Page 1


Kapittel 1

Kampen om sykefraværet Innledning Med ujevne mellomrom raser debatten om sykefravær i norske medier. Sykefraværet til himmels, heter det gjerne da. Men snart melder alternative stemmer seg med påstander om at vi slett ikke ser noen dramatiske endringer. Mens noen hevder at det norske sykefraværet er et stort problem, vil andre argumentere for at nivået er som man må vente i en situasjon med høy sysselsetting. Denne boken handler om virkelighetsbeskrivelser. Hvordan kan den samme situasjonen bli beskrevet på så vidt forskjellige måter? Hvordan har beskrivelsene av sykefraværsvirkeligheten endret seg over tid? Og hva slags konsekvenser får ulike virkelighetsbeskrivelser for utformingen av sykefraværspolitikken? Det norske sykefraværet er på mange måter et mysterium. Når myndighetene kaller sammen ekspertisen for å oppsummere kunnskapen om sykefravær i form av offentlige utredninger eller ekspertrapporter, får de langt fra entydige svar. Det er en rekke ulike faktorer som påvirker sykefraværet. Sammensetningen av arbeidsstyrken, konjunktursvingninger, forhold på arbeidsplassen, normer og arbeidsetikk er bare noen av de variablene som får oppmerksomhet når man forsøker å forklare hva som skaper sykefravær og påvirker sykefraværsnivået. Paradoksalt nok synes det som om helse er blant de faktorene som får minst oppmerksomhet. Her er faktisk ekspertene nokså enige: Endringer i befolkningens helsetilstand kan ikke forklare de variasjonene vi ser i sykefraværet. Men hva slags endringer dreier det seg egentlig om? Noen hevder at sykefraværet svinger rundt et relativt konstant nivå. Andre mener vi har å gjøre med en oppadgående tendens over tid. Og er virkelig sykefraværet så høyt? Ja, sier noen – med referanse til prosenttall og «verdens mest sjenerøse sykelønnsordning». Nei, sier andre – tall fra ulike land lar seg ikke uten videre sammenlikne, 11


kapittel 1

og uansett må vi ta hensyn til Norges høye sysselsettingsnivå. Kort sagt, ulike datakilder, ulike faglige tilnærminger og ulike politiske sensibiliteter bidrar til å skape ulike blikk på fenomenet sykefravær. De siste årene har sykefraværsforskningen i Norge vært i vekst.1 Myndighetene har kanalisert betydelige midler inn i dette forskningsfeltet. Bakgrunnen er blant annet en utbredt oppfatning om at sykefraværet koster for mye penger og at et høyt sykefravær i neste omgang fører til økt uføretrygding og utstøting fra arbeidslivet. I en situasjon der færre personer i arbeidsfør alder skal forsørge stadig flere og eldre pensjonister, er dette utviklingstrekk som det for myndighetene er maktpåliggende å snu. De ønsker mer kunnskap om hvordan målet om lavere sykefravær kan realiseres. Men forskningsresultater i seg selv bestemmer ikke politikkutviklingen. Det viser historien om norsk sykefraværspolitikk tydelig. Forskningen gir sjelden entydige svar. Spørsmålet er heller ikke bare hva slags tiltak som kan redusere sykefraværet, men hva slags kostnader disse vil ha for ulike grupper. Det er for eksempel nokså bred enighet om at en reduksjon i sykelønnen med stor sannsynlighet vil redusere sykefraværet og utgiftene til sykepenger. Men et slikt tiltak vil ha konsekvenser blant annet for svake grupper (det er typisk kvinner, personer med lav utdanning og lav inntekt som har høyest sykefravær) som så langt ikke har vært politisk akseptable i Norge. Også når forskningen gir entydige svar, må disse like fullt omsettes i forslag til tiltak som kan få støtte fra et tilstrekkelig antall politiske aktører til faktisk å bli gjennomført. Forskningen kan kanskje si noe om konsekvenser av et tiltak for ulike grupper, men det er politiske aktører som må avgjøre hvordan disse interessene skal veies mot hverandre. Sykefraværspolitikken involverer et stort antall aktører. De politiske partiene, Stortinget og regjeringen er selvsagt helt sentrale. Byråkratiske aktører som departementer og direktorater kan også ha en vektig stemme i de politiske prosessene. Også pressen og stemningen i opinionen har betydning i slike prosesser. I kampen om sykefraværspolitikken i Norge har ikke minst organisasjonene i arbeidslivet spilt helt vesentlige roller. Tydeligst ser man dette i etableringen av Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), der regjeringen og arbeidslivets organisasjoner har inngått i et konkret og forpliktende samarbeid med mål om å redusere sykefraværet med 20 prosent fra 2001-nivå.

