Kunsten å kommunisere med pasienter

KAPITTEL 6

Hva kan hemme god ­verbal kommunikasjon?

Situasjon 6 a Behandler: Naturterapeut, Guri Guri er opprinnelig operasjonssykepleier, men syntes det var slitsomt å kombinere familieliv og turnus. Dessuten kunne hun ikke unngå å legge merke til alle bivirkningene pasientene fikk av medisinene. I en periode slet hun med senebetennelse. Den eneste virkningen kortisonbehandlingen hadde på henne, var utslett. En kollega anbefalte henne en homøopat. Guri ble bra, og det var puffet hun trengte for å gjøre det hun lenge hadde tenkt på. Hun utdannet seg til allmenn naturterapeut og startet egen praksis. Guri hadde regnet med at kanskje noen få kolleger fra sykehuset ville oppsøke henne. Hun hadde slettes ikke kalkulert med at overvekten av pasientene skulle være sykehusansatte. Det var også en del studenter. Guri synes mange ganger det er både lærerikt og interessant å arbeide med «sine egne pasienter». Men hun erfarer av og til at det er utfordrende og krevende. De gangene hun ikke lykkes, savner hun å ha noen å rådføre seg med. Da savner hun sykehuset, der andre hadde hovedansvaret.

Pasient: Emma En av Guris pasienter, Emma, er førsteårsstudent på sykepleierutdanningen. Hun er hyggelig, kommer aldri for sent og ­brenner for sitt fremtidige yrke. Uten at Guri er helt klar over det, har konsultasjonene etter hvert glidd over i å dreie seg mer om Emmas rolle som student og mindre om plagene hennes. Hun har vært hos lege, men hun sa at Emma er frisk som en villaks.

Guri tenker at det er typisk for studenter å innbille seg at de har all verdens sykdommer straks de begynner å lære patologi. Hun skjønner at Emma sliter med praksisen. Hun har ad omveier fått

50 tilbakemelding om at hun er både fomlete, klønete og usedvanlig treg. Guri tenker at hvis det pasienten sier, er riktig, kunne praksisveilederen ha gått frem på en litt annen måte. Hun vet hvem det er, men hun har heldigvis ikke gått i den fellen å la studenten få vite det. Guri har taushetsplikt, men det har ikke studenten. Guri synes at Emma overdriver plagene sine, som for henne fremstår som ganske bagatellmessige.

Pasienten er som vanlig ganske passiv. Hun virker for så vidt interessert, men sier lite. Guri sitter med en følelse av at hun ikke når frem denne gangen heller, selv om hun så godt hun kan forklarer Emma hva hun kan gjøre i fortsettelsen. Guri får sterke følelser, blir oppgitt, får mest lyst til å riste i pasienten og kjefte på henne. Hun kjenner hvordan blodet fosser i årene, hjertet banker, og hun blir varm i ansiktet. Men hun greier å ta seg sammen og holde masken. Nå sitter pasienten og klager over at hun fryser.

Kommunikasjon består av en avsender og en mottager, og ikke minst et budskap. I de foregående kapitlene har jeg sagt noe om både avsender og mottager, og det vil være gjennomgående i hele boken. Som leser har du allerede sett ulike eksempler på budskap.

Vi kan også skille mellom verbal og nonverbal kommunikasjon.

Dette kapitlet omhandler verbal kommunikasjon, som består både av lytteteknikker og samtaleteknikker. Vi skal gå inn på noen av dem i mer detalj.

Sperresvar I kapittel 1 tok jeg opp forskjellen på overflateplanet og kjerneplanet. La oss forutsette at Guris pasient er redd for at hun er alvorlig syk. Emma blir frossen. Så når hun på spørsmål om hvordan hun har det, svarer «æ frys så fælt», kan det av behandleren oppfattes på to ulike måter: overflateplanet eller kjerneplanet.

Hvis vi tegner Emma som et eple med stilk og kjernehus, representerer stilken det som er konkret og opp i dagen, og kjernehuset (her tegnet som et hjerte) det udefinerbare og underliggende.

