KAPITTEL 13
Krevende liv, krevende jobber Utfordringer og suksesskriterier for hjelperne Frode Thuen og Kari Dyregrov
Bare den som reflekterer over sine erfaringer utvikler kompetanse, det vil si evne til å hanskes med situasjoner lik dem man allerede har erfart. Slik vokser kunnskapen i en rytmisk vekselvirkning mellom delaktighet og distanse, mellom handling og ettertanke (1).
Helse- og sosialarbeidere, men også andre (f.eks. prester, politi og begravelsesagenter) møter i sin yrkesutøvelse mange mennesker som på ulike måter står i krevende livssituasjoner. For noen fagfolk er dette en helt sentral del av arbeidsdagen, mens andre har oppgaver som innebærer mindre kontakt med pasientene, klientene eller brukerne. De aller fleste helse- og sosialarbeidere vil likevel – i større eller mindre grad gjennom yrkeslivet – jobbe med mennesker i krise og mennesker som sliter med store livsutfordringer. Det er utfordrende å være hjelper for mennesker som opplever store helsemessige eller sosiale påkjenninger i livet, enten det er snakk om akutte kriser og tap eller mer varige belastninger og problemer. I møte med krevende liv blir også jobbene våre krevende. For det første krever det at vi har den fagkompetansen som trengs for å arbeide på et felt. For det andre er det avgjørende at vi klarer å utvise den empatien og sensitiviteten som hjelpsøkende mennesker i en sårbar livssituasjon trenger for å føle seg ivaretatt og hjulpet. Men det kreves også at hjelperen ivaretas, noe som ikke alltid er så lett i møte med andre menneskers vonde og vanskelige opplevelser. I dette siste kapitlet skal vi kort redegjøre for, og drøfte, noen sentrale aspekter knyttet til hver av disse tre grunnleggende utfordringene for hjelperrollen i møte med pasienter, klienter og brukere som opplever ulike typer livskriser og livsbelastninger. Vi vil utdype tre suksesskriterier for hjelperrollen: kunnskap og kompetanse, empati og innlevelse, og støtte og ivaretakelse av hjelper.
Fagkunnskap og kompetanse For å kunne være en god hjelper må man ha oppdatert og relevant kompetanse for fagområdet man arbeider innenfor. Vi vil løfte frem grunner til at det kan være enda viktigere, men kanskje av og til også vanskeligere, å ha
106241 GRMAT Krevende livserfaringer og psykisk helse 160101_v02.indd 231
13/05/16 15:37
232
F r o d e T h u e n o g K a r i Dy r e g r o v
eksakt og entydig fagkunnskap når man arbeider med mennesker i krevende livssituasjoner. En av disse grunnene er at mange krevende livshendelser inntil relativt nylig har hatt lite fokus eller har vært lite prioritert (f.eks. vold og traumatisk død), eller har vært fryktet eller tabubelagt (seksuelt misbruk og psykisk sykdom). En annen grunn er at omstendighetene rundt hendelsene, og egenskaper ved familien og det enkelte individ, i stor grad preger hvor krevende man opplever sin situasjon. Derfor kan to tilsynelatende like hendelser/situasjoner oppleves totalt forskjellig for dem det gjelder. Å få egenkunnskap om den komplekse totaliteten og virkeligheten vil nødvendigvis først kunne oppnås over tid og med erfaring, og gjennom å sette seg grundig inn i ulike brukererfaringer der disse måtte finnes. For en nyutdannet hjelper, eller for en hjelper med kort jobberfaring på et felt, vil det derfor være viktig å oppdatere seg på det som måtte finnes av brukerbeskrivelser, i tillegg til aktuell forskning og teori. Ettersom fagområdene som er omtalt i boken, gradvis er viet større interesse, også fra helsemyndighetenes side, er de under stadig