Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten: Utdrag

Innledning

K

onfliktene i Midtøsten dominerer nyhetsbildet. Daglig er vi vitne til terroraksjoner, voldsomme demonstrasjoner, kriger og okkupasjoner. Gode nyheter fra Midtøsten er mangelvare. Mange har gått lei av alle konfliktene for lenge siden og orker ikke lenger ta inn over seg hva alle disse konfliktene egentlig handler om. Men det er nettopp det denne boken tar for seg: Hvorfor er det så urolig i Midtøsten? Hvordan skal vi forstå de mange konfliktene vi er vitne til?

For å begripe situasjonen i Midtøsten i dag må vi først og fremst ha kunnskap om regionens fortid. Slik er det med de fleste konfliktfylte områder i verden. I fortiden finner vi ofte opphavet til problemene i nåtiden. Men hvor langt tilbake i historien er det nødvendig å gå for å forstå og forklare de mange konfliktene?

I tilfellet Midtøsten kommer vi ikke utenom historien til jødene, som i århundrer ble forfulgt i Europa. Forfølgelsene endte med massedrap på nærmere seks millioner jøder under andre verdenskrig. Vi kommer heller ikke utenom arabernes historie. Araberne hadde en felles-arabisk kultur og var fra 1300-tallet underlagt det osmanske imperiet. Araberne delte språk og religion. Det ga dem følelsen av å være knyttet sammen i en større, panarabisk og panislamsk enhet. Nasjonalstaten føltes fremmed for dem, mens opprettelsen av en nasjonalstat i Midtøsten framsto som redningen for det jødiske folket. De to første kapitlene i boken tar for seg dette historiske bakteppet for Midtøstens moderne historie.

Etter første verdenskrig gikk det mektige osmanske riket, som araberne hadde vært en del av i 600 år, i oppløsning. Men de vestlige seierherrene ville ikke gi araberne selvstendighet eller ta dem med på råd. Etter eget forgodtbefinnende delte Storbritannia og Frankrike det osmanske riket mellom seg.

Disse områdene skulle senere bli til dagens stater i Midtøsten. Etter krigens avslutning kontrollerte Frankrike Libanon og Syria, mens Storbritannia kontrollerte Palestina og landene som etter hvert ble kalt Jordan og Irak.

De vestlige stormaktene tvang sine styresett og politiske strukturer på de nye enhetene og fant det ikke bryet verdt å ta hensyn til at disse områdene rommet ulike etnisk-religiøse grupper og interne spenninger.

De to første tiårene av 1900-tallet er derfor et annet og særdeles viktig utgangspunkt for å forstå Midtøsten-regionen og konfliktene som fremdeles

102828 GRMAT Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten 120101.indd 12

14.12.12 14:22

13 Innledning

pågår der. Det var da kampen om land, innflytelse og selvbestemmelsesrett i regionen begynte. Og for den israelsk-palestinske konfliktens del var det da de to folkenes kamp om det samme landet startet for alvor. Innblandingen fra stormaktene og den indre spenningen i de nyopprettede statene la kimen til svært mange av konfliktene vi står overfor i dag.

De innebygde spenningene i Midtøsten-regionen etter første verdenskrig eskalerte ytterligere etter opprettelsen av Israel i 1948 og førte brorparten av den palestinske befolkningen på flukt. Samtidig senket den kalde krigen seg over regionen. Sovjetunionen og USA tok over for de tidligere stormaktene og meldte seg for alvor på i stormaktsspillet om Midtøsten, der de konkurrerte om å vinne lokale støttespillere og danne regionale allianser.

Fra 1950-tallet og utover etablerte nasjonale makteliter autoritære regimer i de fleste av de arabiske landene. De nye lederne var arabiske nasjonalister, anført av Midtøstens store forbilde, Egypts president Gamal Abdel Nasser.

Sekulære og autoritære ledere som president Hafez al-Assad i Syria, Saddam Hussein i Irak og kong Hussein i Jordan skulle prege utviklingen i sine respektive land. Disse lederne representerte stabilitet, men var også viktige hindre for utvikling, framgang og endring. Lokale, regionale og internasjonale konflikter førte til at verdens øyne stadig vendte seg mot Midtøsten.

