Sue Gerhardt
Den viktige kjærligheten Hvordan følelser former barnets hjerne Oversatt av Ingvill Christina Goveia
Innhold Takk..................................................................................................................................... 9 Innledning ......................................................................................................................... 10 Del 1 FUNDAMENTET: SPEDBARNA OG DERES HJERNE ............................................. 19 Kapittel 1 Før vi får møte dem ......................................................................................................... 20 Kapittel 2 Tilbake til begynnelsen .................................................................................................. 32 Kapittel 3 Å bygge en hjerne ............................................................................................................ 50 Kapittel 4 Nedbrytende kortisol ...................................................................................................... 72 Konklusjon på del 1 ......................................................................................................... 98 Del 2 VAKLENDE FUNDAMENTER OG KONSEKVENSENE AV DETTE ....................... 99 Kapittel 5 Å prøve å ikke føle ........................................................................................................... 104 Sammenhengen mellom tidlig følelsesmessig regulering og immunsystemet Kapittel 6 Den melankolske babyen ............................................................................................... 122 Hvordan erfaringer tidlig i livet kan endre hjernekjemien og føre til depresjon hos den voksne
8 innhold
Kapittel 7 Aktiv skade ....................................................................................................................... 141 Sammenhengene mellom traumer som spedbarn og traumer hos voksne Kapittel 8 Indre smerte ..................................................................................................................... 156 Sammenhengen mellom personlighetsforstyrrelser og tidlige opplevelser Kapittel 9 Arvesynd ........................................................................................................................... 173 Hvordan spedbarn som behandles brutalt, kanskje ikke vil utvikle empati for andre Del 3 FOR MYE INFORMASJON – FOR FÅ LØSNINGER ................................................. 197 Kapittel 10 «Hvis alt annet går galt, så hold rundt bamsen din» ............................................... 198 Kapittel 11 Fremtidens fødsel ............................................................................................................ 213 Referanser ........................................................................................................................ 224
Takk Mange mennesker har vært med på å utforme denne boken, noen kanskje uten å vite om det. Jeg vil spesielt takke alle klientene mine, som har lært meg så mye i årenes løp. Jeg vil takke mine venner som tok seg tid til å lese hele manuset, og som ga meg uvurderlige tilbakemeldinger: Jane Henriques, Paul Gerhardt, Diana Goodman, Paul Harris, Mollie Kenyon-Jones, John Miller, John Phibbs, Pascale Torracinta og Andrew West. Jeg vil også takke Carmine Pariante, Fiona Duxbury, John Edginton, Morten Kringelbach og Allan Schore for verdifulle kommentarer til bestemte kapitler, og spesielt Vivette Glover for veiledning om perioden før fødselen. På det profesjonelle plan vil jeg takke Daphne Briggs for den inspirerende innføringen hun ga meg i spedbarnsobservasjon, som satte det hele i gang. Jeg vil også takke Penny Jaques for kontinuerlig støtte da jeg strevet med å utforme arbeidet med foreldre og spedbarn, og alle mine kollegaer ved Oxford Parent Infant Project, som hjalp meg å holde forpliktelsen til dette arbeidet ved like – spesielt Joanna Tucker. Både Jean Knox og Graham Music har som kollegaer gitt meg utrolig god støtte og har bidratt med mange nye tanker om tilknytningsspørsmål. Jeg vil også takke alle mine venner bak kulissene for deres oppmuntring, men spesielt Jane Henriques, Angie Kaye og Nigel Barlow for idémyldring og for at de har holdt meg på rett spor, barna mine for at de har holdt ut i hele denne prosessen, og John Phibbs for hans støtte gjennom de siste stadiene av boken. Aller mest står jeg i takknemlighetsgjeld til Paul Gerhardt, som har stått bak meg hvert steg på veien. Uten ham kunne jeg ikke ha skrevet denne boken.
