Historie Vg3 Påbygging (kap. 1 og 2)

historieVg3 Påbygging

Ivar Libæk

Øivind Stenersen

Asle Sveen

Svein A. Aastad

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2016 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med CAPPELEN DAMM AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Grafisk formgiver: Mette Lund Damsleth Omslagsillustrasjon: André Martinsen.

FotoCollage: Mary Evans og Rodi Said / REUTERS / NTB scanpix Front: Yezidifolk på flukt fra IS-lojale styrker.

Bakgrunn: Ruiner av oldtidsbyen Palmyra i Syria.

Forlagsredaktør: Martin Austnes Bilderedaktør: Kjersti Laake Repro: RenessanseMedia AS, Lierskogen 2016 Trykk: UAB BALTO print, Litauen 2016 Utgave 2 Opplag 1 ISBN: 978-82-02-50277-5 www.cdu.no www.historievg3p.cdu.no

Konstantin, kristendom og Konstantinopel Vestromerriket går i oppløsning Østromerriket – Bysants Sammendrag Diskusjons- og arbeidsoppgaver

TIL BRUKERNE

INNHOLD

Innhold

41 43 44 46 47

KAPITTEL 1: FRA JEGERE OG SAMLERE TIL SIVILISASJONER Jegere og samlere Jordbruksrevolusjonen Vanningsjordbruk og sivilisasjoner Sumererne ved Eufrat og Tigris – bronsealder og skriftspråk Høykulturen langs Nilen Sammendrag Diskusjons- og arbeidsoppgaver

10 10 11 13 14 15 16 17

KAPITTEL 2: ANTIKKEN Hellas Polisstatene Den store utvandringen Grekernes religion De olympiske leker Sparta – krigerstaten Demokratiet i Aten Perserkrigene (490–479 f.Kr.) Atens gullalder Litteratur Filosofi Peloponneskrigen (431–404 f.Kr.) Hellenismen Den romerske republikken Hvordan ble republikken styrt?

Krigsstaten Roma Krigene mot Kartago – romersk imperialisme Slaveopprør – Spartacus Julius Cæsar Det romerske keiserriket Oktavian blir til Augustus Religioner i keiserriket Brød og sirkus i Roma Det sosiale livet i Roma Keiserriket etter Augustus

18 18 18 21 21 23 23 25 25 26 26 28 29 29 30 31 33 34 34 34 36 38 38 38 39 40

KAPITTEL 3: MIDDELALDEREN 48 Tidlig middelalder 48 Kristningen av Vest-Europa 48 Frankerriket – Karl den store 54 Kirkesplittelse mellom øst og vest 55 Høymiddelalderen 56 Føydalsamfunnet 56 Kvinner i føydalsamfunnet 58 Korstogene 60 Korstogenes langsiktige virkninger 61 Kongemakten blir styrket 62 Seinmiddelalderen 63 Krisetider 63 Stenderforsamlinger og kongelige leiehærer 63 Den tysk-romerske keiseren svekkes 63 Undertrykkelse i Øst-Europa 65 Vikingtid i Norge og Norden 68 Befolkningsvekst og nyrydding 69 Høvdingmakt og krigerkultur 69 Vikingskip og sjømannskap 72 Fristende plyndringsmål og lensoppløsning 72 Oppsving i fjernhandelen 73 Vikingferdenes hovedmønster 74 Austerveg 75 Vesterveg 75 Samlingen av Norge 76 Håkon den gode samarbeider med bøndene 76 Olav Tryggvason og Olav Haraldsson 79 Norge blir kristnet 80 Fra hedendom til kristendom – brudd og kontinuitet 81 Harald Hardråde – den siste vikingkongen 82 Middelalderen i Norge 1050–1349 83 Borgerkrigene 1130–1217 84 Kirken styrker sin makt 85 Sverre Sigurdsson utfordrer kirken og kong Magnus 86 Storhetstiden 1217–1349 87 Norge blir en stat 88 Bønder og byfolk i middelalderen 90 Hvem eide jorda?

90 Levekår i bondesamfunnet 91

3

INNHOLD

Byfolk Unionstiden begynner Norsk seinmiddelalder 1349–1537 Konsekvenser for folk og stat Hanseatene i Bergen Kalmarunionen Sammendrag Diskusjons- og arbeidsoppgaver

93 93 93 93 95 96 98 99

KAPITTEL 4: NORGE I VEKST 1500–1800 Danskestyre og enevelde Sverige blir stormakt i Norden Statskuppet i 1660 Den dansk-norske enevoldsstaten Bondesamfunnet Bondefamiliene fikk kjøpe gårdene Husmannsvesenet vokste fram Bondefamiliene og myndighetene samarbeidet Samefolket i Norden Næringsutviklingen Kolonier, monopoler og helstatspolitikk Kongen som oppdaget Norge Bergverksdrift Trelasthandel Fiske Skipsfart Byvekst Kampen om ressursene i Norden Norge som ressurs Sammendrag Diskusjons- og arbeidsoppgaver

100 100 100 101 102 102 103 104 106 108 111 111 112 112 114 116 117 117 117 119 120 121

KAPITTEL 5: OPPLYSNINGSTID OG REVOLUSJONER Opplysningstiden Voltaire, Rousseau og Montesquieu Den amerikanske revolusjonen Hvorfor opprør?

Krig og uavhengighetserklæring Seier med hjelp fra Frankrike og Spania Grunnloven av 1787 Den franske revolusjonen og Napoleonskrigene Nasjonalforsamling og stormingen av Bastillen Føydalsystemet avskaffes.

Grunnloven av 1791.

Krig med utlandet De radikale tar makten. Republikken innføres Et nytt samfunn?

Terror og motreaksjon Napoleon tar makten Danmark-Norge kommer med i Napoleonskrigene Sverige får Norge i krigsbytte 1814. Det norske opprøret Riksforsamling, grunnlov og kongevalg Krig og forhandlinger med Sverige I union med Sverige Sammendrag Diskusjons- og arbeidsoppgaver

KAPITTEL 6: INDUSTRISAMFUNNET BLIR TIL Det begynte i Storbritannia Ny arbeidskraft, et effektivt landbruk og kapital Hjemmeindustri, marked, råvarer og oppfinnelser Jern og transport Økonomisk liberalisme og klassesamfunn Industrien sprer seg til flere land Tyskland og USA tar føringen Industrien skaper miljøproblemer Norge i endring på 1800-tallet Befolkningsvekst, flytting og utvandring Et friere næringsliv Det norske industrisamfunnet vokser fram Endringer i bondesamfunnet

4

122 122 124 126 127 127 129 129 130 131 131 133 133 134 134 136 137 139 139 141 141 143 145 146 147

148 148 148 149 151 152 153 153 156 156 156 158 160 160

161 161 163 164 165

KAPITTEL 7: DEMOKRATISERING OG NASJONALISME Ideologier i strid Liberalismen Sosialismen Kvinnebevegelsen – feminismen Nasjonalismen – kitt og dynamitt i Europa Tysklands samling: nasjonalismen som kitt Italias samling: nasjonalismen som kitt

166 166 167 168 169 170 171 173

Øst-Europa og Balkan: nasjonalismen som dynamitt Pariskommunen 1871: et mislykket forsøk på en sosialistisk revolusjon Darwinisme og sosialdarwinisme Sverige og Norge i union 1814–1905 Karl Johan og Stortinget Embetsmenn, bønder og lokalt selvstyre Thranebevegelsen – impulser fra Europa Samene – fornorskingspolitikk og opprør på 1800-tallet Kongen og embetsmennene utfordres av norske motkulturer Stortinget utfordrer regjeringen og kongemakten Statsrådsak, vetostrid og parlamentarisme Politiske partier og nye reformer Arbeiderne organiserer seg Norske kvinner i kamp for likestilling Norge bryter ut av unionen med Sverige i 1905 Striden om utenriksvesenet Bruddet 7. juni 1905 Republikk eller kongedømme?

Sammendrag Diskusjons- og arbeidsoppgaver

174 175 175 176 176 177 180 180 181 184 184 186 186 188 188 188 190 191 194 195

INNHOLD

Husmannsvesenet når toppen Fiskeriene i vekst Arbeidsliv og arbeidsdeling i bygd og by Sammendrag Diskusjons- og arbeidsoppgaver

KAPITTEL 8: KOLONIALISME OG IMPERIALISME Forutsetninger og drivkrefter Erobringen av Afrika Kolonistyret i Afrika Direkte og indirekte styre Kolonimakter i konflikt India Japan Imperialismens virkninger Sammendrag Diskusjons- og arbeidsoppgaver

196 196 198 199 200 203 203 205 207 208 209

KAPITTEL 9: FØRSTE VERDENSKRIG Årsakene til første verdenskrig Militarisme, propaganda, nasjonalisme og allianser Fredskreftene spiller fallitt Balkanhalvøya – Europas urolige hjørne Krigsutbruddet Militæralliansene driver krigen fram Krigsforløpet Nye fronter i og utenfor Europa USA kommer med – Russland trekker seg ut Kampene slutter – Tyskland blir republikk Versaillesfreden Wilsons 14 punkter Frankrikes og Storbritannias harde linje Fredsavtalen med Tyskland og Østerrike-Ungarn Opprettelsen av Jugoslavia Tyrkia, Italia og Russland Krigsdeltakere utenfor Europa Folkeforbundet Norge under første verdenskrig Nøytralitet, russerfrykt og nordisk samarbeid Stormaktene og kampen om norske ressurser Norge – den nøytrale allierte Jobbetid: Noen nordmenn ble rike Staten forsøker å dempe virkningene av dyrtiden Norge og Folkeforbundet Sammendrag Diskusjons- og arbeidsoppgaver

210 210 210 212 212 214 215 215 218 219 219 220 220 220 222 222 224 224 224 225 225 226 227 228 228 229 230 231

5

INNHOLD KAPITTEL 10: MELLOMKRIGSTIDEN Revolusjon og kommunisme i Russland Lenin og marxisme-leninisme Folkemassenes revolusjon. Tsarveldet faller Lenin setter verdensrevolusjonen på dagsordenen Bolsjevikrevolusjonen – et statskupp Fra borgerkrig til Sovjetunionen Josef Stalin tar makten Femårsplaner og tvangskollektivisering GULag og Moskvaprosesser Stalin som enehersker Kapitalisme og verdenskrise The Red Scare – frykt for revolusjon i USA USA, verdens økonomiske lokomotiv 1929 – børskrakk og krise Roosevelt og New Deal New Deal på defensiven Krisens ringvirkninger i verden Fascisme og nazisme Italia og fascismen Mussolini tar makten i Italia Il Duce og den fascistiske staten Tyskland og nazismen Økonomisk krise og Hitlers kuppforsøk Hitler og nazistisk ideologi Verdenskrisen rammer Tyskland Hitlers vei til makten Hitler blir der Führer Hitlers Tyskland – Det tredje riket Kamp mot jøder og andre uønskede grupper Hitler legger krigsplaner Krise og klassekamp i Norge Norge og økonomisk verdenskrise Vidkun Quisling og norsk fascisme Fra klassekamp til klassesamarbeid Arbeiderpartiet styrer Norge På siden av det norske samfunnet Sammendrag Diskusjons- og arbeidsoppgaver

6

KAPITTEL 11: 232 232 232 233 234 235 236 237 237 238 240 242 242 242 244 245 246 247 248 248 249 250 250 251 252 253 253 254 255 255 257 257 259 260 260 262 263 266 267

ANDRE VERDENSKRIG Det europeiske forspillet Det ekspansive Italia Borgerkrigen i Spania Hitlers aggressive utenrikspolitikk og forliket i München Ikkeangrepsavtale mellom Tyskland og Sovjetunionen Tyskland angriper Polen Diktaturer på frammarsj 1939–1942 Sovjetunionen angriper Finland og erobrer de baltiske statene 1939–1940 Hitler slår til mot nord Benelux-landene og Frankrike blir nedkjempet Slaget om Storbritannia Aksemaktene tar kontroll over Balkan Angrepet på Sovjetunionen Krigen i Asia Rasekrig og terror Japanske overgrep Rase- og utryddelseskrig i Øst-Europa Sovjetisk krigføring Vestalliert terrorbombing Holocaust De allierte får overtaket Slaget om Atlanterhavet Tyske nederlag på østfronten Ørkenkrig i Nord-Afrika og italiensk kapitulasjon Invasjonen i vest Japan blir presset tilbake Norge under andre verdenskrig Hvorfor angrep Hitler Norge?

