Bare et bilde: Utdrag

Kapittel 1

Bilder som lever Bare et bilde …

Blokken er fullskrevet. Ord og begreper, spørsmål og svar svirrer rundt i hodet. Når intervjuobjektet griper dokumentmappene for å haste av gårde til neste møte, sier journalisten: Så var det bildet, da …

Stresset forsøker journalisten å arrangere: Se her, bla i papirene, vis på kartet hvor bedriften skal bygges …

Med et hode som stadig er fylt med ord, ser ikke fotografen planten som vokser opp av hovedpersonens hode. Hun registrerer ikke lyset fra vinduet som lurer lysmåleren, og blir svar skyldig når vaktsjefen i redaksjonen spør: Hvorfor tok du ikke også et høydebilde til førstesiden? Hva med nettet?

Og går det ikke an å finne på noe mer fantasifullt enn nok en mann bak en PC på et kontor?

Det ideelle er selvsagt når skrivende og fotograferende journalister kan samarbeide, ikke minst hvis det også er aktuelt å ta videoopptak til web-tv.

I mindre redaksjoner er det imidlertid ikke alltid ressurser til å sende ut to eller flere medarbeidere på hver eneste jobb. Kanskje har ikke engang avisen en fast fotograf.

Fra nødvendighet til lyst Da Lars Andreas Ellingsgard Øverli begynte som skrivende journalist i Laagendalsposten, fikk han et kamera i hendene.

11

102848 GRMAT Bare et bilde 120101.indd 11

04.01.13 15:13

kapittel 1

«Jeg ble på en måte også fotograf. Men jeg hadde ingen opplæring, og fikk det heller ikke. I begynnelsen så jeg på kameraet som en forbannelse.

Fotografering var ikke noe jeg hadde lyst til å drive på med.»

Vendepunktet kom da fotojournalist Aleksander Andersen begynte i avisen.

«Jeg var heldig. Vi to var de yngste i redaksjonen. Jeg hang meg på ham og sugde til meg kunnskap. Da kom interessen for kameraet og fascinasjonen for fotojournalistikken fort; jeg så at en sak er mer enn en tekst. Uten bilde kommer ikke budskapet frem. Men du må ha fokus på fotograferingen over tid, snakke med andre om bildene og fotojournalistikken.»

Journalist Marianne Tønset hadde sin første avispraksis i Sandnesposten.

«Som i mange andre lokalaviser måtte journalistene også fotografere.

Veilederen min var veldig opptatt av bilder. Den første dagen tok han meg med på en runde i byen, og jeg tok de samme motivene som ham. Mine bilder var dødskjedelige. Dagen etter gjentok vi runden. Jeg lærte å se hvordan enkle triks kan gjøre bildene mer spennende.»

I Levangeravisa lærte Tønset fototeknikk av fotojournalist Johan Arnt Nesgård.

«Det var et miljø der journalistene var opptatt av bilder. Vi diskuterte og inspirerte hverandre. Da jeg fikk et vikariat ved Adresseavisens lokalkontor i Stjørdal, var det viktig at jeg syntes i avisen. Men det kunne være vanskelig å få en fotograf fra hovedredaksjonen i Trondheim. Uten bilder – eller med dårlige bilder – fikk du heller ikke oppslag.»

I mellomtiden har journalisten Marianne Tønset hatt stor glede av å ta vakter i Adresseavisens fotoavdeling, på linje med avisens faste fotografer.

Lars Øverli har i stadig større grad utviklet seg til en visuell historieforteller, gjennom tekst, stillbilder og video. I 2011–2012 laget han sammen med fotojournalistene Martin Slottemo Lyngstad og Aleksander Andersen den flermediale dokumentaren «Fra ungdommen», med utgangspunkt i overlevende etter Utøya-massakren.

Felles for Øverli og Tønset er det at fotograferingen begynte som et nødvendig onde. Begge to understreker betydningen av kunnskap om fototeknikk. Den kunnskapen gir trygghet og fører til de gode fotoopplevelsene.