I 1989 tok den kalde krigen slutt, og Sovjetunionen gikk kort tid etter i oppløsning. Som den eneste gjenværende supermakt satset USA på både fredsprosesser og kriger for å sikre sine mål i Midtøsten, samtidig som landene i regionen forble hjemsøkt av små og store konflikter. Det viktigste omdreiningspunktet for konfliktene var fortsatt opprettelsen av staten Israel. Fra 1948 og fram til i dag har det blitt utkjempet seks kriger mellom Israel og araberstatene: i 1948, 1956, 1967, 1973, 1982 og 2006. Bare to av de arabiske landene, Egypt og Jordan, har når dette skrives, undertegnet fredsavtaler med den jødiske staten.

Islamismen fikk bred folkelig oppslutning over store deler av Midtøsten i løpet av 1980-tallet, da det ble klart at de autoritære, nasjonalistiske og sekulære regimene hadde spilt fallitt på de aller fleste samfunnsområder.

Folk begynte å tro at alle Midtøstens problemer ville bli løst dersom bare araberne vendte seg mot sin religion og sitt nedarvede tankegods, og bort fra all vestlig påvirkning. Hvis det hadde blitt gjennomført frie valg i dag, ville islamistene utvilsomt ha vunnet klare seire i de fleste arabiske land.

Kildebruk Min oppgave som forsker og historiker er å analysere utviklingen i Midtøsten ut fra foreliggende fakta og kunnskaper, ikke ut fra ønsker. Min oppgave er ikke å bidra med politisk korrekte analyser. Det overlater jeg til politikerne.

102828 GRMAT Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten 120101.indd 13

14.12.12 14:22

14 Innledning

Hva er det så vi vet som kan hjelpe oss til å forstå og forklare motsetningene i Midtøsten? Hvordan har den israelsk-palestinske konflikten virket inn på regionen? Hvorfor er det fremdeles ingen fred mellom Israel og palestinerne? Hvorfor ble – og er – Libanon en politisk kruttønne, Syria et land med en usedvanlig turbulent og blodig historie, mens Egypt og Jordan, med noen få unntak, har hatt forholdsvis stabile utviklingsforløp?

Og igjen: Hvordan har stormaktenes innblanding i Midtøsten virket inn på alle de uløste konfliktene vi fremdeles står overfor? Dette er bare noen av de mange spørsmålene denne boken – som tar for seg utviklingen i regionen helt fram til 2012 – prøver å besvare.

Midtøsten er, på alle områder, et brennbart og omstridt tema å beskjeftige seg med. Det gjelder også kildeutvalget og –bruken av kilder for å forklare situasjonen i regionen. Mine kilder er verken å finne i Bibelen eller Koranen, selv om mange mener svarene finnes nettopp der. Konfliktene i Midtøsten er nemlig ikke religionskonflikter, slik jeg ser det. Snarere er det slik at religionene brukes, eller misbrukes, av israelere, så vel som av palestinere og andre arabere, for å legitimere andre konflikter. Derfor stammer kildene for denne boken primært fra amerikanske, britiske og israelske arkiver. Norske arkiver har dessuten vært til stor hjelp i arbeidet med å beskrive fredsprosessen i Midtøsten på 1990-tallet og fram til i dag. I alle disse arkivene finnes det et enormt kildetilfang, lett tilgjengelig for forskere. Særlig israelske og amerikanske arkiver er usedvanlig åpne. Hvem som helst kan ta med passet sitt og gå inn i arkivene for å lese i et stort og detaljert kildemateriale om utviklingen i regionen. Beklageligvis har ingen arabiske land den samme åpne praksisen. I hvilken grad og i hvilket omfang det finnes arkiver i de arabiske landene, er fortsatt ukjent.

I arbeidet med boken har jeg i tillegg til arkivstudier gjennomført utallige intervjuer med sentrale aktører i og utenfor regionen. Jeg har trålet dagbøker, monografier, aviser, tidsskrifter og andre åpne kilder. Jeg har også foretatt regelmessige reiser til Midtøsten.

Ved hjelp av et omfattende noteapparat kan leseren studere både kildematerialet og litteraturen i sin helhet. Målet har vært å få bredest mulig belegg for alle bokens påstander. På denne måten kan leseren selv skaffe seg nødvendig grunnlag for egne meninger. Disse meningene bør være basert på kunnskap, ikke (bare) på følelser, som så ofte er tilfellet i de mange Midtøsten-debattene vi har i Norge.

