Kapittel 1 Innledning
104605 GRMAT Krigskunstens historie 140101.indd 11
28.08.14 10:52
F
ilosofen George Santayana (1863–1952) hevdet at det bare er de døde som har sett slutten på krig.1 Evnen og viljen til å slåss ligger så dypt i oss mennesker at vi aldri helt kan bli kvitt tilbøyeligheten. Men selv om krig og væpnet konflikt aldri skulle ta slutt, har måten man slåss på, endret seg dramatisk gjennom historien. Spesielt som følge av teknologiens utvikling er krig noe annet i dag enn den var for bare noen generasjoner siden. Men det er også noe ved krigens natur som ikke forandrer seg. Det varige og konstante vikler seg inn i det dramatisk nye på ulike måter. Hensikten med denne boken er å belyse denne utviklingen.2 Boken spenner over mer enn 500 år, fra renessansen og frem til i dag. Starten på tidsspennet er valgt fordi det er i denne perioden kruttet vokser frem som den dominerende militære teknologien. Første gang krutt ble benyttet med operativt utbytte og strategiske konsekvenser i Europa, var i 1453, da Konstantinopel – og dermed det bysantinske riket – falt for sultan Mehmet IIs kanoner. Disse kanonene var på ingen måte utslagsgivende, men samtidige observatører kunne registrere at noe nytt var i ferd med å skje. Selv om uttrykket Revolution in Military Affairs (RMA) ikke fikk skikkelig vind i seilene før i 1990-årene, dukket et beslektet begrep opp så tidlig som i 1955. Da brukte den britiske historikeren Michael Roberts uttrykket military revolution for å beskrive de endringene som blant annet kong Gustav II Adolf innførte i Sverige i første halvdel av 1600-tallet.3 Etter Roberts har det nærmest utviklet seg en egen industri omkring debatten om hva som må til for å kunne kalle militære endringer for en revolusjon, og med det også en diskusjon om hvor mange slike revolusjoner man har hatt gjennom historien.4 Det er også dem som makter å hisse seg opp over hvorvidt det overhodet gir mening å snakke om revolusjoner i denne sammenheng, og de ser på RMA-debatten som faglig tvilsom og noe helt annet enn det Roberts i sin tid løftet frem. Ekstra ille blir det om man også forestiller seg RMA-er som et uovervinnelig militærteknologisk forsprang man kan frembringe bevisst, for deretter å bruke aktivt. Som eksempel kan nevnes angrepet på Irak i 2003. Nærmest uansett hvilke krav man stiller til slike revolusjoner, vil de fleste være enige om at teknologisk utvikling ofte er et sentralt element i
1. 2.
3. 4.
Sitatet tilskrives ofte feilaktig Platon. I denne boken brukes begrepet «krig» på den dagligdagse og folkelige måten. Vi går altså ikke inn i noen juridiske og statsvitenskapelige diskusjoner om hva som skiller krig og væpnet konflikt, eller hva som må til for å kalle en situasjon det ene eller det andre. I denne boken duger Carl von Clausewitz klassiske definisjon: «Krig er altså maktanvendelse for å tvinge en motstander til å adlyde vår vilje.» Se Øyvind Østerud, Hva er krig, (Oslo: Universitetsforlaget, 2009) for mer om dette. Williamson Murray og MacGregor Knox, «Thinking about revolutions in warfare» i Williamson Murray og MacGregor Knox, The Dynamics of Military Revolution 1300–2050, (Cambridge University Press, 2001), s.1. Rolf Hobson, Krig og strategisk tenkning i Europa 1500–1945, Samfunnsendring – Statssystem – Militærteori, (Oslo: Cappelen, 2005), s. 54 ff.