51 Er frossen (konkret)

Redd for alvorlig sykdom (underliggende)

Figur 1 Det pedagogiske eplet

Guri: Hvordan har du det?

Emma: Æ frys så fælt.

Guri: Da synes jeg du skulle ha på deg en tykkere jakke neste gang du kommer.

Hvis Guri forholder seg til overflaten, kan pasienten oppleve Guris svar som et sperresvar. Guri kan gi mange former for sperresvar. De ulike sperresvarene uttrykker ulike strategier – bevisste eller ubevisste – som Guri har. Blir Guri klar over hva sperresvar kan gjøre med pasienten, vil hun i fremtiden kunne benytte seg av blant annet aktiv og passiv lytting, som omtales i neste kapittel.

Noen av eksemplene på svar jeg gir i tabell 1, kan sikkert oppfattes som karikerte, men hensikten er få frem ulike typer sperresvar. Sperre­ svar er svar som vanligvis stopper kommunikasjonen.

Vi tar nå utgangspunkt i en person som sier «æ frys så fælt», og forutsetter videre at det ligger noe under. Jeg gir så noen eksempler på svar som forholder seg til overflateplanet, for å vise hvor meningsløse eller lite hensiktsmessige slike sperresvar virker på mottageren. Kategoriseringen av sperresvar bygger delvis på kursdeltagelse i begynnelsen av 1980-årene hos Reidunn Stuedahl, som har gitt ut boken Vi kan lokke det frem (1990), samt egne erfaringer fra å holde slike kurs.

52

Tabell 1 Ulike typer sperresvar

Tankemessige Rasjonelt

Det er lettere å konsentrere seg når det ikke er så varmt inne.

Forklarende

Du er kanskje litt trett i dag.

Spørrende

Har du undersøkt blodprosenten i det siste?

Styrende Befalende

Ikke tenk på det. Konsentrer deg heller om det som er viktig.

Advarende

Hvis du ikke slutter å bruke tiden din på sånne bagateller, tror jeg ikke vi kommer noe særlig langt i behandlingen.

Rådende

Neste gangs synes jeg du skal ha på deg varmere klær.

Avledende Falskt rosende

Du er i hvert fall ærlig.

Beroligende eller falskt trøstende

Stakkars deg. Det er tydelig at du ikke har det spesielt godt. Det blir nok bedre etter at du får i deg litt mat.

Mobbende Spydig

Du er visst et persilleblad.

Sarkastisk

Kalde føtter, men varm om hjertet.

Kritiserende

Det er da voldsomt som du klager, det er jo ikke spesielt kaldt her.

Bebreidende

Unge mennesker nå for tiden, de er nok for godt vant.

I Kina hadde de på seg mange lag med klær og tok av seg ett og ett plagg etter hvert som det ble varmere.

Vi skjønner fort at denne typen svar ikke er noen invitasjon til å lette hjertet sitt og være åpen overfor behandleren. Nå er det heldigvis langt mellom behandlere som kommuniserer på denne måten. Men de fleste utøvere går fra tid til annen i den fellen at de bruker sperresvar, selv om de egentlig ikke ønsker det. Når pasienter har noe på hjertet som virkelig er viktig for dem, og blir møtt med sperresvar, gir de uttrykk for at de blant annet føler seg dumme, irettesatt, avvist og nedverdiget, og at de ikke blir tatt på alvor.

På den annen side kan enkelte behandlere bli så opptatt av å finne frem til kjernen at de leter etter en kjerne der det ikke er noen. For noen kan det å søke kjernen bli en intellektuell utfordring, for andre kan behovet for å «leke» amatørpsykolog dukke opp. Noen ganger er sak sak eller overflate overflate og ikke noe annet. Hvis Emma spør hvor mye klokken er, og Guri svarer at hun er klar over at behandlingen er litt ubehagelig, vil nok Emma stusse. Hun kom bare på at parkometertiden kanskje har gått ut. Hun kom jo inn et kvarter etter tiden.

