Norsk grammatikk

Donald NorskGram TB.qxd:Donald NorskGram TB

02 02 09

08:48

Side 1

Kirsti Mac Donald

NORSK SOM ANDRESPRÅK

Norsk grammatikk. Norsk som andrespråk består av • teoribok • arbeidsbok • www.norskgrammatikk.cappelendamm.no – gratis nettsted med fasit til arbeidsboka og øvelser Boka er en revisjon av Norsk grammatikk for fremmedspråklige fra 1999.

Norsk som andrespråk • Teoribok •

For å ha utbytte av læreverket må man kunne en del norsk.

Lærere som underviser i faget, vil også ha nytte av læreverket.

•

Norsk grammatikk. Norsk som andrespråk gir en systematisk oversikt over norsk grammatikk, med vekt på å beskrive de grammatiske strukturene og bruken av de ulike formene i et andrespråksperspektiv. Teoriboka og arbeidsboka er nært knyttet sammen.

Norsk grammatikk

Norsk grammatikk

Kirsti Mac Donald

Norsk grammatikk NORSK SOM ANDRESPRÅK Teoribok

Kirsti Mac Donald

Kirsti Mac Donald

Norsk grammatikk NORSK SOM ANDRESPRĂ…K Teoribok

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2009 «Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven og fotografiloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.»

Grafisk formgiver: Ingunn Framgården Sats: Ingunn Framgården Omslagsdesign: Ingunn Framgården Forlagsredaktør: Liv Veum Seljevold Illustrasjoner: Line Jerner: s.14, 19, 22, 23, 25, 33, 38, 55, 64, 66, 71, 73, 82, 93, 123, 129.

Robin Jensen: s. 40, 45, 46, 76, 81, 86, 102, 118.

Scanpix: Laurent Gillieron/EPA s. 8.

Samfoto: Tom Schandy/NN s. 18ø, Naumann s. 18n, Kerstin Mertens s. 24, Ove Bergersen/NN s. 29, Erlend Haarberg/NN s. 69.

O. Væring Eftf. AS: ©Dagfin Werenskiold / BONO 2009 s 11.

Repro: RenessanseMedia AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia 2014 3. utgave 8. opplag ISBN 978-82-02-29254-6

www.norskgrammatikk.cappelendamm.no www.cappelendamm.no

3

Forord Teoriboka i læreverket Norsk grammatikk. Norsk som andrespråk inneholder en systematisk oversikt over norsk grammatikk, med vekt på å beskrive strukturene og bruken av de ulike formene i et andrespråksperspektiv. Forklaringer og regler er formulert ut fra behovet til dem som ikke har norsk som morsmål.

Læreverket består av • teoribok • arbeidsbok • www.norskgrammatikk.cappelendamm.no – gratis nettsted med fasit til arbeidsboka og øvelser Boka er beregnet på ungdom og voksne som lærer norsk som andrespråk/fremmedspråk, og på lærere som underviser i dette faget. For å ha utbytte av boka må man kunne en del norsk.

Boka er bygd opp slik at ordklassene først gjennomgåes. De viktigste bøyningsmønstrene og formelle regler behandles, men mye av vekten ligger på hvordan de ulike formene brukes i praksis.

I siste del av boka behandles setningsledd, setninger, og hvordan man knytter sammen setninger til større helheter. Det blir en del overlapping mellom de to delene. Brukerne får anledning til å se samme fenomen fra ulik synsvinkel, og det gir mulighet til repetisjon av vanskelig stoff.

Innholdsfortegnelsen foran i boka gir hjelp til å finne hvor ulike emner er behandlet.

I tillegg er det et stikkordregister bak i boka der man kan få hjelp til å finne fram til ulike steder der et emne er behandlet. Det er også en del henvisninger i tekstboka til steder der man kan finne mer om et emne.

For lærere som underviser i norsk som andrespråk, vil boka kunne gi hjelp til å finne forklaringer på spørsmål som dukker opp i undervisningen. De kan også finne eksempler som belyser vanlige problemer i undervisningen i norsk som andrespråk.

Arbeidsboka følger teoriboka og gir anledning til å gå grundigere inn på hvert emne.

Ved å bruke arbeidsboka parallelt med teoriboka vil man få mange flere eksempler på de ulike strukturene, og dessuten få praktisert reglene gjentatte ganger, slik at systemet forhåpentlig blir klarere.

Boka er en revisjon av Norsk grammatikk for fremmedspråklige fra 1999.

4

Innledning Norsk språkråd og Utdanningsdirektoratet utga i 2005 nye retningslinjer der de anbefaler grammatiske termer til bruk i skoleverket. Denne terminologien er tatt i bruk i denne boka.

For at ikke terminologien skal gi unødige problemer for dem som er vant med andre begreper, følger her en kortfattet oversikt over de sentrale grammatiske ordene slik de er brukt i denne boka.

Ordklasser Substantiv er navn på personer, ting og fenomener: en mann, ei kake, et vindu, en tanke.

Pronomen er ord som står i stedet for substantiv: han, hun, det, den, de, man.

Spørrepronomen: hvem, hva, hvilken.

Adjektiv beskriver andre ord: grønn, glad, gammel, pen.