104605 GRMAT Krigskunstens historie 140101.indd 12
28.08.14 10:52
13 Innledning
revolusjonære sprang, men aldri alene.5 Det er langt viktigere hvordan de nye oppfinnelsene tas i bruk. Det er mennesker som skaper revolusjoner, ikke ting. Slik var det også med oppfinnelsen av kruttet, utviklingen av metallurgien og de nye produksjonsteknikkene. Perioden boken dekker, preges også av fremveksten av staten som den dominerende internasjonale aktør. Å beskrive statens vekst, og eventuelle fall, vil sprenge denne bokens rammer fullstendig, og statens utvikling vil derfor ikke være et toneangivende tema. Like fullt er stater en så sentral størrelse i denne fremstillingen at vi allerede her vil knytte noen kommentarer til tematikken. Begrepet stat vil bli brukt i en ganske vid betydning. Stat skal forstås som en form for korporasjon som verken kan sees, høres eller berøres, og som ikke er identisk med verken de styrende eller de styrte.6 Utover det helt generelle og prinsipielle, finnes det mange beskrivelser og definisjoner av statens karakter og egenskaper. Vi skal se på noen av dem her. For det første blir nye stater kun til gjennom anerkjennelse fra andre stater. En slik anerkjennelse oppnås tradisjonelt kun gjennom suksess i krig. For det andre besitter staten visse eksklusive rettigheter – kalt prerogativer – som for eksempel jurisdiksjon, retten til legal voldsanvendelse og ikke minst retten til å innkreve skatter. Det var sosiologen Max Weber (1864–1920) som fastslo at staten har monopol på legitim bruk av fysisk makt,7 og som vi skal se av de første kapitlene i denne boken, brukte staten lang tid på å etablere et slikt monopol. Og for det tredje utøver staten sine prerogativer innenfor et definert territorium, og overfor et rimelig antall faste innbyggere.8 Ideer rundt stat og styring har lange historiske røtter, men den moderne teoretiske forståelsen av staten ble i hovedsak utviklet av Thomas Hobbes (1588–1679) og John Locke (1632–1704).9 Statens makt og effektivitet har økt enormt siden disse filosofenes tid, og den nådde gjennom de to verdenskrigene sin topp i den tredje fjerdedelen av det tjuende århundre. Antallet selvstendige politiske enheter i Europa har også sunket betraktelig i denne perioden, fra ca. 5000 aktører på 1400-tallet, primært baronier og fyrstedømmer, via ca. 500 på 1600-tallet, ca. 200 på tidlig 1800-tall, til færre enn 30 i 1953, før det begynte å stige til ca. 45 i vår egen tid.10
Max Booth, War Made New: Technology, Warfare, and the Course of History: 1500 to Today, (New York: Gotham Books, 2006), s. 10. 6. Martin van Creveld, The Rise and Decline of the State, (Cambridge University Press, 1999), s. 1. 7. John Scott og Gordon Marshall, Oxford Dictionary of Sociology, (Oxford University Press, 2005), s. 633. 8. Se Torbjørn L. Knutsens bokanmeldelse: «Jørgen Møller: Statsdannelse, regimeforandring og økonomisk udvikling. En introduktion til komparative historiske analyser» i Internasjonal Politikk nr. 4 2012, for en kort og fyndig introduksjon til den europeiske statens vekst og forutsetninger. 9. Creveld, The Rise and Decline of the State, s. 183. 10. Steven Pinker, The Better Angels of our Nature, the Decline of Violence in History and its Causes, (London: Allen Lane, 2011), s. 74. 5.
