in n h o l d ordførerens forord forfatterens forord innledning 8 del i kapittel 1 kapittel 2 kapittel 3 kapittel 4 kapittel 5
del ii kapittel 6 kapittel 7 kapittel 8
del iii kapittel 9 kapittel 10 kapittel 11 kapittel 12 kapittel 13
6 7
sjøfartssamfunnet blir til kjøpstaden og omlandet 14 kjøpstadstatus og bystatus 46 sjøfartssamfunnet blir til 66 bystyring og bygdestyring under eneveldet skatteprotester og privilegiestrid 132
100
fra storhetstid til krig og stagnasjon storhetstid, krig og stagnasjon 164 byvekst og tettstedsvekst 194 lokalstyre og foreningsliv 222 sjøfartssamfunnets gullalder gullalder, krakk og omstilling 254 det moderne arendal tar form 304 pietisme, vekkelser og nye kirkesamfunn 334 organisasjonssamfunn og lokalt folkestyre 362 et sjøfartssamfunns vekst og fall 386
noter 390 kilder og litteratur register 460
420
D E L
I
–
S J Ø FA R T S S A M F U N N E T
12
B L I R
T I L
K J Ø P S TA D E N
O G
O M L A N D E T
del i
sjøfartssamfunnet blir til
13
kjøpstaden og omlandet – en rundreise i arendalsdistriktet på 1700-tallet
T
Hva slags samfunn var arendalsdistriktet i ? Hva kan vi i det hele tatt vite om bebyggelse og befolkning i Arendal og dets nære omland på -tallet? Reiseskildringen fra er en av flere skildringer fra distriktet på -tallet. I reiste den finsk-svenske vitenskapsmannen Pehr Kalm rundt i området etter at skipet han var med på måtte søke nødhavn i Grimstad. I besøkte kronprins Fredrik og Carl av Hessen, øverstkommanderende for styrkene i Norge, Arendal. Etter besøket ble det utgitt en reiseskildring der reisen gjennom arendalsdistriktet er beskrevet. Det er dessuten bevart flere prospekter og kart over området, samt flere skattemanntall og folketellinger. Samlet gir kildene oss et bilde av et sjøfartssamfunn i vekst; et samfunn som i stadig større grad ble formet av og mer avhengig av skipsfarten og skipsbyggingen, sjøfartssamfunnets nøkkelnæringer.
idlig om morgenen . august kom et skip seilende inn Galtesund. Om bord var den dansk-norske kongen Christian ., dronning Sofie Magdalene, dronningens mor og flere medlemmer av hoffet. Det nye kongeparet var på norgesreise, og hadde overnattet ved Grimstad. Mens skipet seilte inn Galtesund, lød festsalutter fra batteriene på Merdø og i Sandviga. Inne i Tromøysund ankret skipet opp ved to andre skip som sammen formet en æreport. Det var de samme skipene som hadde utgjort æreporten da kong Fredrik . besøkte byen i . Her steg kongen over i en sjalupp og ble rodd inn til byen under lovprisninger fra matrosene på de to skipene og til nye salutter fra to andre skip som lå ankret opp i havnen. Dronningen og hennes mor ble igjen på skipet. Etter å ha sett hvordan byens finere damer stod klare i sine fineste drakter for å motta kongeparet, skal dronningen ha sagt at «[her] synes å være dronninger nok». Ved tollboden på Tyholmen la sjaluppen til en stor æreport i tre. På fremsiden av porten, som hadde blitt satt opp på påler ut fra tollbodbryggen, ble Arendal fremstilt som en by ved havet, og på baksiden var det tegnet et skip for fulle seil. Symbolikken var klar: byen kongen hadde kommet til var en stor sjøfartsby, bygd på påler som Amsterdam og Venezia. Fra æreporten gikk det en bro med rød løper inn til steinbryggen foran tollboden. Her ble kongen hilst velkommen av byfogden, tollerne ved byens tollbod, bypresten, de fremste borgerne og soldater fra borgerkorpset. To timer senere, etter en kort mottagelse og en liten spasertur opp på fjellet bak tollboden, dro kongens følge videre til lyden av festsalutter fra batteriet på Neset.
kjøpstadstatus gir byvekst Mellom og ble folketallet i arendalsdistriktet doblet (se tabell ). Klart sterkest var veksten i Arendal, med en vekst på prosent. I byens nære omland var det kun Tromøy sogn som hadde over prosent vekst i samme periode ( prosent), deretter fulgte Flosta ( prosent), Øyestad ( prosent) og Østre Moland ( prosent). Veksten var altså sterkest i Arendal og langs skipsleia, mens den var svakere i de indre områdene, der jordbruk og skogbruk var de viktigste næringene. Dette understreker sjøfarten og skipsbyggingens betydning for befolkningsveksten. 14
tab e l l 1 befolkningsutviklingen i arendalsdistriktet på 1700-tallet, fordelt på sogn. SOGN
1701
1763
1769
1801
Arendal
600
1 670
1 540
1 701
Flosta
330
650
551
723
1 210
2 780
2 617
2 816
490
810
760
820
Øyestad
1 820
3 250
3 246
3 716
Samlet
4 450
9 160
8 714
9 776
Tromøy Østre Moland
Kilder: Manntallet 1701, manntall ekstraskatten 1763, folketellingene fra 1769 og 18017
Det aller meste av befolkningsveksten i Arendal kom etter at stedet fikk kjøpstadstatus i . Årsaken var en kraftig økning i tilflyttere. Det begynte på -tallet, mens sjøfarten fremdeles led under depresjonen i det internasjonale fraktmarkedet etter den spanske arvefølgekrigen (–) og den store nordiske krig (–), og før veksten i byens sjøfart på -tallet. Når den nye kjøpstaden opplevde økt tilflytting på -tallet, skyldtes det kjøpstadprivilegiene Arendal og Risør fikk i . I kjøpstadprivilegiene ble det slått fast at de som fra da av ønsket å ta borgerskap og drive med handel i Arendals tolldistrikt, måtte flytte til den nye kjøpstaden. Bestemmelsen ble gjentatt da kjøpstadprivilegiene ble endelig bekreftet i . Her ble det også lagt til en bestemmelse om at alle som ønsket å drive med håndverk i tolldistriktet, skulle flytte til Arendal og ta håndverksborgerskap eller gå i lære hos håndverksmestrene der. Det førte nesten umiddelbart til økt tilflytting. Mellom og økte antallet borgere i kjøpstaden fra til , mens antallet utenbys boende borgere gikk fra til . Mye av økningen skyldtes at kjøpmenn, skippere og håndverkere i byens nære omland hadde flyttet inn til kjøpstaden. Enkelte kom også fra Danmark. Økningen i handelen og antallet borgere økte behovet for dagarbeidere og bryggesjauere til lasting, lossing og frakt av kjøpmennenes varer, og for tjenestefolk i borgernes hushold. Også det førte til økt tilflytting. De fleste
Christian . (–), konge av Danmark-Norge –. Malt av den tyske maleren Johan Salomon du Wahl rundt . FOTO: KIT WEISS, DET NATIONALHISTORISKE MUSEUM PÅ FREDRIKSBORG SLOT
av de tilflyttende arbeids- og tjenestefolkene kom fra byens nære omland, men en del kom også fra områdene lenger oppe langs Arendalsvassdraget. I mange tilfeller dreide nærflyttingene seg om en form for livsløpsvandringer. Mange av ungjentene og gårdsguttene fra landsognene rundt byen flyttet til Arendal for å arbeide som tjenestejenter og arbeidsfolk, men flyttet ofte tilbake til landsognene når de skulle gifte seg og stifte familie.
