Narrativ metode av Rita Sørly (utdrag)

Narrativ metode

Rita Sørly

Narrativ metode

ISBN 978-82-02-79187-2

1. utgave, 1. opplag 2024

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Fotografier: Wibecke Årst

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen

Layout og sats: Bøk Oslo AS

Trykk og innbinding: AIT Grafisk AS

www.cda.no

akademisk@cappelendamm.no

Introduksjon

Velkommen til denne metodeboka om bruk av fortellinger og narrativer i forskning. Boka er en invitasjon til deg som er opptatt av fortellinger og har lyst til å arbeide med narrativer. Kanskje er du allerede godt kjent med metoden og vil vite mer. Kanskje er det første gang du hører om å bruke fortelling som en akse forskningen kan dreie seg rundt. Kanskje er du rett og slett interessert i forskjellige kvalitative metoder.

Selv ble jeg kjent med narrativ teori og metode mens jeg arbeidet med doktorgraden min (Klausen, 2017). Jeg har elsket fortellinger fra så langt tilbake som jeg kan huske. I alle former. Da jeg møtte på muligheten for å arbeide teoretisk, vitenskapelig og analytisk med fortellinger i avhandlingen, ble nysgjerrigheten, gleden og kunnskapstørsten som en glødende lampe jeg ikke kunne slokke.

Mitt doktorgradsarbeid handlet om brukermedvirkning som relasjonelle prosesser innenfor psykisk helsevern, og fortellingene ble utarbeidet i samarbeid med tretti studiedeltakere ved tre nordnorske disktriktspsykiatriske sentre. For meg var ikke disse menneskene pasienter eller studiedeltakere, de var fortellere. De delte sine erfaringer som pasienter i nordnorsk distriktspsykiatri med meg, i form av fortellinger.

Mens jeg arbeidet med avhandlingen leste jeg narrativ teori og metode, og jeg lette etter mulige kurs. Hvor kunne jeg lære mer om vitenskapsteoretiske utfordringer ved fortellinger? Om metoden? Om mulige analyser? Jeg fant ut at narrative tilnærminger var et etablert felt blant spesielt svenske kolleger. Samfunnsvitere, pedagoger, antropologer, lingvister, sosiologer, psykologer, forskere innenfor helsefag – mange arbeidet med fortelling og forskning. Jeg oppdaget

et miljø jeg veldig gjerne ville knytte meg til. Jeg reiste til Karlstad universitet og tok metodekurs i narrativ teori og metode over et år. Jeg traff Hector Pérez Prieto og Marie Karlsson, som begge er professorer i pedagogikk og etablerte, narrative forskere. De åpnet et nytt univers for oss studenter og viste hvordan vi kunne holde lys i denne lampa som innebar å ta på seg narrative briller i arbeid med datamateriale. Fortellingene ble viktige i mitt arbeid. Forskningen på papirene foran meg åndet narrativer, historier og fortellinger. Sammen med kolleger på UiT Norges arktiske universitet startet jeg et narrativt seminar. Vi møtte motstand, og bakkene var tidvis bratte. Dette var ingen anerkjent kvalitativ metode i Norge, og mange vitenskapelige tidsskrifter forsto ikke den narrative ansatsen i arbeidene våre. Vi ga oss ikke. Bodil H. Blix og jeg publiserte i 2017 boka Fortelling og forskning. Narrativ teori og metode i tverrfaglige perspektiv (Sørly & Blix, 2017a).

Boka du nå holder i hånden, er en fortsettelse på fortellingen om å ikke gi opp ved motgang. Min far pleide alltid å si at han aldri hadde vært utsatt for en storm som ikke ga seg. Om vi skal bruke hans metafor, er denne boka nettopp et bilde på at noen ganger er det verdt å sitte rolig i båten. Narrativ teori og metode er et voksende felt i Norge, som fortjener mer oppmerksomhet.

