Globalhistorisk atlas av Eivind Heldaas Seland: Utdrag

GLOBALHISTORISK ATLAS Eivind Heldaas Seland

Globalhistorisk_Atlas_materie.indd 3

13.02.2019 13:31:01

5

INNHOLD 7

Globalhistorie og kart

48

Verden 250 før vår tidsregning

9

Menneskene befolker jorda

50

Roma fra bystat til verdensimperium

12

Det første jordbruket

53

Verden 1 etter vår tidsregning

17 Kontinentalakser

56

Verdenshandel rundt år 100

20

Komplekse samfunn

58

Verdensreligionene før år 1000

22

Verden 2000 før vår tidsregning

61

Epidemienes globalhistorie

23

Bronsealder i Eurasia

64

Global fordeling: Det store skillet

26

Kina under Shang-dynastiet

68

Verden 250 etter vår tidsregning

28

Amerika før Columbus

70

30

Verden 1000 før vår tidsregning

Folkevandringer og samfunnskollaps cirka 200–700 etter vår tidsregning

32

Imperier og imperialisme i Eurasia

74

Verden i år 500

33

Kina fra Zhou- til Han-dynastiet

76

Verden i år 750

36

Assyrere og persere – de første verdensimperiene

78

Vest-Europa under press: vikinger, madjarer og arabere

38

Gresk og fønikisk bydannelse og ekspansjon

82

Verden i år 1000

84

Global fordeling år 1000

40 Bystatskulturer

86

Korstogene: starten på europeisk ekspansjon

44

Verden 500 før vår tidsregning

89

Verden I år 1250

46

Aleksander den store og hellenismen

Globalhistorisk_Atlas_materie.indd 5

13.02.2019 13:31:01

6

GLOBALHISTORISK ATLAS

91

Mongolsk ekspansjon, «den mongolske freden», Dar al-Islam

96

Verdensbilde og verdenshandel før Columbus

106 Verden i år 1500 108 Global fordeling cirka 1500

142 Global fordeling 1870 144 Europeisk imperialisme i Afrika og Asia 1870–1925 148 Verden i år 1900 150 Verdenssystemet i år 1900 152 Global fordeling 1913

110 Oppdagelsesreiser og tidlig fase av av europeisk ekspansjon, 1400–1600

154 Verden cirka 1925

114 Biologisk utveksling 1500–1800

156 Verden i krig 1936–45

116 Starten på «det moderne verdenssystemet»

160 Global fordeling 1950

118 Verden i år 1600

162 Verden blir mindre 1500–1960

120 Verdenshandelen på 1600-tallet

164 Avkolonisering 1947–1975 (1991)

122 Verden i år 1700

168 Kald krig 1945–1991

124 Global fordeling 1700

171 Verdenssystemet cirka 1994

126 Sjuårskrigen (1756–63) og verdenssystemet cirka 1763

174 Global fordeling 1998

129 Verden i år 1800

182 Etterord

130 Slaveri, slavehandel og ufri arbeidskraft 1500–1920

183 Bibliografi

134 Global fordeling 1820 136 Verden i år 1850

180 Migrasjon etter 1960

187 Kartdata, copyright, kartkilder 188 Bildeliste

139 Migrasjon cirka 1820–1920

Globalhistorisk_Atlas_materie.indd 6

13.02.2019 13:31:01

7

GLOBALHISTORIE OG KART Det som har skjedd har skjedd, og fortid vil alltid forbli fortid, men fortiden har brakt oss dit vi er i dag. Vår forståelse av den er avhengig av hvordan vi forteller historien om den. Denne fortellingen har vanligvis tatt utgangspunkt i nasjonalstaten. I 2015 var det 195 suverene stater i verden. Hver av disse har sin egen fortelling. Slike nasjonale historier er viktige, men i en verden som er tettere knyttet sammen enn noen gang tidligere, og i en hverdag hvor de fleste skoleklasser og nabolag samler folk med røtter fra flere kontinenter, er de ikke tilstrekkelige. Tradisjonelle forsøk på å skrive verdenshistorie har ofte endt med å fortelle historien om et knippe stater i Vest-Europa og Nord-Amerika.