15
D E L
I
–
S J Ø FA R T S S A M F U N N E T
tab e l l 2 befolkningsutviklingen i arendal, risør og kristiansand på 1700- og 1800-tallet NÅR
ARENDAL14
RISØR15
ca. 600
ca. 500
ca. 2 300
1769
1 540
931
3 034
1801
1 701
1 295
4 816
1855
2 680
2 213
9 335
1875
4 107
2 390
11 558
1900
4 343
3 494
14 666
T I L
Kristiansand stift, noe han knyttet til sykdomsutbrudd og stor mangel på brød. Uårene gjorde at kongen, etter forslag fra biskopen, gav særskilt tillatelse til å holde egne bots- og bededager for de syke og nødlidne i stiftet i og . Uårene må ha ført til en befolkningsnedgang. Selv om det ikke er bevart tall over fødte og døde i arendalsdistriktet fra -tallet, er det grunn til å tro at nedgangen også kom her. I brøt det ut epidemi på ny. Det året var det mange nordmenn som kom hjem fra tjeneste som nøytralitetsvakt ved Danmarks sørgrense. Det er antatt at mange av dem tok med seg sykdomssmitte hjem. Epidemien rammet også arendalsdistriktet. Kirkebøkene fra Arendal, Tromøy og Østre Moland sogn førte opp høye dødstall og lave fødselstall. Det tyder på sykdomsutbrudd, som igjen førte til nedgang i folketallet. Fra Flosta og Øyestad sogn finnes det ikke tall for , men også her tyder utviklingen på at det hadde vært et sykdomsutbrudd. I Flosta var det nedgang, i Øyestad flatet veksten ut. Hyppigere sykdomsutbrudd er altså en viktig delforklaring på hvorfor befolkningsveksten var svakere i Arendal enn i områdene rundt byen de siste tiårene av -tallet. Gjentatte kopperutbrudd og kontinuerlig fødselsunderskudd bidrar dessuten til å forklare hvorfor folketallet i Arendal fortsatte å synke helt frem til . Nedgangen kom til tross for sterk tilflytting til byen og gode tider for distriktets nøkkelnæringer. Når det ikke førte til vekst i folketallet, vil det si at tilflyttingen ikke klarte å kompensere for nedgangen som kopperutbrudd og lave fødselstall hadde ført til. I oppgangstiden mellom og ble byens fødselsunderskudd mindre. Det, sammen med enda sterkere tilflytting, førte til ny vekst i folketallet frem til . Vi vet ikke om landsognene rundt byen opplevde en nedgang frem til -tallet slik Arendal gjorde. Det er kun bevart tall fra Øyestad sogn, og de viser en klar befolkningsvekst mellom og . Veksten i Øyestad fortsatte til . Det samme viser tallene fra folketellingene i og for Flosta, Tromøy og Østre Moland sogn. Der folketallet i
KRISTIANSAND16
1701
B L I R
Kilder: Manntallet 1701, manntall ekstraskatten 1763, folketellingene fra 1769, 1801, 1855, 1885 og 1900
Også i Risør ble stagnasjon snudd til kraftig vekst etter , selv om veksten her ikke var like sterk som i Arendal. Utviklingen i de to byene understreker at formelle kjøpstadprivilegier kunne spille en viktig rolle for bydannelse og byvekst.
sterkere vekst rundt byen I , da kronprins Frederik og Carl av Hessen besøkte Arendal, hadde befolkningsveksten i byen flatet ut og veksten i områdene rundt byen hadde blitt sterkere. En viktig årsak til dette var uår og epidemier. I Arendal var det utbrudd av kopper i . Den . mars ble to søstre på tre og ett år gravlagt ved bykirken. Ifølge kirkeboken skal de to ha dødd av kopper, en virussykdom med høy dødelighetsprosent, og blant de vanligste dødsårsakene i Europa på -tallet. Utbruddene skjedde ofte i sammenheng med uår og matmangel, som igjen gjorde befolkningen mer utsatt for sykdomssmitte. Utbruddene rammet særlig byene, der befolkningen bodde tettere enn på landsbygda. I Arendal kan innførslene over døpte og døde i kirkebøkene tyde på at det var utbrudd av kopper eller andre sykdommer i –, , , , og . Sykdomsutbruddene på - og -tallet rammet trolig også Arendals nære omland. I meldte biskopen i Kristiansand til kongen om misvekst, fattigdom og fødselsunderskudd i hele 16
K J Ø P S TA D E N
O G
O M L A N D E T
Øyestad. Men mange flyttet ut, enten til Arendal eller til Øyestad. Nærflyttinger blir dermed en viktig forklaring på at veksten var sterkere her. Også Østre Moland kunne hatt sterkere vekst de siste tiårene av 1700-tallet, hadde det ikke vært for at fraflyttingen var nesten like stor som fødselsoverskuddet. En del av dem flyttet nok til Tromøy, Arendal og Øyestad sogn, andre til Holt sogn som følge av veksten i sognets sjøfart og skipsbygging samt på Næs Jernverk.