Bokens innhold Den aller største utfordringen med å skrive en bok om det mangfoldige og konfliktfylte Midtøsten er like fullt det store utvalgsproblemet: Hva skal

102828 GRMAT Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten 120101.indd 14

14.12.12 14:22

15 Innledning

med, hva skal utelates, og ikke minst, hvordan skal en slik bok organiseres?

Etter den historiske gjennomgangen av jødenes og arabernes historie fokuserer jeg vekselvis på det store bildet, i form av regionale og internasjonale maktstrukturer, og det mindre bildet, i form av sentrale enkeltland i regionen. Den røde tråden i framstillingen er konflikten mellom Israel, palestinerne og de omliggende arabiske statene, kjerneområdet for de statene som ble dannet på ruinene av det osmanske riket.

Libanon, Syria og Jordan beskrives i egne kapitler som tar for seg disse landenes historiske og politiske særegenheter, samt deres rolle i den overordnede Midtøsten-konflikten. Dette har for øvrig vært mangelvare i tidligere bøker om Midtøsten. På grunn av Egypts sentrale stilling i forholdet til Israel er Egypt inkludert i kapitlene som handler om de ulike krigene i regionen. Irak og Iran har ikke fått egne kapitler, men omtales når landene inngår som en del av det større konfliktbildet i Midtøsten.

Det samme gjelder Tyrkia, Golfstatene og landene i Nord-Afrika. Hvis alle disse landene skulle fått en utfyllende presentasjon i boken, måtte jeg ha behandlet de øvrige temaene svært overfladisk, noe som igjen illustrerer det store utvalgsproblemet.

De siste kapitlene i boken er viet utviklingen fra 1967 og fram til i dag, og legger særlig vekt på de mange fredsprosessene som er blitt igangsatt i denne perioden. Det samlede utvalget er naturligvis preget av mitt eget forskningsområde, som nettopp er konflikten mellom Israel og palestinerne, stormaktspolitikken og hvordan alt dette har virket inn på utviklingen i hele regionen.

Men la oss starte med å gå tilbake til utgangspunktet; hvordan jødenes historie og forfølgelsen av jødene i Europa kom til å bli uløselig knyttet sammen med problemene og konfliktene i Midtøsten.

102828 GRMAT Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten 120101.indd 15

14.12.12 14:22

Kapittel 3 Palestina

102828 GRMAT Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten 120101.indd 71

14.12.12 14:22

72 Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten

I

det osmanske riket hadde det aldri eksistert noen egen provins eller administrativ enhet ved navn Palestina. Det geografiske området Palestina hadde vært en del av Syria, delt mellom provinsene Damaskus og Beirut. Jerusalem hadde hatt en egen administrativ ordning. For araberne som bodde i og rundt Palestina, de aller fleste av dem muslimer, var Palestina navnet på området hvor de hadde bodd i århundrer. For de kristne, men også for jøder og muslimer, var Palestina i tillegg et historisk minne med stor religiøs betydning. For jødene samstemte Palestina mer eller mindre med det landområdet de en gang hadde kjent som det historiske Israel. Hvor Palestinas nøyaktige grenser gikk, var uklart. Grensene Palestina etter hvert fikk, var en konsekvens av politiske avgjørelser og forhandlinger mellom Storbritannia og Frankrike under og etter første verdenskrig. Palestina som en egen administrativ enhet var dermed en nyoppfinnelse, innført i Midtøsten av de to stormaktene etter krigens slutt. Der skulle palestinerne og jødene fra første stund kjempe om makt og herredømme.158

Palestina som britisk mandat Storbritannia vurderte Palestina som et område av stor betydning. Det var strategisk viktig for kommunikasjonen innen det britiske imperiet.

Palestina var utposten i øst, sentralt plassert mot enhver trussel mot Suezkanalen, mellomlandingspunkt på flyturen til India, utgangspunktet for bilveien til Irak med dets oljefelt, og, ikke minst, utløpet for oljeledningen fra Kirkuk i Irak til Middelhavet. Politisk var det viktig å ivareta et godt forhold til araberne i Palestina. Britene hadde omkring 80 millioner muslimer i sitt imperium. Imidlertid hadde den britiske regjeringen også forpliktet seg til å arbeide for å opprette et nasjonalt hjem for jødene på samme sted.159 Utviklingen i Palestina skulle bli radikalt annerledes enn i de andre mandatområdene i Midtøsten. Britene befant seg midt i en konflikt mellom de arabiske innbyggerne, som utgjorde rundt 90 prosent av befolkningen, og de nye jødiske innvandrerne fra Europa.160 Fra første dag ble Storbritannia konfrontert med sine uforenlige løfter gitt under første verdenskrig.

