Fattigdom i Norge

innledning

Innledning På Grønland i Oslo kan man fredag formiddag se en lang kø ut på fortauet. Det er folk som venter på mat utenfor Fattighuset. Inne står frivillige hjelpere som deler ut maten. Andre ukedager er det klær, leker eller husgeråd som fordeles.

Fattighuset er et brukerstyrt sted som ikke bare deler ut mat og nødvendighetsartikler, men også har lavterskeltilbud med veiledning og råd, hjelp til søknader og tilgang til aviser, bøker, PC og telefon. Der finnes lege, akupunktør og frisør. For tiden tilbyr de også tannlegehjelp. Snart starter de igjen opp med et sosialt rom der det serveres kaffe og smørbrød hver dag.

Når jeg har oppsøkt Fattighuset, har brukerne vært voksne, de fleste godt over 30 år gamle, mange innvandrere. Fire brukere forklarte meg situasjonen sin slik: Tomas er i femtiårene. Opp gjennom årene har han hatt mange forskjellige jobber, men noe fast er det aldri blitt. Han prøvde å få jobb i anleggsbransjen, men fikk bare kortvarige engasjementer.

Selv mener han grunnen er at nervene hans bestandig har vært «dårlige». Han klarer seg på midlene han får som sosialhjelp, men liker å komme til Fattighuset, mest for å treffe folk og hjelpe til med forefallende arbeid.

Astrid er utadvendt og blid. Hun er omkring 60 år gammel. Hun forteller at hun hadde et veldig godt liv inntil mannen hennes

11

104277 GRMAT Fattigdom i Norge 140101.indd 11

31.03.14 09:55

innledning

plutselig forsvant for fem år siden. Siden har verken kreditorer eller andre funnet eller hørt fra ham. Hun hadde ikke en øre å leve av og søkte NAV. De første to årene fikk hun hjelp med kommunal bolig, en hybel. Samtidig prøvde hun å skaffe seg en jobb. Hun prøvde ulike jobber, men greide ikke å være over tid i noen av dem. Etter hvert ble det bare sosialhjelp og et lite «krypinn» som NAV hjalp henne med å finne. I dag greier Astrid seg akkurat på det hun får av økonomisk støtte med å overholde et meget sparsommelig liv. Det hadde ikke falt henne inn tidligere, forteller hun, at den offentlige hjelpen i velstands-Norge var så snau. Nå hjelper hun ofte til med matservering på Fattighuset.

Hun liker seg godt og synes hun møter mange hyggelige folk der.

Sigfred, 40 år, er også en meget aktiv deltaker i fattigbevegelsen. Han skriver mye og representerer ofte bevegelsen på møter og konferanser. Tilværelsen hans raknet nokså brått da han ble alvorlig syk som ung student. Han synes at han omsider har fått god kontroll på livet sitt, men er ikke berettiget til å få trygd fordi han ikke tidligere har vært lenge nok i jobb. Betalt arbeid tror han heller ikke han har noen sjanse til å få. Dertil svinger selvkontrollen for mye. I stedet finner han det meningsfullt å være aktiv i fattigbevegelsen.

Inger, ca. 50 år, er en litt tilbaketrukket og rolig dame. Det er ikke lett å få henne til å fortelle noe om seg selv. De siste 10–15 årene har hun brukt en del alkohol. Selv om hun ikke er beruset når jeg treffer henne, er hun likevel preget av «gammel fyll». Inger forteller at hun liker seg godt på Fattighuset. Det er en avveksling fra den kontinuerlige uroen som det hele tiden er i det kommunale hybelbygget hun bor i og der hun ellers oppholder seg.

12

104277 GRMAT Fattigdom i Norge 140101.indd 12

31.03.14 09:55

innledning

Fattighuset er stedet for Fattigbevegelsen i Oslo.1 Der finnes det et aktivt sosialpolitisk engasjement med en sterk oppfordring til at brukerne selv aktivt medvirker. En av bevegelsens grunnideer er at selvhjelp og hjelp fra likemenn er et viktig supplement til det øvrige sosialfaglige samfunnstilbudet. «De offentlige tilbudene er verken tilstrekkelige eller når fram til alle», hevdes det på bevegelsens nettside.

Det er noe nytt i Norge at de fattige organiserer seg. Tidligere var det bare veldedige organisasjoner eller bekymrede styresmakter som interesserte seg for denne gruppen. I middelalderen ble de fattige sett på som «guds engler»; mennesker som alltid var synlige og trengte støtte og omsorg. Det samme synet på «trengende» ble også delt av den moderne veldedigheten, selv om det økende antallet fattige først og fremst ble betraktet som «arbeidssky snyltere».