Arendal gikk ned før det gikk oppover igjen, ser folketallet i landsognene ut til å ha opplevd sammenhengende vekst. En årsak til det var at landsognene ikke opplevde større sykdomsutbrudd i de tre siste tiårene av -tallet. En annen og viktigere årsak var veksten i distriktets nøkkelnæringer. På begynnelsen av -tallet var det høykonjunktur i skipsbyggingen. I slutten av tiåret begynte en mer eller mindre sammenhengende oppgangstid for sjøfarten som nådde høydepunktet i . Det forklarer også hvorfor Øyestad og Flosta hadde sterkest vekst. I de kystnære delene av Øyestad lå reparasjonsverftene i Kolbjørnsvik og Kallevig og reperbanen på Tangen. Like over grensen til Tromøy sogn lå dessuten skipsverftene på Terneholmen og Svinodden under Østre Strømsbu gård, og verftene på Pusnes og i Barbu. Alle var virksomheter som sysselsatte mange i oppgangstidene på slutten av -tallet. Som vi senere skal se, bodde det dessuten mange skipperborgere og sjøfolk i de kystnære delene av Øyestad. De gode tidene for trelasteksporten og jernmalmeksporten sysselsatte også mange på sagbrukene, i tømmerfløtingen, gruvene og malmtransporten. Det trakk til seg flere arbeidssøkere til sognet. Det, sammen med økte fødselstall, førte til befolkningsvekst. Veksten i Flosta kom også som følge av de gode tidene i sjøfarten. Flosta var det mest utpregede sjøfartssognet i distriktet, og i Narestø lå en av distriktets viktigste loshavner. I siste halvdel av -tallet vokste det dessuten frem et sterkt redermiljø i Oksefjorden, på grensen mellom Arendal og Risørs tolldistrikt. Redermiljøet hadde sin kjerne på Borøya og Sandøya i Dypvåg sogn og Tverrdalsøya i Flosta, og er en viktig forklaring på veksten i Flosta frem til . Men hvorfor var ikke veksten like sterk i Tromøy sogn? Tromøy var jo et vel så utpreget sjøfartssamfunn, med mange skipperborgere, sjøfolk, skipsbygging og gruvevirksomhet. Mellom og hadde Tromøy et stort fødselsoverskudd. Hadde de blitt i sognet, hadde det gitt en vekst som var nesten like sterk som Flostas og langt sterkere enn i
en kjøpstad bygd på holmer, brygger og påler Hvordan kan Arendal ha sett ut da kong Christian . besøkte byen? Det er ikke bevart noen malerier som viser byen på -tallet, men det finnes flere prospekter fra -tallet, laget av maleren Jean Neuwerth (–). Det ene ligger på Kuben og er datert , det andre ligger i Riksarkivet og er datert . Begge viser Arendal sett fra Hisøy og med Kolbjørnsvik i forgrunnen. Prospektene er malt med forskjellige perspektiver. Mens prospektet på Kuben ser ut til å være malt fra en av heiene i bakkant av Kolbjørnsvik, er prospektet i Riksarkivet malt i fugleperspektiv, noe som gjør at vi ser mer av bebyggelsen i byen og i Kolbjørnsvik. De to prospektene er verdifulle kilder til hvordan byen kan ha sett så ut på midten av -tallet, og de viser oss hvor forskjellig -tallets Arendal var fra den byen vi kjenner i dag. Neuwerth viser oss en by som dels ligger på tre øyer og dels på fastlandet (se bilde s. -). Det heter seg at Arendal vokste frem på sju holmer. Nå er det ikke sikkert at det skal forstås bokstavelig, selv om Christian Poppe har vist at Arendal faktisk kan ha vokst frem på sju eller åtte holmer. Viktigere var nok assosiasjonene det skapte. Jerusalem og Roma, de to viktigste byene i den vestlige kristenheten, skal ha vokst frem på sju høyder. Vi finner igjen tallet i en eller annen form i mange europeiske byer fra middelalderen og tidlig moderne tid. Tallet ble nok mest brukt for å la seg assosiere med Jerusalem og Roma, 17
D E L
I
–
S J Ø FA R T S S A M F U N N E T
og vi kan tenke oss at det også var tilfellet i Arendal. Ved at byens opprinnelse ble lagt til sju holmer, ble Arendal, som hadde en forholdsvis kort historie som by, knyttet til eldre og mer fornemme byer. På -tallet var det kun tre holmer som var synlige. Den største var Tyholmen, som også ble kalt Kirkeholmen fordi det var der byens kirke lå. Opprinnelig var det som i dag er Tyholmen seks forskjellige holmer og skjær, men etter hvert som byen vokste, ble stadig flere av sundene mellom holmene fylt igjen. Da Neuwerth malte sine prospekter, hadde de seks holmene for lengst blitt til en. Det siste sundet ble fylt igjen i siste halvdel av -tallet, og ble til gaten som i dag heter Friergangen. Det var på den østre delen av Tyholmen, som lå under Langsæ gård, at den mest konsentrerte bebyggelsen i byen lå. Den vestre delen av Tyholmen lå under Østre Strømsbu gård. Her fremstilles bebyggelsen som mer spredt. Det hadde sammenheng med at bebyggelsen her var yngre enn bebyggelsen på den delen av Tyholmen som tilhørte Langsæ, noe som igjen hadde sammenheng med topografi og havneforhold. Mens den vestre delen av øya var kupert og bestod av heier som gikk forholdsvis bratt ned i sjøen, var terrenget flatere på østsiden. Her var det enklere å legge til med skip, og her var det enklere å bygge. Det var også på Tyholmen de fleste av byens offentlige bygninger lå. Den store bygningen med langsiden vendt ut mot sjøen og sort tak, var tollboden. Gjennom hele -tallet lå den der Rådhuset ligger nå, og det var her kongen gikk i land i . Vi ser også byens y-formede kirke. Kirken så annerledes ut under kongebesøket. Den gangen var den mindre, grønnmalt med rødt listverk og tårn i gråstein. I begynte en ombygging der kirkens sørfløy ble utvidet og hele kirken malt hvit. Vanskeligere er det å få øye Vippebroen mellom bydelen Stranden og Friholmen slik tollbetjenten Bernt Martinius Grønvold malte den rundt . Det lyserøde huset til venstre er Hans Herlofsens hus (Uglands hus), og i bakgrunnen ses bebyggelsen i Bendiksklev. FOTO: HANNELE FORS, AAMA – KUBEN
18
B L I R
T I L
K J Ø P S TA D E N
O G
O M L A N D E T
D E L
I
–
S J Ø FA R T S S A M F U N N E T
B L I R
T I L