Tyskerne som okkupanter Samarbeid med tyskerne Motstanden mot tyskerne og NS Hjemmefronten Utefronten Frigjøringen Krigens virkninger Rettsoppgjøret Norge og de nordiske landene Internasjonale konsekvenser Sammendrag Diskusjons- og arbeidsoppgaver

268 268 268 268 271 272 273 273 273 274 276 276 277 277 278 279 279 280 281 281 282 286 286 286 288 288 289 291 291 293 295 296 296 299 300 300 300 301 302 304 305

INNHOLD

KAPITTEL 12: VEST MOT ØST – DEN KALDE KRIGEN Kald krig Styrkeforholdet mellom USA og Sovjetunionen Et jernteppe gjennom Europa Trumandoktrinen og Marshallplanen Sovjetunionen strammer grepet Tyskland deles NATO dannes i 1949 Den kalde krigen sprer seg Nye konfrontasjoner i Europa Vesteuropeisk samarbeid Et delt Europa Sputniksjokk og rakettkappløp Cubakrisen USA og Latin-Amerika Terrorbalanse og avspenning Vietnamkrigen Røde Khmer i Kambodsja Invasjon i Tsjekkoslovakia, Bresjnevdoktrinen Ny kald krig Slutten på den kalde krigen Sovjetunionens ytre imperium faller Tysk gjenforening og Sovjetunionens oppløsning Sammendrag Diskusjons- og arbeidsoppgaver

KAPITTEL 13: 306 306 309 309 310 312 314 316 316 319 322 323 324 324 326 326 327 329 331 331 332 333 335 336 337

NORGE FRA GJENREISNING TIL OLJERIKDOM Norge og verden etter 1945 Marshallhjelpen Norge blir med i NATO Nordisk samarbeid og EFTA Norsk utviklingshjelp Nei til EF 1972 Nytt sjøherredømme og militær opprustning i nord Nytt nei til europeisk union i 1994 EU-tilpasning etter 1994 Avspenning, omlegging av forsvaret og ny usikkerhet Økonomisk og sosial utvikling etter 1945 Statlig styring av økonomien Velferdsstaten vokser fram Økonomisk vekst, modernisering og sentralisering De «gylne 60-årene» – overflodssamfunnet Den grønne bølgen Oljeeventyret begynner 1970-årene – et reformtiår Miljøsituasjonen forbedres etter 1980 Problemer i velferdsstaten Omstilling og liberalisering ved overgangen til et nytt årtusen På vei mot et multikulturelt samfunn Norsk politikk etter andre verdenskrig Samling om Fellesprogrammet Kamp mot kommunistene Venstresosialistisk opposisjon De borgerlige partiene i opposisjon og posisjon Det norske ungdomsopprøret Kvinnekamp Partipolitisk uro i 1970-årene Ny samepolitikk Høyre i medvind Fremskrittspartiet i framgang og motgang Mindretallsparlamentarismen fram til 2005 Rødgrønt flertall Blåblå regjeringsmakt Sammendrag Diskusjons- og arbeidsoppgaver

338 338 338 338 341 342 342 344 345 346 347 348 348 349 351 353 356 357 359 360 360 362 363 365 365 365 365 366 367 369 371 371 374 375 375 376 377 378 379

7

INNHOLD KAPITTEL 14: BRENNPUNKT MIDTØSTEN Briter og franskmenn deler opp Midtøsten Sionismen og jødisk innvandring til Palestina Staten Israel blir til Suezkrise i 1956 Seksdagerskrigen i 1967 Terror for oppmerksomhet Fredsavtale mellom Egypt og Israel Iran og Irak i krig Oslo-avtalen mellom Israel og PLO Al Qaida og angrepet på USA Invasjonene i Afghanistan og Irak Fra arabisk vår til kaos i Midtøsten Sammendrag Diskusjons- og arbeidsoppgaver

380 380 381 381 385 386 386 387 388 390 391 392 394 396 397

KAPITTEL 15: VERDEN I ENDRING – FRA AVKOLONISERING TIL GLOBALISERING Avkolonisering Afrika fra kolonitid til selvstendighet Kina blir Asias stormakt Revolusjon og modernisering Kommunistene tar makten Folkekommuner og det store spranget Kulturrevolusjonen 1966–76 Mao tilnærmer seg USA Kina under Deng Xiaoping Kina inn i det 21. århundret Europa etter 1991 Nasjonalisme og borgerkrig i Jugoslavia Mot et samlet Europa?

Flyktningkrise USA og Russland etter 1991 USA Barack Obama inntar det hvite hus Russland Ukraina-krisen Globalisering

8

398 398 399 403 403 404 405 407 408 409 410 413 413 413 416 417 417 418 420 422 423

Sammendrag Diskusjons- og arbeidsoppgaver

424 425

REGISTER

426

LÆREPLANEN

TIL BRUKERNE «Lykkelig er det folk som har en historie som det er kjedelig å lese.»

Charles de Montesquieu, fransk filosof

Det er historikernes oppgave å forklare hvordan mennesker har levd, og hvordan folk og stater har forholdt seg til hverandre. Historikerne prøver også å finne årsakene til hendelser og prosesser i historien. Vårt håp er å gi leserne kunnskap om og forståelse av fortiden for å forstå nåtiden. Og ikke minst at de blir glad i historiefaget.

Denne utgaven av boken er en faglig og pedagogisk oppdatert utgave av Historie Vg3 påbygging til generell studiekompetanse. Boken behandler deler av verdens- og norgeshistorien fra de eldste tider og fram til vår tid, og den er delt i 15 kapitler etter kunnskapsmålene i læreplanen.

Fra forrige utgave er bokens omfang skåret ned, språket er forenklet, og det er gjort noen endringer i disposisjonen. For eksempel behandles europeisk middelalder og norsk vikingtid og middelalder i ett og samme kapittel (kapittel 3). Fremst i hvert kapittel finner dere kunnskapsmålene, og kapitlene avsluttes med sammendrag av innholdet. Hvert kapittel inneholder en pedagogisk ferdighetsdel med repetisjonsspørsmål underveis (husker du?), og med emner til diskusjon og arbeidsoppgaver med forslag til presentasjon av personer, historiske hendelser og drøfting av kilder til slutt. Mange av oppgavene er innrettet for å aktualisere historien og knytte den til hendelser og utviklingstrekk i vår tid. Du finner også et stort antall tilleggsopplysninger og forslag til arbeidsoppgaver og undervisningsopplegg på bokens nettsted.

I boken er det også tatt inn noen emner som ikke er dekket av læreplanmålene, men som vi mener er nødvendige for å binde historien sammen.

De finner dere plassert i oppslag. Et eksempel er utviklingen av islam i middelalderen, som er viktig for forståelsen av innholdet i kapittel 14: Brennpunkt Midtøsten. På denne måten blir det historiske bakteppet for et av vår samtids mest aktuelle spørsmål belyst.

Bokens forfattere er alle drevne lærebokforfattere med lang erfaring fra klasserommet. Råd fra en rekke faghistorikere, lærere og elever har også vært nyttige. En stor takk rettes derfor til alle de som har bidratt med råd til denne bokserien opp gjennom årene. En spesiell takk rettes til Gry Aastad. Mye takket være hennes stødige lærerblikk, ligger det en solid forankring i elevperspektivet til grunn for denne boken.

Vi ønsker dere god læring og en god leseropplevelse!

Oslo, desember 2015 Ivar Libæk, Øivind Stenersen, Asle Sveen og Svein Arild Aastad 9

«Skal vi forstå nåtida, må vi vite hvordan den er blitt til.»

Kapittel 1: FRA JEGERE OG SAMLERE TIL SIVILISASJONER KAPITLET DEKKER DETTE KOMPETANSEMÅLET I LÆREPLANEN:

• forklare hvordan naturressurser og teknologisk utvikling har vært med på å forme tidlige samfunn

10

Knut Kjeldstadli, norsk historiker

I dette kapitlet tar vi for oss det lengste spennet i menneskenes historie, de tusener av år da alle levde som jegere og samlere i små grupper. Deretter ser vi på hvordan menneskene begynte å dyrke jorda og utvikle mer kompliserte samfunn. Framveksten av skriftkulturer og sivilisasjoner markerer innledningen av det som blir omtalt som historisk tid.

Jegere og samlere «Disse menneskene har få bekymringer så lenge de får leve i fred i en regnskog som er frisk.»

Anders C. Krogh, norsk oppdagelsesreisende

Dette inntrykket satt en ung nordmann igjen med etter å ha levd blant indianere i regnskogen i Amazonas i ett år i begynnelsen av 2000-tallet.

Indianerne i Amazonas kan være en kilde til å forstå hvordan vår menneskeart, Homo sapiens sapiens, levde som jegere og samlere i tusenvis av år.

Ettersom våre eldste forfedre ikke hadde noe skriftspråk, har arkeologiske funn vært de viktigste kildene til kunnskap. I vår tid har vi dessuten fått genteknologi som kan kartlegge menneskenes slektskap og vandringer.

Nye vitenskapelige metoder gjør at den eldste delen av vår historie ofte må skrives om.

Nesten alle forskere mener at vår art oppsto i Afrika for mer enn 150 000 år siden. For ca. 70 000 år siden begynte noen av våre forfedre å vandre ut til andre verdensdeler. De utkonkurrerte andre menneskearter, som neandertalerne, fordi de hadde et velutviklet språk som gjorde det lettere for dem å samarbeide. I tillegg hadde de bedre teknologi gjennom redskaper og våpen. De kunne lage ild ved å slå gnister med flintsteiner, og de benyttet stein, bein og treverk til å lage kniver, økser, skraper, spyd, piler, synåler og fiskekroker. Av skinn og plantefibrer laget de sannsynligvis klær, telt, tau og tråd. Få gjenstander av disse materialene fra så lang tid tilbake er bevart. Derfor vet vi lite om hva folk laget av tre, planter, skinn og bein.

Menneskene levde et nomadisk liv i små flokker. De vandret etter byttedyr og mellom områder med forskjellige spiselige planter, frukter og bær. Som regel trengte de ikke å jakte og samle mer enn 12–20 timer i uka for å skaffe seg nok mat til et godt og variert kosthold. Dermed var det rikelig tid til å utvikle det vi kaller kultur: eventyr, legender, sang, dans og religiøse forestillinger. Mye av dette ble skildret i malerier på fjellvegger og i huler. Religionen var sannsynligvis animistisk som hos dagens jegerog samlerfolk. Alt i naturen hadde sjel, og etter døden gikk menneskene over i en åndetilværelse.

Vandringene gjorde at det var upraktisk både med mange eiendeler og mange barn. Befolkningsveksten var derfor lav. Menneskene var antageligvis i

KAP. 1

like stor grad likestilte både når det gjaldt kjønn og sosial status. Det er uklart hvor mye vold det var mellom folkegruppene. Blant nåtidens jegere og samlere finnes det folk som fører brutal krig, og folk som ikke har begrepet krig i språket sitt.

Jordbruksrevolusjonen Hvis det var slik at jegere og samlere i hovedsak levde et godt liv: Hvorfor forlot noen folkegrupper dette livet og ble bofaste jorddyrkere for ca. 10 000 år siden?

De som foretok dette viktige spranget i menneskehetens historie, gjorde det sannsynligvis fordi de måtte. Selv om det var færre enn 10 millioner mennesker spredd over hele kloden, ble enkelte områder som var spesielt rike på dyr og spiselige vekster, etter hvert overbefolket. Noen mennesker begynte å svi av skog og så i asken for å få fram mat på kunstig måte.

Overgangen til dette svibruket skjedde først i fjellskråningene i det nåværende Tyrkia, Syria og Irak. Dette området hadde det største antallet spiselige plantearter i verden, blant dem hvete og bygg. Dessuten var det flest dyr som egnet seg til å temmes der, som sau, geit, storfe og svin.

Menneskene som drev med svibruket, var halvnomader. Når jorda var utpint, flyttet folk til nye områder. Selv om det ikke var store teknologiske endringer fra jeger- og samlersamfunnet, startet menneskenes påvirkning av landskapet for alvor med dette. De dyrket de plantene som det var lettest

Et praktstykke fra egyptisk sivilisasjon. Ryggstykket på farao Tutankhamons gulltrone.

Farao blir smurt med parfymert olje av sin dronning.

11

KAP. 1

Hund 10 400 år

Lama 5500 år

Bie 5000 år

Ku 9000 år

Svin 9000 år

Hest 5000 år

Får 10 500 år

Geit 9500 år

Kamel 5000 år

Rein 4000 år

MESOPO TAMIA

Bøffel 4500 år

Silkespinner 5500 år

KINA

EGYPT INDIA

MEXICO

PERU

Matvekster og dyr Mais 7000 år

Potet 4000 år

Hvete 10 000 år

Bygg 9000 år

Soyabønne 5000 år

Durra 4000 år

Banan 9000 år

Ris 5500 år

Hirse 6500 år

Sukkerrør 3000 år

Kartet viser hvor og når forskjellige matvekster ble dyrket og dyr første gang ble temmet.

MESOPOTAMIA

e gH an Hu

is Tigr

t fra Eu

Memfis

Banpo

Uruk Teben

Ur Harappa

len

Ni

s

u Ind

Egypt (Det gamle riket) Sumer

Sivilisasjoner i Afrika og Asia 4000–2000 f.Kr. 12

Induskulturen I N D I A  H AV E T

Tidlige kinesiske kulturer: Yangshao, Dawenkou og Qingliangang

KAP. 1

å høste, og de avlet fram tamdyr ved å ta livet av de villeste individene og satse på avl av de mest føyelige. Dyra ga melk og kjøtt, men også ull til lettere klær enn de gamle av skinn. Ny teknologi var spinning, veving og pottemakerkunsten. Ettersom menneskene ble mer bofaste, kunne de lagre korn mørkt og kjølig i leirkrukker slik at mus og rotter ikke fikk tak i det.

