Foreldresamarbeid i barnehagen 2. utgave av Ingeborg Tveter Thoresen (utdrag)

Ingeborg Tveter Thoresen

Foreldresamarbeid i barnehagen

Til barnets beste

2. utgave

Innledning

Boka har to ledetråder. Den første, som er utgangspunktet for boka, er hentet fra barnehagelovens formålsparagraf. Den andre ledetråden er mottoet for en barnehage som jeg besøkte under arbeidet med boka, og kan også sies å sammenfatte barnehagelæreryrket: «Vi er der for barna, i samarbeid og forståelse med hjemmet, på samfunnets vegne.»

Barnehagen er en bro der hjem og samfunn er brohoder. Barnehagen er en samfunnsinstitusjon. Med barnehagen som omsorgsinstitusjon har staten påtatt seg oppgaver som tidligere ble ivaretatt av hjemmene. Myndighetene har gitt barnehagen et sammensatt oppdrag. Det er dette oppdraget som er basis for barnehagelærerens yrkesutførelse. Oppdraget kalles samfunnsmandatet. Det er altså samfunnsmandatet som gir legitimitet til både barnehagelæreryrket og barnehagen som samfunnsinstitusjon.

For foreldrene gjelder barnehagen barnet deres. I barnehagelovens første setning heter det at «Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling». Oppdraget skal altså utføres «i samarbeid og forståelse med hjemmet».

Med de store endringene som har skjedd på det familie- og barnepolitiske området i løpet av de siste tiårene, er samarbeidet mellom barnehage og hjem blitt en sentral oppgave for barnehagelærere. «Vi er helt avhengige av et godt foreldresamarbeid i vårt arbeid med barna», sa faglederen i en barnehage jeg besøkte.

Med denne boka ønsker jeg å bidra til at studenter i grunnutdanningen, men også masterstudenter og barnehagelærere, får et nødvendig grunnlag for barnehagens oppgaver som særlig angår foreldresamarbeidet. Faglig trygghet kan styrke den personlige tryggheten, noe som er vesentlig for å møte foreldre med en åpen holdning og for å inngi tillit. Da trenger barnehagelærere solid kunnskap om grunnlaget for samarbeidet, det vil si om barnehagens samfunnsmandat med de plikter og det ansvar barne-

hagen har. Dessuten kreves det kunnskap om foreldrenes mandat, der både deres plikter og rettigheter inngår. Barnehagelærerne må også ha innsikt i og kunnskap om barn og barndom, samt den samfunnsmessige og pedagogiske tradisjonen som barnehagelæreren står i, og de krav og endringer barnehagen møter i dagens samfunn.

Foreldreutvalget for barnehagen på nasjonalt nivå får mange henvendelser om foreldresamarbeid på lokalplan. FUB kan fortelle at mange foreldre er ukjente med hva loven sier om foreldrenes rett til medbestemmelse, og slett ikke alle foreldre blir informert om sine rettigheter via barnehageeier, slik barnehageloven pålegger. FUB har gjennom årene mottatt mange henvendelser fra foreldre. De fleste avspeiler usikkerhet omkring hvilken rett foreldre har til å medvirke i ulike saker i barnehagen. Derfor etterlyser FUB økt kunnskap hos barnehageeiere om hvilke rettigheter foreldre har til medvirkning og samarbeid, og at dette blir formidlet tydeligere til foreldrene. Sammen med øvrig stoff i utdanningen vil bokas innhold nettopp bidra til faglig trygghet omkring foreldresamarbeid. Når dette kombineres med respekt for barnet og barnets omsorgspersoner, er grunnlaget lagt for et åpent og tillitsfullt foreldresamarbeid. Respekt og ydmykhet fra barnehagelæreres side, og gjensidighet i møte med foreldrene, er avgjørende for å balansere det asymmetriske forholdet mellom barnehagelæreren og barnas foresatte.