utvikling. Av den grunn bør hjelpere forsøke å oppdatere seg faglig slik at ikke denne delen av jobben bli forsømt i en travel hverdag. Ikke minst er dette viktig på områder der det finnes få retningslinjer og tidligere erfaring å bygge arbeidet på. Et viktig kompetansemål må være at hjelperen skal kunne yte kunnskapsbasert hjelp tilpasset den enkeltes behov og situasjon. Mennesker som opplever akutte eller vedvarende belastende livshendelser, vil ofte ha vanskeligheter med å vite hva som er best for dem, eller hva som finnes av hjelp. Hjelperen må derfor alltid ha nok kunnskap til å skissere ulike alternative hjelpemulig heter, som deretter diskuteres med brukeren av hjelpetjenestene. «Si ifra om det er noe vi kan gjøre» eller «Hvilken hjelp trenger du?» kan være en velment, om enn ikke tilstrekkelig, tilnærming når man møter mennesker i krevende livssituasjoner. Som fagpersoner må vi i tillegg kunne signalisere at vi har innsikt i hva som bør sies og hva som kan gjøres i den aktuelle situa sjonen. Mennesker i vanskelige livssituasjoner har ofte et spesielt behov for tro og trygghet på at hjelperen har tilstrekkelig kompetanse til å kunne hjelpe. Nyanserte perspektiver og kunnskaper om brukerne er derfor nødvendig og viktig for at sårbare grupper skal kjenne seg igjen, og for at hjelperen skal fremstå som troverdig. I tråd med dette etterlyste mange foreldre som mistet et barn i forbindelse med terrordrapene på Utøya i 2011, mer kunnskap om traumer og sorg hos hjelperne de møtte. Det ble opplevd som belastende at de ikke følte at hjelperne hadde tilstrekkelig kunnskap i forhold til problemene de slet med (2). Så selv om hjelp til rammede etter akutte kriser og katastrofer har hatt et gradvis økende fokus i de senere år, skjer slike hendelser likevel så sjelden at mange av hjelperne som fikk befatning med terroren, ikke hadde tilstrekkelig kunnskap på området. For slike nisjefelt er det ekstra viktig å
106241 GRMAT Krevende livserfaringer og psykisk helse 160101_v02.indd 232
13/05/16 15:37
k a p i tt e l 13 : k r e v e n d e l i v, k r e v e n d e j o b b e r
233
bygge ut kunnskapen og sikre at aktuelle hjelpere er rustet til å håndtere de situasjonene som måtte oppstå. En hjelper som har spesifikk fagkompetanse på et område, vil allerede i det første møtet kunne gi signaler (f.eks. gjennom råd eller spørsmål) som viser at han/hun vil kunne hjelpe, og derved sikre seg innpass på et tidlig stadium. Fagfolk som signaliserer kompetanse ved akutte kriser, vil derfor være svært viktige for kriserammedes trygghetsbehov. De kan bidra til å gjenopprette en opplevelse av kontroll etter at de hjelptrengende har opplevd at «verden er snudd opp ned», og at alle grunnleggende antakelser om hvordan og hvorfor ting skjer, er rokket ved (3).
Empati og innlevelse Den viktigste egenskapen for helse- og sosialarbeideren – utover å ha nødvendige faglige kunnskaper og kompetanse – er evnen til å se den hjelptrengendes situasjon og behov. Psykoterapiforskeren Bruce Wampold understreker at relasjonen til hjelperen er noe av det som oppleves som aller viktigst for mennesker som trenger hjelp. De ønsker hjelpere som er tillitvekkende, som forstår dem, og som de opplever at jobber for deres interesser (4). Hvis man ikke evner å tone seg inn på pasienten, klienten eller brukeren, vil man ha et dårlig utgangspunkt for å yte hjelp. I verste fall vil man kunne gjøre mer skade enn gagn. Filosofen Søren Kierkegaard sier det slik: At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke (5).