Absolutter De fleste som lever eller har levd i et parforhold, har vel opplevd følelsen av å bli bebreidet. Men det er ikke sikkert man har tenkt over hva som utløste følelsen av å komme til kort eller føle seg dum. Det kan være at den andre har benyttet seg av absolutter. Absolutter er småord som gjør at virkeligheten fremstilles som mer svart-hvitt enn den egentlig er (Bandler og Grinder, 1975). Det er ikke rom for nyanser. Når vi benytter absolutter, trekker vi gjerne generelle konklusjoner på grunnlag av kanskje bare en enkeltstående handling som skjer her og nå. Men denne formen har gått inn i talespråket til de fleste av oss uten at vi i det hele tatt tenker over hvordan det oppfattes hvis det tas bokstavelig. Jeg er sikker på at hvis du på hjemmebane møtes med et av følgende utsagn, blir du i beste fall litt provosert: «Du glemmer alltid å sette inn melken i kjøleskapet.»

«Du kommer aldri tidsnok.»

«Hele tiden må jeg rydde etter deg.»

Den sikreste måten å få i gang en krangel på hjemme er å bruke slike absolutter eller generaliseringer, som det også kalles.

En behandler kan for eksempel si: «Du har fylt ut kostholdsskjemaet feil nå igjen.»

«Hver gang du har time klokken åtte, kommer du loffende ti over.»

«Stadig vekk klager du over manglende bedring.»

Selv om vi ikke bevisst ønsker å såre den andre, sier vi noe om den andre mellom linjene som den andre oppfatter. Vedkommende kan føle at du kaller ham for slappfisk, lathans eller unnasluntrer, en det ikke går an å stole på, en som er upålitelig. Altså en person med mange dårlige egenskaper. Slike absolutter kan føre til at den andre går i skyttergraven, og det blir ingen god dialog av det. Som behandler vil du av og til oppleve at en pasient snakker negativt om andre mennesker, kanskje også seg selv. Kanskje det er en del av sykdomsbildet, og da kan det være nødvendig å gripe tak i det. Det forutsetter selvfølgelig at du tror pasienten har nytte av det, og at du føler deg kompetent til og vel med å gjøre det. I den alternative medisinske bransjen er det ikke uvanlig å sette legene i et uheldig lys. Noen ganger er det kanskje grunnlag for det, men ikke alltid.

Har du en pasient som sliter med psykiske problemer, kan det godt hende hun sier: «Hvis det er noe med psyken, skriver alltid legene ut et eller annet beroligende». Hvis du spør: «Alltid?» og pasienten svarer ja, må det kraftigere lut til: «Sier alle pasienter du har snakket med det samme om legene?» De fleste pasienter blir da ganske nølende og flakker kanskje med blikket. Hvis pasienten derimot svarer ja helt ubesværet, må du kanskje sette inn dødsstøtet: «Hvordan vet du det?

Hva slags undersøkelser har du gjort?»

53

54

Jeg opplever av og til at noen snakker om at de føler i stedet for å si at de mener. I verbal kommunikasjon er det viktig å skille mellom tanker og følelser. Det gjør ofte budskapet mer tydelig. Når en setning starter med «Jeg føler» og fortsetter med ord som at, som, som om, jeg, du, han, hun, den, det eller de, er det mest sannsynlig en tanke, ikke en følelse, som uttrykkes.

Argumentasjonsfeil Situasjon 6 b Behandler: Kvantemedisiner, Vera Vera er kvantemedisiner. Hun arbeidet lenge som fysioterapeut, men gikk lei av alle intrigene på sykehuset, og da hun først skulle starte for seg selv, kunne hun gjerne starte noe annet enn et fysikalsk institutt. En av pasientene hennes har prøvd det meste innenfor alternativ medisin uten å bli bra. Vera er imidlertid helt overbevist om at hun kan kurere pasienten. Men hun er redd han flakser videre før han er fornøyd.

Pasient: Erik Erik har slitt med ryggen, spesielt korsryggen, i mange år.