Denne korte boka forsøker derimot å formidle det som har skjedd i fortiden som globalhistorie – det vil si med hele verden som geografisk ramme – og med vekt på det som er felles, det som knytter sammen og det som skiller ad, både på tvers av tid og geografi.

Historiefaget tar for seg hendelser i fortiden. Disse hendelsene ble utført av eller påvirket mennesker, men disse menneskene levde sine liv og handlet i en fysisk verden. Kart er bilder av verden, og ved å fortelle historie ved hjelp av kart kan vi lettere forstå samspillet mellom mennesker og natur og samspillet mellom mennesker som handlet innenfor et geografisk rom.

Denne boka forteller menneskenes historie de siste 50 000 årene, og den tar utgangspunkt i sytti kart med tilhørende korte tekster. Kartene er organisert ut fra fire globalhistoriske kjernetema. Det første er forholdet mellom mennesker og natur: Hvordan har menneskene skaffet seg energi gjennom å utnytte naturen, og

Globalhistorisk_Atlas_materie.indd 7

hvilken betydning har det hatt for menneskenes liv?

Det andre er utviklingen av kunnskap om og kontakt mellom ulike deler av verden: Hvordan har verden blitt knyttet sammen gjennom reiser, handel, krig, migrasjon og utveksling av planter, dyr og mikroorganismer? Det tredje er statsdannelser, imperier og imperialisme: Siden de første komplekse samfunn oppstod for omtrent 6000 år siden har staten vært den viktigste aktøren i globalhistorien. Stater har forsøkt å bygge imperier ved å underlegge seg andre samfunn, og imperialisme er på denne måten et av de viktigste trekkene ved globalhistorien. Det fjerde og siste kjernetemaet er utviklingen av global ulikhet siden omtrent år 1500: Hvorfor er noen deler av verden så fattige og andre så rike? Disse fire kjernetemaene henger nært sammen, og de fleste kartene og tekstene har relevans for flere av dem.

Boka kan leses som en samlet framstilling av globalhistorien, men den er satt sammen av mange korte, uavhengige tekster og mangler en større rammefortelling.

Først og fremst er den skrevet og tegnet for studenter og andre som interesserer seg for globalhistorie, og den er tenkt som et supplement og en støtte til de mange gode globalhistoriske framstillingene som allerede finnes, men som ofte mangler den romlige dimensjonenen all menneskelig samhandling finner sted innenfor, fordi de mangler gode kart. Selv om perspektivet er globalt, har det også vært et mål å bringe inn et betydelig element av begivenhetshistorie, for historie handler om det mennesker i fortiden har gjort og ting som har hendt med dem.

13.02.2019 13:31:01

8

GLOBALHISTORISK ATLAS

De fleste tekstene har referanser som viser til de forskningsresultatene og faktaopplysningene teksten og de tilhørende kartene bygger på, men som også forteller hvilke globalhistoriske verk som formidler de perspektivene som ligger til grunn for teksten.

Tekstene inneholder også kryssreferanser, slik at det skal være lett å finne fram til andre artikler som har relevans for samme tema.

Det står mer om litteratur-, kilde- og kartbruk i et eget avsnitt i slutten av boka.

Vi er vant til å se kart med nord øverst og Europa i midten. Slik har nesten alle blitt tegnet siden 1500-tallet, og det er en praktisk måte å avbilde verden på, fordi de store landmassene på den nordlige halvkule blir framhevet. De fleste kartene i denne boka er også slik, men dette perspektivet passer ikke alltid like godt, fordi langt fra alle prosesser hadde Europa som midtpunkt og utgangspunkt. Enkelte kart er vippet eller snudd, slik at andre himmelretninger kommer øverst.

