Hvem er "vi" nå?

Sharam Alghasi, Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen

Hvem er «vi» nå?

Medier og minoriteter i Norge

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-56267-0 1. utgave, 1. opplag 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: AiT Bjerch AS, Oslo, 2020 Bokprosjektet er støttet av Pressens Faglitteraturfond.

Hvem er «vi» nå? er en fagfellevurdert vitenskapelig monografi. www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Forord I 2007 utga Eide og Simonsen en bok kalt Mistenkelige utlendinger, basert på en pressehistorisk studie om dekningen av de andre i norske medier over en hundreårsperiode. Mistenkelige utlendinger tok for seg dekningen av nasjonale og nye minoriteter mellom 1902 og 2002 i sju norske aviser. I 2017 fikk vi en henvendelse fra forlaget som ønsket en oppdatert bok. Det viste seg raskt at det ikke var særlig hensiktsmessig å bygge direkte videre på den gamle studien. Både mediene, samfunnet og det innvandringspolitiske landskapet hadde forandret seg for mye. Digitalisering og globalisering hadde medført nye maktrelasjoner både mellom såkalte tradisjonelle og nye medier, og mellom grupperinger i det norske samfunnet. Både Norge og verden var blitt enda mer kompleks og sammenvevd. Deler av debatten var hardere og mer polarisert. Så hvem var vi nå?

Løsningen ble en ganske annerledes bok, med tre forfattere i stedet for to. I stedet for én samlende studie, valgte vi å definere en felles forståelse for hva boka skulle handle om og en felles ramme for hva vi skulle inkludere.

Hvem er «vi» nå?» presenterer analyser av medieutviklingen på flere områder, belyst gjennom ulike kvantitative og kvalitative metoder. Boka tar for seg representasjon av nye og gamle minoriteter, med spesiell vekt på tematikk, hvilke stemmer som kommer til uttrykk, og sjanger (inkludert visuelle sjangre). Det sammenbindende elementet er et gjennomgående fokus på identitet, grenser og integrasjon. Tross forfatternes ulike faglige bakgrunner deler vi et perspektiv på disse fenomenene som relasjonelle, ikke statiske størrelser.

Vi deler også et ønske om å se prosessen om hvordan mediene har håndtert disse spørsmålene i en historisk sammenheng. Vi har derfor valgt å legge vekten primært på såkalte tradisjonelle medier (særlig tv og aviser) siden disse fremdeles er de toneangivende som fellesskapsarenaer. Det betyr ikke at vi er uinteresserte i sosiale eller såkalte alternative medier, men disse spiller likevel en underordnet rolle i våre tekster.

6 forord Vi foregir ikke å dekke problemfeltet i sin fulle bredde, men har valgt å bygge videre på våre ulike metodiske kompetanser og faglige erfaringer i de ulike kapitlene. Forfatterteamet består av en filolog, en sosiolog og en sosialantropolog. To av oss har bakgrunn som journalister og forfattere, og alle har arbeidet med mediestudier. Alle kapitlene presenterer nytt materiale. Noen studier er mer omfattende, mens andre er case-analyser. Der det har vært relevant trekker vi naturlig nok også inn funn og perspektiver fra Mistenkelige utlendinger.

Vi ønsker å framheve journalistiske eksempler som kan bidra til læring, debatt og økt profesjonsbevissthet blant journalister og journaliststudenter. Dessuten har vi inkludert erfaringer med fokusgrupper som ser journalistikken utenfra, samt intervjuer med utvalgte journalister som arbeider innen feltet. Men boka henvender seg i høy grad også til alle som arbeider innen det flerkulturelle feltet, et område som i økende grad er blitt politisert og på mange måter definerende for de politiske skillelinjene mellom folk i Norge.

Takk til Ragnhild Hjorth i Cappelen Damm for ideen om å følge opp Mistenkelige utlendinger, Elisabeth Holmberg for å ta over Ragnhilds jobb og følge oss opp, Pressens faglitterære fond for midler som gjorde boka mulig å realisere, og til Zahir Athari for assistanse, både praktisk og intellektuelt.

Oslo, 20. april 2020 Sharam Alghasi, Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen

Innhold Forord................................................................................................................................. 5 Del 1 INNLEDNING OG BAKGRUNNSPERSPEKTIVER Kapittel 1 Vi-et i mediene ................................................................................................................ 15 Identitet, tilhørighet og norskhet Elisabeth Eide, Sharam Alghasi og Anne Hege Simonsen Folk, felt og begreper ....................................................................................................... 16 Norskhet og grensedragninger ...................................................................................... 18 Etnisitet, rase og kultur ................................................................................................... 19 Å se seg selv i andre ........................................................................................................ 20 Fremmede i forandring ............................................................................................. 22 Et annerledes og nytt vi ........................................................................................... 23 Fra bindestrek til norsk, eller …? ................................................................................... 25 Skam og skamløse .................................................................................................... 25 Kompleksitet og gjensidighet ........................................................................................ 27 Kapitteloversikt ................................................................................................................ 27 Referanser ......................................................................................................................... 30 Kapittel 2 En verden i forandring ................................................................................................... 33 Elisabeth Eide og Sharam Alghasi Nærhet og kjennskap ...................................................................................................... 34 Globaliseringsprosesser ................................................................................................. 34 Migrasjon og flukt .................................................................................................... 35 Ekstremister og transnasjonal rekruttering ......................................................... 35 Teknologisk akselerasjon ........................................................................................ 37 Ytringsfrihet, mediefragmentering, polarisering ....................................................... 38

8 innhold Karikaturstrid ............................................................................................................ 38 Ytringer og plattformer ........................................................................................... 40 Diskurser om vi og dem .................................................................................................. 40 Majoritet (vi) som problem for minoriteter (dem) ............................................ 41 Minoriteter (de) som problem for majoriteten (oss) ......................................... 41 Minoriteter som trusler mot seg selv (i eget miljø) ............................................ 42 Multikultur/fellesskap fungerer ............................................................................. 43 Alminneliggjøring ..................................................................................................... 44 Frykt og tilhørighet .......................................................................................................... 45 Identitet og tilhørighet .................................................................................................... 46 … alle kropper kan … ................................................................................................ 47 Referanser ......................................................................................................................... 47 Kapittel 3 Ekstremisme og polarisering ....................................................................................... 50 Betydningen av kontekster Elisabeth Eide og Sharam Alghasi Overflod og skyggelegging ..................................................................................... 52 Historiske kontekster ...................................................................................................... 53 Afghanistans langvarige krig .................................................................................. 54 Iran og Irak ................................................................................................................. 56 Vestens historiske rolle ........................................................................................... 57 Høyreekstremisme og rasisme ..................................................................................... 58 Rasisme ...................................................................................................................... 59 Migrasjon, kjønn og klasse ............................................................................................. 62 En kompleks verden ........................................................................................................ 63 Hvithet som fravær ................................................................................................... 65 Sammensatte identiteter ........................................................................................ 66 Referanser ......................................................................................................................... 67 Del 2 HISTORISKE PERSPEKTIVER Kapittel 4 Innvandring i offentligheten: mediehistoriske fortellinger .................................. 73 Sharam Alghasi Fremmedarbeiderproblematikken ................................................................................ 74 Fronter tar form ................................................................................................................ 77 Kulturalisering av debatten ............................................................................................ 80 Etter 11. september .......................................................................................................... 84