Bokas inndeling

Boka er delt i to, hvor den første delen utgjør en mer teoretisk inntreden til narrativer. Første kapittel tar for seg bruk av fortellinger i forskning. Her diskuteres noen sentrale spørsmål en bør stille seg før en tar i bruk narrative metoder. Hva er en fortelling? Hvordan forstår vi fortellinger? Det fins mange typer fortellinger, og hvordan vi forteller dem har en betydning. Hvem forteller, og hvem forteller vi til? Forteller vi til et skjult publikum som ikke er til stede under selve fortellersituasjonen, eller er fortellingene klart rettet til en bestemt mottaker? Hvem eier fortellingene vi som forskere forteller? Det

andre kapittelet tar for seg et utvalg forskjellige typer fortellinger og hvordan disse kan relateres til store og små fortellinger. Livshistorier, dominerende fortellinger, hverdagsfortellinger, sykdomsfortellinger, recovery-fortellinger og motstandsfortellinger presenteres for leseren. Fortellinger om bærekraft og visuelle fortellinger i sosiale medier gjengis også som typer fortellinger. Heller ikke dette kapittelet er uttømmende i sine skildringer av narrativer, men er ment å være en inspirasjonskilde for hvordan vi kan forstå og arbeide med fortellinger. Det tredje kapittelet, om teoretiske perspektiver på fortellinger, går i dybden på en narrativ sosialkonstruksjonistisk tilnærming til fortellinger. Når man arbeider med narrative metoder, er det nyttig å kunne plassere seg i det teoretiske landskapet. Hva tenker vi definerer fortellinger? Hva tenker vi at fortellinger gjør? For å kunne posisjonere seg selv og egen forskning, kan dette kapittelet tilby noen verktøy. Det fjerde kapittelet ser nærmere på hva narrativ analyse kan være og på hvilken måte vi kan konstruere fortellinger av et datamateriale. Videre presenteres forskjellig datamateriale som kan brukes i arbeid med narrativer. Utallige kilder kan fungere som utgangspunkt for fortellinger. Dette kapittelet tilstreber ikke å gi en fullstendig oversikt, men kan gi inspirasjon til hvordan narrativ analyse kan gjøres med ulikt materiale.

Bokas andre del inneholder empiriske eksempler fra egen forskning. Dette er gjort for å belyse et utvalg analysemetoder innenfor den store paraplyen som narrativ forskning utgjør. I arbeidet med boka gjorde jeg noen valg. Jeg kunne valgt å sette søkelys på hvordan ulikt datamateriale kan brukes i forskjellige analysemetoder (Sørly & Blix, 2017a). Jeg bestemte meg imidlertid for å bruke fortellinger fra egen forskning, og disse er i hovedsak basert på dybdeintervjuer med studiedeltakere/ fortellere. Som den våkne leser vil kunne se i den teoretiske delen av boka, er mange narrative forskere kritiske til å basere narrativ forskning på intervjumateriale alene. Jeg har valgt å vise frem at man kan bruke mange forskjellige ulike analytiske perspektiver, også innenfor rammene av et sosialkonstruksjonistisk

perspektiv. Man kan sette søkelys på struktur eller form i fortellingene, på kontekst eller på dominerende fortellinger. Jeg tenkte på hva jeg selv hadde behov for som student. Jeg ønsket å se hvordan man

teoretisk og praktisk kunne arbeide med fortellinger. Kapitlene i denne

andre delen av boka er nettopp et forsøk på dette.

Kapitlene i denne empiriske delen av boka løfter frem fem ulike analytiske tilnærminger innenfor narrativ metode. De er ment å være eksempler på hvordan man kan analysere et materiale på ulike måter og viser frem forskjellige grep for å kunne tolke en fortelling, eller flere fortellinger. Dersom du er opptatt av tema i fortellinger, kan du utforske kapittelet om tematisk analyse og se hvordan en mulig analyse kan gjøres. Er du mer opptatt av konteksten, eller sammenhengen, fortellinger oppstår i, kan du se nærmere på kapittelet om kontekstanalyse. Alle fem kapitlene utgjør, på ulike vis, ulike tilnærminger, eller noe som kan ligne på «oppskrifter», på ulike analyser. Og som vi alle kjenner til: For å være en god kokk er det ikke nok å kunne følge en oppskrift, vi må også evne å være kreative og improvisere. Det er på den måten vi får til «det lille ekstra».

