Kirkeordinansen av 1537: Utdrag by Cappelen Damm

Innhold Forord.. . . . . . . ............................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5 Del 1: INNLEDNING. ........................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Kirkeordinansen av 1537; Christian IIIs verk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Norge i 1537, et land i avmakt. . .................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 Norge i Kirkeordinansen............................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 Kongekroning og annen hylling.................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 Ordinansen tatt imot av domkapitlene i Norge. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 Vigsling av lederne, forklaring av Kongens to slags ordinanser. . . . . . 33 Kirkeordinansen og kirkens liturgiske arv....... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Arbeidet med Kirkeordinansen rundes av. Ribe-artiklene 1542. . . . . . 38 Veien videre............................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 Litteraturliste.......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Del 2: KIRKEORDINANS FOR KONGERIKENE DANMARK OG NORGE OG HERTUGDØMMENE SLESVIG-HOLSTEIN ETC.. . . . . . . 47 Christian IIIs fortale, 1537. . ....................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49 Kongens fortale, Odense 1539..................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 I Om lærdom............................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 (3) Om den lære som tjener oss til vår salighet, hvorved Guds velgjerninger som Kristus har forvervet oss, forkynnes for folk og utdeles blant alle dem som tror... . . . . . . . . . . . . . . . . 58 II Om ceremonier. ....................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 (4) Om skolebarns sang og lesning i kirkene. .. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 (5) Hvordan messen skal holdes allment for folket. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 (6) Hvordan det skal gå til med prekenen........ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 (7) Om prekenen på særlige dager. ............... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72

innhold

(8) Om å holde helligdager............... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 (9) Hvordan dåpen skal gå til............. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75 (10) Hvordan avløsning skal gå til....... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 (11) Hvordan nattverden skal foregå..... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 (12) Hvordan man skal føre sammen i ekteskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 (13) Hvordan kirkens tjenere skal tilsettes.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 (14) Hvordan de forherdede skal bannsettes. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86 (15) Hvordan man skal besøke de vanføre og fattige.. . . . . . . . . . . . . . . . . . 87 (16) Hvordan man skal gå til dem som er dømt til døden.. . . . . . . . . . . . 89 (17) Hvordan man skal føre lik til jorden.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 (18) Hvordan jordmødre skal undervises.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 (19) Hvordan man skal undervise barselkvinner.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 92 (20) Hvordan man skal forholde seg til kvinner som ligger sine barn i hjel........................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 (21) Martin Luther: En liten bok om brudevielse. For de enfoldige sogneprester...................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 III Om barneskoler.............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 (22) Om barneskoler. Med det formål at barn må bli oppdratt og i sitt sinn forberedt for evangeliet... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 (23) Hvordan skolene skal være ordnet.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 (24) Om undervisningen i skolen......... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 103 (25) Om kongelige privilegier for klerker. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 IV Om kirkens tjenere og de fattige........ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 (26) Om opphold og forsørging av Guds ords tjenere og de fattige.. . ..................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 (27) Om landsprestenes underhold. . .... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 (28) Om hospitaler......................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 V Om superintendenter. . ..................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 (29) Om superintendenter og proster, deres medhjelpere. . . . . . . . . . . . 114 (30) Om superintendentens føde og lønn.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 (31) Noe mer om superintendenter, proster og fattigfolks kiste.. . . . 117 (32) Om kongens befalingsmenn........ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124

innhold

VI Om bøker. . . ............................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 (33) Om noen visse bøker som landsprestene skal ha, og som de ikke uten skade kan unnvære........ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 VII Forskjellige bestemmelser........................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 (34) Om boliger for dem som i kjøpstedene skal tjene i kirkene eller skolene................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 (35) Om Norge........................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 (36) Om tjenere som på grunn av sykdom eller alderdom ikke duger til tjeneste i kirker eller skoler. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 (37) Om kanniker.................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130 (38) Om klostermenn som selv har noe å leve av.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 (39) Om nonner....................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132 (40) Om superintendentenes ed.................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 (41) Om innvielse av superintendenter........... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 (42) Etterord, 1539. . .................................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 (43) De 26 artikler om religionen, vedtatt i Ribe 1542.. . . . . . . . . . . . . . . . 139