Han har oppsøkt både fysioterapeut, kiropraktor, akupunktør, homøopat, massasjerådgiver og naprapat. Men bra har han ikke blitt. Nesten alle har lovet ham fremgang, og han har innimellom blitt noe bedre. Men straks han belaster ryggen litt, kan han få smerter som varer flere dager. Det var faktisk en venn av ham som anbefalte denne kvantemedisineren. Etter første behandling ble han ikke noe bedre, og dyrt var det også. Han syntes det hele var litt diffust, da maskinen kunne programmeres med fødselsdato for også å se på astrologisk informasjon. Han hadde bestemt seg for å la andre gang bli den siste, hvis han da ikke merket voldsom bedring i ettertid. Men da han forlot henne, hadde han likevel latt seg sette opp på en ny time. Hvorfor hadde han ombestemt seg?

Terapeuter opplever fra tid til annen pasienter som er alternativmedisinske bier. Mange behandlere kjenner seg igjen i slike pasienter. De har selv slitt med plager i mange år og søkt hjelp flere steder. Og så har de kommet over en behandlingsform som virker. Etter det har de bestemt seg for å ha alternativ medisin som levebrød.

Lauvås og Handal skriver i boken Veiledning og praktisk yrkesteori (1990) om argumentasjonsfeil (ikke behandlet i siste utgave av boken, 2014). De mener at det på noen spørsmål finnes riktige svar. Men på andre kan det være vanskeligere å avgjøre hva som er rett, og i praksis dreier det seg ofte om hvem som har rett. Den som har språket i sin makt, kan bruke denne makten både positivt og negativt. Vedkommende kan hjelpe andre eller undertrykke andre. Det er som sagt mange måter å manipulere andre på. Når det gjøres bevisst, kan argumentasjonsfeil brukes som en hersketeknikk. De mest vanlige formene for argumentasjonsfeil er: Ensidig fremstilling Innebærer at behandleren trekker frem bare det positive om den eller de behandlingsformene hun bruker. Det kan også være at hun henviser til bare én teori.

Tvetydige uttrykk Kan være uttrykk som kan tolkes på forskjellig måte. Dermed har behandleren ryggen fri hvis hun eller han blir konfrontert med sine tidligere uttalelser. Eksempler på dette kan være språklige avbøyninger som: «Snart blir du bedre.» Hva som er snart, og hva som er bedre, kan oppfattes forskjellig fra person til person.

Folkemeningen som bevisgrunn Henviser til hva «folk flest» oppfatter som virkeligheten. Eller i hvert fall det man kan få inntrykk av når aviser og TV forteller om hvordan tilstanden er ved Norges største sykehus.

Antall som bevisgrunn Hvis noen skulle stille spørsmål ved alternativmedisinens berettigelse, kan behandleren svare at halvparten av Norges befolkning oppsøkte en alternativ utøver det foregående året.

Henvisning til autoriteter Alternative utøvere har sine autoriteter som de holder seg til, mens skolemedisinen og myndighetene har sine. Da er det ikke så underlig at det kan være ulike oppfatninger om ting, for eksempel hvilken type ernæring som er mest gunstig. Det kan også være uenighet om hvorvidt og i eventuelt hvor stor grad vaksinasjon, genmanipulert mat og stråling fra kraftledninger og trådløse nettverk kan ha negative sider. Det som er sant for én, trenger ikke å være sant for en annen. En ekspert på et felt følges av og til av en motekspert på samme område. For eksempel er homøopati virkningsløst, ifølge Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) ved Universitetet i Tromsø, mens de medisinske forskerne som den sveitsiske staten bygger

55

56

helsepolitikken sin på, har kommet frem til stikk motsatt konklusjon (Bornhöft og Matthiessen, 2011) Tradisjon som bevisgrunn Det er lett å komme i skade for å si «slik har vi gjort det hele tiden».

Faktum er vel imidlertid at tradisjoner i seg selv ikke er noen gyldig bevisgrunn. Noen tradisjoner kan være vel verdt å bevare, mens andre kan kastes på den vitenskapelige søppelhaugen. Det gjelder både innenfor alternativ medisin og skolemedisin.