Bokas oppbygning

Bakgrunn for temaene i bokas ulike kapitler er barnehagelovens bestemmelser og utdyping av bestemmelsene i forskriften, Rammeplan for barnehagen: Innhold og oppgaver. Som disse dokumentene redegjør for, er det et ledelsesansvar å kjenne grunnlagsdokumentene og se til at de blir det fundamentet for virksomheten som de skal være. Blant annet må ledelsen se til at ansatte skoleres og foreldrene får nødvendig informasjon og kunnskap som forutsetning for sin lovbestemte medvirkning. I bokas første del stilles og besvares det noen spørsmål, og det redegjøres videre i boka for noen grunnleggende perspektiver i dagens barnehagepolitikk.

I første kapittel, «Hvorfor foreldresamarbeid?», angis «tonen» i boka ut fra erkjennelsen av at et møte med barnehagen er en stor endring i barnets og familiens liv som krever særlig oppmerksomhet. Dette møtet kan ses fra ulike synsvinkler og byr på en rekke utfordringer – for barnet og foreldrene, men også for barnehagen, som skal møte ulike barn og ulike

forventninger hos forskjellige foreldre. Møtet kan være problemfritt, men det kan også medføre utfordringer som ikke er så lette å takle. Det har jeg valgt å illustrere gjennom noen små fortellinger der foreldres erfaringer gir utgangspunkt for faglige funderinger.

I kapittel 2 settes barnehagen inn i en utdanningspolitisk sammenheng.

I møte med foreldre er det viktig at barnehagelærere kjenner politikernes motivasjon for de siste tiårenes barnehagepolitikk. Slagordene «tidlig innsats» og «livslang læring» har fått betydelig gjennomslag. Disse slagordene gjelder hele opplæringen, også internasjonalt. Både barnehagelærere og foreldre må kjenne til at barnehagen, fra myndighetenes side, skal ivareta mange og ganske forskjellige politiske formål, som integrering og sosial utjevning. Barnehagen skal også gi et godt grunnlag for senere skolegang og arbeid, ved siden av å ivareta barna mens foreldrene er i arbeid, som ledd i både arbeidslivs- og likestillingspolitikk.

Regjeringen fastholder «tidlig innsats» som et sentralt anliggende for barnehagesektoren, blant annet ved å legge til rette for utvidet opptak av ettåringer til barnehagen. Ifølge Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen (Meld. St. 19 (2015–2016)), vil regjeringen «gi alle barn en trygg og god tid i barnehagen» (s. 5). Derfor er kvalitet et av de ordene som brukes hyppig. Barnehagepolitikken belyses gjennom forskning og faglige innspill og kommentarer.

I det påfølgende kapittelet, «Foreldresamarbeid – tidlig innsats til barnets beste», følges det politiske programmet om tidlig innsats opp i praksis. I og med at FNs barnekonvensjon er blitt et vesentlig samfunnspolitisk instrument, er «barnets beste» blitt et ledende prinsipp i lovverket for forvaltning så vel som institusjoner som har med barn å gjøre. Den største delen av kapittelet vies den praktiske virkeligheten. Det skjer blant annet ved å gi innsikt i foreldresamarbeid fra barnehager jeg har besøkt eller har hatt annen kontakt med. Her viser jeg hvordan en relativt stor barnehage nettopp har valgt et barnehagefaglig grunnlag når de skal virkeliggjøre politikernes krav om «tidlig innsats».

I kapittel 4, «Foreldresamarbeidet og samfunnsmandatet», redegjør jeg for det formelle grunnlaget, oppdraget som er gitt gjennom samfunnsmandatet i barnehageloven, og som er utdypet og tolket i rammeplanen. Hva ligger i uttrykket «samfunnsmandat»? Hva sier rammeplanen om uttrykkene «forståelse og samarbeid» i barnehageloven? Og hva menes med «hjemmet» i vår tid med så mange ulike samlivsformer? Hvilke formelle samarbeidsfora skal barnehagen etablere for å få samarbeidet til å fungere etter sin hensikt?