Hvis dette virker forvirrende, kan det hjelpe å se etter nord-pilen i hjørnet av kartet.

Kosmas Indikopleustes verdenskart fra 500-tallet etter vår tidsregning. Jorda er flat og framstilt som en utgave av tabernakelet, helligdommen Gud beskriver for israelittene i Det gamle testamentet.

Sola forsvinner bak et stort fjell om natten.

Tegning etter 800-talls manuskript.

Globalhistorisk_Atlas_materie.indd 8

13.02.2019 13:31:02

9

MENNESKENE BEFOLKER JORDA De første menneskene av vår art – homo sapiens («Det vise mennesket») – utviklet seg i det østlige Afrika en gang for omtrent 200 000 år siden. Rundt 75 000 år tilbake levde det mennesker i det området som nå er Sør-Afrika. De tegnet med rød oker og pyntet seg med smykker av skjell, og dette blir tolket som at de ikke bare lignet moderne mennesker anatomisk, men at de også hadde de samme kognitive egenskapene som oss, for eksempel evnen til abstrakt tenkning. Slike kognitivt moderne homo sapiens spredte seg fra Afrika via Sinai-halvøya mellom Egypt og Israel eller over Rødehavet til det sørlige Arabia. I første omgang levde de i en begrenset del av Sørvest-Asia, men for omtrent 45 000 år siden skjøt ekspansjonen fart, antagelig på grunn av forbedret redskapsteknologi. I løpet av noen få tusen år ble Europa, Asia og Australia befolket av slike «moderne» mennesker, som etter hvert fortrengte og i noen grad også tok opp i seg eldre grupper av homo sapiens, for eksempel de såkalte neandertalerne, som var etterkommere etter tidligere utvandringsbølger fra Afrika. Havnivået var opp til 120 meter lavere enn i dag på grunn av de store isbreene under siste istid, men bosettingen av Australia og over Rødehavet viser at tidlige homo sapiens også var i stand til å krysse åpent vann i tilstrekkelige grupper til å etablere levedyktige befolkninger. Datering av innvandringen til Øst-Asia (Kina) og Sør-Asia (India) er fortsatt svært omstridt, og vanskelig å spore på grunn av få funn. Enkelte forskere mener disse områdene var befolket av homo sapiens allerede før den arkeologisk bedre dokumenterte ekspansjonen for cirka 45 000 år siden.

Den prekolumbiske (indianske) befolkningen i Amerika vandret antagelig inn fra Sibir via en landbro over

Globalhistorisk_Atlas_materie.indd 9

Beringstredet for cirka 20 000 år siden. I første omgang var de begrenset til Alaska på grunn av store isbreer i dagens Canada. For rundt 16 000 år siden steg vannet som følge av global oppvarming og påfølgende issmelting, og befolkningene i Alaska ble isolert fra befolkningene i Sibir.

Etter hvert som isen smeltet, ble det for cirka 13 000 år siden åpnet en landkorridor gjennom isbreene som gjorde det mulig å vandre sørover. Enkelte grupper brukte denne, mens andre vandret langs kysten, og i løpet av omtrent tusen år var både Nord- og Sør-Amerika befolket. Noen forskere hevder at de amerikanske kontinentene også ble befolket ved innvandring under tidligere perioder med landforbindelse mellom Asia og Amerika, men dette er svært omstridt. Genetiske og lingvistiske studier tyder på at det også har vært senere innvandringsbølger til Amerika i førkolumbisk tid, for eksempel forfedrene til dagens inuit- (eskimo) og aleutbefolkninger Avsidesliggende steder som øyene i Stillehavet og Nord-Atlanteren ble først bosatt i langt senere innvandringsbølger. Årsaken var store avstander og vanskelige økologiske forhold.

