Latin-Amerika i dag av Benedicte Bull: Utdrag

Benedicte Bull

Latin-Amerika i dag

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-73454-1 1. utgave, 1. opplag 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia Kilder: Bilde s. 43: Lind&Lunde/Raftostiftelsen, bilde s. 45: Foto: Ramon Espinosa/ AP Photo/NTB, bilde s. 48, 54, 78, 92 og 100: NTB, bilde s. 144: statsministerens kontor/ Flickr.com, bilde 64, 118, 122 og 134: Foto: Privat, bilde s. 72: Foto: Cecilie Hirsh, bilde s. 89: Foto: Jorge Mejía Peralta/Flickr.com, bilde s. 104: palestinalibre.org.

Kart: Hentet fra Latin-Amerikanske utfordringer 2. utg. 2015, Cappelen Damm Akademisk, s. 15. www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Forord Under et intervju om demokratisk utvikling i Latin-Amerika for noen år siden fikk jeg følgende utfordring: «Men du, er det egentlig noen andre enn noen hysteriske LAG- (Latin-Amerika Gruppene i Norge) damer med Inka-lue som er interesserte i Latin-Amerika?». Det spørsmålet reflekterer en ganske sparsommelig dekning av begivenheter i Latin-Amerika i norske media. Men det stemmer ikke helt med holdningene til alle de menneskene jeg har truffet når jeg har holdt foredrag om Latin-Amerika rundt om i landet – på universiteter og skoler, i foreninger og bedrifter, og på pensjonistuniversiteter. Det stemmer iallfall ikke om vi ser på interessen globalt – fra både selskaper og stater, inkludert nye og gamle stormakter. Og Latin-Amerikas rolle blir garantert større i årene som kommer, når en overgang til fornybarsamfunnet vil øke etterspørselen etter Latin-Amerikas naturressurser.

Et av temaene jeg har holdt foredrag om, er nettopp Latin-Amerika i en ny verdensorden – der USAs rolle som den dominerende stormakten er utfordret av Kina, men hvor også flere andre mektige stater og selskaper spiller viktige roller. Jeg har lenge puslet med tanken om å skrive en bok om dette. Ironisk nok var det Covid-19 pandemien og det at jeg ble avskåret fra muligheten til å reise til Latin-Amerika, som gjorde at jeg endelig fikk tid til å sette meg ned og skrive denne boka.

Mesteparten av arbeidet har vært gjort fra hjemmekontoret. Der har jeg vært så heldig å ha en leser som er midt i bokas målgruppe: en som er interessert i hvordan global politikk er i endring og som også har en generell interesse for Latin-Amerika, uten å ha noen ekspertkunnskap på feltet. Han er imidlertid langt over gjennomsnittlig opptatt av språk, og har lest og kommentert alle kapitlene, og gjort resultatet både mer leselig og mer lesverdig. Tusen takk, Stein-Gunnar! En varm takk også til Knut Vegard Bergem hos Cappelen Damm Akademisk for umiddelbart å tro på prosjektet, og for å gi grundige kommen5

forord

tarer underveis som har bidratt til å løfte boka ut av overdreven detaljrikdom og forhåpentligvis inn i pedagogisk rekkevidde. Hjertelig takk også til fagkonsulent Ole Jacob Løland, som kom med mange interessante innspill. Det har også Mariel Aguilar-Støen og Hege Araldsen gjort, som begge har lest og kommentert innledningen.

De aller største bidragene har imidlertid kommet fra alle mine kolleger, venner og alle andre i Latin-Amerika som villig har stilt opp gjennom årene og øst av sin kunnskap til meg.

Denne boka er min takk til alle dere.

Oslo, 8. november 2021 Benedicte Bull

6

Innhold Kapittel 1 Latin-Amerika – på ny på stormaktenes slagmark? .............................................. 11 En fremtid for mandarin-talende gruveingeniører .................................................... 11 Finnes det en verdensorden? ........................................................................................ 13 Fra kameler til bjørner og drager .................................................................................. 15 Tanker fra periferiens avantgarde ................................................................................ 17 Globaliseringens pionerer ............................................................................................. 18 En tidelt banan ................................................................................................................ 20 Med egne ord .................................................................................................................. 22 Perifer realisme eller perifer pragmatisme ................................................................ 24 Kapittel 2 USA: Et imperium forvitrer ......................................................................................... 27 Fra solidarisk amerikaner til Amerikas imperialist ................................................... 28 Den kalde krigens heite slagmark ................................................................................ 31 Et demokratisk mellomspill? ........................................................................................ 34 Den blodige freden ......................................................................................................... 35 USA og Latin-Amerikas venstrebølge ......................................................................... 38 Obamas utfordring av Monroe-doktrinen .................................................................. 41 Trusselen fra Trump ........................................................................................................ 46 Latin-Amerika som innenrikspolitikk og utfordring til Kina .................................... 49 Kapittel 3 Fra kuli og kamerat til kapitalist – og kolonist? Kina i Latin-Amerika .............. 53 Da kineserne var nederst på rangstigen: kuli-handelen og sinofobi ..................... 54 Mellom Castro og Kissinger: Kina og Latin-Amerika under den kalde krigen ..... 58 Kina, råvarer og den latinamerikanske venstrebølgen ............................................. 60 Kinas nye selvtillit: Fra kapitalist til kolonialist? ........................................................ 64

7

Innhold

I hengemyra Venezuela ................................................................................................. 67 I nærkamp om naturressurser ...................................................................................... 70 På ny stormaktenes slagmark? .................................................................................... 74 Kapittel 4 Fra Russland med (litt) kjærlighet ............................................................................ 76 En revolusjonær på Hønefoss og et mord i Bogotá .................................................. 77 Frihetens øy eller «bare en forkortelse» ..................................................................... 80 Putins speil ....................................................................................................................... 82 «Mange misliker Putin, men ingen liker USA» .......................................................... 85 Skurk eller purk? Russlands våpenhandel og Latin-Amerikas nye sikkerhetstrusler .................................................................... 87 Business og Bolívars sverd ............................................................................................ 91 Gammel kjærlighet ruster også ................................................................................... 96 Kapittel 5 Mellom storpolitikk og syrisk salsa: Midtøsten i Latin-Amerika ....................... 98 Fra en landsby i Libanon til Latin-Amerikas sosietet ............................................... 99 Veien til arabisk politisk innflytelse ............................................................................. 102 To bomber i Buenos Aires og den nye politiseringen av de latinamerikanske jødene ..................................................................................... 104 Latin-Amerika og staten Israel: Fra appelsiner til våpen ......................................... 106 Venstredreiningen i Latin-Amerika og Brasils Iran-eventyr .................................... 108 Den nye konservatismen og Israels revansj ............................................................... 111 Salsa i Syria og kjøleskap i Caracas: Gamle bånd og nye forretningsforbindelser ..................................................................................... 115 Kapittel 6 Europa i Latin-Amerika: Liberalismens siste halmstrå? ...................................... 120 Mellom Bolívar, Bush og Brussel: Ulike visjoner for regional integrasjon ............. 121 Multilateralismens splittede fanebærer ..................................................................... 127 Den spanske drømmen om Iberoamerika .................................................................. 129 Tyskland: En kjempe med hendene på ryggen .......................................................... 134 En nasjon av blødende hjerter? Norge i Latin-Amerika ........................................... 138