104605 GRMAT Krigskunstens historie 140101.indd 13
28.08.14 10:52
14 Innledning
Når vi i denne boken refererer til «staten», er det derfor ikke nødvendigvis staten slik vi kjenner den i dag, men en styringsform hvor staten som subjekt står over den enkelte person, fyrste eller dynasti. Perioden boken dekker, kan strekkes mellom fire historiske slag: Fornovo i 1495, Austerlitz i 1805, Marne i 1914 og slaget om Fallujah i 2004. Fornovo som det første moderne slag, Austerlitz som det mest perfekte slag og Marne som et av de mest mislykkede slag i historien, sett fra angriperens side. Marne burde kanskje også ha markert slutten på drømmen om å kunne avgjøre interstatlige konflikter på slagfeltet alene. Fallujah på sin side signaliserer den hypermoderne militærmaktens begrensninger, og får stå som symbol på den amerikanske krigsmaskinens problemer med å veksle militær uovervinnelighet inn i strategisk og politisk gevinst. Selv om krigshistorien kretser rundt de store slag, har krig som oftest handlet om helt andre ting, som for eksempel beleiringer, okkupasjon og «lange fotturer kombinert med plyndring i stor skala».11 Men til tross for at de avgjørende slagene var sjeldne, har drømmen om å kunne avgjøre politiske eller ideologiske konflikter i felt, vært ganske utbredt, noe også historikerne har bidratt sterkt til. Boken er derfor skrevet i spenningsfeltet mellom slagets fremskutte posisjon i det militære verdensbildet og dets relative sjeldenhet i virkeligheten.12 Såkalt debellatio, det vil si å vinne krigen gjennom å gjøre motstanderen fullstendig forsvarsløs, hører til de absolutte unntakene i moderne tid. Carl von Clausewitz (1780–1831), av mange regnet som forkjemperen fremfor noen for de store feltslag, og som vi skal møte mange ganger i denne boken, advarte sterkt mot å tro at kriger kunne avgjøres med ett stort slag: «De tilfeller hvor et stort slag avgjør en hel krig, hører til de svært sjeldne unntak.»13 Man skal i det hele tatt være ganske skeptisk til hva man kan oppnå med militærmakt.14
Bokens hensikt og utgangspunkt Opprinnelig var sammenhengen mellom krig og historieskriving svært tett. For «historiens far», Herodot, var det ingen tvil om at krig var historiens viktigste bestanddel. Men det var like åpenbart at krig hadde sine negative sider. Ved siden av pest og misvekst var krig en av menneskehetens vedvarende forbannelser. 11. 12. 13. 14.
Martin van Creveld, The Art of War, War and Military Thought, (London, 2000), s. 79. «Slag» defineres her løselig som mer eller mindre frontale forsøk på å løse ulike typer uoverensstemmelser ved å ødelegge motstanderens militære slagkraft. Slike forsøk må også være av en viss størrelse for å kalles slag. Carl von Clausewitz, Om Kriget, (Stockholm: Bonniers, 1991), s. 236. Ibid., s. 347.
104605 GRMAT Krigskunstens historie 140101.indd 14
28.08.14 10:52
15 Innledning
I 1851 ga Edward Shepard Creasy ut Fifteen Decisive Battles of the World. Boken ble en av århundrets største bestselgere, men for Creasy selv virket det noe suspekt å ha død og lemlestelse som favorittema. Han forsøkte derfor i innledningen å forklare hvorfor man likevel burde dvele ved krig og de store slag. Grunnen han oppga, var at gamle slag hadde en varig og aktuell interesse fordi det var krigenes utfall som hadde gjort britene til dem de var. Dette innbød samtidig til å filosofere over hva man kunne ha blitt, om utfallet hadde vært et annet.15 Hva hadde skjedd om Karl Martells styrker hadde tapt slaget mot den muslimske invasjonsarmeen ved den franske byen Poitiers i 732? Og nærmere vår egen tid, og utenfor Creasys horisont: Hva hadde skjedd om polakkene ikke hadde maktet å stanse den sovjetiske fremrykningen ved Warszawa i august 1920? Hvor langt vest kunne de sovjetiske styrkene ha brakt revolusjonen? Med andre ord: Den som ønsker å reflektere over livet og samfunnsutviklingen, en aktverdig aktivitet i seg selv, kan ikke unnlate å reflektere over krig. Men for hvem, og hvorfor, var Creasys femten slag avgjørende? Svaret på det vil åpenbart være avhengig av hvilke perspektiv man inntar. For mange, spesielt i avkoloniseringsperioden etter den siste verdenskrigen, var det noe ubehagelig nasjonalistisk, triumferende og nærmest hyklersk over en slik tilnærming til krig. Det er overhodet ikke sikkert at den nærmest ubrutte rekken med vestlige militære seire har vært til gagn for menneskeheten, globalt sett. Kanskje verden hadde vært et bedre sted å leve om noen av Creasys slag hadde fått et annet utfall? Det kan være nyttig å legge seg den amerikanske statsviteren Samuel Huntingtons (1927–2008) observasjon på minnet: «Det var ikke Vestens overlegne tankegods, verdier eller religion som gjorde at den erobret verden, det var snarere dens overlegne bruk av organisert vold. Folk fra Vesten glemmer ofte dette, noe ikke-vestlige aldri gjør.»16 Etter de to verdenskrigene ble det åpenbart for mange at krig hadde blitt for omfattende til at man kunne overlate analysen av den til entusiastiske amatører og militærhistorikere. Utbrudd og gjennomføring av krig måtte sees i et større perspektiv enn det militærhistorikere tradisjonelt hadde gjort. Man måtte ta inn over seg at «strategiske teorier er formet av samtidige strukturer i samfunnet og statssystemet».17 Denne brede tilnærmingen har vist seg fruktbar, men den har også ført til utviklingen av et gap mellom de tre militærhistoriografiske standardsjangerne forsvarshistorie (analysen av utviklingen av militære institusjoner i fredstid), krigshistorie (analyse og rekonstruksjon av konkrete krigshandlinger) og militærhistorie (som belyser sammenhengene mellom de politiske, Edward Shepard Creasy, Fifteen Decisive Battles of the World: From Marathon to Waterloo, (New York, 1995), s. viii. 16. Gjengitt i Salam Pax, Faens bomber, Nettlogg fra Bagdad, (Oslo: Gyldendal, 2004). 17. Hobson, Krig og strategisk tenkning i Europa 1500–1945, s. 15. 15.