Stillehavsøyene ble befolket av sjøfarende folk fra SørøstAsia. Først ute var de sentrale øyene i Polynesia, omtrent 1200 før vår tidsregning, mens fjerntliggende øyer som New Zealand, Påskeøya og Hawaii ble nådd betydelig senere. I Nord-Atlanteren ble store, beboelige øyer og øygrupper som Island og Færøyene først bosatt av norrøne befolkninger fra Skandinavia i vikingtiden (kart 29).

Grønland var i perioder oppholdssted for fangstkulturer med opphav i Nord-Amerika, og dette går så langt tilbake som 2000 år før vår tidsregning. Fra år 984 til 1400-tallet fantes det også en liten norrøn befolkning her, mens dagens urbefolkning, inuittene, ser ut til å ha opprettholdt et permanent nærvær på øya siden cirka 1200.

PS! Over er det brukt to måter å angi tid på: Før vår tid og før vår tidsregning. Det er vanlig å angi tid fram til den neolittiske perioden (yngre steinalder) med før vår tid.

Litteratur Crosby 1972; Wenke 1990; de Azevedo et al. 2017; Diamond 1997; Finlayson 2004; Henshilwood, d’Errico og Watts 2009; Henshilwood et al. 2018; Morris 2010; Bellwood 2013.

13.02.2019 13:31:02

10

Globalhistorisk_Atlas_materie.indd 10

GLOBALHISTORISK ATLAS

13.02.2019 13:31:03

MENNESKENE BEFOLKER JORDA

11

Kart 1a Vegetasjon og land da isbreene var på det største for ca 18.00 år siden. Grå områder var isbre, skraverte ørken, lyseblå tundra, grønne skog og gule sletteland. Kilde: Ray og Adams 2001.

Jeger fra San-folket, Kalahariørkenen i Namibia. Fortsatt lever enkelte grupper som jegere og samlere, slik alle mennesker gjorde i perioden da jorda ble befolket, men dette er i endring, og de fleste fra San-folket har i dag landbruk som hovednæring.

Kart 1 Homo sapiens sprer seg fra Afrika til andre deler av verden.

Globalhistorisk_Atlas_materie.indd 11

13.02.2019 13:31:05

12

GLOBALHISTORISK ATLAS

DET FØRSTE JORDBRUKET Kart 2 (innsett) Den fruktbare halvmåne.

Kart 3 Utvikling og spredning av landbruk.

Litteratur Childe 1925; Sahlins 1974; Sherratt 1981; Diamond 1997; Anfinset 2005; Bellwood 2005; Fagan 2007; Marks 2007; Morris 2010.

Globalhistorisk_Atlas_materie.indd 12

De første menneskene levde i små grupper – antagelig utvidede familiegrupper – og livnærte seg som jegere, fiskere og sankere. Samfunn med en lignende livsstil finner vi også i dag, fortrinnsvis i Afrika og Amerika.

For å livnære seg måtte de bevege seg over store avstander, og befolkningstettheten var lav. I en periode med gunstig klima, rundt 13 000 før vår tidsregning, begynte grupper som levde i dagens Israel, Palestina, Libanon, Syria og Jordan å høste ville utgaver av det som senere skulle bli viktige matplanter, for eksempel bygg, spelt, mandler og pistasjnøtter. På den måten ble det mulig å føre et mer bofast liv. Økt befolkning, kombinert med tørrere klima cirka 10 000 før vår tidsregning, kan ha ført til at enkelte grupper begynte å dyrke (kultivere) matplanter for å øke produksjonen i en tid med press på ressursene. Dette skjedde først i den såkalte fruktbare halvmånen, området mellom det nordlige Mesopotamia og Israel, hvor mange av de aktuelle plantene fantes naturlig og hvor klimaet egnet seg godt for korndyrking (kart 2). Gjennom målrettet utvalg av planter (og senere også dyr) med ønskede kvaliteter ble arveegenskapene gradvis forandret og tilpasset livet med menneskene, de ble domestisert. Fra dette området spredte jordbruket seg til Nord-Afrika, Sør-Asia og Europa. I Kina begynte man ikke lenge etter å dyrke ris rundt Yangtze-elva i sør og hirse rundt Huang He-elva i nord, uavhengig av det som skjedde i Midtøsten. Senere oppstod jordbruket som resultat av regional utvikling også i Afrika sør for Sahara, med hirse, teff og sorghum som viktige kornslag. I Nord- og Mellom-Amerika ble maisen det viktigste matkornet,

mens poteten ble domestisert i fjellområdene i SørAmerika (kart 3).

