En næringsfattig (oligotrof) innsjø i fjellet. Fra Bygdin i Jotunheimen.
En næringsrik (eutrof) innsjø med mange vannplanter i lavlandet. Fra Gølsjøen i Østfold.
Solstrålingen og tilgangen på næringsstoffer er viktige faktorer i en innsjø. Næringsfattige innsjøer får som regel godt med lys om sommeren, mens det i næringsrike innsjøer blir lite lys nedover i vannmassene på grunn av høy biomasseproduksjon. Ofte er fosfor en begrensende faktor. I Norge fryser mange vann om vinteren, de fleste bare i overflaten, og det reduserer lystilgangen betydelig i denne perioden.
Limnologi er læren om ferskvann. Ferskvann deles gjerne i rennende vann (elver og bekker) og stillestående vann (dammer og innsjøer). Innsjøer deles i oligotrofe, dystrofe og eutrofe.
En innsjø vil sjelden eller aldri bunnfryse eller tørke inn slik små dammer kan gjøre. Innsjøer deles inn i tre forskjellige soner, men ikke alle sonene trenger å være til stede. Det avhenger av hvor dyp og stor innsjøen er. Små, grunne innsjøer har bare én sone. Store, dype innsjøer har alle tre sonene. Litoralsonen eller strandsonen kalles de områdene som er grunne og landnære. Både bunn og vannmasser tilhører denne sonen. Her finner vi den største artsrikdommen i en innsjø. Det vokser planter på bunnen, og vannet har gunstig temperatur og gunstige kjemiske forhold. Denne sonen er artsrik med høy produksjon fordi lysforhold, oksygentilgang og nærings tilgang er gode. Her finner vi planter som er tilpasset til å leve på forskjellige dyp. Lengst inn mot land vokser sumpplanter som takrør, elvesnelle og bukkeblad, så kommer flytebladplanter som nøkkeroser og tjørnaks, langskuddsplanter som blærerot og tusenblad og lengst ute kortskuddsplanter
. . 36. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .