Page 1

Boka består av 9 kapitler med følgende temaer:

Isbn 978-82-02-40626-4

Barns utvikling i barnehagealder henvender seg til ledelsen og personalet i barnehagene, barnehagelærerutdannere og barnehagelærerstudenter på både bachelor- og masternivå samt videreutdanning. Den er også aktuell for flere profesjonsutdanninger, både innen pedagogikk, spesialpedagogikk og sosial- og helsefag.

BARNS UTVIKLING I BARNEHAGEALDER

EN UTVIKLINGSPSYKOLOGISK INNFØRING Richard Haugen er professor emeritus i spesialpedagogikk ved Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet. Haugen har sine forskningsområder innenfor kognitiv psykologi, motivasjons- og læringspsykologi samt spesialpedagogikk. Han har publisert flere internasjonale artikler, kapitler i fagbøker og vært redaktør for blant annet firebindsverket Barn og unges læringsmiljø. Haugen har også lang praksis som lærer og skoleleder fra grunnskole/spesialskole.

Richard Haugen

Spesialpedagogisk hjelp i barnehagen gir en innføring i barns utvikling i barnehagealder og de vanskene som kan oppstå i denne aldersperioden. Fokus er på de ulike spesialpedagogiske utfordringene som ansatte i barnehagen møter.

• tidlig utvikling • biologisk betinget utvikling • motorisk utvikling • tidlig sosialt samspill • lek og læring • emosjoner og temperament • tilknytning og selvoppfatning • persepsjon og tenkning • språk og kommunikasjon

BARNS UTVIKLING I BARNEHAGEALDER

BARNS UTVIKLING I BARNEHAGEALDER gjør rede for endringer som skjer i barns liv og væremåte fra barnet unnfanges, gjennom barnehagealderen og fram til skolealder. De ulike endringene er forankret i både klassiske teoretikere og nyere forskning. Boka gir innblikk i barns typiske væremåte på sentrale utviklingsområder som biologisk betinget utvikling, sosial utvikling, emosjonell utvikling og kognitiv utvikling. Forskjeller i barns utvikling er også drøftet.

Richard Haugen

ISBN ISBN 978-82-02-47851-3

9 788202 478513 www.cda.no

Utviklingspsykologi i bhg.indd Alle sider

12.03.15 10.08


KAPITTEL 3

Motorisk utvikling I forrige kapittel drøftet vi sentralnervesystemets virkemåte og særlig de forandringene i utviklingen som skjer i forbindelse med hjernens utvikling.Vi skal utvide dette noe og konsentrere oss om de motoriske endringene som skjer fra barnet fødes til det nærmer seg skolealder. Utviklingen av barnets muskel- og skjelettsystem, som også kalles bevegelsesapparatet, starter i fosterperioden. Barnet kan strekke seg, hikke, gjespe og svelge før det blir født. Allerede i svangerskapsuke 6 starter utviklingen av det som skal bli barnets armer og bein, og ikke lenge etter begynner barnet å bevege seg. Når fosteret er cirka 9 uker, kan barnets nervesystem og muskler samarbeide, noe som blant annet gir seg utslag i at fosteret kan sparke med beina og suge på tommelfingeren. Den motoriske utviklingen fortsetter jevnt og trutt, og etter vel halvgått svangerskap kan mor kjenne barnets bevegelser. Vi skal i dette kapitlet legge vekt på den motoriske utviklingen som skjer etter fødselen. Det er greit å være oppmerksom på at motorikk eller bevegelse er et resultat av innvirkning fra hjernen.Vi husker fra kapittel 2 at store deler av hjernebarken i pannelappene sender impulser til muskelgrupper i armer og bein slik at bevegelse kan oppstå. Det som vanligvis initierer de motoriske sentrene i pannelappene, er barnets søken etter eller nysgjerrighet på objekters smak, farge, lyd, form og lignende. Det vil med andre ord si at motorisk utvikling og motorisk læring i høy grad er avhengig av at barnet søker sensorisk informasjon (Brodal 2013).

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 59

06.03.15 08.17


60

B a r n s u t v i k l i n g i b a r n e h a g e a l d e r

Men ikke alle barnets bevegelser eller handlinger er bevisste handlinger eller noe som barnet ønsker å gjøre. Det er nok å vise til handlinger eller bevegelser med utgangspunkt i refleksene og innvirkning fra det autonome nervesystem og ikke-viljestyrt muskulatur, som for eksempel hjertemuskelaktivitet. Det nyfødte barnets bevegelser er i hovedsak et utslag av innvirkning fra enkle reflekser, noe vi skal si noe mer om i fortsettelsen.