I mer moderne terminologi omtales denne innlevelsen i den hjelptrengendes liv gjerne som empati. Og det ligger som en forutsetning for all yrkesutøvelse innen sosial- og helseprofesjonene at man skal møte de hjelptrengende på en empatisk og respektfull måte. Like fullt er det mange som i sine møter med fagfolkene opplever at det ikke alltid er slik i praksis. Det kan være ulike grunner til det. Grovt sett kan vi dele disse grunnene inn i tre kategorier: 1) egenskaper ved selve hjelperrollen, 2) egenskaper ved hjelperen og 3) egenskaper ved den hjelptrengende. Hjelperrollen kan være motsetningsfull. Et typisk eksempel er noe ansatte i barneverntjenesten ofte kan oppleve. I tillegg til å hjelpe familiene har de også ansvar for å kartlegge og kontrollere, og eventuelt gripe inn med tvangsvedtak dersom barna lider overlast. For barnevernskonsulenter er denne dobbeltheten eksplisitt, mens den kan være mer implisitt for andre hjelpere, for
106241 GRMAT Krevende livserfaringer og psykisk helse 160101_v02.indd 233
13/05/16 15:37
234
F r o d e T h u e n o g K a r i Dy r e g r o v
eksempel gjennom opplysningsplikten i forbindelse med mistanke om at barn blir utsatt for overgrep eller omsorgssvikt. Fagfolk som eksplisitt eller implisitt opererer i spenningsfeltet mellom å yte hjelp og å utøve kontroll, vil stå i fare for å bli oppfattet som representanter for et system den hjelptrengende frykter, og ikke for et system som man ønsker hjelp fra. Mangelfull empati kan også reflektere et ganske annet dilemma knyttet til hjelperrollen, nemlig motsetningen mellom kvalitet og kvantitet. Dette vil særlig være aktuelt hvis man jobber under stort arbeidspress med lite tid til den enkelte hjelptrengende. For det er vanskelig å være emosjonelt til stede for pasienten, klienten eller brukeren samtidig som man har et urimelig høyt effektivitetskrav å forholde seg til. Motsatt vil kriserammede som opplever at hjelperen har, eller tar seg, tilstrekkelig tid, fremheve dette som svært betydningsfullt (2). Egenskaper ved hjelperen. Empatisvikt kan oppstå også uten at det foreligger spesielle motsetninger knyttet til hjelperrollen. I noen tilfeller reflekterer det mest av alt hjelperens personlige ferdigheter. Han eller hun har kanskje ikke tilstrekkelig sensitivitet til å fange opp andres følelsesmessige behov, eller kan mangle tilstrekkelig repertoar til å håndtere andres behov på en ivaretakende måte. I slike tilfeller er det god grunn til å trekke i tvil personens egnethet som hjelper. Fra tid til annen hører man om klienter og pasienter som opplever nedlatende og bedrevitende holdninger fra hjelperne, eller at hjelperne ikke viser interesse for dem de skal hjelpe. Enkelte ganger er empatisvikten så åpenbar at andre hjelpere burde gripe inn og påpeke dette overfor sine kolleger. Hjelperens livssituasjon, i videste forstand, vil også kunne påvirke hans eller hennes mentale tilstedeværelse i møte med hjelptrengende. Dersom man har store belastninger eller utfordringer i eget liv, er det mer krevende å være fullt og helt til stede for andre enn dersom man har det bra i livet. Noen ganger kan det være nødvendig å ta tak i det man sliter med i sitt eget liv, for å kunne være en god hjelper for andre. Å gjennomarbeide egne krevende livshendelser vil gi nødvendig avstand til egen problematikk, og kan i neste omgang bli en ressurs i møte med lignende livshendelser hos andre. En basisforutsetning for alle som skal hjelpe mennesker som står i krevende livssituasjoner, er at de takler å stå i spesielt vanskelige situasjoner og samtidig bevare trygghet og ro. Hjelperen må søke å skape en god relasjon gjennom og «se» og lytte til den hjelptrengende, og gjennom å velge tiltak som den enkelte og familiene kan ha tillit til. Egenskaper ved den hjelptrengende vil også kunne forhindre god «kjemi» i møtet. Det vil ikke minst være aktuelt dersom den som har søkt hjelp, opptrer aggressivt eller truende, eller på andre måter skaper utrygghet eller usikkerhet hos hjelperen. Under slike betingelser er det forståelig at man som yrkesutøver kan reagere på måter som gjør at den hjelptrengende ikke føler seg ivaretatt eller respektert. Men noen ganger kan pasienter, klienter
106241 GRMAT Krevende livserfaringer og psykisk helse 160101_v02.indd 234
13/05/16 15:37
