Forord Formålet med denne boken er å gi en oversikt over de enkelte bestemmelsene i Vær Varsom-plakaten (VVP). VVP utgjør fundamentet for det presseetiske rammevernet som definerer medienes virksomhet. Plakaten er også hjørnesteinen for pressens selvdømmeordning, slik den praktiseres av Pressens Faglige Utvalg (PFU). Vi skal med andre ord nærme oss spørsmålet om hva som er god presseskikk i dag. For mediene selv er presse etikk et spørsmål om å kjenne sin egen samfunnsrolle og funksjon. For enkeltmennesker er et velfungerende presseetisk regelverk en garanti mot overgrep eller overtramp fra medienes side. Norsk Presseforbund vedtok den første Vær Varsom-plakaten i 1936. Siden er plakaten revidert en rekke ganger, siste gang sommeren 2015. Med fremveksten av nye medier er presseetikken i dynamisk utvikling, og behovet er derfor større enn noen gang for en samlet fremstilling av hvordan de enkelte bestemmelsene i plakaten blir praktisert. Advokatfirmaet Schjødts medarbeidere har gjennom mange årtier representert norske medier i medierettslige tvister, og dette arbeidet danner grunnlaget for vår kommentarutgave til Vær Varsom-plakaten. Men det er viktig å understreke at det må skilles mellom medierett og presseetikk. PFUs håndheving av det presseetiske regelverket er ikke rettslig bindende, og det finnes ikke alltid et fasitsvar på hva som er god presseskikk i en gitt situasjon. Det er likevel et klart behov for å se nærmere på hvordan utvalget praktiserer det presseetiske regelverket. Samlet sett kan utvalgets avgjørelser i alle fall gi en pekepinn på hvordan presseetikken utvikler seg. I summen av enkeltavgjørelser er det mulig å finne bærende presseetiske prinsipper, selv om avgjørelsene ikke alltid er helt entydige. 5
forord
Vårt hovedfokus er presseetikken slik den praktiseres i dag. Noen steder berører vi rettslige spørsmål og sentrale rettsavgjørelser, men dette skjer helt uten at dette er ment å være utfyllende drøftelser. Vi omtaler i liten grad spørsmål som berører PFUs sekretariat, sammensetning og arbeidsform, samt spørsmål knyttet til klageadgang og vedtekter. Vi har heller ikke satt oss som mål å gi en oversikt over endringene i plakaten over tid. PFU er opprettet av Norsk Presseforbund, og formålet er å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norske medier, enten det er tale om trykte medier, nettmedier, TV eller radio.1 Utvalget består av sju faste representanter, to redaktører og to journalister. Tre representanter utpekes fra allmennheten.2 Både utvalgets sammensetning og mandat innebærer at det er tale om en utpreget selvdømmeordning, noe som jevnlig medfører kritikk om at det er bukken som passer havresekken. Med jevne mellomrom reises det krav om at spørsmål om brudd på god presseskikk behandles av organer der pressen ikke er i flertall – gjerne i form av utvalg oppnevnt av det offentlige. I denne boken går vi verken inn i denne debatten eller diskusjonen om utvalgets arbeidsform skal eller bør reformeres. Vår interesse ligger i utvalgets konkrete avgjørelser i presseetiske spørsmål. Vi takker PFUs sekretariat ved Ingrid Nergården Jortveit, som har hjulpet oss med tilgang til PFUs saksarkiv. Boken er et fellesprosjekt i det enestående medierettsmiljøet i Advokatfirmaet Schjødt AS. Foruten undertegnede har følgende bidratt som forfattere: Ingvald Falch, Emanuel Feinberg, Øivind K. Foss, Therese Karlsson Hauger, Magnus Lütken, Sigurd Holter Torp og Anne-Marit Wang. Oslo, mars 2016 Halvard Helle og Vidar Strømme
1 2
6
PFUs vedtekter § 1. PFUs vedtekter § 2.