Tidlige reflekser og bevegelse Barnet fødes med en rekke ulærte reflekser som har en sentral funksjon i spedbarnets utvikling og overlevelse. Reflekser aktiveres etter påvirkning fra nervesystemet som i sin tur reagerer på en ytre eller indre stimulus. Refleksene initieres uavhengig av barnets vilje. Et annet kjennetegn ved disse tidlige utviklingsrefleksene er at de bare er til stede i en viss periode i utviklingen, og forsvinner når de ikke lenger trengs. At de tidlige refleksene bare forsvinner, skyldes at sentralnervesystemet undertrykker disse funksjonene når de har utspilt sin rolle. Utviklingen av de primitive refleksene starter tidlig i fosterperioden, og de er ferdig utviklet når spedbarnet kommer til verden.Vi skal kort omtale noen vanlige medfødte reflekser hos spedbarn, som sugerefleksen, griperefleksen, søkerefleksen og omklamringsrefleksen, eller Moro-refleksen. Sugerefleksen er viktig for at barnet skal få i seg næring. Denne refleksen hjelper barnet med å åpne munnen og finne mors brystvorte slik at barnet kan amme. Heldigvis er ikke innvirkning fra sugerefleksen avhengig av mors bryst. Sutt fra en flaske kan iverksette sugerefleksen når sutten berører spedbarnets lepper. (Noe annet er at morsmelken er mer næringsrik og rik på antistoffer som spedbarnet trenger enn innholdet i flaskemelk.) Sugerefleksen er den mest basale refleksen. Griperefleksen innvirker på barnets væremåte ved at den får babyen til å gripe tak i mors eller fars finger, for eksempel når denne fingeren føres inn i barnets håndflate. Denne refleksen er ikke så viktig for barnets utvikling. Søkerefleksen initieres når for eksempel mor stryker babyen over kinnet. Spedbarnet vender da hodet mot den siden som blir stimulert. Søkerefleksen virker også sammen med sugerefleksen ved at søkerefleksen skal hjelpe barnet med å finne næring, det vil si mors brystvorte. Omklamringsrefleksen initieres når barnet blir lagt noe hurtig ned på underlaget og/eller når babyen får følelsen av å falle. Denne refleksen kan også utløses av plutselige høye lyder. Refleksen viser seg ved at barnet raskt slår ut med armene for så å føre dem mot midten av kroppen igjen. Disse tidlige refleksene forsvinner og er borte når barnet er cirka et halvt år gammelt. Men det betyr ikke at barnet – og vi voksne – ikke har andre reflekser senere i livet. I kapittel 2 ble det redegjort for den automatiske smerterefleksen som får barnet – og oss – til raskt å trekke til seg armen hvis det brenner seg på en varmekilde. Andre ulærte reflekser som følger barnet

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 60

06.03.15 08.17


k a p i t t e l 3 : m o to r i s k u t v i k l i n g

61

resten av livet, er for eksempel blunkerefleksen, som virker ved at barnet lukker øyet når hornhinna berøres, og svelgerefleksen. Den siste refleksen er sentral når maten skal fordøyes, eller når vi får noe i halsen som irriterer. Refleksene og deres aktivisering står i et intimt samvirke med barnets sanser. Det vil si at refleksene aktiviseres når barnet ser noe, hører noe, smaker noe, lukter noe eller kjenner/føler noe. Vi skal orientere mer om utviklingen av barnets sanser i forbindelse med sansning og persepsjon som utgjør begynnelsen på den kognitive utviklingen. Barnets sanser, særlig syn og hørsel, er også sentrale i den motoriske utviklingen. Bare tenk på alle de gangene barnet vender hodet eller kroppen mot en syns- eller hørselskilde. Utviklingen av barnets syns- og hørselssans vil bli nærmere omtalt i kapittel 8. I fortsettelsen skal vi redegjøre for hva motorikk er. Det eksisterer ikke noe klart skille mellom hva som er grovmotorikk og hva som er finmotorikk. Vi skal imidlertid bruke betegnelsen grovmotorikk om barnets relativt store bevegelser og finmotorikk om barnets mindre bevegelser. Av pedagogiske grunner kan det være hensiktsmessig å skille mellom grov- og finmotorikk slik at leseren kan lage seg fornuftige kognitive strukturer. For både grovmotorikk og finmotorikk er det snakk om både automatiske (ikkeviljestyrte) og viljestyrte bevegelser.

[0302

Utvikling av grovmotorikk Fra fødselen og fram til barnet er 2 år utvikler kroppen seg meget raskt. Det samme er tilfellet med hjernen. Utvikling av barnets motoriske ferdigheter, eller motoriske kompetanse, vil i de første månedene i barnets liv hovedsakelig være styrt av refleksene. Det er vanlig å gruppere barns motoriske ferdigheter i grovmotorikk og finmotorikk. Grovmotorikk er den betegnelsen som brukes når barn beveger seg og gjør bruk av hele kroppen eller større deler av kroppen, som når det snur seg mot noe, krabber eller går mot en person eller et objekt som har fenget interessen.Vanligvis oppstår bevegelse når barnet skal vende oppmerksomheten mot noe. Dette noe kan være en spennende leke som har påvirket en eller flere av barnets sanser, særlig synseller hørselssans. På det viset kan man hevde at utgangspunktet for barnets bevegelser generelt og grovmotorikk spesielt, er at bevegelsene tjener sansningen. Det vil si