Innledning En ny forståelse Denne boken er resultatet av mange års uformelle observasjoner etterfulgt av yrkesopplæring og praksis som psykoterapeut, der jeg har arbeidet spesielt med spedbarn og mødre med forstyrrede eller dysfunksjonelle relasjoner. Ved å følge min egen intuisjon når det gjaldt effekten av tidlige relasjoner på senere psykologisk fungering, begynte jeg å utforske den stadig større mengden forskning på hjernens utvikling hos spedbarn og småbarn. Jeg tok meg selv i å koble denne informasjonen sammen med kunnskap om psykiske lidelser hos voksne – altså mennesker som lider av mange ulike problemer, fra mild depresjon til mental og fysisk psykopatologi. I prosessen oppdaget jeg at noe nytt og spennende er i ferd med å skje, og at jeg hadde valgt et godt tidspunkt for min egen utforskning. Vi har faktisk kommet til et punkt der ulike fagområder er i ferd med å nærme seg hverandre, og dette fører til en ny forståelse av menneskers følelsesliv. Jeg ønsker å gi en oversikt over denne utviklingen, og over hva den kan bety for deg som forelder, kliniker eller partner. De ofte kompakte og tekniske medisinske, vitenskapelige og akademiske kildene jeg benytter meg av, inneholder svært viktig informasjon, men har likevel ikke fått allmenn oppmerksomhet i den grad de fortjener. Denne informasjonen har virkelig endret min egen forståelse av følelseslivet vårt dramatisk. Ved å samle disse kildene og «oversette» dem tilbyr jeg leseren en mulighet til å oppleve dette selv. Det nye perspektivet er ikke et resultat av ett enkelt gjennombrudd, men den bemerkelsesverdige virkningen av mange ting som skjer samtidig innenfor nevrovitenskap, psykologi, psykoanalyse og biokjemi. Etter hvert som man innenfor disse fagområdene har begynt å utveksle informasjon og påvirke hverandre, får man en dypere forståelse av hvordan mennesker blir hele mennesker,
innledning 11
og av hvordan vi lærer å forholde oss emosjonelt til andre. For første gang er en fullbiologisk forklaring på vår sosiale atferd i ferd med å bli tilgjengelig – ved at vi forstår menneskets spedbarnstid og utviklingen av den «sosiale hjernen» vår og de biologiske systemene som er involvert i følelsesreguleringen. Utfordringen nå er å sette den vitenskapelige kunnskapen om spedbarnstiden vår i sentrum for forståelsen av følelseslivet vårt. For meg har dette vært en spennende, men til tider utfordrende reise. På den ene siden førte mine nye oppdagelser meg til den konklusjonen at foreldre som var feilinformert eller manglet evnen til å klare omsorgen for et spedbarn, kunne forårsake livslange handikap hos barna sine, noe som potensielt også kunne skade andre. På den andre siden kan atferdsmessige trekk, sykdom og kriminalitet – som vanligvis antas, forutbestemt og uunngåelig, å «ligge i genene» – anses som noe som kan unngås. Og mest av alt ga forskningen meg tro på at hvis viljen og ressursene er tilgjengelig, behøver ikke skaden som er gjort i én generasjon, å bli overført til den neste; et ødelagt barn behøver ikke nødvendigvis å bli en ødelagt og ødeleggende forelder. Velmenende myndigheter har innsett behovet for å støtte livet i familiene. De har utformet metoder for å gjøre det – med alt fra skattefradrag til foreldreopplæring. Politikere og beslutningstakere vet bare altfor godt hva dysfunksjonelle familier og den sammenhengen de har med kriminalitet, vold og rusmisbruk, koster samfunnet. Selv om denne typen støtte er livsviktig for dem som m ottar den, fungerer den som matpakker som fordeles tilfeldig til sultrammede, eller for å bruke en annen analogi: Det er som å pøse penger inn i vedlikehold av et dårlig bygget hus. Vedvarende fuktproblemer, dårlig oppvarming og lyd isolasjon eller at huset synker på grunn av en dårlig grunnmur, kan avhjelpes midlertidig – men ingenting kan endre det faktum at huset ikke er godt nok bygget, og at det vil fortsette å kreve mye vedlikehold. Det er også slik med mennesker uten et godt bygget fundament. Selv