Samtaleformer Dette underkapitlet bygger også på Lauvås’ og Handals bok Veiledning og praktisk yrkesteori (1990). Den som behersker det verbale språket både skriftlig og muntlig, har ofte mer makt enn den som ikke gjør det. Når det gjelder maktforhold i en terapeutisk relasjon, ligger det i kortene at behandleren vanligvis har mer makt enn pasienten. Det kan imidlertid i noen tilfeller tenkes at pasienten er den dominerende, mens utøveren er den underdanige. Selv om behandleren har fagkompetansen, betyr det ikke automatisk at hun er dominerende. Men behandleren kan ikke bli likeverdig med pasienten når det gjelder å forstå pasienten – pasienten er ekspert på seg selv. Samtalen mellom terapeut og pasient kan noen ganger utvikle seg til en maktkamp mellom aktørene. Hvis én eller begge partene i en samtale har maktaspektet som ledetråd, er det fare for at samtalen blir mer destruktiv enn konstruktiv. Hva som gjør det, avhenger av hva slags bagasje de to aktørene har med seg inn i samtalen.

Hvis den ene er vant til ikke å innrømme feil eller alltid å konkurrere, kan det være duket for konflikter.

Det sentrale i samtalen kan være forskjellig alt etter hva slags pasient behandleren har å gjøre med, og hvor i behandlingsprosessen de to aktørene befinner seg. I begynnelsen er det viktig å skape en god relasjon til pasienten, mens i andre faser er det mest sentrale å få et godt bilde av hva saken, vanligvis sykdommen, plagen eller symptomene, dreier seg om. I noen sammenhenger er det helt nødvendig å se på saken først, nettopp for å skape den nødvendige relasjonen for videre fremdrift. Et annet spørsmål er om behandleren skal invitere til pasientens tankemessige sider eller de sidene som i hovedsak handler om følelser.

For å gi uttrykk for forskjellige mål eller hensikter med det man sier, brukes ulike samtaleformer. Hvis personen står i sentrum, er det mest nærliggende å benytte seg av skjenn, formaning, krangel eller en fortrolig samtale. Er derimot saken det sentrale, foretrekkes forklaring, orientering, debatt eller prat. Noen samtaleformer er først og fremst konstruktive, mens andre er mer destruktive. Noen kan være begge deler, avhengig av hva slags sammenheng de brukes i.

Tilsnakk Tilsnakk innebærer at den ene styrer den andre ved hjelp av språket.

Når foreldre oppdrar barna sine, skjer det ofte gjennom forordninger, påbud og befalinger. Selv demokratiske foreldre kan vanskelig unngå det. Men også lærere, fritids- og idrettsledere og andre som har med barn og ungdom å gjøre, kan falle for fristelsen til å benytte seg av tilsnakk. Behandlere kan av og til glemme at den unge pasienten ikke skal oppdras på samme måte som egne barn, eller ektefelle eller samboer for den saks skyld. Tilsnakk er vanligvis et maktspråk. Det er ikke et språk egnet til å skape kommunikasjon eller dialog. Grunnen er enkel: Slikt språk krever bare én aktør, og ordforrådet behøver ikke være større enn at peking i de fleste tilfeller kan erstatte ordene. Det eneste dette språket krever, er et menneske med vilje til å få andre til å utføre noe for seg.

Den andre må velge mellom å adlyde, gjøre opprør eller forsøke å få slutt på kommanderingen.

Motsnakk Det er ikke uvanlig at dem som utsettes for tilsnakk, forsvarer seg ved å bruke motsnakk, der det å si nei er en viktig ingrediens. Motsnakk er også språket for dem som elsker å kverulere og er uenig mer av prinsipp enn av logiske grunner. Men det kan også brukes av en behandler som ikke ønsker å høre på eller ta hensyn til pasientens argumenter. Ulike former for motsnakk kan også benyttes for å vinne en maktkamp. Den ene er å benekte det som blir sagt. Å si til en pasient at utsagnet er ufullstendig eller delvis feil, er eksempel på det. Eller utøveren kan gå et skritt lenger og si at virkeligheten er en helt annen enn den pasienten beskriver. Ytterligere en måte å avvise den andres utsagn på er å betvile den andres psyke eller normalitet. En behandler som ikke liker pasientens synspunkter og meninger, eller som ikke greier å finne gode motargumenter, kan slenge ut av seg at pasienten ser det sånn fordi hun er ute av balanse akkurat nå. Grunnen til det kan være at hun har opplevd så mye nytt i det siste eller har hatt en ulykkelig barndom. Siden en del behandlere er oppdratt med Freud, er det lett, og noen ganger for fristende, å psykologisere pasientens adferd. Men det er sjelden noen innertier hvis målsettingen er å styrke pasientens selvoppfatning. En annen måte å vinne en samtale på er å benekte den andres moral og så tvil om vedkommende har høyverdige normer.