104605 GRMAT Krigskunstens historie 140101.indd 15
28.08.14 10:52
16 Innledning
militære, sosioøkonomiske og mentalitetshistoriske områdene).18 I en slik inndeling av saksfeltet står krigs- og operasjonskunsten i fare for å forsvinne ut av synsfeltet. Spesielt innenfor den såkalte «krig og samfunn-skolen» på 1950- og 60-tallet falt selve krigføringen ut av historien. Stephen Morillo oppsummerer den militærhistoriografiske tilstanden på denne måten: «Armeene ble rekruttert, organisert, forsynt, betalt, og sendt hjem, og noen ganger marsjerte de, men de sloss aldri.»19 Naturligvis kom det en reaksjon på denne tilsynelatende avmilitariseringen av militærhistorien, og størst betydning hadde den britiske militærhistorikeren John Keegans bok The Face of Battle fra 1976. Den ble sjangerskapende fordi den reetablerte striden som kjernen i den militære virksomheten, skildret gjennom soldatenes synsvinkel i tre berømte slag. Boken er en av få militærhistoriske verk som har blitt oversatt til norsk: Store slag: slik soldatene opplevde dem (Oslo, 1979). Ifølge John Keegan er battle og campaign history den viktigste av alle grener innenfor den militære historiografien:
Slaghistorien eller felttogshistorien fortjener en tilsvarende rang fremfor alle andre grener av militær historieskrivning. Den er faktisk den eldste historieform som finnes, dens emne er av bydende betydning, og behandlingen av det krever den mest omhyggelige historiske varsomhet. For det er ikke gjennom hva arméene er men gjennom det de gjør, at nasjoners og enkeltmenneskers liv blir forandret.20
Den foreliggende boken følger John Keegan på dette punktet. Historiens utvikling kan ikke forstås gjennom utfallet av krig alene, men ser man bort fra slag og krigføring, blir historiens forløp uforståelig. Krigskunstens historie skiller seg imidlertid fra Keegans bok ved at den ikke retter mikroskopet mot enkelte slag, men derimot retter teleskopet mot krigskunstens lange utvikling. Boken handler følgelig mer om krigføring enn om krig. Det siste store arbeidet i Norge innenfor temaet er formodentlig Didrik og Gudmund Schnitlers flerbindsverk Almindelige Krigshistorie, som Didrik påbegynte i 1878 og som sønnen Gudmund sluttførte i tiåret før 1. verdenskrig. Den siste helhetlige fremstillingen i norsk språkdrakt er antakelig feltmarskalk Montgomery Krigskunstens historie fra 1968, som til tross for klare kvaliteter kan virke avskrekkende på moderne lesere, både 18. 19. 20.
Rolf Hobson og Tom Kristiansen, «Militærmakt, krig og historie. En innføring i forskningen fra Clausewitz til våre dager», IFS Info 6/1995, s. 9. Stephen Morillo med Michael F. Pavkovic, What is Military History, (Cambridge, 2006), s. 41. John Keegan, Store slag, slik soldatene opplevde dem, oversatt av Per A. Hartun, (Oslo, 1979), s. 23.
