Hva er autoetnografi? av Karlsson, Klevan, Soggiu, Sælør og Villje: Utdrag

Innhold Introduksjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ................... 9 1 «Jammen hva er det da?» En autoetnografisk introduksjon til hva autoetnografi kan være.. . . . . . . ..................

Jammen, hva er autoetnografi da?.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ..................

To møter med autoetnografi.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ..................

Autoetnografi og vitenskapsfilosofi.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . ...................

Metodologi i en foranderlig verden.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ..................

Hvorfor autoetnografi?.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ...................

Tankedryss. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ..................

15 17 17 22 25 27 31

2 Erfaringsbasert kunnskap.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ...................

Forskning som systematisk kunnskapsutvikling. . . . . ...................

Hva kan kunnskap være?.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ..................

Kunnskap gir makt – og makt gir kunnskap.. . . . . . . . . ...................

Om å erfare. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ...................

Forskning og vitenskap om erfaringsbasert kunnskap................

Er autoetnografi mer enn en vitenskapelig metode?..................

Tankedryss. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ...................

32 32 34 36 40 42 44 45

3 Autoetnografiske tradisjoner, tilnærminger og uttrykk............

Autoetnografi og mangfold.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ...................

Autoetnografi og kunnskapshierarkier.. . . . . . . . . . . . . . . . ..................

Analytisk og evokativ autoetnografi.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . ..................

Både og, ikke enten eller.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ...................

46 48 51 53 55

5

innhold

Noen eksempler på ulike former for autoetnografi....................

En tradisjon i stadig utvikling. . . . . . . . . . . . . . . . . . ............................

Avslutning, eller et forsøk på å samle noen tråder.....................

Tankedryss.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ............................

56 59 60 62

4 «Æ kunne bare hviske før du kom» – om autoetnografisk arbeid med kunnskapsmakt og forstummelse i barnevernet......

Hellas, andre reise.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ............................

En barnevernsarbeider krysser sine spor.. . . . ...........................

Barnevernskritikken. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ...........................

Jenta med den rake ryggen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ...........................

Gjensynet.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ...........................

Ubehaget som kunnskapskilde.. . . . . . . . . . . . . . . . ...........................

Om å skrives fast i en historie.. . . . . . . . . . . . . . . . ............................

Usynlig makt som disiplinerende kraft og kilde til sårbarhet.. .......

Det flerstemte barnevernet – har vi kunnskapen vi trenger?.. .......

Siste kveld. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ............................

Tankedryss.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ............................

63 64 66 68 70 72 72 74 75 76 79 79

5 En autoetnografisk fremstilling av ondskap i en omsorgsrelasjon. 80 Et startpunkt.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ........................... 80 Faglig og politisk tidsånd.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ........................... 82 Frank og jeg.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ............................ 83 Vår forakt for svakhet.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ............................ 84 Om å oppleve ondskap som en konkret erfaring....................... 87 De andre onde – og vi gode.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ........................... 89 Ondskapens problem og vitenskap.. . . . . . . . . . ............................ 90 Omsorgens tvetydighet og tvetydighetens omsorg.. .................. 92 En avslutning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ............................ 94 Tankedryss.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ............................ 96 6 Å bli en forsker – en autoetnografisk reise med tre holdeplasser. 97 Rollen som forsker.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ............................ 100 Prosjektet og jeg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ........................... 101 Første holdeplass – en hermeneutisk fenomenologisk forståelse. . . 103

6

innhold

Andre holdeplass – en narrativ tilnærming. . . . . . . . . . . ...................

Tredje holdeplass – en diskursiv tilnærming.. . . . . . . . ................... Å bli forsker, eller å være forsker?.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ...................

Tankedryss. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ...................

106 110 112 114

7 Å sette ord på det som ikke bør fortelles – om autoetnografisk arbeid med skambelagte erfaringer........ 115 Jeg tar bladet fra munnen.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ................... 117 Kan framskriving av egne erfaringer brukes som en kilde til kunnskap?. 120 Et siste forsøk?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ................... 124 Avslutning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .................. 129 Tankedryss. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ................... 131 8 Å møte seg sjøl i døra – som sykepleier, pårørende og akademiker, eller me, myself and I, II, III.. . . . . . . . ..................

Hvorfor autoetnografi?.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ...................

Hvem og hva er (et) jeg?.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ..................

Me, myself and I – å møte meg/et selv.. . . . . . . . . . . . . . . ..................

Me, myself and II – å møte meg selv som pårørende. . ................

Me, myself and III – å møte meg selv som akademiker...............

Foreløpig avrunding. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ..................

Tankedryss. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ...................

132 138 139 141 142 144 145 147

9 Om kebab og intim omsorg: dialogisk autoetnografi om vennskap. 148 Å skrive om seg selv, sammen og i dialog.. . . . . . . . . . . ................... 149 Hvordan arbeidet vi?.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ................... 150 Historier om vennskap.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .................. 152 Diskusjon – samtaler om samtaler om vennskap.. . ................... 157 En avrunding. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ................... 164 Tankedryss. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . ................... 164 Avslutning – det kan vi jo ikke kalle det?. . . . . . . . . . . . ................... 165 Referanser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .................. 167 Stikkord.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .................. 183

7

Introduksjon Vi er fem kollegaer som på ulike måter er tilknyttet Senter for psykisk helse og rus (SFPR) ved Universitetet i Sørøst-Norge. I en hverdag som til tider er preget av kamper om budsjetter, krav til publisering, «forskningsproduksjon» og nøye regulert FoUI-tid (forsknings-, utviklings- og innovasjonsarbeid), har vi funnet pusterom i noe som kalles autoetnografi. Vi har samlet oss i en interessegruppe, arrangert ulike former for kurs og fagdager, og publisert vitenskapelige arbeider. Så moro har det vært at vi har benyttet deler av vår FRItid. Samtidig har vi savnet en lærebok på norsk. Den sitter du med i hånden nå. Vi har ønsket å skrive en relativt kortfattet lærebok som kan gi leseren en introduksjon til autoetnografi. Samtidig har vi også ønsket å skrive en litt annerledes lærebok der vi ikke bare beskriver, men også viser hva autoetnografi kan være. Like mye som å beskrive en fremgangsmåte ønsker vi å skape engasjement og nysgjerrighet.

