kapittel 1
Som Kobre påpeker – på kontoret klokka tre har fotografen lite å spille på. Han eller hun bør være på skolen når rektor hilser på barna, når han går rundt i klassene, når han spiser lunsj med lærerne. Den avtalen som passer for en journalist, kan være kreativitetsdrepende for fotografen. Men har ikke også journalisten – selv om hun samarbeider med en fotograf – utbytte av å følge litt mer av intervjuobjektets arbeidsdag? Er det ikke her vi finner krydderet, observasjonene og replikkene som gjør en historie leseverdig? Er det ikke ved å bruke øyne og ører at vi også kan finne grunnlaget for å stille kritiske og essensielle spørsmål? Journalist Marianne Tønset forteller om hvordan hun som journalist på Adresseavisens lokalkontor bestilte fotograf til en nyhetssak om hvor mye eiendomsselskapet Meraker Brug tjente på elgjakten. «Jeg hadde avtalt å møte utmarksforvalteren på hovedkontoret. Men fotosjefen satte foten ned. Du får ikke fotograf for å snakke med en fyr på et kontor, sa han. Du må ut!» Dermed satte Tønset i gang med å kontakte jaktlagslederne i kommunen. Hun fikk ikke bare være med på elgjakt, men fikk også mange innspill og vesentlig, ny kunnskap. Og fotografene så potensialet i saken. «Det som i utgangspunktet var tenkt som en vanlig nyhetssak, ble til et firesiders billedlagt dokument om hvilken makt Meraker Brug har over jakten, om hvordan den foregikk og om konfliktene mellom elgjegerne og eiendomsselskapet», forteller hun. Hennes poeng er: For å få bilder må du ut og møte dem saken gjelder. Det gir ikke bare bedre bilder; reportasjen blir også bedre. Skrivende har en tendens til ikke å tenke på bildene. Må du selv ta dem, er du nødt til å tenke foto når du gjør avtale. Når og hvor er det mulig å få et situasjonsbilde til saken? Spør og grav. Hvorfor har ikke vedkommende tid før klokka to? Hva er ordføreren eller biskopen opptatt med? Kanskje skal han eller hun besøke gamlehjemmet eller besiktige byens kloakkanlegg? Kanskje skal byråkraten innom distriktets kraftstasjon, en kraftstasjon som har vært i sentrum for en stor debatt blant folk i byen og som nettopp er hovedtemaet for samtalen med byråkraten. Det er lov å ha flaks – men flaksen går gjerne i spann med hardt arbeid. Journalist Kari Utgaard i Gudbrandsdølen Dagningen kommer med et eksempel: «Kunstmuseet i Lillehammer skulle åpne ny utstilling med 16
102848 GRMAT Bare et bilde 120101.indd 16
04.01.13 15:13