gater. På Tyholmen kan vi skimte en kjørevei langs Friergangen og en annen opp bak kirken, og vi kan se en vei som krysser Friholmen mellom de to broene som forbandt Friholmen med Tyholmen og Stranden. Ved Indre poll ser vi veien som gikk oppover Bendiksklev og over til Barbudalen. Andre gater ser det ikke ut til at byen hadde. Premierløytnant Kirchhoff, som var med i kronprins Fredriks følge under besøket i , beskrev byen som bygd rett på vannet og med trebrygger til gater. For Kirchhoff var det som å se et Venezia i miniatyr. Det samme var Mumsen opptatt av da han besøkte byen sammen med Carl av Hessen samme år. Til Arendal kom de roende inn fra Tromøya rundt midnatt:
på de øvrige offentlige bygningene på Tyholmen, som arresthuset og hospitalet. Begge lå i nærheten av kirken, men ut fra prospektene er det ikke mulig å fastslå hvilke bygninger det var. Ved siden av Tyholmen lå Tollbodholmen, der tollboden ble flyttet i . Holmen var adskilt fra Tyholmen av en liten kanal som ble kalt Smalsundet, men var forbundet til Tyholmen med en bro. Innenfor Tyholmen lå Friholmen, som var forbundet med Tyholmen med en bro som gikk over kanalen langs dagens Kirkegaten. Navnet skal Friholmen ha fått fordi huseierne der var fritatt fra å betale grunnleie til Langsæ gård, slik de fleste andre huseierne i byen var. Friholmen var forbundet med fastlandet med tre broer. To av dem gikk over kanalen som gikk fra Pollen langs dagens Havnegaten inn til Indre poll, der Torvet ligger i dag. Den tredje broen, Flaadebroen, gikk over det smale sundet mellom Kittelsbukt og Indre poll. Følger vi flåtebroen over til fastlandet, kommer vi til Arendals strand eller Stranden. Hadde Christian . sett hitover da han stod på toppen av Tyholmen, ville han sett en bebyggelse dominert av flere store hus, pakkboder og sjøboder langs Kittelsbukt og Indre poll. En av de største bygårdene var byfogd Thaulows gård, som lå der biblioteket ligger i dag. Der ble byens politiske møter og rettsmøter holdt helt frem til slutten av -tallet (se kapittel , s. -). Fra Stranden strakte bebyggelsen seg oppover dalsøkket mot Blødekjær. Her gikk den gamle kjøreveien mellom Stranden og Langsæ og videre nordøstover ut av byen. Kongen ville også ha sett bebyggelsen oppover i Bendiksklev, der den strakte seg over mot Barbudalen. Fra Bendiksklev strakte bebyggelsen seg utover langs den smale landstripen på vestsiden av Langsæneset eller Neset, langs det som både den gangen og nå heter Langbryggen. Ytterst på neset, litt oppe på fjellet, lå Kastellet eller Øvre Batteri. Det var herfra avskjedssaluttene ble fyrt da kongen dro videre i . Prospektet viser oss også en by der havneområdene var ferdselsårer og bryggene og kanalene var
Her var havnen full av skip, og i byen var alle gått til ro. Vi så mange store bygninger, på hvilke takrenner av tre gikk loddrett i alle hjørner. […] Byens beliggenhet er bemerkelsesverdig. Husene, til dels store og vakre bygninger, står på og ved klipper, eller er bygd på påler under klipper og i kløfter. De er forbundet med broer, ja byen har sogar mange tregater, med plankegulv. Anselige kjøpmenn bor der, og driver fordelaktig handel med Holland og England. En tredje besøkende i byen på -tallet var den danske naturforskeren Otto Frederik Müller. Han var den første som sammenlignet Arendal med Venezia, tretten år før Kirchhoff gjorde det. I august besøkte han Arendal på en vitenskapelig reise mellom Øvre Telemark og Kristiansand. Tilbake i København skrev han bok om turen, og her beskrev han Arendal på følgende måte: Her anvendte vi Morgenstunden paa at besee denne af sin Handel og besynderlige Beliggenhed lige berømte Bye. Egnen omkring er smuk; og Handelen, i det mindstre frem for de fleste Steder paa 20
bystyring og bygdestyring under eneveldet
Segl fra byfogd NiDPMBJ Henrik Jæger, byfogd i Arendal fra til . FOTO: HANNELE FORS, AAMA – KUBEN
100
embets- og borgerstyret i arendal
D
et dansk-norske kongedømmet som arendalsdistriktet var en del av på -tallet, var et enevelde. All politisk og militær makt var samlet hos kongen, som også var tvillingrikenes øverste dommer. Til å hjelpe seg i styringen av tvillingrikene hadde kongen en rekke rådgivere og embetsmenn som alle var utnevnt av ham til å styre på hans vegne. En del av disse tilhørte hoffet og sentraladministrasjonen i København; de øvrige hadde blitt plassert av kongen i ulike deler av riket for å styre der på vegne av ham. Slik var det også i arendalsdistriktet. En kongelig utnevnt byfogd var satt til å styre den nye kjøpstaden, mens fogden og sorenskriveren i Nedenes, også de utnevnt av kongen, var satt til å styre i landsognene som omkranset Arendal. Den administrative og politiske styringen var imidlertid ikke forbeholdt embetsmennene. Som vi har sett, ble innbyggerne i Arendal og Risør tatt med på råd i arbeidet med å gi de to kjøpstedene endelige kjøpstadprivilegier. Som nye kjøpsteder skulle de ha et visst indre selvstyre, med egne styringsorganer og ulike borgerombud. Det innebar at borgerskapet ble trukket inn i bystyringen. Det har lenge vært vanlig å skille mellom styringen av byene og landsbygda. I kjøpstedene hadde både embetsmenn og borgere administrative stillinger, og styringsansvaret var slik sett kjennetegnet av et felles embets- og borgerstyre. Bygdene var derimot under embetsmennenes administrative kontroll. Men som vi skal se, ble imidlertid deler av befolkningen i landsognene rundt Arendal trukket inn i styre og stell på -tallet. Det er her, i måten arendalsdistriktet ble styrt under eneveldet på -tallet, at vi finner kimen til det kommunale selvstyret som kom med formannskapslovene i . Størst selvstyre i arendalsdistriktet på -tallet hadde den nye kjøpstaden, der byfogden og trelastpatrisiatet stod i spissen for et stadig mer sammensatt styre av ulike administrative og politiske organer og borgerombud. Vi begynner derfor med hvordan byen Arendal ble styrt på -tallet.