Alle kapitlene baserer seg på tidligere eller pågående samarbeid med kolleger eller forskning jeg selv har hatt eneansvar for. I de tilfellene hvor jeg refererer til arbeid gjort sammen med kolleger, har disse kollegene godkjent at jeg skriver om vår felles forskning i denne metodeboka. Alle prosjekter det henvises til har vært godkjente prosjekter, gjennomført etter forskningsetiske standarder og basert på et godt samarbeid med studiedeltakere og andre involverte. Denne forskningen utgjør et lappeteppe av forskjellig narrative tilnærminger, og det metodiske og analytiske arbeidet er i fokus i denne sammenhengen. I noen kapitler er det direkte henvisninger til egne publikasjoner, som leseren kan finne frem til for å gå enda mer i dybden på prosjektene og analysene som er gjort. I en lærebok- sammenheng ser man ofte at forfattere beskriver andres forskningseksempler grundig. I denne boka er disse eksemplene hentet fra egen forskning og forskning i samarbeid med kolleger.

Kapittel 5 tar for seg tematisk analyse. Forskningsprosjektet som utgjør bakgrunnen handlet om å undersøke hva som fremmer og hemmer god samfunnsintegrering og medvirkning i brukerstyrte

ettervernstilbud for mennesker med tidligere rusutfordringer. Sammen med fire masterstudenter i sosialt arbeid gjennomførte jeg et fokusgruppeintervju med sentrale brukerorganisasjoner på rusfeltet. Dette intervjuet analyseres ut fra en tematisk narrativ tilnærming. Kapittel 6 går i dybden på store og små fortellinger og ser på hvordan dominerende fortellinger kan komme til uttrykk i forskningsprosesser. Prosjektet fortellingen kommer fra, omhandlet brukermedvirkning innenfor psykisk helsevern i samiske områder. Analysen viser hvordan dominerende fortellinger i forskning på psykisk helse blant urbefolkning kan tydeliggjøre hvordan vi påvirkes av dominerende fortellinger i datainnsamlingen. Kapittel 7 setter søkelys på kontekstanalyse, og er hentet fra arbeidet med doktorgradsavhandlingen. Kapittelet beskriver et møte med Marianne, av de tretti studiedeltakerne ved et nordnorsk distriktspsykiatrisk senter, og hennes fortelling om utfordringer ved hennes lidelse. Stigmatiseringen hun opplevde i behandling etter selvmordsforsøk, er en kilde til kunnskap for praksis. Mariannes fortelling analyseres i tre kontekstuelle sfærer og er et eksempel på hvordan man kan arbeide med fortellinger i kontekst.

Kapittel 8 tar for seg fortelling som posisjonering. Forskningsprosjektet denne fortellingen kommer fra, omhandlet deltakelse i introduksjonsprogrammet for flyktninger med psykiske helseutfordringer. En del av prosjektet hadde en særlig oppmerksomhet på hvordan ungdommer med flukterfaringer opplever den første tiden etter ankomst til Norge, og analysen er basert på et dybdeintervju med en ung kurdisk kvinne. Posisjonalitet i fortellinger handler om hvordan vi plasserer oss selv og andre karakterer i en historie, og kapittelet kan tjene som en begynnelse for å bli bedre kjent med posisjoneringsanalyse innenfor narrativ forskning. Kapittel 9 er et eksempel på hvordan en strukturanalyse kan gjøres. Kapittelet viser til et prosjekt

om brukerstyrt rehabilitering for mennesker med rusutfordringer og et dybdeintervju jeg gjennomførte for en del år tilbake, med Nina. Intervjuet analyseres med base i en livshistorietilnærming til strukturanalyse, innenfor rammene til plot-typologier, hvor fortellingen forstås som en reise. Ninas fortelling om rehabilitering forstås som en reise med mange prøvelser. Denne fortellingen kan også forstås innenfor rammene av en recovery-fortelling (se kapittel 2).