8

Innhold

Kapittel 7 Mot et polarisert eller «pluriverst» Latin-Amerika? ............................................ 147 Noter ................................................................................................................................. 151 Litteraturliste ................................................................................................................. 160 Stikkord ............................................................................................................................ 160

9

USA Atlanterhavet Mexico

Cuba

Mexico by

rep. nske i Hait Domica o Rico t Puer

Jamaica Belize Honduras

ala tem r Gua Salvado El

a

Nicaragua Panama

a Ric Cost

Karibiske hav Caracas

Bogotá

na

a a yan nam Guy i k Sur Frans

Gu

Venezuela

Colombia Ecuador Quito

Brasil

ru Pe

Stillehavet

Lima

Bolivia Pa ra

Brasilia

gu

Uruguay

Ar ge n

tin

Santiago

a

Chile

ay

Atlanterhavet 1 000 km

Kapittel 1

Latin-Amerika – på ny på stormaktenes slagmark?

En fremtid for mandarin-talende gruveingeniører På vei til lokalbutikken der jeg bodde i Chile i 2006, gikk jeg daglig forbi et lite privat universitet. Det var et av «diplomtrykkeriene» som de blir kalt – de private universitetene som dukket opp etter general Augusto Pinochets privatisering av høyere utdanning på 1980-tallet. Det disse «universitetene» mangler i akademisk kvalitet, tar de igjen på «markedsteft». Hele forsiden på dette «universitetet» var prydet av et stort skilt der det stod: «Få en utdanning for Chiles fremtid: Vi tilbyr mandarin-kinesisk og gruve-ingeniørfag».

Jeg var i Chile for å studere konsekvensene av frihandelsavtalen som landet nylig hadde inngått med USA. Slike frihandelsavtaler vekker lett motstand i venstreorienterte miljøer, både i Latin-Amerika og i Europa. Frihandelsavtaler mellom så ulike land som Chile og USA er kjent for å forverre den type avhengighetsforhold som har vært Latin-Amerikas svøpe siden kolonitiden.

Og USA bidro tross alt til det blodige kuppet i 1973 som brakte Pinochet til makten. Mine informanter var likevel langt mer opptatt av frihandelsavtalen med Kina, som nylig var signert. Kina ble sett på som fremtidens marked for chilensk frukt, vin, mineraler og laks. Kinas økte etterspørsel etter det viktige chilenske kobberet økte prisene og trakk investeringer. Den gruveingeniøren som kunne flytende mandarin gikk lyse tider i møte, uansett om vitnemålet kom fra et kommersielt «diplomtrykkeri». De færreste hadde tid til å bry seg med en avtale med USA. Enda færre brydde seg særlig om å styrke det latin­ amerikanske fellesskapet. Dette var midt i det som vi utenlandske akademikere gjerne i håpefulle termer omtalte som «den latinamerikanske venstrebølgen»: en rekke valg av regjeringer som erklærte seg på venstresida, mellom rundt 2000 og 2015. Et styrket latinamerikansk fellesskap var et sentralt virkemiddel for å 11

kapittel 1

oppnå større uavhengighet av USA og internasjonale institusjoner, og dermed handlingsrommet for de nye sosialt orienterte regjeringene. Men i Chile var altså interessen for sine nærmeste naboer laber.

I dag er Chiles forhold til Kina mer veletablert, men også mer kontroversielt. Kinesisk ansiktsgjenkjenningsteknologi er installert i gruvene, i fengsler og kommunestyrer,1 og Chile handler like mye med Kina som med USA og Europa til sammen. Xi Jinping har besøkt Chile tre ganger. Men mens chilenerne strømmet ut i gatene i hundretusenvis høsten 2019 for å kreve større likhet og bedre demokrati, økte kritikken av Kinas behandling av sine egne minoriteter og opposisjon.2 Noen husket også at Kina stod last og brast med Augusto Pinochets brutale diktatur, som demonstrantene mente ennå ikke helt har sluppet taket.

Og den Kina-drevne kobberboomen hadde skapt vannmangel og forurensning.

Det er ikke bare Chiles forhold til omverdenen som er i en brytningstid.

Overalt ser vi et skifte fra en periode der USA var en ledende stormakt, et kulturelt ideal og en bærebjelke for internasjonalt samarbeid, til en verden der maktrelasjonene er langt mer omskiftelige. Kina trer stadig tydeligere frem – en endring som merkes i de fleste verdenshjørner. Latin-Amerika står likevel i en særstilling av minst to grunner. På grunn av geografisk nærhet og historisk avhengighet, er det Latin-Amerika som i aller størst grad har vært dominert av USA tidligere, både militært, økonomisk, politisk og kulturelt. Latin-Amerika sitter også på enorme naturressurser, både fornybare og ikke-fornybare. Noen av dem har vært sentrale ressurser i oljetidsalderen som vi er i ferd med å legge bak oss. Latin-Amerika har både verdens største oljereserver og de største reservene av en rekke metaller. Men Latin-Amerika har også nøkkelressurser til både bremsing av klimaendringene, og tilpasning til dem. Her finnes blant annet 60 prosent av verdens regnskog, og verdens største reserver av litium til bruk i elbiler og mobiltelefoner.