Øverste administrative og rettslige myndighet i Arendal og Risør var byfogden. Opprinnelig var byfogden dommer i Arendal og Risørs felles bytingsrett, og denne var underordnet bytingsretten i Kristiansand. Da Arendal og Risør ble kjøpsteder falt underordningen under Kristiansand bort, men ordningen med felles byfogd og bytingsrett fortsatte. Det nye i var at byfogden ble Arendal og Risørs felles magistrat. Ordet magistrat betyr embetsmann og øvrighet, noe som gjenspeiler at det administrative ansvaret i -tallets dansk-norske kjøpsteder skulle ligge hos kongelig utnevnte embetsmenn. Som magistrat fikk byfogden i Arendal og Risør en rekke nye administrative oppgaver. Blant annet skulle han gi borgerbrev til nye borgere, kontrollere tilførselen av matvarer og ha tilsyn med håndverkerlaug, brannvern og fattigvesen. Kom det nye lover og forordninger fra København eller forordninger fra stiftamtmannen, var det byfogdens oppgave å gjøre lovene kjent. Han hadde dessuten det øverste ansvaret for skatteinnkrevingen, og skulle føre årlige utgiftsregnskap og skattemanntall. De fleste av byfogdene i Arendal og Risør kom fra danske embetsmannsslekter, og flere av dem overtok embetet fra sin far. Henrik Thaulow tok for eksempel over etter sin far Heinrich Arnoldus i , mot en årlig avgift til faren på riksdaler. Overgangen var ikke problemfri. Henrik hadde fått kongelig ekspektansebrev i på at han skulle få ta over embetet når faren døde, men siden faren en tid hadde følt seg gammel og svak, ble de enige om at sønnen skulle ta over. Egentlig skulle det vente til Henrik fikk et formelt utnevnelsesbrev fra kongen. Stiftamtmannen utnevnte derfor Jørgen Holders, en av byens advokater, til midlertidig byfogd i påvente av at Henrik fikk bekreftelsen han trengte, og han gav Henrik ordre om ikke å tre inn i stilingen før en slik bekreftelse kom. Holders leste opp brevet på bytingsmøtet i Arendal . januar , et møte Henriks far ledet selv om han hadde frasagt seg embetet. Etter 101
D E L
I
–
S J Ø FA R T S S A M F U N N E T
B L I R
T I L
trengte å stå i kjøpstadprivilegiene. Det var antagelig bakgrunnen for en forespørsel arendalsborgerne sendte til byfogden på slutten av -tallet om å få «consultere» om byens beste hver mandag. Hvis diskusjonene ikke endte i enighet, skulle seks av byens eldste bestemme. Forespørselen viser at det ennå ikke fantes noe borgerråd i de to byene, og det er heller ikke noe som tyder på at noe råd ble etablert før . Borgerrådet som innbyggerne foreslo å opprette i ser ut til å ha vært tenkt som et fellesorgan for Arendal og Risør. I brevet fra omtalte de seks underskriverne seg som «Samtlig Respective Arendahls og Øster Riisøers byes tilforordnede Mænd». Selv om de seks var fra Arendal, uttalte de seg altså på vegne av begge byene. Det er imidlertid lite som tyder på at rådet fungerte som et fellesråd i fortsettelsen. Samtlige brev som er bevart fra rådet i Arendal, handler om forhold i og rundt Arendal. I hører vi også om et råd i Risør. Når dette ble opprettet er usikkert, men trolig ble det opprettet kort tid etter Arendals. Rådets medlemmer ble valgt av borgerne, men skulle godkjennes av stiftamtmannen. Valget fant sted på rådstuemøtene, der byfogden og borgerskapet skulle møte, men det er usikkert hvordan stemmegivningen foregikk. Bare de fremste borgerne kunne velges. Rådet kom dermed til å bli dominert av byens trelastpatrisiat. Det var rådet selv som pekte ut nye kandidater når en plass ble ledig. Da navigasjonslærer Peder Johannesen Holst søkte avskjed grunnet sin høye alder i , ble nytt medlem valgt inn «efter de øvrige Deputerede Borgeres forestilling». Søknaden fra Holst tyder på at medlemmene satt på livstid. Rådet ble dermed stadig mer lukket. Det er heller ingenting som tyder på at trelastpatrisiatet sluttet å involvere seg i rådet, slik tilfellet var i en del andre kjøpsteder mot slutten av 1700-tallet. Rådet var kun åpent for menn, til tross for at flere av de mest velstående trelasthandlerne i Arendal var kvinner. Kvinnene kunne likevel ha indirekte innflytelse i rådet gjennom familiemedlemmer. For
opplesingen hadde Holders forsøkt å ta over ledelsen av møtet, men Henriks far hadde nektet. Det er heller ikke noe som tyder på at Thaulowene fulgte stiftamtmannens ordre i tiden som fulgte. Tvert imot viser tingbøkene, pantebøkene og skifteprotokollene at de to fortsatte å dele på oppgavene som byfogd inntil Henrik tok helt over embetet en gang i løpet av våren . Byfogdene styrte ikke byen alene. Utover på -tallet ble arendalsborgerne involvert i flere bystyrende organer og ombud. Det viktigste av disse organene var borgerrådet.
borgerrådet Borgerrådet er nevnt i kildene for første gang i . Det ble dermed etablert etter at Arendal og Risør hadde fått sine endelige kjøpstadprivilegier i . Som vi har sett, hadde innbyggerne foreslått å opprette et borgerråd allerede i . Ordningen kjente de godt fra Kristiansand, der et borgerråd er nevnt alt i . Året etter kom også en forordning som tillot borgerne i norske kjøpsteder å velge seg et borgerråd til å møte på bytinget når magistraten la frem årsregnskapet. I løpet av de neste tiårene ble det opprettet borgerråd i stadig flere kjøpsteder. Ordningen hadde dermed rukket å bli en forholdsvis fast del av bystyringen da Arendal og Risør bad om å få borgerråd i . Forslaget hadde også fått støtte fra stiftamtmann Lillienpalm og stattholder Wibe. Lillienpalm hadde stått bak etableringen av borgerrådet i Stavanger i . Slike borgerråd så han som et nødvendig samarbeidsorgan og mulig kontrollorgan av byfogd og magistrat: «[S]aa andsees dette dog for nøden til politiens forfremmelse at byefogeden i Arendal og ligesom udi Stavanger af sin foresatte øvrighed blef adjungeret [assistert av] Nogle forvoflige [modige eller prisverdige] borgere». Stattholder Wibe påpekte på sin side at byfogden og borgerne alt hadde anledning til å opprette borgerråd gjennom forordningen fra , og at det derfor ikke 102
Det eldste bevarte brevet fra borgerrådet i Arendal, fra . Brevet tyder på at rådet ble opprettet etter at Arendal og Risør fikk sine endelige kjøpstadprivilegier i . FOTO: EGIL BLOMSØ, AAMA – KUBEN
103
D E L
I
–
S J Ø FA R T S S A M F U N N E T
B L I R
T I L