104605 GRMAT Krigskunstens historie 140101.indd 16
28.08.14 10:52
17 Innledning
på grunn av lengden og en noe alderdommelig språkbruk. Også Nils Marius Rekkedal Moderne krigskunst. En presentasjon av moderne militærmakt og militærteori (Oslo, 2003) befinner seg innenfor dette saksfeltet, men har et annet fokus enn denne boken.21 Se for øvrig litteraturkapittelet bakerst i boken for en nærmere gjennomgang av tilgjengelig stoff på norsk.
Avgrensninger og andre forbehold Krigskunstens historie vil ikke belyse sjøkrigens militære tenkning, men vil konsentrere seg om den kontinentale bruken og forståelsen av militærmakt. Denne avgrensningen er ikke uproblematisk. Selv om sjøoperasjoner kun unntaksvis har bestemt utfallet av kriger, har sjømakt ofte vært tett knyttet til landmakt gjennom dens evne til å forsyne og forflytte dem. Eller som Napoleon formulerte det: «Gi oss herredømme over den engelske kanal i bare seks timer, og vi vil erobre verden.» Enkelte tilhengere av the navalist school of strategy vil derfor si at en slik avgrensning ikke bare er problematisk, men direkte håpløs fordi krig – i det minste de som strekker seg over litt tid – avgjøres av sjømaktens evne til å holde forsynings- og handelslinjene åpne, eller som en tysk marineløytnant uttrykte det i 1914: «Britene kontrollerer havene på alle sider, noe som gjør alle våre seiere på land irrelevante.»22 Det er sjømakten som historisk sett har holdt handel og inntjening i gang. Gjennom dette har det vært mulig å projisere makt over tid. Spesielt i merkantilismens tidsalder var evnen til å sikre transport og oversjøiske investeringer en viktig side ved den maritime aktiviteten. Maritim dominans hadde følgelig store ringvirkninger, men det fikk ikke alltid konkrete utslag. For eksempel hadde Storbritannias Royal Navy ingen reell konkurrent til sjøs under den amerikanske frigjøringskrigen, men britene tapte krigen.23 En så dominerende sjømaktsteoretiker som Julian Corbett (1854–1922) har også pekt på at krig stort sett alltid avgjøres på land:
Siden folk bor på land og ikke på sjøen har kriger alltid blitt avgjort, unntatt i helt eksepsjonelle tilfeller, enten ved det din hær er i stand til å gjøre mot din fiendes territorium og nasjon, eller av frykten for hva flåten kan sette landstyrkene i stand til å gjøre.24
21. 22. 23. 24.
Rekkedals bok har også noen heftelser som gjør at den brukes i liten grad. Max Hastings, Catastrophe, Europe Goes to War 1914, (London: William Collins, 2013), s. 363. Philip A. Crowl, «Alfred Thayer Mahan: The Naval Historian» i Peter Paret (red.), Makers of Modern Strategy, from Machiavelli to the Nuclear Age, (Princeton University Press, 1986), s.453. Julian S. Corbett, Some Principles of Maritime Strategy, (London, 1911), s.16.
104605 GRMAT Krigskunstens historie 140101.indd 17
28.08.14 10:52
18 Innledning
Dette betyr ikke at vi i det store og hele kan se bort ifra sjømakten. Men skal man forstå krig generelt, må man i hvert fall forstå landkrigen. Og langt viktigere i denne sammenheng: Vårt valg av tematisk avgrensning må ikke leses som en vurdering av viktigheten av det som inkluderes kontra det som utelukkes, men som et pragmatisk og ikke minst praktisk valg. Forsøker man å dekke alt, ender man opp tomhendt. Sagt med andre ord: Sjømakt er så viktig at temaet fortjener sin egen bok. For at kolonikriger og opprørsbekjempelse ikke skal drukne i de store og epokegjørende krigene på det europeiske kontinentet, har vi tatt «de slagløse kriger» ut av kronologien og plassert dem i et eget kapittel til slutt i boken. Som man vil se, er heller ikke det valget uten pedagogiske utfordringer. Siden dette er en innføringstekst med størst interesse for lesere som ikke kjenner tematikken spesielt godt fra før, er det lagt vekt på et enkelt og sjargongfritt språk og et utfyllende noteapparat. Hensikten med det siste er at leseren uten større vanskeligheter skal kunne grave seg videre inn i temaer av interesse, og notebruken er derfor i hovedsak begrenset til kildereferanser. Denne boken kan sees på som en guidebuss som tar leseren med til de viktigste severdighetene, og hvor fotnotene gir leseren mulighet til å hoppe av i det nabolaget som virker mest interessant. Siden boken legger vekt på formidling, vil man finne mange sitater her, og jeg har valgt å oversette de fleste av dem. Hensikten er for det første å lage en