k a p i tt e l 13 : k r e v e n d e l i v, k r e v e n d e j o b b e r
235
eller brukere utløse negative reaksjoner hos hjelperne uten at det foreligger åpenbare grunner til det. Slike negative reaksjoner kan ha rot i hjelperens eget følelsesapparat eller erfaringer, og er gjerne noe han eller hun ikke er seg helt bevisst. Det illustrerer for øvrig at egenskaper ved hjelperen og den hjelptrengende ikke utfolder seg uavhengig av hverandre. Empatisvikt vil følgelig kunne oppstå som et resultat av et uheldig samspill av egenskaper ved yrkesutøveren og den hjelptrengende. Hva som eventuelt ligger til grunn for empatisvikt i det enkelte tilfellet, kan være vanskelig å fastslå. Det er heller ikke fullt ut mulig å unngå situasjoner der hjelptrengende opplever seg utilstrekkelig sett og ivaretatt av fagfolk som er satt til å hjelpe dem. Men problemstillingen kan sannsynligvis begrenses ved at hjelperen er åpen og tydelig på hva han eller hun kan tilby innenfor gitte rammer. Noen ganger kan det kanskje være nødvendig å tematisere aktuelle dilemmaer knyttet til yrkesutøvelsen overfor den hjelptrengende, og diskutere hvordan man kan få til en god arbeidsallianse innenfor de strukturelle rammene som foreligger. Generelt vil åpenhet og refleksjon rundt rammene og begrensningene man jobber innenfor, bidra til å avklare forventningene, noe som igjen vil gjøre det lettere for den hjelptrengende å fortolke hjelperens handlinger i et positivt lys. Et aktuelt eksempel kan være oppgavefokusert omsorg der det er lite tid til småprat. Her vil åpenhet kunne bidra til at den hjelptrengende oppfatter hjelperens tidsbruk i lys av begrensende rammer, og ikke primært som begrenset empati eller engasjement. Å sikre at helse- og sosialarbeidere evner å møte og ivareta hjelptrengende på best mulig vis, er en ledelsesutfordring. Ledere kan ivareta dette blant annet ved å sørge for at de ansatte har nødvendig og tilstrekkelig faglig kompetanse, og ellers er egnet til hjelperrollen. Dette kan sikres gjennom gode ansettelsesprosedyrer, etter- og videreutdanning for de ansatte, veiledningsordninger, og ulike tilbakemeldingsrutiner fra pasienter, klienter og brukere. I de senere år har man særlig vært opptatt av verdien av systematiske tilbakemeldinger, ofte gjennom bruk av standardiserte og korte spørreskjemaer – bestående av bare noen få spørsmål, som den hjelptrengende fyller ut i etterkant av møter med en hjelper. Slike prosedyrer sikrer at yrkesutøveren får konkret og fortløpende feedback fra den hjelptrengende. På den bakgrunn vil hjelperen kunne justere sin tilnærming eller sine metoder slik at hjelpen i størst mulig grad kommer til nytte. Evalueringer av slike tilbakemeldingsprosedyrer har vist svært oppløftende resultater, i noen undersøkelser har man påvist 25 % høyere mål oppnåelse sammenlignet med tilsvarende yrkesutøvere som ikke gjør bruk av systematisk feedback (6). Slike formaliserte prosedyrer vil ikke være aktuelle i alle sammenhenger. Men det bør være et mål å sørge for at de erfaringene som pasienter, klienter og brukere får i møte med hjelpeapparatet, i størst mulig grad blir fanget opp og meldt tilbake til de aktuelle personalgruppene. På den måten vil man kunne kvalitetssikre og forbedre den hjelpen og s tøtten
106241 GRMAT Krevende livserfaringer og psykisk helse 160101_v02.indd 235
13/05/16 15:37
236
F r o d e T h u e n o g K a r i Dy r e g r o v
som ytes. I tråd med myndighetenes vekt på brukermedvirkning bør man også ta brukerne med på råd om behandlingen, for å styrke deres autonomi og empowerment (7). Det er også en ledelsesutfordring å dimensjonere, organisere og styre tjenestene på en optimal måte, slik at de strukturelle forholdene ligger best mulig til rette for at fagfolkene kan yte god hjelp og støtte til de hjelptrengende. Det er for eksempel vist at turnus- og skiftarbeid har betydning for de ansattes sykefravær (8), og formodentlig også for deres yrkesutøvelse. Videre kan vi anta at muligheten til å påvirke egen arbeidstid og turnus- og skiftordning vil gjøre det lettere for fagfolk å være konsentrert og mentalt til stede når de er på jobb. Dette er for øvrig forhold som også griper inn i den tredje hovedutfordringen ved hjelperrollen, nemlig viktigheten av at hjelperen ivaretas av andre, og ivaretar seg selv.