dre nødvendige varer til arbeidere på verkene og i jerngruvene. Hensikten må ha vært å minne rådet på at ikke all utenbys handel var i strid med kjøpstadprivilegiene. Kopiboka viser et råd som opptrådte som selvstendig politisk aktør og initiativtaker. Det brakte dem iblant i konflikt med byfogden. I ville byfogd Thaulow at byen skulle sette i stand en vei i Bendikskleiv, men rådet hadde nektet. Thaulow klaget til stiftamtmannen, som svarte at borgerne måtte sette veien i stand. Rådet klaget på avgjørelsen. De mente at veien var «ligesaa beqvæm og fremkommelig som den har været fra første tiid denne Bye begyndte at blive bebygged». Rådet la til at det var huseierne og beboerne i hver enkelt gate som hadde ansvaret for å vedlikeholde dem. I Bendikskleiv omfattet det byfogden selv, som nettopp hadde kjøpt et hus der. Byfogdens forsøk på å gjøre saken til et offentlig anliggende, brøt dermed med sedvane. Byfogden skal også ha satt i gang med utbedringene uten å spørre rådet om å «giive Deres meening til hvad enten de det kunde samtykke eller imodsiige». Rådet bad derfor stiftamtmannen om «vores befrielse fra Byefogdens Selvraadighed». Her ser vi at rådet fungerte som kontrollorgan, slik Lillienpalm ønsket. I sendte rådet en ny klage. Rådet mente at det var urimelig av Thaulow å kreve 20 riksdaler i året for leie av et rom i hans hus til bytingsmøter, når rommet tidligere hadde vært tobakksvinkel, det vil si en liten tobakksfabrikk. Rådet ønsket heller ikke at byen skulle dekke lønnen til to politibetjenter når de ikke var til nytte, men opptrådte som byfogdens tjenere, og hadde avsatt dem. Men nå var det byfogden som fikk stiftamtmannens støtte. Byen ble pålagt å betale Thaulow husleie for tobakksvinkelen så lenge rådet ikke ville skaffe et mer passende lokale til møtene, og han påla byfogden å ansette to nye politibetjenter på byens bekostning. Rådet var også representert i flere av de øvrige organene i bystyringen. Etter at havnekommisjonen ble opprettet, satt som regel et eller flere rådsmedlemmer i kommisjonen. Rådet spilte en ledende
eksempel satt Margrethe Hansdatters sønner Hans og Thomas Ellefsøn i rådet i henholdsvis og . Rådet hadde flere funksjoner. Det skulle kontrollere og godkjenne byens årlige utgiftsregnskap og skattemanntall, og det skulle uttale seg om saker på byens vegne. Fra Arendal er det bevart en kopibok over brev fra og til rådet mellom og . Samlet gir den et interessant innblikk i hvilke saker rådet uttalte seg om og hva de tok initiativ til. Rådet uttalte seg om enkeltborgeres klager på byskatten, og under stiftamtmannens revisjon av byens utgiftsregnskap bistod rådet med kommentarer om poster i regnskapet. Rådet sendte dessuten en rekke søknader. Blant brevene er det særlig en sak som stadig går igjen, nemlig forsvaret av kjøpstadprivilegiene. Helt siden hadde arendalsborgerne hevdet at kjøpstadprivilegiene måtte innebære at nedenesprivilegiene skulle oppheves. All utenbys handel var ifølge dette synet lovstridig, et syn som går som en rød tråd gjennom kopiboka. I sendte rådet klagebrev til stiftamtmannen om trelasthandelen i ladestedet Lillesand. I brevet beklaget rådet seg over ingen av de handlende i Lillesand, ikke en gang presten i Vestre Moland, ville høre på de gjentatte formaningene om at handelen de drev var ulovlig. De bad derfor stiftamtmannen om han, av kjærlighet til Arendal, kunne gjøre et nytt forsøk på å avskaffe den ulovlige handelen i Lillesand. Rådet forsvarte ikke bare kjøpstadens interesser i trelasthandelen; også annen handel ble fulgt med på. I klaget rådet til generaltollforpakter Nicolay Juell i Arendal over lossing av korn i Tvedestrand. Rådet bad Juell om at tollerne måtte øke kontrollen med handelen, og sørge for at den foregikk i kjøpstedene. Svaret fra Juell er ikke bevart, men i kopiboka er det gjengitt et privilegiebrev der Ulrich Schnell, eieren av Næs Jernverk, fikk rett til å importere korn til et magasin i Tvedestrand. Det er også gjengitt et brev fra Rentekammeret fra , der visestattholderen ble bedt om å informere arendalsborgerne om retten jernverkene hadde til å importere korn og an104
B Y S T Y R I N G
O G
B YG D E S T Y R I N G
U N D E R
E N E V E L D E T
OVER: Miniatyrportrett av Nicolay Christian Juell (–), kjøpmann og generaltollforpakter i Arendal. FOTO: HANNELE FORS, AAMA – KUBEN
T.V.: Fra borgerrådets kopibok –. Øverst på siden er en kopi av et brev fra byfogden til rådet datert . april . Kopiboken, som er oppbevart på Kuben, er en unik kilde til borgerrådets funksjon og aktivitet i Arendal i siste halvdel av -tallet. ARKIV: AAMA – KUBEN
skulle betales uten rådets godkjenning. Reskriptet gav rådet formell kontroll over offentlige utgifter. Selv om det var en stadfesting av etablert praksis i Arendal, innebar det at formell makt ble overført fra kongens byfogd til borgernes valgte organ. Det bykommunale selvstyret hadde sine begrensninger. Som vi har sett i konfliktene mellom rådet og byfogden, var det stiftamtmannen som avgjorde sakene. Hvis stiftamtmannen støttet byfogden, måtte rådet bøye av. Praksisen ble stadfestet i reskriptet fra , men gjaldt bare når stiftamtmannen fikk slike saker til behandling. Fra de danske kjøpstedene vet vi at stiftamtmennene sjelden involverte seg i sty-
rolle i fordelingen av byskatten, som skulle fordeles av åtte taksérborgere som byfogden pekte ut hvert år. To av dem ble alltid pekt ut blant rådsmedlemmene. Kirkevergene ble også valgt blant rådsmedlemmene, og det samme gjaldt ombudene som branndirektør og direktør i Arendals mudderkasse. Rådet kom dermed til å spille en stadig viktigere rolle i bystyringen. Siden rådsmedlemmene ble valgt av borgerne, vil det si at rådet gav Arendal et visst selvstyre. I 1787 fikk rådets bystyrende rolle kongelig stadfesting. I et reskript om borgerrådene i dansknorske kjøpsteder ble det slått fast at rådet skulle være med på å sette opp budsjett, og at ingen utgifter 105
D E L
I
–
S J Ø FA R T S S A M F U N N E T
ringen av kjøpstedene de hadde tilsynet for. Så lenge byregnskapene ble levert uten feil og mangler, og råd og byfogd løste sine konflikter lokalt, viste stiftamtmennene liten vilje til å involvere seg. Trolig var det på samme måte med stiftamtmennene i Kristiansand. Så lenge de ikke mottok saker der rådet og byfogden i Arendal var uenige, kunne byen styre seg selv. En annen begrensning på byens selvstyre var retten kongen til enhver tid hadde til å gripe inn etter å ha mottatt klager og søknader fra enkeltpersoner og grupper i eller rundt byen, men igjen gjaldt det kun når slike klager ble sendt til København. I ble antallet rådsmedlemmer redusert fra seks til fire. Initiativet kom fra rådet selv, som begrunnet det med at rådet ikke burde vurderes «paa deres antal som deres dyktighet». Reduksjonen gjorde rådet enda mer eksklusivt.
B L I R
T I L
onsdager eller fredager, og alle i bytings- og rådsstuen i byfogdens hus. På det første og siste møtet ble hele borgerskapet kalt inn. Det var åpne møter der alle kunne ta opp saker de ønsket å drøfte. På det første møtet pekte byfogden også ut ny kemner og taksérborgere til innsamling av byskatten. Resten av møtene gikk til å drøfte og avgjøre oppgaver av forskjellig karakter, for eksempel byens utgiftsregnskap eller behandling av søknader om borgerskap. Ni av møtene dette året gikk til behandling av saker som angikk overformynderiet. Her var det bare byfogden og byens tre overformyndere, som hadde ansvaret for tilsynet med verger for umyndige arvinger, som møtte. Ett rådstuemøte ble også viet fattigomsorgen, men heller ikke her ble hele borgerskapet kalt inn. Rådstuemøtet var et viktig organ i byens politiske og administrative liv. Det var her årsregnskapet ble lagt frem og godkjent, valget av ulike borgerombud fant sted, søknader om borgerskap ble lagt frem og nye lover og forordninger ble offentliggjort. Det var også her borgerne selv kunne legge frem saker. Rådstuemøtet sikret slik sett borgernes medbestemmelse og deltagelse i saker som angikk byen. Derimot ser det ikke ut til at rådstuemøtet hadde noen rettslig funksjon som ankeinstans, slik tilfellet var i mange av de større kjøpstedene. Bytingsretten var den eneste domstolen i Arendal, og den hadde byen felles med Risør.