158 159

160

Yapp 1996: 116, 123–124; Butenschøn 2008: 95–98, 121–130, 165–170; Cleveland 2004: 244–248; Morris 2001: 33–34.

Morris 2001: 155; Donald Neff, Fallen Pillars: U.S. Policy towards Palestine and Israel since 1945, Washington D.C. 1995: 37; Wm. Roger Louis, The British Empire in the Middle East 1945–1951: Arab Nationalism, The United States, and Postwar Imperialism, Oxford 2006: 10–11; Persson 2006: 22–32. Anslagene over antall muslimer i Det britiske imperiet varierer fra 80 millioner (Neff 1995: 37) til 100 millioner (Persson 2006: 32).

En folketelling fra 1918 viste 688 957 arabere og 58 728 jøder, Kattan 2009: 3; Butenschøn 2008: 166; Morris 2001: 83, 107.

102828 GRMAT Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten 120101.indd 72

14.12.12 14:22

73 Kapittel 3 Palestina

TYRKIA

SYRIA

Kypros

IRAN

LIBANON M I D D E LHAVET

IRAK

PALESTINA EGYPT

TRANSJORDAN KUWAIT

Britiske mandater i mellomkrigstiden Britiske mandater i mellomkrigstiden Britisk protektorat

103381 GRMAT Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten 130103.indd 73

02.05.13 11:07

74 Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten

Britene angret raskt på at de noensinne hadde påtatt seg å holde ro og orden i noe som fortonte seg som en stadig mer sydende heksegryte.161 Det var en rekke uløste problemer som skilte mandatet over Palestina fra de andre. I mandatteksten ble det gjort klart at administrasjonen i Palestina skulle legge til rette for jødisk innvandring og oppmuntre til jødisk bosetning, i samarbeid med de jødiske interesseorganisasjonene i Palestina.

Engelsk, arabisk og hebraisk skulle være de offisielle språkene.162 Men hvem var Palestinas rettmessige befolkning? Hvem skulle forvalte retten til nasjonal selvbestemmelse? Skulle det være jødene eller det arabiske folkeflertallet, som i mandatteksten ble definert som de «ikke-jødiske samfunnene»? Hvor i Palestina skulle det jødiske «nasjonalhjemmet», en annen nyoppfinnelse, etableres? I noen atskilte geografiske områder? Som egne jødiske delstater? Eller skulle dette bety at det skulle opprettes en egen jødisk stat i hele eller deler av Palestina? Rettighetene til de «ikke-jødiske samfunnene» skulle vernes ifølge mandatteksten. Men hadde palestinerne noen nasjonale rettigheter? Gjaldt ikke selvbestemmelsesprinsippet for palestinere? I mandatteksten ble det ikke nevnt noe om at Palestina raskest mulig skulle gis selvstendighet. Også der skilte Palestina seg fra de andre mandatene. Hva slags styreform Palestina skulle ha, ble det heller ikke sagt noe om. Det skulle imidlertid opprettes «styrende organer», og britene skulle utnevne en høykommissær. Følgene av alle uklarhetene ble at britene hadde et langt mer direkte styre i Palestina enn i de andre mandatområdene. Problemene sto dessuten i kø fra første dag.163 11. desember 1917 hadde den britiske generalen Sir Edmund Allenby inntatt Jerusalem. I løpet av 1918 ble resten av Palestina okkupert og underlagt britisk militær kontroll. Allerede i februar 1920 brøt det ut voldelige demonstrasjoner, og i april opptøyer hvor fem jøder ble drept og 200 såret.