DEL 1: Innledning

M ge sid st bi tia sk ni ÂŤI so di de m

Kirkeordinansen av 1537; Christian IIIs verk Borgerkrigen i Danmark, den såkalte «grevefeiden», endte i 1536 med at Christian III tok alle de katolske biskopene til fange og inndro embetene deres. I all denne «orlog og bulder» stod det klart for kong Christian at til den nyordningen av kirken som skulle komme, trengte han støtte fra de ledende reformatorene i Wittenberg: Martin Luther, Philipp Melanchthon og Johann Bugenhagen. Som ung adelsmann på 18 år fikk han oppleve Luthers forsvarstale på riksdagen i Worms 1521, og siden da hadde han vært Luthers mann fullt ut. På den bakgrunn kan det sies at både reformasjonen og kirkeordinansen som ble innført i rikene hans i 1537, var en utpreget luthersk sak. Men på grunn av andre hendelser tok det likevel ett år før denne nye kirkeordinansen ble ferdig utformet. Det første steget ble tatt på riksforsamlingen i København høsten 1536. Her ble ikke bare Christians oppgjør med biskopene godkjent; han fikk også støtte til fortsatt krig med erkebiskop Olav av Norge og hans tilhengere for å slå ned all (katolsk) motstand i landet. En annen viktig ting var at det stod frem representanter for en gruppe danske evangeliske predikanter. I løpet av de siste tjue årene hadde reformasjonen nådd Danmark gjennom en bølge av frie evangeliske predikanter, påvirket av forskjellige strømninger, som hadde skapt en folkebevegelse. Best kjent av disse var Hans Tausen. Nå møtte de opp og ville bli hørt med sine ønsker og tanker om reform. Dette kunne Christian III ikke gå lett forbi. Christian innkalte de fremste lederne til et rådslagningsmøte i Odense 6. januar 1537, trolig også til et møte i Haderslev litt senere.

Kirkeordinansen av 1537

Noe overraskende ble det også innkalt to representanter fra hvert domkapittel og én leder for en av munkeordenene. For Christian skulle en nyordning av kirken ikke bare omfatte en del eller et parti av den, men det var den ene, gamle og felles kirke som skulle rydde opp og rense ut misbruk. Noe av den samme holdningen gjaldt senere overfor Riksrådet. Kongen kunne ikke utstede en kirkeordinans om den ikke var slik at Riksrådet godtok den. Johann Bugenhagen, professor og sokneprest i Wittenberg, kunne ikke komme til Danmark høsten 1536, da kurfyrsten av Sachsen – hans overordnede – hadde bruk for ham som teologisk rådgiver. Bugenhagen hadde erfaring, og i tillegg hadde han vunnet mye anerkjennelse for sitt arbeid med kirkeordninger forskjellige steder i Nord-Tyskland. Dermed ble det en gruppe danske medarbeidere som kom til å levere det første utkastet til en kirkeordinans. Som grunnlag og forbilde hadde de foran seg tilsvarende trykte skrifter av så vel Luther som Melanchthon og Bugenhagen. Utkastet deres var både gjennomtenkt og velformet. Allerede i april leverte de sitt arbeid til Christian III, som i et brev av 17. april 1537 sendte det videre til Luther. Og som Christian selv sier i Fortalen til Kirkeordinansen: «Så gjennomså han sammen med flere høylærde menn i den hellige skrift i Wittenberg denne ordinans og dømte den god og rett at være.» Bugenhagen ble trolig gjort kjent med utkastet til den nye kirkeordinansen i april 1537. Kurfyrsten ga nå sitt samtykke, og det ble avtalt at Bugenhagen skulle komme til Danmark til sommeren og fullføre arbeidet med kirkeordinansen. I mellomtiden var utkastet, eller avskrifter av den, tatt frem og blitt drøftet i kongens kanselli og kanskje i andre kretser. Den 6. juli 1537 kom den lærde doktor og kirkeleder Johann Bugenhagen med sitt følge til København. Sammen med ham var bl.a. den unge dansken Peder Palladius, som hadde studert teologi og tatt doktorgraden i Wittenberg. I løpet av noen hektiske sommer-