1.

12

For en kort og lettfattelig kunnskapsoversikt, se f.eks. Blekesaune & Dale-Olsen 2010.


kampen om sykefraværet

Politikkutviklingen på dette området har siden 2001 i stor grad foregått innenfor de rammene dette trepartssamarbeidet setter. Den norske sykepengeordningen med full lønn (opp til et visst tak) fra første dags fravær er uvanlig. Svært få land har et så høyt kompensasjonsnivå i sin syketrygd, og heller ikke andre norske trygdeordninger gir utbetalinger tilsvarende arbeidsinntekt. Det er også påfallende at sykelønnsordningen i så liten grad har endret seg siden den ble innført i 1978. Med unntak av en utvidelse av arbeidsgiverperioden fra 14 til 16 dager i 1998, har grunntrekkene (kompensasjonsnivå, ingen karensdager, arbeidsgiverperiode) ligget fast siden 1978. Dette er også uvanlig. Andre trygdeordninger – som pensjon og uføretrygd – har gjennomgått større reformer. I andre land har trygdeordningenes sjenerøsitet blitt svekket. Det har skjedd en innstramming, det som i den engelskspråklige faglitteraturen omtales som retrenchment. I Sverige har både kompensasjonsnivået og arbeidsgiverfinansieringens omfang blitt regulert opp og ned ved flere anledninger. Den norske syketrygden framviser en uvanlig grad av stabilitet, til tross for at forsøkene på å endre den har vært mange. Det er nettopp dette mulighetsrommet for politisk handling jeg skal undersøke i denne boken. Hva har gjort det så vanskelig å rokke ved sykelønnsordningen? Og, på den andre siden, hva har vært mulig? Hva slags endringer har faktisk blitt gjennomført? Hvordan har grensene for mulig politikk blitt formet, utfordret og endret?

Den norske velferdsmodellen Når vi i Norge har blitt så opptatt av sykefravær, handler det mye om at vi har denne ordningen som heter sykepenger, en offentlig finansiert syketrygd. I folketrygdlovens § 8-1 heter det at «Formålet med sykepenger er å gi kompensasjon for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive medlemmer som er arbeidsuføre på grunn av sykdom eller skade». For dem som har rett til sykepenger, innebærer det at de får full lønn opp til et tak på 6 grunnbeløp (G) i opptil et år når de er borte fra arbeidet på grunn av sykdom eller skade. De første 16 dagene betaler arbeidsgiver, deretter overtar folketrygden det økonomiske ansvaret. Dette innebærer at sykefraværet til de yrkesaktive koster penger. Over 34 milliarder kroner betalte staten ut i sykepenger i 2010. Tilsvarende tall for arbeidsgivernes utgifter finnes ikke, men om man tar hensyn både til de direkte kostnadene til sykepenger og de indirekte kostnadene knyttet til fravær i form av tapt produk13


