Norsk grammatikk for læreren

KIRSTI MAC DONALD

NORSK GRAMMATIKK

for læreren

SPØRSMÅL OG SVAR NÅR NORSK ER ANDRESPRÅK

© CAPPELEN DAMM AS, 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Grafisk formgiving og sats: Kristin Gjestrum Omslagsdesign: Kristin Gjestrum Omslagsfoto: Kalawin, iStock Forlagsredaktør og bilderedaktør: Liv Veum Seljevold Foto: Thinkstock Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2014 ISBN 978-82-02-47589-5 2. utgave 1. opplag Informasjon om Cappelen Damms utgivelser: www.cdu.no www.cappelendamm.no www.cappelendammundervisning.no

Forord

Hva slags bok er dette?

Når vi skal undervise i norsk som andrespråk, tar det som oftest ikke lang tid før vi blir sørgelig klar over at den grammatikken vi selv har lært, ikke strekker til for å forklare mange av problemene som dukker opp. Det vi ser på som selvfølgeligheter i vårt eget språk, fortoner seg annerledes når man ikke er vokst opp med språket: Når trenger vi ubestemt artikkel? Når skal vi ha bestemt form? Hvilke regler har vi for preposisjonsbruk? Hvordan er reglene for ordstilling?

Boka hjelper til med å finne forklaringer på hva slags «regler» vi bruker når vi avgjør hva som er riktig og feil norsk.

I denne utgaven er de grammatiske termene som Norsk språkråd og Utdanningsdirektoratet anbefaler, innarbeidet. En liste med ny og gammel terminologi finnes bak i boka.

Hvem er boka for?

Boka henvender seg spesielt til lærere som underviser i norsk som andrespråk. Innholdet er relevant både for lærere som er ferske i faget, og for dem som har holdt på en stund, for lærere med elever på lavt nivå og for dem som har viderekomne elever.

For en lærer er det vanskelig å demonstrere og forklare noe hun eller han ikke selv har full innsikt i. Jo sikrere læreren er, desto lettere er det å formulere gode svar, lage gode eksempler og å komme med enkle regler.

Planlegging av undervisningen og valg av lesestoff er også enklere, når læreren har oversikt over sider ved norsk som ofte skaper problemer for innlærerne. En del bommerter kan unngås hvis læreren vet

3

Forord

at mye av det som ser enkelt og greit ut, faktisk er ganske kompliserte saker.

Kursdeltakere og studenter med god grunnopplæring i norsk og interesse for grammatikk kan også finne svar på ting de lurer på, i denne boka.

Spørsmål og svar Boka er bygd på vanlige spørsmål som dukker opp i undervisningen.

Det er tatt med eksempler på typiske feilsetninger fra elever.

I teksten markerer * at eksemplet er ugrammatisk, ? at eksemplet er tvilsomt.

Feilene blir kommentert med forklaringer på hva slags skrevne – og uskrevne – regler som blir brutt. Bruddene blir delvis kommentert ved å vise til at andre språk har andre strukturer enn norsk.

Jeg har valgt ikke å henvise til bestemte andre språk når jeg påpeker ulikheter mellom strukturene i norsk og i andre språk, av flere grunner. Det blir bare et lite utvalg språk man kan henvise til, og man er gjerne avhengig av annenhåndsinformasjon og kan derfor lett bringe videre mangelfulle opplysninger.

Henvisninger til spesielle språk kan også virke mot sin hensikt.

Hvis jeg sier at slik uttrykker man seg på polsk, vil kanskje de som ikke har polske elever, bry seg lite. Men fenomenet kan være aktuelt for andre språk også. Boka ville også blitt ganske stor hvis den skulle inneholdt mange eksempler fra ulike språk. Derfor har jeg konsentrert meg om norsk. Men å supplere lesningen av denne boka med å lese kontrastive analyser er en god idé for interesserte lærere.

Hvordan kan boka brukes?

Noen leser kanskje boka fra perm til perm, men stort sett vil den vel bli brukt som oppslagsbok. Alle spørsmål som blir behandlet, er tatt med i innholdsfortegnelsen.

Eleveksemplene som innleder hvert punkt, bør også være til hjelp for å finne fram. Underveis er det lagt inn henvisninger til andre steder der et problem tas opp.

4

Forord

Bak i boka er det en kort stikkordliste med fenomener som blir behandlet flere steder, og enkeltord som man kan ha behov for å slå opp på.

Innholdet er formulert først og fremst for læreren, og målet er at læreren skal ha nytte av forklaringene. Hvordan læreren skal formidle stoffet videre, avhenger av alder, nivå og ambisjoner i klassen, og av lærerens metoder. Ofte kommer man like langt med mange eksempler som med lange forklaringer. Men de fleste trenger hjelp til å ordne det de hører og ser omkring seg. En systematisk språkundervisning som tar hensyn til elevenes nivå og behov, kan bidra til at biter faller på plass. Ikke minst er det viktig at elevene får svar når de vil vite når og hvorfor det er slik og slik.

Det er begrenset hvor mye det er plass til i boka, og noen må nok lete forgjeves etter svar. Jeg vil likevel være takknemlig for tips om hva som burde forandres i en eventuell senere utgave.

Kirsti Mac Donald

5

Innhold

1 Substantiv 1.1 Innledning

11

1.2 Hvordan kan vi vite hvilket kjønn et substantiv er? 11 1.3 Kan vi droppe hunkjønnsformen?

13

1.4 Når bruker vi bestemt form av substantivet?

13

1.5 Bestemt artikkel foran substantiv?

19

1.6 Enkel eller dobbel bestemmelse?

20

1.7 Når kan vi «sløyfe» ubestemt artikkel?

22

1.8 Når flertall mangler

27

1.9 Er «folk» entall eller flertall?

28

1.10 Når skal substantiv skrives sammen til ett ord?

29

1.11 Når skal sammensatte substantiv ha -s eller -e? 31 1.12 Når skal adjektivet og substantivet settes sammen til ett ord?

32

1.13 Bør vi undervise i genitiv?

34

1.14 Kan vi skrive skolen sine problemer? 35 1.15 Treukers ferie eller tre ukers ferie? 36 1.16 Hva slags bøyning har vi i Hun ble funnet i live? 36 1.17 Unødvendige substantiv som mennesker og folk 37

2 Adjektiv og mengdeord 2.1 Innledning

38

2.2 Når adjektivet blir bøyd i tid

38

2.3 Adjektiv uten samsvarbøyning

39

2.4 Hva med flertallsformer som forelskede og stjålne? 41

6

2.5 Forklaring på former som de unge 42 2.6 Problemer med komparativ og superlativ

43

2.7 Når skal vi ha komparasjon med mer og mest? 47 2.8 Like eller samme? 48 2.9 Mer, flere eller mere? 50 2.10 Noe eller noen? 51 2.11 Litt eller lite? 54 2.12 Når er det feil å bruke ingen? 54 2.13 Begge to eller begge deler? 56 2.14 All eller hele? 58 2.15 Når har adjektiv -al, og når har de -ell? 60

3 Pronomen, pekeord og eiendomsord 3.1 Innledning

61

3.2 Feil bruk av pronomen som viser til personer

62

3.3 Bruk av hun om steder

63

3.4 Hvorfor skal vi ha det når det ikke viser til noe intetkjønnsord? 64 3.5 Sin eller hennes? 67 3.6 Plassering av eiendomsordene

70

3.7 Når bør vi sløyfe eiendomsordene?

72

3.8 Refleksivt pronomen

72

3.9 Man eller en? 75 3.10 Feil pronomen i indirekte tale

76

4 Verb 4.1 Innledning

77

4.2 Verb og verbal

77

4.3 Bruk av infinitiv i stedet for presens

78

4.4 Preteritum eller presens perfektum om fortid?

79

4.5 Er eller har i presens perfektum?

82

7

Innhold

4.6 Hvorfor bruker vi preteritum i setninger som ikke forteller om fortid?

83

4.7 Vil eller skal om framtid?

84

4.8 Når bruker vi preteritum perfektum?

87

4.9 Hvordan bruker vi preteritum futurum?

88

4.10 Synes eller tro? 91 4.11 Være eller ha? 93 4.12 Være eller bli? 95 4.13 Ha eller få? 97 4.14 Bruk av to verb i presens i samme setning

98

4.15 Infinitiv med å eller uten å? 100 4.16 S-passiv eller bli-passiv? 101 4.17 Er finnes passiv?

102

4.18 Hvorfor kan vi ikke skrive å oppsi når det heter Han ble oppsagt? 104 4.19 Hvor mange tempusformer har vi i norsk?

105

5 Preposisjoner 5.1 Innledning

107

5.2 Heter det i norsk eller på norsk?

108

5.3 I eller på om sted?

109

5.4 Preposisjoner for retning

110

5.5 I eller på om tid?

111

5.6 Kan vi sløyfe preposisjoner i tidsuttrykk?

113

5.7 Til sommeren og i jula 114 5.8 Til eller for? 115 5.9 Av eller fra? 117 5.10 Enige i eller enige om? 119 5.11 Genitiv eller preposisjon?