innhold 9

Etter 22. juli 2011: Tid for refleksjon? ........................................................................... 90 Oppsummering: paradigmeskifte? ............................................................................... 97 Referanser ......................................................................................................................... 98 Kapittel 5 Joik, reinsdyr og urfolksambivalens .......................................................................... 101 Anne Hege Simonsen Fornorskning og fordommer .......................................................................................... 103 Skallemåling og manipulerte bilder .............................................................................. 104 Elva som forandret ........................................................................................................... 105 Fra natur til en av oss ....................................................................................................... 107 TV-sendte reinsdyr .......................................................................................................... 110 Reinlykken som brast ...................................................................................................... 112 Den norske randsonen .................................................................................................... 114 Referanser ......................................................................................................................... 116 Kapittel 6 En lang historie om utenforskap .................................................................................. 118 Jøder og romani i norsk presse Elisabeth Eide Antisemittisme ................................................................................................................ 119 Ikke en del av vårt vi? ...................................................................................................... 120 Jødene: En lang historie .................................................................................................. 121 Medieversjoner ................................................................................................................ 122 Evian-konferansen i 1938 ........................................................................................ 123 Feldmannsaken ......................................................................................................... 127 Rom og romani: ekskludert fra nasjonen ..................................................................... 128 Når er folk norske nok? ................................................................................................... 131 Debutanten fra Stovner .................................................................................................. 132 Referanser ......................................................................................................................... 134 Kapittel 7 Islam i norske medier .................................................................................................... 136 En studie av det norske offentlige ordskiftet om islam ihistorisk perspektiv Sharam Alghasi Det ukjente, eksotiske islam .......................................................................................... 137 Muslimene kommer ........................................................................................................ 139 Politisk islam etter 1977 .................................................................................................. 140 Sataniske vers: tiden etter 1989 .................................................................................... 143 Gulfkrigen og etterspillet ................................................................................................ 146

10 innhold Den globale krigen mot terror ....................................................................................... 150 «Snikislamisering» ........................................................................................................... 154 Islam i «alternative medier» .......................................................................................... 157 Avsluttende kommentarer ............................................................................................. 160 Referanser ......................................................................................................................... 161 Kapittel 8 Fra periferien til midtfeltet ........................................................................................... 164 Minoritetskvinner i norsk offentlighet Elisabeth Eide Usynlige, omtalte? ........................................................................................................... 165 Hodeplagg-markørene .................................................................................................... 166 Pionerstemmer ................................................................................................................. 166 Utdanningsrevolusjon og flerstemmighet ................................................................... 168 Hijabdebatter ............................................................................................................ 169 Outsider i hardt vær ................................................................................................ 170 Mediekritikk ...................................................................................................................... 171 Skamløse mot æreskultur og rasisme ........................................................................... 172 Felles identitet – mangfolds-vi … .................................................................................. 174 Faten og Sana ................................................................................................................... 175 Ytringers pris .................................................................................................................... 176 Fra offer til forbilder ......................................................................................................... 177 Referanser ......................................................................................................................... 179 Del 3 EKSTREMISME, EKSKLUSJON OG INKLUDERING Kapittel 9 Å lese en terroristfortelling .......................................................................................... 183 Publikumstolkninger av en dokumentar Sharam Alghasi Om å lese mediefortellinger ........................................................................................... 184 Den norske islamisten .................................................................................................... 185 Deltakere med ulik bakgrunn ........................................................................................ 187 Jihad, et fremmed konsept? ........................................................................................... 188 Islamofobi: en hverdagsvirkelighet? ............................................................................. 190 Håndtere hverdagen ........................................................................................................ 192 I samme båt – noen ganger ........................................................................................... 195 Referanser ......................................................................................................................... 196

innhold 11

Kapittel 10 Den norske terroristens syndebukker ....................................................................... 199 Norske 22. juli-diskurser Elisabeth Eide De tidlige reaksjonene .................................................................................................... 200 Hvem er «en av oss» …? ................................................................................................. 201 Multikulti-angrep ............................................................................................................. 203 «Idealisten» mot «kulturmarxistene» .................................................................. 204 Tilbakeslag? ............................................................................................................... 205 Meninger og årsaksforklaringer ............................................................................ 206 Historiens lange linjer .............................................................................................. 208 Hvilket samfunn lever (hvilket) vi i? ............................................................................. 209 Paradokset: AUF som hoggestabbe ............................................................................. 210 Referanser ......................................................................................................................... 213 Kapittel 11 Mangfoldet som forsvant ............................................................................................. 215 Film og bilder i minnearbeidet etter 22. juli Anne Hege Simonsen Minner i bevegelse .......................................................................................................... 216 «Angrepet på Norge» ..................................................................................................... 218 En dag som forandret ...................................................................................................... 220 Mangfoldsrelasjonene .................................................................................................... 222 Communitas og konsensus ............................................................................................ 223 Overgangsobjekter og innlevelsesimpotens ............................................................... 224 Offentlige sorgprosesser og ikonisering ...................................................................... 226 Referanser ......................................................................................................................... 229 Kapittel 12 Ute av øye, ute av sinn ................................................................................................... 231 Asylmottak som vedvarende midlertidighet Anne Hege Simonsen «Ikke noe feriehjem» ....................................................................................................... 232 Utopia vs. heterotopia .................................................................................................... 233 Fra kriseløsning til permanent struktur ........................................................................ 236 Fra matvarer til asylsøkere ............................................................................................. 238 Lokal ambivalens ............................................................................................................. 241 Ute av øye, ute av sinn .................................................................................................... 243 Andre fase: Permanent teltleir ...................................................................................... 245 Asylretten og offentligheten .......................................................................................... 246 Referanser ......................................................................................................................... 248