kapittel 1

sjon osv., ser man klart at både myndigheter og arbeidsgivere har en interesse av å ha kontroll med sykefraværet. Noe av det særegne med den norske syketrygden er at arbeidstakerne bærer en så liten andel av kostnadene ved sykefravær. Hovedregelen er full lønnskompensasjon ved sykdom.2 Arbeidsgiverne betaler for de korte fraværene, mens staten dekker utgiftene ved langtidsfravær. Det er gjerne forslag om å endre fordelingen av dette økonomiske ansvaret – eller egenrisikoen – som har skapt mest debatt. Mest kontroversielt har det vært å gi arbeidstakerne en større egenrisiko, men også foreslåtte endringer i arbeidsgiverfinansieringen har det vært vanskelig å få gjennomslag for. Derfor har det vært minimale endringer i disse grunnleggende elementene. Til tross for en rekke framstøt fra regjeringer med ulik politisk farge har hovedtrekkene ligget fast siden den nye syketrygden ble innført i 1978. Sykefravær og sykepenger handler imidlertid om mer enn penger og kostnader. Det handler også om velferd og fordeling, om trygghet og rettferdighet. Velferdsstaten – og med den en oppfatning om «et offentlig, kollektivt ansvar for en høy grad av sosial trygghet og sosial likhet i samfunnet» (Kuhnle og Kildal 2011: 19) – er en grunnpilar i det norske samfunnet. Syketrygden beskytter arbeidstakerne mot inntektstap ved sykdom og skade. Den gir trygghet. Da vår nåværende syketrygdordning ble innført i 1978, avsluttet dette en lang prosess der syketrygden hadde utviklet seg fra å være et sikkerhetsnett for særskilte grupper til å inkludere stadig flere på mer sjenerøse betingelser. Men ulikheter utviklet seg i dette systemet. Noen arbeidstakere var omfattet av tilleggsavtaler som ga høyere utbetalinger enn for dem som kun var omfattet av den offentlige trygden. 1978-reformen gjorde i stor grad slutt på denne ulikheten, og alle arbeidstakere fikk rett til full lønnskompensasjon ved sykdom. Tryggheten ble likere fordelt. I hvor stor grad staten skal ta ansvar for folks velferd og hvor mye som skal overlates til individene og markedet, er grunnleggende spørsmål i enhver velferdsstat. Tradisjonelt har de nordiske velferdsstatene vært kjennetegnet ved at statens ansvar for borgernes velferd favner vidt. Den norske syketrygden bekrefter dette bildet. I mange andre land spiller kollektive avtalefestede (altså forankret i avtaler mellom arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgivere) og individuelle sykeforsikringer en langt større rolle enn i Norge. Syketrygden her i 2.

14

Dette er hovedregelen. Et maksimumstak innebærer at det ikke utbetales sykepenger fra Folketrygden for inntekter over 6G (fra 01.05.2013 utgjør dette 511 470 kr.). Noen arbeidstakere får imidlertid det overskytende dekket av sine arbeidsgivere. Regelverket er også annerledes for selvstendig næringsdrivende bl.a.


kampen om sykefraværet

landet har blitt kritisert for at staten bærer for mye av ansvaret. Individene har svake økonomiske insentiver til å unngå sykemelding. Når de første 16 dagene av en fraværsperiode er over, har heller ikke arbeidsgiverne noen økonomisk motivasjon til å hjelpe den sykemeldte tilbake i jobb, men kan sende regningen videre til NAV. Mot denne kritikken står argumenter om fordeling. Større egenandeler vil ikke ramme likt. De med dårlig helse vil betale mer enn de med god helse. Dårligst helse har de med lav utdanning, lav inntekt og tungt arbeid. Arbeidstakere med høy kompetanse og høy inntekt vil i større grad få mulighet til å avtale seg ut av egenbetalingen, gjennom individuelle arbeidsavtaler eller private forsikringsordninger. Om arbeidsgiverne må betale mer for arbeidstakernes sykefravær, vil det bli mer risikofylt å ansette personer med svak helse, og en i utgangspunktet utsatt gruppe vil i enda sterkere grad bli presset ut av arbeidslivet. Så langt er det denne siste typen argumenter – om uønskede fordelings- og ekskluderingseffekter av et redusert offentlig ansvar for sykepenger – som har vunnet fram. Like fullt er syketrygden trolig den av velferdsstatens store trygdeordninger der ikke-statlige aktører har fått mest innflytelse. Dette må vi forstå i lys av de tette relasjonene mellom stat, marked og arbeidslivets organisasjoner som preger den nordiske modellen. Velferdspolitikk, sysselsettingspolitikk, lønnsdannelse og økonomisk utvikling henger nært sammen. Noen forfattere uttrykker dette ved å snakke om politics with markets, i motsetning til politics against markets (Dølvik 2007b). Velferdsstaten, med sine omfattende ordninger for inntektssikring, gratis utdanning og aktiv arbeidsmarkedspolitikk, har bidratt til et dynamisk arbeidsmarked og et sikkerhetsnett som gir arbeidstakerne en trygghet som gjør at de kan ta sjanser i arbeidslivet. De kan tillate seg å ta risikoen ved å investere i spesialisert kunnskap eller bytte jobb. Dette nyter bedriftene godt av i form av mobil og kompetent arbeidskraft. Den sentraliserte lønnsdannelsen bidrar videre til en sammenpresset lønnsstruktur. Dette gjør at høyproduktive virksomheter får en konkurransefordel (den best kvalifiserte arbeidskraften er relativt billig) mens de lavproduktive presses ut (den minst produktive arbeidskraften er relativt dyr). Det er gjerne slike mekanismer økonomer trekker fram for å forklare de nordiske velferdsstatenes overlevelsesevne og suksess (Moene & Barth 2010). Men samarbeidet mellom staten og partene i arbeidslivet strekker seg videre enn til lønnsforhandlinger og felles oppslutning rundt gode og universelle velferdsordninger. I årene etter andre verdenskrig utviklet det som gjerne kalles 15