120

5.12 Blant, mellom eller gjennom? 122 5.13 Under eller i løpet av? 124

8

Innhold

6 Setninger og ordstilling 6.1 Innledning

125

6.2 Feil plassering av subjektet

129

6.3 Plassering av ikke 130 6.4 Trykklett pronomen kan hoppe

132

6.5 Feil plassering av indirekte objekt

133

6.6 Plassering av også 134 6.7 Når bruker vi det som subjekt?

135

6.8 Når kan vi sløyfe subjektet på norsk?

140

6.9 Hvorfor utelater elevene verbalet?

143

6.10 Hva er en leddsetning?

144

6.11 Feil ordstilling i leddsetninger

145

6.12 Problemer med som-setninger 146 6.13 Indirekte tale

148

7 Adverbialer, subjunksjoner og konjunksjoner 7.1 Innledning

151

7.2 Bruk av hvis i stedet for om 152 7.3 At eller som? 153 7.4 Til eller før? 154 7.5 Derfor eller fordi? 155 7.6 Likevel eller selv om? 158 7.7 Ordstilling etter så 160 7.8 Hva – hva som? 164 7.9 Da eller når? 165 7.10 Etter at? 166

8 Noen grammatiske begreper 168

Stikkord 171

9

1 Substantiv

1.1 Innledning Norske substantiv har tre kjønn (genus). Det er også mange andre språk som skiller mellom to eller tre grammatiske kjønn, men det er lite samsvar språkene imellom når det gjelder hvilket kjønn et ord er. Det er heller ikke alle språk som har genusforskjeller i substantiv. Det er derfor vanskelig for de fleste som vil lære norsk, å velge riktig artikkel til et substantiv. Verre er det kanskje at bruken av ubestemt artikkel, og skillet mellom bestemt og ubestemt form, er ukjent for mange. Dette skillet finnes i romanske og germanske språk, men i mange av de andre språkene som er representert her i landet, er skillet mellom bestemt og ubestemt form og bruken av ubestemt artikkel ukjent.

Av kasus har vi i norsk nå bare genitiv i tillegg til grunn­formen, mens andre språk kan ha for eksempel fire, seks, sju eller flere kasus. Denne mangelen på kasus i norsk kan ha konsekvenser blant annet for ordstillingen (se 6.1) og for preposisjonsbruken.

Et karakteristisk trekk ved norske substantiv er også at vi er glad i å lage sammensetninger av dem.

1.2 Hvordan kan vi vite hvilket kjønn et substantiv er?

For noen ord er det sammenheng mellom naturlig kjønn og genus. Gutt, okse, hane, hingst er hankjønn. Jente, ku, høne, hoppe er hunkjønn. Men dette gjelder bare ganske få ord. Ellers kan ordenes kjønn virke nokså tilfeldig. I mange språk er det slik at man kan se på endelsen av ordet hvilket kjønn det er, men i norsk er det stort sett ikke mulig å si noe om genus når vi ser ordet i ubestemt form uten artikkel. Derfor er det en god regel å lære substantivet i en form som viser genus, altså enten i ubestemt form med artikkel eller i

11

1 Substantiv

bestemt form. Ved å bruke bestemt form som noteringsform får man også med seg utellelige ord og de abstraktene som vanskelig kan brukes med ubestemt artikkel: salt/et, kaffe/n, kjærlighet/en.

Noen regler kan man likevel gi om substantivenes kjønn. Det er nemlig visse endelser som gjør at man kan si med sikkerhet hvilket kjønn et substantiv er: Av de vanligste kan det være nyttig å peke på at ord som ender på -het, -sjon og -else er hankjønnsord: kjærlighet/en, stasjon/en, forståelse/n.

Ord på -er kan være ulike kjønn, men de som betegner personer, er hankjønn: baker/en, lærer/en, tysker/en, pakistaner/en.

Også andre personendelser er hankjønn: -log, -graf, -or, -iør: psykolog/en, fotograf/en, lektor/en, ingeniør/en.

De tradisjonelle hunkjønnsendelsene -inne, -erske og -esse er i ferd med å lide en politisk død, og former som lærerinne, skuespillerinne, sykepleierske og syerske er stort sett erstattet av kjønnsnøytrale ord (som er hankjønn grammatisk sett) som lærer, skuespiller, sykepleier og syer. Men i noen ord brukes denne typen endelser fremdeles: venninne/a el. -n, vertinne/a el -n, prinsesse/a el. -n.

Ord på -ing er hunkjønn når ordet er laget av verb: regjering/a el. -en, kjøring/a el. -en, krangling/a el. -en. Når ord på -(n)ing betegner personer, er de hankjønn: viking/en, flyktning/en, utlending/en.

Ord på -ment er stort sett intetkjønn: departement/et, engasjement/et, element/et.

Intetkjønn er også fremmedord på -em, -gram og -um: problem/et, system/ et, telegram/met, program/met, publikum/met, faktum/et, et museum – muse/et, et studium – studi/et. (Svært mange av -um-ordene mister endelsen når de bøyes.)

Ord på -skap kan være intetkjønn: vennskap/et, landskap/et, mannskap/ et, bekjentskap/et. Det gjelder særlig ord for grupper av mennesker. Noen ord er hankjønn; det gjelder særlig abstrakter: ondskap/en, råskap/en, troskap/en, vitenskap/en. Fiendskap/en el. -et har begge muligheter.

Flere endelser kan tilføyes, men en slik oversikt er av begrenset nytte.

Noen av de mest frekvente endelsene kan vel med fordel læres, men ellers er kanskje nytten først og fremst at det føles bedre – både for lærer og elev – når det er mulig å svare iallfall noe på et spørsmål som alle lærere må regne med å få!

12

1 Substantiv

1.3 Kan vi droppe hunkjønnsformen?

Noen lærere foretrekker å operere med to grammatiske kjønn i begynneropplæringen. Det kan virke logisk, siden hunkjønnsordene faktisk kan ha artikkel og bøyes som hankjønnsord. Reglene er nå slik at en elev valgfritt kan bruke ei eller en som artikkel i hunkjønnsord. Det samme gjelder også for endelsen -a og -en i bestemt form. I tillegg kommer at hun- og hankjønnsord i svært stor grad opptrer likt når det gjelder adjektivbøyning og eiendsomsord. Ofte er det hensiktsmessig å behandle hun- og hankjønnsord under ett.

Bortsett fra i Bergen står likevel bestemt form på -a sterkt i mange dagligdagse ord som boka, klokka, døra, hytta, sola, jenta, og det kan virke kunstig å unngå a-formen i under­visningen. Artikkelen ei står noe svakere i skriftspråket, og man kan være oppmerksom på at det er tillatt å bruke artikkelen en og bestemt form på -a, altså en dør - døra, dersom man skulle føle for det.

1.4 Når bruker vi bestemt form av substantivet?

Eleveksempler 1 *Hun har mange pene blomstene.

2 *Min kona kommer fra Iran.

3 *Vi kan spørre lærer.

4 *Han sto med hender i lommer og ventet.

5 *Landet har kongen.

6 *Jeg er ugift for jeg liker ikke barna.

7 *Det er vanskelige forholdene i hjemlandet mitt.

8 *Det var sola og pent været.

Dette er et sentralt tema for mange som skal lære norsk. For det første er det svært mange språk som ikke skiller mellom bestemt og ubestemt form.

Bil, en bil og bilen heter rett og slett det samme. Da kan det i mange tilfeller være vanskelig å få tak i logikken i språk som skiller mellom disse formene.