12 innhold Kapittel 13 På passe avstand? .......................................................................................................... 250 Stedfortredermakt ute og hjemme Anne Hege Simonsen Dobbelteksponeringer og oversettelser ...................................................................... 251 Et kosmopolitisk vi? ......................................................................................................... 252 Synlighetens muligheter og begrensninger ................................................................ 253 «Stuck» (Aftenposten 2016 og 2018) ........................................................................... 254 «Flukt» (NRK 2017) ......................................................................................................... 257 Nyhetsreportasje fra Jemen (NRK 2018) .................................................................... 258 Det norske vi-et ................................................................................................................ 260 «Trygdekontoret» (NRK 2017) ....................................................................................... 260 «Mitt Oslo» (Aftenposten 2019) ................................................................................... 262 Portrettintervjuet (A-magasinet 2019) ........................................................................ 262 Vi-ets nyanser .................................................................................................................. 263 Referanser ......................................................................................................................... 264 Kapittel 14 Epilog ................................................................................................................................. 265 Det finnes ingen snarveier Anne Hege Simonsen og Elisabeth Eide Et uetablert felt? .............................................................................................................. 266 Fra én talsmann til mangfold ......................................................................................... 266 Hardere, røffere, ærligere ............................................................................................... 267 Etterlyser kildemangfold ................................................................................................ 268 Aksept for journalistikk .................................................................................................. 269 Hets og trakassering ....................................................................................................... 270 Ressurs, alibi ..................................................................................................................... 272 Tungt felt ........................................................................................................................... 273 Litt transnasjonal ............................................................................................................. 274 Referanser ......................................................................................................................... 275 Forfatteromtale ............................................................................................................... 276

[start del]

DEL 1 INNLEDNING OG BAKGRUNNSPERSPEKTIVER

Kapittel 1

Vi-et i mediene Identitet, tilhørighet og norskhet Elisabeth Eide, Sharam Alghasi og Anne Hege Simonsen Uten likhet ville menneskene ikke kunne forstå hverken hverandre eller de døde og heller ikke kunne legge planer for en verden uten oss selv, men som like fullt vil bli befolket av våre like. Uten ulikhet, det at hver person er absolutt forskjellig fra alle andre som lever, har levd eller kommer til å leve, hadde vi ikke hatt behov for hverken språk eller handling for å kommunisere […].

(Hannah Arendt, 2012: 176)

Det norske samfunnet er mangfoldig. Befolkningen rommer mennesker med opphav i inn- og utland, og de preges av dette på ulike måter. Bosted, utdanning, yrkesfellesskap og interesser kan være viktigere enn opphav, men ikke alltid. Et moderne menneske kan øse av mange reservoarer for å etablere sin individuelle identitet, og et av dem er etnisk bakgrunn. Verken den såkalte majoritetsbefolkningen, ofte karakterisert som etnisk norsk, eller de ulike minoritetsgruppene, er entydige størrelser, uansett om vi snakker om etniske, religiøse eller seksuelle minoriteter.

I mediene kan vi likevel få inntrykk av at bestemte etniske og religiøse kategorier er tydeligere og mer betydningsfulle enn de oppleves i folks dagligliv.

Dette henger sammen med måten etnisitet og religion forvaltes på politisk, og hvordan etniske og religiøse identiteter formidles og diskuteres. I vår samtid er dette feltet politisert og polarisert på en måte som skiller seg fra tidligere tider.

Globalisering og digitalisering har vært drivere i denne prosessen og endret både mediebildet og migrasjonsprosessene. Å definere et jeg og et vi, er en mer sammensatt og komplisert oppgave enn før. Kanskje blir forskjellene mellom oss nettopp derfor av større betydning, og iblant sårere og mer uttalt eksistensielle.

Diskusjonen om hvor grensene skal gå for hva som er hatefull eller krenkende

16 kapittel 1 omtale og oppførsel tyder på det. Samtidig er det ingen tvil om at noen opplever å få livet sitt redusert og begrenset fordi de tilhører en minoritet, og at andre blir utsatt for fysisk og psykisk vold fordi de har «feil» hudfarge, klesdrakt, legning eller religion. Hvordan vi forstår og snakker om hverandre i det offentlige rom, er derfor både et viktig og nødvendig forskningsfelt. Offentligheten er en sentral fellesarena i det norske demokratiet, og medienes inkluderings- og eksklusjonsmekanismer må alltid være oppe til debatt. Denne boka er ment både som en innføring i og et bidrag til denne diskusjonen.

Folk, felt og begreper Dette kapittelet dreier seg om hvordan identitet formes i relasjon til Norge og det norske. Identitet er grunnleggende for oss alle. Begrepet rommer vår selvforståelse, vår tenkning om verden, følelsene våre og hvordan vi artikulerer disse (Vignoles 2011). Identitet kan betraktes som måter individer og grupper definerer seg selv på, samt hvordan de blir definert av andre. Dermed handler identitet også om hvordan vi, som individer eller grupper, i varierende grad internaliserer andres blikk på oss (Alghasi 2009, Jenkins 1996, Deng 1995, Erikson 1968, Berger & Luckmann 1967, Sartre 1963). I en intervjuundersøkelse av unge med minoritetsbakgrunn kan vi lese at «Selvidentifiseringen som ‘utlending’ blant en del unge med etnisk minoritetsbakgrunn kan […] være relatert til at de opplever at andre tilskriver dem en identitet som utenforstående» (Lynnebakke & Fangen 2011: 137). Men, som Thomas Hylland Eriksen påpeker i en diskusjon om samfunnets felles identitetsgrunnlag, er det ikke bare blant minoritetene vi finner folk som «føler seg utilpass med norsk nasjonalisme, men også […] mange etnisk norske (som) orienterer seg i andre retninger enn innover og bakover» (Eriksen 2011:12).

For å forstå hva identitet betyr i dagens norske samfunn, drøfter vi først teoretisk en del relevante begreper og deres foranderlighet. Dernest tar vi for oss noen relativt ferske medieoppslag som minner oss om hva norskhet kan innebære i en videre transnasjonal kontekst, og vi viser til relevante forskningsprosjekter som belyser ulike aspekter av denne delen av mediefeltet.

Hvem er «vi» nå tar utgangspunkt i et samfunn som i stigende grad befolkes av synlige og artikulerte minoriteter. Vi bruker begrepet migrasjonsfeltet om det som skjer når mediene representerer folk med migrasjonsbakgrunn, eller dekker migrasjon/flukt som tema. Samtidig ser vi at noen av gruppene som har opplevd problemer med å bli inkludert i et norsk vi, som den samiske urbefolkningen, samt de historiske minoritetene (jøder, kvener, rom («sigøynere») og romani

vi-et i mediene 17

(«tatere») og norskfinner, ikke omfattes av migrasjonsbegrepet. Dermed er det naturlig noen ganger å bruke begrepet minoritetsfeltet.