Jordbruket gjorde det mulig å etablere faste bosettinger. Det la også grunnlaget for en kraftig befolkningsøkning, men samtidig økte behovet for lagringsteknologi.

Keramikkproduksjonen utviklet seg i de fleste jordbruksområdene, først i Kina, hvor det kom alt før jordbruket.

Jordbrukerne temmet også dyr, i første omgang for å få tilgang til kjøtt, i neste omgang med tanke på såkalte sekundærprodukter som ull og melk. Etter hvert oppdaget de også nytten av trekkdyr og ridedyr. Dette banet vei for et liv som nomader – dvs. folk som flyttet rundt med dyrene sine og levde av produktene de kunne gi uten å dyrke jorda. Befolkningsøkning, korndyrking og tett samliv med dyr ga ikke bare positive utslag, kostholdet ser ut til å ha blitt mer ensidig. Det finnes skjelettmateriale som viser slitasjeskader fra ensformig arbeid, og det er blitt avdekket epidemier som følge av smitte fra husdyr, et problem som har fulgt menneskene siden.

Arkeologen Gordon Childe ga overgangen til jordbruk navnet «den neolittiske revolusjonen», fordi disse prosessene skjedde i yngre steinalder (neolittikum).

Den neolittiske revolusjonen definerte livsbetingelsene for menneskene slik de skulle ligge fast fram til den industrielle revolusjonen som startet på 1700-tallet.

Bortsett fra en begrenset bruk av vindkraft og vannkraft kom all energi i disse førmoderne samfunnene fra sola. Gjennom fotosyntese ble solenergien omdannet til plantemateriale, som mennesker og dyr igjen kunne omsette til muskelkraft. Selv om jordbruk ga

13.02.2019 13:31:05

28

Kart 9 Prekolumbiske statsdannelser i Amerika.

Litteratur Diamond 1997; Fagan 2007.

Mayabyen Uxmal, Mexico. Maya-kulturen blomstret gjennom mesteparten av første årtusen etter vår tidsregning. I den klassiske Mayaperioden, cirka 300900, levde mayaene i konkurrerende bystater, behersket avansert astronomi og hadde et fullt utviklet skriftsystem.

Globalhistorisk_Atlas_materie.indd 28

GLOBALHISTORISK ATLAS

AMERIKA FØR COLUMBUS I Amerika utviklet komplekse samfunn seg uavhengig av det som skjedde ellers i verden. Med kjerneområder i dagens Mexico og langs kysten og i Andesfjellene nord i dagens Peru, vokste det fram landsbyer mot slutten av tredje årtusen før vår tidsregning. Fra rundt år 2000 fvt. ble det også bygget store kultanlegg som vitner om muligheter til å koordinere arbeidskraft og ressurser fra et større område og over lengre tid. Skulptur-, keramikkog smykkekunst forteller om avansert håndverksproduksjon og etterspørsel etter prestisjevarer.

Vi vet lite om hvordan disse samfunnene var organisert.

De er først og fremst kjent som arkeologiske kulturer, det vil si som områder med et enhetlig gjenstandsmateriale. Fra århundrene rundt starten av vår tidsregning og framover er det likevel tydelig at områder både i Peru og Mexico har vært organisert som bystater. Disse har drevet handel med og ført krig mot hverandre, og i sentra som Teotihuacán og Monte

Alban (Mexcio) og Sipán (Peru) ble det samlet store rikdommer – Teotihuacán skal anslagsvis ha hatt 125 000–200 000 innbyggere på det meste. Større og mer permanente imperiedannelser kjenner vi likevel først fra siste del av den prekolumbiske perioden, da aztekerne i Mexico og inkaene i Andesområdet tok kontrollen over store områder som ble lagt under sentralt styre. Disse rikene varte fram til de spanske erobringene i 1519 og 1534.