Jordbruket og den teknologiske utviklingen førte ikke nødvendigvis til noe bedre liv. Kostholdet ble mer ensidig enn hos jegere og samlere, og en rekke smittsomme sykdommer som tuberkulose, kopper, meslinger og influensa ble overført fra tamdyra. Dessuten ble menneskene nå boende i sitt eget avfall som ofte forurenset vannet. Ved å hogge ned skog for å skaffe ved til brensel og ved å la store tamdyrflokker beite hardt på vegetasjonen, endret menneskene landskapet over tid så mye at det kunne bli erosjon og lokale klimaendringer.

En revolusjon er vanligvis en brå omveltning, men jordbruksrevolusjonen var en langsom utvikling over flere tusen år. Vi kaller det likevel en revolusjon fordi det førte til en helt ny måte å leve på.

Jordbruket kom etter hvert også til andre deler av verden – enten ved at det ble spredd fra Midtøsten, eller ved at det ble utviklet selvstendig.

Europa og Asia hadde best forutsetninger fra naturens side. Store deler av Amerika, Afrika sør for Sahara og Australia hadde dårligere jord, færre spiselige planter og få dyr det gikk an å temme.

Vanningsjordbruk og sivilisasjoner Jordbruket førte til økende befolkning, og mellom 4000 og 1500 f.Kr. utviklet menneskene et jordbruk basert på kunstig vanning fra elvene Eufrat og Tigris, Nilen, Indus og Huang He (se kartet på side 12). Enkelte steder ga dette jordbruket like store avlinger per mål som dagens moderne jordbruk med kunstgjødsel. Det kunne derfor brødfø et stort antall mennesker.

Vanningsjordbruket krevde stor innsats av mange hender for å grave kanaler og vedlikeholde dem. Jordene ble pløyd med en ny oppfinnelse, arden, som ble trukket av okser. Bosetninger ble til landsbyer, og etter hvert som befolkningen økte, ble de første bystatene til med mange tusen innbyggere. Disse samfunnene kaller vi sivilisasjoner eller høykulturer fordi de fikk arbeidsdeling med sosiale klasser, skriftspråk, skatter, felles lover og militærvesen.

På toppen av samfunnet fikk vi konger og prester som organiserte og styrte. I tillegg holdt de kontakten med en ny gudeverden av menneskeliknende guder. Det effektive jordbruket gjorde at noen kunne spesialisere seg som håndverkere og handelsmenn. Det ble behov for å ha oversikt over matvarelagre og handelsvarer, og de første skriftspråkene ble svaret på dette behovet. Dermed kom menneskeheten inn i det vi kaller historisk tid.

Historisk tid betyr at vi får skrevne kilder som forteller om fortiden.

Krig ble mer vanlig fordi det kunne bli strid om vanningsanlegg og grenser mellom sivilisasjonene. De store matvarelagrene virket dessuten tillokkende på folk som fremdeles var jegere og samlere, og på folk som hadde gått over til å følge dyreflokkene sine som nomader. De som ble beseiret i krig, ble ofte gjort til slaver, men det hendte også at mannlige 13

KAP. 1 Mosaikk fra sumerisk kongegrav fra Ur 2750 f.Kr. som viser en hær på marsj med stridsvogner.

krigsfanger ble drept av frykt for opprør. Kvinner endte som tjenere i husholdet og som sexslaver for de seirende mennene.

Krig var sannsynligvis en årsak til at høykulturene ble mer mannsdominerte enn tidligere samfunn, og kongenes makt ble styrket. Herskerne tvangsutskrev menn til militærtjeneste. Ofte var det slik at hver samfunnsgruppe ble pålagt å stille et bestemt antall soldater. Disse kunne også brukes til å tvinge inn en større del av avlingene i skatt fra uvillige bønder innenfor sivilisasjonene.

Sumererne ved Eufrat og Tigris – bronsealder og skriftspråk På 3000-tallet f.Kr. skapte sumererne bystater som Ur og Uruk med opptil 50 000 innbyggere langs elvene Eufrat og Tigris. De ble styrt av konger som ble valgt ved at et råd av eldre utpekte den sterkeste og mest ansette mannen til leder i krisetider. Både konger og prester fikk stor makt fordi det flate slettelandet ofte var utsatt for oversvømmelser. De var bindeleddet til gudene som skulle støtte befolkningen i krig og beskytte den mot naturkatastrofer. Til gjengjeld ble dyrket mark regnet som gudenes eiendom. Prestene skattla bøndene på vegne av gudene og krevde at hvete, bygg, grønnsaker, kjøtt og ull skulle føres til palasset (zigguraten). De holdt oversikt over varelagrene ved å utvikle det første skriftspråket vi kjenner, lydskriften kileskrift som ble risset inn på leirtavler. Det skapte en klasse av skrivere som fungerte som byråkrater, folk som skulle holde orden på statens ressurser. Sumererne var også de første som blandet kobber og tinn slik at de fikk fram legeringen bronse. Våpen og redskaper støpt i bronse var mye bedre enn de gamle av stein og bein.

Behovet for å måle opp grensene mellom landsbyene etter flom førte til at sumererne utviklet matematikk og geometri. Tallsystemet hadde 60 som grunntall. Sumererne delte døgnet i timer og minutter på 60 enheter, og det var de som delte sirkelen i 360 grader og året i 12 måneder. Andre viktige oppfinnelser som tilskrives sumererne, er hjulet og seilet, som gjorde det

14

Høykulturen langs Nilen Høykulturen langs Nilen vokste fram ved at flere og flere folk bosatte seg i den 90 mil lange Nildalen og utnyttet det fruktbare slammet som elva la igjen etter den årvisse flommen i juli. Egypterne bygde diker (jordvoller) som holdt flomvannet tilbake i fire måneder slik at slammet sank til bunnen.

Det vokste papyrussiv og lin langs breddene av Nilen. Disse naturressursene utnyttet egypterne på mange måter. De laget tauverk, kurver, matter og enkle båter av papyrusen. Av linfibrene vevde de klær og seil.

Som hos sumererne utviklet den egyptiske sivilisasjonen en overklasse av herskere og presteskap som tok kontrollen over maten bøndene produserte. Den øverste herskeren, farao, var en guddom på jorda, og all dyrket mark tilhørte ham. Presteskapet regnet ut hvor mye bøndene skulle betale i skatt ved å måle størrelsen på flommen hvert år. Skriverne som laget opptegnelser over kornlagrene, skrev på sammenlimte strimler av papyrussivet. Egypternes skriftspråk, hieroglyfene, var en blanding av bilde- og lydskrift. Tidsregningen var styrt av Nilens flom. Et nytt år startet med den fire måneder lange flomtiden. Deretter fulgte fire måneders såtid og fire måneders innhøsting. Egypterne var de første som delte året i 365 dager

KAP. 1

mulig å frakte store mengder varer over lange avstander. Handelen spredde sumerernes kultur og teknologi til folkene langs Nilen og Indus.

Satellittbilde som viser hvordan Nilen skaper et smalt, fruktbart belte gjennom ørkenen fram til det større deltaet mot Middelhavet i nord.

15

KAP. 1

og døgnet i 24 timer.

Egypterne trodde at mennesket var sammensatt av en kropp og flere åndelige egenskaper. De mente det var mulig å få evig liv hvis de balsamerte døde kropper slik at de åndelige delene kunne ha den som en møteplass. Balsameringen gjorde egypterne kjent med kroppens indre organer og dyktige i legekunst etter datidens mål. På 2000-tallet f.Kr. bygde de enorme gravmæler, pyramider, for faraoenes balsamerte legemer. De pekte mot himmelen og skulle styre faraos udødelige sjel tilbake til gudeverdenen.

Byggingen av pyramidene utviklet transport, steinhoggerkunst og arkitektur, men fremdeles er ekspertene uenige om hvilken teknologi egypterne brukte for å reise de over 150 meter høye pyramidene.

Sfinksen i Giza forestiller sannsynligvis farao Kefren (2500-tallet f.Kr.) med løvekropp. Kefren vokter den 136 meter høye pyramiden sin, den nest største i Egypt. I skuespillet Peer Gynt lar Henrik Ibsen Peer samtale med sfinksen, og deler av stykket ble spilt foran pyramidene ved hundreårsjubileet for dikterens død i 2006.

16

HUSKER DU? 1. Hvor og når vår menneskeart, Homo sapiens sapiens, oppsto?

2. Hvorfor det er vanskelig å vite hvordan disse menneskene levde?

3. Hvordan jordbruksrevolusjonen endret menneskenes liv?

4. Hvordan høykulturene eller sivilisasjonene var organisert?

5. Hvilke nye oppfinnelser som ble gjort i de første sivilisasjonene?

Sammendrag Vår menneskeart, Homo sapiens sapiens, oppsto i Afrika for ca. 150 000 år siden. For ca. 70 000 år siden begynte forfedrene våre å vandre ut til andre verdensdeler. De levde som jegere og samlere. Ettersom de ikke hadde skriftspråk, kan vi få kunnskap om dem ved hjelp av folk som fremdeles lever som jegere og samlere, ved arkeologi og ved ny genteknologi.

For ca. 10 000 år siden kom jordbruksrevolusjonen. Mennesker i Midtøsten begynte med svibruk. De brente skog og sådde i asken for å få fram korn på kunstig måte, sannsynligvis fordi økt befolkningsvekst tvang dem til det. I tillegg holdt de tamdyr. Av ull vevde de klær, og de utviklet pottemakerkunsten for å lagre mat. Jordbruket førte også til at sykdommer ble overført fra dyr til mennesker og til miljøproblemer med erosjon og forurensning av drikkevann.

Fra 4000-tallet f.Kr. utviklet menneskene sivilisasjoner langs elvene Eufrat, Tigris og Nilen. Vanningsjordbruket kunne brødfø et stort antall mennesker. Med sivilisasjonene kom klassedelte samfunn med konger og prester på toppen. Menneskeheten kom inn i det vi kaller historisk tid, fordi sivilisasjonene utviklet skriftspråk. I tillegg laget de bronse og tok seinere i bruk jern. Det ble krig om land, matvarelagre og metaller, og krigsfanger ble gjort til slaver.

OPPGAVER

DISKUSJONS- OG ARBEIDSOPPGAVER DISKUTER 1. Årsakene til at noen folk fremdeles ønsker å leve som jegere og samlere.

2. Hvorfor store elver var viktige for utviklingen av høykulturer eller sivilisasjoner.

3. Hvorfor skriftlige kilder er så viktige for historikerne.

4. Hvilken rolle religionene spilte i høykulturene.

5. Hvorfor det ble mer krig med utbredelsen av sivilisasjoner.

ARBEIDSOPPGAVER 1. Arbeid med kilder a) Stumme kilder Historikerne vil forsøke å rekonstruere fortiden slik at mennesker som lever i dag, kan forstå den. For å klare dette bruker historikerne kilder. I vår tid er kildematerialet overveldende når det gjelder både gjenstander, skrevne kilder, lydopptak og bilder. Men fram til for ca. 5000 år siden var kildene til vår historie bare gjenstander og spor etter menneskelig aktivitet i naturen, såkalte stumme kilder.

På side 11, 14 og 16 er det avbildet stumme kilder.

Hva kan disse kildene fortelle oss om menneskene og de samfunnene de levde i? b) Skrevne kilder På 3000-tallet f.Kr. oppfant folk i Midtøsten forskjellige typer skriftspråk. Disse skrevne kildene kan vi dele i beskrivende og normative kilder.

De beskrivende kildene forteller om noe som har hendt og indirekte noe om den personen som beretter (hva blir fortalt og hvordan). Slike kilder kan være førstehånds: Personen har selv opplevd det som berettes. Eller de kan være andrehånds: Personen som forteller, beretter om noe som han har hørt av andre.

En normativ kilde beskriver ikke noe som har hendt, men sier noe om hvordan samfunnsforholdene bør være. Lover og reglementer, håndbøker i oppførsel og religiøse lovsanger er eksempler på normative kilder. (Men indirekte kan en normativ kilde likevel si noe om samfunnsforholdene, om motiver og holdninger. For eksempel vil en ikke lage en lov med forbud mot noe som ikke er et problem.)

Nedenfor ser du to skrevne kilder fra Egypt. Hvilken av dem er berettende, og hvilken er normativ? Hva kan kildene fortelle oss om samfunnsforholdene i Egypt?

Kilde 1: Visdomstekster fra Den egyptiske dødeboka «Finn deg en hustru mens du fremdeles er ung, og sørg for at hun skjenker deg en sønn. Hun skal bære fram barn mens du selv ennå er en ungdom. Det er rett å avle mennesker. En mann med en stor familie er en lykkelig mann, for han blir hedret på grunn av sine barn.»

Kilde 2: Fra en såkalt «selvbiografisk gravskrift» over en avdød, forfattet av en skriver «Jeg var kvinnen som ofret store deler av min rikdom til gudene i distriktet. Jeg var gavmild mot de fattige.

Jeg ga brød til de sultne, vann til de tørste, og kledde de nakne. Byens innbyggere ba for min helse på grunn av de gode gjerninger jeg gjorde mot dem.

Jeg var en moden jente, men jeg levde ikke lenge på jorda. Jeg ble tatt av en krokodille mens jeg fremdeles bare var en ungdom.»

2. Ta utgangspunkt i pyramidene i Egypt og vurder hva disse forteller om det egyptiske samfunnet.

3. Finn eksempler fra nyere tid hvor oppfinnelser og ny teknologi har endret samfunnet.

4. Finn ut hva slags samfunn det er ved Eufrat, Tigris og Nilen i dag. Hvilken rolle spiller religioner der nå? Er samfunnene fredelige – eller er det krig og konflikt?