I tillegg kommer at det er vanskelig for nordmenn å forklare bruken. Betegnelsen bestemt form kan føre til nokså svevende forklaringer som at vi bruker bestemt form når vi snakker om noe bestemt. Det kan imidlertid være noe misvisende. Vi henviser like mye til en bestemt person når vi sier: Jeg spurte en lærer som Jeg spurte læreren. Og motsatt: Fossekallen er Norges nasjonalfugl henviser ikke til en bestemt fossekall, til tross for den bestemte formen.

13

1 Substantiv

a Formelle forklaringer De enkleste reglene å lære er de som kan forklares formelt. I visse sammenhenger skal vi ha ubestemt form av substantivet, i andre forbindelser må substantivet stå i bestemt form.

Ubestemt form har vi etter eiendomsbestemmelser: lærerens bok, elevenes bøker, min bok, hennes bøker.

Egennavn kan oppfattes på samme måte selv om ikke navnet står i genitiv: Tromsø universitet, Oslo kommune, Nygård skole, Ullevål stadion.

Vi har også ubestemt form etter noe/n, ingen, mye, mer, (mange), flere, lite, hver, hvilken: noe mat, noen venner, ingen elever, mer trøbbel, hvilken dag osv.

(Noe av, flere av osv: se under.)

Mange står i parentes, men jeg synes trygt man kan ta det med i en regel. Former som de mange protestene er ikke akkurat hverdagsspråk. Når det gjelder ingen, kan det være interessant at vi helst bruker ubestemt form flertall etter ingen.

Bestemt form har vi foran eiendomsbestemmelser: bilen min, boka mi, vennene våre, bilen til læreren, boka til eleven.

Noen dialekter tillater riktignok ubestemt form foran eiendomsbestemmelser ved nære slektninger: far min, mor mi.

Bestemt form har vi også ofte etter adjektivets bestemte artikkel og etter peke­ord: den nye bilen, det store stykket, dette mønsteret, disse bøkene. Dette er det normale i dagligdags språk og når vi omtaler konkrete emner (se også 1.6).

Vi får også bestemt form etter noen av, mange av osv: Ingen av elevene skjønte noe av forklaringen. b Skille etter betydning Nytt eller kjent?

Sammenlikn: Jeg kjøpte ei bok.

En hund bet henne.

Jeg kjøpte boka.

Hunden bet henne.

Det viktigste – og vanskeligste – skillet mellom bestemt og ubestemt form har å gjøre med hva det egentlig er vi forteller. Vi sier ofte at vi bruker ubestemt form når vi forteller noe nytt, og bestemt form når vi refererer til noe kjent. Når vi bruker bestemt form, regner vi med at tilhøreren forstår hva vi henviser til. Som i eksemplene til høyre over: Vi tar for gitt at tilhøreren

14

1 Substantiv

skjønner hvilken bok og hvilken hund vi snakker om. Noen flere typiske eksempler kan belyse dette: Liv har brukket beinet. Nå er kaffen klar. Jeg har mistet billetten.

Hvor er inngangen? Ungene er i stua. Likte du middagen?

Har feberen steget?

Grunnen til at tilhøreren forutsettes å skjønne hva taleren henviser til, kan være forskjellig. Oftest er det rett og slett slik at taler og mottaker befinner seg i samme sammen­heng, og at henvisningen er selvfølgelig.

Vi kan sammenlikne bruken av bestemt form med bruken av egennavn.

Vi bruker jo stort sett navn på personer når den vi snakker til, kjenner til disse personene: Jeg møtte Petter. Kari holdt et innlegg. Slike setninger blir lett meningsløse hvis ikke tilhøreren vet hvilken Petter og Kari vi snakker om. I eksemplene under er det mulig å sette inn navn i stedet for substantivene.

Substantivene viser altså til kjente størrelser, og bestemt form er naturlig.

Når kommer barna hjem?

(Jon og Kristine) Kongen og dronningen skal til Bergen.

(Harald og Sonja) Jeg må til byen. (den nærmeste) Likte du stykket? (Et dukkehjem) ➝ Vi bruker bestemt form av substantivene når vi regner med at den vi snakker til, oppfatter hvem eller hva vi snakker om.

Svært ofte klargjøres identifiseringen ved hjelp av eiendomstillegg – som nevnt over i punkt a – eller andre tillegg som avgrenser og identifiserer substantivet: Vi kan låne huset til tanta mi.

Hun ville flytte til byen hun kom fra.

Været i ferien var elendig.

Hva heter hovedstaden i Iran?

Identifiseringen kan også gå fram av sammenhengen i tale eller tekst: Vi leide feriebolig i Danmark i år. Huset lå like ved sjøen. (huset vi leide) Vi hadde en flott ferie. Været var strålende. (været i ferien) Hun vokste opp i Bergen og ble boende i byen hele sitt liv.

15

1 Substantiv

Noen ganger introduseres et ord i ubestemt form (ny informasjon) for så å nevnes i bestemt form i fortsettelsen (da vet vi hva det henvises til): En mann hadde tre sønner. En dag sa mannen til sønnene …

Ofte kan vi imidlertid velge om vi vil bruke bestemt eller ubestemt form, med liten forskjell i betydning: Jeg liker meg på skolen. Vi har en hyggelig lærer, og det er mange greie elever i klassen.

Jeg liker meg på skolen. Læreren er hyggelig, og jeg liker elevene også.

Vi ser at valg av form henger sammen med presentasjons­måten. I første eksempel presenteres læreren og elevene som nye opplysninger. I andre eksempel forteller jeg om mine meninger om lærer og elever, og tar for gitt at tilhøreren forstår hvilken lærer og elever jeg uttaler meg om.

Sammenlikn: Her har vi et forferdelig vær.

Det er et forferdelig vær her.

Været er forferdelig her.

Jeg håper vi får en fin tur.

Jeg håper det blir en fin tur.

Jeg håper turen blir fin.

(Se også det, 6.7.)

Generelt eller spesielt?

Ubestemt form kan også vise til noe generelt, til tingen eller fenomenet i sin alminnelighet. Bestemt form kan vise til en spesiell, bestemt avgrenset mengde, til noe vi kan peke på, ta på, sette navn på og liknende. Sammenlikn:

16

Vinen er veldig god.

Vin er veldig godt.

(den vi drikker, fra et bestemt sted e.l.) (generelt) (om godt, se 2.3d)

Jeg likte ikke fisken.

Jeg liker ikke fisk.

(som de serverte e.l.) (generelt)

1 Substantiv

Hun elsker barna. (den vi snakker til, skjønner hvilke barn det er snakk om) Hun elsker barn. (generelt. Hun liker barn i sin alminnelighet) ➝ Ubestemt form kan vise til noe generelt, bestemt form til noe spesielt Vi kan imidlertid finne både bestemt og ubestemt form i generelle utsagn: Bilen er et problem i dagens samfunn.

En bil koster eieren 50 000 i året.

Neshornet er truet av utryddelse.

Et neshorn kan veie opp til 4 tonn.

(fenomenet – ikke en bestemt bil) (et gjennomsnittlig eksemplar) (arten) (hvert eksemplar)

En lærer trenger lang ferie.

Lærere trenger lang ferie.

Lærerne trenger lang ferie.

(generelt – en som har den jobben) (generelt – lærere som gruppe) (en bestemt gruppe lærere – eller generelt)

I en del tilfeller er bestemt form blitt det vanlige selv om det ikke henvises til noe bestemt eksemplar, men til f. eks. et kjent fenomen eller en kjent institusjon: Jeg må til tannlege(n). Barna går på skole(n).

Hun går aldri i kirke(n). Er hun på jobb(en)?

Ikke så sjelden kan man like gjerne ha bestemt som ubestemt form i en setning. Å skulle prøve å forklare noen forskjell av betydning i de følgende setningene, kan lett bli forvirrende heller enn oppklarende: Litteratur/en er hans store interesse.

De pratet om kjærlighet/en.

Norsk adjektivbøyning/Den norske adjektivbøyningen er komplisert.

Moderne teknologi/Den moderne teknologien gir håp.

Vi skal vel heller ikke stikke under stol at bruken av bestemt og ubestemt form er komplisert. Det er neppe mulig å forutsi riktig form i hvert enkelt tilfelle ut fra en eller annen regel. Mange konvensjoner har utviklet seg. En god beherskelse av dette krever nok mye lesing av norske tekster og lytting til vanlig språkbruk.