I denne boka fremmer vi et relasjonelt perspektiv på identitet, der individer eller grupper ikke kan knyttes til fastlagte egenskaper og handlingsmønstre. Vi blir ikke født med en essens som kan forklare hvordan vi ser på verden, eller valgene vi tar i livet. Vi blir til. Dette er forskjellen mellom en essensialistisk og en relasjonell tenkning (Bourdieu & Wacquant 1995, Hall 1992). Som individer eller grupper forhandler vi stadig om hvem vi er, hvem vi ikke er, og hvem vi identifiserer oss med i relasjon til ulike kategorier andre. Disse forhandlingene er sammensatte prosesser. Individuelt eller institusjonelt identifiserer vi oss stadig med ulike former for fellesskap, det være seg vennskap, kultur, en væremåte eller en nasjon, og dermed differensierer vi oss fra andre fellesskap, andre kulturer, andre væremåter og andre nasjoner (Hall 1992). I migrasjonssammenheng ser vi ofte at identitet også innebærer tilknytning til et opprinnelsesland, eller det opprinnelige hjemlandet til foreldrene, om enn ofte uten nærmere analyse (Fangen 2008, Alghasi 2009).

Ikke alle blir inkludert i fellesskapet, noen blir marginalisert. Marginalisering kan enkelt defineres som en prosess der noens erfaringer, individer eller grupper, blir betraktet som perifere og uvesentlige. Mediene bidrar også her, og flere undersøkelser har vist en klar underrepresentasjon av «innvandrerbefolkningen» (Retriever 2016, 2017).

Migrasjon og flukt er noen av vår tids mest sentrale spørsmål, og åpner for en lang rekke problemstillinger rundt sameksistensen mellom et forestilt oss og dem.

Europa er i endring som følge av migrasjon, og Ian Buruma spør om det kan være mulig å lage et hjem for alle, tross forskjellene innbyggerne imellom (Buruma 2006). Steven Vertovec (2007) bruker begrepet superdiversitet og spør hva som binder mennesker sammen på tvers av etniske, religiøse og kulturelle bakgrunner, etter som innvandringsfeltet i Storbritannia blir stadig mer sammensatt.

Superdiversitet, eller supermangfold består, slik han ser det, av en rekke aspekter: opprinnelsesland, migrasjonskanal (sosiale nettverk, kjønnsbestemte grupper), legal status, migranters menneskelige kapital, spesielt utdanning, adgang til arbeid, lokalitet/bosted (migrant-tett eller ikke), det transnasjonale (graden av tilknytning til folk og steder i andre deler av verden), respons fra lokale myndigheter, ofte basert på tidligere erfaringer med migranter og etniske minoriteter (ibid., s. 1049, fritt oversatt). Norge er forskjellig fra Storbritannia, men i Oslo, som i London, er mangfoldet størst. Ved inngangen til 2018 utgjorde innvandrerbefolkningen (etter SSBs definisjon: selv innvandret eller født av to foreldre som har innvandret) vel 220 000 mennesker, eller om lag en tredel, og oversikten viser rundt 200 ulike

18 kapittel 1 opprinnelsesland, en tredel av disse i Europa. Å bli klar over og erkjenne dette supermangfoldet er et viktig skritt på veien til å utvikle politikk, skriver Vertovec, som selv ikke tilbyr noe endelig svar. For å studere hva som binder oss sammen, er det relevant å undersøke medienes bidrag til samhold eller tydelige skillelinjer, og deres formidling av likhet og ulikhet i mangfoldet. Medieversjonene bidrar i sin tur til å påvirke borgernes forståelse av identitet og tilhørighet.

Norskhet og grensedragninger Hvordan påvirker antatte og artikulerte forskjeller mellom ulike vi- og demstørrelser det samfunnet vi lever i? Hvordan kan likheter styrke et fellesskap, og hvordan skaper man fellesskap basert på forskjeller? Her er tvisyn nødvendig.

Ifølge Eriksen (2009: 292–293) kan det å strebe etter fellesskap basert på lik­ heter føre til at vi glemmer forskjellene, mens å strebe etter fellesskap basert på forskjeller lett fører til at vi glemmer likhetene. Han anbefaler derfor et felles skolesystem og ikke skoler basert på kulturelle eller religiøse forskjeller. Samtidig understreker han at forskjeller kan være en god ting i denne «avsondrete, privilegerte delen av verden» idet det markerer et langt «skritt bort fra de gamle statiske identitets-ideologiene, der du enten er ‘helt norsk’ eller […] ‘helt noe annet’». Slik mener han at vi kan være på vei mot: […] en tilstand der hybride former og gråsoner ble sett som ukontroversielle og uproblematiske, der skiller mellom folk (og for den saks skyld nasjoner) ikke ble betraktet som absolutte, og hvor vi var i stand til å innse at forskjeller på ett nivå reflekterer likheter på et annet. Det er dette pluralistisk universalisme handler om […].

(Eriksen 2009: 293)

Denne konflikten mellom likhet og forskjeller er relevant for debatter om norskhet og tilhørighet. Et eksempel er diskusjonen som blusset opp i etterkant av Brochmann II-utvalgets rapport, et utvalg som hadde som mandat blant annet å utrede «i hvilken grad fortsatt høy innvandring kan komme til å påvirke samhold og tillit i Norge» (Brochmann et al. 2017).1 Utvalgets flertall ivrer for en saklig debatt om verdikonflikter, og tar avstand fra assimilering, samtidig som de

1

I tillegg skulle utvalget «belyse de samfunnsøkonomiske konsekvensene av høy innvandring og av at en økende andel av befolkningen har innvandrerbakgrunn; vurdere hvordan norsk økonomi bør og vil bli tilpasset fortsatt høy innvandring, særlig av flyktninger; analysere sammenhengen mellom velferdsordninger og innvandring til Norge og skissere alternative strategier for å kunne møte utfordringer i tilknytning til fortsatt høy innvandring (Brochmann II, 2017).

vi-et i mediene 19

mener det er viktig at «innvandrere og etterkommere tilegner seg de kulturelle forutsetningene for den norske samfunnskontrakten» (ibid., 185). Tre deltakere i utvalget kom med merknader som viste til uenigheter. Et eksempel var statsviter og utenriksforsker Asle Toje og samfunnsøkonom i Statistisk Sentralbyrå Erling Holmøy. De viste til kritikken av begrepet multikulturalisme og bemerket at «normalisering av ‘å stå med ett bein i to kulturer’ er aktivt integrasjonshemmende» (ibid., 186). Medlemmet Toje kritiserte også utvalget for å legge til grunn at Norge har en «tynn, verdibasert identitet, mens realiteten er at vi har en ‘tykk’ (og langt på vei innenat-lært) kultur som det krevet betydelig innsats å tilegne seg» (ibid. Mer om tynn og tykk kultur under). På den annen side var flertallet opptatt av gjensidighet i integrasjonsprosessen, og et annet mindretall (Cindy Horst, forskningsdirektør på PRIO2) advarte mot å «lovregulere mer av minoritetens [sic] religiøse og kulturelle praksis» (ibid., s. 185).