Latin-Amerika ville ikke eksistert som en kulturell region slik vi tenker på det i dag, uten stormaktskonkurranse. Det var konkurranse om gull og verdens­herredømme som trakk Kristoffer Columbus ut på eventyr på slutten av 1400-tallet, og fikk portugiserne til å følge hakk i hæl. Det var Frankrike under Napoleon den III som begynte å bruke navnet «Latin-Amerika», for å signalisere at også Frankrike hadde en rettmessig plass der, ikke bare landene på den Iberiske halvøya.3 Det vi kaller «den kalde krigen» var heit som en sommerdag i Managua i Latin-Amerika. En viktig grunn til USAs ønske om kontroll med nabolandene i sør var nettopp naturressursene. Nå er Latin-Amerika på ny 12

latin-amerika – på ny på stormaktenes slagmark?

gjenstand for konkurranse om naturressurser, men både nye ressurser og nye aktører er kommet til fra den gangen USA fikk dominere på egen hånd. Denne boka handler om hvordan den nye kampen om Latin-Amerika utspiller seg på mange arenaer. Men den handler også om latinamerikanernes mange strategier konfrontert med endringene, og hvordan ulike bånd mellom Latin-Amerika og andre deler av verden – historiske, etniske, kulturelle, økonomiske og politiske – former den nye interessekampen.

Mange forfattere skriver om hvordan land eller nasjoner velger å forholde seg til, eller innrette seg i, verden. Det er alltid en overforenkling. Å snakke om latinamerikanske land som om de var enhetlige er direkte feil. Målt i enkle tall, kan man vise at Latin-Amerika har den høyeste økonomiske inntektsulikheten i verden. Men ulikheten i Latin-Amerika viser seg i uendelig mye mer enn hva man kan måle økonomisk: den viser seg blant annet i tilgang til utdanning, helse, politisk innflytelse og trygghet, og i ofte rigide klassesystemer der navn, hudfarge og bakgrunn avgjør dine muligheter i livet. På godt og vondt er LatinAmerika derfor alltid preget av interessekamp: eliter mot fattige, nye eliter mot gamle eliter, urfolk mot majoritetsbefolkning, kriminelle nettverk mot andre kriminelle nettverk. Det gjør Latin-Amerika så dynamisk og fascinerende, men også av og til vanskelig å forstå – også for stormakter, og nå ikke minst for Kina.

I denne boka skal jeg bidra med min forståelse av endringer i regionen i en kontekst av globale endringer. Min historie er basert på utallige opphold i Latin-Amerika, og akademiske studier av regionen gjennom 25 år. Men ikke minst er den et resultat av daglig kommunikasjon med venner og kolleger fra og i Latin-Amerika, som deler av sin kunnskap, sine frustrasjoner, og sitt engasjement. De er med hele veien.

Finnes det en verdensorden?

På slutten av 1990-tallet jobbet jeg i Den inter-amerikanske utviklingsbanken (IDB). IDB ble etablert i 1959, etter langvarig arbeid og press fra en generasjon latinamerikanske intellektuelle og politiske ledere som så nasjonsbygging og utvikling som to sider av samme sak. Deres målsetning var økt finansiering for å industrialisere og utvikle Latin-Amerika ved hjelp av egne krefter. Til det trengte de å få tilgang til rimelige lån på verdensmarkedet. Det kunne en felles utviklingsbank sikre, men bare med USA i ryggen for å gi utviklingsbanken tilstrekkelig kredittverdighet. USA nektet i mange år å være med, men så etter 13

kapittel 1

hvert betydningen av et godt forhold til Latin-Amerika for å demme opp for kommunismen. Dermed så IDB dagens lys samme året som Fidel Castro og Ché Guevara tok makten på Cuba. Latin-Amerika måtte gi fra seg hovedsetet for banken til Washington D.C. for å få nyte godt av USAs finansielle muskler, men forhandlet seg til at presidenten skulle være fra Latin-Amerika.

Da jeg jobbet i IDB var det ingen som snakket om en «verdensorden». Alle visste at når man skulle få gjort noe i IDB måtte man sørge for å ha de store landene i regionen med på laget: Brasil, Argentina og Mexico. Til og med sekretæren i avdelingen der jeg jobbet, som ellers sjelden viste interesse for annet enn neglelakk, horoskoper og salsa, var fullt innforstått med det. Men elefanten i rommet var USA. USA blandet seg ikke inn i særlig grad i det daglige, men alle visste at det fantes en grense for hva vi kunne gjøre og snakke om, og den var satt av USA. Markedstenkning var grunnsetningen. Du kunne like gjerne påstå at jorda var flat som at «en aktiv industripolitikk er en god ting». Statsviterne var opptatt med å skrive om hvordan å få til den «doble transformasjonen»: å sikre overgangen fra en innadvendt utviklingsstrategi til nyliberalismens privatisering og liberalisering, samtidig med overgang fra diktatur til demokrati.

På den internasjonale arenaen skrev Francis Fukuyama om historiens slutt og det liberale demokratiets endelige seier.4 Ferdig snakka.

I dag er temaet «en ny verdensorden» på agendaen overalt. Blant de første som begynte å snakke om dette i bekymrende termer var liberale eksperter på internasjonalt samarbeid. Den USA-baserte statsviteren John Ikenberry skrev i 2012 at en USA-ledet verdensorden basert på regler for internasjonalt samarbeid knirket i sammenføyningene. USA og andre vestlige makter brøt i stadig større grad regelverket de selv hadde vært med på å bygge opp, ikke minst i forbindelse med krigen mot terror og invasjonen av Irak. Internasjonale organisasjoner, som FN, hadde vist seg hjelpeløse i møte med migrasjon, klimaendringer, fattigdom og andre utfordringer. Dessuten var nye stater med andre politiske idealer blitt sterkere. Det gjaldt selvsagt først og fremst Kina. Ikenberry hadde likevel tro på at den liberale orden ville overleve utfordringen og gjenoppstå som en «liberal Leviatan».5 Det synet er det mange som ikke deler i dag. For noen er forestillingen om en regel- og samarbeidsbasert USA-styrt verdensorden ikke stort mer enn en myte.

At mange latinamerikanere har vanskelig å få øye på klare regler – hva gjelder respekt for landenes suverenitet, menneskerettigheter eller demokrati – er kanskje ikke så rart. USA har drevet systematisk undergraving av demokratisk valgte regjeringer i Latin-Amerika, og mer eller mindre direkte stått bak kupp, 14

latin-amerika – på ny på stormaktenes slagmark?

invasjon og okkupasjon i flere titalls tilfeller siden begynnelsen på 1900-tallet.