Ikke alle journalister kan, ønsker eller har behov for å bli gode fotografer. Ydmykhet og respekt for hverandres profesjon er også viktig. Samtidig må du som journalist være forberedt på å komme opp i situasjoner der 12

102848 GRMAT Bare et bilde 120101.indd 12

04.01.13 15:13

bilder som lever

det forventes at du leverer bilder eller en filmsnutt. I en læreperiode i en lokalavis eller i en skolesituasjon er det uansett en fordel å prøve seg i ulike disipliner. En skrivende journalist som har forståelse for fotojournalistens utfordringer og arbeidsvilkår, vil kunne samarbeide bedre med sine fotograferende (og filmende) kolleger senere i karrieren.

Hvordan kan du som skrivende journalist bli en bedre (og gladere) fotograf?

• Tenk bilde og bevegelse tidlig i den journalistiske prosessen.

• Bli fortrolig med teknikken. Lær kameraet å kjenne. Studer bruksanvisningen, utforsk ulike innstillinger og programmer og ikke minst – lek med kameraet. Studer resultatene på displayet eller på skjermen.

• Når du er ute på jobb, ta rikelig med bilder – av forskjellige motiver og fra ulike vinkler og ståsteder.

• Husk Robert Capas klassiske utsagn: «If your picture isn’t good enough, you’re not close enough.»

• Varier mellom høyde og bredde.

• Se etter ansikter og hender. Øv deg på å se som kameraet ser og vær oppmerksom på lys, linjer og farger.

• Sørg også for å få med et oversiktsbilde.

• Bruk gjerne kameraet som notisblokk. La jakten på gode bilder føre historien din et skritt videre, i stedet for å la bildet bli salderingsposten i reportasjearbeidet.

• Lær av andre. Spør fotografene og se på bilder – i aviser og fotobøker, på utstillinger og i reklamen. Forsøk å finne ut hvilken historie avisbildene forteller ved å holde over teksten. Studer arbeidene til gode fotojournalister – norske og utenlandske.

Tenk bilder Situasjonen vil være velkjent fra mange lokalaviser: Journalisten sitter hemmelighetsfull på sitt kontor, skriver og skriver med en aura av viktighet omkring seg. Først på slutten av dagen kommer saken på bordet: Dette må bli morgendagens oppslag!

Når spørsmålet om bilde blir reist, er svaret: Kan vi ikke bruke noe fra arkivet?

13

102848 GRMAT Bare et bilde 120101.indd 13

04.01.13 15:13

kapittel 1

Slik flertallet av norske (nett)aviser lages i dag, krever oppslagssaken et bilde. Er du interessert i å få på stoffet ditt, bør du tenke visualisering tidlig i prosessen.

Den journalistiske prosessen er av flere journalistikkforskere blitt fremstilt skjematisk. De har gjort det på litt ulik måte – men alle har med elementer som idé/hypotese/oppdrag, research/kildearbeid, analyse, skrivearbeid, rewriting, innlevering – i denne rekkefølgen. Felles for de fleste er at illustrasjon/visualisering er plassert i skjemaet på samme sted som skrivearbeid, altså relativt sent i prosessen.

Men for å få gode journalistiske bilder, må du la bildet være med fra starten av. Har du muligheten til å arbeide sammen med en fotojournalist, bør dere diskutere saken og bildemulighetene på forhånd. Journalist og eventuelt fotojournalist og overordnet bør stille spørsmålet under idéutviklingen: Hva slags bilde kan vi tenke oss til denne saken? Hvilke kriterier er viktigst for å levendegjøre eller illustrere artikkelen: • sted • årsak • konsekvens • personer Hvor ligger de visuelle mulighetene i saken? Kan vi få bildet til å inneholde noe • nytt • annerledes • interessant eller • uventet?

Hvilke alternativer har vi? Hvilke ekstra skritt bør vi ta for å sikre mulighetene for bilder, og hvordan kan de tas? Kan historien utvikles på en måte som gjør at de visuelle mulighetene blir bedre?

Eller er det kanskje en sak der vi bør satse på en tegning eller en grafisk illustrasjon heller enn et fotografi?