om kostbare reparasjoner kan gjennomføres senere i livet, er byggestadiet – der det er mulig å gjøre tilpasninger – hovedsakelig over. For at forebygging skal være effektiv, må den være rettet mot det punktet der den kan gjøre størst forskjell. Dette grunnlaget legges i svangerskapet og de første to leveårene. Det er da den «sosiale hjernen» blir formet, og det er da en persons følelsesmessige stil og ressurser blir etablert. I del 1 i boken beskriver jeg utviklingen av den sosiale hjernen, altså den delen av hjernen som lærer hvordan følelser håndteres i samhandling med andre mennesker, samt utviklingen av en persons stressrespons, immunrespons og nevrotransmittersystemer, som alle påvirker det fremtidige
12 innledning
følelseslivet. Denne utgaven av boken inneholder ny informasjon om hvor viktig den første utviklingen i livmoren er for følelseslivet. Det er der fosteret begynner prosessen med å tilpasse seg det menneskelige miljøet. Allerede inne i morens kropp begynner hjernesystemer som er utformet for å opprettholde stabilitet, å ta form, og denne utviklingen påvirkes ikke bare av morens kosthold, men også av biokjemiske følelsesrelaterte stoffer som sirkulerer rundt i kroppen hennes. Disse systemene møter nye utfordringer så snart barnet er født, når han eller hun begynner på den livslange prosessen med å tilpasse seg den ytre virkeligheten. Den tidlige foreldreomsorgen gir retning til denne prosessen, men følelsessystemene formes også av mer omfattende sosiale og kulturelle forventninger. Når disse påvirkningene ikke er bare av det gode, er grunnlaget lagt for en rekke senere sosiale og følelsesmessige vansker. Del 2 i boken ser på de spesifikke tidlige utviklingslinjene som kan føre til bestemte tilstander som anoreksi, psykosomatisk sykdom, avhengighet, antisosial atferd, personlighetsforstyrrelser eller depresjon.
Hva kan vitenskapen tilby? Vitenskapssamfunnet har gitt oss alle slags sykdomskurer – en pille for å hjelpe rusavhengige med å få bukt med avhengighet, antidepressiva for deprimerte og så videre. Men frem til forholdsvis nylig har ikke vitenskapen hatt noe særlig å tilby med tanke på å forstå følelseslivet vårt. Den vitenskapelige virksomheten, som startet i opplysningstiden, var basert på en bestemt tilnærming til kunnskap som ikke kunne brukes i forbindelse med følelser. Den måtte være lineær og forutsigbar; årsak var etterfulgt av virkning, stimulus av respons. Følelser skapte bare forvirring fordi de verken var forutsigbare eller målbare. Det så ut til at de hadde lite å gjøre med de teknologiske fremskrittene som vitenskapen kunne bidra med. Denne logiske tilnærmingen var den perfekte motgiften mot den overtroiske verdensanskuelsen i middelalderen. Prosjektet som skulle dominere på 1600-tallet og fremover, var drevet av et ønske om å finne en måte å bekjempe sult, nød og tidlig død på ved å bedre de materielle betingelsene i livet. Dette prosjektet var bemerkelsesverdig vellykket for forskerne og oppfinnerne. Men vi har begynt å ta disse endringene for gitt. Nå kan vi stort sett anta at vi vil ha nok å spise, i det minste i velstående samfunn, og at vi vil overleve til vi blir gamle. Med disse oppnåelsene bak oss har vi forskjellige muligheter. Ironisk nok blir vår nåværende allmenne fascinasjon for følelser drevet av nyere teknologiske fremskritt. Vitenskapen har endelig nådd et punkt der det
innledning 13