En britisk undersøkelseskommisjon, den første i en lang rekke, kunne ikke annet enn å slå fast at årsaken til opptøyene var palestinernes skuffelse over at de ikke var blitt gitt noen uavhengighet. Ytterligere en forklaring var deres redsel for at de skulle bli politisk og økonomisk underkastet de nye jødiske innvandrerne. Jødene kunne med Balfour-erklæringen i hånden, og med støtte fra mandatmakten Storbritannia, bosette seg i Palestina.164 Britene lot seg imidlertid ikke skremme av urolighetene, og synes heller ikke å ha tatt signalene om hva som var i gjære særlig alvorlig. De fortsatte derfor å gjennomføre organiseringen av sitt nye mandatområde, og avsatte 161

162 163 164

Yapp 1996: 116, 123–125; Khalidi 2004: 83–85; Butenschøn 2008: 95–98, 121–130, 165–170; Cleveland 2004: 244–248; Morris 2001: 32–36, 88–106; Baruch Kimmerling og Joel S. Migdal, The Palestinian People: A History, Cambridge, MA 2003: 28–37; se kapittel 2.

Samme referanse som ovenfor.

Butenschøn 2008: 123–124; Yapp 1996: 124.

Khalidi 2004: 35, 83–85; Yapp 1996: 123–125; Cleveland 2004: 244–248; Kimmerling og Migdal 2003: 79–89; Morris 2001: 88–102; Fromkin 2009: 445–448.

102828 GRMAT Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten 120101.indd 74

14.12.12 14:22

75 Kapittel 3 Palestina

Demonstrasjoner og opptøyer mellom arabere og jøder i Jerusalem i mai 1920. Foto: SCANPIX ©Topfoto.

den palestinske borgermesteren i Jerusalem fordi han hadde motsatt seg sionistenes program. I juli 1920 utnevnte den britiske regjeringen Sir Herbert Samuel, selv jøde og svoren sionist, til den første høykommissæren for den sivile administrasjonen i Palestina. Samuel startet umiddelbart arbeidet med å legge til rette for jødisk innvanding og kolonisering, og varslet at han hadde gitt tillatelse til at 16 500 nye jødiske innvandrere skulle få komme til Palestina det kommende året. I mai 1921 endte nye palestinske protester mot den jødiske innvandringen i nye opptøyer. Denne gangen ble 47 jøder drept og 146 såret, mens 48 palestinere ble drept og 73 såret.

Igjen konkluderte en britisk undersøkelseskommisjon med at den jødiske innvandringen var grunnen til urolighetene.165 Uroen i Palestina var blitt såpass omfattende at den britiske regjeringen så seg tvunget til å komme med en offisiell redegjørelse, en hvitbok, for å forklare hvilke politiske hensikter Storbritannia hadde i Palestina.166 Men i britiske regjeringskretser hersket det også stor usikkerhet om hvordan mandatteksten skulle forstås, og ikke minst, om hvordan den skulle gjennomføres. Koloniminister Winston Churchills hvitbok fra juni 1922 165 166

Samme referanse som ovenfor.

En hvitbok tilsvarer en stortingsmelding, en redegjørelse fra regjeringen til parlamentet.

102828 GRMAT Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten 120101.indd 75

14.12.12 14:22

76 Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten

var derfor full av uklarheter og selvmotsigelser. Palestinerne burde ikke bekymre seg for at jødene skulle komme til å overta Palestina, forsikret Churchill. Britene hadde ikke til hensikt å opprette noen jødiske stat i hele Palestina. Men det jødiske nasjonalhjemmet skulle opprettes i Palestina, den jødiske masseinnvandringen skulle fortsette, og jødiske institusjoner på alle områder skulle etableres. Innvandringen skulle imidlertid reguleres ut fra hva Palestina hadde «økonomisk kapasitet» til å «absorbere».167 Nettopp på grunn av dette aksepterte de jødiske sionistene Churchills hvitbok fra 1922. Palestinerne på sin side forkastet både den og alle andre forslag som mandatmakten kom med for felles selvstyre. Palestina fikk dermed aldri noen konstitusjon, folkevalgt forsamling eller valg, og endte opp med å bli styrt direkte av den britiske høykommissæren. I stedet for felles institusjoner utviklet palestinerne og jødene egne og helt atskilte styringsorganer og egne økonomiske sfærer. Det jødiske og det palestinske samfunnet ble hver på sin side mer sammensveiset, men gapet mellom dem økte.168 Fra 1923 til 1929 roet situasjonen seg midlertidig ned. Men det var kun stille før stormen.169