Også ordenstallene er adjektiv: femte, syttende.

Determinativer er ord som står som bestemmelser til andre ord og inkluderer: Demonstrativer: det, den, de, denne, dette, disse Possessiver: min, ditt, hennes, vårt, deres Kvantorer som inkluderer • artikler: en, ei, et • grunntallene: fem, ti, tolv • andre mengdeord som: mange, begge, alle, ingen Verb forteller om handlinger og tilstander: gå, leke, lese, bygge, bo.

Tempusformene har til dels fått nye navn: • Formen har lest heter nå presens perfektum (før perfektum).

• Formen skal lese heter nå presens futurum (før futurum).

• Formen hadde lest heter nå preteritum perfektum (før pluskvamperfektum).

• Formen skulle lese heter nå preteritum futurum (før fortidsfuturum el. kondisjonalis).

Adverb forteller mer om handlinger og tilstander: nå, tidlig, opp, ut, dessverre.

Spørreadverb: når, hvorfor, hvordan.

5

Preposisjoner danner sammen med et etterfølgende substantiv eller pronomen preposisjonsfraser: i byen, til deg, om sommeren, enn læreren, som dem.

Som og enn regnes som preposisjoner når de står foran substantiv eller pronomen.

(Se også subjunksjoner under.)

Konjunksjoner binder sammen ord og setninger: og, men, for, så.

Subjunksjoner innleder leddsetninger: fordi, da, etter at, mens, hvis.

Også som og enn er subjunksjoner når de innleder leddsetning.

Infinitivsmerket å regnes som subjunksjon. (Se leddsetning under.)

Setningsledd Subjekt – den som gjør det verbet forteller om: Per lo. Vi gikk. Den gamle hesten stoppet. De unge har det vanskelig.

Verbal – forteller hva som foregår i setningen: Per lo. De har stoppet. De skal flytte.

Objekt – den som handlingen rammer: Vi hjalp dem. Jeg liker naboen min. Jeg har fått brevet som du sendte.

Indirekte objekt – den som mottar objektet: Du sendte meg et brev. De ga læreren en blomst.

Predikativ – beskriver subjektet: Hun er snill. Han vil bli kokk. De er noen hyggelige elever.

Adverbial – forteller mer om handlingene: De kommer i dag. Hun jobber flittig. De kommer med buss. De bor utenfor byen.

Setninger • Helsetning – en selvstendig setning: Det er varmt i dag. Kommer du? Da de kom, ble jeg glad.

• Leddsetning – en del av en helsetning: Da de kom, ble jeg glad. Jeg håper at jeg får ny jobb snart.

Infinitiv regnes også som leddsetning: Jeg håper å få ny jobb snart.

6

Innholdsfortegnelse Innledning Kapittel 1 Substantiv

4 8

Kapittel 5 Verb

57 57 58 59

66 67 67 69 70 74 74 74

Kjønn (genus) Bøyning av substantiv Bruk av ubestemt og bestemt form Genitiv Egennavn Sammensatte substantiv

8 9 14 16 17 19

Kapittel 2 Pronomen

23

Personlige pronomen Ubestemt pronomen Spørrepronomen

23 26 27

Infinitiv Presens Preteritum og presens perfektum Bruk av preteritum og presens perfektum Presens futurum Preteritum perfektum og preteritum futurum Perfektum infinitiv Modale verb S-verb Passiv Imperativ Refleksive verb Sammensatte verb

Kapittel 3 Adjektiv

29

Kapittel 6 Partisipper

76

Bøyning i kjønn og tall Bøyning i bestemt form Ordenstall Andre adjektiv for rekkefølge og plassering Komparativ og superlativ Adjektiv brukt som substantiv

29 33 35

Presens partisipp Perfektum partisipp Partisipper brukt som adjektiv

76 77 77

36 37 40

Kapittel 7 Adverb

81

Tidsadverb Måtesadverb Stedsadverb Modale adverb Spørrende adverb Nektende adverb Gradsadverb Framhevende adverb Sammenbindende adverb Gradbøyning av adverb

81 81 82 83 84 85 85 87 87 88

Kapittel 4 Determinativer

41

Ubestemt artikkel Bestemt artikkel Demonstrativer Dobbel eller enkel bestemmelse?

Possessiver Kvantorer – Grunntall

41 44 44 46 47 50

64 65

7

Kapittel 8 Preposisjoner

89

Tid Sted Tilhørighet Sammenlikning Annen bruk av preposisjonene Sammensatte preposisjonsuttrykk

89 93 96 97 98 99

Kapittel 9 Konjunksjoner og subjunksjoner Konjunksjoner Subjunksjoner

102 103

Kapittel 10 Setningsledd

106

Subjekt Predikativ Objekt Verbal Adverbial

106 110 113 117 127

Kapittel 11 Setninger

129

Helsetninger Leddsetninger Det-setninger Setningsfragmenter

129 132 140 143

Kapittel 12 Sammenbinding av setninger Tillegg Motsetning Tidsforhold Ă…rsaksforhold Sammenlikninger Tegnsetting

146 148 149 152 156 159

Stikkordregister

163

102

146

8

Kapittel 1 Substantiv

Øvelser finner du i arbeidsboka side 8–18.