Ivaretakelse av hjelperen Som helse- og sosialarbeidere kommer vi ofte tett på andres krevende liv. Denne nærheten til andres belastninger og påkjenninger vil kunne utgjøre en belastning også for hjelperne. Det er særlig to utfordringer som kan gjøre seg gjeldende: faren for å bli utbrent og faren for å bli sekundærtraumatisert. Da utbrenthet dukket opp som et faglig begrep i 1980-årene, var det basert på et symptombilde man særlig så hos middelaldrende omsorgsarbeidere. Det typiske var kvinner i 40-årene som i årevis hadde stått på for sine pasienter, klienter eller brukere, men som plutselig kjente at de var gått tom for energi og glød. De orket ikke lenger å stå på, de var utmattet, og de klarte ikke lenger å hente frem sitt engasjement. De følte seg utbrent (9). Dette kommer blant annet til uttrykk i en landsdekkende studie av kommunenes oppfølging av etterlatte ved brå død. Her pekte sentrale personer i omsorgssektoren på utbrenthet som et hinder for å kunne gi et godt omsorgstilbud (10). Etter hvert fikk begrepet et langt videre nedslagsfelt og er i dag ikke lenger noe vi bare forbinder med ansatte innenfor helse- og sosialtjenestene. Like fullt vil ansatte innen disse tjenestene ofte stå i fare for å strekke seg lenger enn det som er bra for deres egen del. Det kan henge sammen med jobbens egenart, man er der primært for å hjelpe og støtte andre mennesker, og/eller med egenskaper ved personer som velger helse- og sosialyrker, man har et genuint ønske om å være til hjelp for andre. Men ønsket om å være til hjelp og medfølelsen for mennesker som har det vanskelig, som de fleste hjelpere kjenner på, må hele tiden balanseres mot behovet for å avgrense seg fra de hjelptrengende. Ellers vil man ikke klare å bevare engasjementet og overskuddet som er så viktig for å gjøre en god jobb. Balanse mellom omsorg for andre og egenomsorg er avgjørende for å holde ut som hjelper over tid.
106241 GRMAT Krevende livserfaringer og psykisk helse 160101_v02.indd 236
13/05/16 15:37
k a p i tt e l 13 : k r e v e n d e l i v, k r e v e n d e j o b b e r
237
Mens risikoen for utbrenthet er knyttet til emosjonell slitasje over lang tid, er sekundærtraumatisering som oftest en akutt hjelperreaksjon på mer avgrensede hendelser (11). Typiske situasjoner vil være redningsmannskap eller helsepersonell som tar hånd om skadde og forulykkede personer etter store ulykker, naturkatastrofer og voldshandlinger. Eventuelle visuelle inntrykk, lyder og lukter på åstedet, i tillegg til hvordan de overlevende og etterlatte reagerer på og beskriver opplevelsene, vil kunne gi opphav til sterke følelsesmessige reaksjoner også hos hjelperne. Disse reaksjonene kan minne om de reaksjonene man gjerne ser hos de kriserammede. Hjelperne vil med andre ord kunne oppleve å bli traumatisert av å komme tett på de hjelp trengendes traumer, og derav kommer uttrykket sekundærtraumatisering, eller vikarierende traumatisering, som det også kalles. De sterke inntrykkene som gjerne følger av dramatiske hendelser, gjør særlig krav på gode rutiner for oppfølging av hjelperne. Ulike former for støtteordninger, der man kan få gi uttrykk for egne opplevelser og bearbeide sine inntrykk, er derfor viktig for å ivareta personell som møter mennesker som har opplevd alvorlige kriser og katastrofer. I den perioden den psyko sosiale oppfølgingen foregår, kan de involverte hjelperne gis oversikt og sammenheng gjennom avlastningssamtaler, eller de kan delta i erfaringsmøter for å få en gjennomgang etter endt innsats ved spesielt krevende hendelser. For fagfolk som vedvarende står med mennesker i krevende livssituasjoner, kan det være hensiktsmessig å legge opp til en rutinemessig ivaretakelse. Politiet har for eksempel bygget opp en organisert kollegastøtteordning der man satser på «et tiltak hvor valgte ansatte, som har fått opplæring, skal kunne gi støtte til egne kollegaer på eget arbeidssted etter særs belastende arbeidsoppgaver eller når kollegaer viser tegn på jobbstress» (12, s. 80). En slik kollegastøtteordning kan representere et finmasket nett i organisasjonen som kan fange opp signaler fra kolleger som av en eller annen grunn sliter, og som i første omgang ikke trenger å meldes verken ledelse, vernetjeneste eller bedriftshelsetjeneste. En samtale med en god kollega som har fått opplæring og