13.02.2019 13:31:24

AMERIKA FØR COLUMBUS

29

Et viktig globalhistorisk spørsmål har vært hvorfor slike store statsdannelser opptrer senere i Amerika enn i Europa – på tross av den lange forhistorien med bystater og kongemakt. Mange av svarene ligger i områdets geografi, som har lagt hindringer for kommunikasjon.

Dette har ikke bare vanskeliggjort politisk kontroll, men også vært til hinder for handel og spredning av teknologi, husdyr og matplanter. Det var også færre planter og husdyr som egnet seg for domestisering i Amerika (jf. kart 3 og 5), og den viktigste matplanten – mais – ga opprinnelig liten avling fordi fruktene var små. Dagens store maiskolber er et resultat av flere tusen år med utvalg av store frukter som såkorn.

Hvete og bygg i steinalderens Midtøsten og Europa var imidlertid ikke særlig forskjellig fra de variantene som ble brukt fram til utviklingen av moderne landbruk fra 1700-tallet av. Sist, men ikke minst, utviklet det seg aldri en våpen-og redskapsteknologi basert på metall i Amerika, noe som ga samfunn i Eurasia et avgjørende forsprang.

Også i Nord-Amerika fantes det landsbyer og felles kultsentra før europeernes ankomst, men ikke by- og statsdannelser på samme måte som i Sør- og Mellom-Amerika.

Globalhistorisk_Atlas_materie.indd 29

13.02.2019 13:31:25

30

GLOBALHISTORISK ATLAS

VERDEN 1000 FØR VÅR TIDSREGNING Kart 10 Verden 1000 før vår tidsregning.

I Midtøsten, rundt Middelhavet og i India hadde de store statsdannelsene fra bronsealderen brutt sammen.

I det greske området og ved Indus forsvant statsstyret helt, mens imperiedannelsene i Midtøsten var erstattet av småstater. Bare i Egypt og i Kina overlevde sentralmakten, men i Kina var Zhou-riket i ferd med å splittes i mindre, uavhengige enheter selv om en felles keiser ble beholdt som frontfigur. Årsakene er omdiskuterte, men det er sannsynlig at omleggingen fra bronse- til

jernteknologi var medvirkende, fordi den tok bort grunnlaget for fjernhandel med metaller og teknologisk kontroll med våpenproduksjon. Endringer i militærorganisasjon, med større vekt på fotsoldater, ser også ut til å ha gjort det vanskeligere for herskere i bysamfunn å holde militær kontroll. Mellom-Amerika var preget av den såkalte Olmec-kulturen, som innførte en del av de trekkene som også preget senere prekolumbiske kulturer, for eksempel blodoffer og tempelpyramider (kart 9).

Kollosalhode fra Olmecperioden (1200-400 før vår tidsregning), Veracruz, Mexico.Tiden rundt år 1000 var preget av statssammenbrudd ved Middelhavet og i Midtøsten. I MellomAmerika var det derimot en periode da mange av trekkene vi finner også i senere prekolumbiske statsdannelser opptrer for første gang: blodoffer, pyramideformede templer og rituelle ballspill.

Globalhistorisk_Atlas_materie.indd 30

13.02.2019 13:31:26

168

GLOBALHISTORISK ATLAS

KALD KRIG 1945–1991

Kart 66 Maktblokker og viktige begivenheter under den kalde krigen.

