vi-et i mediene 25
tendommen et hinder for norskhet/tilhørighet? Tidligere undersøkelser viser hvordan medietilnærminger til minoritetspersoner med fokus på annerledeshet, basert på religion og «kultur» kan bidra til en følelse av utenforskap (Eide, 2010, 2011). Vil en som er født og oppvokst i Norge med «innvandrete» besteforeldre, kunne bli plassert på utsiden av et norsk vi fordi de har en annen pigmentering? Flere var opptatt av dette i debatten etter Brochmann II-utvalget (Eide 2018). Og hva med de nasjonale minoritetene, står de «med begge beina» i Norge? Disse spørsmålene står sentralt i kapitlene som følger.
Fra bindestrek til norsk, eller …? Et gjennomgående trekk ved minoritetsgrupper er at de overskrider de sosiale kategoriene som ble etablert av den norske nasjonalstaten. Mange har røtter i et eller flere andre land, og utfordrer nasjonsgrensene ved å søke tilhørighet på tvers av stater, slik også samer, inuitter og romfolk gjør. Flere enn noensinne høster erfaringer med «doble tilhørigheter». Dermed havner de også i en posisjon mellom det innenriks- og utenrikspolitiske feltet, og kan bli betraktet som out of place, ikke riktig hjemmehørende noe sted. Noen har taklet denne forvirringen ved å markere seg med bindestreks-identiteter som norsk-somalier eller tyrkisk-norsk. Andre med blandet bakgrunn legger mer vekt på sin norske tilhørighet, og viser med all tydelighet hvor de hører hjemme. Eksempler er ledere for Oslos 17. mai-komiteer: Rubina Rana (Arbeiderpartiet, 1999), Aamir Sheikh (Høyre, 2007) og Kamzy Gunaratnam (Arbeiderpartiet, 2019), eller programledere for årvisse innslag som demonstrerer norskheten i sin fulle bredde på nasjonaldagen og ved den nasjonale dugnaden som TV-innsamlingen representerer (NRKs Noman Mubashir og Haddy N’Jie). Dette står imidlertid ikke i motsetning til å bruke bindestreks-identiteter i andre sammenhenger. En og samme person kan operere med flere betegnelser på seg selv uten at det blir konfliktfylt. Men som Haddy N’Jie understreket i en av sangene i det første albumet sitt, handler det om retten til å definere seg selv: «I’ll name myself» (N’Jie 2005).
Skam og skamløse De siste tiårene har flere personer med minoritetsbakgrunn inntatt prominente og synlige plasser i offentligheten, det være seg i partipolitikken, på Stortinget eller i kommunestyrer, i kunst og litteratur, samt i redaksjoner og frivillige organisasjoner, og ikke minst som skribenter og samfunnsdebattanter. Dessuten har flere homo-