Historikeren Greg Grandin fra USA har da også kalt Latin-Amerika «imperiets verksted»; der ulike strategier for dominans ble spikret sammen og utprøvd før de ble spredt til resten av verden.6 Andre legger vekt på at det vi ser i dag på ingen måte er en grunnleggende endring. Snarere er det en liberal verdensorden trukket til sin ytterste konsekvens, med frislipp av kapitalkrefter, men også reaksjoner mot utarmingen og ulikheten det skaper. Den USA dominerte verdensorden har ikke skapt stabilitet og vekst, men snarere ulikhet og maktsentralisering, og det vi ser i dag er først og fremst en globaliseringskrise.7 Andre igjen mener at hele ideen om at det finnes en global orden er bygget på en feilaktig antakelse om at stater flest har kapasitet til å holde orden innenfor nasjonalstatens grenser. Statene er byggeklossene i en internasjonal orden, som har som oppgave å regulere forholdet mellom landene og støtte opp om staters suverenitet. Men, som Arjun Chowdhury minner oss på, så er en forestilling om slike stater langt på vei en myte i de fleste av verdens land. Det eneste denne «verdensorden» klarer, er å opprettholde støtte til noen styrende eliter i disse landene – uten at det betyr «orden» internt.8 Ser man verden fra perspektivet til for eksempel en gateselger i et fattig nabolag i en av Latin-Amerikas mange voldelige storbyer, la oss si San Salvador, er det mye som tilsier at Chowdhury har rett. I den grad det finnes en orden er den gjerne opprettholdt av voldelige gjenger, og ikke staten. Lederen for den «liberale verdensorden», USA, støttet det salvadoranske militæret som stod bak grusomme brudd på menneskerettighetene og andre liberale prinsipp på 1980-tallet, og forsøker å stenge grensene for slike som henne. Samtidig har gateselgeren kanskje merket seg at kineserne har lovet milliardinvesteringer og nye arbeidsplasser. Nye eliter med arabiske navn utfordrer de gamle familiene som lenge har dominert økonomien. Presidenten i landet heter Nayib Bukele og er sønn av en palestinsk imam. Han har bakovercaps, skinnjakke og hipsterskjegg og twitrer mer enn han dikterer. De fleste er enige om at det er store endringer på gang, også i USAs nære nabolag.

Fra kameler til bjørner og drager USA er altså ikke lenger som kameler i koranen: så selvfølgelige og allestedsnærværende at de ikke blir omtalt. Men akkurat hva som er i endring, hvordan og hvorfor, er ennå ikke helt tydelig. Den britiske nestoren innenfor 15

kapittel 1

latin­amerikansk politisk økonomi, Victor Bulmer-Thomas, mener at det som skjer er en bevisst tilbaketrekning av det amerikanske imperiet som et resultat av press innenfra.9 USA er fremdeles en magnet på mellomamerikanske migranter, har flere militærbaser i Latin-Amerika, og forsøker stadig å påvirke landenes politikk. Men særlig gjennom de fire årene med Trump-administrasjon fremstod USA mer som en elefant i en glassbutikk enn som elefanten i rommet10 – den mangler koordinasjon og lederskap, og oppnår lite annet enn å knuse relasjoner mens den fomler rundt og skaper frykt.

Konkurranse fra andre er en av grunnene til at USA ikke lenger dominerer alene. Et av landene som har meldt seg på, er Russland. Russland forsøker å bygge opp både sin harde og myke makt i regionen, og har en lang historie med Latin-Amerika å bygge på. Den gjør seg gjeldende i alt fra kultursamarbeid til navnetradisjoner, som vi skal se i kapittel 3. Den argentinske forskeren med russiske røtter, Andres Serbin, hevder at vi går mot en eurasiatisk dominans, der det geopolitiske tyngdepunktet er flyttet fra USA og Vest-Europa til Eurasia, med aksen Russland–Kina i sentrum.11 Men den russiske bjørnen har begrenset mulighet til å influere i Latin-Amerika. Russlands økonomi er mindre enn den brasilianske, og ofte blir kortsiktige økonomiske interesser prioritert fremfor geopolitiske. Av og til er det også så tydelig at Russlands viktigste motivasjon er å være en torn i øyet på USA, noe som ikke nødvendigvis er i Latin-Amerikas interesse. Likevel satser russerne på en allianse med Latin-Amerika som et ledd i å etablere en såkalt «multipolær verdensorden», som ikke har én dominerende stat, men flere maktsentra. Den såkalte BRICS-sammenslutningen av Brasil, Russland, India, og Kina er et instrument for det.

Om en slik multipolær orden også er Kinas mål, eller om Kina egentlig ser for seg en verden der kineserne dominerer, vet vi ennå ikke. Hittil har kineserne insistert på å få sin rettmessige plass i internasjonale fora, og skapt sine egne plattformer for internasjonalt samarbeid. Kinas enorme infrastrukturprosjekt, Belteog veiinitiativet, som i utgangspunktet skulle gjenskape Silkeveien gjennom Asia og skape en ny sjøvei, er nå utvidet til å omfatte Latin-Amerika. Latin-Amerikas hovedrolle i Kinas strategi er som råvareleverandør. Men den kinesiske dragen er stadig mer til stede på andre arenaer også, til USAs økende bekymring og irritasjon. Det har ikke minst min gamle arbeidsplass, IDB, fått føle. Kina ble medlem der i 2009, og skulle være vertskap for IDBs årsmøte i 2019. Men Kina nektet å la Venezuela bli representert av representanten utropt av opposisjonslederen Juan Guaidó, som hevdet han var landets rettmessige president. USA, som støttet 16

latin-amerika – på ny på stormaktenes slagmark?

Guaidó, nektet å være med hvis ikke Guaidós mann fikk representere det splittede landet. Enden på visa var at møtet ble utsatt og organisert i langt mer beskjedne former i Colombia. Det skulle vise seg å være bare begynnelsen på problemene.

I 2020 skulle IDB velge en ny president. Mens USA i 60 år hadde respektert LatinAmerikas hevd på presidentembetet, tvang Trump-administrasjonen igjennom valget av den kjente anti-Cuba-lobbyisten Mauricio Claver-Carone fra Florida.

En av grunnene var å hindre videre kinesisk innflytelse.

Episoden i IDB viser at USA fremdeles har makt til å få igjennom sine krav i Latin-Amerika. Men å tvinge gjennom sine interesser er noe helt annet enn å være en attraktiv samarbeidspartner for latinamerikanere som bidrar positivt til Latin-Amerikas økonomiske og politiske utvikling. Det er tross alt langt viktigere for folk flest enn om det er USA eller Kina som kommer sterkest ut av konkurransen vi er vitne til.