er mulig å måle og kvantifisere følelser – til et visst punkt. I 1990-årene fikk spennende nye bildediagnostiske teknikker som for eksempel fMRI et gjennombrudd. Dermed kunne forskerne lage visuelle kart over hjernens aktivitet når personen opplevde ulike følelser – noe som for første gang gjorde det mulig å få en slags teknisk måling som korresponderer med følelser. I det samme tiåret var nevrovitenskapsfolk som Antonio Damasio og Jaak Panksepp toneangivende tenkere innenfor en aktiv strøm av forskere som gjorde undersøkelser innenfor det som ble kjent som «affektiv nevrovitenskap». På biokjemifeltet begynte immunolog Candace Pert omtrent på samme tid å identifisere reseptorer for noen av de viktige biokjemiske stoffene som er virksomme når vi har følelser, som endorfiner, mens «psykobiologer» som Megan Gunnar utdypet forståelsen vår av biokjemien ved stress. Så etter 300 år med stillstand ble endelig interessen for følelser vekket innenfor den harde vitenskapen. Innenfor utviklingspsykologi er det også blitt brukt teknologi for å styrke forståelsen av det tidlige følelseslivet. Tidlig i 1970-årene begynte en psykiater som het Daniel Stern å utforske mor–spedbarn-verdenen ved hjelp av videoopptak. Han filmet samhandlingen mellom mødre og spedbarn og begynte deretter å analysere den – bilde for bilde – og bygget opp en mer komplett forståelse av tidlig utvikling enn det som hadde vært tilgjengelig før. Arbeidet hans var basert på rammeverket for «tilknytningsteori», som først ble utformet av psykoanalytikeren John Bowlby og psykologen Mary Ainsworth i 1960-årene. De hadde ledet an i forsøket på å integrere vitenskapelig utvikling med psykoanalytisk tenkning – for å forstå følelseslivet i dets biologiske kontekst. Mary Ainsworth utviklet en eksperimentell prosedyre som hun kalte «den fremmede situasjonen»-testen («the Strange Situation Test») for å måle trygg og utrygg emosjonell tilknytning mellom småbarn og foreldrene deres (Ainsworth mfl., 1978). I testen skaper man en situasjon der det lille barnet blir atskilt fra forelderen sin i en kort periode under kontrollerte forhold for å teste barnets reaksjoner på at forelderen går, og når de blir gjenforent senere, og også på at en fremmed kommer inn i og forlater rommet. Dette viste seg å gi et så pålitelig mål på kvaliteten på forelder–barnrelasjonen, særlig for barn mellom 9 og 18 måneder, at testen helt siden den gang er blitt brukt som et troverdig utgangspunkt for videre forskning. I tillegg til Sterns viktige bidrag har en annen pioner, Allan Schore, arbeidet for å sammenfatte en enorm mengde informasjon fra alle disse ulike fagområ dene, og det er hans omfattende og tekniske sammenfatning som utgjør rygg raden i denne boken. Hans arbeid åpner muligheten for å kunne forstå både de biologiske og de sosiale aspektene ved følelseslivet.
14 innledning
Reintegrering av følelser Det som er slående med hele Schores arbeid, er hvordan det har bidratt til en begynnende samordning av fagområder som i altfor lang tid er blitt holdt svært atskilt. Jeg opplevde dette som tenåring da jeg ville studere både litteratur og biologi, men ble fortalt at jeg ikke kunne blande kunst og vitenskap og måtte velge mellom dem. Jeg valgte litteratur og ble senere psykoterapeut, men dette påtvungne skillet har alltid slått meg som noe som har svekket begge fagområdene. Denne nye muligheten til å integrere dem ser ut til å puste nytt liv i dem begge. Det som nå er blitt oppdaget gjennom disse vitenskapelige prosessene, er – ironisk nok – at «følelser kommer først», som poeten e.e. cummings sa det, og at fornuften vår, som vitenskapen helt fra begynnelsen av har verdsatt så høyt, er basert på følelser og ikke kan eksistere uten dem. Det er en økende erkjennelse av at kognisjon avhenger av følelser, som Damasio har hevdet. Ifølge ham opererer ikke den rasjonelle delen av hjernen alene, men bare samtidig med de grunnleggende regulerende og emosjonelle delene av hjernen: «Det virker som om naturen ikke bare har bygget fornuftsapparatet på toppen av det biologiske reguleringsapparatet, men også ut fra det og sammen med det» (Damasio, 1994: 128). De nyere delene av hjernebarken (neocortex) kan ikke fungere uavhengig av de eldre delene som formidler mer primitive spontane responser. Kognitive prosesser beriker emosjonelle prosesser, men kunne ikke ha eksistert uten dem. Hjernen konstruerer representasjoner av indre kroppslige tilstander, kobler dem til andre representasjoner som er lagret, og sender så signaler tilbake til kroppen