veiledning fra profesjonelle helsemedarbeidere, vil kunne være god lavterskelstøtte. Men også de som stadig møter pasienter, klienter og brukere i mindre dramatiske, men like fult krevende livssituasjoner, kan ha behov for, og nytte av, å delta i fora der de gis mulighet til refleksjon og bearbeiding av erfaringer. Det typiske vil være en form for veiledningsgruppe. Kollegaveiledning er som regel begrunnet ut fra kvalitetshensyn; for å sikre at helse- og sosial arbeiderne yter best mulig kvalitet i møte med pasienter, klienter og brukere. Like fullt vil slike tilbud også kunne ivareta helse- og sosialarbeiderens egne utfordringer knyttet til hjelperrollen, og vil dermed kunne bidra til å forebygge utbrenthet. Støtteordninger vil på den annen side primært være rettet mot hjelperens behov, men kan samtidig ha verdi for de hjelptrengende
106241 GRMAT Krevende livserfaringer og psykisk helse 160101_v02.indd 237
13/05/16 15:37
238
F r o d e T h u e n o g K a r i Dy r e g r o v
ved at de møter personell som er mest mulig trygge i rollen som hjelper. Så selv om kollegaveiledning og kollegastøtteordninger ofte har noe ulik begrunnelse og ulikt fokus, kan de like fullt ha mye felles, og de vil kunne utfylle hverandre. Det aller viktigste vil likevel være at det satses på å skape rause og trygge arbeidsplasser, der man ser hverandre hver eneste dag og «roser og riser» i trygge omgivelser. For å kunne være en god hjelper for andre over tid må den enkelte helseog sosialarbeider også ta ansvar for å ivareta seg selv. Avslutningsvis følger noen tips om hvordan hjelperen kan hjelpe seg selv til å forebygge slitasje i en krevende jobb med krevende liv: • • • •
Skill tydelig mellom jobb og fritid. Finn kilder for påfyll av energi – ha minst én ting å glede deg til hver dag. Bruk humor som mestring og spenningsutløsing. Sikre deg søvn og god ivaretakelse av egen kropp for å høyne egen stress toleranse. • Lær stressmestringsmetoder for å takle eller regulere tanker og følelser – f.eks. distraksjon for demping av plagsomme tanker. • Reflekter over din arbeidssituasjon og når du eventuelt trenger støtte fra fagfolk. Helt til slutt vil vi poengtere at hjelpere som gjør en god jobb med mennesker som står i krevende liv, oftest selv opplever personlig vekst, modning og berikelse av eget liv. Vi håper denne boken kan bidra til økt kunnskap og kompetanse – og gode hjelpere.
Referanser 1. Sällström, P (1986). Funderingar kring dialogbegreppet. Dialoger, 1. 2. Dyregrov, K, Kristensen, P, Johnsen, I, Dyregrov, A (2014). Hvordan fungerte den psykososiale oppfølgingen for etterlatte etter 22. juli-terroren? Scand Psychologist, 1: e7. doi.org/10.15714/scandpsychol.1.e7. 3. Janoff-Bulman, R (1992). Shattered assumptions:Towards a new psychology of trauma. New York: Free Press. 4. Hageberg, AOL (2012). Heilt forelska i Modum Bad. Tidsskr Nor Psykologforen, 49 (1): 86–89. 5. Kierkegaard S (1994). Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed. I: Kierkegaard S. Samlede værker. Bind. 18. København: Gyldendal. 6. Norcross, JC,Wampold, BE (2011). Evidence-based therapy relationships: research conclusions and clinical practices. Psychother, 48 (1): 98–102. 7. Helsedirektoratet (2006). Brukermedvirkning – psykisk helsefeltet. Mål, anbefalinger og tiltak i opptrappingsplan for psykisk helse. IS-1315. Oslo: Helsedirektoratet. 8. NOU 2008: 17. Skift og turnus – gradvis kompensasjon for ubekvem arbeidstid — Skift/ turnusutvalget 2007–2008.
106241 GRMAT Krevende livserfaringer og psykisk helse 160101_v02.indd 238
13/05/16 15:37
k a p i tt e l 13 : k r e v e n d e l i v, k r e v e n d e j o b b e r
239
9. Matthiesen, SB (2002). Utbrenthet i det moderne – en oversikt. I: Roness, A, Matthiesen, SB (red.). Utbrent. Krevende jobber – Gode liv? Bergen: Fagbokforlaget, s. 20–56. 10. Dyregrov, K, Nordanger, D, Dyregrov, A (2000). Omsorg for etterlatte ved brå, uventet død. Evaluering av behov, tilbud og tiltak. Rapport. Bergen: Senter for Krisepsykologi. 11. Dyregrov, A (2002). Krisepsykologi. Bergen: Fagbokforlaget. 12. Kristoffersen, JI (2008). Organisert kollegastøtte – erfaringer fra praksis. I: Dyregrov, K, Dyregrov, A (red.). Krisepsykologi i praksis, s. 49–63. Bergen: Fagbokforlaget.
106241 GRMAT Krevende livserfaringer og psykisk helse 160101_v02.indd 239
13/05/16 15:37