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 61

06.03.15 08.17


62

B a r n s u t v i k l i n g i b a r n e h a g e a l d e r

at barnet er nysgjerrig på hva det ser eller hører. Skal denne nysgjerrigheten tilfredsstilles, må barnet utforske omgivelsene ved å bevege hele seg eller større deler av kroppen for å undersøke nærmere det objektet, den leken eller den personen som vekket nysgjerrigheten. I en slik undersøkelsesprosess er også andre sanser enn syn og hørsel aktive, det være seg smaksans (spedbarnet fører en gjenstand til munnen og eventuelt spiser noe søtt), taktil sans, som oppstår ved berøring, og luktesans dersom gjenstanden har en spesiell lukt. Muskler som er virksomme i barnets bevegelser, kalles skjelettmuskler. Barnet kan bestemme seg for om disse musklene skal utføre en bevegelse. Musklene er derfor viljestyrte i motsetning til ikke-viljestyrt, glatt muskulatur som finnes inni barnet og som er aktive i forbindelse med fordøyelse, pust og hjerteslag. Muskelgruppene som er involvert i barnets grovmotoriske bevegelser, får sine «instruksjoner» fra hjernen. Det er med andre ord hjernen som iverksetter og styrer barnets bevegelser, og vi skal gi et eksempel på det. Forholdet mellom hjerneaktivitet og bevegelse Vi tenker oss et barn som er cirka ett år, og som nettopp har lært å gå. En dag kommer far med en stor, blå lekebil som han setter et par meter fra barnet. Hva er det som egentlig skjer som gjør at barnet kan gå mot bilen? Når barnet ser bilen, vil det si at lyssignalene som går ut fra bilen (elektromagnetiske bølger som indikerer bilens farge, form, størrelse og hvor bilen er plassert i rommet), treffer barnets øyne og først stimulerer visse mottagerceller i netthinna. Så starter «synsvandringen» bakover i hodet via et samlingspunkt der lysstråler fra venstre øye beveger seg mot høyre bakhodelapp, mens lysstråler fra høyre øye beveger seg mot venstre bakhodelapp. Barnet har nemlig stereoskopisk syn. Først når synssignalene er registrert i bakhodelappene, ser barnet bilen, det vil si at det på visuelt grunnlag kan registrere at det er en bil der. Denne registreringen som skjer i synslappene bak i hodet, fanges opp av visse strukturer i tinning- og isselappene, og synsinntrykkene «vurderes» av barnet. Barnet finner bilen meget spennende, blir nysgjerrig og vil leke med eller utforske bilen nærmere. Det resulterer i at hjernen formidler signaler videre til de motoriske sentrene i pannelappene. Disse motoriske sentrene sender så signaler videre gjennom ryggmargen til sensorer i barnets store muskler i beina. Det er ikke sikkert at barnet lykkes i å gå rett mot bilen ved første forsøk. Men hjernen får hele tiden beskjed om hvor kroppen befinner seg i forhold den ønskede bilen, såkalt sensorisk tilbakemelding eller sensorisk feedback. Denne tilbakemeldingen, igjen via synssansen, gjør barnets sentralnervesystem i stand til å justere eller endre kommandoene til musklene slik at kursen kan endres i riktig retning. Dette forteller hvor stor betydning sansemessig, eller sensorisk, informasjon har for bevegelser.

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 62

06.03.15 08.17


k a p i t t e l 3 : m o to r i s k u t v i k l i n g

63

Kan motorisk utvikling framskyndes? Det kan være flere foreldre som ønsker å hjelpe barnet sitt i den motoriske utviklingen. Det vil si hjelpe barnet i betydningen å kunne framskynde den motoriske utviklingen ved at barnet for eksempel skal lære å sitte, stå og gå før det som er vanlig for alderen. Til det er å si at barnet selvfølgelig skal stimuleres og oppmuntres til bevegelse av både armer og bein, men en kan ikke lære barnet å gå før det er modent for det. Å være moden for en fysisk aktivitet vil si at nervesystemet må være kommet så langt i utviklingen eller modningen at barnet kan mestre det å gå. I så måte vil ikke bruk av en gåstol framskynde den vanskelige prosessen det er for et barn å mestre det å gå. Overdrevent bruk av gåstol kan tvert imot frarøve barnet viktig balansetrening som det trenger for å kunne mestre det å gå alene. Vanligvis er formålet med grovmotoriske aktiviteter forflytning. Det vil si at barnet ønsker å forflytte eller bevege hele seg eller større deler av kroppen sin, som for eksempel å strekke ut armer eller bein. Noen ganger er imidlertid formålet med grovmotorisk muskelaktivitet å hindre forflytning, som når barnet trener på å holde balansen, eller når det trener på å stå på ett bein. Den samme muskelen kan altså brukes både til å framkalle en bevegelse og til å hindre bevegelse ved at muskelen stabiliserer kroppen eller et ledd når det for eksempel er snakk om å holde balansen (Brodal 2013). I tabellen nedenfor følger noen sentrale grovmotoriske utviklingsstadier i barnets liv. Det presiseres at de aldersbestemte ferdighetskategoriene som er oppført, er gjennomsnittsverdier. Det eksisterer store variasjoner innenfor normalområdet for grovmotorisk og finmotorisk utvikling. Barnet trenger

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 63

06.03.15 08.17


64

B a r n s u t v i k l i n g i b a r n e h a g e a l d e r

ikke ha motoriske problemer hvis det for eksempel først går når det er 14 måneder, i motsetning til 12 måneder som er det mest vanlige. Tabell 3.1 Oversikt over barnets grovmotoriske utvikling. Tilpasset fra Tetzchner (2012, s. 194).

Alder

Grovmotoriske ferdigheter

1 md.

Barnet kan ligge på magen og løfte hodet noen sekunder. Det begynner å strekke armer og bein.

2 md.

Barnet kan løfte hodet høyere og mer oppreist enn ved 1 md. Det kan bevege beina etter hverandre i en syklelignende bevegelse. Barnet er generelt mer aktivt i bevegelsene enn ved 1 md. Det kan snu seg fra side til rygg.

4 md.

Barnet får hodet godt opp fra underlaget i mageleie. Det kan sitte med støtte. Balanseevnen styrkes ved å ligge på magen.

5 md.

Barnet begynner å gripe etter ting.

7 md.

Barnet kan sitte uten støtte. Det bruker armene for å opprettholde balansen og er blitt sterkere i overkroppen. Barnet gjør noen usikre forsøk på krabbing. Det kan snu seg ved å rulle rundt.