kirkeordinansen av 1537; christian iiis verk

uker forfattet Bugenhagen og kongen Christian IIIs Kirkeordinans i dens endelige form. Den ble ikke så systematisk og velformet som i det første utkastet, men den ble klar til offentlig utstedelse søndag 2. september 1537 under overskriften: Kirkeordinans for kongerikene Danmark og Norge og hertugdømmene Slesvig-Holstein etc. I sin Fortale til Kirkeordinansen viser kongen til sine forskjellige hjelpere – og ikke minst til de «lærde menn» som har bidratt til ordinansen og gått god for den. Han unnlater heller ikke å nevne at også han personlig har fått lov til å delta i behandlingen: «Da bekjenner vi med stor takknemlighet at Gud av sin godhet har gitt også oss noen forstand i det hellige evangelium.» Ordinansen hadde også blitt lagt frem for Riksrådet, som ga sitt samtykke, men med ett ankepunkt: De bad om at predikerne måtte påminnes om å gå lempelig frem mot de eldre, konservative kristne som hadde vanskelig for å gi opp den gamle måten å motta sakramentet på. Nå ble det et krav at alle skulle nyte både brød og vin, og man måtte unngå at de konservative ble utelukket og brennmerket som såkalte sakramentsforaktere. Det ville være altfor ærekrenkende. Den fremgangsmåten som enkelte prester ville følge, nemlig å gi den som hadde vanskeligheter, en prøvetid på et par måneder til undervisning og påvirkning, var heller ikke bra. For om de da ikke føyet seg, måtte de dømmes som forherdede og ulydige mot Jesu Kristi innstiftelse, og da ble de satt under kirketukt. Noe stort antall personer kan det neppe ha dreid seg om, men for dem det angikk, var det en viktig sak. Etter at Kirkeordinansen ble utstedt 2. september 1537 og forelå som et håndskrevet, undertegnet dokument, gjenstod det enda en del arbeid før den kunne trykkes og bli tilgjengelig for alle. Et arbeidsutvalg hadde vært i virksomhet, med Bugenhagen i en ledende rolle, men ellers er det ukjent hvem som deltok i utformingen av det ferdige dokumentet. 13. desember 1537 ble boken levert ferdig fra boktrykkeren. For utgiverne var det en naturlig sak at teksten var på latin, som var deres arbeidsspråk.

Kirkeordinansen av 1537

Som et tillegg til ordinansen ble det trykt en liturgisk ordning som Bugenhagen hadde laget for kanniker og klosterfolk som skulle praktisere en «renset tidebønn». Dette var en bønn som var renset for påkallelse av helgener på deres minnedager samt lesing av helgenlegender. Den hadde han alt gjort ferdig i 1535 for reformasjonen i Pommern. Nå ble den altså trykt som et tillegg til Kirkeordinansen med tittelen Pia et vere catholica et consentiens veteri Ecclesiæ ordinatio cæremoniarum pro canonicis et monasteriis (En ordning for tidebønnen for kanniker og munker, ekte katolsk og i overensstemmelse med den gamle kirke).