17

1 Substantiv

Kommentarer til eleveksemplene 1 *Hun har mange pene blomstene. Vi har nesten alltid ubestemt form etter mange, og alltid når vi forteller noe nytt slik som her. Det gjelder selv om vi kan se blomstene og ikke er i tvil om hvilke blomster det er snakk om.

2 *Min kona kommer fra Pakistan. Når eiendomsord står foran substantivet, må vi ha ubestemt form: min kone. Alternativt kona mi eller konen min.

Kona alene kan også brukes, se 3.7.

3 *Vi kan spørre lærer. Dersom den vi snakker til, kan forventes å skjønne hvilken lærer vi snakker om, vil vi bruke bestemt form. Alternativt må vi ha ubestemt artikkel foran, siden det er snakk om et eksemplar av arten lærer, se 1.7: Vi kan spørre læreren/en lærer.

4 *Han sto med hender i lommer og ventet. Både hender og lommer må stå i bestemt form, for vi regner det som en selvfølge at det er sine egne hender han har i sine egne lommer – vi vet altså hva det er snakk om.

(En annen ting er at vi gjerne kan ha entall: hendene i lomma, se 1.8.)

Han sto med hendene i lomma.

18

1 Substantiv

5 *Landet har kongen. Ofte vil kongen være naturlig i bestemt form, fordi det er en kjent person. Men slik som eleven har formulert setningen, er det feil. Her forteller eleven som ny informasjon til tilhøreren at landet har konge.

6 *Jeg er ugift for jeg liker ikke barna. Sammenhengen viser at det er snakk om barn generelt og ikke bestemte barn – altså ubestemt form.

7 *Det er vanskelige forholdene i hjemlandet mitt. Her kommer eleven med nye opplysninger og kan velge mellom ulike fortellingsmåter: Det er vanskelige forhold i hjemlandet mitt, Vi har vanskelige forhold i hjemlandet mitt, Forholdene i hjemlandet mitt er vanskelige og Forholdene er vanskelige i hjemlandet mitt. Velger han å introdusere innholdet med det som subjekt, slik som i eksempelet, må det «egentlige» subjektet stå i ubestemt form (se mer i 6.7b). Men siden konteksten gjør det klart hvilke forhold han snakker om, kan også bestemt form brukes. Men setningene blir altså ulike.

8 *Det var sola og pent været. I enda sterkere grad enn kongen i eksempel 5 er sola ofte nevnt som eksempel på substantiv som skal stå i bestemt form: «Det er bare ei sol (!), og vi forstår derfor hva det vises til». Men igjen ser vi at det er presentasjonsmåten som avgjør. Vi kan gjerne si Sola skinte og været var pent, for vi skjønner hva det henvises til. Men introdusert med det må vi ha ubestemt form både i sol og vær.

1.5 Bestemt artikkel foran substantiv?

Eleveksempler 1 *Vi har mange olje utenfor den kyst.

2 *Jeg synes den leilighet er veldig dyr.

I språk der man skiller mellom bestemt og ubestemt form, er det vanlig å ha en foranstilt artikkel i bestemt form. I norsk har vi ikke noen slik foranstilt artikkel til substantivet, men en endelse eller en etterhengt artikkel. Derfor skal det hete bilen og ikke den bil slik som naturlig ville være i mange andre språk (jf. the car).

Når innlærere velger formen den lærer/en, det hus/et o.l., får de imidlertid også hjelp fra norsk, for vi har jo faktisk en foranstilt artikkel slik som i den nye læreren, det gamle huset.

Men hos oss er denne artikkelen knyttet til adjektivet, og vi kaller den adjektivets bestemte artikkel. Imidlertid er det ikke alltid noe adjektiv mellom

19

1 Substantiv

artikkelen og substantivet. F.eks. ved adjektiviske setninger får vi den læreren jeg hadde, det huset vi kjøpte.

I tillegg har vi foranstilte bestemmelser med trykk: Den bilen var fin, Det huset skulle jeg gjerne ha, De bøkene har vi lest.

At vi kaller de foranstilte ordene pekeord i slike tilfeller, forhindrer ikke at innlærere ser at vi bruker foranstilte bestemmelser også på norsk og får et forbilde for sine feil.

(Se også bruk av enkel og dobbel bestemmelse i 1.6.)

Kommentarer til eleveksemplene 1 *Vi har mange olje utenfor den kyst. Her må det være bestemt form, kysten.

I situasjonen må det være klart for tilhøreren/leseren at det menes kysten i et land de snakker om. Den som bestemt artikkel ville bare være riktig dersom det var en adjektivisk bestemmelse: utenfor den vestlige kysten e.l. (om mange/mye, se 2.10).

2 *Jeg synes den leilighet er veldig dyr. Vi må ha bestemt form av leilighet. Tilhøreren forutsettes å forstå hvilken leilighet det er snakk om. Isolert sett kan det være vanskelig å vite om den er ment påpekende med trykk. I så fall kan den beholdes foran bestemt form. Men uten påpekende funksjon må den sløyfes.

1.6 Enkel eller dobbel bestemmelse?

Eleveksempler 1 *Vi har fire barn, bare de største barn går til skole.

2 *Alle pakistanske elevene har fri.

3 *Så vi flyttet til nytt stedet.

4 *Hun går i den tredje klassen.

5 *I disse dagene vokser rasismen.

Elevene lærer tidlig at substantivet skal ha bestemt form etter adjektiv i bestemt form, f.eks.: den nye eleven, det store huset, de fine klærne. Egentlig er det en tredobbel markering av bestemthet: artikkel, adjektiv i bestemt form, substantiv i bestemt form.

Likeledes lærer elevene å bruke bestemt form etter pekeord: denne boka, dette programmet, disse oppgavene.

Men innlærere som bruker øynene, vil snart oppdage at virkeligheten kan være annerledes enn læreboka: Navn som Den norske Bank, Den lille kafé og

20

1 Substantiv

liknende er ikke uvanlige. Og i avisen dukker det ofte opp former som den norske statsminister, det største problem, denne gang, disse spørsmål. Elevene vil da gjerne vite – kanskje ikke så urimelig – hvilke regler som gjelder for bruk av bestemt og ubestemt form i slike tilfeller.

Nå er det vel heller dårlig med regler, og praksisen er ganske varierende.

At vi i det hele tatt har ulike former, skyldes vår danske fortid. Dansk har ikke bestemt form i substantivet i slike forbindelser, mens norsk talemål har. Etter hvert som det danske skriftspråket er blitt fortrengt av et mer talepreget norsk skriftspråk, har bestemt form overtatt mer og mer. Man kan se store forskjeller mellom tekster som er 30–40 år gamle og dagens tekster.

Men fremdeles har vi altså ofte to muligheter.

For det meste er det snakk om en forskjell i stil. Jo mer formell tonen i teksten er, og jo mer abstrakt tema som behandles, desto flere ubestemte former finner vi.

Den «danske» formen henger også igjen i bestemte sammenhenger, for eksempel ofte i navn: De forente stater, Det hvite hus, De arabiske emirater.

Det skyldes delvis at navnene fikk sin norske form i en tid da dansken sto sterkere, men også nyere navn følger ganske ofte det samme mønsteret. Den norske Bank er jo ikke så gammel.

Ved abstrakte begreper er ubestemt form i substantivet vanlig: den sanne tro, de brede lag, det gode selskap, den fødte pedagog, det rene tøv. Det har til og med utviklet seg slik at vi har fått dobbeltformer der det abstrakte begrepet vanligvis har ubestemt form, mens konkrete enkelttilfeller oftere har bestemt form. Sammenlikn: Abstrakt begrep den lille mann den siste olje den smale sti

Konkret eksemplar den lille mannen den siste oljen den smale stien

Sammen med ordenstall og visse andre adjektiviske ord for rekkefølge og plassering droppes ofte den bestemte artikkelen, og det varierer om vi bruker bestemt form eller ikke: i første klasse, i tredje etasje, på (den) siste side(n), i (det) forrige semester(et), på (det) samme sted(et) osv.