i en indre feedbackprosess som igjen kan utløse ytterligere kroppslige fornemmelser i en syklisk prosess. Dette ville utvilsomt ha kommet som et sjokk på opplysningstidens filosofer og vitenskapsmenn, hvis forsøk på å bekrefte fornuftens kraft innebar å skille ut følelser som noe atskilt – ikke fordi de ikke var interessert i følelser, men hovedsakelig fordi det på den tiden ikke fantes noen måte å forstå dem vitenskapelig på. Det var også pragmatiske grunner til å skille sinn og kropp fra hverandre. Ved å anse dem som atskilte områder kunne de mektige religiøse autoritetene overtales til å tillate disseksjon av kropper i vitenskapens navn, i det som Candace Pert kalte «en avtale med Paven om fordeling av ansvarsområder» (Pert, 1998: 18). At kroppen ikke lenger ble sett på som hellig, var et viktig vendepunkt for både medisin og religion. Denne avtalen gjorde at en mer rasjonell, frittenkende kultur kunne utvikle seg. Som følge av denne avtalen ble vitenskapen og teknologien frigjort til å kunne eksplodere inn i maskinalderen i det 18. og 19. århundre, med tekniske løsninger for mange sider av menneskenes liv. Men
innledning 15
følelseslivet kunne ikke «fastslås» med teknologi og ble derfor et sidespor – noe som kunne utforskes innen fiksjon, ikke som realitet. Til en viss grad var følelser også en hindring for den praktiske trangen til å produsere mer og mer, noe som førte til så dramatiske forbedringer i den materielle livskvaliteten i industrielle land. Den industrielle livsstilen har uten tvil vært ekstremt vellykket med tanke på å oppnå et nivå av komfort, leseferdigheter, underholdning, massekommunikasjon og levealder som aldri har eksistert tidligere. Men svært mange menneskelige følelser er også blitt feiet til side i den nådeløse ekspansjonen av kapitalismen. Den verste skaden er blitt påført dem som hadde minst makt, men disse endringene påvirket følelseslivet hos mennesker i alle samfunnsklasser og hos begge kjønn. Spesielt bidro presset for å produsere mest mulig til at fabrikkeierne behandlet arbeiderne sine som en forlengelse av maskinene, og ikke som mennesker med følelser. Mens de sto i mange og lange timer ved vevstolene sine, fikk de ikke engang lov til å snakke med hverandre. Vi har beveget oss bort fra disse ekstreme tilstandene, men kanskje ikke så langt som vi liker å tro. Den tidlige kapitalismens dårlige arbeidsbetingelser er nå blitt eksportert til den tredje verden, der varer produseres for konsumenter i vestlige land, mens mennesker i utviklingsland ofte må sette følelsene sine på vent mesteparten av dagen, selv om de ikke lenger jobber på fabrikker. Tidlig på 1900-tallet hadde Sigmund Freud innsett at vi betalte en høy pris for denne nye «sivilisasjonen» som følge av at vi nå måtte undertrykke mange av de sterkeste følelsene våre. Som en mann av sin tid tenkte han likevel at dette var en pris som var verdt å betale, og han viet energien sin til å bidra til at vi skal kunne mestre disse sterke følelsene på en mer rasjonell måte. Målet hans var å tilby et alternativ til den totale undertrykkelsen av forbudte seksuelle eller aggressive følelser. Freuds «snakkekur» ga en mer opplyst og bevisst anerkjennelse av disse følelsene og muligheten til å snakke seg selv ut av dem. De første psykoanalytikerne trodde at denne tilnærmingen ville kurere «nevrose» og underlig, hysterisk atferd. Innen slike psykoanalytiske fremgangsmåter kom på moten og folk ble stadig mer villige til å snakke om seksuelle følelser, var imidlertid det økonomiske systemet allerede i ferd med å bevege seg videre. Med nye masseproduksjonsteknikker ble det stadig viktigere å skape markeder og villige konsumenter. Balansen beveget seg fra en strengt kontrollert arbeidsstyrke som satte verdier som selvbeherskelse og det å spare til fremtiden i sentrum, mot et massekonsumsamfunn der behov skulle tilfredsstilles. I markedsføringen av nye pro-
16 innledning