9 md.

Barnet kan sitte rakt uten hjelp. Det kravler, det vil si at barnet drar og skyver seg framover. Barnet har ikke lært firefots krabbing ennå. Det trenger noe støtte for å stå, men kan manøvrere seg alene fra liggende til sittende stilling.

1 år

Barnet tar de første usikre skritt. Det kan krype på hender og føtter og stå alene.

1,5 år

Barnet begynner å løpe på en usikker måte og kan gå i trapper med noe hjelp.

2 år

Barnet mester etter hvert å gå i trapper uten hjelp. Det kan stå på ett bein i en kort periode og sparke en stor ball.

3 år

Barnet kan hinke på en fot.

5 år

Barnet kan hoppe, både i lengderetning og høyderetning. Det kan også løpe effektivt.

6 år

Barnet blir mer presist i kastebevegelser, skift i bevegelsesmønster (løp og hopp) og kan kombinere flere bevegelser (løpe og sparke en ball).

Som vi ser, skjer det store endringer i kvantitativ og kvalitativ utvikling fra barnet er nyfødt til det nærmer seg skolealder.Vi skal huske på at det er modningen eller utviklingen av nervesystemet som bestemmer hvor raskt den motoriske utviklingen kan foregå, og at det er store individuelle forskjeller i barns utvikling, uten at det behøver å bety at en utvikling som ligger noe etter skjema, er uttrykk for en feilutvikling. Et viktig aspekt ved den motoriske utviklingen er at den representerer mange muligheter for kontakt og samhandling mellom barnet og foreldrene

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 64

06.03.15 08.17


k a p i t t e l 3 : m o to r i s k u t v i k l i n g

65

og mellom barnet og personalet i barnehagen. På det viset har samspillet som naturlig oppstår som et ledd i barnets motoriske utvikling, også betydning for utvikling av en god relasjon mellom barn, foreldrene og personalet i barnehagen.

Utvikling av finmotorikk De bevegelsene barn utfører med mindre muskelgrupper, kalles finmotorikk. Særlig gjelder det ulike bevegelser der barnet bruker hendene, som når det tar på noe, peker på noe, leker med en gjenstand, fører en gjenstand til munnen, pusler, tegner eller lignende. Moser og Storli (2014, s. 117) definerer finmotorikk som «… bevegelser av små og/eller få kroppsdeler eller muskelgrupper hvor det som regel stilles høye krav til presisjon og timing». Finmotorikk omfatter også ulike bevegelser som inngår i det å snakke og spise. Det at barnet utvikler og bedrer sine finmotoriske ferdigheter, gjør at det i stadig økende grad kan utforske ting i sine nærmeste omgivelser.Vi kan også være oppmerksom på at barnets øyebevegelser styres av flere mindre muskler som er viktige for koordinering av dets bevegelser. Dette markerer starten på utviklingen av øye–hånd-koordinasjon. I fortsettelsen skal vi først se på utviklingen relatert til de finmotoriske områder der barnet bruker hendene til å gripe eller ta etter objekter. I begynnelsen er formålet å føre objekter til munnen. Etter hvert som barnets motorikk utvikles, vil objektene brukes mer for egen fornøyelses skyld, og leken utgjør et viktig aspekt. Dette kalles her utvikling av finmotorikk ved bruk av objekter. Noe senere i utviklingen, når finger- og håndmotorikken er såpass utviklet at barnet mestrer blyantgrepet, kan barnet utføre enkle tegninger, noe som her kalles utvikling av tegneferdighet. Motorikken som inngår i utvikling av talespråk, gjelder barnets finmotoriske ferdighet i å bruke muskler relatert til tunge, lepper og kjeve. Mestring av tale utgjør siste del av den finmotoriske utviklingen og benevnes utvikling av talemotorikk.

[Figur

Utvikling av finmotorikk ved bruk av objekter Allerede i fosterstadiet kan barnet føre hånden til munnen, noe som det også fortsetter med etter fødselen. Det at barnet i fosterperioden kan føre hånden til munnen, indikerer at barnet ikke er avhengig av synet for å gjøre dette. Også barn som er født blinde, fører hånden sin til munnen. Det samme gjelder hvis en gjenstand blir plassert i hånden til det blinde barnet.

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 65

06.03.15 08.17


KAPITTEL 6

[0601

Emosjoner og temperament Går man forbi en barnehage eller en lekeplass der barn leker ute, kan man ikke unngå å registrere at barn gir uttrykk for forskjellige følelser, som glede, latter, sinne, gråt og lignende, som indikerer at barnas følelser er aktive. Disse emosjonelle reaksjonsformene er sannsynligvis barns spontane reaksjoner på de ulike aspektene ved leken. Innimellom latter og gledesutbrudd kan det også registreres gråt som kanskje skyldes et barn som falt og slo seg. Et annet barn kan gi uttrykk for sinne som en reaksjon på det emosjonelle ubehaget ved å bli ertet. Dette er helt normale reaksjoner som er utrykk for hvordan barnet har det i øyeblikket, enten med positive følelser som glede, latter, trivsel og så videre, eller med negative følelser som tristhet, irritasjon, aggresjon, engstelse og lignende. Vi skal i dette kapitlet først gjøre rede for begrepet emosjon, eller følelse. En emosjon kan forstås som en viktig del av barnets grunnleggende biologiske utrustning og personlighet. Å kunne reagere med følelser utgjør et genuint aspekt ved det å være barn og menneske samtidig som emosjonelle reaksjoner er formålstjenlige med tanke på en hensiktsmessig utvikling og danning. Hvordan emosjoner differensieres og utvikles fra den medfødte følelsen gråt og fram til skolealder, skal omtales etter en orientering om teoretiske perspektiver på emosjoner og emosjonsutvikling.