rådstuemøtet Et annet styringsorgan som ble etablert etter at Arendal ble kjøpstad, var rådstuemøtet. Det var møter der byfogden og borgerskapet møttes for å drøfte saker som angikk «Byens Tarv og Nytte». Både borgerrådet og byfogden kunne kalle inn til møte om de hadde saker de ville ta opp. I likhet med borgerrådet var rådstuemøter noe Arendal og Risør hadde bedt om å få i , men er ikke nevnt i kjøpstadprivilegiene. Når rådstuemøtet likevel vokste frem som et styringsorgan, var det fordi det var behov for en møteplass mellom byfogden og borgerskapet der saker kunne diskuteres. Det førte også til at rådstuemøtene ble et elastisk styringsorgan med en sammensetning som varierte etter hva slags saker som ble tatt opp. Når de første rådstuemøtene ble holdt, er usikkert, og vi vet heller ikke om rådstuemøtene var felles for Arendal og Risør. Fra de siste to tiårene av -tallet er det bevart en rådstueprotokoll fra Arendal. Det gir et godt innblikk i hvordan rådstuemøtet fungerte. Protokollen viser at det ble holdt møter minst en gang i måneden. I ble det holdt tjue møter, alle på
bytingsretten Bytingsretten var første rettsinstans for alle som var underordnet byfogdens jurisdiksjon. Til å begynne med omfattet det kun de som hadde borgerskap i Arendal og Risør, men fra inkluderte det hele bybefolkningen. Under bytingsmøtene ble det ført egne møteprotokoller. For bytingsretten i Arendal og Risør er disse protokollene bevart mer eller mindre sammenhengende for hele -tallet. Protokollene viser at bytingsretten var mer enn en domstol. Bytingsretten skulle dømme i saker om tyveri, vold 106
B Y S T Y R I N G
O G
B YG D E S T Y R I N G
og ærekrenkelser, men ble også brukt til offentliggjøring av nye lover, forordninger og alle offentlige dokumenter. Det var også her at dokumenter som angikk salg av fast eiendom og pantesaker ble lagt frem, behandlet og tinglyst. Dette ble ført i egne protokoller. Bytingsretten møtte minst en gang i uken, som regel på mandager eller fredager. I ble det holdt bytingsmøter, rundt tre ganger så ofte som det ble holdt rådstuemøte. De fleste var ordinære byrettsmøter, men i tillegg kom en del ekstratingsmøter. Disse ble som regel holdt dagen etter ordinært bytingsmøte. Møtene ble holdt i byfogdens hus. Det vil si at risørborgere måtte til Arendal om de skulle i bytingsretten, eller om de ville få tinglyst og offentliggjort dokumenter som krevde byfogdens godkjenning for å bli rettsgyldige. Det vil også si at bytingsretten først og fremst var et møtested for arendalsborgerne. Det samme inntrykket får vi om vi ser på bytingsrettens sammensetning. I bytingsretten skulle byfogden dømme sammen med åtte lagrettemenn, og i ekstratingsaker skulle han dømme sammen med tre lagrettemenn. Det var byfogden som pekte ut lagrettemennene. De bevarte møteprotokollene viser at dette enten ble gjort på årets siste møte . desember, eller på det første møtet etter julefreden, som regel . januar. Undersøker vi hvem som var lagrettemenn hvert tiår mellom og , ser vi at samtlige var fra Arendal. De ble også i stadig større grad valgt blant skipper- og håndverksborgerne i byens midtre sjikt. Blant lagrettemennene i var det to borgere fra byens trelasthandlende elite, fire håndverkere og to småhandlere. Ti år senere var det en utenbys kjøpmann blant lagrettemennene, de øvrige var håndverkere og småhandlere. I pekte byfogden ut fire kjøpmenn som lagrettemenn, ingen av dem fra det øverste sjiktet. Med ett unntak var det heller ingen av dem som møtte, og det gjorde heller ikke de øvrige fire byfogden hadde pekt ut. I deres sted møtte sju vararepresentanter, og blant dem finner vi seks håndverkere og en småhandler. I ble kjøp-
U N D E R
E N E V E L D E T
mannen Niels Mauridzen pekt ut, heller ikke han blant byens fremste borgere, og møtte gjorde han heller ikke. I hans sted møtte bokbindermesteren Godrit Storm. De øvrige var håndverksborgere. I og fremstår bytingsretten stadig tydeligere som en arena for laugshåndverkerne. Det er særlig tydelig i , da halvparten var laugshåndverkere. Bytingsrettens sosiale sammensetning endret seg heller ikke etter at Risør fikk egen byfogd og egen bytingsrett. I bestod bytingsretten i Arendal av sju laugshåndverkere og en parykkmakermester. I ble antallet lagrettemenn redusert fra åtte til fire, men uten at rekrutteringen endret seg særlig. Ble folk fra byens elite pekt ut, møtte de rett og slett ikke opp, slik at vararepresentantene måtte møte i stedet. En kort periode fantes det likevel to domstoler i Arendal. Fra januar til august opptrådte både Heinrich Arnoldus Thaulow og Edvard Smith Arctander som byfogd, noe som førte til forviklinger. Arctander holdt bytingsmøter klokka ni om formiddagen og tre om ettermiddagen, på de samme dagene som Thaulow holdt sine møter. Siden Thaulows møter begynte klokka ti, måtte lagrettemennene velge hvilke møter de skulle gå på. Hvis de valgte Thaulow, ble de ilagt bøter av Arctander, bøter de senere fikk tilbakebetalt av Thaulow. Saker som hadde vært til doms i bytingsretten, kunne ankes til lagretten i Kristiansand. Mens Arendal og Risør lå under Kristiansand, hadde magistraten i Kristiansand vært første ankeinstans og lagretten andre ankeinstans. Etter løsrivelsen fra Kristiansand skulle domfellelser i bytingsretten ankes rett til lagretten. I Kristiansand fantes det også en kirkelig ankedomstol, den såkalte konsistorialretten, som bestod av stiftamtmann, biskop og domkapitlet. Domstolen var ankeinstans i saker som hadde vært oppe i de lokale prosterettene, som ekteskapssaker, sedelighetssaker og saker der prester eller lærere var involvert.