dukter hentet man inspirasjon fra psykoanalytisk innsikt i eksistensen av og kraften i ubevisste følelser og lyster. Reklamefolkene appellerte ikke bare til folks seksuelle drifter, men også til ønsket om å bli elsket, beundret og akseptert av andre, noe annonsene antydet at de kunne oppnå ved å ha på seg de riktige klærne, kjøre den riktige bilen, spise den riktige maten eller kjøpe de riktige møblene. Det ville åpenbart være viktig at slike mennesker ikke hadde for sterk kontroll over impulsene sine hvis de skulle bruke penger i jakten på å oppfylle ønskene sine. Begrensningene på seksuell atferd ble gradvis opphevet for hvert tiår som gikk. Korrekt atferd og streng behovskontroll ble i stadig sterkere grad erstattet av en større anerkjennelse av seksuelle følelser. Det kan virke som om følelser ble reintegrert i kulturen. Innenfor vitenskapen fortsatte man likevel å skille mellom «sinn» og «kropp». Utelatelsen av følelser fra medisinfaglig vitenskap, som tar utgangspunkt i analyser av deler av kroppen, som blodsirkulasjonen eller infeksjonsprosessen, fortsetter i hovedsak i dag, mens leger og farmasøytiske selskaper fortsetter å se etter kjappe løsninger på symptomer på funksjonssvikt fremfor å prøve å forstå hvordan den menneskelige organismen fungerer som helhet.
Det nye paradigmet Enda et nytt perspektiv – et nytt paradigme – har ventet i kulissene en stund og vil kanskje ta sine første steg inn i rampelyset. Dette paradigmet er blitt beskrevet på ulike måter – som «økologisk», «systemisk», «kybernetisk» og «holistisk». Det har vunnet innpass innenfor ulike fagområder, men er ennå ikke blitt den dominerende måten å se verden på. Til en viss grad har kampen for å etablere dette systemiske paradigmet blitt en kamp mellom «ny vitenskap» og «gammel vitenskap». Den har sin opprinnelse i den samme perioden i 1920- og 1930-årene som da det utviklet seg en mer avslappet holdning til kontroll av følelser. I denne perioden ble det også gjort revolusjonerende oppdagelser innenfor fysikk som utfordret vår selvfølgelige oppfatning av menneskelig persepsjon. Max Plancks kvanteteori avslørte at masse ikke var så fast og statisk som vi oppfatter den som, men at det ville være bedre å beskrive den som en slags relasjon som opererer med en bestemt rytme over en bestemt periode. Albert Einsteins relativitetsteori viste at rom og tid var et kontinuum som krummet og foldet seg rundt seg selv. Slike radikale ideer avdekket begrensningene ved menneskenes sanseapparat: «Den verdenen vi ser, er en funksjon av vår størrelse», som Bryan Appleyard sa det (1992).
innledning 17
Ut fra begrensningene i menneskets persepsjonsevne ble det tydelig at antakelsene i den gamle vitenskapen ikke lenger var holdbare. Noen vitenskapsmenn, for eksempel Werner Heisenberg, fremsatte påstanden om at «forestillingen om en objektiv virkelighet har følgelig fordampet». Den virkeligheten du ser, avhenger av hvor du står. Avhengig av din synsvinkel er elektronet en bølge eller en partikkel. Selv når vi observerer virkeligheten, er vi med på å forme situasjonen vi observerer. De lineære forklaringene fra den gamle vitenskapen om at X forårsaker Y, kan derfor ikke være hele sannheten. I stedet ble det utviklet et nytt, mer interaktivt perspektiv, først innenfor informatikk. En matematiker som het Norbert Wiener, var den første som fant ut hvor viktig tilbakemeldinger er for å opprettholde systemer. Selv om denne teorien ble utviklet innenfor arbeid med raketter og missiler, fikk den snart bredere anvendelse, blant annet av den nytenkende antropologen Gregory Bateson, gjennom å bidra til å forklare menneskelige systemer, for eksempel familiesystemet, eller også hvordan selve den menneskelige organismen fungerer. Det de oppdaget, var at systemer bare klarte å holde seg stabile dersom de stadig tilpasset seg skiftende betingelser. Og måten de klarte å gjøre dette på, var ved å bruke tilbakemeldinger om hva som fungerte, og om hva som ikke gjorde det. Dette betydde at hvis du så på systemet som