Begrepet emosjon Evnen til å reagere med emosjoner, affekter eller følelser er noe barnet er utstyrt med fra fødselen av. Dersom vi ikke hadde denne egenskapen i oss,

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 109

06.03.15 08.17


110

B a r n s u t v i k l i n g i b a r n e h a g e a l d e r

ville livet bli ganske kjedelig.Takket være denne iboende emosjonelle egenskapen kan vi kan le, gråte, føle lykke, erfare tristhet, bli sinte, sjalu eller lignende. Emosjonene setter med andre ord farge på livet og gjør det mer rikt og meningsfullt. En grovinndeling viser at følelser enten kan være behagelige eller ubehagelige, positive eller negative. Dette framgår i følgende figur:

Emosjoner

Positive følelser

Glad, tilfreds

Nysjerrig, spent

Negative følelser

Interessert, motivert

Sint, irritert

Engstelig, redd

Trist, lei seg, ensom

Figur 6.1 Begrepet følelse ordnet i en begrepsstruktur. Hentet fra Haugen (2008, s. 452).

I tillegg til at følelser kan klassifiseres som enten positive eller negative, varierer de også i styrke. Det vil si at et barn med et vanskelig temperament for eksempel, noen ganger vil framvise raseri, som er en negativ følelse av sterk grad. En mildere form av raseri kan være sinne. Det samme gjelder for positive følelser. Barn blir vanligvis glade når mor eller far blir med ut og leker, som er en positiv følelse av lett grad. Men et barn kan bli henrykket (positiv følelse av sterk grad) når mor eller far kjøper en ny sykkel til det. Det at emosjonene kan variere i styrke fra milde positive eller negative til intenst sterke positive eller negative, er avhengig av minst to forhold, og det er hva som vekker den emosjonelle reaksjonen og forhold ved barnet selv.Vi kan eksemplifisere dette med to søsken som er ulike i den forstand at det ene barnet har et vanskelig temperament, mens det andre barnet har et rolig temperament. Dersom disse to barna får den samme milde korreks av mor eller far når de ikke vil rydde opp lekene etter seg, kan barnet med det vanskelige temperamentet reagere med sterkt sinne eller raseri, mens det andre barnet knapt fikk vekket noen negativ emosjonell reaksjon i det hele tatt. En nyansering av emosjonell reaksjonsmåte framstilles i figuren som følger.

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 110

06.03.15 08.17


k apit tel 6: emosjoner og temper ament

Sterk

Svak

Svak

111

Sterk

Ingen emosjonell reaksjon Positive emosjonelle

Negative emosjonelle

Figur 6.2 Positive og negative emosjonelle reaksjoner av ulik grad.

Som det framgår av figuren, er det mange måter barn kan reagere på. Svært ofte kan et barn leke rolig og avslappet uten noen form for emosjonell reaksjon. Det tilsvarer rektangelet midt på figuren der det står «Ingen emosjonell reaksjon». Plutselig kan imidlertid leken skifte karakter ved at barnet oppdager en ny og interessant måte å bruke en leke på. Dette trigger en positiv emosjonell reaksjon. Dersom barnet forsøker å få til noe nytt med en leke og mislykkes, kan det iverksette en negativ emosjonell reaksjon. Vanligvis er emosjoner, eller mer presist emosjonelle reaksjoner, relativt kortvarige tilstander i oss som kan vare fra noen få minutter til flere timer. Disse emosjonelle reaksjonene er vanligvis reaksjonsformer på ytre begivenheter som vi oppfatter som positive eller negative. I fortsettelsen skal vi utdype hva som trigger eller iverksetter en emosjonell reaksjon, hvordan emosjonen oppleves, og hvilke handlinger den genererer. Før vi starter med hva som kan iverksette eller trigge en emosjonell reaksjon, skal vi presentere en figur som omhandler hele prosessen fra emosjonsaktivatoren i miljøet, her kalt emosjonskilden, via barnets opplevelse av påvirkningen fra emosjonskilden til barnets ytre handlinger eller reaksjonsmåte. Emosjonskilder

Barnets emosjonelle opplevelse

Fysiologiske reaksjoner

[0604

Barnets handlinger eller reaksjoner

Lystbetont versus ulystbetont

Leker/objekter Omsorgspersoner Leksituasjoner Andre barn

Glede, trivsel og andre positive følelser; positive tanker Tristhet, engstelighet, sinne og andre negative følelser; negative tanker

Aktivering av autonome nervesystem som gir økt puls, økt blodtrykk, heftig pust og muskelspenninger

Viser positive ansiktsuttrykk; gledesutbrudd i tale Viser negative ansiktsuttrykk; sint, redd, eller trist tale

Figur 6.3 Prosessen i en emosjonell reaksjon.