Tanker fra periferiens avantgarde Det har tatt meg lang tid å skjønne hvor annerledes verden ser ut fra LatinAmerika enn fra Norge. Jeg kommer fra Voiebyen, i utkanten av Kristiansand, en by i utkanten av Norge, i utkanten av Europa. Da jeg dro til Latin-Amerika første gang, nærmere bestemt Costa Rica, var det et skritt ut i den store verden, mot begivenhetenes sentrum. Jeg beundret både kunnskapen og det brennende politiske engasjementet hos folk som jeg traff på universitetene og i andre sammen­henger. Det gjaldt både i Costa Rica, men ikke minst i Guatemala, Honduras og El Salvador, som ble mine neste møter med Latin-Amerika.

Samfunnsengasjementet og energien som ble lagt i å få den krigsrammede regionen ut av uføret var noe helt annet enn jeg var vant til fra Sørlandet på 1980-tallet. Behovet for endring tvang frem refleksjoner omkring regionens egen historie, kultur og posisjon i verden som langt overgikk det jeg var vant til i et ganske selvtilfreds Norge. Jeg ble derfor både forundret, sjokkert og litt trist da jeg litt senere var i Honduras for å arbeide med doktorgraden, og min læremester der, Victor Meza, sa til meg: «Det er fint at du er interessert i å lære. De fleste kommer hit for å lære oss noe.» Meza er en av Honduras’ mest kjente journalister og intellektuelle, og har studert det honduranske samfunnet gjennom mange tiår.

Hvem som skulle komme til Honduras for å lære ham noe, var et mysterium.

Kampen mot denne følelsen av å være en del av periferien, å være avhengig av andre, å være litt mindre verd, og å måtte lære av de som kommer utenfra – om 17

kapittel 1

de så er doktorgradsstudenter fra Voiebyen, er en rød tråd i mye latinamerikansk samfunnsteori og filosofi. En bok om den argentinske filosofen Enrique Dussel beskriver hans virksomhet som «å tenke fra historiens underside».12 Enrique Dussel hevder at tankesettet som preger den moderne verden, utviklet gjennom århundrer av europeisk filosofi, er basert på eksistensen av en tradisjonell periferi som motsatsen til det moderne. Latin-Amerika er en del av denne usynliggjorte periferien som bare er til stede i det mentale universet som en mørklagt skyggeside av opplysningstidens forestilling om det moderne. LatinAmerikas eksistens er nødvendig for Europas modernisering, både fysisk ved tilførsel av råvarer, og mentalt fordi man ikke kunne utvikle forestillingen om det moderne og velorganiserte, uten en bevissthet om det tradisjonelle og uregjerlige. Mens europeisk modernisering blir sett på som en frigjøring fra det tradisjonelle, er dette ingen universell frigjøring, for den er bygget på et premiss om fortsatt undertrykking av periferien.13 Enrique Dussels målsetning er å etablere en filosofi for frigjøring av Latin-Amerika, som bygger på regionens egen filosofi. Det har han gjort blant annet ved å samle filosofiske skrifter også fra før-kolonial tid.14 Dussel hentet mye inspirasjon fra de katolske frigjøringsteologene. I samme tradisjon står brasilianske Paulo Freire, som allerede tidig på 1970-tallet forsøkte å skape en form for pedagogikk som ikke hadde som målsetning å «sivilisere», fordi en tanke om humanisering gjennom sivilisasjon, bærer i seg muligheten for å «dehumanisere» eller frata individer sin menneskelighet. Det har i sin tur vært med på å rettferdiggjøre grusomheter begått blant annet under kolonialiseringen.15 Både Freire og Dussel har vært viktige inspirasjonskilder for både tenkere og aktivister som søker å skape en ny måte å tenke om Latin-Amerika fra sitt eget ståsted.

Globaliseringens pionerer I verdenshistorien er Latin-Amerika tradisjonelt fortalt gjennom blikket til ulike ytre makter, og fokuset er på hvordan Latin-Amerika har bidratt til verdens­begivenhetene som har foregått et annet sted. En av de store debattene om koloniseringen er hvorvidt dette egentlig var et nødvendig premiss for europeisk industrialisering eller ikke.16 Det som er sikkert, er at latinamerikanske naturressurser var viktige i en rekke prosesser, og at vi her snakker om globaliseringens virkelige pionerer. Under kolonitiden bidro sølv og gull fra MesoAmerika og de andinske landene til oppbygging av stater og hærer i Europa, mens 18

latin-amerika – på ny på stormaktenes slagmark?

kontrollen med plantasjene i Karibia og Brasil ga Spania og Portugal en viktig plass i europeisk økonomi etter at industrialiseringen hadde økt etterspørselen etter sukker. Etter hvert økte også etterspørselen etter andre luksusprodukter, som kakao og tobakk, og områder som dagens Venezuela og Ecuador ble tettere inkludert i handelsrutene. Meso-Amerika bidro med fargestoff (indigo og cochineal) til den industrielle klesproduksjonen, mens mexicansk hamp ble en forutsetning for produksjon blant annet av tau til skipsfarten. Den store eksportboomen kom imidlertid etter frigjøringen fra Spania og Portugal (i all hovedsak mellom 1810 og 1823). Kaffeeksporten fra Brasil, Colombia, Venezuela, Ecuador og de mellomamerikanske landene skjøt fart etter 1850. Litt senere på 1800-tallet fant man rågummi i Brasil til bruk i den gryende bilindustrien. Det skapte en boom som endret store områder i regnskogen. Fremdeles finnes både bilder av arbeidere som sliter under helt umenneskelige forhold, og et storslagent operahus i Manaus, midt i hjertet av Amazonas, som vitnesbyrd fra denne tida.17 Gummiboomen i Brasil var nært knyttet til fremveksten av bilindustrien i USA. Boomen tok imidlertid slutt like raskt som den begynte, etter at engelskmennene klarte å smugle ut frø fra gummitrærne og begynte produksjon i Asia, som etter hvert utkonkurrerte brasiliansk gummi. Det samme skjedde med produksjonen av naturlig gjødsel basert på fugleekskrementer (guano) fra Peru. Den ble først utkonkurrert av salpeter fra Peru, Nord-Chile og Bolivia, som igjen ble utkonkurrert av kunstgjødsel. Men først hadde peruansk, chilensk og boliviansk eksport vært med på både å effektivisere det europeiske jordbruket og å gi grobunn til krig mellom de nabolandene (den såkalte Saltpeterkrigen eller Stillehavskrigen 1879–1884), som skaper vondt blod mellom Chile og Bolivia den dag i dag.