Så hva er så autoetnografi? Autoetnografi er både en vitenskapsteoretisk, metodisk og praktisk tilnærming basert i ulike fag- og forskningstradisjoner med vekt på en kvalitativ metodologi. Gjennom autoetnografi forstås personers subjektive erfaringer som en sentral kilde til kunnskap. Personens erfaringsbaserte kunnskap inkluderes sammen med andre kunnskapsformer til å reflektere over kulturelle, sosiale og politiske forhold. Deler vi begrepet autoetno-grafi i tre, får vi også et tydeligere inntrykk av hva det handler om: Auto innebærer å ta utgangspunkt i selvet og personens egne

9

introduksjon

erfaringer. Etno innebærer å sette selvet og den erfaringsbaserte kunnskapen i sammenheng med kulturelle, sosiale og politiske kontekster. Grafi viser til de mangfoldige uttrykkene som kan benyttes for å formidle denne utforskningen, som for eksempel tekst, bilder, film, sang, stand-up eller poesi.

En sentral målsetting i autoetnografi er å skape ulike uttrykk som inviterer leseren, lytteren eller tilskueren til å bli både intellektuelt og følelsesmessig berørt gjennom gjenkjennelse og resonans i det som uttrykkes. Samtidig er en vesentlig målsetting med den autoetnografiske tilnærmingen å utfordre forståelser av kunnskap samt forestillinger og praksiser som ofte blir «tatt for gitt». Sånn sett kan autoetnografi benyttes til å granske og kritisere sosiale, kulturelle og politiske forhold gjennom en linse av personlige erfaringer.

Dette er den første læreboka om autoetnografi på norsk. Fra tidligere av finnes det kun enkeltstående tekster i ulike metodebøker på norsk og dansk. Internasjonalt, og særlig i den angloamerikanske kulturen, har imidlertid autoetnografi siden sin spede oppstart tidlig på åtti-tallet fått økende anerkjennelse som vitenskapsteoretisk og metodisk tilnærming. Det finnes et stadig økende omfang av litteratur innenfor feltet autoetnografi på engelsk som tar for seg forståelse og anvendelse av metoden (se f.eks. Adams et al., 2015; Bochner & Ellis, 2016; Muncey, 2010; Short et al., 2013). Selv om interessen kan sies å være økende, så er autoetnografi allikevel langt unna å være blant de mest kjente og anvendte metodene innen kvalitativ forskning. Så er heller ikke det å bli en bred, «mainstream» metodologi hensikten med autoetnografi. Snarere ligger mye av dens styrker og kvaliteter i det å stille seg litt på siden av «hovedfeltet», og utfordre hvordan vi tenker om kunnskap og kunnskapsutvikling.

Det er derfor ikke unaturlig at dens vitenskapelige kvaliteter, ulike uttrykk og bruksområder stadig er gjenstand for debatt og ulike former for kritikk. Den omtales av enkelte kritikere som følelsesladet, narsissistisk, introspektiv, individualisert og lite forankret i

10

introduksjon

teori (Delamont, 2007). Kritiske røster hevder videre at metoden har terapi som sitt egentlige mål, eller at den ikke er vitenskapelig.

Den økende interessen for autoetnografi nasjonalt og internasjonalt viser imidlertid et behov og ønske om å utvikle tilnærminger til kunnskapsutvikling som ser ut over en tradisjonell akademisk og evidensbasert ramme. Det gjelder i bruker- og pårørendemiljøer, forskningsmiljøer og i universitets- og høgskolesektoren. Vi håper denne boka vil være et viktig bidrag til fag-, forsknings- og utdanningsmiljøer, samt forskningspolitiske miljøer. Vi ønsker også at den kan bidra i utvikling og gjennomføring av framtidige utdanninger, samt i fagutviklings- og forskningsprosjekter.

Vi som har skrevet denne boka har alle bakgrunn fra helse-, sosial- og velferdsfag, og boka og eksemplene vi benytter er naturlig nok preget av dette. Vi håper og tror allikevel at boka har overføringsverdi også til andre områder. Boka vil være aktuell for studenter, undervisere og forskere på bachelor-, master- og ph.d.-nivå.

Den vil også kunne være til inspirasjon og nytte for andre fag- og forskningsmiljøer enn våre egne, sammen med ulike bruker- og pårørendeorganisasjoner. Autoetnografi er mangfoldig. Ulike datakilder, teorier og metoder kan inngå. Autoetnografi kan være et selvstendig prosjekt, det kan være del av noe større, det kan gjennomføres alene eller i samarbeid med andre. I løpet av boka håper vi at du har lest noe som fenger, noe som harmonerer, og at du kan få idéer til videre lesning og prosjekter du kan utvikle videre.

Med boka ønsker vi å gi en innføring i autoetnografi, samtidig som vi også forsøker å forholde oss kritisk. For oss er det sentralt å vise at tilnærmingen er mer enn å utelukkende forholde seg til forskerens subjektive utgangspunkt. Boka vil belyse vitenskapsteoretiske og metodiske problemstillinger, og samtidig presentere konkrete eksempler på hvordan man kan benytte seg av tilnærmingen.

Bokas hovedbudskap er betydningen av å inkludere ulike livserfaringer og kunnskapsformer i faglig arbeid, utdanning og forskning. Vi

11

introduksjon

ønsker å vise hvordan autoetnografi kan bidra til fremstilling av erfaringsbasert kunnskap og til systematisk refleksjon over denne, knyttet til ulike fag, pedagogisk og vitenskapelig virksomhet. Vår bærende faglige og pedagogiske idé er å gi en vitenskapsfilosofisk, teoretisk og metodisk innramming av autoetnografi illustrert med ulike tekster som kan representere noe av mangfoldet i tilnærmingen. Vårt mål er å invitere alle i bokas målgrupper inn i den autoetnografiske tradisjonen og dens mangfold av retninger og uttrykksmåter. Samtidig ønsker vi gjennom vår egen bruk av eksempler på ulike autoetnografiske uttrykk å inspirere leserne til selv å prøve ut tilnærmingen.

Gjennom bokas kapitler ønsker vi både å beskrive hvordan man kan arbeide autoetnografisk og å vise hvordan dette kan uttrykkes tekstlig på ulike måter. Boka kan dermed forstås som todelt. I de tre innledende kapitlene gir vi en teoretisk beskrivelse av hva auto­ etnografi er. Vi gir en kort presentasjon av autoetnografiens røtter og hvordan den henger sammen med annen forskning. For å eksemplifisere den subjektive og erfaringsbaserte kunnskapens helt sentrale plass i autoetnografi, gjør vi også bruk av noen autoetnografiske eksempler. Kapittel 4 til 10 består av autoetnografiske tekster der vi forsøker å vise ulike former for autoetnografiske uttrykk og bruksområder. Disse kapitlene er derfor skrevet i «jeg»-form, da kunnskapsutvikling i en autoetnografisk tradisjon alltid tar utgangspunkt i subjektet – jeget – som erfarer noe.