Globalhistorisk_Atlas_materie.indd 168

Etter andre verdenskrig (kart 62) stod USA og Sovjetunionen igjen som de eneste statene med ressurser til å spille en global rolle. Frankrike hadde vært delvis okkupert og delvis styrt av et samarbeidsregime gjennom mesteparten av krigen, og ble bare regnet som en av seiersmaktene på grunn av sin rolle i 1939/40 og innsatsen til g­ eneral de Gaulle og de frie franske styrk­ene.

Storbritannias koloniimperium var intakt, men landets økonomi var svekket, industrien nedslitt og planene for begynnende avkolonisering (kart 65) var allerede klare.

USA og Sovjetunionen stod for hver sin konkurrerende samfunns­modell: Markedsøkonomi og demokrati i USA, planøkonomi og kommunisme i Sovjetunionen. Sovjetunionen fikk anerkjent det østlige Europa som sin interessesfære, og presset i løpet av 1940-tallet inn kommunistiske makthavere der. Til gjengjeld hadde landet lovet å holde fingrene fra fatet i Vest-Europa, som fikk lån og støtte til gjenoppbygging etter krigen fra USA – gjennom den såkalte Marshall-planen (1947–1951).

Mistilliten mellom øst og vest vokste raskt. Mange vesteuropeiske land gikk sammen med USA i

forsvarsalliansen NATO i 1949, ØstEuropa og Sovjetunionen dannet motstykket Warszawapakten i 1955. Etter 1949 disponerte begge blokker atomvåpen. Hver av dem forsøkte å avskrekke den andre parten fra angrep ved å bygge opp så store hærstyrker og et så stort atomarsenal at gjensidig ødeleggelse ville være det sannsynlige utfallet av en konflikt. Det kom aldri til krig mellom blokkene, selv om det var nære på ved noen anledninger, spesielt da Sovjetunionen forsøkte å utplasserer atomraketter på Cuba i 1962.

Begge sider forsøkte også å spre sin samfunnsmodell til andre deler av verden, særlig til de nylig selvstendige landene i Afrika og Asia. Dette skjedde gjennom støtte til myndigheter, frigjøringsbevegelser og ulike sider i borgerkriger. Tidligere kolonier, med sterk mangel på ressurser og ekspertise, hadde ofte ikke annet valg enn å slutte seg til en av blokkene. Konflikter som Koreakrigen (1950–53), Vietnamkrigen (1946/1955– 1975) og krigen i Afghanistan (1979–89) ble styrkeprøver, der den ene blokken støttet lokal kamp mot den andre. Denne rivaliseringen gjennom mer enn førti år uten åpen krig er årsaken til at perioden kalles «den kalde krigen».

13.02.2019 13:34:30

KALD KRIG 1945–1991

Globalhistorisk_Atlas_materie.indd 169

169

13.02.2019 13:34:31

170

GLOBALHISTORISK ATLAS

Militært var de USA- og Sovjet-ledede blokkene omtrent jevnbyrdige i tidsrommet 1950–1980. I perioder på 1970-tallet skjedde det også en viss tilnærming mellom partene. Under Ronald Reagan (president 1981–89) satte USA i gang en kraftig opprustning.

Sovjetunionen forsøkte å svare, men hadde ikke økonomisk grunnlag for å bære utgiftene til det store militærapparatet, som også var nødvendig for å bevare kontrollen

med det sovjetiske imperiet i Øst-Europa og Sentral-Asia (jf. kart 63 og 68). Under Mikhail Gorbatsjov (generalsekretær 1985–1991) søkte Sovjetunionen tilnærming og nedrustning. Den kalde krigen ble avsluttet fredelig, men Sovjetunionen brøt sammen og ble oppløst i 1991.

Sputnik 1, verdens første satelitt, ble sendt opp av Sovjetunionen i 1957. Hendelsene viste Sovjetunionens teknologiske kapasitet og førte til storstilt satsing på forskning i Vesten. Sovjetisk minnefrimerke fra 1972.

Globalhistorisk_Atlas_materie.indd 170

13.02.2019 13:34:34