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 111

06.03.15 08.17


112

B a r n s u t v i k l i n g i b a r n e h a g e a l d e r

Figuren er ment som en oversikt over den «emosjonelle veien» fra følelsen aktiveres hos barnet til barnets ytre reaksjon.Vi skal kommentere de fire kolonnene. Emosjonskilder Hva som iverksetter en emosjonell reaksjon hos barnet, kan være så mangt. Vanligvis er det noe barnet ser, hører eller kjenner (taktilt). Når mor eller far kommer med en ny spennende leke for eksempel, kan det vekke positive følelser som glede og positiv spenning. Likeledes hvis barnet koser seg i lek sammen med andre barn eller får smake noe godt å spise, så kan slike situasjoner trigge positive følelser. I situasjoner der barnet opplever emosjonskilden eller miljøbegivenheten som positiv, reagerer det med glede og/eller trivsel. Skulle barnet oppfatte emosjonskilden som ekstra positiv, kan det reagere enda sterkere, som for eksempel med henrykkelse eller sterkt velvære. Slike situasjoner som utløser glede og behag hos barnet, kan klassifiseres som positive emosjonskilder. Men livet er også rikt på situasjoner som kan vekke negative følelser hos barnet. Dersom det slår seg i leken eller blir ertet og behandlet dårlig av andre barn, vil det kunne trigge negative følelser, som for eksempel gråt og tristhet og kanskje aggresjon, eller enda sterkere som fortvilelse/sorg, raseri eller sterk angst/frykt dersom barnet oppfatter emosjonskilden som ekstra negativ. Negative følelser kan også oppstå hvis barnet ikke får være med i leken av de andre barna fordi det ikke forstår reglene i leken godt nok.Vi kan også merke oss at et barn som er blitt våt i buksa etter å ha tisset på seg, ganske snart vil reagere på dette med ubehag.Tiss i buksa blir derfor en negativ emosjonskilde. Hva som er positive emosjonskilder og negative emosjonskilder, oppleves ikke likt for alle barn.Vi kan eksemplifisere med et barn som er spesielt engstelig og utrygt fordi det har vært delaktig i en trafikkulykke der mor ble alvorlig skadet. Dette barnet får aktivisert vonde følelser bare det hører kraftig støy fra en bil eller oppbremsing av bil. For dette barnet vil biler og biltrafikk representere en negativ emosjonskilde, mens det samme kan utgjøre nøytrale eller positive emosjonskilder for barn som ikke har vært utsatt for en slik negativ erfaring. Vi ser av dette at det kan være svært mange situasjoner som kan vekke en positiv eller negativ følelse. Det er imidlertid ikke bare ytre forhold som kan sette i gang en emosjonell reaksjon. Dersom et barn begynner å tenke på noe som er positivt eller negativt, kan slike tanker vekke positive eller negative emosjonelle reaksjoner. Men hvordan opplever eller reagerer barnet på en emosjonskilde? Barnets emosjonelle opplevelse Barnets emosjonelle opplevelse når det er glad, trist, engstelig eller sint, er den subjektive opplevelsen det enkelte barn føler eller opplever avhengig av emosjonskilden. Selve opplevelsen av noe bra eller dårlig er privat og dermed

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 112

06.03.15 08.17


k apit tel 6: emosjoner og temper ament

113

vanskelig tilgjengelig for vitenskapelig analyse. Det å oppleve lystbetonte eller ulystbetonte følelser er en iboende egenskap i barnet som er biologisk forankret i en liten struktur som heter amygdala som er lokalisert midt i hjernen i det limbiske system. Amygdala er sentral når barn og voksne er følelsesmessig engasjert eller motivert for et eller annet (Brodal 2013). En kan merke seg at når barnet blir fire–fem år, kobles også positive eller negative tanker til opplevelsen. Ei jente på 5 år som er redd for hunder for eksempel, vil kunne tenke at «nå må jeg komme meg vekk» når hun hører en hund bjeffe i nærheten. Disse tankene opptrer samtidig med den ulystbetonte opplevelsen hun får når hun hører hunden bjeffe. Fysiologiske reaksjoner Når barnet opplever glede eller frykt for eksempel, aktiviseres særlig det sympatiske nervesystemet, som er en del av det autonome nervesystemet (Hart 2009), se kapittel 2. Helt uavhengig av barnets vilje skjer det en fysiologisk «arousal-reaksjon» i nervesystemet som gir barnet en hurtigere hjerterytme, raskere puls, økt blodtrykk og økt muskeltonus, eller muskelspenning. Denne aktiviseringen eller arousal vil kunne variere i styrkegrad avhengig av om barnet opplever glede versus sterk glede, frykt versus sterk frykt, sinne versus raseri eller andre emosjoner. Barnets handlinger eller reaksjoner Når barnet opplever noe positivt som gjør det glad og tilfreds, gir det vanligvis uttrykk for det i form av smil og latter. Når barnet er noen år gammelt, kan det også verbalt gi uttrykk for denne positive opplevelsen ved for

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 113

06.03.15 08.17


114

B a r n s u t v i k l i n g i b a r n e h a g e a l d e r

eksempel å si «hurra» eller «så bra». Er mor eller far i nærheten er det naturlig at barnet løper mot en av foreldrene samtidig som det uttrykker glede. Ved negative eller ulystbetonte opplevelser blir reaksjonen en helt annen. Barnet kan gi uttrykk for den negative opplevelsen ved å ta til tårene. Dersom situasjonen tillater det, kan barnet også fjerne seg fra den ved å gå eller løpe unna. I tillegg kan barnet rope angstfullt «mamma» samtidig som det gråter. Sinne aktiverer også ulike handlinger. Barnet kan for eksempel gi uttrykk for sinne ved å kaste en leke det vanligvis liker, eller sparke eller slå et annet barn i barnehagen. Opplevelser, tanker, fysiologiske reaksjoner og handlinger virker sammen Vi ser av dette at barnets opplevelse, fysiologiske, eller kroppslige reaksjoner og handlinger er nært forbundet med hverandre. Dette er framstilt i figur 6.3. Opplevelse

Tanker

Handlinger

Fysiologiske reaksjoner

Figur 6.4 Forholdet mellom opplevelse, tanker, fysiologiske, eller kroppslige reaksjoner og handlinger.