Kapitlene 1 til og med 3 er skrevet av Bengt Karlsson, Trude Klevan og Knut Tore Sælør. I kapittel 1 tar vi for oss hvordan auto­ etnografi kan forstås, beskrives og praktiseres og hvordan det kan plasseres vitenskapsfilosofisk og metodologisk. I kapittel 2 utdyper vi det vi i kapittel 1 benevner som erfaringsbasert kunnskap. Kapittelet beskriver kunnskapsformene teoretisk, praktisk og erfaringsbasert og hva som kan skille disse. Her legges det vekt på den erfaringsbaserte kunnskapen og dens plass i kunnskapsutvikling generelt og i autoetnografi spesielt. I kapittel 3 presenterer vi noen sentrale

12

introduksjon

former, tilnærminger og uttrykk innen autoetnografi. Vi forsøker å tydeliggjøre hva ulike former for autoetnografi har felles, og hva som skiller dem. De følgene kapitlene er skrevet av de ulike forfatterne av denne boka, før vi avslutter med et felles kapittel. I kapittel 4 benytter Linda Villje autoetnografi til å belyse en barnevernsarbeiders indre dialog om hvordan profesjonelle diskurser i barnevernet kan oppleves motstridende og utfordrende å forholde seg til. Gjennom historier fra eget liv og praksis utforskes spørsmålet om hvordan denne kunnskapsorienteringen bidrar til maktforhold i mellommenneskelige møter. I kapittel 5 tar Bengt Karlsson utgangspunkt i en konkret erfaring fra en omsorgsrelasjon fra en institusjon for psykisk utviklingshemmede. Gjennom en konkret beskrivelse av et behandlingsopplegg drøftes hans handlinger i lys av ulike tilnærminger til hvordan ondskap kan utvikles i relasjoner som skal være gode og omsorgsfulle for klienten. I kapittel 6 beskriver, drøfter og reflekterer Trude Klevan over egne erfaringer knyttet til gjennomføring av et doktorgradsløp. Ved bruk av egne erfaringer utforsker hun hvordan utvikling av kunnskap og forståelsen av hva som teller som kunnskap innen akademia og forskning, kan forstås som nøye sammenvevd med forskerens personlige og faglige utvikling.

Anna-Sabina Soggiu utforsker i kapittel 7 hvordan det å arbeide autoetnografisk med å skrive fram erfaringer med overgrep, erfaringer som sosialarbeider og dialog med andre kvinner om #metoo, kan bidra til nye innsikter og kunnskap om skam. Videre utforsker hun hvilke muligheter som finnes for ny kunnskapsutvikling i en refleksiv historiefortelling, der subjektive erfaringer gjøres gjeldende som kilde til kunnskap om kulturer, normer og verdier. Knut Tore Sælør tar i kapittel 8 utgangspunkt i egne erfaringer fra et praksisfelt i endring. Autoetnografi anvendes som metode for å reflektere rundt hans erfaringer som pårørende og fra møter med Nav, og hvordan disse har satt egen praksis som sykepleier i psykisk helsevern og universitetsansatt i nytt lys. I bokas siste kapittel fremstiller vi hvor-

13

introduksjon

dan alle forfatterne startet sammen om og med autoetnografi ved å snakke om hva vennskap kan være, og hvordan det viser seg for hver enkelt. Kapittelet er en revidert utgave av en artikkel som sto på trykk i Scandinavian Psychologist i 2019. I kapittelet benytter vi oss av en dialogisk autoetnografisk tilnærming og utforsker hvordan man kan «gjøre» autoetnografi sammen. Her er stemmen til vår tidligere kollega Heid Aasgaard representert. Hun har vært et kjært medlem i vår lokale autoetnografigruppe. Nå er hun pensjonist, og har valgt å fylle tiden med andre ting en bokprosjekter. Hun har allikevel latt oss bruke det vi tidligere har skrevet sammen hemningsløst, og for det skylder vi henne en stor takk! Vi vil også takke førsteamanuensis Rita Sørly, Universitetet i Tromsø, for kritisk og meget konstruktiv lesning av manus i siste runde. Hennes kommentarer og forslag har vært til stor hjelp.

Til sist i boka kommer vi med en kort avrunding og tips til videre lesning. De ulike kapitlene i boka er nettopp det; ulike. I varierende grad plasserer de seg innenfor en autoetnografisk tradisjon eller knytter seg til begreper vi presenterer i de tre første kapitlene.

Det er et forsøk på å tydeliggjøre forskjeller, samtidig som det illustrerer et annet viktig poeng i boka; nemlig at det er utfordrende å sette autoetnografi i bås. Det som vekker følelser i den enkelte finner kanskje lite respons i andre. Noen foretrekker analytiske eller kritiske bidrag, og vi er stadig i forandring gjennom livet. Det som er aktuelt i dag var kanskje irrelevant tidligere i livet. Kapittel 4–9 kan leses enkeltvis og i den rekkefølgen du ønsker. Vi håper i alle fall noe av det treffer deg, og ikke minst at det kan inspirere til videre arbeid med autoetnografi.

14

1 «Jammen hva er det da?» En autoetnografisk introduksjon til hva autoetnografi kan være I dette kapittelet gir vi en introduksjon til hvordan autoetnografi kan forstås, beskrives og praktiseres, og hvordan det kan plasseres vitenskapsfilosofisk og metodologisk. Vi vil også reflektere over hvorfor vi mener autoetnografi har en viktig rolle innenfor kunnskapsutvikling og forskning. I kapittelet gjør vi tidvis bruk av en autoetnografisk tilnærming for å vise, og ikke bare fortelle, hvordan det subjektive og erfaringsbaserte har en sentral plass innen autoetnografisk forståelse og kunnskapsutvikling.

Selve ordet ‘autoetnografi’ peker på spennet fra det personlige til det kulturelle. Auto innebærer introspeksjon og observasjon av skribenten, dennes refleksjoner, tanker og følelser. Etno peker på kulturen, og blikket rettes utover mot den kulturelle konteksten og dens praksiser. Grafi er selve fremskrivingen av den systematiske undersøkelsen av fortellinger, erfaringer og observasjoner til personlig innsikt og vitenskapelig kunnskap (Brinkmann, 2016). Som vi kommer tilbake til i kapittel 3 er det viktig å understreke at autoetnografi åpner for en rekke uttrykksformer i tillegg til tekst. I denne

15

k apit tel

1

boka legger vi imidlertid vekt på ulike former for tekstlige uttrykk.