kapittel 1

et forvaltningskorporativistisk system seg i land som Norge og Sverige. Mens forhandlingskorporativisme innebærer systematisk forhandling og samarbeid mellom organiserte interesser på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, med eller uten staten som tredjepart, viser forvaltningskorporativisme til at organiserte særinteresser gis en rolle i offentlige beslutningsprosesser som høringsinstanser eller som representanter i offentlige utvalg (Nordby 1994). Som vi skal se i denne boken, har arbeidslivsorganisasjonene spilt en aktiv rolle i utviklingen av syketrygden og sykefraværspolitikken. De har vært tungt representert i offentlige utvalg og utredninger, og de har samarbeidet med myndighetene om en rekke kampanjer og tiltak for å redusere sykefraværet. IA-avtalene som har blitt inngått på 2000-tallet, er velkjente eksempler på slikt samarbeid, men ikke enestående. Betydningen av dette systemet for demokrati og makt er omstridt, både i forskningen og i politikken. Har organisasjonene styrt staten, eller har samarbeidet gitt staten økt innflytelse over organisasjonenes agenda (Sejersted 2005: 339)? IA-avtalene har for eksempel blitt kritisert for å gi organisasjonene for sterk innflytelse. LO har fått vetorett, som lederen for høyresidens tankesmie Civita, Kristin Clemet, har uttrykt det (Dagens Næringsliv 03.03.2010). Et alternativt synspunkt er at tett samarbeid skaper felles problemforståelser i situasjoner der partene egentlig burde ha ulike interesser. Den radikale arbeidsmedisineren EbbaWergeland uttrykte en slik bekymring i en kronikk fra 2010 der hun advarer arbeidstakerorganisasjonene mot å «overta NHOs bekymring for fraværsprosenten» i stedet for å søke og redusere arbeidstakernes behov for sykefravær gjennom gode arbeidsforhold (Klassekampen 27.01.2010). Den norske syketrygden har blitt kalt verdens mest sjenerøse. Påstanden har mye for seg, fordi det knapt er noen andre land som har full lønnskompensasjon under sykdom som hovedprinsipp for sine offentlige sykelønnsordninger. Den statlige syketrygden dekker en høy andel av arbeidstakerne og gir gjennomsnittsarbeideren full inntektskompensasjon ved sykdom.3 Ingen land skårer høyere på både universalitet (dekningsgrad) og sjenerøsitet (inntektskompensasjon) enn Norge (Kangas 2010: 403). Samtidig er det i praksis ikke helt enkelt å sammenlikne sjenerøsiteten i ulike lands systemer. Hvem som faller inn under syketrygden og 3.

