Innsteg
en minoritet. For andre var den litt viktig, og da særlig som kultur og kulturelt «lim». Kirkens samlende funksjon i krisetider viste det siste. Noen av de prosessene som førte fram til denne situasjonen kom «ovenfra» – det vil si fra staten, embetsverket, som lenge omfattet prestene, og ved politiske beslutninger. Andre kom «nedenfra», fra det aktive kristenfolket. Noen kom «utenfra», fra sekulær ideologi og internasjonale hendelser og strømninger. Denne framstillingen handler både om kristendom «ovenfra» med vekt på stat, lovgivning, statskirke og skole, om kristendom «nedenfra» med vekt på hverdagskristendom og lekfolk i mange former for trosfellesskap, og om hvordan kristendom og kristne er blitt påvirket «utenfra» og selv har påvirket omgivelsene. Det er liten tvil om at kristendom betyr mindre kulturelt og samfunnsmessig i Norge nå enn for 200 år siden. Denne framstillingen er likevel mer en mangfolds- og endringshistorie enn en undergangshistorie. På noen måter er det vanskelig å overdrive kristendommens betydning i Norge. Den skapte vestlige verdier og tenkemåter og har fortsatt kulturelt herredømme (dominion) i Europa, spissformulerer en britisk historiker, som også hevder at verdensdelen vår er kristen selv om kirkene tømmes. Grunnen er den kristne arven han finner i alt fra naturvitenskap, kunst og politikk til religionskritikk og homofiles rettigheter.1 Kristendom som kulturelt og verdimessig rammeverk er viktig, og kristendommens samfunns- og kulturskapende kraft er tema i denne framstillingen med eksempler fra politikk, jus, økonomi, utdanning, sosiale forhold og moralsyn. Samtidig er kristendom mer enn et kulturelt rammeverk. De spesifikt religiøse sider med tro, som personlig identitet og levd liv i kristne fellesskap, har avgjørende betydning.
Fra stabilitet og tradisjon til raske skifter og mangfold Utover på 1800-tallet gikk det norske samfunnet inn i endringsprosesser med spenninger mellom gammelt og nytt, også på det religiøse området.2 Det politiske eneveldet fra 1700-tallet ble erstattet av et demokratisk «organisasjonsvelde», og en religiøs enhetskultur ble gradvis avløst av en livssynsmessig mangfoldskultur. Begrepene tradisjonalitet og modernitet kan beskrive endringer som dette. Tradisjonalitet dominerte før 1800. Da var samfunnet førmoderne og preget av tradisjoner og langsomme utvik lingsrytmer uten store brudd. Kristen tro og virkelighetsforståelse var selvsagt. Stabilitet, kontinuitet, sikkerhet og enhet var mål for samfunnsutviklingen og troslivet. Det førmoderne samfunnet hadde hierarkiske og autoritære styringssystemer som var teologisk begrunnet og legitimert i Guds vilje: Konge og stat hadde fått makt fra Gud, og utøvde makt på vegne av ham. Hensynet til fellesskapet ble høyere prioritert enn hensynet til individet når det var motsetninger mellom dem. Det gjaldt også på det religiøse området. Tanken om at felles tro sikret og styrket enhet og stabilitet i samfunnet sto sterkt, og var et viktig argument for å begrense den enkeltes religionsfrihet. En moderne og mer individfokusert epoke begynte på 1800-tallet. Nå ble utviklingen tydeligere drevet fram nedenfra gjennom folkebevegelser og demokratiske prosesser. Utviklingen gikk også raskere enn før, med reform og innovasjon i store deler av samfunnslivet, inkludert i kristne sammenhenger. En kristen virkelighetsforståelse ble utfordret av vitenskapelige virkelighetsforståelser der religion ikke hadde noen plass. Frihet, fornuft og vitenskapeliggjøring ble idealer, samtidig som følelser ble positivt vektlagt. Hensynet til den enkelte ble sterkere prioritert. Det er likevel for enkelt å si at
/ 15