Det 20. århundret så fremveksten av oljeproduksjon – først i Venezuela fra 1910-tallet, og så i Colombia, Ecuador og Mexico. Uten verken teknologi eller kapital til å få opp produksjonsnivået på det svarte gullet, ble det helt i utgangspunktet en utenlandsk kontrollert virksomhet.

Naturressursene knyttet med andre ord Latin-Amerika sammen med andre deler av verden. Spørsmålet som latinamerikanske forfattere begynte å stille seg fra begynnelsen av 1900-tallet, var hva Latin-Amerika egentlig satt igjen med. Råvareproduksjonen hadde skapt nye formuer og nye eliter. I mange land hadde det utviklet seg et «oligarki» eller «fåmannsvelde» av rike familier som styrte både økonomien og politikken, med utgangspunkt i inntektene fra et lite knippe eksportvarer. De hadde gjerne fått utdannelsen sin fra Europa, eller i 19

kapittel 1

det minste vært på viktige dannelsesreiser dit, før de fikk sine posisjoner innen statsapparat og næringsliv. Det skjedde for eksempel i Guatemala, El Salvador og Nicaragua, der kaffe-eksportboomen var utgangspunktet for fremveksten av mer moderne stater, men også for maktkonsentrasjon, undertrykking og etter hvert elitestyrte demokratier.18 I andre land var eksportboomen i større grad styrt av utenlandske interesser. Det gjaldt blant annet i Honduras, der både gruveindustrien og bananplantasjene var styrt av USA, og skapte grobunn for det som i ganske nedlatende ordelag er kalt en «bananrepublikk».

En tidelt banan Få land er tydeligere eksempler på råvareproduksjonens bakside enn nettopp Honduras, der det var United Fruit Company og ikke staten som etablerte det lille som var av infrastruktur og offentlige tjenester til langt ut på 1900-tallet.

Men råvareproduksjon hadde store ulemper overalt. I Colombia ble hundrevis av bananarbeidere skutt og drept av militære styrker, etter å ha streiket mot United Fruit for menneskelige arbeidsvilkår i 1928. Noen setter drapstallet så høyt som 2000. United Fruit, eller Chiquita som er merket i Colombia, har helt frem til våre dager finansiert paramilitære grupper som har terrorisert arbeidere og lokalsamfunn.19 Prisene på råvarer var varierende, og konkurransedyktigheten avhengig av teknologisk utvikling andre steder i verden. Rikdommen havnet i lommene til utenlandske selskaper og en liten nasjonal elite, mens både natur, kultur og samfunn ble skadelidende i produksjonslandene. En av de første som skrev om dette var den peruanske marxisten José Carlos Mariátegui, som observerte hvordan guano og salpeterboomen hadde skapt en elite, men gjort livene til folk flest fattigere – både økonomisk, sosialt og kulturelt. Selv om Peru var blitt en selvstendig republikk, var de moderne institusjonene bare et tynt ferniss over føydale strukturer og et kolonialt tankesett. Løsningen var imidlertid ikke å kopiere strategiene for klassekamp fra Europa, men å bygge på den opprinnelige kulturen og samfunnsformene blant urfolk, og søke uavhengighet fra utenlandsk kontroll og undertrykking.20 Ulempene med råvareavhengigheten fikk en mer vitenskapelig fortolkning i ulike varianter av det som er blitt kjent som latinamerikansk avhengighetsteori.

Utgangspunktet for en gruppe økonomer knyttet til FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (CEPAL) og FNs konferanse for handel og utvikling (UNCTAD), var historiske observasjoner av forholdet mellom prisen 20

latin-amerika – på ny på stormaktenes slagmark?

på råvarer og industrivarer. Råvareproduksjon hadde den doble ulempen at prisene varierte mye, og at prisen over tid ble svekket i forhold til industrivarer. Å fortsette som verdens råvareleverandør, var å binde seg selv i et avhengighetsforhold som hindret egen utvikling. Samtidig var det ikke enkelt å konkurrere på et marked for industrivarer dominert av USA og Europa. Økonomene observerte imidlertid at industriproduksjonen i Latin-Amerika skjøt fart etter at produksjon og markeder i Europa og USA kollapset under depresjonen på 1930-tallet og 2. verdenskrig. Erfaringene ble formulert til en teori om at midlertidig avskjæring fra verdensmarkedet var en betingelse for å få nasjonal industri på bena, og strategien var midlertidige tollbarrierer og statlig kapital til industrialisering.21 CEPAL-skolen ønsket å gi Latin-Amerika en ny plass i den globale kapitalismen, men ikke å gjøre slutt på den eller trekke Latin-Amerika ut av den. Det ønsket imidlertid talsmennene for en mer radikal latinamerikansk avhengighets­teori. De mente at den globale kapitalismen skapte utvikling i sentrum av systemet og systematisk underutvikling i periferien. Selv om de færreste i dag husker navn som Theotino dos Santos, fikk tankegodset hans stor utbredelse. Til og med på barneskolen i utkanten av Kristiansand på 1970-tallet merket vi det. Der ble hyppige besøk og foredrag av misjonærer som viste merkelige beinrester som «hedningene i Afrika» trodde på, byttet ut med avhengighetsskole-inspirerte plansjer og fortellinger. Det bildet som har bitt seg sterkest fast er av en ti-delt banan, som skulle vise hvor liten del av prisen vi betalte for bananen som gikk til de som faktisk dyrket den og høstet den, mens resten gikk i lomma på store bananselskaper og hjemlige kjøpmenn.

Fattige, mørkhudete mennesker ble fremstilt som ofrene for storkapitalismen – ikke for irrasjonelle gamle skikker og medisinmenn – men ofre var de like fullt. Jeg husker godt at løsningen som misjonærene presenterte var omvending til Jesus, men kan ikke huske å ha bli undervist i revolusjon og avkobling fra verdensmarkedet, som var avhengighetsteorienes oppskrift. Likevel var paradigmeskiftet umulig å la være å legge merke til.

