KAP. 2 Del av en romersk akvedukt over elva Gard i Sør-Frankrike. Akveduktene brakte blant annet rent vann fra fjellene til de store badene (termene) som ble bygd i de fleste romerske byene.
32
plebeiere. De var underlagt patrisierne både politisk, økonomisk og sosialt. Men i lengden fant ikke plebeierne seg i patrisiernes dominans. De gikk til militærstreik, flyttet ut av byen og laget sitt eget statsapparat med egen folkeforsamling og egne embetsmenn. Det gikk ikke lenge før patrisierne måtte gi etter, og plebeierne flyttet tilbake til Roma. Men plebeierne beholdt både folkeforsamlingen og embetsmennene de hadde begynt å velge. Dermed ble plebeiernes statsapparat etter hvert en del av statssystemet i Roma. Plebeiernes folkeforsamling vedtok lover, mens plebeiernes embetsmenn, som ble kalt folketribuner, fikk i oppdrag å beskytte plebeierne mot overgrep fra patrisierne. Folketribunene fikk rett til å nedlegge veto (jeg forbyr) mot politiske tiltak fra senatets embetsmenn. Etter hvert ble skillet mellom patrisiere og plebeiere mindre viktig. Rike plebeiere kunne sitte i senatet og bli valgt som konsuler, og en ny maktelite av patrisiere og plebeiere vokste fram. Denne eliten ble kalt nobiliteten (de kjente). Roma var ikke noe demokrati etter atensk modell der alle frie menns stemmer veide like mye. Ved avstemninger talte de rike jordeiernes stemmer mer enn stemmene til vanlige borgere. Roma forble et oligarki (fåmannsvelde) som liknet mer på styreformen i Sparta.