Autoetnografi representerer en sjanger som åpner for evokative innenfrabeskrivelser fra én person – eller ved at flere samarbeider (Karlsson et al., 2019). Resultatet blir et vitnesbyrd om forskerens levde erfaringer og gir muligheter til å utforske hvordan vi berøres av ulike kontekster vi inngår i og av møter med andre. Autoetnografi kombinerer den systematiske forskningsmetoden etnografi med stemningsfulle, kreative og kunstneriske elementer og former fra historiefortellingen (Klevan, Sundet et al., 2019).

Autoetnografisk skriving omhandler ofte erfaringer vi vanligvis ikke snakker om offentlig. Det kan således være et redskap for deling av tanker, følelser og opplevelser vi som regel bare snakker om til våre nærmeste, eller holder for oss selv (Turner, 2013). Det kan virke uvanlig å skulle utforske egne erfaringer og opplevelser. Samtidig innebærer autoetnografi at oppmerksomheten også flyttes over på de følelser som vekkes til live i leseren. Forfatter, tekst og leser blir på denne måten bundet sammen (Bochner & Ellis, 2016; Klevan, Sundet et al., 2019).

Videre er målet med autoetnografi å utforske personlig erfaring og koble denne selvbiografiske historien til bredere kulturelle, politiske og sosiale mønstre og forståelser (Short et al., 2013). Mine erfaringer er dermed ikke «bare» mine erfaringer; de kan også forstås som uttrykk for de kulturelle, sosiale og historiske kontekster de – og jeg – inngår i.

Autoetnografi viser dermed til hvordan det er mulig å skrive fram kultur som italesettelser av erfaring. Ulike autoetnografiske uttrykk er basert i selvrefleksjon og benyttes innen en rekke ulike fag og disipliner – som litteratur, kommunikasjonsstudier, sosialt arbeid, antropologi, psykologi, psykisk helsearbeid, fysioterapi og sykepleie.

Antropologen Gregory Bateson (1979) skriver at kunnskap alltid er personlig, og at enhver undersøkelse eller utforskning starter i forskerens hjerte. En slik beskrivelse av kunnskap kan forstås som sentral i den autoetnografiske tradisjonen. Den autoetnografiske

16

« jammen

hva er det da?» en autoetnogr afisk introduksjon

…

tilnærmingen gir legitimitet til subjektets erfaringsbaserte kunnskap og tilbyr systematiske arbeidsmåter som kan gi uttrykk for denne kunnskapsformen. Relatert til metodologi handler det eksempelvis om forholdet mellom den erfarte og observerte virkelighet, feltnotater og etnografisk tekst.

Jammen, hva er autoetnografi da?

Når vi videre i dette kapittelet skal begi oss inn på en utdypning av hva autoetnografi kan være, er det vanskelig å komme utenom forfatternes egne erfaringer. I tråd med Douglas og Carless (2013) vil vi hevde at vår forståelse og bruk av autoetnografi er tett sammenvevd med hvem vi som forfattere «er», de kontekster vi inngår i og våre historier. Vi vil derfor dele to av forfatternes personlige erfaringer med å møte og med å gjøre autoetnografi. Med de to historiene som utgangspunkt vil vi invitere leseren til selv å reflektere over hva autoetnografi kan være.

To møter med autoetnografi Trudes møte: Minnet om mitt første møte med autoetnografi sitter ennå fastspikret i meg. Jeg befant meg sammen med en gruppe britiske akademikere der tema for møtet skulle være autoetnografi. Min beskjedne kjennskap til feltet dreide seg mer om en nysgjerrighet på hva dette kunne være, enn kunnskap og sikker viten. Interessen handlet om et stadig økende ubehag som akademiker, der jeg opplevde at forskningen jeg holdt på med var et sammensurium av det forskningsdeltagerne sa, hvordan de levde, min egen historie og den akademiske diskursen jeg som stipendiat var en del av.

17

k apit tel

1

Samtidig opplevde jeg at det meste av dette ikke hadde noen plass i forskningen. Dette ubehaget begynte i og for seg ikke med min beskjeftigelse med forskning, selv om det kanskje var da det ble tydelig for meg. Det var et ubehag som også strakte seg tilbake til min tid som psykisk helsearbeider i klinisk praksis – ubehaget og uroen over hvordan folks erfaringer skulle passe inn i kategorier som diagnoser, og hvordan hjelpen (eller ikke-hjelpen) de ble tilbudt (eller ikke tilbudt) var knyttet til dette. Ikke minst handlet det om hvordan jeg selv var en del av denne kulturen og forståelsen.

For å være «flink» og faglig dyktig var det en slags forventning om å sette meg selv, mine erfaringer, reaksjoner og følelser til side.

Og allikevel, det paradoksale ved at de gangene jeg gikk «utenfor rammen» for hva som var forventet og akseptert oppførsel for en kliniker, så hadde jeg ofte erfart at det skjedde noe. Noe i meg. Noe i rommet mellom meg og den jeg var satt til å hjelpe. Noe som kanskje var viktig. Slike «utenfor rammen»-hendelser ble gjerne etterfulgt av en viss skam over å ikke være profesjonell nok. Hva handlet dette om? Hvorfor aksepterer vi at det er slik det «er»? Hvis vi tenker etter, så er livene våre fylt av slike eksempler. Eksempler på erfaringer som det ofte ikke er så mye rom til å snakke om og utforske. Fordi de «bare» er historier. «Bare» subjektive erfaringer.

Gleden og lettelsen over å møte andre som hadde kjent på noe av det samme overskygget nesten opplevelsen av å føle seg uvitende og litt dum. For ikke bare snakket vi om noe jeg i bunn og grunn visste lite om, men det hele foregikk attpåtil på engelsk. Vi snakket om akademia og forskningens kår i Storbritannia og Norge, om kulturelle likheter og forskjeller. Vi snakket om psykisk helsearbeid. Om livet. Den ene deltageren, Nigel, minnet om en eldre og mild versjon av Knausgård. Jeg kjenner ikke Knausgård personlig, men av en eller annen grunn var det noe fint og litt betryggende

18

« jammen

hva er det da?» en autoetnogr afisk introduksjon

…

med det allikevel. Mange hendelser, møter, tanker, erfaringer og frustrasjoner har ført til min interesse for autoetnografi. Et markant startskudd for meg gikk allikevel der og da, i dette rommet ved universitetet i Brighton, da Nigel sa noe sånt som at: «We are doing autoethnography right now» (Klevan et al., 2018).