Palestinerne Befolkningen i Palestina ble ved inngangen til 1900-tallet ofte framstilt som omflakkende beduiner, men i virkeligheten eksisterte beduinsamfunn stort sett i en marginal del av det palestinske området. De fleste palestinere var bønder, som bodde spredt omkring i rundt regnet 850 landsbyer. Jorda var eid av mektige landeiere.170 Under en tredjedel av befolkningen i Palestina bodde i byer. Livet i byene langs kysten – Haifa, Acre, Jaffa og Gaza – var helt annerledes enn på landsbygda. Det lignet mer på storbylivet i Marseilles, Athen, Beirut og Alexandria. Fra slutten av 1800-tallet var handelen med Europa blitt stadig mer attraktiv for kjøpmenn og landeiere. Etterspørselen etter lokale jordbruksprodukter økte, og med den, også prisene171 De innflytelsesrike familiene dominerte det økonomiske så vel som det politiske livet i Palestina. Det fantes rundt 50 slike familier, men noen av dem hadde en mer betydningsfull rolle enn andre. I Nablus i nord dominerte Hadi- og Tuqan-familiene, i Acre Khalifa- og Shuqayri-familiene.

167 168 169 170 171

Khalidi 2004: 85; Yapp 1996: 127.

Khalidi 2004: 85; Cleveland 2004: 244–248; Yapp 1996: 127; Butenschøn 2008: 126–128, 165–166; Morris 2001: 99–100.

Khalidi 2004: 86; Yapp 1996: 117–118; Morris 2001: 106–111; se kapittel 1.

Kimmerling og Migdal 2003: 4–5, 17–21; Yapp 1996: 116–120.

Kimmerling og Migdal 2003: 14, 26, 46–51; Yapp 1996: 116.

102828 GRMAT Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten 120101.indd 76

14.12.12 14:22

77 Kapittel 3 Palestina

I Haifa dominerte noen gresk-katolske familier, med nære bånd til sine trosfeller i Libanon. Jaffa var en by bestående av handelsmenn. I Jerusalem var det Husseini-, Khalidi- og Nashashibi-familiene som rådet. Fram til 1918 hadde disse familiene, med få unntak, representert Jerusalem i den osmanske nasjonalforsamlingen i Istanbul. De hadde støttet opp om det osmanske styret og hatt de viktigste stillingene i osmanernes lokale forvaltningsapparat.172 Som alle andre arabere tilhørende det osmanske riket hadde palestinere gått inn i første verdenskrig i trygg forvissning om at det var denne politiske enheten de skulle tilhøre etter krigens slutt. Lite tyder på at de hadde noen formening eller forestilling om at dette riket skulle gå til grunne.

Da krigen var over, befant palestinerne seg uten tilknytning til verken noe rike eller uavhengig stat. På dette tidspunktet så ikke palestinerne på seg selv som et folk med en spesifikk palestinsk nasjonal identitet. De betraktet seg selv som arabere som hadde bodd i Palestina i århundrer.

Deres identitet var knyttet til det lokale, til familien, klanen, landsbyen og religionen.173 Den gryende drømmen noen arabere hadde hatt om en uavhengig arabisk stat, under sharif Husseins ledelse, lå i grus. Palestinerne hadde aldri blitt spurt eller informert om alle løftene Hussein hadde gitt og fått. De visste ingenting om planene for deres område før etter at krigen var over. Langt mindre var palestinerne blitt orientert om at det samme landområdet også var blitt lovt bort til europeiske jøder av en europeisk stormakt. Nyheten om Balfour-erklæringen skulle komme som et sjokk da den ble kjent. Som om ikke dette var nok, i stedet for det osmanske riket eller en uavhengig stat, befant araberne i Midtøsten seg under et nytt formynderskap. Hele det arabiske området var blitt oppdelt i mer eller mindre kunstige småstater, kalt mandater, under vestlig stormaktskontroll.174 En bølge av sinne og bitterhet skylte over Midtøsten. I løpet av 1920- og 1930-tallet var det en rekke mer eller mindre blodige opprør mot de europeiske kolonimaktene: I 1919 i Egypt, i 1920 i Irak og i 1925–1927 i Syria. I Palestina avløste det ene blodige opprøret det andre. Etter hvert skulle stadig flere araberstater også få selvstendighet: Egypt i 1922, Irak i 1932 og Libanon og Syria i 1941. Bare Palestina forble under formynderskap.175 I motsetning til de andre araberne hadde palestinerne fått en ny og formidabel utfordring: den jødiske masseinnvandringen. De måtte forhindre at sionistene fikk fotfeste, og de måtte kjempe mot Balfour-erklæringen.