En analyse av mediedebatten som fulgte viste at deltakerne holdt seg med svært forskjellige oppfatninger av både norsk kultur og kriterier for norsk tilhørighet. På den ene siden fantes stemmer som artikulerte en nærmest essensialistisk forståelse av norskhet, der minoritetspersoner ensidig må tilpasse seg en statisk kultur. Mange av deltakerne framhevet en dynamisk kulturforståelse basert på et samfunn i endring. Kommentator i Bergens Tidende, Mathias Fischer, viser til framtidige generasjoner av innvandrere og frykter en utdefinering som gir beskjed «om at de [tredje, fjerde, femte generasjon] aldri vil bli ekte nordmenn, så lenge de ser annerledes ut og kanskje holder på noen av tradisjonene fra forfedrenes hjemland» (18.2.2017, se også Eide, 2018).

Etnisitet, rase og kultur Etnisitet er et bevegelig fenomen. I klassikeren Ethnic groups and boundaries fra 1969 viste sosialantropologen Fredrik Barth hvordan etniske grupper er sosialt og ikke biologisk konstruert. Folk kan selvsagt oppleve å ha en sterk etnisk identitet basert på fysiske og/eller kulturelle trekk de deler med andre, men dersom vi studerer grenseoppgangene mellom ulike grupper, ser vi at det ikke er så enkelt. Etnisitet er noe som også tilskrives av andre, og noe både individer og grupper forhandler om kontinuerlig. I én setting kan for eksempel hudfarge være viktig, i en annen ikke. Det samme gjelder både språk og skikker. Menings-

2

PRIO er Fredsforskningsinstituttet i Oslo (Peace Research Institute in Oslo), grunnlagt av Johan Galtung.

20 kapittel 1 innholdet i begrepet er altså flyttbart, selv om dette sjelden er opp til den enkelte (Barth 1969, Eriksen 2004). Også den norske forståelsen viser slike endringer.

For få år siden var det vanlig å bruke uttrykket «etnisk musikk», fremdeles sier mange «etnisk norsk» (vi bruker det til og med i denne boka i enkelte sammenhenger). Det første er problematisk fordi det hos mange ble oppfattet som (all) ikke-vestlig musikk, mens for eksempel norsk folkemusikk ikke ble inkludert. Det andre er problematisk fordi etnisk norsk lett ble oppfattet som å være identisk med hvit, og at etnisitet dermed ble et annet ord for rase (Fangen 2001).

De ulike elementene vil utgjøre et komplekst samspill, avhengig av tid og sted. Land har forskjellige tradisjoner som vil spille en rolle for hvordan begrepet tolkes. For eksempel er det blant forskere både i Storbritannia og USA vanligere å snakke om rase enn det er i Norge. Dette er ikke fordi disse forskerne nødvendigvis aksepterer rasebegrepet. Slik Frode Helland påpeker, hersker det i dag «en sjelden grad av enighet innenfor alle relevante vitenskapelige disipliner om at det ikke finnes menneskelige raser» (Helland 2019:70). I noen samfunn blir rase likevel brukt aktivt politisk som synonymt med et utseende som avviker fra flertallets. Dette gjør de ikke for å applaudere rase som kategori, men for å synliggjøre at rasismen fortsatt eksisterer. Rikke Andreassens forskning fra Danmark er et eksempel. Hun skriver at rase kan brukes for å undersøke hvitheten som en uuttalt norm som bidrar til å desavuere ikke-hvite (2007, 2012).

Selv om menneskeraser objektivt sett ikke finnes, så eksisterer rasismen.

Kultur og religion har de senere tiårene overtatt mye av rasebegrepets retoriske funksjon, og fungerer dermed rasistisk i gitte sammenhenger, også i mediene.

Helland understreker at kjernen i den rasistiske verdensoppfatningen er stereotypien, som «sperrer for synet av individuell forskjell og enestående trekk» (Helland 2019:13). Når stereotypien gjentas ukritisk mange nok ganger, etablerer den seg som en sannhet. Helland påpeker dessuten at man ikke trenger å være erklært rasist for å utøve rasisme. Den rasistiske retorikken har mange nivåer.

Den er systemisk og diskursiv, noe som er en vesentlig innsikt også for å forstå konsekvensene av medienes bruk av stereotypier.

Å se seg selv i andre I en studie som sammenligner fenomenet immigrasjon i europeisk og amerikansk kontekst, viser Halleh Ghorashi (2009) hvordan den amerikanske konteksten byr på en tynn forståelse av nasjonal identitet mens europeiske selvforståelser og ideer om identitet blir sett på som tykke. Et tykt kulturbegrep

vi-et i mediene 21

betyr konsensus om grunnleggende verdier, tro, sosiale praksiser, symboler og meninger, intern homogenitet, samt emosjonalitet. Det tynne begrepet blir gjerne definert som mer individualistisk og mangfoldig, konstruktivistisk og rasjonelt, heterogent, ambivalent og dynamisk (Mishler & Pollack 2003) Begrepene viser dermed tilbake til ulike samfunns historiske utvikling. Den føderale migrantstaten USA utviklet et fellesskap basert på ulikhet, mens de europeiske nasjonalstatene tradisjonelt har vært basert på forestillinger om felles blod og/eller kultur. I India ser vi at den hindu-fundamentalistiske regjeringen vil ekskludere folk på grunnlag av religion. De kan akseptere religiøse flyktninger som borgere, med unntak av muslimer, og ivrer samtidig for å identifisere India som hinduistisk. Innen Europa er det også forskjeller, idet Frankrike tradisjonelt har lagt vekk på en universalistisk statsborgerskapstilhørighet, mens Tysklands historie bygger på romantikkens oppfatninger om blodsrelasjoner som avgjørende for tilhørighet (Gellner 1998).

I et portrettintervju med Aftenposten blir statsviter og Nobelkomitémedlem Asle Toje spurt om hva det vil si å være norsk: At vi snakker norsk, at vi tenker på norsk og at vi ser oss selv i hverandre. Det er grunnen til at vi har klart å bygge opp et ekstremt vellykket samfunn, med rettsstat, velferdsstat og sosial omfordeling. […] i Norge er det ikke de som står med et ben i to ulike kulturer, men de som står med begge bena i Norge, som klarer seg best. Det er noe som det bør opplyses om.

(Aftenposten 8.12.2018)

I denne uttalelsen fins det minst to presupposisjoner (tatt-for-gitt-heter). For det første at velferdsstaten er blitt mulig med bakgrunn i befolkningens kulturelle homogenitet. For det andre representerer utsagnet en tenkemåte der menneskelige væremåter, i dette tilfelle norskhet, behandles som egenskaper spesifikke for nordmenn; noen vaner og preferanser betegnes som norske og dermed atskilt fra andres vaner og preferanser. Ifølge denne tankegangen kan det å «stå med et ben [sic] i to ulike kulturer» ikke sees som en ressurs eller berikelse, snarere som et hinder for å klare seg i Norge. Eriksen skriver at det «er ingen motsetning mellom å være norsk borger og å delta i tempelritualer, eller å tilhøre en koranskole samtidig som man studerer informatikk» (Eriksen 2011:37). Det er mulig også å se de to motsatsene her som henholdsvis kulturpessimistiske og kulturoptimistiske holdninger til det eksisterende mangfoldsamfunnet.