14

102848 GRMAT Bare et bilde 120101.indd 14

04.01.13 15:13

bilder som lever

Album av medborgere Slår vi opp i Norsk Riksmålsordbok, blir ordet fotografi definert slik: «1. fremgangsmåte hvorved man får et billede festet til en lysfølsom hinne (på plate eller film) og overfører det på lysfølsomt papir. 2. Billede frembragt på denne måte.»

De språklige eksemplene i Riksmålsordboken er hentet fra Ibsens Vild­ anden: «Mor kan også fotografere», og Samfundets støtter: «… dette album med fotografier af medborgere».

I vårt tilfelle er det fristende å spille videre på eksemplene: Hvis mor kan fotografere, kan også den skrivende journalisten. Og hva er det journalisten med sitt digitale, automatiske kamera produserer annet enn et album med fotografier av medborgere og samfunnsstøtter – slik de fremstår spredt utover sidene i en middels norsk lokalavis?

Som journalister har vi lett for – og stor nytte av – å snakke med eksperter, maktpersoner, byråkrater og politikere. Når lokalavisens reporter skal ut og skrive om kjøpefesten, intervjuer og fotograferer hun butikksjefen som forteller om salget. Når sosiale problemer skal belyses, legger sosialsjefen ut om det økende antallet fattige og om budsjetter som sprekker.

Hvis begge to er menn, og begge sitter på et kontor med datamaskin, er det ikke sikkert at det er noen visuell forskjell på de to bildene. Eller kanskje skal butikksjefen smile og sosialsjefen se bedrøvet ut? Er vi ekstra uheldige, er situasjonen omvendt: Sosialsjefen smiler og butikksjefen ser sur ut.

Slike bilder kan vi finne i små aviser med få eller ingen profesjonelle fotojournalister – av og til også i de større. Fremdeles er det praksis mange steder at journalistene gjør avtalene, og sender fotobestillinger til fotoavdelingen.

I Ken Kobres Photojournalism: The Professionals’ Approach fortelles det om en typisk situasjon: Journalisten skal intervjue en ny rektor i lokalmiljøet. På telefonen forteller rektoren at han har mye å gjøre hele dagen, han skal hilse på ungene om morgenen, spise lunsj med lærerne om formiddagen, gå rundt i klassene på slutten av skoledagen. Men etter klokka tre er alle lærerne og elevene forsvunnet, da har han tid til en rolig samtale på kontoret. Greit, sier journalisten, da møtes vi klokka tre.

15

102848 GRMAT Bare et bilde 120101.indd 15

04.01.13 15:13

kapittel 1

Som Kobre påpeker – på kontoret klokka tre har fotografen lite å spille på. Han eller hun bør være på skolen når rektor hilser på barna, når han går rundt i klassene, når han spiser lunsj med lærerne. Den avtalen som passer for en journalist, kan være kreativitetsdrepende for fotografen.

Men har ikke også journalisten – selv om hun samarbeider med en fotograf – utbytte av å følge litt mer av intervjuobjektets arbeidsdag? Er det ikke her vi finner krydderet, observasjonene og replikkene som gjør en historie leseverdig? Er det ikke ved å bruke øyne og ører at vi også kan finne grunnlaget for å stille kritiske og essensielle spørsmål?

Journalist Marianne Tønset forteller om hvordan hun som journalist på Adresseavisens lokalkontor bestilte fotograf til en nyhetssak om hvor mye eiendomsselskapet Meraker Brug tjente på elgjakten.

«Jeg hadde avtalt å møte utmarksforvalteren på hovedkontoret. Men fotosjefen satte foten ned. Du får ikke fotograf for å snakke med en fyr på et kontor, sa han. Du må ut!»

Dermed satte Tønset i gang med å kontakte jaktlagslederne i kommunen.

Hun fikk ikke bare være med på elgjakt, men fikk også mange innspill og vesentlig, ny kunnskap. Og fotografene så potensialet i saken.