Dette er spørsmål som blir belyst. Det er også viktig å være klar over de ulike samfunnsinteressene som gjør seg gjeldende når viktige veivalg skal tas av eiere og ledelse i den enkelte barnehage. Hva blir vektlagt, og med hvilken begrunnelse? Hvordan møter barnehagene de utdanningspolitiske målsettingene og styringssignalene fra myndighetene og barnehageeiere? Hva skjer med barna når den barnehagepedagogiske tradisjonen endres fordi rammene endres? Og hvordan involveres foreldre i disse problemstillingene? Kapittelet drøfter også det delte ansvaret og utfordringer ved foreldres lovbestemte medvirkning, samt verdien av å avklare forventninger til samarbeidet. Et samarbeid har alltid et innhold. Det reflekterer jeg over. Det er oppgavene og innholdet som det skal samarbeides om, fordi det angår barnet.

I kapittel 5 stiller jeg spørsmålet «Hva er en barnehage?» fordi barnehagen som samfunnsinstitusjon er i endring. Det er viktig å kunne svare på dette spørsmålet. Hva barnehagen er i dag henger sammen med barnehagens historie, men også med politiske og pedagogiske brytninger i samfunnet. Mange av dagens barnehagelærere er fostret og utdannet innenfor en tradisjon som har lange historiske røtter, felles for flere nordiske land. Denne tradisjonen er kalt en sosialpedagogisk barnehagetradisjon.

Ifølge professor Tora Korsvold er barnehagen «bærebjelken i velferdsstatens barndomspolitikk» (Korsvold, 2011, s. 9). Den er en sentral samfunnsinstitusjon med større politisk interesse og samfunnsmessig betydning enn tidligere. Kapittelet redegjør både for tradisjonelle kjernetemaer og for hvilke begreper og tanker om barn som nå gjør seg gjeldende innenfor barnehagens pedagogikk. Det er viktig at foreldre får del i denne kunnskapen. Et annet vesentlig poeng er at myndighetenes styringsvilje er blitt tydeligere etter at barnehagen ble overført til Kunnskapsdepartementet i 2006.

Enkelte danske forskere betegner idebrytningene om barnehagen som en kamp om hvorvidt barnehagen skal fortsette som en sosialpedagogisk institusjon, eller ledes inn i skolens stoffsentrerte formidlingspedagogiske tradisjon (Moos et al., 2004). Debatten er aktualisert i Norge med Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen (Meld. St. 19 (2015–2016a)), som medførte et barnehageopprør blant barnehagefolk og foreldre.

Allerede i forordet har jeg vist til menneskerettighetene og FNs barnekonvensjon som basis for foreldresamarbeidet i barnehagen. I kapittel 6 dreier det seg nettopp om «Menneskerettigheter – til barns beste». Kapittelet skal bevisstgjøre barnehagelærere på konvensjonenes forpliktelser, men også hjelpe barnehagens ledelse, pedagogiske ledere og foreldre til å se hvor foreldreretten og barnets rettigheter har sin forankring, og til å

gjenkjenne de sporene som FNs barnekonvensjon har satt og setter i barnehagepedagogikken. Barnets rettigheter fikk sin tilslutning av verdenssamfunnet med FNs barnekonvensjon i 1989. I og med at staten har gjort den til norsk lov, er staten forpliktet til å bistå foreldrene i deres omsorgsoppgaver. Dermed er barnehagen et svar fra myndighetene på denne forpliktelsen. Med FNs barnekonvensjon har barns rett til medvirkning fått egen paragraf i barnehageloven, § 3. I kapittelet vises det også til noen konsekvenser av FNs barnekonvensjon, ikke minst innenfor barndomsforskning og barnehagepedagogikk. For barnepolitiske dokumenter har endret syn på barnet «fra familiemedlem til rettssubjekt» (Korsvold, 2013b; se også Pettersvold, 2015; Østrem, 2012). Barnekonvensjonen reiser et vern om barns menneskeverd og deres rettigheter som likeverdige medborgere. Menneskerettighetene innebærer også spenninger mellom barns rettigheter, foreldres plikter og rettigheter og samfunnets plikter og ansvar. Dette drøftes med eksempler.