Forhørssnakk De fleste som har vært oppe til muntlig eksamen, kjenner følelsen av å bli forhørt. Det samme gjelder dem som har blitt beskyldt for å ha gjort noe galt, det være seg av lærere eller foreldre. Også pasienter kan få den følelsen når de har gjort noe forkjært, glemt noe eller gjort noe annet som utøveren ikke liker. Det er naturligvis ikke bra hvis behandleren

57

58

med vitende og vilje benytter seg av forhørssnakk. Men det er ikke nødvendigvis noe bedre hvis utøveren tror hun gjennomfører en konstruktiv samtale, og ikke er klar over sin egen samtaleform og de mulige konsekvensene av den.

Forbisnakk Forbisnakk dreier seg om å ikke ta den andre på alvor. Hvis pasienten ønsker å ta opp noe hun synes er problematisk, kan behandleren avvise det ved å si at det bare en bagatell og ikke noe å bry seg om. Terapeuten kan også misforstå den andre med vitende og vilje, for eksempel gjennom å ta den andre bokstavelig når hun skjønner at pasienten egentlig mener noe annet enn det ordene gir direkte uttrykk for. Behandleren kan også tilegne pasienten tanker, meninger eller følelser som vedkommende ikke har. Videre kan utøveren begynne å snakke om noe annet eller overse viktige poenger. I tillegg til å snakke forbi ved hjelp av verbal kommunikasjon kan man også ta i bruk nonverbalt språk ved for eksempel å innta en avvisende sittestilling eller unngå blikkontakt.

(Nonverbalt språk blir behandlet i kapittel 12). Det kan imidlertid være situasjoner der forbisnakk er ønskelig, for eksempel for å stoppe psykologiske spill.

Prat Prat kan ofte komme i en mellomstilling. Prat har ikke som målsetting å øke erkjennelsen om det som er temaet for samtalen, men er primært en måte å få i gang samtalen på. Prat kan også si noe om relasjonen mellom de to partene. Prat kan oppfattes som hyggelig og koselig. Småprat kan mange ganger være innfallsporten til bedre og riktigere behandling.

Men faren er at samtalen mellom utøveren og pasienten forblir bare prat. Prat kan riktignok inneholde et element av terapi for en pasient (og også for behandleren!), men er sjelden effektivt som behandling av pasientens lidelser.

Det var kanskje nettopp Veras handlemåte i situasjonen beskrevet innledningsvis i dette avsnittet som gjorde at Erik ombestemte seg og likevel sa seg villig til å komme tilbake til behandlingen. Hadde behandleren derimot benyttet seg av utelukkende destruktive samtale­ former, ville neppe pasienten ha kommet tilbake. Det er synd å si det, men mitt inntrykk er at behandlere får tilbake det de sender ut. Viser de omtanke, omsorg, kjærlighet, sender ut positive signaler og er ­v irkelig profesjonelle i sin yrkesutøvelse, er sannsynligheten stor for at ­pasientene kommer tilbake. Men jeg er fullt på rene med at pasientens økonomi og andre ytre forhold også er med på å bestemme hvordan businessen går.

Språklige avbøyninger Situasjon 6 c Behandler: Ernæringsmikroskopering, Tove Tove er utdannet laboratorieingeniør. Etter hvert syntes hun at sykehuset ble en for stor og masete arbeidsplass. Hun startet for seg selv og driver med ernæringsmikroskopering. En av hennes pasienter er en veltrent ung kvinne som virker utrolig interessert og spør mye. Men Tove føler seg usikker overfor pasienten, som arbeider som treningscoach. Det er et eller annet som skurrer, men hun greier ikke å få helt tak på hva det er.