Kapittel 1 Substantiv Substantiv er navn på personer, ting, fenomener, steder og mye annet.

Vi skiller mellom fellesnavn (appellativer) og egennavn (proprier).

Fellesnavn er generelle betegnelser for personer, dyr, ting, handlinger, tilstander, egenskaper m.m.: en mann, ei jente, et barn, en katt, ei gryte, regn, løping, raseri, vennlighet.

Egennavn er navn på spesifikke personer, dyr, steder, institusjoner, bøker osv. og skrives med stor bokstav: Per, Kari, Olsen, Pus, Bergen, India, Stortinget, Koranen.

Fellesnavn: ei jente og en hund Egennavn: Anne og Tassen

Kjønn (genus) Fellesnavnene kan deles i grupper etter kjønn (genus). Substantivene har tre kjønn i norsk, hankjønn (maskulinum), hunkjønn (femininum) og intetkjønn (nøytrum). Hvilket kjønn et ord er, kan vi se av den ubestemte artikkelen og av bøyningen. Vi bruker artikkelen en foran hankjønnsord, ei foran hunkjønnsord* og et foran intetkjønnsord:

en? ei? et?

Hankjønn

Hunkjønn

Intetkjønn

en gutt en mann en skole en plan en sofa

ei jente ei dame ei lampe ei dør ei seng

et barn et bord et glass et vindu et system

* Hunkjønnsordene kan ha en som artikkel i stedet for ei. I dagligdagse ord er det vanlig med ei de fleste steder i landet. I skrift og i abstrakte ord er en ganske vanlig.

Kapittel 1 Substantiv

Hvilket kjønn er et ord?

Det er sjelden mulig å se av selve substantivet hvilket kjønn et ord er.

Ordets kjønn må læres som en del av ordet. I noen tilfeller kan vi se ordets kjønn av suffikset:

Hankjønn er ord som ender på:

Intetkjønn er ord med disse suffiksene:

-sjon: -else: -ning: -het: -dom: -nad: -skap: -isme:

(uttalt -mang): departement (uttalt -ment): fundament -eri: bakeri, tyveri, skriveri -dømme: kongedømme, herredømme -skap: (omfatter personer): vennskap, selskap -gram: telegram, program -um: publikum, unikum -em: problem, system -tek: bibliotek, apotek -mål: søksmål, spørsmål

stasjon, immigrasjon forståelse, bekreftelse bygning, flyktning kjærlighet, vanskelighet alderdom, barndom stønad, søknad (abstrakter) kunnskap, vitenskap kapitalisme, humanisme

Mange personbetegnelser er også hankjønn: -er: -ing: -ist: -tor: -tør: -log: -ent: -ant:

lærer, tyrker, politiker viking, sørlending nasjonalist, kapitalist rektor, eksaminator direktør, amatør psykolog, filolog assistent, student asylant, demonstrant

-ment:

Hunkjønn er ord som ender på: -inne: -erske: -ing:

gudinne, vertinne, venninne husholderske, syerske, pleierske (ord dannet av verb) regjering, trening

Spesielle hunkjønnssuffikser brukes lite nå. En student, en sykepleier, en lærer, en professor, en doktor, en maskinist betegner både menn og kvinner.

Bøyning av substantiv Substantivene bøyes i flertall og i bestemt form. Det finnes noen ulike mønstre for bøyningen, og noen substantiv har uregelmessig bøyning. En del substantiv kan bøyes på mer enn én måte. I oversikten under er de vanligste formene brukt.

9

10

Kapittel 1 Substantiv

Hovedmønster De fleste substantiv bøyes etter dette mønsteret: Entall

Flertall

Ubestemt

Bestemt

Ubestemt

Bestemt

Hankjønn en gutt en skole

gutten skolen

gutter skoler

guttene skolene

Hunkjønn ei jente ei dør

jenta * døra

jenter dører

jentene dørene

Intetkjønn et bilde et program

bildet programmet **

bilder programmer

bildene programmene

Bestemt form I bestemt form entall ender hankjønnsord på -(e)n. * A-endelsen dominerer i hunkjønn i muntlig språk de fleste steder i landet i ord med konkret betydning. I mer formelt språk er det ganske vanlig å bruke endelsen -en, særlig når det gjelder ord med abstrakt innhold.

Intetkjønnsord ender på -(e)t. ** Vi skriver bare én m i slutten av et ord. Når ordet bøyes, slik at det kommer en vokal etter m-en, skriver vi imidlertid to m-er etter en kort vokal.

Flertall I ubestemt form flertall er endelsen i de fleste ord -(e)r. I bestemt form flertall ender de fleste ord på -(e)ne. Intetkjønnsord kan ha -a i bestemt form flertall. Se neste punkt.