Denne tykke forståelsen av norskhet og nasjon framstår både historisk og i nåtiden som etablert og mektig, ikke minst etter at ideen om kulturenes sameksistens, multikulturalismen, er erklært som mislykket (Lentin & Titley 2011).

22 kapittel 1 Multikulturalismen har i nyere tid fått den tvilsomme skjebnen å være en hoggestabbe for ekstremhøyre (jfr. massemorderen Behring Breiviks bruk av begrepet kulturmarxisme som synonymt med multikulturalisme, se Eide 2012), og samtidig gjenstand for kritisk gransking fra mange forskere. Kritikken fra sistnevnte har mye å gjøre med bruken av multikulturalisme som ideologisk begrep, mens den deskriptive tilnærmingen (for å beskrive en bydel for eksempel) og den politiske (å anerkjenne rettighetene til urfolk og andre minoriteter) er mer akseptabel, om enn også et emne for debatt (for mer om de ulike definisjonene av begrepet, se Kymlicka 2010, Ley, 20103). Bakgrunnen for at begrepet feilet er også ofte knyttet til kritikk av forskere som i liten grad var opptatt av overgrep mot kvinner i innvandrermiljøer, der en ideologisk forståelse kan være en viktig del av årsaken (se kapittel 8).

Den fransk-libanesiske forfatteren Amin Maalouf (2000) skriver at han fra tid til annen gransker sin egen identitet, men ikke for å finne en essensiell del han kan kjenne seg igjen i, snarere prøver han å minnes så mange ingredienser til identiteten sin som han kan. Mange ingredienser kan konnoteres til en annen type fyldig identitet, i og med at en anerkjenner dens rike sammensatthet, med utgangspunkt i transnasjonale erfaringer, som stadig flere har.

Fremmede i forandring Den statiske «tykke» selvforståelsen blir i våre dager stadig utfordret av en forståelse av identitet som noe dynamisk og bevegelig, der grensene for identitet er flyttbare. For hundre år siden sto det å lese i Aftenposten at det pågikk en fremmedinvasjon til Norge, og spesielt til Aker politidistrikt. Med tittelen «Fremmedinvasjonen i Aker» skrev Aftenposten at det: I februar er meldt tilflyttet Akers politimesterdistrikt [Aker, Bærum, Asker] 249 udlændinger, deraf 146 svensker, 59 dansker, 20 tyskere, 3 englændere, 5 russere og finner og 16 af anden fremmed nationalitet.

(Aftenposten 7.3.1919)

Begrepet fremmed om dem som krysser landegrenser, er fremdeles i bruk, men de fremmede kommer nå fra geografisk fjernere land. Fremdeles er det flest skandinaver, briter, tyskere og andre europeere som krysser grensene inn til Norge, men vest-europeere regnes i dag i liten grad som fremmede. Invasjon-begrepet 3

Både Kymlicka og Ley refererer til Canada, som har integrert en egen tolkning av begrepet på regjeringsnivå (Ley 2010: 192).

vi-et i mediene 23

har overlevd, men er dels avløst av andre betegnelser på migrasjon, som strøm eller bølge, og blir gjerne forbundet med ordet krise. Dette så vi særlig sommeren og høsten 2015 under den kraftige økningen av antall flyktninger som kom til Europa, de fleste via Middelhavet. I starten ble de møtt med solidaritet og entusiasme, etter hvert kom stadig flere kritiske stemmer til.

Historisk slet nordlendinger i flere tiår etter 2. verdenskrig med å skaffe seg boliger i Oslo, idet de ble møtt med skepsis og fremmedfrykt. I dag er de fremmede noen andre. Dette ble tydelig på 1970-tallet, da fremmedarbeidere hyppig ble brukt om «dem som kom utenfra». Begrepet slekter på det tyske Gastarbeiter (gjestearbeider), et signal om at du bare er «på besøk». På 1980-tallet begynte termene etniske minoriteter og/eller innvandrere å etablere seg i den norske offentligheten. Utlendinger brukes av mange fremdeles, også om folk som er født og oppvokst i Norge (se også kapittel 4).

Et annerledes og nytt vi Mange av begrepene og kategoriene innen migrasjonsfeltet blir i dag kraftig utfordret, ikke minst av norske borgere med migrasjonsbakgrunn som krever sin rett til å innlemmes i et nytt vi. I et pressemateriale samlet ved årsskiftet 2018/2019 ser vi flere eksempler. I lokalavisen Glåmdalen blir en ung kvinne med hijab intervjuet, med utgangspunkt i et leserinnlegg hun har skrevet. Hun er oppvokst i Norge, og sier i innlegget at hun føler seg (stort sett) norsk, «men plutselig havner du et sted hvor du blir sett ned på, latterliggjort og snakket engelsk til om trafikkreglene, fordi de tror du er ny i Norge på grunn av hijaben du fortsatt har på hodet». Til intervjueren sier hun: «Staten har godtatt at jeg er norsk, hvorfor kan ikke andre godta det og?» (Glåmdalen 2.1.2019).

En likesinnet skriver i en kronikk i Aftenposten at en som har innvandret til Norge sjelden blir kalt norsk. «Det sies at vedkommende er ‘norsk statsborger’ eller ‘har norsk pass’.» Hun kontrasterer dette til USA, «der alle som blir borgere kan kalle seg ‘american’, ikke bare ‘american citizen’» (Dagbladet 15.12.2018).

En ung skribent, Bismah Ejaz (15), ber på Aftenpostens populære ungdomsside, Si ;D, Erna Solberg om ikke å «frata oss muligheten til å være norske muslimer».4 Ejaz viser til Sylvi Listhaugs uttalelse: «her i Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt», og mener at FrP-politikeren dermed gjør det umulig for en muslim å være norsk. I innlegget viser hun spesielt til Erna 4 https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/ng25Ma/Kjare-Erna_-jeg-vil-vare-norsk-muslim--Bismah-Ejaz lest 3.9.2019.

24 kapittel 1 Solbergs nyttårstale om integrering. Hun skriver at hun blir møtt av mennesker på bussen «som kaller meg terrorist eller sier ‘dra tilbake til ditt muslimske land’.

Nok en gang uttrykker noen at vi ikke er akseptert i Norge, men vi skal faktisk være en del av Norge». Slik demonstrerer hun eksplisitt hvordan daglig trakassering som signaliserer mangel på aksept, er et klart hinder for integrering.

Imidlertid er ikke alle like opptatt av å tilhøre Norge. Journalisten Øyvind Holen møter toneangivende folk i musikkmiljøet på Holmlia sørøst i Oslo, og konstaterer at utlending for unge Flexi Aukan er en hedersbetegnelse. Han har norsk mor og chilensk far.