en helhet, ville du oppdage at det var sirkulært, ikke lineært. I stedet for å bryte et system ned i identifiserbare deler og behandle disse delene som om de fungerte hver for seg, måtte du forstå at hvert system er knyttet sammen med andre systemer, og de formes og er avhengige av hverandre. Hvordan en person oppfører seg, påvirker hvordan en annen person oppfører seg, og hans eller hennes atferd påvirker derfor igjen den opprinnelige personen i en sirkulær prosess. Årsak og virkning avhenger av ditt ståsted, av hvor du starter i sirkelen, og av hvor mye informasjon du inkluderer eller utelukker. Det er ikke én sannhet, men flere mulige sannheter. Denne systemiske tilnærmingen spredte seg gradvis inn i mange fagområder. Innenfor biologi var det økologi og etologi. Innenfor psykologien var det John Bowlby, som innså at for å forstå mennesker måtte man forstå miljøet deres, akkurat som gartneren måtte foreta en vitenskapelig studie av jordsmonnet og atmosfæren. Over tid har Bowlbys innsikt gradvis bidratt til en mer interaktiv tilnærming innenfor psykoterapi og til en større forståelse av at pasient og analytiker befinner seg innenfor et felt av gjensidig aktivitet, et system der hver av dem påvirker den andre, i stedet for å anta at påvirkningen bare går én vei. Jeg har også et syn på følelseslivet som systemisk. I min forståelse er mennesker åpne systemer, tvers igjennom preget av andre mennesker og også av
18 innledning
planter og luft og vann. Vi formes ikke bare av hva vi puster inn og spiser, men også av våre interaksjoner med andre mennesker. Vi lever i en sosial verden der vi er avhengig av komplekse kjeder av sosiale interaksjoner for å skaffe oss mat på bordet, klær på kroppen og tak over hodet og også for å binde oss sammen i en kultur som gir oss en felles følelse av mening. Vi kan ikke overleve alene. Men i tillegg utvikles både de fysiologiske og de psykiske systemene våre i relasjoner med andre mennesker. Foreldrene våre er de menneskene som har størst betydning tidlig i livet vårt. De skaper oss og gir oss den unike genetiske identiteten vår. Men selv ikke de «beste» genene i verden vil bestemme hvordan vi kommer til å leve livet vårt, eller ikke engang hvilke styrker og svakheter vi kommer til å ha. Hver menneskecelle har rundt 30 000 gener, men bare en brøkdel av dem er aktive til enhver tid. De slår seg heller ikke på eller av selv, men stimuleres og aktiveres av omgivelsene, når og dersom de er nyttige. Så ett sett med gener har mange fremtidsmuligheter. Hvem av disse som viser seg, avhenger av hva som skjer. Spesielt vil gener respondere på og styres av kroppens biokjemiske aktivitet. Mengder av næringsrik mat aktiverer én type genetiske prosesser, mens mangel på mat vil trigge andre gener. Noe som kanskje er mindre åpenbart, er at de følelsesmessige og sosiale opplevelsene våre også frigjør biokjemiske stoffer som cytokiner, hormoner og nevrotransmittere – som spiller en viktig rolle i å aktivere gener og i å bestemme hvem vi blir. En grunn til at relasjonen til foreldrene våre er ulik alle andre relasjoner, er at påvirkningen fra andre mennesker er på sitt sterkeste tidlig i livet. Perioden fra unnfangelsen og gjennom de første to leveårene – omtrent de første 1000 dagene – er spesielt viktig, fordi det er da selve nervesystemet utvikler seg og formes av erfaringer. I denne perioden har måten foreldrene oppfører seg på, like mye innflytelse på barnets emosjonelle konstitusjon som den genetiske arven. Foreldrenes responser overfor spedbarnet forteller ham hva hans egne emosjoner er, og hvordan de kan håndteres. Dette betyr at våre første erfaringer som spedbarn (og også som fostre) er mye mer relevante for det selvet vi blir som voksne, enn mange av oss er klar over. Det er som spedbarn vi først føler og lærer hva vi skal gjøre med følelsene våre, når vi allerede da begynner å organisere erfaringene våre på en måte som vil påvirke vår senere atferd og vår evne til å tenke.