«Det som i utgangspunktet var tenkt som en vanlig nyhetssak, ble til et firesiders billedlagt dokument om hvilken makt Meraker Brug har over jakten, om hvordan den foregikk og om konfliktene mellom elgjegerne og eiendomsselskapet», forteller hun.

Hennes poeng er: For å få bilder må du ut og møte dem saken gjelder. Det gir ikke bare bedre bilder; reportasjen blir også bedre. Skrivende har en tendens til ikke å tenke på bildene. Må du selv ta dem, er du nødt til å tenke foto når du gjør avtale. Når og hvor er det mulig å få et situasjonsbilde til saken?

Spør og grav. Hvorfor har ikke vedkommende tid før klokka to? Hva er ordføreren eller biskopen opptatt med? Kanskje skal han eller hun besøke gamlehjemmet eller besiktige byens kloakkanlegg? Kanskje skal byråkraten innom distriktets kraftstasjon, en kraftstasjon som har vært i sentrum for en stor debatt blant folk i byen og som nettopp er hovedtemaet for samtalen med byråkraten. Det er lov å ha flaks – men flaksen går gjerne i spann med hardt arbeid.

Journalist Kari Utgaard i Gudbrandsdølen Dagningen kommer med et eksempel: «Kunstmuseet i Lillehammer skulle åpne ny utstilling med 16

102848 GRMAT Bare et bilde 120101.indd 16

04.01.13 15:13

bilder som lever

Christian Krohgs malerier. Vi ble enige om å lage forhåndsreportasjen mens bildene ble hengt opp. Dermed skjedde det noe, det var et voldsomt apparat, kuratorer fra to museer var til stede, de undersøkte maleriene da de ble pakket ut, de registrerte og noterte. Både bildene og teksten ble mer spennende enn om journalisten skulle kommet etter at utstillingen var ferdig montert.

Reportasjen kunne selvfølgelig vært laget like bra eller bedre med fotograf.

Men at det ikke er fotograf tilgjengelig, og at du må gjøre alt selv, er ingen unnskyldning for å velge lettvinte løsninger.»

Ofte vil det lønne seg å gjøre to avtaler. Det er ingen selvfølge at teksten og bildene skal innhentes i samme omgang, eller at det er kildene som skal fotograferes.

Hvis kommunestyret skal behandle en reguleringsplan som omfatter en fotballbane, går det an å trekke en byråkrat ut på den aktuelle tomta. Men det går også an å møte de unge fotballspillerne som bruker banen.

Tilstedeværelse er et nøkkelbegrep i fotojournalistikken. Du må være der de visuelt og journalistisk interessante situasjonene er, der hovedpersonene er, eller som amerikanerne sier – where the action is. Dette gjelder selvsagt i enda større grad om du også skal levere en filmsnutt til nettet.

Tid er et annet nøkkelord. For å få interessante og levende bilder må du bruke tid sammen med mennesker; for å fange øyeblikkene (og sekvensene) må du ha tid til å vente på dem.

Her ligger den største vanskeligheten for journalister som må fotografere selv – og for den saks skyld også fotojournalister. Tid har alltid vært en mangelvare i redaksjonene. Før skulle avisene speile døgnets begivenheter før døgnet var omme. I dagens mediehus skal begivenhetene speiles mens de skjer.

Mye kan likevel vinnes gjennom planlegging, prioritering og en holdningsendring. Både større og mindre aviser har lagt ned store ressurser i den tekniske produksjonen av bilder. Ser vi på avissidene, opptar bilder en stor del av de redaksjonelle spaltemillimeterne.

Likevel kan forståelsen for at det krever tid og ressurser å jobbe frem god bildejournalistikk bli enda bedre i den gjennomsnittlige norske redaksjon.

Ofte blir fotografene sendt fra jobb til jobb i et forrykende tempo. Uten at de skrivende journalistene også er seg bevisst den visuelle journalistikkens egenverdi – og kjemper for den – er det vanskelig å få til en påkrevet holdningsendring.

17

102848 GRMAT Bare et bilde 120101.indd 17

04.01.13 15:13