tekst som flyter best mulig, og for det andre å senke terskelen for de leserne som ikke er spesielt komfortable med krigens eget språk, som for tiden er engelsk. For det tredje er det viktig å holde et norsk begrepsapparat knyttet til et så viktig tema som krig, i hevd. I de fleste historiebøker vil det være et spørsmål om hensiktsmessig periodisering. Å dele kapitlene inn i århundrer som denne boken gjør, kan være risikabelt. På mange måter sto for eksempel Napoleon nærmere Gustav II Adolf, som besteg den svenske tronen 200 år før Napoleons marsj mot Moskva i 1812, enn han sto Ulysses S. Grant, som ble født året etter Napoleons død. Spesielt på 1800- og 1900-tallet var utviklingen enorm, særlig innenfor teknologi og samfunn. Periodiseringen som er valgt, må derfor sees på som en praktisk inndeling av et langt sammenhengende lerret, og ikke som en antydning om at utviklingen gjør markerte hopp ved de runde årstallene. At boken begynner med renessansen betyr heller ikke at det som gikk foran, er uten betydning, men igjen et forsøk på en praktisk avgrensning av et omfattende tema. I korte trekk preges 1500-tallet av fremveksten av kruttvåpen, økt disiplin og nye militære formasjoner, mens 1600-tallet kjennetegnes av at drillen blir mer artikulert og at kruttvåpnenes effekt øker betydelig. 1700-tallet preges på sin side av opplysningstidens idealer om system og struktur, uttrykt gjennom linjetaktikk og jerndisiplin. 1800-tallet innledes med at
104605 GRMAT Krigskunstens historie 140101.indd 18
28.08.14 10:52
19 Innledning
militærmakten sprenger alle tidligere politiske, økonomiske og sosiale grenser, og fortsetter med forsøket på igjen å tvinge krigen inn i kontrollerbare former. Tidlig på 1900-tallet brøt det napoleonske idealet frem igjen i Europa, men denne gangen støttet av en teknologi og et samfunnsmaskineri som fullstendig sparket bena unna tanken om at krig kunne avgjøres med ett stort slag. Når atomstrategene etter 2. verdenskrig igjen tok opp ideen om det avgjørende førsteslaget, skjedde det innenfor helt andre rammer enn de Napoleon opererte under. Ved å bruke kronologien som fremste fremkomstmiddel står man også i fare for å gi inntrykk av at historien har utviklet seg langs en temmelig rett linje, eller i det minste langs en trapp som leder opp til øverste etasje, hvor vi nå befinner oss. Ser vi nærmere etter, vil vi oppdage at militærhistorien i liten grad preges av rettlinjet progresjon. Vurderer man teknologi, taktikk, holdninger til krig, normer for krigføring, finansiering av krig og politisk kontroll med krig, vil man se et temmelig uryddig mønster. En våpentype, som lansen, kan forsvinne inn i historiens mørke og dukke opp igjen mange hundreår senere. Taktiske formasjoner kan gå av moten – for senere å vise seg svært effektive igjen. Det samme kan man si om staters utvikling, byråkratiske modeller og finansiering. Da oppløsningen av Jugoslavia var på sitt mest blodige, trakk for eksempel enkelte observatører paralleller helt tilbake til trettiårskrigen, nær 400 år tidligere, for å beskrive tilstanden.25 Om man derimot sammenlikner dagens slagfelt med det som fantes under Gustav II Adolf, er det åpenbart at mye har endret seg, og det er nettopp slike endringer og utviklingstrekk som er temaet i denne boken. Vi må være klar over at det er lettere for oss å finne mønstre, trender og såkalte avgjørende hendelser når vi analyserer noe som fant sted langt tilbake i tid. Hvis vi har relativt liten detaljkunnskap, kan det være forlokkende enkelt å finne de store linjene. Aktørene selv, derimot, hadde en overveldende detaljkunnskap som vi ikke har, og de ante heller ikke utfallet av det de holdt på med, mens det sto på. Situasjonen kan altså fortone seg kaotisk og formålsløs når man befinner seg midt i den, men ser man seg over skulderen, kan alt se langt ryddigere ut.26 Av tilsvarende grunner blir forenklingens kunst, som denne boken er basert på, vanskeligere jo nærmere vår egen tid vi kommer. Også her kommer et fyldig noteapparat til nytte, ved at de som vil stille på objektivet for å se mer detaljert på utviklingen, får tips om hvor de kan begynne. At boken er relativt kort gjør også at man må kutte ned på akademiske forbehold. I en apokryf historie hevdes det at da Boris Jeltsin ble bedt om å beskrive situasjonen i Russland med ett ord, skal han ha svart good. Deretter 25. 26.