Noen ord får sammentrukket form i flertall. Det gjelder ord på -el og noen ord på -er. Hvis ordet har dobbelt konsonant, blir den forenklet: en regel en onkel en sommer

mange regler to onkler to somrer (eller: to somre, se under)

alle reglene onklene mine somrene

Kapittel 1 Substantiv

11

Ingen endelse i ubestemt form flertall Intetkjønnsord med én stavelse har ingen endelse i ubestemt form flertall og følger dette mønsteret: Entall

Flertall

Ubestemt

Bestemt

Ubestemt

Bestemt

et land et glass et hus et barn et bein

landet glasset huset barnet beinet

land glass hus barn bein

landene glassene husene barna beina

Barna og beina skal ha -a i bestemt form flertall. De andre intetkjønnsordene kan ende på -a i stedet for -ene: landene/landa, husene/husa.

-a er mer brukt i talespråket enn i skriftspråket.

Odins hest Sleipne hadde åtte bein. De åtte beina gjorde at hesten kom seg raskt rundt i verden.

12

Kapittel 1 Substantiv

Unntak: et sted

steder

stedet

stedene

En del han- og hunkjønnsord med én stavelse får heller ikke endelse i ubestemt form flertall:

en ting mange ting

en feil fem feil

en sko to sko

ei mus noen mus

en løk tre løk

en takk tusen takk

De fleste ord for mål og valuta får ikke endelse i flertall:

en liter to liter

en meter tre meter

ei mil mange mil

en kilo fire kilo

en dollar ni dollar

en euro ti euro

et dusin to dusin

-e i ubestemt form flertall Personbetegnelse som ender på -er, og en del andre ord på -er, får bare -e i ubestemt form og -ne i bestemt form:

Entall

Flertall

Ubestemt

Bestemt

en inder en baker en fotgjenger en genser

inderen bakeren fotgjengeren genseren

Ubestemt

Bestemt

indere bakere fotgjengere gensere

inderne bakerne fotgjengerne genserne

søstre mønstre teatre foreldre

søstrene mønstrene teatrene foreldrene

Noen får sammentrukket form: ei søster et mønster et teater en forelder

søstera mønsteret teateret forelderen

Kapittel 1 Substantiv

Uregelmessig bøyning Noen vanlige ord har spesiell bøyning:

Entall

Flertall

Ubestemt

Bestemt

ei bok en bonde en bror en far en fot ei datter ei hånd et håndkle et kne en mann ei mor ei natt ei rot ei strand ei tann et tre ei tå et øye

boka bonden broren faren foten dattera hånda håndkleet kneet mannen mora natta rota stranda tanna treet tåa øyet

Ubestemt bøker bønder brødre fedre føtter døtre hender håndklær knær menn mødre netter røtter strender tenner trær tær øyne

Bestemt bøkene bøndene brødrene fedrene føttene døtrene hendene håndklærne knærne mennene mødrene nettene røttene strendene tennene trærne tærne øynene

Bøyningsformene som er nevnt i oversiktene over, er de mest vanlige.

Men en del av substantivene har mer enn én tillatt form. I ei ordliste kan man finne alternative bøyninger.

Ord uten flertall Noen ord har normalt ikke flertallsform. De beskriver noe som ikke kan telles. Det gjelder stoffer og masser: snø, korn, mel, ris, melk, sand, luft, silke.

Det gjelder også mange abstrakter: takknemlighet, tro, tvil, trøbbel, lykke, hell.

Ordene har bestemt form etter vanlig mønster: Snøen kom tidlig. Jeg har brukt opp melet. Melka er sur. Hellet forlot dem.

13

14

Kapittel 1 Substantiv En del ord kan betegne stoff eller masse i noen sammenhenger, men ulike typer eller eksemplarer av stoffet i andre sammenhenger: Vi fikk masse vin. Vi fikk to viner til middagen. (= to ulike typer) Det er mye stein i Norge. Det lå to store steiner i veien.

Ord i flertall Noen ord brukes mest i flertall, selv om de fleste av dem også har en entallsform: penger, forfedre, briller, søsken, grønnsaker. Noen ganger kan vi bruke entallsformen og flertallsformen i samme betydning:

Hvor er brillene mine?

Jeg kjøpte nye bukser / ei ny bukse.

Disse brillene / denne brillen er fin(e).

Shortsen min / Shortsene mine er blitt for trang(e)!

Bruk av ubestemt og bestemt form Substantivene kan stå i ubestemt eller bestemt form. Hvilken form som brukes, bestemmes av ulike forhold.

Skille etter betydning Et viktig skille mellom ubestemt og bestemt form er om tilhøreren kjenner til det vi snakker om, eller forstår hva vi henviser til ut fra situasjonen. Bestemt form viser til noe kjent: Hvordan smaker kaka?

Jeg er ferdig med oppgaven.

Jeg har vondt i hodet.

Han brakk beinet.

(→ den vi har servert) (→ den vi skulle gjøre) (→ selvfølgelig mitt hode) (→ sitt eget bein)

Hvis vi sammenlikner parsetningene under, kan vi si at vi bruker formene til høyre når vi regner med at tilhøreren vet hvem eller hva substantivene henviser til:

Se også side 107 og 114.

Ubestemt form

Bestemt form

I dag traff jeg en amerikaner.

Jeg snakket med en konsulent.

En lærer forklarte meg det.

Vi plukket epler.

I dag traff jeg amerikaneren.

Jeg snakket med konsulenten.

Læreren forklarte meg det.