16

Den norske syketrygden dekker inntektstap opp til 6G, resten må den sykmeldte bære selv. 6G utgjør en inntekt noe over gjennomsnittslønnen. I 2012 beregnet SSB gjennomsnittslønnen per måned til 39 600 kroner, mens grunnbeløpet per måned ganget med 6 utgjorde 41 064 kroner. Ansatte som tjener over 6G og som jobber i virksomheter som ikke kompenserer for dette (i praksis en betydelig andel av de privat ansatte), nyter altså ikke godt av full inntektskompensasjon ved sykdom (Blekesaune og Dale-Olsen 2010).


kampen om sykefraværet

hvem som faller inn under andre ordninger, varierer fra land til land. Internasjonale sammenlikninger av lovfestede sykelønnsordninger kan overdrive de reelle forskjellene i inntektstrygghet ved sykdom, siden en høy andel av arbeidstakerne i mange land også vil ha rettigheter med basis i kollektive (og individuelle) avtaler som ikke er lovfestet. Slike kryssnasjonale sammenlikninger baserer seg også gjerne på data som sier noe om ytelsesnivå for personer med gjennomsnittlig lønnsnivå, mens en stor andel av arbeidstakerne ikke er gjennomsnittlige.

Sykefraværspolitikk Hva er sykefraværspolitikk? I denne boken tar jeg utgangspunkt i sykelønnsordningen og det knippe av tiltak og ordninger som er utviklet rundt denne for å påvirke sykefraværet og dermed forbruket av sykepenger. Sykepenger eller syketrygd omfatter i denne sammenheng inntektssikring i situasjoner der den trygdede ikke kan utføre sitt ordinære arbeid på grunn av sykdom eller skade. Ytelser til behandling av sykdom og annen helsehjelp faller således utenfor denne forståelsen av sykefraværspolitikk, selv om det vil være grensetilfeller, for eksempel der myndighetene kjøper helsetjenester for å redusere ventetiden for behandling (et eksempel er ordningen Raskere tilbake). Sykefraværspolitikken er ikke bare ett spørsmål, men består av en rekke ulike reguleringer og tiltakstyper. Her er de viktigste4: 1. Avgrensning av personkretsen. Hvem har rett til sykepenger? Det er særlig spørsmålet om hvor sterk tilknytningen til arbeidslivet må være for å få rett til sykepenger, som har skapt diskusjon. I hvilken grad skal personer i små deltidsstillinger motta sykepenger? Og hva med arbeidsledige og permitterte? Også de selvstendig næringsdrivendes rettigheter har blitt diskutert. Herunder kommer også spørsmålet om opptjeningstid. Hvor lenge skal man ha jobbet for å få rett til sykepenger? 2. Fastlegging og implementering av tildelingskriterier. Sykepenger ytes ved arbeidsuførhet på grunn av sykdom eller skade. Men hvordan skal vi forstå disse begrepene, og hvordan skal vi regulere portvaktenes (primært legenes) fortolkning og anvendelse av dem? Når er man arbeidsufør? Holder det å ikke være i stand til å utføre sin vanlige jobb, eller skal man være ute av 4.

Takk til Einar Øverbye for gode innspill til dekomponering av sykefraværspolitikken.

17


kapittel 1

stand til å utføre ethvert arbeid? Og når er man syk? Er sorg en sykdom? Hvem skal avgjøre om man er syk? En selv? Fastlegen? Eller må man bringe inn medisinsk eller annen ekspertise knyttet til trygdeetaten? Gjennom utvikling av for eksempel veiledere og systemer for beslutningsstøtte kan myndighetene forsøke å styre disse vurderingsprosessene. 3. Regulering av sykefraværsforløpet. Dette er spørsmål om hva slags krav som skal stilles for at man skal få beholde sykepengene. Det kan handle om jevnlige vurderinger av behovet for fortsatt sykemelding, men også om aktivitets- og medvirkningskrav i form av møtedeltakelse, oppfølgingsplaner og aktive tiltak. 4. Utmåling av sykelønn. Det har vært knyttet mye og heftig debatt til spørsmålet om full lønn under sykdom og eventuelle karensdager. Den norske syketrygden er spesiell ved at de trygdedes egenrisiko er så lav, og ved at denne i liten grad har blitt justert siden 1978. Men også her har det faktisk skjedd endringer ved at taket for inntektskompensasjon er senket (fra 12G og gradvis ned til 6G), slik at de høyest lønnede ikke får full inntektskompensasjon ved sykdom fra folketrygden. 5. Finansiering av sykelønnen. Hvem skal betale? Også dette spørsmålet er blitt heftig diskutert. Arbeidsgiverne har i vår periode dekket sykelønn de første 14 dagene (16 dager fra 1998) av et sykdomsforløp. Deretter har folketrygden overtatt ansvaret. Et kritikkpunkt har vært at dette gir arbeidsgiverne svake insentiver til å arbeide for å få de langtidsfraværende tilbake i arbeid. Andre land har valgt vidt forskjellige løsninger. Sverige hadde tidligere (før 1992) ingen arbeidsgiverperiode; Nederland har innført (i 2004) fullt arbeidsgiveransvar for sykepenger i to år. 6. Forebygging av sykefravær. Mens punktene over handlet om selve sykelønnsordningen, dreier dette seg om tiltak for å hindre at folk blir sykemeldt i utgangspunktet eller for å bidra til at de kommer raskere tilbake i arbeid etter å ha blitt sykemeldt. Det kan handle om arbeidsmiljø- eller livsstilstiltak for å motvirke at sykdom oppstår, men også om tiltak som skal gjøre det lettere å stå i arbeid til tross for helseplager. I IA-avtalene står for eksempel gode oppfølgingsrutiner ved sykefravær sentralt. Andre tiltak kan handle om å prioritere sykemeldte i behandlingskøen for at de skal komme raskere tilbake på jobb. Også informasjon til leger om hensiktsmessig behandling og oppfølging kan falle inn under dette punktet. 18