Knut Tores møte: Min historie henger på mange måter sammen med Trudes. Jeg sliter jo litt med å huske detaljer rundt dette, men jeg hørte om autoetnografi gjennom Trude og hennes kontakt med miljøet i England.

Jeg hadde hatt en kjip opplevelse med Nav, og tenkte at dersom andre kan skrive om sine erfaringer, og autoetnografi kunne være en måte å gjøre det på, så skulle jeg i alle fall prøve. Av og til setter jeg pris på klare rammer og klarhet. Andre ganger ikke. Kanskje begge? Eller kanskje ikke? Jeg er usikker. Jeg tror jeg i mange sammenhenger har kommet fram til at jeg setter pris på det litt uforutsigbare og bevegelige. At det ikke finnes noen oppskrift og fasit i forskning. Det er litt sånn jeg tenker om meg selv – todelt – minst, og én tross alt. Veldig ofte i livet har jeg gjort det som forventes av meg – kanskje særlig i forbindelse med utdannelse – samtidig som jeg har irritert meg over at jeg tilsynelatende er nødt til det.

Jeg liker egentlig ikke å få beskjed om at jeg må gjøre ting på den eller den måten. Jeg pleier med et visst glimt i øyet å si at trass har vært en viktig drivkraft i livet mitt, men jeg tror det er helt sant. På tross av at jeg har gjort mye av det som forventes av meg, har jeg også funnet noen mer eller mindre subtile måter å protestere på.

Autoetnografi representerte en sånn måte for meg. Jeg husker jeg leste noen av Alec Grants autotnografiske tekster. Det var spinnvilt.

Helt annerledes enn «vanlige» forskningsartikler. Han drøfter blant annet egen praksis som sykepleier, psykisk helsevern og hans eget

19

k apit tel

1

forhold til alkohol. Det traff meg veldig. Fikk meg til å tenke over min egen praksis som sykepleier, mitt eget forhold til alkohol og det å jobbe på et universitet der jeg blant annet har hatt ansvar for videreutdanninger som handler om rusrelaterte utfordringer. Det fikk meg til å tenke over hvordan kunnskap blir til, og ikke minst makta som følger med. Mange ting jeg i perioder har tatt for gitt. At folk presenterer ett spesifikt perspektiv med største naturlighet – som om det skulle være sannheten, og slipper unna med det. Så satte jeg i gang med å skrive en tekst som handlet om mine erfaringer med Nav, bestilte bøker og artikler og leste i vei. Jo mer jeg har lest, jo tydeligere har det blitt; å definere autoetnografi en gang for alle – det gidder jeg ikke være med på.

Så hva kan disse erfaringene med å møte autoetnografi si noe om?

Kanskje sier de noe om at man kan finne fram til autoetnografi, eller at autoetnografi kan finne en, fordi man kjenner på et ubehag eller en uro over at noe «må» være slik eller slik (Douglas & Carless, 2016). Kanskje kan de si noe om en form for motstand mot et smalt kunnskapsbegrep innen forskning og utdanning, der de subjektive erfaringer gis liten plass og der kunnskap ofte presenteres som noe som finnes «der ute», et sted helt utenfor oss selv. De kan også si noe om at autoetnografi kan bidra til at våre erfaringer gis legitimitet som kunnskap, ved at de forstås som uttrykk for noe større som går ut over subjektet som erfarer dem. Vi mener de også sier noe om at man gjennom autoetnografi tar et markant steg vekk fra ideen om den «nøytrale og observerende forsker».

Autoetnografi fenger. Autoetnografi berører. Autoetnografi provoserer. Inspirerer. Gleder. Frustrerer. Kanskje ønsker vi alle rammer til tider. Det kan være trygt og godt og noen ganger helt nødvendig. Tysk grammatikk kan for eksempel være betryggende og gi en slags indre fred, med sine klare regler og strukturer. Man kan

20

« jammen

hva er det da?» en autoetnogr afisk introduksjon

…

hvile i disse reglene, i en slags forvissning om at det finnes et klart og entydig svar. Samtidig er det også noe tiltrekkende med poesi, med det som har rom for åpenhet og kan forstås og tolkes på en rekke ulike måter. Kan noe bli til dersom det er? Kanskje er det ikke mulig at noe kan utvikles og bli til uten også å være, og at disse er to sider av samme sak. Vår erfaring er imidlertid at den mer åpne «bli til»-delen av dette tospannet ofte neglisjeres i kunnskapsutvikling og forskning. Kunnskap skal være absolutt, mest mulig objektiv og oppfylle kravene til det vi i kapittel 2 betegner som «det evidens­ baserte evangelium» (Ekeland, 2011). Hvordan våre egne erfaringer og de sammenhenger vi inngår i påvirker kunnskapsutviklingen, er ofte «no go».

Det ovennevnte er altså et forsøk på å beskrive hva autoetnografi kan være. Kanskje er denne beskrivelsen litt i tråd med den klare og konsise «tyske grammatikk-versjonen». Ulike autoetnografiske tilnærminger vektlegger forskjellige aspekter ved den autoetnografiske metoden og skrivemåten (Turner et al., 2018), noe vi kommer nærmere tilbake til i kapittel 3.

Vi har nevnt at vi også setter pris på poesi som uttrykksform.

I tråd med en sentral tanke innen autoetnografi om betydningen av å finne ulike uttrykksformer, velger vi å inkludere et dikt av Tami Spry (2011, s. 497–498). Gjennom diktet beskriver hun sin forståelse av autoetnografi: Autoethnography Lost and Found Autoethnography is body and verse.

It is self and other and one and many.

It is ensemble, acapella, and accompaniment.

Autoethnography is place and space and time.

It is personal, political, and palpable.

It is art and craft. It is jazz and blues.

It is messy, bloody, and unruly.

21

k apit tel

1

It is agency, rendition, and dialogue.

It is danger, trouble, and pain.

It is critical, reflexive, performative, and often forgiving.

It is the string theories of pain and privilege forever woven into fabrics of power/lessness.

It is skin/flints of melanin and bodies in the gendered hues of sanctuary and violence.

It is subaltern narrative revealing the understory of hegemonic systems.

It is skeptical and restorative.

It is an interpreted body of evidence.

It is personally accountable.

It is wholly none of these, but fragments of each.

It is a performance of possibilities.

