20 Vestens idéhistorie Bind 3
D
en syttende februar år 1600 ble den italienske dominikanermunken og naturfilosofen Giordano Bruno (født 1548) brent levende på Campo de’ Fiori i Roma. I dag står det en ravnsvart statue av ham på denne plassen. Statuen ble laget av frimureren Ettore Ferrara og reist i 1889. Den skulle tjene som symbol på pavekirkens undertrykkelse av fritenkere og har bidratt til et antagelig overdrevet bilde av Bruno som en martyr for de nye naturfilosofiske ideene på slutten av 1500-tallet. Bruno hadde sittet åtte år i arrest og vært gjennom en lang rekke undersøkelser og forhør (nøyaktig dokumentert og derfor vel bevart for ettertiden), før han ble dømt for kjetteri av inkvisisjonen, pavekirkens berømte rettsorgan med særlig ansvar for forbrytelser av denne typen. Han hadde framlagt radikale, nye teorier om atomer som virkelighetens grunnbestanddeler og om universets uendelighet og mangfold av verdener. Men det dommen mot ham først og fremst pekte på, var hans uortodokse religiøse ideer, som i dag går under betegnelsen panteisme. Den første inkvisisjonsdommen som henviste direkte til nye naturfilosofiske ideer, ble avsagt i 1633, mot Galileo Galilei (1564–1642). Han ble riktignok bare dømt for «grove mistanker om kjetteri» etter å ha blitt tvunget til å trekke teoriene sine tilbake. Straffen ble dermed redusert til livsvarig husarrest. Hva slags holdninger og ytringer var det han hadde gjort seg skyldig i, og som kirken oppfattet som så truende? Det handlet om verdensbilde. Liksom Bruno hadde Galilei stått for utsagn og teorier som stred mot den grunnleggende forståelsen av den fysiske verden som kirken og den kristne læren hadde bygget på i århundrer. Begge forsto og forholdt seg til virkeligheten på nye måter, uten hensyn til etablerte dogmer og offisielle kunnskapstradisjoner. Og tradisjonsbrudd er nettopp kjernen i den «rekonfigureringen av verden» som fant sted mellom 1550 og 1700.3 Perioden går ofte under betegnelsen «den vitenskapelige revolusjonen».
En vitenskapelig revolusjon? Når vi snakker om den vitenskapelige revolusjonen i tidligmoderne tid, viser det ikke til en ensartet og entydig begivenhet som kan avgrenses presist i tid og rom. Det var ingen revolusjon i betydningen plutselig omveltning. Bruddet med tradisjonen foregikk over tid, og hadde røtter i senmiddelalderen. Det var ikke én hendelse, men et knippe av nye tenkemåter og praksiser som oppsto på forskjellige tidspunkter i ulike kunnskapsfelt. 3
Margaret J. Osler, Reconfiguring the World. Nature, God, and Human Understanding from the Middle Ages to Early Modern Europe, Baltimore, Johns Hopkins University Press, 2010.
102507 GRMAT Vestens idéhistorie Bind 3 120101.indd 20
05.10.12 12.13