Moment1 tekstsamling

Page 28

356

MOMENT 1

KARL OVE KNAUSGÅRD født i 1968, er en norsk forfatter og forlegger. Han debuterte som romanforfatter med Ute av verden, utgitt i 1998. Hans siste roman er det monumentale, selvbiografiske verket Min Kamp, som kom ut i seks bind i årene 2009–2011. Talen «Avstanden midt iblant oss» ble framført på TV i forbindelse med ettårsmarkeringen av terrorangrepene i Oslo sentrum og på Utøya 22. juli 2011. Talen var ett av innslagene på en minnekonsert på Rådhusplassen i Oslo som NRK arrangerte på oppdrag fra Regjeringen. Knausgårds tale ble skrevet for anledningen. Konserten ble direktesendt på NRK1 22. juli 2012.

FØR DU LESER Finn og se forfatterens fremføring av denne teksten på NRK sine nettsider (søk etter tekstens tittel i en søkemotor).

Karl Ove Knausgård: Avstanden midt iblant oss Det finnes noen bilder fra sommeren 2011 jeg aldri kommer til å glemme. Det er bildene av en mørkegrønn øy midt i en fjord, de mørkegrønne trærne som ­vokste helt ned til vannkanten, det gråspraglete berget, den tunge, urørlige vannflaten, lyset fra den overskyede himmelen. Dette landskapet er så kjent at jeg normalt sett ikke ser det, det forsvinner inn i det hverdagslige, den norske sommeren som jeg har vokst opp i, og fortsatt lever i. Men på disse bildene lå det mennesker. De var døde, og de var dekket av plast. Livet som dagen før hadde lyst i øynene deres, var slukket for alltid. Han som gjorde det, han som rev disse menneskene ut av verden, tok dem fra deres foreldre og venner, én etter én, og fylte denne øya med skrekk og blod og død, han har også vokst opp i den norske sommeren, han kjenner den som vi kjenner den, det silende regnet, den tunge vannflaten, de grønnskimrende trærne. Han sa at han gjorde det for å redde den norske kulturen. Men hva er den norske kulturen? Nå er den norske kulturen også dette: en øy full av lik dekket av plast. Det var som om verden stod åpen de dagene. Etter det har den langsomt luk­ ket seg, til vi nå står her ett år senere, utenfor sjokket, og ser tilbake på det. Vi må ikke glemme den 22. juli, heter det, men hva er det vi ikke må glemme? Det er hva et liv er. Det er hva et par øyne lysende av glede er. Det er hva latter er. Når jeg skriver dette, ser jeg for meg mine egne barn. Skulle noen kunne ta livet av dem? Hvordan er det mulig? For å ta livet av dem, der de leker i hagen, der de