Vi plukket eplene.

Kapittel 1 Substantiv

15

Ofte kan vi velge om vi vil presentere noe som nytt eller kjent. Vi innleder ofte ny informasjon med Det er ... eller Jeg har ... .

Ubestemt form

Bestemt form

Det er godt klima på Madeira.

Det er en fin måne i kveld.

Det går en god film på Saga.

De har dårlig økonomi.

Hun har god lønn.

Klimaet på Madeira er godt.

Månen er fin i kveld.

Filmen som går på Saga, er god. Økonomien er dårlig.

Lønna er god.

Ubestemt form kan vise til noe generelt som i eksemplene under til venstre, mens bestemt form kan vise til noe spesifikt, til bestemte eksemplarer, slik vi ser i eksemplene til høyre:

Ubestemt form

Bestemt form

Liker du fisk?

Frukt er godt.* Grønnsaker er bra.

Han elsker bøker.

Liker du fisken?

Frukten er god.

Grønnsakene er bra.

Han elsker bøkene.

* Formen godt forklares på side 111.

Skille etter formelle regler Ofte er det formelle grunner til at vi må bruke bestemt eller ubestemt form. Substantivet skal stå i ubestemt form sammen med visse ord og i bestemt form sammen med andre ord. Vi har ubestemt form etter ubestemt artikkel, etter genitiv og etter possessiver. Også etter hvilken, hver, noen, flere og (oftest) mange står substantivet i ubestemt form.

Foran possessiver, derimot, står substantivet i bestemt form. Sammen med visse preposisjonsuttrykk står også et substantiv i bestemt form.

Ubestemt form

Bestemt form

en bil min bil Pers bil hvilken bil noen biler mange biler

en av bilene bilen min bilen til Per hvilken av bilene noen av bilene mange av bilene

Kjenner du kona hans?

Kjenner du hans kone?

16

Unntak, se side 34 og 46.

Kapittel 1 Substantiv Vanligvis har også substantivet bestemt form etter et adjektiv i bestemt form og etter demonstrativer: den fine bilen, denne bilen, disse bilene.

Legg merke til bruken av bestemt og ubestemt form i målsuttrykk:

Vi betaler 1000 kroner per måned.

Vi betaler 1000 kroner i måneden.

Ubestemt form

Bestemt form

100 kroner per kilo 100 kroner per time 8 timer per dag 500 kroner per uke 40 timer per uke

100 kroner kiloen 100 kroner timen / i timen 8 timer dagen / om dagen 500 kroner uka / i uka 40 timer i uka

Genitiv Genitiv uttrykker en form for eierskap eller tilknytning. Både fellesnavn og egennavn kan stå i genitiv. Genitiven står foran ordet den beskriver, og ender vanligvis på -s. Substantivet etter genitiv står alltid i ubestemt form: Larsens hus, Marias bil, Indias hovedstad, Polens historie USAs politikk, lærerens rolle, krigens grusomheter Norsk skal bare ha apostrof (') i genitiv i ord som ender på s, x eller z.

Disse ordene får ikke noen ny -s: Tomas' familie, Sokrates' filosofi, Marx' tanker, SAS' rutenett.

Egennavn står ofte i genitiv. Fellesnavn får oftest genitiv i bestemt form, men alle former kan stå i genitiv: en fars plikt, farens plikt, fedres plikt, fedrenes plikt.

Bruk av genitiv Genitiv uttrykker mange former for eierforhold og tilknytning: Eierforhold: Karis hus, barnas leker, naboens bil Tilhørighet: Karis planer, Syrias hovedstad, barnas sykdom, naboens privatliv, moras sykdom Del av noe: semesterets start, årets begynnelse, husets bakside I uttrykk for mål og størrelse er genitiv mye brukt: Tid:

tre ukers ferie, fem minutters pause, to års utdanning

Kapittel 1 Substantiv Alder: Vekt: Antall:

et fem års barn, fem hundre års historie en ti kilos laks, en to tonns lastebil en fire dørs bil, en fem retters middag, en tre roms leilighet

Målsleddet kan være et sammensatt ord: en treroms leilighet, en fembarns familie, et tomotors fly.

Ofte bruker vi en preposisjonsfrase i stedet for genitiv (se side 96).

Men det er ikke alle genitiver som lar seg skrive om med preposisjon: Kinas historie, kunstens rolle, medienes makt, filosofiens funksjon.

Sammensetninger og som-setninger kan også tilsvare genitiv: semesterstart, en fembarnsfamilie, en halvkilospakning, et barn som er fem år, makten som mediene har Genitiv etter til Vi har en del faste uttrykk med genitiv etter til: gå til fots, gå til topps, gå til sengs, komme til bunns i noe, sette seg til bords, dra til fjells.

Også noen andre preposisjonsuttrykk får substantiv i genitiv: på Pers vegne, for Pers skyld.

Egennavn Egennavn (proprier) er først og fremst navn på personer og steder. Det er også navn på bøker, filmer, institusjoner o.a. Egennavn har normalt ikke artikkel og bøyes heller ikke. De skrives med stor bokstav: Europa, Pakistan, Paris, Olsen, Anne, Dagbladet.