Norge i 1537, et land i avmakt I brytningsåret 1537 lå Norge med brukket rygg. Erkebiskop Olav Engelbrektsson, den mektige lederen for både riket og kirken, hadde kjørt seg fast på alle kanter. Opphavet til vanskene lå i at Norge og Danmark var to riker i union. Det innebar at de hadde samme konge, men ellers et visst selvstyre, f.eks. hver sine riksråd. Men helt fra 1523 hadde det vært åpen strid om kongemakten i Danmark mellom to fyrster, Christian II og Frederik I, og begge gjorde krav på å styre Norge. I reformasjonsuroen som ulmet, var erkebiskopen konservativ og strengt avvisende til kravet om forandringer. Hans linje var likevel å støtte den av de to kongene som kunne bli et trygt vern for den katolske kirke, men ingen av de to var til å stole på i denne henseende, viste det seg. Erkebiskopen var leder for Riksrådet og dermed rikets fremste talsmann, også overfor kongen. Dessuten var han lensherre over et av hovedlenene, noe som ga ham store inntekter og rettigheter. Til residens hadde han en borg, Erkebispegården, en festning med stor vaktstyrke, og han hadde rett til å føre feider mot andre adelsmenn. Han ledet også møtene i Riksrådet, som i de senere årene var blitt

kirkeordinansen av 1537; christian iiis verk

temmelig maktesløst på grunn av splid og indre feider. Det siste møtet ble holdt i Bud i 1533. Erkebiskopen var i tillegg leder og åndelig overhode for hele den norske kirkeprovinsen (som også omfattet Island, Færøyene og Orknøyene). Under seg hadde han et tallrikt presteskap, og domkapitlet, med mange høyt kvalifiserte medarbeidere. I likhet med kannikene hadde han inntekter av tiende og andre avgifter som særlig kom fra torskefisket langs kysten i nord. En jevn strøm av brevbærere til og fra pavestolen i Rom og andre kirkelige sentra sørget for kontakten med omverdenen. Det fantes ingen institusjon med tilnærmelsesvis samme tyngde, hverken økonomisk eller kulturelt, som den norske erkebiskopen.

Valgets kval Hvilken av de to danske kongene skulle erkebiskop Olav så velge å alliere seg med? Christian II hadde oppnådd å få støtte fra den katolske tyske keiser Karl V til et stort felttog mot Norge i 1529, som endte med totalt nederlag. Han ble deretter tatt til fange og plassert i livslangt fangenskap i Danmark. Den andre kongen, Frederik I, lovte i sin håndfestning å verne om den katolske kirke. Men til vinning for egen sak lot han danske adelsmenn som ble inngiftet i den norske adelen, få legge under seg klostre og kirker i Norge og tilegne seg kirkelige rettigheter på en måte som i denne tiden ble kalt «lutheri». Den fremste av disse adelsmennene var Vincents Lunge. Biskopene klaget og protesterte, men de maktet ikke stort. Stridighetene fortsatte, også etter at kong Frederik døde brått i april 1533, inntil det kom til en voldelig utgang ved nyttår 1536. Mens en del av Riksrådet var samlet i Trondheim for å forhandle med erkebiskopen, overfalt noen av erkebiskopens menn Vincents Lunge i hans herberge og drepte ham. Om dette skjedde etter erkebiskopens råd, vet vi ikke, men helt ukjent med overfallet var han neppe. Han hadde også det fulle ansvaret for at henrettelsen av Vin-