Allerede da jeg tok det som da het u-landsstudiet på begynnelsen av 1990-tallet fikk vi høre at avhengighetsskolen hadde funnet sin plass på kirkegården for avdankede og motbeviste teorier. Det er mange grunner til at avhengighetsteorien mistet popularitet. En av dem var at forsøkene med revolusjon og hjemlig industriproduksjon på ingen måte var noen udelt suksess de stedene det ble prøvd. I mange tilfeller var resultatet ineffektive kostnadssluk og behov for 21

kapittel 1

store lån. De statseide bedriftene bidro til at Latin-Amerika på 1980-tallet ble nærmest lammet som et resultat av en dyp gjeldskrise. En annen grunn var at asiatiske land som Japan og Sør-Korea viste til fulle at det fint gikk an å gå fra å være råvareprodusent til industriland innenfor et kapitalistisk verdenssystem.

Ikke minst blåste de politiske vindene sterkt imot avhengighetsteoriens ofte marxistiske utgangspunkt på 1980-tallet – både globalt, med Reagan og Thatcher i spissen, og i Latin-Amerika, under innflytelse fra nyliberale økonomer.

De mest kjente er de såkalte «Chicago Boys», økonomene fra Universitetet i Chile som fikk utdannelsen gjennom et utvekslingsprogram med Universitetet i Chicago på 1970-tallet, og fikk frie hender av Pinochet til å bruke Chile som et nyliberalt laboratorium.

Med egne ord At avhengighetsteoriene mistet popularitet, betyr på ingen måte at teorien om konsekvensene av avhengighet forsvant fra idéuniverset i Latin-Amerika, eller i verden for øvrig. Enhver som har vært innom en globaliseringskonferanse i Oslo eller en demonstrasjon mot frihandelsavtaler, vil ha møtt på argumentasjon med opprinnelse i latinamerikansk avhengighetsteori. I LatinAmerika finner vi tankene om betydningen av uavhengighet igjen både i ideer og politikk. Venstreorienterte ledere fra Venezuelas Hugo Chávez til Rafael Correa i Ecuador og Cristina Fernández de Kirschner i Argentina, snakket i store bokstaver om uavhengighet fra USA og globale kapitalkrefter da de kom til makten på 2000-tallet. De ville ta den økonomiske makten tilbake fra utenlandske selskaper, ved nasjonalisering av nøkkelsektorer og støtte til nasjonale bedrifter – både offentlige og private. Det skaffet dem større inntekter som ble fordelt, og som bidro til en betydelig fattigdomsreduksjon mellom rundt 2003 og 2014. Inspirasjonen fra avhengighetsteoriene var tydelig, men for 2000-tallets venstreledere, som så råvareprisene gå til himmels, var det for fristende å overse teorienes advarsel: å aldri bli for avhengig av råvareeksport.

Resultatet var at råvareeksporten økte dramatisk i nesten hele Sør-Amerika under de venstreorienterte regjeringene, og dermed ble landene mer avhengige av verdensmarkedene under lederne som i teorien skulle sikre Latin-Amerikas uavhengighet. Ifølge den argentinske sosiologen Maristella Svampa gikk man fra et mantra om markedsstyring – som ofte ble kalt «Washington-enigheten» – til en «råvareenighet».22 22

latin-amerika – på ny på stormaktenes slagmark?

I takt med økt råvareavhengighet økte også fokuset på miljø- og klimakonsekvenser av naturutvinningsindustrien, særlig blant sosiale bevegelser og intellektuelle. Utbytting av miljøet ble fortolket inn i et «avkolonialiseringsperspektiv» hvor det å forsvare naturressursene, endre Latin-Amerikas rolle i vårt mentale kart og sikre bedre levekår for marginaliserte grupper, ble en del av det samme prosjektet.23 Det skapte splid på venstresida, mellom miljøvernere med «avkolonialisering av naturen» som nytt slagord, og statsledere som de nevnt over, som alle stod for en utviklingsmodell med sikte på fordeling av ressurser, men basert på utvinning av olje, mineraler og storproduksjon av genmodifisert soya. Splittelsen bidro etter hvert til mange av de venstreorienterte regjeringers fall. Men miljøkritikken skapte også et nytt intellektuelt fellesskap mellom latinamerikanske aktivister og akademikere og tilsvarende grupper i hele verden, og grobunn for videreutvikling av ideer for vår felles fremtid.

Et sted å begynne for å fri både folk og natur fra indre og ytre undertrykking, var å «avkolonialisere kunnskap» i tråd med ideene til frigjøringsfilosofien, som beskrevet over. Det skulle både slippe folk ut av stigmatiserende kategorier, slik som «ressurssvak» og «fattig», og slippe forskningen ut av pådyttede format som ofte egnet seg dårlig til å formidle og fortolke folks egne opplevelser og ideer.

Blant ideene som var blitt aller mest usynliggjort i samfunnsforskningen basert på vestlige vitenskapsidealer, var alternative syn på, og verdsetting av, naturen.24 Det meste kjente resultatet av åpenheten for nye ideer er begrepet om «det gode liv» (buen vivir på spansk, eller sumak kawsay på urfolkspråket quecha) som ble formulert på bakgrunn av århundrer av urfolkstenkning i Bolivia og Ecuador, og brakt inn både i grunnlovene i Bolivia og Ecuador vedtatt i henholdsvis 2006 og 2007 og i både politiske programmer og akademiske artikler i Vesten.

Men like banalt som en forestilling om at Latin-Amerika selv ble «oppdaget», er tanken om at man kan «oppdage» ideer, som om det var en hittil ubeskrevet bille eller bregneart. Ideer er vanligvis et resultat av en lang sosial prosess, og i Latin-Amerika innebærer den ofte konflikt. Språk er politisk og bruken av det ikke uten risiko. Rundt 2012 var jeg involvert i en studie av næringslivseliter i Mellom-Amerika, og samarbeidet tett med forskere i Guatemala, El Salvador og Honduras. Under et seminar i Guatemala endte jeg opp i en diskusjon med en guatemalansk kollega om hvordan vi skulle omtale næringslivselitene vi studerte. Jeg ville ha «næringslivsgrupper». Hun ville ha «maktgrupper» eller «oligarkiet». Da jeg argumenterte for at «næringslivsgrupper» både kunne sikre resultatene en plass i prestisjefylte tidsskrift, og tilgang til intervjuobjektene, så 23

kapittel 1

hun på meg og sa: «Benedicte, etter alt vi har vært igjennom, skal vi ikke engang få ha våre egne begreper?» Hun hadde vært gjennom årevis med forfølgelse for å ha krevd demokrati og protestert mot militære og økonomiske eliters fremferd under Guatemalas 36 år lange borgerkrig (1960–1996). To år etter episoden hadde jeg gitt ut både artikler og bok på et prestisjefylt forlag om næringslivseliter i Mellom-Amerika, spekket med intervjuer med blant annet Guatemalas rikeste menn.25 Jeg var i ferd med å ta det jeg følte var en velfortjent juleferie, da jeg fikk en mail fra min kollega. Hun beklaget stillheten fra hennes side den siste tiden. Hun var blitt kidnappet av sikkerhetsvaktene til noen av landets mektigste sukkerbaroner, og tvunget til å flykte til Costa Rica da hun slapp fri.

