preken frelseshistorien
Det muntlige ordet Det muntlige ordet i gudstjenesten blir vektlagt i den lutherske kirke. Det gjelder ikke minst prekenen. Dette er prestens tale over en bibeltekst som tematiserer det kristne evangeliet, men først og fremst er det en fortsettelse av den kristne frelseshistorien. Når prekenordet lyder, trer Gud fram i menigheten og frelser fra alt ondt. Både stemme og hørsel blir tillagt stor religiøs betydning – det muntlige ordet er levende og skaper bevegelse der det høres. Vektleggingen av det muntlige ordet aktualiserer også troen på Den Hellige Ånd. Det er Ånden som gir presten talekraft og får det muntlige ordet til å virke i menigheten. Troen alene På 1500-tallet begynte Martin Luthers kirkekritikk med harde utfall mot avlatshandelen, en virksomhet der kirken mottok pengegaver for å tilgi synder på Guds vegne. Men kritikken rettet seg raskt mot grunnleggende sider ved maktstrukturene og det religiøse livet i kirken. For Luther var det store spørsmålet om han var god nok – om han kunne bli regnet som rettferdig, som han formulerte det – overfor Gud. Selv den beste handling kunne jo bare være et forsøk på å sikre seg selv, altså et uttrykk for en slags opphøyd egoisme. Luther fikk først fred da han kom til at Gud var en nådig Gud som frelste mennesket av tro, det var ikke mennesket som frelste seg selv. Dette ble utgangspunktet for slagordet «Troen alene».
evangelium
trosbekjennelse
88
kapittel 2
kristendommen
Læregrunnlaget Ifølge den lutherske kirke inneholder Bibelen alt en kristen trenger å vite om Gud. Det sentrale er ikke tekstene i og for seg, men Bibelens sak, evangeliet om Jesus Kristus som frelser. Når man leser Bibelen i lys av dette evangeliet, åpner tekstene seg og blir til levende ord som rammer mottakeren. Men ikke alle tekster er like egnet. Martin Luther vurderte noen bibeltekster som viktigere enn andre og ville faktisk helst sett at noen tekster ikke var blitt hentet inn. Et eksempel er Jakobs brev, som han mente la for stor vekt på menneskers gjerninger. Bibelen som luthersk læregrunnlag viser seg tydeligst i Martin Luthers kirkekritikk, der den var en konkret målestokk for hva som skulle tas vare på og hva som skulle forkastes. Alt kirken krevde som ikke var belagt i Bibelen, var ikke kristne forpliktet på, ifølge Luther. Han slo ned på det han oppfattet som krav om selv å gjøre seg fortjent til Guds godhet. Luther ble stående igjen med to sakramenter, ikke sju, for bare dåp og sakrament var innstiftet av Jesus selv og belagt i Bibelen, mente han. Paven mistet autoritet, og klostervesenet og sølibatløftet falt vekk. Helgenkulten ble borte. Læren om skjærsilden forsvant, og det samme gjorde pilegrimsreisene. Mot dette stilte Luther opp slagordet «Skriften alene». De lutherske lederne på 1500-tallet var opptatt av at de ikke kom med et nytt religiøst påfunn, og sluttet seg til de tre oldkirkelige trosbekjennelsene. Den norske kirke har også to andre læreskrifter, den augsburgske bekjennelsen fra 1530 og Luthers lille katekisme fra 1529.