17

Kapittel 2: ANTIKKEN

«Krig er alle tings far. Kongen for alt. Noen gjør den til slaver, andre til frie.»

Filosofen Heraklit, 600-tallet f.Kr.

Antikken (av latin antiquus, som betyr gammel) kalles tiden mellom 700tallet f.Kr. og ca. 500 e.Kr., da gresk og romersk kultur dominerte middelhavsområdet. Konkurranse, krig, erobring og slaveri var bærebjelker i den greske og den romerske økonomien.

Men antikken har også gitt oss en arv av filosofi, politikk, arkitektur, kunst og idrett, og den ble avsluttet med innføringen av en ny religion, kristendommen, og Vestromerrikets sammenbrudd.

Hellas Grekerne vandret sannsynligvis inn i Europa på 2000-tallet f.Kr. fra Sentral-Asia. De bosatte seg i det nåværende Hellas, og grekerne ble inspirert av en bronsealderkultur på Kreta som sto i nær kontakt med Egypt og resten av Midtøsten.

Både på Kreta og i Hellas ble samfunnene styrt av herskere fra store palasser, men det vet vi ikke så mye om fordi det er bevart svært få skriftlige kilder. Disse rikene gikk til grunne rundt 1150 f.Kr. Hva som var årsakene til sammenbruddet, er fremdeles et mysterium.

KAPITLET DEKKER DETTE KOMPETANSEMÅLET I LÆREPLANEN:

• sammenligne to eller flere antikke samfunn og diskutere antikkens betydning for moderne politikk, arkitektur eller annen kunst

18

Polisstatene På 700-tallet f.Kr. får vi igjen skriftlige kilder etter flere hundre år uten.

Grekerne bodde nå i en ny type samfunn, polisstaten. Polisen var en by med et landbruksområde rundt, der de fleste menneskene bodde. I selve bykjernen lå det politiske, økonomiske, militære og religiøse sentrum. I det fjellrike greske landskapet bodde folk i daler ned mot dyrkbare kystsletter. Ble de angrepet, søkte de tilflukt på en befestet fjellknaus som lå sentralt til, en akropolis (høyby). Nedenfor akropolisen lå handelsplassen, agora, og rundt den ble byen bygd med templer, handelsboder, verksteder og boliger.

I perioden mellom palasskulturenes fall og polisstatenes oppkomst kom grekerne inn i jernalderen. Bare de rikeste hadde hatt råd til bronsegjenstander, mens jern fantes i så store mengder at langt flere fikk råd til våpen av dette metallet. Våpenføre menn kunne delta i krig og forsvar, og flere enn før kunne kreve å få innflytelse på styret av staten. Polisstatene oppsto rundt et krigerfellesskap.

Befolkningen i polisen var delt i tre grupper med ulik status: borgere, fremmede og slaver. Borgerne var opprinnelig menn som eide jord og var i stand til å delta i forsvaret av byen. Etter hvert gikk borgerskap i arv, uavhengig av om borgeren eide jord eller var i stand til å delta i hæren. De fremmede var folk utenfra som ikke hadde borgerskap. De eide ikke jord, men drev som regel handel eller håndverk. Fremmede ble beskyttet av lovene, men ikke på linje med borgerne. Slavene hadde ingen rettigheter.

KAP. 2

Filosofen Aristoteles definerte en slave som «et talende redskap». Hvis en borger drepte en annen manns slave, ble han ikke anklaget for mord, men for å ha skadet andres eiendom.

Bare borgere kunne delta i politikken (styret av polisen). De kunne møte i en folkeforsamling og stemme over forslag. Polisen hadde også en rådsforsamling og embetsmenn som vanligvis ble valgt til å styre for ett år om gangen. Hvem som kunne sitte i rådsforsamlingen og bli valgt til embetsmenn, varierte fra polis til polis. Mange steder var det forbeholdt de rikeste, men det fantes også poliser der fattige borgere fikk være med og styre.

Kvinner kunne ikke delta i politikk selv om de var av borgerslekt.

Grekerne mente at offentlig virksomhet bare var for menn. Kvinnene skulle holde seg til arbeidet i hjemmet.

Grekerne hadde et liberalt syn på erotikk. Sex og kjærlighet mellom menn var vanlig i antikkens Hellas. Eldre mannlige borgere hadde unge gutter som elever og elskere. Et homofilt forhold styrket blant annet samholdet mellom menn i krig.

Perikles taler til atenerne i folkeforsamlingen, som holdt til på høydedraget Pnyx, nedenfor Akropolis. Idealisert maleri av Philipp von Foltz, 1853.

19

KAP. 2 Partenon er den mest berømte bygningen på Atens akropolis.

Tempelet ble viet til gudinnen Atene og bygd mellom 447 og 433 f.Kr. De greske templenes søyler har inspirert arkitekter opp gjennom tidene.

Ruiner av palasset Knossos på Kreta. Ettersom det tidligste skriftspråket til palasskulturene ikke er tydet, er slike ruiner en viktig kilde til kunnskap om disse samfunnene.

20

KAP. 2

Den store utvandringen Mangel på jord var et problem for grekerne, og derfor kjempet polisstatene stadig mot hverandre for å erobre dyrkbar mark. Overbefolkning førte også til at mange grekere utvandret fra det greske fastlandet. Først bosatte de seg langs kysten av Lilleasia, men snart var det nye greske poliser rundt hele Middelhavet og Svartehavet. Grekerne drev vekk folk som opprinnelig bodde der, eller gjorde dem til slaver. (Se kartet nedenfor.)

Grekerne konkurrerte med fønikerne, et handelsfolk fra Libanon som hadde grunnlagt den mektige handelsbyen Kartago i Nord-Afrika.

Fønikerne hentet tinn helt fra Cornwall i England for å lage bronse. Det var fra et fønikisk alfabet grekerne hentet lydtegnene til sitt nye skriftspråk.

Grekernes religion De om lag 600 greske polisstatene ble aldri samlet til ett rike. Likevel var de bundet sammen i et kulturelt fellesskap fordi de dyrket felles guder og snakket samme språk. Grekerne kalte alle som ikke snakket gresk, for barbarer, folk som bablet uforståelig.

Gresk religion ble overlevert gjennom myter og seremonier. En myte forteller at det var jordgudinnen Gaia som skapte alt liv. (Gaia har gitt navn til fagene geografi og geologi.) Øverst sto de tolv olympiske gudene som grekerne mente holdt til på fjellet Olympos i Nord-Hellas med Zevs som den ledende guden. Han var gift med Hera, men hadde et utall barn med andre gudinner eller jordiske kvinner. Han tok også gjerne unge, vakre gutter til elskere. Gudene oppførte seg i det hele tatt i stor grad som mennesker, selv om de var udødelige og hadde overmenneskelige krefter.

ille

se

M

ar

En gresk hoplitt, en tungt bevæpnet fotsoldat.

Hoplittene kjempet i falankser, flere rekker av soldater bak hverandre. Hjelm, skjold, brystplate, beinskinner, spyd og sverd veide ca. 30 kg.

Fasis

S VA R T E H AV E T

Donau

Trapezunt IBERIA

TRAKIA

KORSIKA

Bysants

PERSERRIKET

SARDINIA

Egeerhavet

SICILIA

Cadiz

go

K

Korint Syrakus

s to

M

Aten

ile

HELLAS

Sparta

ta ar

M I D D E L H AV E T

KRETA

FØNIKIA Joppe

Kyrene

Gresk og fønikisk bosetting rundt Middelhavet ca. 750–500 f.Kr.

EGYPT n

le Ni

Middelhavsklima egnet for produksjon av olivenolje, korn m.m.

Gresk kjerneområde

Greske byer og/eller handelsplasser

Fønikisk kjerneområde

Fønikiske byer og/eller handelsplasser

Rødehavet

Fønikernes handelsruter

21

KAP. 2 Ruinen av et av templene i Delfi fra 300-tallet f.Kr.

22

De var verken helt gode eller helt onde. Grekerne hadde ikke begreper som synd, fortapelse eller frelse. Alle kom til underverdenen etter døden, men alt etter hvor ærefullt en hadde levd, kom en til det mørke dødsriket til guden Hades eller til det lysere Elysion.

Gaia ble først dyrket i Delfi, der grekerne mente at verdens navle var.

Men Gaia ble fortrengt av den olympiske guden Apollon. Noen forskere mener at dette er et bilde på en maktkamp som førte til at kvinnene ble underordnet mennene. Delfi ble et viktig kultsted for alle grekere, de mente at prestene, mot betaling, kunne forutsi hva som skulle hende i framtiden.

Sparta – krigerstaten Spartanerne vandret inn nordfra til halvøya Peloponnes på 800-tallet f.Kr., der de ved uvanlig brutal krigføring tvang under seg andre greske folk og gjorde dem til en slags halvslaver som ble kalt heloter.

Helotbefolkningen var langt mer tallrik enn spartanerne. De gjorde stadig opprør, og hvert år erklærte Sparta for sikkerhets skyld krig mot dem.

For å holde kontrollen ga spartanerne opp å dyrke jorda selv og overlot dette til helotene. De satset på en ekstrem militarisering av mennene. Hvert nyfødte guttebarn i Sparta tilhørte og ble kontrollert av staten. Ble gutten funnet for svak, ble han i full offentlighet kastet i en fjellkløft. De guttene som fikk vokse opp, måtte ved sju års alder flytte fra foreldrene og bo i militærkaserner der de fikk våpentrening. Først når de fylte 30 år, fikk de flytte hjem til kone og barn. Ferdig utdannet fikk hver spartansk kriger til-

KAP. 2

De olympiske leker Grekerne hedret gudene gjennom idrettskonkurranser i Delfi og andre steder i Hellas. De mest berømte foregikk til ære for Zevs ved byen Olympia på halvøya Peloponnes hvert fjerde år fra 776 f.Kr. I disse panhellenske lekene (pan betyr all) kunne alle frie greske menn delta, men ikke barbarene. Selv om polisstater var i krig, kunne alle deltakerne ferdes fritt på veien til Olympia, og under idrettslekene var det våpenhvile.

Det var kappløp, spyd- og diskoskast, lengde, boksing og bryting, men også ridning og kappkjøring med stridsvogner. Seierherrene fikk en olivenkrans rundt hodet, men en seier i de olympiske leker betydde så mye for polisstaten at vinnerne kunne ved hjemkomsten få statuer og gratis måltider på statens bekostning så lenge de levde.

Det var de greske lekene i antikken som var forbilde da de første moderne olympiske lekene ble arrangert i 1896 i Aten.

Brytere i kamp. Grekerne konkurrerte nakne under idrettslekene. Relieff fra Atens akropolis fra ca. 500 f.Kr.

23

KAP. 2 Moderne statue av spartaneren kong Leonidas, symbolet på tapperhet og offervilje.

Han og alle hans 300 hoplitter falt i et forsøk på å stanse den veldige persiske hæren ved passet Termopylene nord for Aten i 480 f.Kr.

Midtbygningen ved Universitetet i Oslo fra 1852.

Arkitekten, Christian Heinrich Grosch, arbeidet i den klassisistiske stilen som var inspirert av antikken.

24

delt en gruppe heloter. Disse helotene skulle sørge for mat til fellesmåltidene i kasernene. Klarte ikke en spartaner å holde kontroll på helotene sine, mistet han borgerretten.

Fordi det var så viktig å føde sunne guttebarn som kunne bli dyktige krigere, fikk kvinnene i Sparta bedre levekår enn i andre greske stater. De fikk minst like god mat som guttene og lærte å lese. I barneoppdragelsen skulle kvinnene uttrykke seg direkte og aggressivt. Var et ekteskap barnløst, påbød staten at kvinnen skulle prøve å få barn med en ny mann.

Kvinnene fikk også drive idrett, og dette var så sensasjonelt at grekere fra andre polisstater kom til Sparta for å se velskapte, nesten nakne kvinner som kappløp, kastet spyd og hadde brytekamper.

Spartas styre bygde på respekt for lover og tradisjoner som ble ivaretatt av de eldste. Polisen hadde en folkeforsamling av menn over 30 år som valgte et råd av menn over 60 år til å styre. Sparta var et oligarki (av gresk oligarkhia, som betyr fåmannsvelde). De som fikk høyest bifallsrop i folkeforsamlingen, kom med i rådet. Rådet valgte fem eforer (embetsmenn) som skulle kontrollere at alle fulgte lovene. Sparta hadde to konger som ledet ofringer til gudene og var øverstkommanderende i krig. Eforene kunne avsette konger som de mente hadde tapt gudenes gunst.

I motsetning til andre polisstater, særlig Aten, la spartanerne lite vekt på kunst og kultur. Det militære var det viktigste.

KAP. 2

Demokratiet i Aten Aten ble Spartas fremste rival blant de greske polisstatene. Atenerne mente at de var det eldste folket i Hellas. Fram til 500-tallet f.Kr. regnet andre grekere Aten som en ubetydelig by. Staten var splittet i strid mellom forskjellige mektige slekter og mellom rike jordeiere og fattige småbønder. I likhet med mange polisstater hadde Aten gjennomgått en utvikling fra aristokratisk styre (av aristoi eller de beste) gjennom tyranni (enehersker) til demokrati.