Gjennom uinnskrenket immigrasjon ville sionistene kunne bygge opp 172 173 174 175

Kimmerling og Migdal 2003: 41–46, 71–76; Morris 2001: 111–112; Yapp 1996: 121–122.

Yapp 1996: 123.

Yapp 1996: 123; Kimmerling og Migdal 2003: 79.

Yapp 1996: 52, 70, 96–97, 131.

102828 GRMAT Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten 120101.indd 77

14.12.12 14:22

78 Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten

en stor jødisk befolkning i Palestina. Dermed ville behovet for å etablere en egen stat for jødene framstå som mer påkrevd. For å kunne bosette og brødfø de jødiske immigrantene var det helt nødvendig å skaffe seg så mye dyrkbar jord som mulig. Jødisk innvandring og oppkjøp av land var og ble kjernen til urolighetene i Palestina.176 Palestinerne skjønte hvor det sionistiske prosjektet bar, og at det utgjorde en trussel mot dem. Først motsatte de seg det jødiske bosetningsprosjektet gjennom forsøk på å forhandle med britene om å innføre mer restriktive lover som skulle forhindre immigrasjon og landoverføringer. Deretter boikottet de alle de britiske forsøkene på å etablere felles styringsorganer.

Frustrerte palestinerne tydde derpå til demonstrasjoner og vold rettet mot jøder og briter.177 Det palestinske samfunnet, med sin føydale struktur, var preget av rivaliseringen mellom de to mektige Jerusalem-familiene, Husseini og Nashashibi. Samtlige politiske partier som dukket opp fra midten av 1930-tallet, var basert på familie- og/eller klantilhørighet.178 Alle hadde samme overordnede politiske mål: et fritt og uavhengig arabisk Pale­ stina. Men palestinerne lyktes aldri med å organisere seg. Den innbyrdes uenigheten og rivaliseringen gjorde at palestinerne aldri klarte å bli enige om hvilke midler som burde benyttes, og hvilke allianser som burde bygges. Palestinerne var så splittet i ulike rivaliserende fraksjoner at de i virkeligheten sto uten noen politisk ledelse i de kritiske årene fram til opprettelsen av Israel.179 I 1921 opprettet britene Det øverste muslimske råd, den palestinske institusjonen som hadde mest innflytelse over palestinernes liv i mandatperioden. I 1922 ble muftien av Jerusalem, Hajj Amin al-Husseini, valgt som den første presidenten for rådet. Mufti Husseini kom til å få stor makt. I realiteten kom han til å bli den mest innflytelsesrike palestinske lederen i mellomkrigstiden. Det øverste muslimske rådet hadde ansvaret for moskeene, religiøse eiendommer, religiøse skoler og shariadomstolene. Økonomisk fikk rådet penger fra mandatmakten, slik at det kunne løse disse oppgavene. For mufti Husseini betydde det også politisk innflytelse.180

176 177 178

Khalidi 2004: 86–87; Cleveland 2004: 244–248, 254–256.

Butenschøn 2008: 128–129; Cleveland 2004: 244–250; Morris 2001: 98–103.

Nashashibi-familien etablerte Det nasjonale forsvarspartiet i 1934. Året etter kom Husseini-familien med sitt Palestinas arabiske parti. Reformpartiet (1935) var et parti med mindre framtredende adelige, men under Khalidis ledelse. Istiqlal-partiet (Uavhengighetspartiet) ble etablert av Hadi-familien i 1932, Yapp 1996: 122; Morris 2001: 124–125.

179 Kimmerling og Migdal 2003: 86–93; Morris 2001: 98–103, 111–112, 123–125; Yapp 1996: 121–123; Butenschøn 2008: 169–170.

180 Kimmerling og Migdal 2003: 86–93; Morris 2001: 98–103, 111–112, 123–125; Butenschøn 2008: 169–170; Cleveland 2004: 244–250.

102828 GRMAT Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten 120101.indd 78

14.12.12 14:22