Kapittel 1
Pressens samfunnsrolle Innledning Vær Varsom-plakaten kapittel 1 plasserer medienes rolle i samfunnet på prinsipielt og generelt grunnlag. De fem paragrafene i VVP kapittel 1 har preg av å være overordnede formålsbestemmelser. Uttrykket «den fjerde statsmakt» er ikke bare et tomt munnhell – dette kapittelet gir uttrykk for hvilke grunnleggende rettigheter og forpliktelser medienes samfunnsrolle bygger på, helt uavhengig av hvilket politisk, økonomisk, religiøst eller sosialt grunnsyn det enkelte medium ellers måtte ha. Vær Varsom-plakaten er bygget på de samme prinsipper om ytrings- og informasjonsfrihet som ellers vil følge av Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 10. Mediene har stor makt. Med makt følger ansvar. Vær Varsom-plakatens formålsbestemmelser trekker opp utgangspunktene for hvordan dette ansvaret skal praktiseres, og vil derfor være et viktig moment ved tolkningen der det er tvilsomt hvordan en av de øvrige bestemmelser i plakaten skal forstås. Mange av bestemmelsene i VVP tar sikte på å verne særlig enkeltpersoner, men også grupper, mot maktmisbruk og vilkårlighet fra pressens side. Reglene i VVP er ikke rettsregler. Det er tale om etiske normer for god presseskikk, basert på de felles verdier medlemmene i Norsk Presseforbund kan enes om. Oftest vil det være samsvar mellom de etiske normene og rettsreglene. Men som vi skal se i tilknytning til vår gjennomgang av de enkelte bestemmelsene, vil pressens egne etiske normer for hva som er god presseskikk, kunne gå lenger og være strengere enn det som følger av rettsreglene på det aktuelle området. 13
kommentarutgave til vær varsom-plakaten
Prinsipielt sett er det vanskelig å tenke seg det motsatte utgangspunktet: At rettsreglene går lenger enn det som følger av pressens egne etiske normer. Et slikt fundament ville ha plassert mediene på siden av samfunnets normer. Men på ett område er det en viss avstand mellom rettsreglene og pressens egne regler, nemlig i spørsmålet om hvor langt mediene kan gå i å verne sine kilder. Som vi skal se i kommentarene til VVP kapittel 3, regner pressen kildevernet som absolutt, mens straffeprosessloven § 125 tredje ledd åpner for at redaktøren i visse tilfeller kan bli pålagt å oppgi hvem som er kilde til opplysninger. Det ligger et element av sivil ulydighet i dette spenningsfeltet, og det er grunnen til at det ofte sies at en redaktør må være beredt til å gå i fengsel for å verne sine kilder. Like lite som en lov kan avklare alle spørsmål på et bestemt livsområde, kan vi finne svaret på alle tenkelige presseetiske spørsmål i Vær Varsomplakaten. Den desidert viktigste kilden og veiviseren til presseetikk er avgjørelsene fra Pressens Faglige Utvalg (PFU), som tar stilling til konkrete klagesaker mot et mediums omtale av en sak. Det er gjennom disse avgjørelsene VVPs bestemmelser gis konkret innhold.
Artikkel 1.1 Betydningen av en fri og uavhengig presse Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.
VVP punkt 1.1 fikk sin nåværende ordlyd i 1994. Da ble informasjonsfrihet – friheten og retten til å innhente, formidle og motta informasjon – likestilt med ytringsfrihet og trykkefrihet som en grunnleggende forutsetning for at folk skal få kunnskap om samfunnet og ut fra dette bruke sine demokratiske rettigheter.3 I bestemmelsens forarbeider er det vist til Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 10. 3
14
Gran, Gunnar, Forarbeid til revisjon av Vær Varsom-plakaten, Institutt for Journalistikk: Fredrikstad, 1995, s. 12.