Kapittel 10 har ikke intervju som empiri, men viser hvordan man kan arbeide med visuell analyse. Bakgrunnen for kapittelet var et forskningsprosjekt som, i samarbeid med maltesiske forskere og frivillige organisasjoner, så på hva som fremmet og hemmet god psykisk helse blant barn og unge i Tromsø og på Gozo, en øy like utenfor Malta. En del av prosjektet innebar at vi forskerne ba ungdommer bidra med visuelle fremstillinger av sine erfaringer, inkludert drømmer og håp for fremtiden. Kapittelet beskriver visuell analyse og viser en måte å utføre denne typen analyser på. Kapittel 11 viser hvordan man kan arbeide med kollektive fortellinger i en narrativ tilnærming. Bakgrunnen for analysen er hentet fra et forskningsprosjekt med flyktningkvinner. I samarbeid med en kollega utarbeidet jeg et kurs i samarbeidsbasert forskning for seks kvinner med flukterfaring. Etter kurset skulle kvinnene delta i prosjektet som forskningsassistenter. En øvelse vi gjennomførte i kurset omhandlet et fokusgruppeintervju. I dette intervjuet kom det frem en ny kollektiv fortelling fra deltakerne, som jeg i ettertid har arbeidet med analytisk med. Den kollektive fortellingen kan sammenlignes med en dominerende fortelling. Analysen viser hvordan fortellinger kan påvirke gruppeatferd og hvordan slike mønstre kan endres over tid.

Alle disse kapitlene, utenom ett, har intervjuer som empirisk materiale – enten personlige dybdeintervjuer eller fokusgruppeintervjuer. Unntaket er som nevnt kapittel 10, som bruker visuelle fremstillinger som data. Det er nyttig å notere seg at innenfor alle disse analysemetodene kan man bruke ulikt datamateriale som empiri. Man kan bruke tematisk analyse, kontekstanalyse og alle tilnærmin-

gene på mange former fortellinger. Kapitlene som presenteres viser noe av mangfoldet og mulighetene innenfor narrativ forskning, både når det gjelder teoretiske og analytiske perspektiver.

Boka er på ingen måte et bilde på en helhet, og bærer ingen ambisjoner om å vise frem et komplett og fullstendig bilde på hva narrativ metode er. Boka er altså ingen fasit, men mer en invitasjon til deg som er nysgjerrig og har en interesse for ulike måter å arbeide kvalitativt på, med forskjellig datamateriale. Hvert kapittel har som formål å vise frem narrativ forskningspraksis og gi engasjement til alle som har lyst til å arbeide med fortellinger. Mitt håp for denne boka er at du som leser vil finne disse kapitlene inspirerende til å utvikle din egen praksis, utdanning eller forskning med fortellinger, historier og narrativer.

Teoretisk del

Hvorfor er fortellinger i forskning viktig?

Folk har fortalt fortellinger siden tidenes morgen. Vi forstår vårt daglige liv gjennom historier, vi kobles sammen gjennom historier, og vi blir de vi er gjennom fortellinger. Folk lager historier og organiserer fortellingene sine i henhold til kulturelt tilgjengelige narrativer. Over tid blir disse narrativene akseptert eller avvist som evaluerende versjoner av fortid, nåtid og fremtid. Noen blir dominerende narrativer, andre blir motstandsnarrativer. Noen blir hørt ofte, noen forsvinner (Sørly, under utgivelse1). Det er vanskelig å skille mellom historier, fortellinger og narrativer (Frank, 2010, s. 3; Riessman, 2008; Sørly & Blix, 2017a). Innenfor litteraturteori er begrepene klart definerte og brukes ikke om hverandre. Historien er det som skjer. Fortelling er gjengivelsen av det som skjedde. Narrativ er måten fortellingen gjøres på. Innenfor samfunnsvitenskap, pedagogikk og helsefag, derimot, er begrepene er overlappende, og i denne boka brukes de om hverandre.

Fortellinger antar moralske perspektiver og forklarer ikke bare hva som skjedde og hva det betyr, men også hva som burde ha skjedd eller

1 Dette kapittelet er basert på min innsettelsesforelesning som professor i sosialt arbeid ved UiT Norges arktiske universitet, 11.oktober 2023. Deler av kapittelet publiseres i en bok om globalt sosialt arbeid, som utgis ved Cambridge University Press i nær fremtid (Sørly, under utgivelse). Why are stories in social work important? I T. Ghaye & R. Sørly (Red.) Learning through Social Work

Stories-that-Matter: Building a Better World. Cambridge University Press.) Jeg har valgt å henvise til denne publikasjonen underveis i teksten for å tydeliggjøre at deler av disse to tekstene er like, og kommer fra samme forelesning, og samme tankegods. På samme måte henvises det til denne teksten i bokkapitlet som publiseres ved Cambridge University Press.

hva historiene skulle bety. Historier kan være individuelle, de kan deles eller holdes skjult, de kan være kollektive historier om undertrykkelse og fortvilelse, de kan være historier om organisatoriske endringer, eller de kan være detaljerte beskrivelser av en hverdagslig hendelse, de kan fortelle om endring eller kontinuitet. Historier kan være fortellinger fra profesjoner eller politiske partier, fra studenter eller fra skoleelever. Som mennesker er vi omgitt av historier – vi lever gjennom historier og vi puster historier (Sørly, under utgivelse).