Diktet sier noe om hvordan autoetnografi er mangfoldig og sammensatt. Erfaringer er knyttet til tid og sted og kan ikke forstås uavhengig av dette. Det handler om det kulturelle i det personlige og det personlige i det kulturelle. Vi er alle del av kultur og kontekster, og våre små liv er del av og sier noe om de store historiene. I dette ligger en betydelig kraft og mulighet til å belyse, analysere og utfordre kulturer. Vi ønsker ikke å gå inn i en detaljert analyse av diktet til Spry. Vi vil hevde at diktet kan gi ulik mening til ulike personer i ulike sammenhenger.

Det liker vi. Erfaringsmessig er det noe med at alt det som er midt imellom og ikke lett lar seg favne av ord risikerer å bli borte dersom vi forsøker å plukke det fra hverandre. Det tar vi ikke sjansen på.

Autoetnografi og vitenskapsfilosofi Enhver tilnærming og forståelse baseres i noen grunnleggende antagelser. Hvordan vi forstår kunnskapsutvikling, forskning og forskeres rolle handler om hvordan vi forstår kunnskap, hvor kunnskap

22

« jammen

hva er det da?» en autoetnogr afisk introduksjon

…

kommer fra og hvilke funksjoner den skal tjene. Hvordan kunnskap forstås vil igjen ha konsekvenser for hvordan vi tenker at man som forsker kan gå fram. Mange vil hevde at autoetnografi er mye mer enn en forskningstilnærming. Det handler om måter å leve på og hvordan man kan være i relasjon til seg selv, andre og verden (Bochner, 2020; Grant, 2020). Det handler om å stille spørsmål og om å omfavne usikkerhet på ulike områder i livet. Art Bochner (2020, s. 84), som er en sentral person innen autoetnografi, sier det slik: «Autoethnography is not only a research methodology but also a way of life. The autoethnographic way of life originates in doubt and uncertainty. To be alive is to be uncertain». Autoetnografi kan altså knyttes til måter å være i verden på og til måter å forholde seg til kunnskap på. Den er dermed ikke forbeholdt forskning og forskere i tradisjonell betydning. Kunnskapsutvikling foregår på en rekke arenaer, som i arbeidsliv, utdanning og dagligliv.

Kunnskapsutvikling innen forskning og fagutvikling skiller seg fra «hverdagskunnskapen» ved at den innebærer en form for systematikk og intensjonalitet; det er noe som skal utforskes på bestemte måter med en klar hensikt om å utvikle kunnskap. Så også ved bruk av autoetnografi. I likhet med andre metodologier baserer autoetnografi seg på noen grunnleggende antagelser om verden og hvordan vi kan få kunnskap om den. Crotty (1998) beskriver et grunnleggende skille mellom det å forstå kunnskap som noe som er og noe som blir til gjennom vår interaksjon med verden og andre mennesker. Hvorvidt man tenker at noe er eller blir til, bør henge nøye sammen med hva slags metoder man anvender. Kvalitative forskere som benytter ulike kvalitative tilnærminger vil vanligvis plassere seg innenfor en forståelse av at kunnskap ikke er noe entydig og absolutt som finnes der ute, men som noe som utvikles og fortolkes gjennom møter mellom mennesker og deres erfaringer.

Autoetnografi, med sitt klare fokus på subjektive erfaringer som utgangspunkt for å utvikle kunnskap og forståelse, er intet unntak.

23

k apit tel

1

I våre møter med andre mennesker eller med det skrevne ord tar vi med oss tidligere erfaringer og oppfatninger av verden. Disse danner et grunnlag for hvordan vi oppfatter det eller den vi møter og for hvordan vi så utvikler ny kunnskap – og oss selv. De nye forståelsene gjør også at vi tolker og forstår våre tidligere erfaringer litt annerledes. På denne måten blir sannhetene om oss selv og verden hele tiden til – litt etter litt. For å bruke Arthur Franks (2010) ord, så kan både vi mennesker, de sammenhenger vi inngår og kunnskapen om disse forstås som «uferdige».

Dermed vil vår forståelse av hva kunnskapsutvikling kan være endres og utvikles samtidig som vår forståelse av verden og virkeligheten også forandres. På mange måter er begrepene kunnskap, virkelighet og sannhet problematiske – de tilslører noe av det mangfoldet og kompleksiteten verden innebærer. Slik vi forstår det, vil det derfor være mer egnet å bruke begrepene kunnskaper, virkeligheter og sannheter. Verden er kompleks og foranderlig, på samme måte som mennesker er mangfoldige og uferdige. Begge deler lar seg ofte vanskelig favne i avgrensede og rigide kategorier. Forfatteren Per Petterson (2004) beskriver det umulige med å skulle være én, det å skulle være fastsatt og uforanderlig slik: Derfor har jeg prøvd å samle det hele i min egen kropp, begge sider på én gang, både meg og meg, den jeg var og den jeg kunne ha vært hvis jeg hadde sluppet taket; prøvd å støpe det sammen til én person som jeg er, men jeg får det bare sjelden til, for det er jo ikke plass, kanskje revner jeg på midten. (s. 187)

Så hvordan kan vi utvikle kunnskap som kan favne noe av kompleksiteten, som kan motvirke at vi revner på midten? I kapittelets to introduksjonstekster beskrives noe av frustrasjonen og ubehaget rundt det at noe og noen skal definere hva kunnskap skal være.

Innenfor autoetnografi tenker man at vi ikke kan se bort fra måtene våre egne erfaringer og liv er sammenvevd med kunnskaps-

24

« jammen

hva er det da?» en autoetnogr afisk introduksjon

…

utviklingen vi er en del av. Framfor å forsøke å representere andre, så er det først og fremst våre egne erfaringer vi har tilgang til. Forskeren forstås dermed som en person som alle andre personer, med opplevelser, følelser og erfaringer som hører livet til. Oppmerksomheten rettes mot forskerens egne erfaringer, og forskeren inntar en slags dobbeltrolle som både forsker og informant (Baarts, 2010). For oss er dette både fascinerende, befriende og litt skremmende. Det er på en måte lettere å utvikle kunnskap ved å betrakte «de andre» – som for eksempel de syke, de hjelpetrengende og de lidende. Gjennom autoetnografi blir det gjerne tydelig at forskjellen mellom «de andre» og «oss» ikke nødvendigvis er så stor.