kampen om sykefraværet

7. Regulering av private og kollektive sykelønnsavtaler. Mange, men slett ikke alle, norske arbeidstakere har gjennom sin arbeidsavtale fått rett til supplerende syketrygd (finansiert av arbeidsgiver) som sikrer dem full lønn under sykdom – også om de har en høyere inntekt enn folketrygdens maksimumstak på 6G (Blekesaune & Dale-Olsen 2010). Så langt har slike ordninger i liten grad vært et tema i debatten eller gjort til gjenstand for politikkutvikling. Dette vil bli kunne endre seg hvis man i framtiden vedtar å redusere kompensasjonsgraden i syketrygden. Hvis arbeidsgiverne kompenserer sykelønnskutt, forsvinner insentivvirkningene for arbeidstakerne, og staten kan dermed ønske å regulere rommet for slike avtaler. 8. Regulering av overgangene mellom syketrygd og andre trygdeordninger. I Norge varer sykepengene i maksimalt ett år. Deretter må personer som fortsatt ikke er i stand til å gjenoppta sitt arbeid, over på andre og mindre sjenerøse ordninger som arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd. Forholdet mellom syketrygd og arbeidsledighetstrygd har også vært et tema i debatten: Skal for eksempel en person som er arbeidsufør med tanke på sitt opprinnelige arbeid motta sykepenger eller arbeidsledighetstrygd mens han/hun søker annet arbeid? Svært mye av den offentlige debatten om sykefravær i Norge har handlet om punkt 4 (selve sykelønnen, kompensasjonsgrad og karensdager) og punkt 5 (arbeidsgiverperioden). Mange av de faktiske politikkendringene har skjedd i form av andre typer reguleringer, blant annet med krav om oppfølgingsplaner og dialogmøter (punkt 3).

Sykefraværet Det sies gjerne at det norske sykefraværet er verdens høyeste. Formålet med denne boken er ikke å diskutere om sykefraværet er høyt, for høyt eller passe; ei heller å gi autoritative svar på hva som kan forklare nivået eller svingninger i det. Det som uansett kan fastslås, er at betydelige aktører i norsk politikk mener at sykefraværet er på et problematisk nivå. Sykefraværsnivået anses som et problem og behandles som et problem i den politiske debatten. Som det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget ledet av Arnstein Mykletun uttalte i 2010: «Det er enighet blant partene om at sykefraværet i Norge er for høyt» (Mykletun-utvalget 2010: 7). Dette er en grunnleggende virkelighetsbeskrivelse 19