107
D E L
I
–
S J Ø FA R T S S A M F U N N E T
108
B L I R
T I L
B Y S T Y R I N G
O G
B YG D E S T Y R I N G
U N D E R
E N E V E L D E T
borgerombudene Bystyringen bestod ikke bare av embeter og borgerforsamlinger, men også av en rekke borgerombud. De første borgerombudene vi hører om i Arendal, var taksérborgerne eller ligningsmennene. De er nevnt for første gang i , under innsamlingen av dagskatten, en ekstraskatt som ble innkrevd under den store nordiske krig. Skatten ble samlet inn av tolv borgere, åtte fra Arendal og fire fra Risør. Etter ble taksérborgerne et fast element i bystyringen. De ble utpekt av byfogden på rådstuemøtet, og valgt for ett år. Som regel ble det valgt åtte for Arendal og fire for Risør. Hovedoppgaven deres var å fordele byskatten. Det var en fellesbetegnelse på de faste skattene innbyggerne måtte betale hvert år, og fordelingen av den skulle taksérborgerne føre inn i egne skattemanntall. I tillegg skulle de fordele den årlige avgiften til Kristiansand. De første årene ble det ført felles regnskap og manntall for Arendal og Risør. Senest i begynte byene imidlertid å føre hver sine regnskap og manntall. Mens det var taksérborgernes oppgave å fordele skatter og avgifter, var det kemnerens oppgave å føre regnskap over byens utgifter. Trolig hadde Arendal og Risør helt fra starten av hver sin kemner, selv om en kemner for Risør først er nevnt i . I , kort tid etter at Risør ble adskilt fra Arendal, økte Arendal antallet kemnere til to. Kemnerne ble utpekt av byfogden på det siste rådstuemøtet før jul. Etter hvert fikk Arendal også egne rodemestre. Første gang vi hører om dem, er under innsamlingen av ekstraskatten på -tallet. Rodemestrene hadde imidlertid flere oppgaver. De bistod kemneren i innsamlingen av de ordinære byskattene, de hadde ansvaret for å føre manntall i sine roder, og de hjalp branninspektøren med branntilsynet. Rodemestrene ble også valgt på det siste rådstuemøtet for året, som alltid fant sted den . desember. Arendals første kirke () med steintårnet () og Kirkekleven. Maleriet er fra omkring . I forgrunnen ses broen mellom Tyholmen og Friholmen. FOTO: AAMA – KUBEN
109
det moderne arendal tar form
304
I
siste halvdel av -tallet endret Arendal fullstendig form. Det lille Venedig, med sine trehus og kanaler, broer og brygger til gater, forsvant. Frem vokste en moderne småby med rette, brede gater, store kvartaler med murhus og nye offentlige praktbygg. Som følge av moderniseringen fikk befolkningen også innlagt vann og gass til matlaging, samt gassdreven gatebelysning på kvelds- og nattestid. Også forbindelsene til omverdenen ble bedre, med bygging av nye og bedre veier ut av byen, telegraf og telefon, og faste dampskipsruter til andre byer i Norge og utlandet. Ved århundreskiftet endret også bygrensene seg for første gang, noe som gjorde byen mange ganger større. Det meste av denne moderniseringen fant sted etter de to store bybrannene i og . Det var etter disse brannene at gjenfyllingen av kanalene begynte, og murhusene erstattet trehusbebyggelsen i sentrum. Betyr det at det var bybrannene som skapte det moderne Arendal? Hvorfor forsvant det lille Venedig, og hvordan vokste det moderne Arendal frem?
Tyholmen med byens tredje trefoldighetskirke, nytt bankbygg og ny middelskole sett fra Sanden, der Kulturhuset og Sam Eydes plass ligger i dag. FOTO: AAMA – KUBEN
et lille venedig I skildret den norske høyesterettsadvokaten Bernhard Dunker Arendal på følgende måte: Det er i sandhed et lide Venedig. Arendal ligger ved Havet. Floder og søer og Fjorde kunne visselig være meget gode, og meget deilige at boe og bygge ved; men de have intet at sige mod Havet, det veldige aabne uendelige Verdenshav. Med Havet kan intet maale sig, uden selve Himlen. Foran byen danne Tromøen og Hisøen den prægtigste Skibsvaag, og ud mellem dem seer man det aabne Hav. Byen ligger deels paa Fastlandet og deels paa Hisøen, og den boer i Sandhed paa Havet. Vaagen er Byens egentlige Gade, kun Husenes Fortauge ere paa Landet. […] Arendal er en smuk, venlig Bye, bygget iblandt klipperne, saaledes at man idelig fra 305
D E L
I I I
–
S J Ø FA R T S S A M F U N N E T S
G U L L A L D E R
anden eller tredie Etage spadserer ud i sin Have uden at stige nogen Trappe ned. Flere av Husene, fornemmelig et, der er bygget af min for tidlig afdøde Ungdomsven, Doctor Harald Kallevigs Fader, ere virkelige Palladser. Men Ridderne med Sværd og Dolk, Damerne med de blege Kinder og de glødende Øine og Giften skjult i Barmen, Gondolerne med deres Telte og tause Gondolierer mangle aldeles i dette norske Venedig. Der er heller ingen Blyekamre, ingen Sukkenes Broe, intet Timandsraad; Byefogden klager over, at han intet har at bestille, uagtet han baade er Byefoged, Politimester og Ene-Magistrat. Det førmoderne Arendal ble senere beskrevet av stadsingeniør Richard Arnold: Arendal havde før et eiendommelig og malerisk udseende. Den øvre delen af byen med høie træhuse klint opefter steile fjeldvægge, smale stræder og smug, netop brede nok for et kjærrelas, men med stigninger bedre skikket for klæv end for kjørsel, bratte trappeopgange langs husene – den nedre nærmest beliggende del med sine kanaler, broer og gamle pælebrygger – ikke underlig, at byen på grund af sin karakteristiske bebyggelse ved vannet og indvåndernes velbekjendte storartede driftighed på sjøen, hyppig kaldets «det lille Venedig». nuitet når det gjaldt byens fysiske form. Det samme inntrykket gir de få glimtene av byens fysiske utforming som vi får av bevarte prospekter og kart over byen (se rammetekst). Det betyr ikke at alle tomtene forble uendret. I takt med at byen vokste, ble det stukket ut flere tomter, og eksisterende tomter ble delt opp. Nye tomter kunne også bli til ved utfylling langs sjøkanten. Men når en tomt først kom, var det
Her pekte Arnold på noe det kunne være lett å glemme, særlig om en kom sjøveien. Dette var at Arendal hadde en øvre del, på Neset, i Bendiksklev og opp dalsøkket forbi Blødekjær og Munkejordet til Langsæ, med sine høye trehus, smale streder og bratte kleiver. Skildringene til Dunker og Arnold ligner mye på skildringene som ble gitt av byen på -tallet. Alle gir inntrykk av høy grad av konti306
D E T
M O D E R N E
A R E N DA L
sjelden at den endret form eller størrelse. Denne kontinuiteten var ikke unik for Arendal. Vi finner en tilsvarende kontinuitet i mange andre førmoderne byer. Men hva skyldtes det?
TA R
F O R M
Det lille Venedig sett fra nord med vippebroen mellom Stranden og Friholmen. Malt av Abraham Falch Møller i . FOTO: HANNELE FORS, AAMA – KUBEN
307