I forbindelser med pekeord finnes det også godt med eksempler på faste uttrykk der det er vanlig med substantiv i ubestemt form: den gang ei, den tid den sorg, på disse kanter, i disse dager, i denne sammenheng, den dag i dag, i dette øyeblikk. Men svært ofte er formene valgfrie. I litt formell sammenheng brukes substantivet ikke sjelden i ubestemt form: denne regjering, dette spørs-

21

1 Substantiv

mål, disse problemer. I mer muntlig preget stil og når det gjelder konkreter, er bestemt form naturlig, og ofte det eneste korrekte: denne boka, det bordet, de oppgavene, disse feilene osv.

Sammen med såkalt absolutt superlativ (se 2.6) er ubestemt form vanlig: Hun skriver de nydeligste dikt. Han har gjort seg fortjent til den strengeste straff.

Kommentarer til eleveksemplene 1 *Vi har fire barn, bare de største barn går til skole. Dobbel bestemmelse, bare de største barna, er det naturlige. Det dreier seg om konkrete barn, som attpåtil er introdusert like før.

2 *Alle pakistanske elevene har fri. Foran et substantiv i bestemt form må adjektivet også ha bestemt form, inklusiv bestemt artikkel: alle de pakistanske elevene. Med ubestemt form får vi generell betydning: alle pakistanske elever.

3 *Så vi flyttet til nytt stedet. Når substantivet står i bestemt form, må adjektivet foran også gjøre det, og når adjektivet står i bestemt form, har det normalt bestemt artikkel: det nye stedet. Om ubestemt form et nytt sted ville være vel så bra, avhenger av sammenhengen (om så, se 7.7).

4 *Hun går i den tredje klassen. Når det gjelder klassetrinn, har det etablert seg en praksis med ubestemt form sammen med ordenstall: Hun går i tredje klasse. (Jf. betydningen av Hun går i den andre klassen. Man kan vel også tenke seg kontekster der den tredje klassen betyr klasse nummer tre, uavhengig av klassetrinn: Den tredje klassen får undervisning i en annen bygning.)

5 *I disse dagene vokser rasismen. Elevenes formulering burde for så vidt ha vært helt grei, og det er sjelden noen grunn til å rette bestemt form til ubestemt. Men i disse dager er en fast forbindelse som adverbial med betydningen nå for tida/i våre dager. (I disse dagene henviser helst til bestemte dager: Skolen har åpne dager. I disse dagene kan byens borgere få se … )

1.7 Når kan vi «sløyfe» ubestemt artikkel?

Eleveksempler 1 *Hun har venn i klassen.

2 *Jeg har vanskelig situasjon.

3 *Barna har en plikt å sørge for foreldrene sine.

4 *Hun er en lærer.

5 *Som et barn bodde jeg i USA.

22

1 Substantiv

Ubestemt artikkel er ukjent i svært mange språk. Den opprinnelige formen også i norsk er «naken» form, uten artikkel. Vi har svært mange faste uttrykk der naken form er vanlig: ta hensyn til, ta sikte på, ta mål av seg, ha behov for, være i humør til, ha trang til, få anledning til, ha sjanse til, ha grunn til, ta seg tid til osv. osv. Og i mange tilfeller er det ingen eller liten forskjell mellom et utsagn med og et utsagn uten artikkel: De har (et) hus i byen. Hun ønsker seg (en) datamaskin til jul.

Vi trenger (en) ny bil. Jeg har fått (et) brev fra politiet.

Det kan være nyttig å huske at den ubestemte artikkelen har sin opprinnelse i tallordet en. Bruken av artikkel har en viss sammenheng med denne opprinnelsen. Når vi bruker artikkel, er det en tendens til at vi tenker på ett eksemplar. Uten artikkel kan interessen være mer generell – rettet mot fenomenet, typen, situasjonen eller handlingen.

Men ofte har vi ikke noe valg. I noen sammenhenger er bruk av artikkel det eneste riktige, i andre skal det være uten artikkel:

a Type: Han har fått en venn Artikkelen har en individualiserende funksjon, den henviser til ett bestemt eksemplar, individ e.l.: Jeg spurte en lege om det.

Jeg ga henne ei bok.

En bil stanset utenfor porten.

(en bestemt lege som kan identifiseres)

b Type: Han trenger en venn Artikkelen henviser til et eller annet ikke spesifisert eksemplar: Jeg må snakke med en lege om dette.

Jeg må ha ei bok til reisen.

Hun skal prøve å få låne en bil.

(en eller annen)

I flertall kan vi bruke tallord eller noen: Jeg spurte noen leger om det.

Jeg ga henne to bøker.

Ledd med ubestemt artikkel får oftest noen i nektende setninger: Jeg har ikke spurt noen lege om det. Jeg fikk ikke kjøpt noen bok.

23

1 Substantiv

c Type: Et barn trenger omsorg Ubestemt form entall med artikkel kan også brukes som subjekt i generelle utsagn, der det ikke henvises til noe enkelteksemplar, men sies noe om arten: En bil koster mer her enn i Tyskland.

Et barn trenger mye omsorg.

Her kan man ikke bruke tallord eller noen i flertall uten å forandre meningen helt.

d Type: Hun trenger hjelp Vi bruker vanligvis ikke artikkel foran ord for noe som ikke kan telles, som stofford og en del abstrakter: Vi må kjøpe mat. Det er kommet snø. Liker du kunst?

Hun følte medlidenhet med dem. Hun hadde dårlig tid.

Abstrakter og stofford som vanligvis ikke har artikkel, kan få det sammen med adjektiviske bestemmelser: De har (en) fantastisk mat der. De har (et) spesielt godt øl der. Hun følte en glede som hun aldri hadde kjent før. (Se også type e.)

Også når vi snakker om en porsjon av noe utellelig, kan vi få artikkel: Vi tar en brus.

Bare i slik betydning kan noen få stofford stå etter tallord: Han har drukket tre brus.

e Type: Hun bor på hybel Når substantivet henviser til handlingen eller tilstanden der substantivet er involvert, mer enn til bestemte enkelteksemplarer, har vi gjerne substantiv uten artikkel. Verbet og substantivet henger tett sammen både betydningsmessig og trykkmessig. Hovedtrykket ligger på det substantiviske leddet, mens verbet har lite trykk. Det er handlingen eller tilstanden som helhet som fokuseres: De sparket fotball. Hun spiller piano. Har dere kjøpt nytt hus?

Jeg tar buss til jobben. Skal du ta sertifikat? Jeg vil bytte lege.

Han må betale bot. Hun fikk lang straff. Har du høy feber?

I flere av setningene over kan vi få artikkel når det fokuseres mer på substantivet, på det spesielle eksemplaret. Da har verbet et mer selvstendig

24

1 Substantiv

trykk, og eksemplene svarer til punkt a over: Hun spiller på et piano. De lekte med en fotball. Han må betale en bot.

Vi kan fremheve det spesielle eksemplaret ved hjelp av adjektiv som har en viss vekt og uttales med trykk. Da blir også den nære sammenhengen mellom verbet og det sustantiviske leddet brutt: Vi har kjøpt et gammelt hus. Hun bor på en knøttliten hybel.

Jeg tar en overfylt buss til jobben. Han må betale en symbolsk bot.

Hun fikk en velfortjent straff. De serverte en fantastisk middag.

En som-setning har samme individualiserende effekt, og substantivet har normalt artikkel når det følges av en som-setning: Hun bor på en hybel som ligger like ved skolen.

Sammenlikn: Han skriver brev.

Han skriver et brev.

(handlingen) (et konkret brev)

Jeg har kjøpt (en) bil.

Jeg har kjøpt (en) ny bil.

Jeg har kjøpt en gammel bil.

Jeg har kjøpt en bil som er ti år gammel.

Hovedtendensen er: ➝ Naken form viser til stoffet/fenomenet mer generelt – og til handlingen/ tilstanden substantivet er involvert i. ➝ Bruk av ubestemt artikkel fører tanken hen på ett eksemplar.

I predikativet f Type: Hun er lærer Etter verbene være og bli har vi utviklet spesielle regler. Når predikativet er en form for klassifisering av subjektet, bruker vi normalt ubestemt form uten artikkel. Det gjelder altså en nøytral beskrivelse av hvilke grupper/kategorier subjektet tilhører:

25

1 Substantiv

Hun er lege, italiener, katolikk, aleneforsørger, fjellklatrer, hobbygartner og tante til to.