kapittel 1

både i IA-avtalene, som jo nettopp har som et av sine hovedformål å redusere sykefraværet, og i store deler av den partipolitiske debatten. Det er dermed ikke sagt at denne problemforståelsen ikke møter motstand. Sykefraværet i Norge må forstås i lys av at arbeidslivsdeltakelsen er høy, også blant grupper med høyt sykefravær, som kvinner og seniorer. Dermed har det også blitt hevdet at sykefravær er «prisen» vi betaler for et inkluderende arbeidsliv.5 Denne boken handler mest om de ulike måtene sykefraværsproblemet beskrives (og utfordres) på og om den politikken som utformes for å løse det opplevde problemet. I kapittel 6 skal vi se nærmere på sykefraværsstatistikken, de tallene som gir oss informasjon om fraværet og grunnlag for å diskutere nivåer og svingninger. Men det kan være nyttig å se kort på dette allerede nå. Når sykefravær skal måles, er det gjerne sykefraværsprosenten man ser på. Den angir tapte dagsverk i prosent av avtalte dagsverk. Dette inkluderer både egenmeldt og legemeldt sykefravær. På 2000-tallet har denne prosenten svingt mellom litt under 7 og litt over 8 prosent. Statistisk sentralbyrå produserer disse tallene og publiserer jevnlig statistikk og figurer som viser utviklingen. Mykletun-utvalget, som var et hurtigarbeidende ekspertutvalg nedsatt av regjeringen Stoltenberg høsten 2009, beskrev utviklingen slik: •

En nedgang fra 1988 til 1993 – en periode med bl.a. konjunkturnedgang og innstramminger i regelverket. • En kraftig og langvarig økning fra midten av 1990-tallet og fram til 2003. Økningen på begynnelsen av 2000-tallet gjaldt både det totale og det trygdefinansierte fraværet. • En brå og markant nedgang fra 2003 til 2005. I 2005 lå det totale fraværet nesten 20 prosent lavere enn gjennomsnittet for 2003. • En svak økning fra 2005 til 2008, og siden en markert vekst i 2009. Veksten synes markert også når man ser bort fra pandemien [influensa]. • Statistikk fra NAV antyder at svingningene ikke skyldes endringer i antall fravær, men heller at lengden på fravær varierer på ulike tidspunkt (Mykletun-utvalget 2010: 16). Det var veksten i 2009 som foranlediget oppnevnelsen av Mykletun-utvalget. Etter at utvalget avsluttet sitt arbeid, har man imidlertid sett både en nedgang i

5.

20

Se f.eks. intervju med Roger Bjørnstad i Dagbladet – 06.01.2010; med Dag Bruusgaard i Vårt Land – 09.01.2010, eller kronikk i VG av Erik L. Werner 23.02.2010.


kampen om sykefraværet Prosent 9 8

Egenmeldt og legemeldt

7 6

Legemeldt

5 4 3 2 1 Egenmeldt 0

1.kv. 1.kv. 1.kv. 1.kv. 1.kv. 1.kv. 1.kv. 1.kv. 1.kv. 1.kv. 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010

1.kv. 2011

1.kv. 2012

1.kv. 2013

Figur 1.1 Sesong- og influensajusterte sykefraværsprosenter, etter type sykefravær. Hentet fra Statistisk sentralbyrås nettside.6

sykefraværsprosenten fra 2009, som i stor grad kan forklares med færre sykefraværstilfeller (Nossen 2011), og tendenser til ny vekst og ny nedgang. Kort sagt, sykefraværet går både litt opp og litt ned, men IA-avtalens mål om 20 prosents reduksjon fra 2001 nivå er fortsatt et godt stykke unna. Fra 2. kvartal 2001 til 2. kvartal 2013 har det vært en nedgang i det sesong- og influensajusterte sykefraværet på 9,6 prosent.7 6

Endring og stabilitet i velferdsstaten Spørsmål om endring og stabilitet står sentralt i den komparative velferdsstatsforskningen. Dette er også spørsmål jeg stiller i denne boken. Hvorfor har det vært så vanskelig å endre den norske sykelønnsordningen? Og om selve sykelønns-

6. 7.

http://ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/sykefratot. Sist lest 10.1.2013. Tall hentet fra SSBs statistikkbank, tabell 09665, 14.01.2014.

21

Profile for Cappelen Damm

Sykefraværets politikk. Trygdeordningen som ikke lot seg rikke?: Utdrag  

Utdrag fra Kapittel 1: Kampen om sykefraværet

Sykefraværets politikk. Trygdeordningen som ikke lot seg rikke?: Utdrag  

Utdrag fra Kapittel 1: Kampen om sykefraværet