Regelrett skriving av navn med flere ord er at bare første ord skal ha stor bokstav. De andre ordene skrives med liten bokstav – dersom de ikke er egennavn: De forente stater, Den tsjekkiske republikken, De arabiske emiratene, Den europeiske union, «Et dukkehjem», «Den guddommelige komedie», «Dyrene i Hakkebakkeskogen».

Mange forfattere, institusjoner o.l. velger likevel andre varianter: Det norske Arbeiderparti, Den Norske Bank, Dagens Næringsliv, iPod, Se og Hør, Sosialistisk Venstreparti.

Sammensetninger som angir en del av et geografisk område, skriver vi med bindestrek og stor bokstav også i første ledd: Nord-Korea, MidtNorge, Sør-Europa, Nord-Polen (staten Polen).

17

18

Kapittel 1 Substantiv Når sammensetningene er et eget navn, skrives de i ett ord: Midtøsten, Vestlandet, Sørlandet, Nordpolen (Arktis).

Sørpolen

Sør-Polen Egennavn bøyes ikke, men mange egennavn står i bestemt form: Nordsjøen, Middelhavet, Alpene, Atlasfjellene, Kanariøyene, Hebridene, Seychellene.

Stor bokstav: Tomas, Norge Liten bokstav: nordmann, norsk, lørdag, desember

Når en sammensetning med egennavn ikke lenger er et stedsnavn, skriver vi liten bokstav: en norgesvenn, bergenspolitikken, italiaferie. Da er ordene fellesnavn.

Navn på innbyggerne i et land eller på et sted regnes ikke som egennavn, og de skrives med liten bokstav: en nordkoreaner, en polakk, en brite, en vestlending.

Navn på dager og måneder er heller ikke egennavn på norsk: søndag, april.

Kapittel 1 Substantiv

Sammensatte substantiv Et substantiv kan få sin betydning avgrenset eller spesifisert ved at vi setter et annet ord foran det og lager et sammensatt substantiv, for eksempel: fotball, håndball, tennisball, golfball, badmintonball, badeball

ei bok

Sammensatt substantiv

ei bok med ord ei bok til å lese i ei bok til å bruke på skolen ei bok for barn ei bok for ungdom ei bok med eventyr ei bok med grammatikk

ei ordbok ei lesebok ei skolebok ei barnebok ei ungdomsbok ei eventyrbok ei grammatikkbok

Det siste ordet i et sammensatt substantiv er et substantiv. Det første ordet kan være ulike typer ord, oftest: Substantiv:

ei ordbok, ei barnebok, en ungdomsskole, en kjøkkenstol, et stuebord Verb i infinitiv: ei lesebok, et skrivebord, en liggestol, et soverom, et spisebord Adjektiv: et blåbær, en storby, en godstol, varmtvann, en bestefar, ei småjente Adverb: en oppgang, en innekatt, en hjemme-pc, et utested, en bortebane Preposisjon: en overgang, et påskudd, en avtale, et frafall, en motstand

I de fleste tilfellene setter vi ordene direkte sammen. Dersom tre like konsonanter støter sammen, sløyfer vi den ene: ull + lue → ullue, vill + laks → villaks. (Se også under.)

19

20

Kapittel 1 Substantiv Noen ganger har vi en s, en e eller en bindestrek mellom ordene: Sammenbinding med s Når første ledd er et substantiv, har vi noen ganger en s mellom de to delene av ordet. Alle ord som ender på -sjon, -het, -else, -tet, -skap, -dom, og en del andre ord, som sport og arbeid, får s når de settes foran et annet substantiv: ei ungdomsbok, en informasjonssjef, kjærlighetsproblemer en minoritetsfi1m, en selskapskjole, et arbeidssted, et sportsblad Når det siste substantivet begynner på -s, får vi to s-er: sportssko, ungdomsskole.

Sammenbinding med e En del enstavelsesord får -e etter seg når de settes foran et annet substantiv: ei barnebok, et juleselskap, et gutterom, en rockekonsert, lammestek, en vennetjeneste Bindestrek Noen ganger setter vi bindestrek mellom ordene i stedet for å skrive dem direkte sammen. I noen tilfeller blir betydningen av sammensetningen klarere når man deler sammensetningen opp. Ord der tre like konsonanter ville komme etter hverandre, kan skrives med bindestrek: topp + prioritet → topp-prioritet eller topprioritet, vill + laks → vill-laks eller villaks Sammensetninger der det ene leddet er en forkortelse, kan skrives med bindestrek: hjemme-pc, EU-kamp, p-pille Andre sammensetninger med bindestrek er: en tur-retur-billett, ikke-røyker, Nord-Norge, Sør-Italia Ord som afroamerikaner, norsksomalier blir ofte skrevet med bindestrek, men normalisert skrivemåte er uten bindestrek.