Dette gjelder også etter som: Hun trives som student. Jeg bodde her som barn.

Som utlending ser hun med andre øyne på dette. g Type: Hun er et geni Når vi bruker substantiv av mer subjektivt vurderende og karakteriserende art, bruker vi artikkel: Hun er en engel, en kakse, en kverulant, en tullebukk og et ideal for dattera.

Vi bruker også artikkel dersom vi i slike eksempler som under f føyer til et vurderende adjektiv: Hun er en dyktig lærer. Hvis adjektivet er av mer klassifiserende art, kan vi ha artikkelløse uttrykk: Hun var norsk statsminister.

Han er (en) katolsk pater.

Vi kan også se forskjell på type f og g i flertall. Ved klassifisering får vi vanlig flertallsform: De er leger. Er dere italienere? Ved karakterisering kan vi få flertall med noen: De er noen kverulanter. De er noen tullebukker.

Etter som har vi artikkel i sammenlikningsuttrykk: Jeg gråt som et barn.

Hun snakker som en politiker.

Sammenlikn: Hun er leder.

Hun er en leder.

(Hun har den posisjonen) (Hun er en ledertype)

Hun uttalte seg som dronning.

Hun uttalte seg som en dronning.

(Hun er dronning) (Hun er ikke dronning, men snakket dronningaktig)

➝ Predikativ uten artikkel klassifiserer. ➝ Predikativ med artikkel karakteriserer.

26

1 Substantiv

Kommentarer til eleveksemplene 1 *Hun har venn i klassen. 2 *Jeg har vanskelig situasjon. Her har vi spesielle eksemplarer i tanken – en spesiell venn og en konkret situasjon, og vi skal altså ha artikkel.

3 *Barna har en plikt å sørge for foreldrene sine. Her er det best ikke å ha artikkel. Å ha plikt til å henger sammen som et enhetlig uttrykk. (Ved å spesifisere plikten nærmere kan vi ha artikkel: De har en plikt de ikke kan si fra seg, De har en ufravikelig plikt o.1.)

5 *Hun er en lærer. 6 *Som et barn bodde jeg i USA. Substantivene er predikativ og skal ikke ha artikkel her. Det dreier seg om klassifiseringer av subjektet.

1.8 Når flertall mangler Eleveksempler 1 *Det har 12 jente i klasse.

2 * … en av viktige tradisjon i hjemlandet mitt.

3 *De menneskene snudde ryggene sine til NN. De fleste språk markerer forskjellen mellom entall og flertall i substantiv, men ikke alle. Med tallord har man jo allerede fortalt hvor mange det er, så man kan godt si at flertallsmarkering i substantivet er smør på flesk. Vi har noe liknende i norsk når vi sier Det arbeider fem mann på vår avdeling, Nato skal stille med 10 000 mann. Vi føler heller ikke noe savn av flertallsmarkering ved alle intetkjønnsordene som ikke får flertallsendelse: fem glass, tre hus osv. Interes­ sant er det også at de ordene (i tillegg til enstavelsesord i intetkjønn) som ikke får flertallsendelser, gjerne er slike ord som vi ofte har tall foran: liter, mil, meter, mark, dollar osv. (Også: to fot lang – selv om vi har flertallsformen føtter.)

På den annen side bruker vi noen ganger entall på norsk der mange utlendinger føler at flertall er mer logisk: Alle tok fram mobiltelefonen sin. Her dreier det seg om mange telefoner til sammen, men når de som omfattes av subjektet, har en gjenstand hver, foretrekker vi ofte entall.

Kommentarer til eleveksemplene 1 *Det har 12 jente i klasse. Tallordet forteller jo klart at det er flertall, men vi må ha flertallsform etter tall. (Hadde det stått for eksempel tolv barn, hadde det vært i orden siden barn ikke har noen endelse i flertall, så behovet for markering er egentlig ikke stort.) (Tall fra 0–12 skal skrives med bokstaver. Om har/er se 4.11, om klasse/n se 1.4b.)

27

1 Substantiv

2 * … en av viktige tradisjon i hjemlandet mitt. Denne type feil er ganske vanlig. Antakelig er det artikkelen/tallordet en som gjør at entall virker naturlig for mange. Det kunne gjerne stått en veldig viktig tradisjon. Men når vi bruker av, forteller vi at det er en av et større antall, så vi er nødt til å ha en av de viktig(st)e tradisjonene.

3 *De menneskene snudde ryggene sine til NN. Her virker entall naturlig på norsk: Menneskene/folk/alle snudde ryggen til NN. (Sin er overflødig og uheldig, se 3.7. Om de foran substantiv, se 1.5, om menneskene/folk/alle, se 1.17.)

1.9 Er «folk» entall eller flertall?

Eleveksempel 1 *Norsk folk går på ski mye.

«Folk» er et problematisk ord i og med at det kan være både entall og flertall og ha noe ulike betydninger. Som regel betyr «folk» i entall nærmest nasjon: det norske folk. Det kan også være betegnelse på vanlige mennesker i et land, ofte i motsetning til makthaverne: Folket gjorde opprør.

I flertall (uten endelse i ubestemt form, siden det er et enstavelses intetkjønnsord) betyr det mennesker, personer o.l: Firmaet trenger flere folk. Ofte er betydningen omtrent som et upersonlig pronomen: Folk sier at …

Sammenlikn: Folket må bestemme selv.

Folk må bestemme selv.

Kommentar til eleveksemplet 1 *Norsk folk går på ski mye. Her kan det være ment Det norske folk. Denne uttrykksmåten virker ofte noe pompøs. Å tolke folk som flertall i betydningen personer, går heller ikke så bra: ?Norske folk går mye på ski. I det hele tatt er det en tendens hos mange innlærere til å bruke betegnelser som norske folk eller utenlandske mennesker der vi foretrekker nasjonalitetssubstantiv: nordmenn, italienere, utlendinger osv. Vi sier: Nordmenn går mye på ski. (Et lett adverbial som mye kommer foran preposisjons­ uttrykket.)

28

1 Substantiv

1.10 N år skal substantiv skrives sammen til ett ord?

Eleveksempler 1 *Han ville finne en sko butikk.

2 *Mange nordmenn bor i tre hus.

3 *Jeg kjøpte billett student.

4 *Vi kjørte med Holmenkollenbanen.

5 *Jeg liker lese barnabøker.

Den mest iøyenfallende vanskeligheten med sammensatte substantiv i innlærernes skriftlige arbeider er at de ikke skriver ordene sammen, men lager forbindelser som sommer ferie, verdens krig, sko butikk. (Dette ser man jo etter hvert også hos nordmenn, spesielt i reklamen.)

Systemet med å spesifisere/avgrense et substantivs betydning er langt fra det samme i alle språk. I norsk kan vi altså blant annet lage en sammensetning der hovedordet står til slutt, mens innskrenkningen (presiseringen) settes som forledd. Når vi snakker om klær, kan vi presisere om det dreier seg om barneklær, vinterklær, merkeklær, ullklær eller arbeidsklær. Vi kan altså beskrive både hvem klærne er beregnet for, når de passer, hva de er laget Fagbok – barnebok – ungdomsbok – eventyrbok – skolebok – fysikkbok – bibliotekbok – krimbok – e-bok

29

1 Substantiv

av, hva slags anledning de er ment å bli brukt ved og så videre, ved hjelp av sammensetninger. Andre språk kan oppnå det samme ved å sette adjektiviske ord som bestemmelse, ved preposisjonsuttrykk, ved å sette hovedordet først og bestemmelsen sist og andre varianter. (Vi kan jo også gjerne si klær for barn o.l.)

Til spørsmålet om når ordene skal skrives sammen, er det greieste svaret «alltid». Dersom man skal innskrenke betydningen av et substantiv ved hjelp av et annet substantiv, må ordene skrives sammen. ➝ Substantiv + substantiv skrives sammen.

Man har et substantiv foran et annet substantiv uten å sette dem sammen hvis det første substantivet står i genitiv: barnas klær, butikkens ansatte, lærerens veske. Vi skiller altså mellom barneklær og barnas klær, mellom morsfølelse og mors følelse. Ved hjelp av genitiv uttrykker vi hvem klærne eller følelsen tilhører. Det sammensatte ordet sier hva slags klær og hvilken type følelse det er snakk om. Uttalen er også ulik. Det sammensatte ordet har ett hovedtrykk. Når ordene skrives hver for seg, skal de ha hver sitt trykk.