kapittel 1 pressens samfunnsrolle
PFU bruker ikke denne bestemmelsen aktivt i sine avgjørelser. Vi har bare funnet én sak der utvalget har vist til bestemmelsen. I sak 061/91 var den kristne dagsavisen Dagen klaget inn til utvalget for å ha trykket kraftige angrep på Steinerskolene. Saken gjaldt spørsmålet om skolene hadde fått anledning til tilsvar tilstrekkelig raskt. Utvalget tok utgangspunkt i VVP punkt 1.1 og 1.2: «Dagen var i sin fulle rett til å trykke intervjuet med de kraftige angrepene på Steinerskolen. Ifølge de presseetiske normer er det en del av avisenes samfunnsrolle både å verne om ytringsfriheten og formidle debatt og samfunnskritikk.»
Avisen fikk likevel kritikk for at Steinerskolene ikke raskt nok fikk anledning til å svare på anklagene om hedenskap og at bevegelsen sto i ledtog med djevelske makter. Saken viser noe sentralt i PFUs virksomhet: Rommet for ytringsfrihet skal være meget vidt, og det er plass til både krasse og sjokkerende meninger. Men ytringsfriheten og informasjonsfriheten må alltid forvaltes innenfor helt ordinære journalistiske rammer og i tråd med det journalistiske håndverket, selv der meninger står hardt mot hverandre.
Artikkel 1.2 Pressens oppgaver og ansvar Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.
VVP punkt 1.2 fremhever pressens ansvar for samfunnskritikk og ansvaret for at ulike syn kommer til uttrykk. Bestemmelsen gir mediene en rett og plikt til å være kritisk, og til å ta opp kritikkverdige forhold selv om saken kan være ubehagelig for den eller de som blir omtalt. PFU sier gjerne at mediet var «i sin fulle rett» til å ta opp et bestemt forhold eller å sette et kritisk søkelys mot en sak, og tar deretter konkret stilling til om håndverket i saken holder en forsvarlig presseetisk og faglig standard.4 4
For eksempel PFU-sak 131/05, 147/05 og 152/05.
15
kommentarutgave til vær varsom-plakaten
Selv om bestemmelsen inviterer til romslighet og raushet i det å la ulike syn komme til uttrykk, er det redaktøren av det enkelte medium som har suveren myndighet til å avgjøre hva som skal settes på trykk. Mediene har ingen publiseringsplikt, med unntak av de krav som etter VVP punkt 4.14 og 4.15 stilles til samtidig imøtegåelse og tilsvar mot angrep fra andre. Det er heller ikke noe krav om at et medium skal sørge for at alle syn kommer til uttrykk i en artikkel om et tema.5 I sak 277/14, som gjaldt en klage på at Porsgrunns Dagblad slettet en leserkommentar fra kommentarfeltet, uttrykte PFU dette slik: «Pressens Faglige Utvalg minner på generelt grunnlag om at selv om pressen gjennom dens samfunnsrolle har ansvar for å informere, bidra til debatt og samfunnskritikk, og la ulike syn komme til uttrykk (jf. Vær Varsom-plakatens punkt 1.2), så har mediene ingen trykkeplikt.»
Utvalget slo fast at det er ansvarlig redaktør som har det personlige og fulle ansvaret for mediets innhold, og det er derfor opp til redaktøren å avgjøre hva som skal og ikke skal publiseres. Som mediebruker og avisleser har man altså ikke krav på å komme til orde og få kommentarer på trykk, heller ikke selv om man holder seg til saken, opptrer i henhold til redaksjonens debattregler og de presseetiske reglene.
Artikkel 1.3 Vern om ytringsfriheten Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. Avtaler om eksklusiv formidling av arrangementer skal ikke være til hinder for fri nyhetsformidling.
Oversikt VVP punkt 1.3 introduserer tre viktige prinsipper for pressens virksomhet. For det første slås offentlighetsprinsippet fast som en forutsetning for reell 5
16
PFU-sak 123/14.