse partiene faller eller ligger lavt, handler det i stor grad om at denne alliansen er brutt opp ved at de har blitt mer liberale langs både den sosio-økonomisk og den sosio-kulturelle aksen.
Hele 68 prosent av europeere mener at deres land ikke beveger seg i riktig retning.5 På mange måter lever vi i en tid som er tilrettelagt for populisme, fordi folk nærer et behov for forståelige forklaringer, sammenhenger og retning. Slagord som «take back control» eller «make America great again», snakker til noe uforløst i de fleste av oss. Hvis du ikke lenger forventer noe fra fremtiden, hvorfor ikke velge politikere som lover å returnere til en bedre fortid?
Ytterkrefter, bredt definert, har tro på politikk. De mener at en «annen verden» er mulig, og de jobber systematisk og hardt for å endre europeiske samfunn. Dette er politiske krefter som ikke bare jobber for å få økt oppslutning, men også for å endre den politiske diskursen – eller samtalen. Det er interessant – og bekymringsfullt, hvordan de jobber strategisk og systematisk for å etablere en «mosaisk struktur» for å ta over det kulturelle og politiske hegemoniet i Europa.6 Ytre høyre leker ikke politikk.
Hvilke samfunn våre europeiske land vil være de neste tiårene, blir en politisk kamp. Skal moderate og liberale krefter vinne over tid, må de stå tidligere opp om morgenen. Hvis disse partiene igjen skal få høy velgeroppslutning og være stabiliserende og samfunnsformende, må de finne tilbake til sitt raison d’être – og utvikle en politikk som er tilpasset det 21. århundre. Spørsmålet er om de evner å ta det ansvaret og om de har vilje til å reposisjonere seg politisk for å sikre en bred og høy oppslutning.
Da denne boka kom ut for første gang i 2021, var jeg preget av et stort alvor overfor den politiske og sosiale utviklingen jeg så i Europa. Det alvoret har ikke blitt mindre, snarere tvert imot. De eksterne
5 Hoffmann 2022
6 Kaiser 2024
og interne utfordringene Europa står overfor, både sosialt, kulturelt, økonomisk og sikkerhetspolitisk, har vokst.
Vi opplever en storkrig på det europeiske kontinentet, høy inflasjon, økte energipriser og etterdønninger etter covid-pandemien.
Mange europeiske land har høy statsgjeld, opplever stor innvandring og at de må bruke mye penger på Ukraina, forsvar og energiomstilling. Samtidig merker veldig mange europeere økonomisk tøffere tider. Dette er en krevende politisk miks som nå er inkludert i bokas drøftinger.
Siden boka sist ble oppdatert, har det vært en rekke valg i europeiske land og i EU som har forsterket de politiske endringene vi har sett over tid. I flere land har den politiske utviklingen gått fra vondt til verre. I boka har jeg inkludert de fleste valgene som har vært avholdt i Europa de siste par årene.
Fordi jeg har gjort en større oppdatering og også utvidet boka, har jeg gitt den en ny hovedtittel: Politisk oppbrudd? Det er en tittel jeg mener er dekkende for de politiske endringene vi nå ser.
Oslo, 1.november 2024
Tarjei Skirbekk
Kapittel 1
Innledning
Den som kommer for sent (i politikken), blir straffet for livet. Mikhail Gorbatsjov7
Det var skumring og litt kaldt i Moskva. Det var i slutten av februar 1991, og jeg satt på med en pirattaxi fra Sheremetyevo internasjonale lufthavn inn til sentrum. Mørket hadde falt på, og det røde Sovjet-flagget vaiet fra toppen av Kreml da vi suste inn mot mitt bestemmelsessted. Min svenske kontakt, som jobbet for Radio Moskva, Sovjetunionens internasjonale radiosender, tok imot meg. Jeg befant meg i hjertet av supermakten vi hadde fryktet så lenge jeg kunne huske, men som nå var i full oppløsning.
Jeg var internasjonal sekretær i AUF, Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, og Moskva var et mellomstopp for å knytte politiske kontakter. Målet var Baltikum. Jeg var på vei til Vilnius, hvor det hadde vært opptøyer og frie valg. I Litauens hovedstad var parlamentet barrikadert, og det hersket en stemning av unntakstilstand. Noen dager senere var jeg valgobservatør i Riga, da mer enn 7 Plog 2004. Dette sitatet «Wer zu spät kommt, den bestraft das Leben», knyttes til siste generalsekretær for det sovjetiske kommunistpartiet og leder for Sovjetunionen, Mikhail Gorbatsjovs, møte med politbyrået til det øst tyske kommunistpartiet i forbindelse med Øst-Tysklands 40 årsjubileum 6. oktober 1989. Det som skal ha blitt sagt, er «Gefahren warten nur auf jene, die nicht auf das Leben reagieren» («Farene venter bare på dem som ikke reagerer på livet»). En måned og 3 dager senere, 9. november 1989, falt Berlin-muren. Det var begynnelsen på slutten for det kommunistiske Øst-Europa og Sovjetunionen. Poenget til Gorbatsjov var å si at tiden for dem hadde rent ut, de hadde forstått for sent at de måtte reformere, og ble straffet deretter.