Vi kan belyse relasjonene mellom de fire enhetene i figuren med et eksempel. Per er en aktiv 5-åring i barnehagen som liker å spille fotball. Når han under leken spiller fotball med de andre barna, fylles han med varme følelser som stolthet og glede når laget hans vinner, eller når han klarer å skåre mål. Hver gang barnehagepersonalet gjør klart for en fotballkamp, tenker Per at nå skal han vinne, og han er meget spent på utfallet. Han føler at det kribler i kroppen, og at hjertet banker litt raskere. Vi ser at alle fire forhold i figuren er involvert i eksemplet. Tanken på noe som er utført eller skal utføres, eller å være aktiv i en handling som for eksempel fotball, kan generere ulike kroppslige reaksjoner som kribling, økt blodtrykk, raskere puls og lignende samtidig som positive og/eller negative opplevelser aktiveres. Eller hvis vi starter med opplevelsen: Per er glad og spent, og dermed fokuserer tankene hans med en gang på fotball, noe som igjen genererer kriblinger i kroppen, økt puls, heftigere pust, noe som forårsaker at han må bevege seg på en eller annen måte.

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 114

06.03.15 08.17


k apit tel 6: emosjoner og temper ament

115

Teoretiske syn på emosjoner og emosjonsutvikling I kapittel 1 redegjorde vi for tre hovedgrupper av teorier, nemlig biologiske teorier, sosiokulturelle teorier og psykologiske hovedteorier. Den siste gruppa av teorier (psykologiske hovedteorier) omfatter blant annet psykoanalytisk syn og atferdsanalytisk syn, og dette er relevante teoriretninger når emosjonell utvikling skal forklares. Biologiske teorier Charles Darwin har gitt et viktig bidrag til forståelsen av hvordan emosjoner utvikles, noe som framkommer i hans bok The expression of the emotions in man and animals fra 1872. Darwin baserte sine funn på grundige studier av ansiktsuttrykk og konkluderte med at noen grunnleggende emosjoner, som for eksempel behag, ubehag, sinne og glede, er medfødte, mens mer kompliserte emosjoner, som for eksempel stolthet og skam, er påvirket av hvilke kulturelle erfaringer barnet gjør (Smith og Ulvund 1999). Det som kjennetegner biologiske teorier, og også flere andre teorier, er Darwins postulat om at emosjonenes utvikling er et resultat av en evolusjonsmessig tilpasning som innebærer økt overlevelse og tilpasning til miljø. Gråt og smil vil i denne sammenheng utgjøre en del av et varslingssystem som fra fødselen av signaliserer vesentlige endringer i omgivelsene eller barnet (Tetzchner 2012). En sentral biologisk teori er teorien om differensierte emosjoner som kort skal omtales i det følgende. Teorien om differensierte emosjoner Teorien om differensierte emosjoner postulerer at barnet fødes med noen grunnleggende emosjoner som videreutvikles fra en generell opphisselsestilstand. Disse grunnleggende emosjonene, som gråt og smil, er fysiologisk forankret i refleksene og kommer til uttrykk ved barnets bruk av lyd og bestemte ansiktsbevegelser. Det postuleres videre at de grunnleggende emosjonene gjennomgår forandringer (differensieres), og antall emosjoner øker etter hvert som barnet blir eldre. Bridges (1932) er en tidlig representant for dette teorisynet. Hun benevner de første emosjonelle ytringsformene hos nyfødte som en generell opphisselsestilstand. Etter hvert differensieres følelsenes ytringsformer etter en viss lovmessighet. Utviklingen er den samme for alle barn. En senere representant for denne teoriretningen er Caroll Izard (1978, 2007). Ifølge Izard er de primære emosjonene, eller grunnemosjonene, frykt, angst, skam, forakt, avsky, skyld, fortvilelse, overraskelse og glede barnets første emosjonsuttrykk, og de utløses nærmest refleksivt fordi de er genetisk bestemt. Emosjonene og de emosjonelle uttrykksformene utvikles ved at barnet tilpasser uttrykksformene til de situasjoner de forekommer i. Emosjonene differensieres, og det dannes stadig nye emosjonsskjemaer (Tetzchner 2012).

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 115

06.03.15 08.17


KAPITTEL 4

[0401

Tidlig sosialt samspill Når barn snakker sammen i leken, eller når spedbarnet smiler mot mor som ser strålende på barnet sitt, representerer det to ulike former for samspill. Grunnlaget for å kunne bruke ordet samspill er at to eller flere personer forholder seg til hverandre på en eller annen måte. Det kan være gode samspill der begge parter, for eksempel mor og barnet eller en barnehageansatt og barnet, viser positive følelser overfor hverandre, eller uheldige samspill der følelser som sinne eller fortvilelse dominerer relasjonen eller samspillet som inngår i relasjonen. Samspill og sosiale relasjoner utgjør et sentralt område i barnets utvikling og starter allerede når spedbarnet forholder seg til mors eller fars stemme og ansiktsuttrykk. En normal utvikling av samspill utgjør også en form for sosialisering for det oppvoksende barnet. «Sosialisering vil si den prosess der det oppvoksende barnet skal lære seg eller tilegne seg de kunnskaper, ferdigheter og sosiale koder som skal gjøre det mest mulig rustet til å bli et fullverdig medlem av det samfunn det vokser opp i samtidig som barnet gis mulighet for å utvikle seg som et unikt individ» (Haugen 2006b, s. 10). Dette tilsier at barnet skal gis mulighet til å utvikle seg som et unikt individ i kraft av sin egenart som menneske samtidig som det må lære seg å forholde seg til de viktigste sosiale kodene eller reglene som inngår i naturlige samværsformer i den kulturen barnet vokser opp i. De tidlige sosiale ferdighetene skal legge grunnlaget for en sunn personlighetsutvikling som igjen vil ha betydning for hvordan barnet mestrer å forholde seg til andre barn og voksne på en god måte.