Kapittel 1 Substantiv Når vi utelater en del av et sammensatt ord fordi samme ord gjentas, må det erstattes av bindestrek: skole- og helsepolitikk (= skolepolitikk og helsepolitikk) barne- og ungdomsskole (= barneskole og ungdomsskole) barnetøy og -sko (= barnetøy og barnesko) Flere ledd Det kan være mer enn to ord i en sammensetning: et lag som representerer landet → et landslag landslaget i håndball → håndballandslaget håndballandslaget for jenter → jentehåndballandslaget Når det første ordet i sammensetningen selv er sammensatt, får vi noen ganger inn en s: barneklær → småbarnsklær ullklær → bomullsklær vinglass → hvitvinsglass

Bøyning av sammensatte substantiv Når det første ordet i et sammensatt substantiv er et verb, står det i infinitiv og bøyes ikke: ei skrivebok, et soverom, en gåtur, ei fiskestang.

Når det første ordet er et adjektiv, bøyer vi det ikke: en storby, et stormagasin, storfamilier. Ganske ofte står likevel adjektivet i en bøyd form: varmtvann, kaldtvann, tungtvannet, ei lillesøster, en smågutt, en småby, eldreomsorg, ei bestemor.

Men adjektivet i en sammensetning forandres ikke når substantivet bøyes, slik et vanlig adjektiv gjør:

Entall

Flertall

Ubestemt

Bestemt

Ubestemt

Bestemt

en stor by en storby

den store byen storbyen

store byer storbyer

de store byene storbyene

21

22

Kapittel 1 Substantiv Når et adjektiv settes sammen med et substantiv, får det vanligvis en mer avgrenset betydning enn adjektivet har når det står alene.

En tysk lærer er en lærer som er tysk.

En tysklærer er en lærer som underviser i tysk.

Et blått bær er hvilket som helst bær med blå farge.

Et blåbær er en bestemt bærtype.

Det er det siste ordet som bestemmer ordets kjønn og bøyningen av ordet:

Entall

Flertall

Ubestemt

Bestemt

Ubestemt

Bestemt

en hytteferie ei feriehytte

hytteferien feriehytta

hytteferier feriehytter

hytteferiene feriehyttene

Når et substantivs betydning avgrenses av et annet substantiv, skrives de alltid sammen: Sjokoladekake med sjokoladepynt

Kapittel 2 Pronomen

Kapittel 2 Pronomen

23

Øvelser finner du i arbeidsboka side 19–24.

Pronomen er ord som kan stå i stedet for et navn eller et annet substantiv.

Per liker Kari.

Han (= Per) besøker henne (= Kari) ofte.

Kari har kjøpt bil.

Den (= bilen) er flott.

Personlige pronomen Subjektform

Objektform

Refleksiv form

jeg du han hun den det

meg deg ham/han henne den det

meg deg seg seg seg seg

vi dere de

oss dere dem

oss dere seg

Entall 1 2 3 3 3 3 Flertall 1 2 3

Hun og han bruker vi mest om personer. Hun bruker vi om jenter og damer, han om gutter og menn. Noen bruker han og hun om dyrene sine; det virker mer personlig enn den. Det hender også at noen omtaler båten eller bilen sin som hun, men det er ikke standard bokmål.

Om ting, fenomener og oftest også om dyr bruker vi den og det. Vi bruker den når substantivet som pronomenet står for, er hankjønn og hunkjønn, og vi bruker det når substantivet er intetkjønn.

De har en hund. Den heter Akki.

Hvordan er boka? Den er fin.

(en hund = hankjønn) (ei bok = hunkjønn)

Den brukt om personer – se side 45.

24

Kapittel 2 Pronomen Hvordan er huset? Det er flott.

Vi har et nytt system. Det er komplisert.

(et hus = intetkjønn) (et system = intetkjønn)

Om steder bruker vi den eller det etter grammatisk kjønn. Byer, øyer og elver omtales med den (en by, en hovedstad, ei øy, ei elv). Land og hav omtales med det (et land, et hav): Hva heter hovedstaden i Latvia? Den heter Riga.

Hvor ligger Madeira? Den ligger i Atlanterhavet.

Hvor ender Nilen? Den renner ut i Middelhavet.

Hvor ligger Latvia? Det ligger mellom Estland og Litauen.

Hva heter havet mellom Afrika og Europa? Det heter Middelhavet.

Mandal er en pen by. Den ligger på Sørlandet.

Flertall er de – uavhengig av naturlig og grammatisk kjønn: Hvor er barna? De er på skolen.

Hvor er koppene? De er i skapet.

Kapittel 2 Pronomen

25

Stedsnavn i flertallsform erstattes også av pronomenet de: Hvor ligger Maldivene? De ligger utenfor India.

Hvor er Atlasfjellene? De er i Nord-Afrika.

Subjektform og objektform Subjektformen brukes når pronomenet er subjekt i setningen. Ellers brukes objektformen (se side 23): Jeg elsker deg. Jeg tenker på deg hele dagen.

Han hjelper henne ofte. Han går på besøk til henne hver dag.

De kom før oss, men etter ham. Kan du vente på dem?

Hun er eldre enn meg. Han er like gammel som deg.

Også etter Det er / Det var er objektformen vanlig, men subjektformen kan brukes når det kommer en som-setning etter: Hvem er det? Det er bare meg.

Det var meg/jeg som gjorde det.

Hei, det er meg!

Refleksiv form Refleksiv form bruker vi når subjekt og objekt viser til samme person(er).