Vi har også et annet tilfelle der substantiv kan stå foran substantiv uten at de bindes sammen.

Det gjelder uttrykk der det første substantivet forteller hvilken form eller mengde det andre substantivet foreligger i: en sekk poteter, en kanne kaffe, to skiver brød, noen teskjeer sukker, en neve havregryn. Også: en mengde folk, en rekke brev, en del forslag.

Når to substantiv er satt sammen, er det første substantivet i ubøyd form, mens det siste bøyes på vanlig vis. Det siste ordet bestemmer det sammensatte ordets kjønn: Informasjonen for turister heter altså turistinformasjonen.

Et kurs for studenter er et studentkurs.

Det er ikke bare substantiv som kan stå som førsteledd. Også adjektiv, verb i infinitiv, preposisjoner og andre ord kan avgrense et substantivs betydning: storby, treningstøy, lesebok, hverdag, bakgård, trekant. (Se også 1.12.)

Det er ingen selvfølge hva sammensatte ord betyr. I og med at relasjonen mellom leddene kan være av mange slag, kan ordene være vanskelige å tolke. En barnefilm er for eksempel en film for barn. Men er en kvinnefilm en film av, for eller om kvinner?

Ofte kan det være flere mulige fortolkninger av sammensatte ord dersom vi ikke vet hvilken spesialisert betydning de har, for eksempel bysbarn, sofavelger, bokorm.

For elever som er vant til motsatt rekkefølge på momentene, er det mulig å mistolke de sammensatte ordene. Sammenlikn:

30

1 Substantiv

skolebarn barneskole busstur turbuss feriehytte hytteferie pølsemiddag middagspølse studentidrett idrettsstudent matboks boksemat Vanskeligheter med tolkningen og det at fremmedspråklige bruker sammensatte ord i mye mindre grad enn nordmenn, er kanskje et større problem enn at de skriver ordene hver for seg.

Kommentarer til eleveksemplene 1 Han ville finne en sko butikk. En vanlig feil er å skrive to ord når det skal være ett. Her er butikk hovedord, hva slags butikk det dreier seg om, får vi fram ved sammensetning.

2 *Mange nordmenn bor i tre hus. Jeg må innrømme at jeg stusset litt ved denne setningen. Men det dreide seg om brannfare, og altså om trehus.

Slik som det står, tror man at man har med tallordet tre å gjøre.

3 *Jeg kjøpte billett student. Det forekommer også, slik som her, at rekkefølgen blir feil. I en god del språk er det vanlig å ha hovedordet først og bestemmelsen etterpå: Vi må ha studentbillett.

4 *Vi kjørte med Holmenkollenbanen. Det første leddet i sammensetningen skal stå i ubestemt form, Holmenkoll-.

5 *Jeg liker lese barnabøker. Barna er bestemt form flertall, og det kan vi ikke ha i førsteleddet. Førsteleddet skal stå i entall ubestemt form. I tillegg får vi en -e som binder leddene sammen, se neste punkt. (Om manglende å, se 4.15.)

1.11 N år skal sammensatte substantiv ha -s eller -e?

De aller fleste ordene settes direkte sammen: sommerferie, skoleuniform, skrekkfilm, valgfrihet.

Dersom vi får sammenstøt av tre like konsonanter, sløyfer vi den ene: nattøy, busstopp.

Noen få ord mister -e: neshorn, jentunge.

Med -e Noen ord har -e som bindebokstav. Det gjelder særlig en god del enstavelsesord som ender på konsonant: juleferie, gutteklær, barnebøker, trikke-

31

1 Substantiv

stans (av jul, gutt, barn, trikk). Men dette er langt fra noen regel. Hvis siste ord begynner på e-, får vi dobbel e: barneekspert.

Med -s Mange ord får en -s mellom substantivene: treningstøy, mannssjåvinisme, synsfelt, vinduskarm, kjærlighetssorg. Når det siste ordet begynner på s, får vi altså dobbel s: Når det heter treningstøy, heter det også treningssko.

Det er umulig å gi noen allment brukbare regler om «når vi trenger en ekstra s». Det vi kan si, er at visse endelser alltid får -s. Det gjelder: -sjon, -else, - het, -tet, -ment, -dom, -skap.

Endelser på -ing kommer i en særstilling. De ordene som er dannet av verb, får s: veiledningstjeneste, undervisningsleder. Ord som betegner personer varierer, men det vanlige nå er direkte sammensetning: vikingtida, flyktningmottak.

Noen ganger brukes s for å markere skille når også første ledd er sammensatt: vannkran – varmtvannskran, barneklær – småbarnsklær, julefest – førjulsfest. En s kan altså hjelpe oss å se hvordan et ord er satt sammen: En barneskinnlue er en skinnlue for barn.

En kaninskinnslue er en lue av kaninskinn.

Det er imidlertid langt fra alltid vi får s, selv om førsteleddet er sammensatt.

Det første ordet avgjør om det skal bli sammenbindingsbokstav eller ikke.

Når det heter gutteklær, heter det også gutteskole, guttetur osv.

Noen ord avviker likevel fra dette. For eksempel: mannfolk, mannskor, mannefall og landsted, landskamp, landevei. Men dette gjelder få ord, og regelen om at første ledd opptrer likt i sammensetninger, er vanligvis kjekk å ha.

1.12 N år skal adjektivet og substantivet settes sammen til ett ord?

Eleveksempler 1 *Jeg har fått jobb som en spansk lærer.

2 *I Ghana vi har system med stor familie.

Adjektivet er normalt et beskrivende ord som står som eget ord foran et substantiv og bøyes etter det: en pen gutt, et pent hus, pene steder, den pene

32

1 Substantiv

gutten. Men det hender at et adjektiv og et substantiv skrives sammen: fransklærer/en, pensko/en, storfamilie/n, sosialpolitikk/en.

Det sammensatte ordet har en helt spesifikk, begrenset betydning: En fransklærer underviser i fransk, men behøver ikke være fransk. Pensko er sko som brukes ved spesielle anledninger, og man kan godt synes de er stygge, mens pene sko er sko som har den egenskapen adjektivet forteller om, uansett hva de brukes til. En storfamilie er en familie der flere enn foreldrene og barna bor sammen, brukt som motsetning til kjernefamilie.

En stor familie er derimot en familie med mange medlemmer og kan godt være en kjernefamilie. Sosialpolitikk er politikk som dreier seg om sosiale forhold, mens en sosial politikk er en politikk som tar sosiale hensyn.

Sammenlikn: ei grønn såpe en stor by et eldre senter et blått bær

grønnsåpe en storby et eldresenter et blåbær

Det er altså ikke slik at man noen ganger setter et beskriv­ende adjektiv sammen med substantivet og noen ganger ikke. Sammensatte substantiv med adjektiv som førsteledd er allerede etablerte ord. De har vanligvis en helt spesifikk betydning, og adjektivet har mistet mye av sin beskrivende egenskap: Varmtvann er bare vannet i varmtvannskranen og er ikke alltid så varmt. Blåbær er bare en type av alle de blå bærene som finnes, men de kan være både grønne og røde i løpet av sin utvikling.

Adjektiv som førsteledd skal ikke bøyes, men som vi ser av eksemplene, finnes det en del vanlige sammensetninger der adjektivet er i bøyd form.

Det gjelder intetkjønnsform, flertall og bestemt form: tungtvann, kaldtvannet, småbarn, en småby, en lillefinger, en storebror, gamlebyen. Adjektivet forandrer seg imidlertid ikke når ordet bøyes: en storby – storbyen – storbyer – storbyene (men: en stor by – den store byen – store byer – de store byene) en storebror – storebroren – storebrødre – storebrødrene (men: e n stor bror – den store broren – store brødre – de store brødrene) I tillegg til ulikheten i bøyning, kan det være nyttig og viktig å påpeke ulikheten i uttale mellom ord med sammen­setning og ord med særskriving.

33

1 Substantiv

Det sammensatte ordet har ett hovedtrykk – på adjektivet, mens det er trykk på begge ordene når de skrives hver for seg: Jeg kjenner en fransklærer / en fransk lærer.

De traff noen sykepleiere / noen syke pleiere.