For henne var det å få bruke sine egne ord viktigere enn både boktitler og sin egen sikkerhet. Og ganske sikkert viktigere enn juleferien.

Perifer realisme eller perifer pragmatisme Meningen med å avkolonialisere kunnskap er ikke bare å skape et eget språk og begreper som gir mening i den latinamerikanske konteksten, men også å avsløre «kunnskapens geopolitikk», som den argentinske semiotikeren Walter Mignolo, formulerte det, eller hvordan kunnskapsproduksjonen om Latin-Amerika er med på å sikre interessene til et global geopolitisk sentrum.26 En lang rekke forfattere har både skrevet om hvordan USA og Europa dominerer universiteter, forlag, forskningsråd og tidsskrift, og hvordan å skape en ny måte å drive vitenskap på «fra undersiden av historien».

Dette er en viktig debatt, men på ingen måte uproblematisk. For det første har kunnskap, begreper og ideer verken pass eller hudfarge. Ideer er ikke nødvendigvis «fra et sted». De oppstår i en stadig utveksling og dialog mellom mennesker, og i stadig større grad mellom mennesker i ulike deler av verden. Vi møtes og diskuterer, påvirker hverandre, låner fra hverandre i et kunnskapens kretsløp som går raskere med hver ny informasjonskommunikasjonsoppfinnelse.

For det andre er det «gamle geopolitiske sentrum» stadig utfordret. Men hvordan vil Kina eller Russland utfordre det vestlige kunnskapshegemoniet?

Kan man bare legge frykten for avhengighet på hylla når det nye sentrum ikke er en gammel kolonimakt eller imperialist? Og hvordan bør egentlig de latin­ amerikanske landene forholde seg til omveltningene? Akkurat disse spørsmålene genererer stor debatt i Latin-Amerika. Noen mener at det i utgangspunktet er feil av land i Latin-Amerika å opponere mot den dominerende verdensorden. Den 24

latin-amerika – på ny på stormaktenes slagmark?

argentinske statsviteren Carlos Escudé har formulert det han kaller en «perifer realisme». Sett fra Latin-Amerika er det en illusjon at verden er anarkisk, som de såkalte realistene innenfor fagfeltet internasjonal politikk hevder. Sett fra Latin-Amerika er verden heller hierarkisk. Noen stater befinner seg på toppen av hierarkiet, og andre på bunnen. Den eneste måten statsledere nedover i hierarkiet kan skaffe seg så mye handlingsrom at de kan opponere mot de mektigste statene, er ved å skaffe seg full autonomi internt. En slik handlefrihet har man bare i tyranniske stater. Hans råd er derfor å akseptere avhengigheten og bare opponere mot den på en klok måte når kjerneinteresser står på spill.27 Å kalle George Bush jr. for djevelen fra FNs talerstol, som Venezuelas president Hugo Chávez gjorde i 2006, er vel et eksempel på en type opposisjon Escudé ikke ville anbefalt.

Utviklingen i Venezuela under Chávez og under hans etterfølger, Nicolás Maduro, ga Escudé rett. Deres forsøk på å opponere direkte mot USA ble kombinert med stadig større innslag av tyranni i den hjemlige styringen. I dag ser vi langt flere eksempler på det vi kan kalle en «perifer pragmatisme». Det gjelder ikke minst blant næringslivseliter og politikere som først og fremst ser etter muligheter til å tjene penger og å styrke sin egen politiske posisjon internt gjennom å etablere forbindelse til utenlandske aktører, om de kommer fra USA, Europa, Russland, Kina, nabolandene eller andre land langt borte. Kritikken mot Kinas inntog i Latin-Amerika uttrykkes fra en ellers ikke særlig enhetlig gruppe. Den omfatter for det første USA og enkelte høyrepopulister – med Brasils Jair Bolsonaro i spissen – som har forskjellige politiske motiver for sin ofte aggressive retorikk mot Kina. For det andre er det enkelte intellektuelle og andre som advarer mot en ny avhengighet.28 Og for det tredje finner vi sosiale bevegelser som opponerer mot ødeleggelse av naturen som følge av kinesiske investeringer og deres manglende åpenhet og vilje til dialog med lokale grupper.

Som den prisbelønte peruanske gravejournalisten Gustavo Gorriti uttrykte det: «Kina får oss til å savne den stygge gringoen.»29 Latin-Amerikas møte med Kina likner litt på Afrika sitt, men Latin-Amerika er preget av et større mangfold av sosiale organisasjoner og sterkere demokratiske tradisjoner.30 Slik likner Latin-Amerika mer på Europa, og ofte har LatinAmerika gjennomgått flere av debattene som preger våre samfunn i dag, bare mange år tidligere. Det gjelder for eksempel debattene om å avkolonialisere akademisk forskning. Og mens vi ganske nylig begynte å debattere hvordan å sikre åpen tilgang til forskningsresultater, har Latin-Amerika hatt velfungerende 25

kapittel 1

systemer for kunnskapsdeling i årevis.31 Derfor har jeg fremdeles så mye å lære av Latin-Amerika, nesten et kvart århundre etter at jeg satt storøyd og hørte på Victor Mezas fortellinger om politisk mobilisering og organisering blant arbeidere og bønder i Honduras, og politisk konspirering blant elitene. Ikke minst har vi mye å lære i en tid der både Latin-Amerika og Norge trer ut av en USA-dominert verdensorden. USAs tidsalder har vært langt mer komfortabel for Europa enn for Latin-Amerika, og kanskje nettopp derfor bør vi se til LatinAmerika når vi alle trer ut av komfortsonen og inn i ukjent terreng.

26