Høye fattigtall var et problem det var vanskelig for styresmaktene å håndtere. Skillet mellom «de verdig» og «de uverdig» trengende forfølger oss stadig.

Hvor kan fattige søke om hjelp?

I Norge finnes mange institusjoner der folk med fattigdomsproblemer kan søke om råd, hjelp eller støtte. De viktigste er antakelig disse fire:

NAV NAV er åpenbart den viktigste institusjonen. I fattigdomssammenheng er økonomien ofte det mest sentrale problemet. Mange er derfor avhengige av økonomisk støtte gjennom NAV (side 42–51).

Her leverer man søknader om alt som har å gjøre med trygder, stat-

1.

Fattighuset Grønland, www.fattighusetoslo.no/om-fattighuset/

13

104277 GRMAT Fattigdom i Norge 140101.indd 13

31.03.14 09:55

innledning

lige ordninger med felles regler for hele landet. Sosialhjelp ordner den kommunale delen av NAV med.

Fra tid til annen hører man om folk som er skuffet over NAV eller føler seg uriktig behandlet. Funksjonærene i NAV kan ofte være i belastende situasjoner. På den ene siden står de overfor presset om streng økonomistyring som gir et svært begrenset handlingsrom, og til enhver tid et krav om å følge de politiske føringene for sykepenger, uførepensjoner og sosialhjelp. På den andre siden møter de den enkelte søkerens menneskelige behov.

I tillegg til forvaltningen av økonomiske ytelser og hjelp, er NAV også pålagt å bidra med rådgiving til brukerne. Særlig gjelder det den kommunale delen av NAV.

Kommunens boligkontor og krisesenter Etter Lov om sosiale tjenester har kommunen plikt til å skaffe tak over hodet til alle som oppholder seg der. Dette gjelder både akutte og vedvarende boligproblemer. Derfor har alle kommuner et boligkontor der de som ikke greier seg selv, kan få hjelp. Det faktiske innholdet i denne hjelpen er mye diskutert. De større kommunene rår over en rekke muligheter: •

•

Kommunale boliger leies ut til bostedsløse, gjerne for lengre tid.

Noen er beregnet på folk med rusproblemer, andre på psykiatriske pasienter. Noen tilbringer hele livet i kommunale boliger.

Standarden og husleien har vært lav, men for øyeblikket er det en tendens til å heve leiene til markedsleie, selv om staten ved Husbanken har gitt tilskudd til byggingen. Til gjengjeld må kommunen antakelig øke sosialhjelpen.

Hospitser finnes i noen av de større byene. Her kan bostedsløse ta inn om kvelden og tilbringe én eller flere netter, men de må ut på dagtid.

14

104277 GRMAT Fattigdom i Norge 140101.indd 14

31.03.14 09:55

innledning

•

•

Pensjonater kan være private eller kommunale. Disse er forholdsvis dyre og skal helst bare brukes i kortvarige overgangsperioder.

Varmestuer drives gjerne av veldedige organisasjoner som Frelsesarmeen og Bymisjonen. Disse er beregnet på dagopphold.

Krisesentrene ble startet av kvinnebevegelsen i 1980-årene som svar på behovet kvinner og barn hadde som måtte forlate hjemmet i all hast, ofte på grunn av vold og overgrep. Fra 2010 er det lovpålagt for alle kommuner å støtte krisesentrene. I alt finnes det 50 krisesentre i Norge. De finansieres med 80 % statlige midler og 20 % kommunale midler. Krisesentrene har i dag fast ansatt personale, men flere mottar fremdeles hjelp, og er avhengige av frivillige.

Kirkens Bymisjon og Batteriet Kirkens Bymisjon er et nettverk av diakonale stiftelser med sentre i ti norske byer. Bymisjonen er en del av Den norske kirken med en historie tilbake til 1855, og har i dag ca. 1850 fast ansatte medarbeidere og rundt 3000 frivillige med faste avtaler. Bymisjonen driver oppsøkende virksomhet i rus- og prostitusjonsmiljøene, og arbeider med barnevern, psykiatri, omsorgstiltak og kirkelig virksomhet som sjelesorg og menighetsarbeid.

Batteriet er navnet på den delen av Kirkens Bymisjon som driver ressurssentre til støtte for mennesker som faller utenfor større deler av samfunnslivet. Batteriet er etablert i fem av de største norske byene, og har som formål å arbeide for et samfunn uten fattigdom og ekskludering. Her får grupper og organisasjoner hjelp med møtelokaler, teknisk utstyr, nettverksbygging og et bredt tilbud om kurs.

Batteriet i Oslo fungerer som sekretariat for et landsomfattende samarbeidsforum mot fattigdom som ble opprettet i 2008. Dette samarbeidsforumet deltar i et kontaktutvalg med myndighetene ved Arbeidsministeren.