Vi fant noen blåbær / blå bær.

Kommentarer til eleveksemplene 1 *Jeg har fått jobb som en spansk lærer. Eleven skulle under­vise i morsmålet spansk – og var altså spansklærer. En spansk lærer forteller om lærerens nasjonalitet, ikke om faget hun skal undervise i. Det skal ikke være artikkel i uttrykket som spansklærer, se 1.7f.

2 *I Ghana vi har system med stor familie. I og med at eleven nevner systemet, mener han nok storfamilie. (Dersom han snakket om størrelsen på familiene, måtte han iallfall skrive store familier.)

1.13 Bør vi undervise i genitiv?

Eleveksempler 1 *Historien av Irak 2 *Rollen av Norge i Midtøsten 3 *Vi besøkte læreren’s huset.

Alternativet til genitiv er ofte preposisjoner, og i dagligtale bruker vi atskillig oftere preposisjoner enn genitiv for å uttrykke tilhørighet. Men genitiv er likevel en god del brukt. I skriftspråket har genitiven stor plass, og det er naturlig å lære både å bruke og ikke minst å oppfatte betydningen av formen.

Det å oppfatte innholdet av et ledd med en genitiv kan være verre enn det ser ut til. For dem som ikke har genitiv i eget språk, er det ingen selvfølge hva slags forbindelse det er mellom ordene i kombinasjoner med genitiv.

Og for dem som har genitiv, men plasserer den etter substantivet den står til, er det lett å gå surr. I eldre norsk sto faktisk genitiven etter substantivet, altså hestr Gunnars for Gunnars hest, og slik er det i en god del språk.

Sammenlikn: sjefens hus barnas tante

34

husets sjef tantes barn

1 Substantiv

eierens bil barnas framtid

bilens eier framtidas barn

Det er jo heller ikke bare som uttrykk for tilknytning og eiendomsforhold vi bruker genitiv. Ganske vanlige er beskrivende uttrykk som en femdørs bil, to års utdannelse, en tiliters kanne osv (se 1.15). Det finnes også en god del genitiver som vanskelig lar seg uttrykke med preposisjon: verdens undergang, Iraks historie, pengenes makt, stridens eple.

Og så hadde det jo vært fint om noen flere fikk lære at vi ikke bruker apostrof foran s, men skriver Toms butikk, Clintons politikk osv.

(Om preposisjoner og genitiv, se 5.11.)

Vi kan også ha genitiv av adjektiv og mengdeord som brukes som substantiv: de gamles situasjon, etter manges mening, noens ønske.

Kommentarer til eleveksemplene 1 *Historien av Irak. Dette er eksempel på en konstruksjon der det ikke finnes noe godt alternativ til genitiv. Iraks historie er det naturlige.

2 *Rollen av Norge i Midtøsten. Det er særlig ofte i abstrakte uttrykk at vi ikke har noen passende preposisjon. En grei omskriving her er en leddsetning: den rollen som Norge spilte. Men genitiv er heller ikke å forakte: Norges rolle i konflikten.

3 *Vi besøkte læreren’s huset. Norsk har ikke apostrof foran genitivendelsen.

(Dersom ordet slutter på en s-lyd, kan vi ha apostrof, men ingen -s: Janoz’ familie, Sveits’ historie). Hus må stå i ubestemt form etter genitiv (se 1.4a).

1.14 Kan vi skrive skolen sine problemer?

Den såkalte «garpegenitiven» har vært brukt i flere hundre år i mange dialekter. I de siste årene ser den ut til å ha spredd seg over hele landet og blir mye brukt både i kringkasting og aviser. For mange virker den naturlig i forbindelse med navn, mens den føles underligere i andre sammenhenger.

For andre er nok hele konstruksjonen fremdeles noe fremmed. Men slik som den har vunnet innpass i det siste, må man nok regne med at den blir mer og mer alminnelig. Og feil er det ikke.

Dersom denne formen er vanlig der man underviser, og elevene prøver å bruke den, er det vel naturlig å ta den med i undervisningen. Men den er slett ikke noe enklere for innlærere enn «vanlig» genitiv, i og med at

35

1 Substantiv

eiendomsordene må bøyes i kjønn og tall etter det følgende ordet (Liv sin bil, Liv si hytte, Liv sitt hus, Liv sine unger).

1.15 Treukers ferie eller tre ukers ferie?

Vi har ofte genitiv i slike beskrivende uttrykk med tall. Når tallet er relativt selvstendig og for så vidt kan byttes ut med et annet tall, skrives ordene gjerne hver for seg: fem minutters pause, ti dagers fengsel, fire års utdanning.

Men når forbindelsen er fastere og vi har ubestemt artikkel foran, skrives de gjerne sammen: en tokilos pakning, en tietasjes bygning, et tomotors fly.

Når det er snakk om et fast begrep, kan vi få helt sammen­satte uttrykk: en femdørsbil, en ettromsleilighet, trettiårskrigen.

Det er også ulikheter i intonasjonen. Det sammensatte ordet har bare ett hovedtrykk, mens ordene som skrives hver for seg, har ett trykk hver.

Sammenlikn: Treukersferien ble innført i 1947.

Vi hadde tre ukers ferie på fjellet.

Mange ekteskap opplever ei sjuårskrise.

Industrien har nå hatt sju års krise.

1.16 Hva slags bøyning har vi i Hun ble funnet i live?

Eleveksempler 1 *Han ville gå til senga.

2 *Om søndagen går vi til sjøs å svømme.

Vi har en god del tilfeller der substantivet står i en form som ikke kan forklares ut fra en vanlig bøyning av ordene: av gårde, i drømme, i søvne, til stede, til rette, til bunns, til fots osv. Dette er rester etter dativ og genitiv i eldre norsk og er egentlig ikke noen bøyning lenger, men å betrakte som faste uttrykk med et bestemt bruksområde.

Kommentarer til eleveksemplene 1 *Han ville gå til senga. Setningen er for så vidt riktig hvis den beskriver at han ville gå i retning av en seng. Men her var det snakk om trøtthet, og det faste uttrykket gå til sengs passer bedre.

36

1 Substantiv

2 *Om søndagen går vi til sjøs å svømme. Her har eleven lært uttrykket, men har ikke fått med seg at bruken er svært begrenset. Å gå til sjøs brukes hovedsakelig om å ta seg jobb på et skip, mens sommersøndagsaktiviteten beskrives som å gå på stranda, dra til sjøen eller liknende. (Om for å, se 5.8.)

1.17 U nødvendige substantiv som mennesker og folk Eleveksempler 1 Noen mennesker har sagt til meg at …

2 Ingen mennesker ønsker krig …

3 *De britiske mennesker trakk seg ut.

4 ??De franske liker ikke det.

Mengdeord som mange, noen, ingen, alle opptrer svært ofte substantivisk.

De står alene som subjekt, objekt osv. uten noe påfølgende substantiv (se også 2.10c). Ofte står de i en setning med det som subjekt: Det er mange som mener … , Det er ingen som synes … osv. (se 6.7).

Substantiviske nasjonalitetsbestemmelser er stort sett bedre enn uttrykk med adjektiv + mennesker e.l.: Britene drikker mye te. Skottene ønsket forandringer.

Jeg kjenner noen nordmenn. Franskmenn drikker mye vin.

Kommentarer til eleveksemplene 1 Noen mennesker har sagt til meg at … og 2 Ingen mennesker ønsker krig …

Setningene er ikke feil, men det er en tendens hos noen fremmedspråklige til å overdrive bruken av substantiv sammen med adjektiviske bestemmelser som noen, få, mange, ingen der vi foretrekker uttrykk uten: Noen har sagt at … og Det er noen som har sagt at … (Vi kan for øvrig se samme fenomen med ting: Jeg kjøpte mye (= mange ting). Jeg har betalt for alt (= alle tingene).

3 *De britiske mennesker trakk seg ut. Her må det være britene eller eventuelt de britiske makthaverne e.l. Mennesker virker underlig sammen med nasjonalitetsadjektiv. Folk kan gå bedre: Det britiske folk. Men da er betydningen litt annerledes (se 1.9).

4 ?De franske liker ikke det. Nasjonalitetsadjektiv står ikke så godt på egne ben. Vanligvis foretrekker vi substantiv: Franskmenn/ene …

37