ROSENKRANSEN I den katolske kirke har en bestemt bønneform vokst fram knyttet til den såkalte rosenkransen. Fem store perler – kalt roser – deler opp fem rekker med ti små perler. I enden av kjedet er det et kors, sammen med enda en rose og tre små perler. Ved korset gjøres korsets tegn og trosbekjennelsen leses, ved den store perlen Fader Vår og ved de små perlene Ave Maria. Etter hver av rekkene med ti perler følger en lovprisning av den treenige Gud. Bønnene skal være en hjelp til å meditere over Jesu mysterier. I rosenkransbønnen går man gjennom perlekjedet tre ganger. Først rettes oppmerksomheten mot Jesu fødsel, kalt gledens mysterier. Deretter er det Jesu lidelse og død som står i sentrum, smertens mysterier. Tredje gang føres tankene mot Jesu oppstandelse fra de døde, herlighetens mysterier. Bruken av rosenkransen vokste fram blant katolikker i middelalderen. De var trolig inspirert av islam. Pave Johannes Paul 2. (1920–2005) var en varm talsmann for rosenkransen og anbefalte selv å utvide den med lysets mysterier, der oppmerksomheten rettes mot Jesu liv.
Koreanske karismatiske kristne ber med åpne, løftede hender.
Blant katolikker og ortodokse er også bønnen knyttet til lystenning. Dette skjer i kirkerommet, i den ortodokse kirke foran ikoner, i den katolske kirke foran helgenaltere. Lyset er et gammelt kristent symbol på Jesus som verdens lys. Levende lys brukes i feiringen av dåp og påske, som et symbol på Jesu seier over mørke og død. I dag er lystenning vanlig i mange kirkesamfunn, også blant lutheranere i Den norske kirke. Blant pinsevenner er det vanlig å bruke tungetale i bønnelivet. Når ordene ikke strekker til, kan bønnen gå over i lyder som for andre er uforståelige, men den som ber, tror de blir tatt imot av Gud. Tungetale skjer også på menighetsmøter, og da oppfattes den som taler i tunger, som et medium for Gud; en annen i menigheten tyder tungetalen. Dette åpner selvsagt for religiøs manipulering, men bidrar til at flere enn pastoren kommer til orde. I den kristne mystikken skilles det mellom aktiv bønn og passiv bønn. Den aktive bønnen er styrt av menneskets vilje. Den passive bønnen blir forklart annerledes. Her gir mennesket slipp på alle ønsker for å være stille med Gud. Da oppstår det en ny og dypere forbindelse med verden. Dette preger synet på bønnen i klostrene: Den stille bønnen er en bønn for verden.
tungetale
67