[Han] føler det ikke naturlig å kalle seg selv nordmann. – Folk spør «hvor kommer du fra?». Jeg svarer at jeg er fra Hauketo, Holmlia, Oslo sør, Søndre. Jeg svarer ikke «Norge», jeg har alltid sett på meg selv som mer utlending enn norsk.

Det er denne stoltheten, selvsikkerheten og trassigheten Holmlia tar med seg til bordet i norsk musikkliv.

(Dagsavisen 1.12.2018)

Kanskje gir Aukan her uttrykk for en kollektiv stolthet som gjør norskheten mindre viktig? Via musikken smis transnasjonale kulturelle bånd. Tilsvarende så vi da de skamløse jentene lanserte seg selv: «Vi er de skamløse arabiske jentene», skrev Nancy Herz i sitt første innlegg i Si ;D (se kapittel 8). Men hun markerte også sin tilhørighet til Norge, ved å skrive at hun ville bli tatt alvorlig både på arabisk og norsk.5 Er det slik at Aukan oppfatter seg som utlending fordi andre definerer ham slik og at han dermed internaliserer omgivelsenes reaksjoner?

Eller kan det tenkes at han er komfortabel med betegnelsen, siden han selv bruker den om å være i Norge på egne premisser?

Eksemplene over illustrerer både den trangen mange «fremmede» har til å høre hjemme her, og behovet for anerkjennelse og retten til å definere seg selv. Slik artikulerer de behovet for åpne og mer subtile måter å definere utenfor-posisjoner på.

Tojes formulering «vi ser oss selv i hverandre» åpner for en interessant diskusjon. Ekskluderer dette verdien av å bli sett med blikket til en i mellomposisjon, for eksempel en nyankommet fremmed? Ekskluderer det verdien av å se seg selv i en som har andre ytre kjennetegn enn en selv? Kan det tenkes at det å ikke bli sett som del av et vi (som for eksempel den unge jenta i Glåmdalen) bidrar til manglende integrering? Er andre konfesjonsmessige tilhørigheter enn kris-

5

Herz (2016) https://www.aftenposten.no/meninger/sid/i/MgnGE/vi-er-de-skamloese-arabiske-jentene-og-vaar-tid-begynner-naa-nancy-herz Lest 14.4.2020.

vi-et i mediene 25

tendommen et hinder for norskhet/tilhørighet? Tidligere undersøkelser viser hvordan medietilnærminger til minoritetspersoner med fokus på annerledeshet, basert på religion og «kultur» kan bidra til en følelse av utenforskap (Eide, 2010, 2011). Vil en som er født og oppvokst i Norge med «innvandrete» besteforeldre, kunne bli plassert på utsiden av et norsk vi fordi de har en annen pigmentering?

Flere var opptatt av dette i debatten etter Brochmann II-utvalget (Eide 2018). Og hva med de nasjonale minoritetene, står de «med begge beina» i Norge? Disse spørsmålene står sentralt i kapitlene som følger.

Fra bindestrek til norsk, eller …?

Et gjennomgående trekk ved minoritetsgrupper er at de overskrider de sosiale kategoriene som ble etablert av den norske nasjonalstaten. Mange har røtter i et eller flere andre land, og utfordrer nasjonsgrensene ved å søke tilhørighet på tvers av stater, slik også samer, inuitter og romfolk gjør. Flere enn noensinne høster erfaringer med «doble tilhørigheter». Dermed havner de også i en posisjon mellom det innenriks- og utenrikspolitiske feltet, og kan bli betraktet som out of place, ikke riktig hjemmehørende noe sted. Noen har taklet denne forvirringen ved å markere seg med bindestreks-identiteter som norsk-somalier eller tyrkisk-norsk.

Andre med blandet bakgrunn legger mer vekt på sin norske tilhørighet, og viser med all tydelighet hvor de hører hjemme. Eksempler er ledere for Oslos 17. mai-komiteer: Rubina Rana (Arbeiderpartiet, 1999), Aamir Sheikh (Høyre, 2007) og Kamzy Gunaratnam (Arbeiderpartiet, 2019), eller programledere for årvisse innslag som demonstrerer norskheten i sin fulle bredde på nasjonaldagen og ved den nasjonale dugnaden som TV-innsamlingen representerer (NRKs Noman Mubashir og Haddy N’Jie). Dette står imidlertid ikke i motsetning til å bruke bindestreks-identiteter i andre sammenhenger. En og samme person kan operere med flere betegnelser på seg selv uten at det blir konfliktfylt. Men som Haddy N’Jie understreket i en av sangene i det første albumet sitt, handler det om retten til å definere seg selv: «I’ll name myself» (N’Jie 2005).

Skam og skamløse De siste tiårene har flere personer med minoritetsbakgrunn inntatt prominente og synlige plasser i offentligheten, det være seg i partipolitikken, på Stortinget eller i kommunestyrer, i kunst og litteratur, samt i redaksjoner og frivillige organisasjoner, og ikke minst som skribenter og samfunnsdebattanter. Dessuten har flere homo-

26 kapittel 1 file og lesbiske med innvandrerbakgrunn stått fram i offentligheten og skapt nye muligheter for identifikasjon blant de mange som ennå lever i skapene sine av frykt for straff og diskriminering. Unge kvinner med minoritetsbakgrunn har representert noen av de tydeligste stemmene. Et framtredende eksempel er de skamløse jentene, som insisterer på å definere seg selv i et mangfold, for dermed å ikke bli av-individualisert eller satt i bås (Eide & Røsok-Dahl 2019, se også kapittel 8).

TV-serien Skam formidler sin tilnærming til annerledeshet ved å presentere muslimske Sana som en kul del av et elevkollektiv, men med litt andre grenser for samhandling enn medelevene. En masteroppgave om serien (Christophersen, 2018), med spesiell vekt på de to karakterene Isak (homofil) og Sana (muslim med hijab), viser at publikum tolker de to ut fra (blant annet) disse rammene: Isak som brobygger og en slags redningsmann for Sana, som dels blir sett på som en fremmed, en trussel, og en undertrykt person. Christophersen analyserer kommentarfeltet og finner forståelser av de to karakterene, som i ulike grader blir «minoriserte» [definert som minoritet] og «majoriserte» [innlemmet i majoriteten] (ibid.). I det samme kommentarfeltet finnes også et «dikotomiserende språk som bidrar til å opprettholde ideen om et skille mellom muslimer som ‘de andre’ og nordmenn som ‘moderne’ og moralsk overlegne» (Christophersen 2018: 92). TV-seriens implisitte intensjon om å framstille Sana som «positivt annerledes» og innlemmet i fellesskapet, går med andre ord ikke hjem hos alle. Tvert om ser vi hvordan deler av publikum anvender eksisterende fiendebilder i motdiskursive angrep på denne karakteren.

