1 Substantiv
1.1 Innledning Norske substantiv har tre kjønn (genus). Det er også mange andre språk som skiller mellom to eller tre grammatiske kjønn, men det er lite samsvar språkene imellom når det gjelder hvilket kjønn et ord er. Det er heller ikke alle språk som har genusforskjeller i substantiv. Det er derfor vanskelig for de fleste som vil lære norsk, å velge riktig artikkel til et substantiv. Verre er det kanskje at bruken av ubestemt artikkel, og skillet mellom bestemt og ubestemt form, er ukjent for mange. Dette skillet finnes i romanske og germanske språk, men i mange av de andre språkene som er representert her i landet, er skillet mellom bestemt og ubestemt form og bruken av ubestemt artikkel ukjent. Av kasus har vi i norsk nå bare genitiv i tillegg til grunnformen, mens andre språk kan ha for eksempel fire, seks, sju eller flere kasus. Denne mangelen på kasus i norsk kan ha konsekvenser blant annet for ordstillingen (se 6.1) og for preposisjonsbruken. Et karakteristisk trekk ved norske substantiv er også at vi er glad i å lage sammensetninger av dem.
1.2 Hvordan kan vi vite hvilket kjønn et substantiv er? For noen ord er det sammenheng mellom naturlig kjønn og genus. Gutt, okse, hane, hingst er hankjønn. Jente, ku, høne, hoppe er hunkjønn. Men dette gjelder bare ganske få ord. Ellers kan ordenes kjønn virke nokså tilfeldig. I mange språk er det slik at man kan se på endelsen av ordet hvilket kjønn det er, men i norsk er det stort sett ikke mulig å si noe om genus når vi ser ordet i ubestemt form uten artikkel. Derfor er det en god regel å lære substantivet i en form som viser genus, altså enten i ubestemt form med artikkel eller i
11