Grunnlagsdokumentene er vesentlige fordi de informerer foreldre om hva de kan forvente. Men ikke minst er de betydningsfulle fordi de er basis for tilsyn med virksomheten, som både kommunen og statsforvalteren skal føre. Tilsyn er viktig nettopp for at foreldre skal kunne kjenne seg trygge for sine barns liv i barnehagen. Kapittel 7, «Barnehagens grunnlagsdokumenter», omfatter mer enn samfunnsmandatet som er behandlet i et tidligere kapittel. Her blir flere anliggender i barnehageloven og flere sider ved barnehagens drift trukket fram, forhold som både ansatte og foreldrene bør ha innsikt i. Det gjelder formelle samarbeidsorgan og deres oppgaver, likeledes barnehageeiers og myndighetenes ansvar, blant annet tilsyn. Det dreier seg videre om bestemmelser som angår ansettelser og kompetanse.

Taushetsplikt og opplysningsplikt, samarbeidsrelasjoner med andre etater og krav om politiattest tas opp i et senere kapittel.

For kapittel 8 har jeg valgt overskriften «Mangfold og berikelse». Her redegjøres det for noen samfunnsmessige utfordringer som med tyngde slår inn i barnehagen. En åpenbar endring er mangfoldet, religiøst, kulturelt og språklig, men også ulike forutsetninger som en inkluderende barnehage dermed møter. Barnehagen er for alle barn. Myndighetenes intensjoner er at barnehagen skal bidra både til inkludering og til utjevning av sosial ulikhet. Det er et mangfold av utfordringer som barnehagen møter når den skal bygge bro over sosiale kløfter. Det er foruten formelle bestemmelser og aktuell politikk hovedsakelig holdninger og handlinger som tas opp i dette kapittelet. Samiske barns rettigheter inngår også her (Jernberg et al., 2021).

I bokas siste kapittel, «Lederen mellom makt og tillit», er ledelse det sentrale temaet, med særlig vekt på barnehagens leder. Lederen har uten tvil et særlig ansvar for barnehagens foreldresamarbeid. Lederen setter retning og er barnehagens fremste rollemodell også i den brytningstiden som barnehagen befinner seg i. Ledelse er også et relasjonelt arbeid. Derfor er både makt og tillit tematisert. Det ligger også makt i strukturene som både de ansatte, barn og foreldre befinner seg i.

Lederen skal bidra til faglig trygghet hos de ansatte og bidra til at de kan yte sitt beste. Samtidig skal lederen fortolke styringssignalene og sørge for at de blir formidlet til de ansatte. I det siste kapittelet løfter jeg fram en rekke viktige bestemmelser som angår personalet, blant annet samarbeid med ytre etater, taushetsplikt og meldeplikt.

I kapittelet drar jeg veksler på egne ledererfaringer, men også på erfaringer fra barnehageledere og på moderne ledelsesfilosofi som støtte for barnehageledere. Nyere ledelseslitteratur og min egen bagasje som lærer, med tre tusen år gamle fortellinger fra det gamle testamente og folkevisdommen i folkeeventyrene, har sammenfallende råd som kan gis dagens ledere.

Foreldreutvalget for barnehager, FUB, på nasjonalt plan, er oppnevnt av departementet. FUB arbeider med spørsmål som angår foreldreråd og samarbeidsutvalg. Samtidig er det et rådgivende organ for departementet. Marie Skinstad-Jansen, tidligere leder i FUB, har stilt sin artikkel «Viktig å se og høre foreldrene», fra fagbladet Første steg, til disposisjon for boka (Skinstad-Jansen, 2015). FUB vet hvor det brenner i sektoren fordi de får mange henvendelser fra foreldre som ikke når fram med sine anliggender i foreldresamarbeidet. Artikkelen, som er gjengitt på side 72–75, kan fungere som et speil. Ikke alt en ser i speilet, er like flatterende.