I tråd med Dennis (2018), som er opptatt av validitet (eller gyldighet) og kvalitet i narrativ forskning, tenker jeg at fortellinger er nært knyttet til spørsmål om engasjement og kommunikasjon. Forskningspraksisen vår er nært forbundet med validitet, og handler om å være interessert i historiene, livene, personligheten til de vi intervjuer. Vi må være oppriktig interesserte, og denne interessen må ivaretas gjennom fortellingene (Dennis, 2018, s. 112). Fortellingene er viktige kilder til kunnskap, som alltid vil være dialogisk forankret og i stadig endring (Andrews, 2021).

Poeten Muriel Rukeyser (1971) sa en gang at universet ikke er laget av atomer, men av historier. Ingen av oss kan overleve i en verden uten fortellinger. Fortellinger binder våre liv sammen, skaper relasjoner og endringer, forteller oss hvem vi var, hvem vi er og hvem vi vil bli. Hvordan vi forstår historier betyr noe. I mitt arbeid har jeg vært, og er, opptatt av historiefortelling, forskning innen sosialt arbeid og psykisk helse og hvordan narrativer kan brukes innen kvalitativ forskning. Hvordan kan disse tre komponentene – fortelling, forskning og narrative metoder – knyttes sammen, fungere sammen og ikke bare ha en mening, men også føre til endring? (Sørly, under utgivelse). En endring som innebærer mer medvirkning fra de vi som forskere innen helse- og sosialfag, samfunnsvitenskap eller pedagogikk inviterer inn i forskningsprosjekter og ber oss fortelle om sine erfaringer på ulike måter.

Hovedtemaet i dette kapittelet er bruk av fortellinger i forskning og en beskrivelse av noen sentrale spørsmål en bør stille seg før man

tar i bruk narrative tilnærminger. Hva er en fortelling, og hvordan forstår vi fortellinger? Det fins mange ulike typer fortellinger, og hvordan vi forteller disse fortellingene har en betydning. Hvem som forteller, og hvem vi forteller til, spiller også en rolle i narrativ forskning. Noen ganger rettes fortellinger til et skjult publikum som ikke er til stede under selve fortellingssituasjonen, andre ganger er fortellingene klart rettet til en bestemt mottaker. Et annet sentralt spørsmål innenfor narrative metoder, er hvem som eier fortellingene vi som forskere forteller. Til slutt i kapittelet er det en kort oppsummering og noen generelle refleksjonsoppgaver rundt fortelling, forskning og fagfelt. Helt til slutt får leseren noen tips til videre lesning om sentrale spørsmål i kapittelet.

Hva er en fortelling?

Ernest Miller Hemingway (1899–961) var en amerikansk forfatter og journalist. Hemingway produserte det meste av sitt arbeid mellom midten av 1920-tallet og midten av 1950-tallet, og han ble tildelt nobelprisen i litteratur i 1954. Mange av verkene hans regnes som klassikere innen amerikansk litteratur. Hans korteste historie sies å være denne: «For sale, baby shoes, never worn.» Det er en historie så kort at den kan passe inn i en tittel, men den gir gjenklang til en større fortelling. Dette spesielle sitatet, som angivelig stammer fra 1920-tallet, tjente som bekreftelse på Hemingways talent og vidd. Det har også påvirket en rekke forsøk på å lage en historie på seks ord, såkalt flash fiction eller sudden fiction, som bare gir et glimt av en historie, men i det glimtet leverer så mye mer. Denne spesielle historien sies å være skrevet på en serviett i Luchows restaurant på Manhattan, mens en annen versjon av historien hevder at den ble komponert på et hotell, hvor en krets av New York-intellektuelle diskuterte – og drakk – rundt lunsjtid. Ingen kan si med sikkerhet hvor eller når historien ble skapt. Historien var et resultat av et veddemål blant Hemingway og flere forfattere. Hemingway ba hver av sine kol-