Disse publikumstolkningene er viktige, fordi holdninger til homofile og lesbiske har vært brukt som en slags lakmustest for tilhørighet i det norske, spesielt overfor innvandrere med muslimsk bakgrunn. At Isak og Sana blir buddies på tvers av dette skillet, er et signal fra programskaperne som ikke later til å gå helt hjem hos publikum – i alle fall ikke blant en del aktive deltakere i debatten på sosiale medier.

En tilsvarende moralsk overlegenhet finner vi i boka Norske seksualiteter. Her siterer forfatterne en FrP-politiker som i debatten om den kjønnsnøytrale ekteskapslovgivningen (2008) pekte på den betydelige utfordringen Norge hadde «med hensyn til dem som kommer til Norge fra kulturer som er fjernt fra oss».

Politikeren er bekymret for at den nye definisjonen av ekteskapet (…) ytterligere vil fremmedgjøre mange med innvandrerbakgrunn i forhold til det norske samfunnet og bidra til en økt kløft mellom innvandrere og etnisk norske. At man de nærmeste 300–400 år skal få muslimer til å akseptere ekteskap mellom to menn, tror jeg er vel optimistisk – for ikke å si direkte naivt.

(Stortinget 11.6.2008, sitert i Mühleisen & Røthing 2009:29)

vi-et i mediene 27

Det er et faktum at homofile og lesbiske og andre skeive innen mange minoritetsmiljøer har måttet slite alvorlig for å kunne leve ut sine identiteter. Imidlertid har de få som har stått fram, høstet mye positiv støtte fra toneangivende majoritetspersoner. Samtidig er det all grunn til å sette spørsmålstegn ved denne politikerens tidshorisont, når han implisitt tar for gitt at integrasjon er så godt som umulig.

Kompleksitet og gjensidighet Norge er i løpet av femti år blitt et langt mer kulturelt komplekst samfunn enn det var ved inngangen til 1970-tallet. I medieverdenen ser vi økt politisk polarisering og framveksten av nye, såkalt «alternative» medier, særlig på nettplattformer. Norskhet og identitet er omstridt og mye debattert, og mange blir tildelt identiteter som er trangere enn de selv kjenner seg igjen i. I en verden preget av migrasjon, er identitet et komplekst fenomen, fordi globaliseringen, som Maalouf skriver, trekker oss i to retninger samtidig, universalitet og uniformitet, den ene positiv og den andre ikke (Maalouf 2000: 87). Maalouf anbefaler gjensidighet, idet han er opptatt både av rettferdighet og resultat. Med dette som utgangspunkt vil han si til den ene parten i et motsetningsforhold: «Jo mer du fordyper deg i vertslandets kultur, jo mer vil du bli i stand til å fordype deg i din egen». Og videre, til den andre parten: «Jo mer en innvandrer føler at hans egen kultur blir respektert, jo åpnere vil han være til vertslandets kultur» (ibid.: 35).

Kan hende er Maalouf for optimistisk, både i sin forestilling om innvandreres vilje og evne til (raskt) å integrere seg, og i sine forventninger om respekt. I noen tilfeller kan det vel være slik at et menneske som ikke blir møtt med tillit og respekt i sitt nye hjemland, og som opplever overveiende negativ medieomtale, søker tilflukt i den delen av identitetsarbeidet som handler om å «skape forbindelse til fortiden», for å bli der (jfr. Fangen 2008, n.o.). Uansett er alternativene til Maaloufs oppskrift på gjensidighet lite fristende.

Kapitteloversikt Hvem er «vi» nå er delt i tre hoveddeler. Del 1 består av tre oversiktskapitler, der dette er det første. Her har vi gjort rede for en del av de viktigste begrepene knyttet til identitet og kompleksitet som danner utgangspunkt for ulike typer vi, begreper vi mener er relevante for vårt prosjekt.

28 kapittel 1 I kapittel 2 gir vi et riss av noen av de mest sentrale endringene vi har sett i migrasjonsfeltet de siste 20 årene, både i lys av verdenspolitikken og medie­ utviklingen. Kapittelet skisserer noen av de viktigste globale prosessene som har påvirket mediedekningen av det norske mangfoldsamfunnet, deriblant migrasjon, flukt, ekstremisme og digitalisering. Kapittelet diskuterer også medieutviklingen de siste tiårene og hvordan den har påvirket sentrale diskurser. Politiske og kulturelle endringer har bidratt til å forsterke eksisterende motsetninger, også i «lille Norge».

Kapittel 3 fortsetter utforskingen av den globale påvirkningen av norsk journalistikk, og vi argumenterer for et klarere transnasjonalt og transhistorisk perspektiv, både for å forstå framveksten av ekstreme bevegelser og dagens flyktningsituasjon, der de siste tiårenes kriger står sentralt. Kapittelet setter søkelys på de spesielle utfordringene journalister og medier møter i dekningen av slike transnasjonale prosesser, og identifiserer noen områder som lett havner i medieskyggen, ikke minst historiens lange linjer.

Dernest har vi plassert kapitlene under to hovedkategorier, der Del 2 Historiske perspektiver og Del 3 Ekstremisme, eksklusjon og inkludering er titlene. I del 2 ser vi på vår tids mediedekning i lys av de lange linjene. Kapittel 4 omhandler endringene i den norske offentlighetens diskusjoner og forhandlinger knyttet til innvandring og innvandringspolitiske spørsmål. Her vektlegger vi hvordan innvandringsdebatten kan forstås som en kamp om identitet, der hvem vi er i relasjon til dem som kommer utenfra kontinuerlig defineres og redefineres. Kapittelet følger innvandringsdebatten fra 1970-tallet og fram til i dag, og viser hvordan begrepsbruk og sentrale diskurser har endret form, fra fremmedarbeidere på 1970-tallet til muslimsk fare i dag.

Kapittel 5 og 6 omhandler de gamle minoritetene i Norge, henholdsvis samer, jøder og romani. Disse gruppene har alle lang erfaring med utenforskap og overgrep fra det norske majoritetssamfunnet, og spørsmålet vi stiller er om, og i så fall hvordan, relasjonen minoritet/majoritet har endret uttrykk i mediene, og om forståelsen for disse minoritetenes historie er bredere. Kapittel 5 tar utgangspunkt i de ferske mediefortellingene om to unge samer (Stjernekampvinner Ella Marie Hætta Isaksen og reineier Jovsset Ante Sara) som begge forvalter minoritetens tradisjoner i en norsk moderne virkelighet, men som møtes forskjellig av det norske storsamfunnet.

Kapittel 6 knytter de historiske overgrepene mot jøder og rom/romani opp mot holdninger i dagens mediebilde. Sentralt i kapittelet står diskusjonen om mediedekningen av to historiske begivenheter av særlig viktighet for vår forstå-