Demokratiet ble innført ovenfra av artistokratiske familier for å komme befolkningen i møte og hindre nye tyranner som truet deres makt. Frie menn over 20 år med borgerstatus kunne møte i en folkeforsamling nedenfor Atens akropolis, der alle hadde rett til å tale og fremme forslag. Til å styre staten utpekte folkeforsamlingen hvert år 500 menn over 30 år til en rådsforsamling ved loddtrekning. Loddtrekning hindret de rikeste og mektigste i å kjøpe eller true til seg stemmer. Dommere og andre embetsmenn ble utpekt på samme måte. Strategene, ti generaler, ble ikke trukket ut ved loddtrekning, men valgt av folkeforsamlingen. De kunne også gjenvelges flere ganger. Det var viktig for Atens sikkerhet at de dyktigste hadde kommandoen i krig. Å bli landsforvist ble regnet som en særlig hard straff. Hvis folkeforsamlingen bestemte at noen skulle landsforvises, skrev hvert medlem av forsamlingen navnet på den han helst ville bli kvitt, på et potteskår (ostrakon). Den som fikk navnet sitt skrevet på flest skår, måtte forlate Aten i ti år. Dette ble kalt ostrakisme.

Politikk ble så viktig for de frie mennene at de som ikke deltok, foraktelig ble kalt idioter (av idios, som betyr ens egen), folk som bare var opptatt av seg selv og ikke av statens beste.

Dette styret ved folket (demos), demokrati, regnes som opprinnelsen til det moderne demokratiet, selv om flertallet av befolkningen, kvinner, fremmede og slaver, var utelukket fra deltakelse i demokratiet. Det atenske demokratiet bygde på allmannamøter (direkte demokrati), mens vi i dagens demokratier velger folk til å representere oss i forsamlinger (representativt demokrati).

Perserkrigene (490–479 f.Kr.) Mens polisstatene i Hellas kriget og konkurrerte med hverandre, ble det persiske riket i øst stadig mektigere. Etter å ha erobret Egypt på 500-tallet f.Kr. tvang Dareios, den persiske kongen, de greske polisene langs vestkysten av Lilleasia under seg. I 490-årene f.Kr. gjorde de opprør og ba om hjelp fra Hellas. Dette fikk først Dareios og deretter hans sønn Xerxes til å angripe grekerne.

For en gangs skyld sto atenere og spartanere sammen. Få trodde at den enorme persiske hæren og krigsflåten kunne slås. Men perserne led nederlag på sletta Maraton øst for Aten i det første invasjonsforsøket. Mens de ventet på persernes hevn for nederlaget, satset atenerne på å bygge en stor flåte med triremer, krigsskip drevet av roere i tre høyder med en rambukk i fronten for å knuse motstandernes skip. Da perserne angrep ti år seinere, måtte Dareios fra sin bærbare gullstol se hvordan en gresk flåte utmanøvrerte og ødela skipene hans ved øya Salamis.

25

KAP. 2

Seirene over perserne ga grekerne, og særlig Aten, en enorm prestisje.

Aten fikk polisene på øyene i Egeerhavet og i Lilleasia med seg i et sjøforbund, og det tvang perserne til midlertidig å slutte fred. Grekerne så på dette som frihetens triumf over Østens despoti (diktatorisk enestyre).

Atens gullalder Tiårene midt på 400-tallet f.Kr. ble Atens storhetstid. Atenerne hadde fordel av at deres polis med ca. 300 000 innbyggere var langt mer folkerik enn andre greske stater.

Rundt 40 000 menn hadde rett til å stemme og delta i forsvaret av staten. Til sammenlikning var det på det meste bare 8000 spartanere med borgerrett. For Aten var det også en fordel at penger var tatt i bruk som byttemiddel i handelen i middelhavsområdet, for staten hadde rike sølvgruver på sitt område.

Ledet av strategen Perikles tvang atenerne til seg den felles krigskassen i sjøforbundet og brukte den til å bygge ut byens akropolis. Arkitekter og bildehoggere skapte templer og statuer som har inspirert arkitekter og kunstnere over hele verden fram til vår tid.

Demokratiet ble radikalt utvidet ved at folk fikk lønn for å delta i styret av staten, slik at fattigdom ikke skulle utelukke noen fra å delta. Atens makt bygde nå på krigsflåten, og det betydde at jordløse og fattige roere av triremene fikk stor innflytelse i folkeforsamlingen. Som frie borgere hadde de stemmerett på lik linje med andre. De ivret ofte for krig fordi krig ga dem lønn og andel i krigsbyttet.

Perikles hadde en dyktig partner i samboeren Aspasia, men ellers hadde kvinnene i Aten en langt mer underordnet stilling enn i Sparta. De ledet religiøse opptog, men ellers skulle de holde seg innendørs og bestyre husholdet. En gift kvinne som gikk ut alene, risikerte å bli voldtatt, og da hadde ektemannen plikt til å skille seg fra henne. Som i andre polisstater var det vanlig at menn både hadde heterofil og homofil atferd.

Litteratur Ved menns drikkegilder deltok ofte finere prostituerte, hetærer, som underholdt med opplesning, sang og spill. Hetærene leste fra en rik, ny litteratur i Aten. Mye av denne litteraturen brukte temaer fra de berømte fortellingene Iliaden og Odysseen som var skrevet av dikteren Homer på 700tallet f.Kr. Han skildret greske helters kamp for å erobre byen Troja i Lilleasia i en fjern fortid.

Atenerne utviklet teateret og dramaet ved Akropolis, opprinnelig til ære for vinguden Dionysos. Dikterne Sofokles, Euripides og Aristofanes skrev tragedier og komedier om perserkrigene, mennesker i kamp mot sin skjebne, om konflikter mellom rik og fattig, ung og gammel, by og land. Mange av dramaene spilles i vår tid, for eksempel Aristofanes’ komedie Lysistrata, der kvinnene nekter mennene samleie for å stoppe krig.

26

KAP. 2 Ruinene av Dionysosteateret ved Akropolis i Aten fra 400tallet f.Kr. Dette stedet regnes som teaterkunstens vugge.

Utsnitt av et berømt maleri av Rafael fra 1500-tallet: «Skolen i Aten». Idealisten Platon peker mot himmelen, mens realisten Aristoteles vender håndflaten mot jorda.

27

KAP. 2 HERODOT OG TUKYDID Viktige kilder til både perserkrigen og Peloponneskrigen har vi fra de første som blir kalt historikere (gresk for undersøkere): Herodot og Tukydid. Det som gjør dem til noe som likner moderne historikere, er at de ikke bare skildret krigene, men forsøkte å gi ulike forklaringer på hvorfor krigene brøt ut, og hvilke virkninger de fikk. De forsøkte også å se det som hendte, fra synsvinkelen til grekernes motstandere.

28

Filosofi Filosofi betyr kjærlighet til visdom, og de første filosofene bodde i de greske byene i Lilleasia på 500-tallet f.Kr. En av dem var Pytagoras, som videreutviklet matematikken. Men det var i Atens storhetstid at filosofien utviklet seg for alvor. Naturfilosofer mente at det var viktig å bruke forstanden til å tenke kritisk og diskutere fritt for å finne fram til hvordan verden var blitt til og naturen fungerte. Moralfilosofer begynte å stille spørsmål som: Hva er rettferdighet? Hva er et godt menneske, og hva er et godt samfunn? Filosofene utfordret alle som mente at religionene ga svar på alle spørsmål, og at kritisk tenkning skapte utrygghet og undergravde respekten for tradisjoner, autoriteter og samfunnsorden.

Antikkens tre største filosofer, Sokrates, Platon og Aristoteles, bodde alle i Aten. Det var ikke tilfeldig. Den demokratiske styreformen med debatter i folkeforsamlingen ga større rom for kritisk tenkning enn andre styreformer. Sokrates levde i Aten gjennom hele gullalderen under Perikles. Han vandret rundt i byen og stilte spørsmål til folk om moral som fikk dem til å vikle seg inn i selvmotsigelser, slik at de forsto hvor lite de egentlig kunne. Den sokratiske metoden virket provoserende på mange. Til slutt ble Sokrates dømt til døden for å ha forført ungdommen og undergravd troen på Atens guder. Heller enn å gå fra sine meninger tømte Sokrates et giftbeger omgitt av sine venner.

Sokrates skrev ikke noe selv. Det var eleven hans, Platon, som gjorde tankene hans kjent. Platon grunnla en filosofisk skole i Aten, Akademiet, som holdt det gående i nesten 1000 år. Platon er mest kjent for sin idélære.

Den går ut på at alt vi ser og opplever i det jordiske livet, bare er en avskygning av det perfekte som eksisterer i en åndelig, ideenes verden. Et menneskes sjel tilhører egentlig ideenes verden, og etter døden vil sjelen unnslippe kroppens fengsel og søke tilbake til ideene. Platons lære fikk seinere stor innflytelse på kristne tenkere.

Platon mente også at en stat ville bli best styrt dersom eldre menn med filosofisk utdanning hadde mest makt. Med tanke på kvinnenes lave status i Aten var det sensasjonelt at han likestilte kvinner og menn. Selv om kvinnene var fysisk svakere enn menn, mente Platon at de hadde samme evne som menn til å tenke klart og logisk. Det var viktig dersom staten ble angrepet. Platon kritiserte demokratiet i Aten fordi det ga ulærde folk for mye makt. Han har derfor seinere blitt anklaget for å ha tatt til orde for at bare de med mest kunnskap og utdanning skulle styre staten (elitestyre).

Antikkens mest berømte filosof, Aristoteles, var elev av Platon. I motsetning til sin lærer var han mest opptatt av å utforske og forstå verden vi lever i, og menneskenes plass i den.

Når det gjaldt styret av staten, var også Aristoteles skeptisk til et demokrati dominert av uopplyste og lett påvirkelige folkemasser. Det beste ville være et styre av borgere som sto mellom de rikeste og de fattigste – «en gyllen middelvei». I motsetning til Platon var Aristoteles helt imot at kvinner skulle delta i styret av staten. Han mente at kvinnene fra naturens side ikke var fullverdige mennesker. De måtte underordnes menn slik barn og unge var underordnet voksne.

Aristoteles skrev om alt fra biologi og politikk til diktekunst, og han var

KAP. 2

opptatt av at vi skulle bruke fornuften og tenke logisk for å skape orden og system. Det er dette vi i dag kaller vitenskapelig tenkemåte. Også Aristoteles ble til slutt anklaget for ugudelighet, og han reiste fra Aten.

Den frie, kritiske tenkningen som greske filosofer sto for, er i moderne tid selve kjernen i det vi vanligvis kaller Vestens kultur.

Peloponneskrigen (431–404 f.Kr.) Atens storhetstid ble avbrutt ved at det brøt ut en nesten 30 år lang krig mellom Sparta og Aten og deres allierte. En sannsynlig årsak var at spartanerne fryktet at atenerne skulle bli for mektige fordi de tok kontrollen over stadig flere mindre polisstater.

Krigen kom til å bli ødeleggende fordi den ble ført med uvanlig stor brutalitet. Det hendte at befolkningen i mindre polisstater ble slaktet ned eller solgt som slaver. Under krigen brøt det ut pest i Aten, og Perikles døde. Spartanerne mistet så mange hoplitter at det bare var 2000 igjen med borgerrett. Til slutt søkte Sparta hjelp fra perserne mot at perserkongen igjen fikk kontrollen over de greske polisene i Lilleasia.

Atenerne tapte og måtte ødelegge krigsflåten sin. Sparta var så svekket at andre grekere noen tiår seinere invaderte staten og frigjorde helotene.

Med Aten og Sparta ute av bildet som krigsmakter lå veien åpen for en erobring av Hellas nordfra.

Hellenismen Etter at de greske polisstatene hadde svekket hverandre ytterligere ved indre strid på 300-tallet f.Kr., ble de erobret av kong Filip av Makedonia.

Dette nordlige kongedømmet hadde tatt etter gresk kultur, blant annet hadde Filip ansatt Aristoteles som lærer for sønnen sin, Aleksander.

Filips mål var å forene grekere og makedonere i et angrep på perserriket. Etter at han døde, fulgte Aleksander opp dette målet med stor suksess. Han gjennomførte et felttog verden aldri før hadde sett maken til, og han fikk tilnavnet «den store». Aleksander drev først perserne ut av Lilleasia og Egypt. I Egypt utnevnte han seg til farao, og før han fortsatte felttoget mot Persia, grunnla han en ny hovedstad, Alexandria, ved Egypts middelhavskyst i 330 f.Kr. Aleksander gjennomførte et fem år langt seierrikt felttog som fullstendig knuste perserriket. Han ville også gå over Indus og angripe India, men da nektet soldatene å følge ham. I 323 f.Kr. døde Aleksander i Babylon, muligens etter et løssluppent drikkegilde.

Aleksander lot makedoniske og greske menn gifte seg med kvinner fra den persiske eliten. Dette førte til en viss grad av blanding av gresk og østlig kultur. Blandingen blir kalt hellenismen, og denne kulturen fikk stor innflytelse i Alexandria. Der ble det bygd et forskningssenter og bibliotek, Museion (opprinnelsen til vår tids museum), med nesten en million bokruller. Byen ble et sentrum for legevitenskap fra Egypt, astronomi fra Mesopotamia og gresk filosofi og vitenskap. Gresk ble hellenismens hovedspråk i hele det østlige middelhavsområdet, og det var en gresk herskerfamilie som tok over som faraoer i Egypt før det neste erobrerfolket, romerne, gjorde seg til herrer rundt hele Middelhavet.