Pasient: Mona Mona er overbevist om at det er noe som ikke stemmer med fordøyelsen. Hun har vært til spesialist og tatt rektoskopi, men tarmen var helt fin. Mona har ikke slått seg til ro med det. Heller ikke Tove finner noen positive funn. Men spør hun Tove om hun er matintolerant eller har allergi, synes hun at behandleren blir noe flakkende i blikket og svarer unnvikende.

Denne delen bygger på ledelsesutviklingskurset «Ledelse», som ble arrangert i slutten av 1980-årene av psykolog Jan Atle Andersen, som igjen nok har blitt inspirert av amerikanske teoretikere innenfor nevro­ lingvistisk programmering, NLP. Det er mange måter å gå utenom, bøye av, tynne eller vanne ut språket på, slik at det for pasienten blir uklart hva behandleren egentlig mener. Når behandleren gjør det, får hun på en måte ryggen fri og kan dermed samtidig fri seg fra ansvaret. Det et mange former for slike språklige avbøyninger.

Eufemismer Begrepet eufemisme kommer fra gresk, der «eu» betyr «god» og «pheme» betyr «tale, snakke» (Nasjonal Digital Læringsarena, NDLA).

Det blir gjerne oversatt med sminkeord (Språknytt, 2010). Det innebærer en formildende eller forskjønnende omskriving for noe som virker støtende eller ubehagelig når det uttrykkes direkte. Min erfaring ved å observere deltagere i kommunikasjonsøvelser er at kvinner bruker slike forskjønnende uttrykk hyppigere enn menn. Eufemismer inneholder først og fremst adjektiver som kan gjøre et utsagn mer positivt enn det er ment som. Ord som ofte går igjen, er hyggelig, trivelig, flott, fint, bra, fantastisk og enestående. (Det motsatte av eufemisme kalles dysfemisme

59

60

og betyr stygge eller vulgære uttrykk. Jeg antar at leseren har fantasi til å finne eksempler på slike selv.) De som bruker slike uttrykk, er ofte ikke klar over at uttrykket er gått inn i talespråket uten at det har noen vesentlig innholdsmessig betydning.

Ansvarsreduksjon Ansvarsreduksjon er språklige uttrykk som gjør at innehaveren får fjernet noe av eget ansvar. Det er heller ikke uvanlig at vedkommende inkluderer andre enn seg selv i det som sies. Når et leserinnlegg undertegnes med «På vegne av mange», kan det like gjerne være på vegne av svært få, kanskje bare én. De vanligst brukte ordene i forbindelse med ansvarsreduksjon er pronomener som en, man, noen, vi og du.

Ansvarsfraskrivelse Dette er ord og uttrykk som i enda større grad toner ned eget ansvar og gjør andre mennesker indirekte medansvarlige, for ikke å si medskyldige. Typiske uttrykk kan være det bare skjedde, det bare ble sånn, ikke mine ord, nær sagt.

Tåkeleggende ord og uttrykk Tåkeleggende ord og uttrykk, defleksjoner, er språklige ytringsformer som gir behandleren retrettmuligheter. Det er en måte å gardere seg på, som om man er i en hule med flere utganger. Slike uttrykk kan begrense pasientens frihet og valgmuligheter og dessuten skape usikkerhet. Vanlige uttrykk er kanskje, muligens, litt, noe, kan hende, jo, altså, snart, både og, et øyeblikk, på sett og vis, ja men, både ja og nei, nei men, liksom, på en måte og det er klart at. Vær spesielt på vakt når det siste uttrykket brukes. Og enda mer oppmerksom er det en fordel å være dersom uttrykket forsterkes til det er klinkende klart at. Da er det mye som tyder på at budskapet som formidles, kan være ganske uklart. Språklige defleksjoner kan fungere som en forsvarsmekanisme.

Latter og vitser Latter og vitser kan også fungere som avbøyninger på den måten at de kan trekke oppmerksomheten bort fra det som er den reelle hensikten med budskapet.

Tove fra det innledende eksemplet er pent oppdratt og er redd for å såre andre mennesker, men kanskje aller mest for å bli såret selv, noen som hun imidlertid ikke er seg særlig bevisst. Når Tove samtaler med pasienten, har hun derfor en tendens til å gå rundt grøten uten å komme til poenget.