Handlingen retter seg mot subjektet selv, og det er ikke andre personer som er involvert i handlingen: Jeg må vaske meg. Vi gleder oss til ferien. Dere må skynde dere.

Den refleksive formen er lik objektformen i 1. og 2. person, mens 3. person har en egen refleksiv form: seg.

De gleder seg til ferien. Hun prøver å konsentrere seg. Katten vasker seg.

Se også refleksive verb på side 74.

Hun sminker seg.

Hun sminker henne.

26

Kapittel 2 Pronomen

Annen bruk av det Det kan også vise tilbake til ord som er hankjønn eller hunkjønn eller står i flertall. Ordene har da generell betydning og står i ubestemt form.

Det kan også vise til hele setninger eller deler av setninger: Du trenger ei jakke.

Du trenger ski.

Vi må kjøpe mye mat.

Forberedelsen er viktig.

Det blir hyggelig å dra på tur.

Mer om det på side 140.

Det får jeg låne.

Nei, det har jeg.

Det ordner jeg.

Jeg skjønner det.

Jeg håper det!

I tillegg brukes det når henvisningen er ubestemt: Det blåser. Det er klart at … .

Høflig form Når vi snakker eller skriver til en vi ikke kjenner så godt, kan vi bruke en høflig form i stedet for du og deg:

3. person entall

Subjektform

Objektform

Refleksiv form

De

Dem

Dem

Kan De hjelpe meg litt? Kan jeg hjelpe Dem? Klarer De Dem bra?

Det tilsvarer: Kan du hjelpe meg litt? Kan jeg hjelpe deg? Klarer du deg bra?

Denne formen bruker vi bare når vi snakker til én person. Når vi snakker til flere, bruker vi dere på vanlig måte: Kan dere hjelpe meg litt? Kan jeg hjelpe dere? Klarer dere dere bra?

Ubestemt pronomen Man og en bruker vi når vi uttaler oss generelt om mennesker uten å vise til spesielle personer. Både man og en kan brukes som subjekt: Man trenger litt ferie av og til. Man må ikke bare jobbe.

En kan ikke stole på avisene nå for tida.

Kapittel 2 Pronomen Når pronomenet ikke er subjekt, kan vi bare bruke en: Man skal ikke tro alt det folk sier til en.

Refleksiv form er seg: Man burde glede seg over andres suksess. En må konsentrere seg.

Vi bruker ofte folk eller du på samme måte som man/en: Du kan ikke stole på avisene. Folk sier så mye rart.

I denne betydningen er folk flertall og brukes bare i ubestemt form: Folk er rare.

Spørrepronomen Hvem Hvem bruker vi for å spørre om personer. Hvem står normalt først i et spørsmål og har ikke noe substantiv etter. Preposisjoner står vanligvis til slutt: Hvem er det? Hvem har du invitert?

Hvem bor du hos? Hvem snakket du med?

I mer formelt språk kan preposisjonen komme foran, men det er alltid riktig med preposisjonen til slutt: Med hvem avtalte du dette? Hvem avtalte du dette med?

Når vi spør hvem som eier noe, er det vanlig med uttrykk som: Hvem eier denne jakka? Hvem eier denne leiligheten?

I muntlig språk brukes hvem sin som eieform. Sin må bøyes i kjønn og tall etter substantivet: Hvem sin bil er det? Hvem si jakke er det?

Hvem sitt skjerf er det? Hvem sine bøker er dette?

27

28

Kapittel 2 Pronomen

Hvilken Hvilken kan vi bruke foran substantiv. Hvilken bøyes i kjønn og tall: Hankjønn/hunkjønn: Hvilken lærer har du fått? Hvilken klokke er riktig?

Intetkjønn: Hvilket rom er ditt? Hvilket svar fikk du?

Flertall: Hvilke elever skal fortsette? Hvilke saker er dine?

Vanligvis kommer en preposisjon til slutt i spørsmålet: Hvilken gruppe går du i? Hvilken by kommer de fra?

Hvilke jobber søker du på?

Men det er også mulig å begynne med preposisjon i noen uttrykk: I hvilken gruppe går du? Fra hvilken by kommer de?

I noen uttrykk er foranstilt preposisjon det naturlige: Av hvilken grunn ble det forandret? (= Hvorfor) På hvilken måte skal vi løse dette problemet? (= Hvordan)

Hva Hva bruker vi for å spørre om ting, hendelser og situasjoner.

Preposisjoner står normalt til slutt i spørsmålet: Hva er det? Hva gjør du? Hva skjedde? Hva er det som foregår?

Hva vil du bære dette i? Hva snakket dere om? Hva skal jeg skrive med?

I stedet for hvilken kan man i muntlig språk bruke hva for en/ei/et/noen.

En bruker vi foran hankjønnsord, ei foran hunkjønnsord, et foran intetkjønnsord og noen foran flertall: Hva for en bil er din?

Hva for ei veske er di?

Hva for et rom skal vi bruke?

Hva for noen oppgaver skal vi gjøre?

Når det er snakk om hvilken type noe er, kan vi bruke hva slags: Hva slags kurs er dette?

Hva slags oppgaver gjør dere?