Metodologi i en foranderlig verden Autoetnografi som metodologi snur på mange måter tradisjonelle antagelser om forskning og forskningsmetoder på hodet. Auto­ etnografiens betydning, innhold og vitenskapsteoretiske fundament debatteres stadig (se f.eks. Gale, 2018; Jackson & Mazzei, 2008; Muncey, 2010; Short et al., 2013). Kanskje er det at tilnærmingen forsøksvis holdes åpen og uferdig et vesentlig bidrag ved autoetnografi? Denzin og Giardina (2016) hevder at et sentralt anliggende ved kvalitativ forskning ikke bare er å frembringe kunnskap, men også å utvikle andre måter og metoder for å fremskaffe kunnskap på. Vi forstår her metode i en bred betydning som «en fremgangsmåte, et middel til å løse problemer og komme fram til ny kunnskap. Et hvilket som helst middel som tjener dette formålet, hører med i arsenalet av metoder» (Hellevik, 1999, s. 12). Innen ulike forskningsmetoder vektlegges ofte betydningen av at forskeren «stiller seg utenfor» den verden som skal utforskes for å kunne fremskaffe mest mulig nøytral kunnskap. Vi tenker denne forståelsen, litt satt på spissen, også kan være overførbar til for eksempel ulike kliniske praksiser innen helse- og sosialfeltet, der hjelperen er en slags ekspert som bruker sin

25

k apit tel

1

fagkunnskap til å forstå og hjelpe den hjelpesøkende. Nettopp ved å innta en «utenfra-posisjon» der forståelse og handlinger styres av personens objektive og nøytrale fagkunnskap, kan vedkommende være til hjelp. Først da er man «profesjonell».

Dersom vi legger antagelser om at verden og virkeligheten(e) er foranderlige og mangfoldige til grunn, vil vi også trenge metoder for å utforske og utvikle kunnskap som kan favne noe av dette. Samtidig som man i kvalitativ forskning har en grunnleggende antagelse om at verden er mangfoldig, er man ikke sjelden også opptatt av rigorøsitet (Creswell, 2013). Vi sorterer og kategoriserer og ser etter mønstre og det som er likt. I tillegg til å kategorisere tar vi hendelser og erfaringer ut av kontekst. Det subjektive og individuelle blir til felles kategorier.

Dersom vi er opptatt av betydningen av subjektive erfaringer; hva skjer med disse når vi søker etter temaer «på tvers», etter det som er felles? Og – dersom verden er kontekstuell, mangfoldig og foranderlig, hvordan skal vi håndtere dette i forskning og i livet for øvrig?

Vi tenker at grunnleggende forståelser om verden og virkeligheten som foranderlig også må innbefatte en forståelse av at forskere påvirker og påvirkes av den verden vedkommende møter i sin forskning (Spry, 2018). John Law (2004) hevder at siden ulike metoder innen humaniora og samfunnsfagene ikke bare beskriver virkelighetene, men også bidrar til å skape dem, så må metoder alltid forstås som å være politiske. Valg av metode reiser også spørsmål om hvilke sosiale virkeligheter vi ønsker å bidra til å skape. Vi mener dette gjelder for klinisk praksis så vel som for forskning. Virkeligheten «er» ikke. Klinikeren «er» ikke. Forskeren «er» ikke. Metoder «er» ikke. Nøytral og upolitisk kunnskapsutvikling blir vanskelig å forestille seg. I et slikt perspektiv kan vi tenke at forskningens oppgave kanskje ikke først og fremst er å gjengi en stabil virkelighet der ute, men å kritisk granske og utfordre de virkeligheter vi inngår i, hva som former dem og hvordan de former oss. Her vil vi hevde at autoetnografi kan utgjøre et viktig bidrag.

26

« jammen

hva er det da?» en autoetnogr afisk introduksjon

…

Hvorfor autoetnografi?

Vi, og flere med oss, tenker at vel så fruktbart som å snakke om hva noe er, er å fokusere på hva det gjør. Altså, hvorfor autoetnografi? Vi tenker at spørsmålet om hvorfor forskere skal engasjere seg i auto­ etnografi er sentralt. Som vi var inne på i de to innledende historiene i dette kapittelet, så kan årsakene til at man i utgangspunktet trekkes mot autoetnografi og til at man ønsker å utøve det, være mange og sammensatte.

Vi er ikke ute etter å gi leseren noe entydig svar på hvorfor auto­ etnografi kan være viktig for den enkelte, eller hvorfor det har en plass innen forskning og fagutvikling. Det å reflektere over hvorfor noe er viktig, og hvorfor og når det kan være egnet å gjøre noe fremfor noe annet, har allikevel betydning. I det mylder av ulike kvalitative metoder som finnes, mener vi autoetnografi har en viktig plass. Adams et al. (2015, s. 36) fremhever fire grunnleggende forhold som sentrale i hvorfor de mener man skal gjøre autoetnografi: 1. For å utfordre, bidra til eller utvide eksisterende forskning og teori 2. For å omfavne sårbarhet som en måte å forstå følelser på og for å bedre det sosiale liv 3. For å forstyrre tabuer, bryte stillheten og heve marginale stemmer 4. For å gjøre forskning tilgjengelig for ulike grupper Ulike autoetnografisk orienterte forskere vil vektlegge ulike begrunnelser for «hvorfor autoetnografi». Vi mener allikevel de fleste lar seg plassere innenfor en eller flere av de fire begrunnelse nevnt over.

I mange tilfeller vil de ulike begrunnelsene være overlappende.

Grant (2014), som selv plasserer seg innenfor en kritisk tradisjon av forskning og kunnskapsutvikling, bruker begrepet «troubling the world», som på norsk kan oversettes med noe slikt som å utfordre eller «trøble» verden. Mye av hans forskning omhandler det å utfordre og forstyrre tabuer og vedtatte «sannheter». Selv om ‘utfordre’

27

k apit tel

1

kanskje er mer språklig korrekt, synes vi ordet ‘trøble’ har noe mer rebelsk over seg. Vi liker det og synes det bidrar til å påminne oss forskningens samfunnsansvar, blant annet knyttet til det å gjøre godt og bidra til rettferdighet. Grant bruker begrepet for å beskrive noe av forskerens plikt til ikke bare å gjengi sannheter ved å følge kjente stier for hvordan slikt skal gjøres, men også til å utfordre og stille spørsmål ved det etablerte. Flyvbjerg (2001), som i flere av sine studier er opptatt av makt, beskriver noe av det samme: Kunnskap er ikke nøytral. Bak kunnskapen og de virkeligheter som presenteres skjuler det seg også ulike interesser. Kunnskapsutvikling og forskning handler derfor også om å utvikle og anvende tilnærminger for å granske de kontekster kunnskapen inngår i.