Det er ikke alltid lett å være behandler, og noen ganger kan man føle at uansett hva man gjør, så kommer det feil ut. Tar man ansvar, kan man bli beskyldt for å være for dominerende og overstyre den andre.

Gjør man det motsatte, kan man bli beskyldt for å være for passiv. Det

er den alternative utøveren som er eksperten i relasjonen, men det er likevel ikke alltid noe entydig svar på hva som er riktig. Det avhenger blant annet av hvilken pasient du har med å gjøre, og hva situasjonen dreier seg om. Det finnes imidlertid en tilnærming som ofte kan være med på å avklare roller og hvem som skal gjøre hva.

Hvem eier problemet?

Situasjon 6 d Behandler: Homøopraktiker, Bente Bente utdannet seg først som behandler innenfor homøopati.

Men hun syntes hun hadde litt blandede resultater. Etter hvert spesialiserte hun seg på homotoxikologi og resonanshomøopati.

I forbindelse med praksisen kjøpte hun og en kollega inn en maskin som kostet over 150 000 kroner. Siden de begge jobbet halvtid utenom klinikken og begge slet med økonomien, var det å dele utgiften den eneste muligheten til å kjøpe inn et nyttig hjelpemiddel. Mer enn en gang har Bente opplevd at kollegaen ikke har gjort maskinen klar etter bruk. En gang var det en viktig del som var gått i stykker, og Bente kunne dermed ikke tilby pasienten det hun hadde bestilt time for. For Bente var det helt selvsagt å forvisse seg om at maskinen fungerte som den skulle, både når hun kom på jobb, og før hun gikk for dagen.

Noe av det mest grunnleggende bak tenkningen om hvem som eier problemet, er 1 at ethvert menneske som ikke er umyndig, umyndiggjort eller alvorlig syk, kan ta ansvar for sine handlinger; 2 at mennesket har en fri vilje innenfor de rammene og livsbetingelsene det lever under; 3 at mennesket kan gå i forsvar når det i løpet av en samtale ikke føler seg respektert.

Det er viktig å unngå å tillegge den andre parten motiver, innstillinger, tanker og følelser som vedkommende ikke har. Av den grunn påpekes det nok en gang at du som behandler får lov til 1 å beskrive, men ikke fortolke handlinger eller situasjoner, i hvert fall ikke i den innledende samtalefasen; 2 å gi uttrykk for egne, men ikke den andres følelser.

61

62

Når to personer skal samarbeide, og det oppstår problemer, kan vi si at det er to aktører, men tre rolleinnehavere. La meg forklare. Den første aktøren, problemeieren, er den som opplever at noe en annen person har gjort eller har unnlatt å gjøre, er problematisk. Den som opplever det, eier problemet, mens den som har forårsaket det, er den andre aktøren – problemskaperen. Disse to personene har ulike roller: 1 Problemeieren skal ta initiativet til at problemskaperen blir klar over at problemeieren har et problem.

2 Problemskaperen skal lytte til problemeieren og ta innover seg at hun enten med vitende og vilje, eller aller mest vanlig uten å være klar over det, har skapt et problem for den andre, problemeieren.

3 Problemløseren er den som skal løse det problemet som er skapt.

Ideelt sett er det den som har skapt problemet – problemskaperen – som skal løse problemet.

Av og til kan det være tvil om hvem som egentlig eier problemet. Men svaret er problemeieren, hvis problemeieren får «jeg» som svar på følgende tre spørsmål: 1 Hvem blir mest hindret i å få tilfredsstilt sine behov eller å få tatt vare på sine interesser?

2 Hvem har de sterkeste følelsene i denne saken?

3 Hvem må til syvende og sist ta konsekvensene?

I Bentes tilfelle kan det godt være at kollegaen bare er distré og ikke tenker over at hun gjør det vanskelig for kollegaen sin av og til. Men det finnes heldigvis kommunikasjonsteknikker som kan bidra til å løse floken mellom de to. Det kommer jeg tilbake til i neste kapittel.