15

104277 GRMAT Fattigdom i Norge 140101.indd 15

31.03.14 09:55

innledning

Fattigbevegelsen og fattighusene Fattigbevegelsen er som nevnt den viktigste selvhjelpsorganisasjonen innen feltet, der metodene er egeninnsats og gjensidig hjelp.

Fattighus finnes for tiden i seks byer. Formület er ü bedre livsgrunnlaget for folk som befinner seg i et uønsket avhengighetsforhold til det offentlige.

16

104277 GRMAT Fattigdom i Norge 140101.indd 16

31.03.14 09:55

det norske velferdssystemet

Kapittel 1

Det norske velferdssystemet Siden middelalderen og fram til rundt 1900 var legd omsorgen for de skrøpeligste fattige, de som er for svake til å tigge. Verdige oppegående hadde rett til å tigge fram til dette ble forbudt på 1700-tallet.

I stedet skulle de «verdig trengende» tas hånd om av lokalsamfunnets forsorgsvesen, på folkemunne kalt «fattigkassa». På slutten av 1800-tallet økte opposisjonen mot dette fattigvesenet. Fra en forsiktig start i 1909 vokste de statlige trygdeordningene fram. I hele mellomkrigstiden var disse sterkt behovsprøvet, det vil si at bare den dårligst stilte delen av befolkningen fikk støtte derfra.

Etter andre verdenskrig ble stortingspartiene enige om et felles program der det het at «Sosiallovgivningen utvikles med sikte på å gjøre forsorgsvesenet overflødig». Konkrete handlinger var partiene derimot mer forsiktige med. Først i 1956 ble syketrygden obligatorisk for alle som var i jobb i Norge. Den dekket helsetjenester for alle og sykepenger for alle ansatte. Flere kommuner innførte alderspensjoner og uførepensjon i tillegg til de statlige, men staten og Arbeiderpartiet nølte med en mer generell folketrygd og holdt sosialhjelpen nokså lav. Først da de svenske sosialdemokratene gikk til valg på innføring av folketrygd i 1962 og vant stort på det, gikk Arbeiderpartiet inn for en forbedring av trygdene i Norge. Alle partiene stemte for Lov om folketrygd i 1966.

17

104277 GRMAT Fattigdom i Norge 140101.indd 17

31.03.14 09:55

kapittel 1

Folketrygden er på de fleste måter blitt en stor suksess. Det viser seg først og fremst gjennom en vedvarende støtte i befolkningen.

I en gallup fra 2003 mente hele 70 % at folketrygdytelsene var bra, men burde bli enda bedre.2 I 2005 var hele 68 % innstilt på å betale mer skatt om pengene gikk til helsevesen eller trygder.

Våre politiske ledere er imidlertid ikke bare glade over utviklingen av folketrygden. Det første tegnet på det kom allerede i 1973.3 Regjeringen mente da at antallet stønadsmottakere var blitt større enn man regnet med, og dermed var utgiftene blitt høyere. Likevel ble det ikke foretatt innstramminger den gangen. Tvert imot ble sykdomsbegrepet i folketrygden utvidet utover i 1970-årene til også å omfatte skader av rus. Sykdommer uten klare medisinske funn ble mer lempelig behandlet.

Ideologien bak denne formen for velferdsstat er blitt kalt sosial­ demokratisk, selv om alle partiene på Stortinget var enige i den. Mens den vanlige tankegangen på 1800-tallet var at fattigdom skyldtes den fattige selv, var ideologien nå at samfunnet skulle skaffe alle betalt arbeid som ønsket og maktet det. Hvis det ikke lyktes på grunn av arbeidsløshet eller «sykdom, skade eller lyte», hadde de rett til trygd. Den politiske viljen som ligger bak, er mest typisk for sosialdemokratene, i form av å løfte de svakere gruppene opp som et uttrykk for solidaritet. Folketrygden er betalt over skatteseddelen, slik at de mer velstående betaler forholdsvis mest. Samtidig får vi et effektivt system til å overføre penger fra de arbeidsføre voksne til de unge og eldre generasjonene. Systemet var tenkt slik at knapt noen skulle være redde for å falle i fattigdom.

Unntaket var de «uverdig trengende», de som ikke hadde satset på å holde seg i betalt arbeid eller være gift med en person som var det.

De fire andre nordiske landene hadde liknende ordninger, slik at disse senere er blitt kalt den nordiske velferdsstaten (se også side 95).

2.

3.