29

KAP. 2

HUSKER DU? 1. Hva som kjennetegnet polisstatene Aten og Sparta?

2. Eksempler på hva som var felles for alle grekere?

3. Hva Peloponneskrigen var?

4. Hvem Aleksander den store var?

5. Hva som menes med «hellenismen»?

Den romerske republikken

Ifølge en legende ble Roma grunnlagt av tvillingene Romulus og Remus som ble oppfostret av en ulvinne.

Statuen av ulvinnen er fra antikken, mens de diende tvillingene først ble plassert der på 1500-tallet.

30

Roma ble til ved at bønder som bodde ved elva Tiber, slo seg sammen rundt en felles handelsplass som de kalte Forum. På 600-tallet f.Kr. ble Roma et sentrum for handelen mellom folk ved kysten og innlandet.

Romerne var en blanding av mange folkeslag med latin som felles språk.

Til forskjell fra grekerne krevde de aldri at folk måtte høre til en bestemt etnisk gruppe for å bli borgere av bystaten. Denne åpenheten ble en styrke i maktkampen med andre stater.

Først styrte konger Roma, men i år 509 f.Kr. skal romerne ifølge egne legender ha jaget vekk den siste kongen fordi han hadde utviklet seg til en tyrann, en hersker som kunne bestemme alt.

KAP. 2

Ruiner av Forum Romanum der senatet (betyr de gamles råd) holdt møter. Til venstre er Kapitolåsen der Romas viktigste helligdom, Jupitertempelet, lå. I bakgrunnen skimtes kong Victor Emmanuels monument i tilnærmet antikk stil. Monumentet ble bygd på slutten av 1800-tallet til ære for at Italia igjen var samlet etter en oppløsningstid på nesten 1500 år.

Romerne og romersk arkitektur ble forbilder for mange i seinere hundreår. Da USA ble til etter 1776, kalte amerikanerne en del av nasjonalforsamlingen for Senatet. Hele nasjonalforsamlingen, Kongressen, fikk i løpet av 1800-tallet en antikkinspirert bygning som fikk navnet Capitol.

Hvordan ble republikken styrt?

Det var rike jordeiende familier som gikk inn for å innføre republikken (av res publica, som betyr saker som angår staten). Ordet for konge, rex, gjorde de til et skjellsord, og for å hindre at noen skulle utnevne seg til enehersker, skulle to konsuler lede staten og være øverste hærførere i krig. De fikk bare styre i ett år om gangen, og hver konsul kunne oppheve vedtak gjort av den andre. Hvis staten ble truet av ytre fiender, kunne romerne utnevne en diktator, men bare for et halvt år.

Romerne hadde en folkeforsamling, en rådsforsamling og flere forskjellige valgte embetsmenn, akkurat som de greske polisstatene.

Rådsforsamlingen ble kalt senatet. Først var det bare menn fra en liten gruppe framstående familier, kalt patrisiere, som hadde rett til å sitte i senatet og være embetsmenn. Resten av den frie befolkningen ble kalt 31

KAP. 2 Del av en romersk akvedukt over elva Gard i Sør-Frankrike.

Akveduktene brakte blant annet rent vann fra fjellene til de store badene (termene) som ble bygd i de fleste romerske byene.

32

plebeiere. De var underlagt patrisierne både politisk, økonomisk og sosialt.

Men i lengden fant ikke plebeierne seg i patrisiernes dominans. De gikk til militærstreik, flyttet ut av byen og laget sitt eget statsapparat med egen folkeforsamling og egne embetsmenn. Det gikk ikke lenge før patrisierne måtte gi etter, og plebeierne flyttet tilbake til Roma. Men plebeierne beholdt både folkeforsamlingen og embetsmennene de hadde begynt å velge. Dermed ble plebeiernes statsapparat etter hvert en del av statssystemet i Roma. Plebeiernes folkeforsamling vedtok lover, mens plebeiernes embetsmenn, som ble kalt folketribuner, fikk i oppdrag å beskytte plebeierne mot overgrep fra patrisierne. Folketribunene fikk rett til å nedlegge veto (jeg forbyr) mot politiske tiltak fra senatets embetsmenn.

Etter hvert ble skillet mellom patrisiere og plebeiere mindre viktig.

Rike plebeiere kunne sitte i senatet og bli valgt som konsuler, og en ny maktelite av patrisiere og plebeiere vokste fram. Denne eliten ble kalt nobiliteten (de kjente). Roma var ikke noe demokrati etter atensk modell der alle frie menns stemmer veide like mye. Ved avstemninger talte de rike jordeiernes stemmer mer enn stemmene til vanlige borgere. Roma forble et oligarki (fåmannsvelde) som liknet mer på styreformen i Sparta.

KAP. 2

Krigsstaten Roma Fra 400-tallet f.Kr. var romerne i stadige konflikter med nabofolk.

Sannsynligvis startet krigene fordi befolkningsøkning og matmangel gjorde at mange folkegrupper dro ut på vandring eller forsøkte å erobre land fra naboene. Etter hvert ble krig nesten en normaltilstand for den romerske bonden. Romerne innlemmet stadig nytt land i sitt territorium. De kunne utvise en voldsom råskap ved noen ganger å drepe alle innbyggere i erobrede byer for å sette seg i respekt.

Romerne gjorde krigsfanger til slaver, men de kunne også tilby beseirede fiender romersk borgerskap. De kunne også bli allierte mot at de fikk del i krigsbyttet i nye kriger. Romerne ble mestere i å «splitte og herske». De holdt kontrollen ved å belønne, straffe og spille ulike folk ut mot hverandre.

«Alle veier fører til Rom», heter det. De romerske hærene forflyttet seg raskt på et veinett som ingen hadde sett maken til. En romersk legion (hæravdeling) kunne marsjere 30 kilometer med full utrustning i løpet av en dag. Slaver bygde veiene under oppsyn av eksperter på landmåling, tunnelbygging og konstruksjon av buehvelv. Buehvelvene gjorde det mulig å krysse dype daler med veier og akvedukter som førte vann fram til de romerske byene.

Romersk mosaikk fra 400-tallet e.Kr. viser en gladiator i kamp med ville dyr.

Slike kamper førte til at blant annet løver ble utryddet i Nord-Afrika.

33

KAP. 2

Krigene mot Kartago – romersk imperialisme Midt på 200-tallet f.Kr. hadde romerne lagt under seg den italienske halvøya fra Posletta i nord til Sicilia i sør. Områdene til de greske innbyggerne i Sør-Italia hadde blitt erobret av romerne, mens øya Sicilia var delt mellom greske og kartagiske bystater. Grekere på Sicilia ba romerne om hjelp i en konflikt med kartagerne, og slik startet romernes kriger mot det mektige Kartago – kriger som med lange avbrudd pågikk i over hundre år.

Romerne bygde en stor krigsflåte og erobret Sicilia, Sardinia og Korsika. Men de fikk en sterk motstander i kartagernes hærfører Hannibal.

Han ledet et av historiens mest fantastiske felttog. Det startet i Spania med 50 000 soldater, 9000 hester og 37 krigselefanter! Hannibal tok hæren over Pyreneene og inn i det sørlige Gallia (Frankrike) og forserte Alpene over til Italia om vinteren. Alle romerske hærer som ble sendt mot kartagerne, ble knust. Det tok 15 år før romerne fikk jaget Hannibal tilbake til NordAfrika, og til slutt seiret romerne. De utslettet byen Kartago og tok kontrollen over alle besittelsene denne staten hadde rundt det vestlige Middelhavet.

Forskerne har diskutert årsakene til at romerne fortsatte sine erobringskriger, sin imperialisme, det vil si å skaffe seg militær og politisk kontroll over andre områder. Opprinnelig lå det nok ikke noen målrettet plan bak.

Men etter hvert ble befolkningen avhengig av krig. Dette gjaldt spesielt den rike eliten som tjenestegjorde som offiserer, og de som administrerte erobrede områder. Krigene ga dem krigsbytte som kunne brukes i den indre maktkampen i republikken. Rike menn kjøpte seg politisk støtte fra fattigere borgere. I slike tilfeller ble den rike kalt patron, mens de fattigere tilhengerne hans ble kalt klienter. Særlig viktig var det å bli stattholder i provinsene, de erobrede områdene utenfor Italia. Stattholderne krevde inn skatter til Roma, og de benyttet anledningen til å stikke en stor del av disse i egen lomme.

Slaveopprør – Spartacus På 100-tallet f.Kr. la romerne også Makedonia og de greske bystatene under seg. Et enormt antall krigsfanger ble gjort til slaver. Muligens var det på denne tiden like mange slaver som frie mennesker på den italienske halvøya. Slavene ble satt til all slags arbeid, fra tungt gruvearbeid til bokføring. Det var statussymbol å ha en gresk slave, en pedagog (oppdrager), til å ta seg av oppdragelsen og undervisningen av barna.

I 70-årene f.Kr. reiste slavene seg til opprør som en stund truet hele staten. En gresk krigsfange, Spartacus, rømte fra en gladiatorskole og samlet 70 000 rømte slaver rundt seg. De beseiret den ene romerske hæren etter den andre. Men til slutt ble slavehæren knust, og til skrekk og advarsel korsfestet romerne 6000 opprørere langs veien som førte fra overklassens landsteder til Roma.

Julius Cæsar All rikdommen og jorda som romerne erobret, forsterket motsetningene mellom fattige og rike romerske borgere. Flere folketribuner og senatorer forsøkte å få gjennom lover som skulle gi krigsveteraner og fattige bønder 34

KAP. 2

mer av den erobrede jorda. Slike populære forslag ville sikre dem mange klienter, og derfor utløste forslagene en brutal strid mellom de ledende familiene i Roma. Stridene ble til borgerkriger fordi hærførere fra forskjellige slekter knyttet soldatene sine til seg som personlige klienter og kjempet mot hverandre. De tradisjonelle bondesoldatene ble ofte erstattet av eiendomsløse menn, proletarer, som først og fremst kjempet for personlig vinning. Når soldatene ikke lenger var trofaste mot staten Roma, begynte republikken å gå i oppløsning.

Alt lå til rette for en sterk mann som kunne ordne opp. Denne mannen var Julius Cæsar. Han erobret Gallia (Frankrike og Belgia) og sikret seg så store rikdommer at han kunne kjøpe seg lojaliteten til titusener soldater.

Senatet fryktet Cæsars makt, og i år 49 f.Kr. ga de ham ordre om å si fra seg kommandoen over hæren sin. Samtidig utnevnte de Cæsars rival, den populære hærføreren Pompeius, til statens beskytter.

Cæsar nektet å følge senatets ordre. Han gjorde opprør ved å føre soldatene sine inn i selve Roma, noe som var strengt forbudt. Pompeius og størstedelen av senatet samlet en hær mot Cæsar, men Cæsar beseiret dem i Hellas. Pompeius flyktet til Alexandria, og der ble han myrdet. Da Cæsar kom til Egypt, gjorde han den egyptiske dronning Kleopatra (av den greske herskerfamilien) til sin elskerinne.

Tilbake i Roma tvang Cæsar senatet til å utnevne ham til diktator på livstid. Mange i de gamle stormannsslektene i senatet påsto at han ville ødelegge republikken og gjøre seg selv til konge. I år 44 f.Kr. drepte en sammensvergelse av republikanere Cæsar da han var på vei til et møte i senatet.

Mynt utgitt av de sammensvorne mot Cæsar. En frihetslue står mellom to dolker for å symbolisere tyrannens fall.

KALENDER OG MÅNEDSNAVN Cæsar innførte en ny tidsregning, den julianske kalender, i 47 f.Kr. Den delte året i 365 dager. Romerne visste at et år er litt lengre, og derfor innførte de et skuddår med en ekstra dag hvert fjerde år. Kalenderen ble brukt i Europa helt til 1582. Den var imidlertid ikke helt nøyaktig, så pave Gregor 13. innførte den vi bruker i dag.

Under Cæsar og etterfølgeren Augustus fikk månedene sine nåværende navn. Januar ble oppkalt etter guden Janus, februar etter ordet for offergaver til de døde, mars etter krigsguden, april etter verbet for å pløye, mai etter en fruktbarhetsgudinne, juni etter gudinnen som beskyttet kvinner, juli etter Julius Cæsar, august etter Augustus, mens september, oktober, november og desember betyr sjuende, åttende, niende og tiende måned. Før de nye månedsnavnene ble innført, regnet romerne nyttår fra mars, og da ble desember den tiende måneden.

35

KAP. 2

Det romerske keiserriket Mordet på Cæsar utløste nye borgerkriger. Til slutt sto kampen mellom Marcus Antonius og Cæsars adoptivsønn og arving, den 19 år gamle Oktavian. Antonius var gift med Oktavians søster, og han var først Oktavians venn og allierte. Men da Antonius kom til Egypt for å sikre landet for Roma, falt også han for dronning Kleopatra og ble hennes elsker.