Kirkeordinansen av 1537

cents svoger, Niels Lykke, som var dømt for blodskam, var blitt gjennomført bare elleve dager tidligere. Erkebiskopen hadde vært helt uvillig til å forsøke å finne en vei utenom. At ikke han som øverste ansvarlig kunne trygge riksrådenes liv og velferd ved alminnelig tingfred, ble av Riksrådets øvrige medlemmer sett på som en alvorlig rettskrenkelse. Slike tiltak kunne kanskje øke kampviljen og oppslutningen hos erkebiskopens kjernestyrker, men av private brev mellom deltakerne ser en at det hadde ført til en mer kritisk holdning fra konservative katolske menn. Grunnen til at erkebiskopen gikk så voldsomt ut, lå nok i et fortvilt håp om en ny aksjon fra hans katolske forbundsfeller i Nederland. Planen gikk ut på at den tyske greven Friedrich av huset Habsburg, som var gift med en datter av Christian II, skulle gjøre krav på kongemakten i Norge. Mot slutten av 1536 ble det imidlertid klart at dette slo feil. Omtrent samtidig ga riksdagen i København Christian III full støtte til å fortsette krigen mot erkebiskop Olav av Norge og hans tilhengere for å legge landet under seg. Erkebiskopen ble nå stadig mer isolert, og han fikk liten støtte fra de andre norske biskopene. Biskop Hoskuld av Stavanger var gammel og avfeldig, biskop Olav Torkelsson av Bergen hadde dødd i 1535, uten at det hittil var innsatt noen etterfølger, mens biskop Hans Rev dro rastløst omkring for å forsøke å megle, og skrev til erkebiskopen at det var behov for reformer. Bare biskop Mogens i Hamar fulgte erkebiskopen trofast, men han hadde ingen tyngde når krigen truet. Til sist måtte Olav Engelbrektsson ta imot tilbudet om en liten flåtestyrke fra Nederland som kunne bringe ham over havet og i sikkerhet, slik at han kunne fortsette kampen i landflyktighet. På denne bakgrunn melder det seg et vesentlig spørsmål: Kan det påvises noen indre motstand eller kritikk i Norge av erkebiskopens avvisende holdninger til reformasjonen? Det er en kjent sak at det på denne tiden ikke fantes noen markant luthersk stemme i Norge, hverken blant predikanter eller teologiske lærere. Forholdene lå ikke til rette for det. Det var ikke noe univer-

Christian IIIs fortale, 1537 Vi Christian, med Guds nåde Danmarks, Norges, slaveres og goteres konge, hertug i Slesvig, Holsten, Stormarn og Ditmarsken, greve i Oldenborg og Delmenhorst, hilser våre riker og hertugdømmer med nåde, fred og lykke fra Gud. Etter at Gud vår Herre vel har stillet denne orlog og bulder som nå har vært i noen tid,1 og gitt oss vår herre farfars og herre fars rike til å styre og regjere,2 da er det vår aller ypperste og største vilje og begjæring at vi måtte hjelpe opp den forfalne Jesu Kristi vår Herres lære og rette, sanne kristne gudsdyrkelse, som vi alt lenge hadde ønsket for våre land,3 inntil vi nå kan fullføre det, for hvilket vår Herre Jesus være takk og lov. For denne saks skyld lot vi forsamle høylærde menn og predikanter fra kirkene i Danmarks rike og våre hertugdømmer,4 og befalte dem at de skulle skrive for oss en kristelig ordinans, som vi så kunne rådspørre oss om. Og da denne ordinansen ble overlevert oss, sendte vi den til verdige fader dr. Morten Luther,5 ved hvem Gud i disse siste tider av sin mildhet og barmhjertighet har igjen sendt Kristi hellige og rene evangelium. Så gjennomså han sammen med flere andre høylærde menn i Den hellige skrift i Wittenberg denne ordinansen, og dømte den til å være rett og god.

1 2 3 4 5

Krigstiden hadde munnet ut i den såkalte grevefeiden, 1534–36, som hadde endt med seier for Christian III og adelspartiet. Kongene Christian I, 1448–81, og Frederik I, 1523–33. Christian hadde vært en overbevist og aktiv lutheraner helt siden han opplevde riksdagen i Worms 1521. En slik forsamling var innkalt til Odense 6. januar 1537, men ble siden flyttet over til Haderslev. Kongens brev som fulgte med, er datert 17. april 1537.