Se Herfried Münkler, The New Wars, (Cambridge, 2005). Terry Eagleton, The Meaning of Life, (Oxford University Press, 2007), s. 80.
104605 GRMAT Krigskunstens historie 140101.indd 19
28.08.14 10:52
20 Innledning
fikk han spørsmålet om hva han ville si om han fikk flere ord til rådighet. Svaret var, visstnok, not good. Det samme kan skje i denne boken. Målestokken kan bli så stor at viktige nyanser forsvinner. En beskrivelse av en utvikling som spenner over flere hundreår, trenger ikke nødvendigvis å være dekkende for utviklingen innenfor et kortere tidsrom i den samme perioden. Sier man for eksempel at statens makt økte på bekostning av andre aktører fra 1600 til 1800, betyr ikke det at dette også var tilfellet i Frankrike fra 1640 til 1660. På tilsvarende måte kan det å hevde at det var lord Raglan som vant slaget ved Alma i 1854, gi god mening i enkelte sammenhenger, men være fullstendig meningsløs i andre.27 Alene hadde han ikke fått til stort. Med andre ord: Historien har det man i moderne fysikk kaller fraktale trekk. Ting blir ikke nødvendigvis mindre komplisert om man skalerer opp eller ned. Et sandkorn kan være like uregelmessig som stranden det ligger på om vi betrakter det gjennom et kraftig mikroskop. Når denne boken for eksempel hevder at U.S. Army trakk en bestemt konklusjon av erfaringene fra Vietnamkrigen, betyr ikke det at alle i hæren mente det samme. Som i alle store organisasjoner hersket det selvfølgelig betydelig uenighet, men i en slik målestokk som denne boken opererer i, må man nøye seg med å peke på hovedtrender og majoritetsstandpunkter. Fremstillingen må følgelig sammenliknes med en globus som skal gi et oversiktsbilde av et svært komplekst terreng. En siste advarsel: Mange har de senere årene kritisert vestlige militærhistorikere for deres manglende interesse for krig og konflikt som har rammet andre enn europeere og amerikanere. Den samme kritikken kan rettes mot min fremstilling, som fokuserer på Europa og USA. Det må ikke tolkes i retning av at ikke-vestlige erfaringer er uten betydning. Spesielt i den første delen av den perioden denne boken behandler, er den vestlige militærmakten langt fra så dominerende som den blir fra andre halvdel av 1800-tallet. For eksempel var Kina den største landmakten på jorden på 1700-tallet, og de største slagene i det århundret fant sted i India.28 I tillegg har Vestens kontakt med ikke-vestlige krigføringsformer gjennom århundrene satt tydelige spor i militær praksis og tenkning. Spesielt utviklingen av lett infanteri og jegere, og etter hvert spesialstyrker, må sees som et resultat av gjensidig krysskulturell påvirkning. Men respekten for at også ikke-vestlig militærhistorie må forstås innenfor sine egne økonomiske, politiske og kulturelle rammer, gjør at ikke-vestlig bruk av militærmakt i stor grad faller utenfor konseptet for denne boken.
27. 28.
J.L. Austin, How to Do Things with Words, 2nd ed. (Harvard University Press: 1975), s. 143. Jeremy Black, Warfare in the Eighteenth Century, (London: Cassell, 1999), s. 33 og 44.
104605 GRMAT Krigskunstens historie 140101.indd 20
28.08.14 10:52