Oktavian benyttet anledningen til å anklage Antonius for å ville gjøre seg selv til enehersker både i Egypt og i Roma med Kleopatra som dronning.

Selv framstilte han seg som republikkens redningsmann. Oktavian beseiret Antonius og Kleopatra i et stort sjøslag. Etter dette begikk de begge selvmord, Kleopatra ved å la seg bite av en slange. Giften fra den hellige kobraen skulle ifølge egypterne gi herskeren, farao, evig liv.

Seieren over rivalene gjorde Oktavian til den rikeste av alle romere.

Blant annet sikret han seg hele Egypt som personlig eiendom. Inntektene brukte han til å belønne hæren og kjøpe seg tusenvis av nye klienter og mektige allierte.

Kleopatras forhold til romerske keisere har fascinert ettertiden. Her fra Asterix, en humoristisk tegneserie av franskmennene Goscinny og Uderzo.

36

Oktavian (63 f.Kr.–14 e.Kr.) fikk navnet Gaius Julius Cæsar Augustus.

Statue fra ca. år 20 f.Kr. I moderne tid har han blitt reklamefigur: en kopi av statuen som står ved innkjøringen til Caesars Palace, hotell og spillekasino i Las Vegas.

Mosaikk fra 300-tallet e.Kr. som viser dikteren Vergil mellom historiens og tragediens muser (beskyttelsesgudinner) Clio og Melpomene.

BERØMTE DIKTERE På Augustus’ tid levde Romas tre mest berømte diktere, Vergil, Ovid og Horats, som har inspirert kunstnere helt til vår tid. På oppdrag fra Augustus skrev Vergil Æneiden, historien om at romerne stammet fra en helt som flyktet fra Troja etter nederlaget mot grekerne.

Ovid skrev om erotikk og kjærlighet. Han røk uklar med Augustus og ble forvist fra Roma, muligens fordi han hadde et skjult kjærlighetsforhold til en av Augustus’ kvinnelige slektninger.

Horats studerte filosofi i Aten. Han kjempet mot Augustus i borgerkrigene, men ble tilgitt.

Horats var en stor satiriker som i elegant stil latterliggjorde alt han mislikte i samtiden.

KAP. 2 CICERO OG ROMERRETTEN Advokatyrket var svært respektert i Roma. Det fantes ikke noen statlig anklagemyndighet, så folk reiste saker mot hverandre privat, ofte for å fjerne motstandere i den politiske maktkampen. Tapte en for domstolen, kunne en dømmes til døden, miste borgerskapet eller bli landsforvist, så det var viktig å ha råd til en dyktig advokat.

Den mest berømte advokaten var Cicero.

Han vant en lang rekke saker og deltok i maktkampen for å redde republikken etter Cæsars død. Dette førte til at Oktavian gikk med på at Cicero ble henrettet. Hans avhogde hode og hender ble stilt ut på talerstolen på Forum i Roma, der han hadde holdt så mange glimrende taler.

Til tross for brutaliteten rundt rettssakene slo romerretten fast prinsippene om at en dommer skal være upartisk, og at en mistenkt skal anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Dette er grunnleggende prinsipper for det vi i dag kaller rettsstaten.

38

Oktavian blir til Augustus I år 30 f.Kr. trodde den gamle makteliten i senatet at de ved hjelp av Oktavian hadde reddet republikken. I virkeligheten hadde Oktavian all makt. Men han hadde lært av Cæsars skjebne og lot i navnet det gamle styresettet med senat og folkeforsamling bestå. Han kalte seg selv bare «den fremste», princeps. Senatet ga Oktavian ærestittelen Augustus (den ærverdige). Han var den øverste hærfører og den øverste religiøse leder. Han hadde kontrollen over inntektene fra provinsene og rett til å sammenkalle senatet, som han som folketribun hadde vetorett overfor. For de brede lag av folket var han den som hadde skapt fred, pax.

Senatet erklærte at Cæsar var guddommelig, og som hans sønn tok Augustus navnet Cæsar Divi Filius (Cæsar, den guddommeliges sønn). Dette navnet brukte også seinere herskere, og på den måten ble ordet keiser til.

Religioner i keiserriket At Augustus ble erklært som gud, viser at religiøse forestillinger gjennomsyret det romerske samfunnet. Romerne overtok de greske gudene og ga dem latinske navn. Zevs ble for eksempel til Jupiter. Romernes gudelære kom likevel til å bli utkonkurrert av en helt ny religion, kristendommen.

Jesus er så vidt nevnt av en jødisk historieskriver som ble romersk borger. Han forteller at en person ved det navnet ble henrettet ved korsfestelse i Jerusalem på den tiden Pontius Pilatus var stattholder i Judea. Romerne tvang ikke overvunne folk til å dyrke sine guder, men de krevde at de ofret til keiseren for å vise at de anerkjente romernes overherredømme. Mange jøder gjorde opprør mot dette, og det er sannsynlig at romerne så på Jesus som en trussel mot rikets sikkerhet.

De første kristne trodde at Jesus hadde stått opp fra de døde, og at de ville få evig liv ved å tro på ham. Denne læren spredde apostelen Paulus i den hellenistiske verden i tiårene etter Jesu død. Kristendommen trakk til seg folk fra alle samfunnslag fordi den var åpen for alle, enten de var «menn eller kvinner, jøder eller grekere, slaver eller frie», som Paulus sa det. Men de kristne kunne også bli upopulære og forfulgt fordi de hevdet at deres gud var den eneste, og at andre folks guder var djevler og demoner.

Brød og sirkus i Roma Under Augustus nådde Romas befolkning en million mennesker, og folk fra hele riket søkte dit. Mange var krigsveteraner uten jord. Disse fattige proletarene var viktige fordi overklassen trengte dem som klienter. Men de kunne også utgjøre en farlig, opprørsk gruppe.

For å holde kontroll tilbød keisere og andre stormenn folket «brød og sirkus», gratis utdeling av brød og underholdning på amfiteatre som ble bygd rundt i byen. Tilskuerne satt under utspente seil som beskyttet mot sol og regn, mens de så på gladiatorer som kjempet mot hverandre, eller på folk som ble revet i filler og spist av ville dyr.

Gladiatorene var både krigsfanger og folk som kjempet på kontrakt.

Kampene gikk ikke nødvendigvis ut på at taperen skulle drepes. Det var så kostbart å trene gladiatorer at det lønte seg å la dem leve lengst mulig.

KAP. 2

Den største arenaen var Circus Maximus, som hadde plass til 200 000 tilskuere. På denne arenaen ble det særlig kjørt kappløp med hester og stridsvogner. Romerne hadde bare forakt til overs for grekernes olympiske leker, som de syntes var altfor lite voldelige og derfor umandige.

Modell av Circus Maximus i Roma.

Det sosiale livet i Roma Innenfor en romersk slekt hadde den eldste mannen, pater familias, all makt. Han kunne inngå og oppløse ekteskap på vegne av kvinnene i slekten og dømme familiemedlemmer til døden.

Selv om kvinnene var utelukket fra politikken, kunne de ha stillinger som prestinner. Kvinner kunne også ferdes fritt på torget, i teatrene, i badene, på gladiatorkamper og på hesteveddeløp. Lavest på rangstigen sto de prostituerte. Mennene hadde tilgang på et stort antall bordeller som stadig fikk påfyll av kvinner som var tatt til fange i krigene Roma førte.

Når det ble for varmt om sommeren, flyttet overklassen ut til landstedene ved kysten, helst ved Napolibukta. I Roma bodde de fattigste i de øverste etasjene i høyhus, dit vannet fra akveduktene ikke nådde, og der de var utsatt for brann på grunn av de åpne ildstedene. Eiendomsspekulanter bygde dessuten så dårlig at høyhusene ofte raste sammen. Mens de rike kunne fråtse i delikatesser fra alle rikets hjørner, var brød og grøt maten for folk flest. Å sikre kornforsyningen til Roma fra Egypt og Syria var derfor viktig for å holde folket i ro.

39

KAP. 2 Ruinene av amfiteateret Colosseum som sto ferdig i år 82 under keiser Titus. 80 innganger førte 50 000 tilskuere inn i bygningen, som oftest til gratis forestillinger. Åpningsarrangementet varte i 100 dager og netter. I løpet av denne tiden ble et ukjent antall mennesker og ca. 11 000 ville dyr drept. Colosseum var i bruk i over 500 år.

40

Keiserriket etter Augustus Augustus regnes som Romerrikets første keiser, og da han døde i år 14, hadde han styrt i nesten femti år. De første 200 årene etter hans regjeringstid kalles Pax Romana, romerfreden, fordi det stort sett var fred innad i riket.

Men selv om Augustus skapte fred, var ikke alle keiserne av hans slekt like egnet til å styre. Samtidige kilder skildrer flere av dem som psykopater, seksuelle overgripere og sadister. Mest kjent i ettertiden er Nero. Han fikk muligens satt fyr på Roma fordi han ønsket plass til å bygge seg et luksuriøst palass. De kristne fikk skylda. Nero straffet dem med å bruke noen av dem som levende fakler ved gladiatorforestillinger. Nero beordret vilkårlige henrettelser. Apostelen Paulus skal ha blitt halshogd i Roma under hans styre. I år 68 fikk den mektige stattholderen i provinsen Gallia nok og sendte hæren sin mot Roma. Nero flyktet i panikk og beordret til slutt en slave til å drepe seg.

Neros død illustrerer at keiserne tross sin makt ikke kunne styre som de ville. De var avhengige av å ha støtte fra keisergarden, hæren, mektige senatorer og stormenn rundt om i riket. Ofte måtte keiserne finne et balansepunkt i konflikter mellom disse gruppene. Helst skulle keiseren også ha folkets hyllest på arenaene i Roma.

KAP. 2

MENN FRA NORDEN I ROMERSKE LEGIONER? Det finnes ikke skrevne kilder som skildrer at menn fra området som seinere ble kalt Norge, tjenestegjorde i romerske legioner fra 200-tallet. Men arkeologiske funn kan tyde på at det var tilfellet. På Avaldsnes på Karmøy i Rogaland ble det på 1800-tallet gjort et gravfunn der en kriger hadde fått med seg romerske våpen, skjold, speil, armringer og andre kostbarheter.

Seinere er det gjort mange andre funn i hele Norden av romerske mynter og bronsekar av den typen romerske soldater bar med seg i felten.

Dersom menn fra Norden gjorde normal soldattjeneste i 15–20 år, kunne de spare så mange sølvpenger at de og familiene deres kunne leve godt resten av livet.

Så lenge riket vokste, var det ikke alvorlige problemer. Det nådde sin største utstrekning mens keiser Trajan styrte (98–117). Men riket ble så stort at det var vanskelig å forsvare. Det var særlig angrep fra germanske folk i nord som truet. Fra midten av 100-tallet måtte keiserne stadig forlate Roma for personlig å lede hæren. Det svekket byen som sentrum. Etter hvert ble det hæravdelinger som avsatte og innsatte keisere. Det førte i perioder til oppløsning av riket fordi forskjellige hærførere kriget mot hverandre om keisertittelen.

Konstantin, kristendom og Konstantinopel Tidlig på 300-tallet var det et virvar av hærførere som kjempet om makten.

I England utropte soldatene hærføreren Konstantin til keiser. Han invaderte Italia og seiret i et avgjørende slag mot sin siste utfordrer. Før slaget skal Konstantin ha sett et lysende kors på himmelen. Han drømte også at Jesus oppfordret ham til å bruke dette tegnet. Konstantin lot soldatene male kors på skjoldene før slaget. Sannsynligvis var han overbevist om at den kristne guden ga ham seier.

I år 325 innkalte Konstantin til et stort kirkemøte i byen Nikea i det nåværende Tyrkia for å forene ulike kristne retninger. Striden sto om Faderen, Sønnen og Den hellige ånd var ett, eller om Faderen var overordnet de to andre. Et klart flertall slo fast treenigheten som kirkens rette lære.

For å komme nærmere de rikeste, hellenistiske delene av riket anla Konstantin i år 330 en ny hovedstad ved Bosporosstredet mellom Middelhavet og Svartehavet. Han ga byen navnet Konstantinopel etter seg selv og bygde akvedukter, templer, veddeløpsbaner og et eget senat. Roma mistet etter hvert sin rolle som et økonomisk og politisk sentrum.

Selv om Konstantin favoriserte de kristne, som utgjorde ca. 10 % av befolkningen, mente han nok at folk med ulike religioner kunne leve side om side i riket. Det var keiser Teodosius som gradvis fram til år 392 gjorde kristendommen til statsreligion. Keiseren beslagla alle rikdommene i de gamle religionenes templer. Teatre og idrettsleker ble forbudt fordi de ble holdt til ære for hedenske guder. De kristne forvaltet «sannheten», så derfor ble de filosofiske skolene i Aten og Alexandria stengt.