Kirkeordinansen av 1537

Men for at en slik sak som gjelder Gud, måtte bli desto riktigere behandlet, har vi begjært av høybårne fyrste Johan Frederik, hertug av Sachsen og kurfyrste, vår særdeles gode venn, at han skulle sende hit oss den elskelige Hans Bugenhagen6 av Pommern, en doctor i den hellige skrift. Denne høylærde manns råd og hjelp har vi med vårt riksråd brukt til å fullføre denne hellige ordinans. Slik skal man vite at vi i denne saken ikke har vært selvrådige eller fremfusende, men har brukt så mange og vel ansette hjelpere. Da nå denne ordinansen var gjort ferdig, forela vi den ved vår kansler7 for vårt allmenne rikes råd, som vedtok den og samtykte i den på alle måter. Bare dette begjærte de at predikerne måtte påminnes om at de den første tiden ville fare lempelig frem i den kristne menighet med de syndere som kunne tenkes å bli utelukket fra det hellige sakrament.8 Men hvem ville ikke la dette behage seg vel, om han ellers er en kristen? For her omhandles jo intet annet enn det rene og klare evangelium, likeså sakramentene etter Kristi egen innstiftelse, sang og hellige lectier, om en ærlig sammenkomst til preken og tildeling av det hellige sakrament, hvordan ungdommen må opptuktes i boken og gode kunster, til Guds ord og Den hellige skrift, hvordan tjenerne9 i den hellige kirke må bli vel forsørget og skolene holdes ved makt, de fattige ha sin pleie, at barnelærdommen må være i alle hus, så at også bondebarn heretter må vite det som ikke bare bønder, men adelen med, ja, selv konger og fyrster her til dags ikke har visst. For dette skal de stå til rette for Kristus, de som har berømmet seg som den hellige kirkes hoder og likevel har tatt mest vare på seg

7 8 9

Johannes Bugenhagen, 1485–1558, født i Wollin i Pommern, sokneprest i Wittenberg og lærer ved universitetet der, hadde utarbeidet kirkeordninger for flere nordtyske byer. Kansler var den dyktige og meget innflytelsesrike Johan Friis, 1494–1570. Gjelder spørsmålet om å motta både brød og vin under nattverden. Ordet «tjener» brukes i Kirkeordinansen oftest om presten.

christian iiis fortale, 1537

selv og sin egen fordel! Hva av dette kan nå være til mishag? Hvem vil nevne noe her som ikke kristne mennesker hjertelig gjerne skulle se var i gang? Men for at man ikke skal mene at vi i dette ene og alene har brukt annen manns skjønn, da bekjenner vi med stor takknemlighet at Gud av sin godhet har gitt også oss noen forstand i det hellige evangelium.10 Så vil vi nå si vår mening om denne ordinans. To slags stykker11 omhandles i denne ordinansen. Det ene hører alene Gud til, som er det at vi vil ha Guds ord – som er loven og evangeliet –, rettsindig forkynt, sakramentene rett utdelt, barna vel opplært så at de må bli i Kristus, de som er døpt til Kristus, og at kirkens tjenere, skolen og de fattige må få sin forsørging. Sådant er ikke vår ordinans, men med dette vil vi tjene vår Herre Jesu Kristi ordinans, han som er vår eneste lærer og mester, så vel som vår eneste frelser og visse salighet. Om ham var det Faderen ropte og sa: Hør ham12 – som han og sier: Mine får hører min røst.13 Han har selv åpenbart og gitt oss evangeliet inn i verden, det som før har vært fra evighet skjult hos Gud.14 Og det befalte han skulle forkynnes for all skapningen.15 Så innstiftet han også dåpen og det hellige alterets sakrament, som han befalte å utdele og motta helt etter hans innstiftelse og ikke annerledes. Mot dette evangelium og det som Kristus har innstiftet, skal man ikke høre og akte noen, om det så var en engel fra himmelen, som Paulus våger å si.16 Ja, som også Kristus selv sier: Mine får kjenner ingen fremmed manns røst, men flykter for den.17

10 11 12 13 14 15 16 17

Christian III var personlig engasjert og godt orientert i kirkelige spørsmål. Stykke betyr her ikke del eller part, men snarere forhold eller side ved en sak. Matt 17,5 Joh 10,27 Kol 1,23 og 26 Mark 16,15 Gal 1,8 Joh 10,5