For mange som benytter seg av autoetnografi, kan det altså handle om å trøble og utfordre de store historiene om hva kunnskap er og de ulike historiene menneskelige erfaringer ofte forstås i lys av (Short et al., 2013). Muncey (2010) kaller disse historiene for meta-narrativer og påpeker at et av autoetnografiens fremste formål er å utfordre disse narrativene og løfte fram og belyse små og alternative historier som ofte blir tiet i hjel. Ved å løfte fram de marginaliserte historiene, de som ofte ikke gis plass, kan ny og mer nyansert kunnskap utvikles. Innenfor en slik forståelse av autoetnografi brukes ofte de subjektive erfaringene til å analysere og belyse kulturelle, sosiale og historiske forhold med et kritisk blikk. Ulike teoretiske og filosofiske perspektiver kan anvendes for å «løfte», nyansere og belyse de subjektive erfaringer gjennom nye «briller» (Mazzei, 2014).

For andre kan autoetnografi handle om å synliggjøre og omfavne sårbarhet for bedre å forstå menneskelige relasjoner og reaksjoner.

Et vesentlig poeng kan da være å knytte kontakt og vekke følelser hos mottager. Autoetnografiske fortellinger bærer ofte i seg kraft til å vekke følelser og tanker til live hos både forsker og leser. På denne måten kan de utløse egne gjenerindrede erfaringer gjennom leserens møte med forskerens erfaringer (Ellis et al., 2011). Short et al.

28

« jammen

hva er det da?» en autoetnogr afisk introduksjon

…

(2013) fremhever i denne sammenheng at det handler om å uttrykke sårbarhet med en årsak, eller «vulnerability with a cause». Å skrive fram de personlige erfaringene og følelsene disse avstedkommer er dermed ikke tilstrekkelig i seg selv. Som i annen forskning skal også autoetnografi ha en hensikt og bidra til å belyse denne.

Autoetnografi kan også gi innblikk i erfaringer som ikke kan observeres fordi de opptrer i øyeblikk og former som forskere ikke har tilgang til. Noen erfaringer kan ikke observeres av utenforstående, enten det er gjennom intervjuer eller eksperimenter. De er for intime og sensitive til å bli delt med en utenforstående forsker. I så måte representerer autoetnografi en inngang til enkelte erfaringer andre metoder ikke kan få tilgang til, og kan på denne måten bidra til viktig og unik kunnskapsutvikling. Gjennom autoetnografiske beretninger inviteres leseren til å utfordre og tenke nytt på det som kanskje ofte tas for gitt (Adams et al., 2015).

Det skrives og publiseres i dag flere akademiske artikler enn noensinne. Et sentralt spørsmål er hvem det skrives for og hva hensikten skal være. Skal det primært skrives og publiseres for et smalt publikum innen forskning og akademisk virksomhet, eller har det verdi at kunnskapen også gjøres tilgjengelig for de som vanligvis ikke leser forskningsartikler? Dersom noe av hensikten skal være å trøble verden, utfordre meta-narrativer eller bidra til å bedre det sosiale liv, vil det å gjøre forskning tilgjengelig for et bredere publikum ha betydning. Bruk av ulike autoetnografiske og kreative uttrykksformer, som musikk, film, poesi eller skuespill, kan her være sentralt (Adams et al., 2015; Douglas & Carless, 2013). Dette kommer vi tilbake til i kapittel 3.

Autoetnografi kan også handle om aktivisme på mange og ulike plan. Som vi har pekt på over kan den autoetnografiske tilnærmingen utfordre etablerte forståelser av hva vitenskap og kunnskap er, og hvordan man skal skrive akademisk. Da den autoetnografiske tradisjonen vokste fram representerte den et aktivistisk opprør mot

29

k apit tel

1

én måte å forstå vitenskap på. Tradisjonelt sett var vanligvis forskeren og dennes erfaringer ikke til stede eller omtalt i forskningsarbeidet. Vedkommende var prinsipielt nøytral og fremstilte objektive fakta. Autoetnografi bryter med dette ved at forskeren og skribenten inkluderes som et subjekt som deltar aktivt i det systematiske forskningsarbeidet. I tillegg legitimerte og omtalte den autoetnografiske tilnærmingen at utvikling av vitenskap kunne være basert i én persons erfaringer og opplevelser. Autoetnografi åpnet også for at vitenskapelige arbeid kunne uttrykkes på andre måter enn skriftlige fremstillinger. Slik kunne enkeltpersoners levde erfaringer med eksempelvis rasisme, seksuell trakassering, undertrykking eller utfordringer knyttet til psykisk helse og rus få større plass i forskning. Flere av kapitlene i denne boka kan avgjort leses som bidrag til det aktivistiske aspektet i autoetnografi.

I autoetnografiens potensiale til å trøble, utfordre og snu opp ned på de store narrativene om hva eksempelvis et godt liv, helse, sykdom eller mening er, ligger det mye kraft. Gjennom å belyse og reflektere rundt subjektive erfaringer, settes også erfaringskunnskapen og dens betydning i sentrum. Det subjektive løftes fram som gyldig kunnskap. I kapittel 2 kan du lese mer om erfaringskunnskap.

Slik vi ser det, har denne formen for kunnskap ikke bare betydning gjennom innholdet i det som løftes fram, men også ved at den gis legitimitet. Slik sett har autoetnografi også en rolle i å demokratisere kunnskap og hvem som får «lov» til å bidra inn i kunnskapsutviklingen (Moriarty, 2019).

For oss handler det altså ikke nødvendigvis så mye om hva autoetnografi «er». Det handler mer om hva den gjør eller kan gjøre. Det handler om å hevde erfaringskunnskapens rett som gyldig kunnskap, og om å utfordre etablerte «sannheter». Det handler kanskje om opplevelse av ubehag eller uro og et ønske om å utfordre, om det uferdiges muligheter og potensiale og om å forstå det lille i lys av det store og vice versa.

30

« jammen

hva er det da?» en autoetnogr afisk introduksjon

…

Tankedryss • •

•

Hvilke erfaringer har bidratt til din interesse for autoetnografi?

Hvordan vil du beskrive de dominerende «meta-narrativene» i de ulike kontekster i ditt liv? (F.eks. innen jobb, skole, familieliv og fritidsinteresser) Hvordan tenker du bruk av autoetnografi kan bidra til å belyse og utfordre disse?

31