TMS Gallup. www.sparebankforeningen.no/id/3910 St.meld. 15 (1972–73). Folketrygdens økonomi og finansiering. Oslo, 1973

18

104277 GRMAT Fattigdom i Norge 140101.indd 18

31.03.14 09:55

det norske velferdssystemet

I 1980-årene økte uførepensjoneringen sterkt. Dette hang dels sammen med at langt flere kvinner deltok i arbeidslivet og fikk rett til trygd, og dels at arbeidsløsheten økte. Også andre forklaringsmodeller ble lansert i en ganske intens offentlig diskusjon. Noen mente at trygdeordningene nå var blitt så gode at flere valgte trygd framfor jobb, altså at trygdene var blitt attraktive. Dette er kalt attraksjonsmo­ dellen. Den alternative forklaringen var at arbeidsgiverne tenderte til å støte relativt svake arbeidstakere ut av jobbene, utstøtingsmodellen.

Tendenser som motiverte arbeidsgiverne til slik utstøting, lå i tiden.

Arbeidskraften ble dyrere, den internasjonale konkurransen tiltok, og maskiner erstattet i økende grad ufaglært arbeidskraft.

Fra 1991 begynte regjeringen for alvor å søke etter metoder for å begrense uførepensjoneringen. Dette programmet ble oppsummert i en stortingsmelding i 1995.4 Myndighetene sluttet seg nå i stor grad til attraksjonsmodellen. En lang rekke regler og rutiner ble forandret for å gjøre trygden mindre attraktiv, men det ble for det meste små forandringer.

Regjeringens trygdepolitikk ble oppsummert i slagordet arbeids­ linja. Politikerne mente at folketrygden tidligere hadde praktisert en trygdelinje, det vil si at trygdekontorene satset på å hjelpe folk til å finne ut hvilke rettigheter de hadde i trygden. Politikerne overså langt på vei at folketrygden alltid har hatt som det aller viktigste formålet å holde folk i jobb. Attføring har alltid vært det mest sentrale ordet i trygden. Bare når attføring ikke går, er uførepensjon aktuelt.

Dette følger av den sosialdemokratiske ideologien for velferdsstaten, og den ble satt ut i livet av datidens trygdekontorer.

Arbeidslinja betydde for det første at trygdekontorene skulle anstrenge seg enda mer for å holde folk i jobb. Sykefravær skulle begrenses mest mulig, og uførepensjonering skulle utsettes så lenge det gikk. Med «Avtale om et inkluderende arbeidsliv» (IA-avtalen) 4.

St.meld. 35 (1994–95). Velferdsmeldingen. Oslo, 1995

19

104277 GRMAT Fattigdom i Norge 140101.indd 19

31.03.14 09:55

kapittel 1

fra 2001 ble etter hvert halvparten av arbeidsgiverne trukket aktivt med i disse anstrengelsene. I denne avtalen mellom staten, Næringslivets hovedorganisasjon og LO, forplikter arbeidsgiverne seg til å hindre sykmelding og utstøting så langt det er mulig.

IA-avtalen kan ses som en liten innrømmelse av utstøtingsmodellen. Samtidig betydde arbeidslinja en enda sterkere støtte til attraksjonsmodellen. Det innebar at myndighetene nå la langt større vekt på folks arbeidsmotivasjon enn før. Søkerne måtte vise i praksis at de var motivert for arbeid gjennom ivrig leting etter jobb før de fikk en langvarig trygdeytelse. Hvis de ikke fant noen arbeidsgiver som ville ha dem på grunn av sykdom eller annen svakhet, var det likevel ikke opplagt at de hadde rett på trygd. Forskjellen på trygdelinja og arbeidslinja var først og fremst at det ikke lenger var samfunnets ansvar å skaffe folk jobb, men ansvaret til hver enkelt.

Det som skjedde, var at myndighetenes ideologi for velferdsstaten hadde skiftet fokus. I løpet av 1980-årene var markedsliberalismen blitt den dominerende ideologien. Dette samfunnssynet legger mer vekt på individenes handlinger og ansvar enn den sosialdemokratiske ideologien.

Tabell 1. Mål for økonomisk vekst og overskudd i næringslivet i noen vestlige land fra 1960 (prosent) Økonomisk vekst (økning i BNP per år)

Overskudd i næringslivet

1960–73

1979–89

1989–2000

1974–79

Sverige

4,1

2,1

1,7

–

Danmark

4,3

1,8

2,2

17,7

Norge

4,3

2,7

3,2

20,2

Tyskland (vest)

4,3

2,0

1,8

20,0

Japan

9,7

2,3

–

–

USA

4,0

2,4

3,1

19,3

Kilder: OECD. Historical statistics OECD: Paris 1999 og 2001 etter modell av Esping-Andersen, The three worlds of welfare capitalism, 1990.

20

104277 GRMAT Fattigdom i Norge 140101.indd 20

31.03.14 09:55