Fortelling Han hadde rett: det stod om livet. Og det var Vesleblakken som frelste gutten; det sa doktoren siden. Tre dager etter at dette var hendt, kom Ola Jonsen, drengen, opp og bad om å få tale med presten. – Nå, Ola, hva var det? sier far og ser opp fra protokollen, med fjærpennen mellom tennene. – Det står nok itte rekti tel med Vesleblakken, sier Ola rådløst og ser ned på sine krokete fingrer. – Hva feiler hesten? Far er litt blek og har reist seg. – Je trur’n har fått longebetegnelse, sier Ola vekt. Far steg til som i vrede: – Da har du skamkjørt den, Ola. Ola snur og vender skinnhuen mellem fingrene. Så ser han opp. – Det fekk bli anti veslegutt din hell hesten din, sier han skarpt. Far tier; han minnes. – Se til å få bud efter dyrlegen straks, sier han så. – Han er her alt, svarer Ola. – Han skal gjøra sitt, seier’n; ellers så vet’n itte. Far tar hatt og frakk og går ut. Ola følger. Vesleblakken stod på stallen og skalv. Hodet lut, ørene hengende, øyet dødt og lidende, kort ånde, og hoste alt imellom. Og mens lille Johannes lå i sin første, rolige søvn, blek, men med jevne åndedrag etter den overstandne faren droges Vesleblakken med alle sykdommens smerter, båret for å berge guttens liv. Søndag morgen, så snart jeg var kommet i klærne, fór jeg som vanlig ned i stallen. Den sterke, varme hestelukten slo meg i møte i dag som alltid; Storblakken knurpet og skar det frodige høyet mellem tennene, som den pleide; Borka sølte med sin grå, myke snute i vassbøtten; men da jeg kom til Vesleblakkens spiltau,
51
OrdForAlt6-tekstbokKap2.indd 51
30.04.2008 09:17:51