41

KAP. 2

BRITANNIA

Londinium

BE

LG IC

G LU

ATL AN TER H AV ET

GERMANIA INFERIOR

DU

PANNONIA RAETIA NORICUM SUPERIOR

Lugdunum

ALPES

RB ON EN S

NA

HISPANIA CITERIOR

DALMATIA CORSICA

ITALIA

A SI OR OE RI M PE SU

LUCITANIA

Narbo

DACIA

PANNONIA INFERIOR

IS

Burdigala

GERMANIA SUPERIOR

IS NS NE

AQUITANA

A

SVARTEHAVET MOESIA INFERIOR

Roma

PONTUS ET BITHYNIA

THRACIA

MACEDONIA SARDINIA

BAETICA

EPIRUS

ASIA

Corduba

GALATIA

Ephesos SICILIA

Tingis MAURETANIA TINGITANA

CAPPADOCIA

Pergamum

MAURETANIA CAESARENSIS

ACHAEA

Corinthus

LYCIA ET PAMPHYLIA

CILICIA

Antiochia SYRIA

Carthago CRETA

NUMIDIA

MID D ELHAV ET JUDAEA AFRICA

Romerske provinser på keiser Trajans tid – 100-tallet e.Kr.

ARABIA

CYRENAICA AEGYPTUS

Bildet fra 1800-tallet skal illustrere hvordan keiser Konstantin (med laurbærkrans) grunnlegger Konstantinopel og flytter rikets maktsentrum dit.

LATINSK SPRÅK Romerne utviklet det latinske alfabetet fra gresk, og det latinske er det mest brukte alfabetet i verden i dag. Alle de romanske språkene er utviklet fra latin. De største er italiensk, fransk, portugisisk og spansk. Dessuten finnes det utallige latinske lånord i mange språk (for eksempel ord som imponere, invadere og regulere i norsk). Latin ble felles språk både innenfor den katolske kirken og ved universiteter og gymnasier. De vitenskapelige navnene på dyr og planter og faguttrykk innenfor medisin og juss er for eksempel på latin den dag i dag.

42

KAP. 2

Kvinnene hadde vært sentrale i å spre kristendommen, og kildene tyder på at de i de første århundrene langt på vei var likestilte med mennene i menighetene. Men antikkens tradisjonelle kvinnesyn fikk etter hvert overtaket, og etter at kristendommen ble statsreligion, ble kvinner utelukket fra stillinger som prester og biskoper.

Vestromerriket går i oppløsning I år 395 ble riket delt i en østlig, hellenistisk-gresk del og en vestlig, latinsk del med hver sin keiser. Kort tid etter dette begynte den vestlige delen å gå i oppløsning. Årsakene til Vestromerrikets sammenbrudd har vært diskutert blant historikere i flere hundre år. Som regel nevnes en kombinasjon av ytre og indre årsaker. Presset fra germanerne førte allerede fra 200-tallet til økte skatter for å finansiere en større hær som skulle forsvare et rike som var blitt så stort at det var vanskelig å forsvare. Det var særlig folk i byene som ble skattlagt, og etter hvert flyttet rikfolk ut til storgods som nærmest ble selvforsynte. Noen peker også på at den kristne kirken fikk store jordeien-

Hagia Sofia, den hellige visdom, i Konstantinopel fra år 537 var verdens største kirke til Peterskirken ble bygd i Roma tusen år seinere.

Minaretene ble bygd til etter at muslimene erobret byen på 1400-tallet.

43

KAP. 2

De germanske folkevandringene og folkevandringsrikene ca. 200–ca. 500 Ø S T E R  Baltere SJØEN

Piktere NORDSJØEN

Skotere ca. 350

ATL AN TER H AV ET

Briter ca. 450

Baskere

507 KATALONIA

Toledo 411

ANDALUCIA

415

Svebere

ER

H

AV

Napoli

425

VANDALENES RIKE

Cartagena Caesarea Oran

AT

Roma410

Mallorca

Cordoba

Østgoter Vestgoter Jyder, angler og saksere Frankere

0

RI

Korsika

455

Sardinia

Malaga

Vandaler Goter Burgundere Hunere

Saksere Frisere FRANKERNES HJEMLAND

Barcelona

VESTGOTERNES RIKE

Sevilla

r

Dane

Angler

Sakse re

Vestgoter 376

Bordeaux 408

Lisboa

Jyder

Go ter ca.

150 0 –20 .4 a 0 SLAVISKE c e 455 er d FOLK n 350 u rg u B FRANKERNES H Van 455 un RIKE da l er Dominert er ca. e4 Paris 406 2 00 Av hunere 51 r e Langobarder Orléans De katalauniske nn a e rer m Don Attilas residens ayer marker 451 Ava Alle au AtBt 434–453 ila 451 r 454 Hun tgote Bulgarer e r n e Øs BURGUNDERNES s t i l b a ke t o g 4 5 4 452 a il RIKE Att Gepider Torino ca. 470 Verona Donau Toulouse Arles Kroater Ravenna Serbere Rumenere 413 418 ØSTGOTERNES A Narbonne D RIKE

BRETAGNE

DET SVEBISKE RIKET

45

BRITISKE SAKSISKE KELTISKE RIKER RIKER

ca .

York

0

ANGEL

Skotere

Goter

er Jyd A n gl e r

456

ET

Adrianopel Dyrrhachium 378 397 Thessaloniki

. 370 re ca Hune

r are Av

Krim

SVARTEHAVET

Konstantinopel

ØSTROMERRIKET

Consenza 410

461

Messina Sicilia Reginum

439 Kartago

Aten

Milet

Sparta Rodos

467

429

Malta

Kypros

MID D ELHAV ET 456

Leptis Magna

Kreta

Kyrene Alexandria

dommer som den ikke betalte skatt av fordi den fikk jorda i gave mot å sikre giverne frelse. Mangel på inntekter til den sentrale keisermakten førte til en indre oppløsning som svekket riket. Folk flyttet vekk fra Roma fordi kornforsyningene stadig oftere ikke nådde fram.

Det som utløste sammenbruddet, var folkevandringene på 400-tallet.

Hunerne, et asiatisk rytterfolk, presset på germanerne fra øst. I 410 inntok germanske folk Roma og plyndret byen, og i 476 avsatte en germansk høvding den siste vestromerske keiseren. Østromerriket – Bysants Hvorfor bukket ikke Østromerriket under for folkevandringene? De vanligste forklaringene går ut på at det var sterkere både når det gjaldt folketall, antall byer og økonomi. Østromerske keisere klarte å få full kontroll over kirken og skatteinntektene. Dermed kunne de opprettholde en sterk hær som kunne stå imot press utenfra. Folkegrupper på vandring etter land å erobre fant det enklere å angripe i vest. Der var forsvaret svakt, og det var lettere å skaffe seg jord for folkevandringsfolk som i hovedsak var bønder.

Keiserne satset mye på å gjenerobre hele riket. Det lyktes de ikke med, men Østromerriket, eller Bysants, som riket også ble kalt etter navnet på den greske polisen som lå der Konstantinopel ble anlagt, fortsatte å eksistere i nesten tusen år etter Vestromerrikets fall.

Bysants kom til å ligge i strid med de mange nye europeiske kongerikene 44

KAP. 2

Mosaikk fra 900-tallet som forestiller jomfru Maria med Jesusbarnet og keiser Konstantin med en modell av Konstantinopel til høyre og keiser Justinian med en modell av Hagia Sofia til venstre.

45

KAP. 2

i vest og nord, med pavekirken i Roma og ikke minst med islam, den nye religionen som dukket opp i sør. I den tusenårsepoken mellom år 500 og 1500 som vi kaller middelalderen, kom religionene til å spille en svært viktig rolle.

HUSKER DU? 1. Hvordan Roma var organisert under republikken?

2. Hvordan Cæsar kom til makten og hvorfor han ble myrdet?

3. Hva som menes med uttrykket «Pax Romana»?

4. Hvilke endringer keiser Konstantin innførte i Romerriket?

5. Hvorfor Vestromerriket gikk under, mens Østromerriket besto?

Sammendrag Antikken regnes fra 700-tallet f.Kr. til ca. 500 e.Kr., da grekere og romere dominerte middelhavsområdet. Fra 700-tallet levde grekerne i polisstater.

Frie menn deltok i styret av polisen, mens kvinner sto utenfor politikken.

Polisstatene kriget mot hverandre om dyrkbar jord og for å hindre at nabostater ble for mektige. To hovedmotstandere var Sparta og Aten.

Sparta var en krigerstat styrt av eldre menn, mens Aten utviklet et demokrati på 400-tallet der alle frie menn kunne delta. Atenerne ble ledende i kunst og filosofi. Sparta og Aten sto en kort tid sammen mot perserne, men førte seinere en ødeleggende krig mot hverandre.

På 300-tallet erobret Makedonia de greske statene, og Aleksander den store skapte et enormt rike i Midtøsten. Etter hans død ble byen Alexandria i Egypt sentrum for hellenismen, en blandingskultur med gresk som hovedspråk.

Fra 200-tallet ble romerne det ledende folket rundt Middelhavet. Roma begynte som en bonderepublikk på 500-tallet der de rikeste jordeiende slektene styrte. Romerne erobret hele Italia, og deretter Kartago i NordAfrika og Makedonia.

Krigene ga hærførere stor makt, og på 100-tallet gjorde Cæsar seg til diktator. Etter hans død seiret Augustus i en borgerkrig, og Roma ble et keiserrike. Keiserne utvidet riket til store deler av Europa og Midtøsten, og keiser Konstantin innførte kristendommen. Da folkevandringene tok til på 400-tallet e.Kr., erobret germanske folk Vestromerriket, som gikk i oppløsning. Østromerriket eller Bysants med Konstantinopel som hovedstad, varte i ennå 1000 år.

46

OPPGAVER

DISKUSJONS- OG ARBEIDSOPPGAVER DISKUTER 1. Forskjellene mellom demokratiet i Aten og demokratiet i Norge i dag.

2. Hvilket samfunn dere helst ville levd i: Aten, Sparta eller det romerske riket?

3. Hva som bandt det veldige romerske riket sammen.

4. Hvilken stat i vår tid som likner mest på det romerske riket.

5. Hvilken betydning antikken har fått for moderne politikk, kunst og kultur.

le gå til seierspris for tapperhet. Selv hadde han ikke større part i rikdommen enn det han ga soldatene som hadde gjort seg fortjent til det.»

Kilde 3: Svetons omtale av Cæsar i en bok om berømte menn.

«Det er den alminnelige mening at han hadde sterke erotiske tilbøyeligheter som han brukte mange penger på, og at han har forført fornemme kvinner i mengdevis. (...) I Gallia plyndret han templer og helligdommer som bugnet av tempelgaver, og han herjet byene oftere for å skaffe seg bytte enn for å straffe dem for en forsyndelse.»

ARBEIDSOPPGAVER 1. Bruk Internett til å lage et lite foredrag om Solon og Kleisthenes. Hvilken betydning fikk de for utviklingen av demokratiet i Aten?

2. Skildringer av Cæsar Nedenfor er det tre kildeutdrag som skildrer Cæsar. I den første kilden omtaler Cæsar seg selv. I den andre skildres han av den romerske historikeren Plutark og i den tredje av den romerske forfatteren Sveton. Plutark og Sveton levde over 100 år etter Cæsars død. a) Sammenlikn de tre kildene nedenfor. Hva slags kilder er dette? b) Hva forteller de om Cæsar, og hva om Plutark og Sveton? c ) I hvilken grad kan vi stole på det som står i disse kildene?

Kilde 1: Cæsars egen beretning fra krigene han førte i Gallia (nåværende Frankrike og Belgia). Cæsar omtalte seg selv i tredje person.

«Cæsar fjernet først sin egen hest og så alle de andres.

Da var faren like stor for alle mann, og ingen kunne tenke på flukt. Han holdt så en oppmuntringstale til sine menn og gikk til kamp. Med kastespyd brøt soldatene lett opp fiendens falanks, og så trakk de sverd og gikk på.»

Kilde 2: Plutarks skildring av Cæsar som feltherre.

«Cæsar framkalte og oppelsket selv mot og ærgjerrighet hos sine soldater. For det første sparte han ikke på belønninger og æresbevisninger. Han viste dem at han ikke samlet rikdom som var tatt fra fienden, til sin egen private luksus eller til et behagelig liv etter krigen. Det som var tatt, var i forvaring hos ham og skul-

3. Vestromerrikets sammenbrudd Historikerne har kommet med forskjellige forklaringer på det vestromerske rikets sammenbrudd. Hvilke av forklaringene nedenfor er det lagt vekt på i kapitlet om antikken? Hvilke forklaringer, eller kombinasjoner av forklaringer, mener du er mest sannsynlige?

•

Mangel på slaver: Tilgangen på slaver tørket ut da romerne ikke klarte å erobre mer land. Dette undergravde økonomien og svekket riket.

•

Økonomi og desentralisering: For å komme unna stadig hardere skattlegging i byene trakk rikfolk seg tilbake til de nesten selvforsynte godsene sine, og det undergravde sentralmaktens økonomi og styrke.

•

Krig og sykdommer: De mange krigene mot germanerne og epidemiske sykdommer førte til fall i folketallet og svekket riket.

•

Riket ble for stort: Riket ble så stort og vanskelig å forsvare at romerne måtte ansette andre folk (germanere og gallere) som hjelpetropper ved grensene. Det undergravde samholdet i de romerske hæravdelingene.

•

Forfall i overklassen: Romerske erobringer, krigsbytte og rikdom førte til at overklassen kunne leve et liv i nytelse og luksus. Dette gjorde overklassens menn mindre skikket til det harde feltlivet og militær ledelse.

•

Folkevandringene: Det samlede presset fra hunere og germanske folkeslag ble for mye for Vestromerriket.

47