ANTIKKEN – VG2 Del av en romersk akvedukt over elva Gard i Sør-Frankrike. Akveduktene brakte blant annet rent vann fra fjellene til de store badeanstaltene (termene) som ble bygd i de fleste romerske byene.
36
Krigsstaten Roma Fra 400-tallet f.Kr. var romerne i stadige konflikter med nabofolk. Sannsynligvis startet krigene fordi befolkningsøkning og matmangel gjorde at mange folkegrupper drog ut på vandring eller forsøkte å erobre land fra naboene. Etter hvert ble krig nesten en normaltilstand for den romerske bonden. Han stod med plogen i en hånd og sverdet i den andre. Romerne innlemmet stadig nytt land i sitt territorium. De kunne utvise en voldsom råskap ved å drepe for fote for å sette seg i respekt. Romerne gjorde krigsfanger til slaver, men de kunne også tilby overvunne fiender romersk borgerskap. De kunne også bli allierte mot at de fikk del i krigsbyttet i nye kriger. Romerne ble mestere i å «splitte og herske». De holdt kontrollen ved å belønne, straffe og spille ulike folk ut mot hverandre. «Alle veier fører til Rom,» heter det. De romerske hærene forflyttet seg raskt på et veinett som ingen hadde sett maken til. En romersk legion (hæravdeling) kunne marsjere 30 kilometer med full utrustning i løpet av en dag. Slaver bygde veiene under oppsyn av eksperter på landmåling, tunnelbygging og konstruksjon av buehvelv. Buehvelvene gjorde det mulig å krysse dype daler med veier og akvedukter som førte vann fram til de romerske byene. Krigene mot Kartago Midt på 200-tallet f.Kr. hadde romerne lagt under seg den italienske halvøya fra Posletta i nord til Sicilia i sør. De greske innbyggerne i Sør-Italia