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 75

06.03.15 08.17


76

B a r n s u t v i k l i n g i b a r n e h a g e a l d e r

I dette kapitlet skal vi redegjøre for hva samspill er, og hvordan samspill utvikles. Det vil si hva som karakteriserer samspill fra fødselen av da spedbarnet er språkløst og videre fram mot skolealder. Kommunikasjon utgjør en sentral del av samspillet i hele utviklingsperioden, da det er vanskelig å tenke seg noen form for samspill uten at kommunikasjon inngår. Etter hvert vil språket utgjøre en sentral faktor i samspillet. Kommunikasjon og språk vil bli ytterligere diskutert i kapittel 9 der særlig forhold som begreper, begrepers navn (symboler), begrepers referanser i verden, intendert versus ikke-intendert kommunikasjon og verbal og ikkeverbal kommunikasjon skal utdypes. En naturlig del av barnets tidlige utvikling er at det knytter seg spesielt til én av foreldrene, særlig mor. Tilknytningsatferd vil derfor utgjøre en sentral del av det tidlige sosiale samspillet. Begrepet tilknytning skal imidlertid omtales mer omfattende i kapittel 7. I kapittel 5 om sosial utvikling utgjør leken også en meget sentral rolle. Teorier om lek og ulike former for lek vil være sentrale temaer, og den siste delen i kapitlet vil omhandle utvikling av sosiale samspill i form av lek der barn fra andre kulturer også inngår i samspillet.

Samspill med spedbarnet Spedbarnsforskere er av den oppfatning at barn fødes med evnen til å kommunisere. Bowlby (1982) hevder for eksempel at menneskebarn, i likhet med avkom av en rekke andre arter, er preprogrammert til å utvikle seg på en sosialt samarbeidende måte. Det innebærer at barnet fødes med evnen til å gråte, bevege armer og bein, se og høre, vende blikket mot omsorgspersonen, smile, suge mors bryst, og lignende. Disse tidlige ferdighetene danner grunnlaget for tidlige samspillsekvenser mellom spedbarnet og omsorgspersonen, vanligvis mor eller far. Naturlige situasjoner for tidlig sosialt samspill mellom barnet og omsorgspersonen skjer i tilknytning til de daglige gjøremålene som amming/mating, bleieskift og bading. Enten mor mater barnet eller det ligger på stellebordet, er det naturlige situasjoner for blikkontakt, smil, koseprat og berøring, ofte kombinert med sang. Mor signaliserer med øynene sine, hun smiler, viser glede og snakker til barnet sitt, stryker det over kinnet og koser med barnet med hendene og kanskje rugger det noe. Barnet kan respondere ved å vise enkle følelser gjennom å smile, se på mor og kanskje fekte med armer og bein.Vi sier at samspillet får karakter av turtaking når mor eller far og barnet skifter på å ta initiativ til samspill. Slike situasjoner danner grunnlaget for barnets gryende forståelse av verden rundt seg. Etter hvert vil barnet forvente at slike kosestunder skal inntreffe når mor eller far tar kontakt. Som vi ser av dette, er det flere elementer som inngår i spedbarnets kommunikasjon med foreldrene.Vi skal systematisere dette noe og presenterer følgende enkle kommunikasjonsmodell.

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 76

06.03.15 08.17


k a p i t t e l 4 : t i d l i g s o s i a lt s a m s p i l l

77

Ser på barnet

Mor

Snakker til barnet Smiler til barnet

Barnet mottar mors signaler

Stryker barnet

Figur 4.1. Tidlig enveiskommunikasjon.

Dette er en vanlig situasjon der mor eller far henvender seg til barnet sitt med diverse signaler som blikk, smil, tale og kroppslig kontakt. I tillegg kan mor signalisere positive følelser til barnet ved at hun smiler ekstra, koseprater og gir det et kyss på kinnet. Utgangspunktet for mors orientering mot barnet kan ha vært at mor hører babyen bevege seg i senga, noe som indikerer at den er i ferd med å våkne. I kommunikasjonstermer er mor sender, mens barnet er mottager. Måten mor signaliserer på, er både verbal (snakker) og ikke-verbal (kroppsspråk), og mors budskap til babyen er å vise at hun er glad i barnet sitt, og at hun vil vise omsorg. Når barnet reagerer på mors signaler, blir det en toveiskommunikasjon eller turtaking, som framstilles i neste figur. Mor er fortsatt sender, og barnet er mottager. Mor smiler, ser på og snakker til barnet

[0403

Barnet mottar mors signaler, ser på mor og smiler tilbake

Figur 4.2 Enkel toveiskommunikasjon mellom mor og spedbarn.

Når det første samspillet mellom mor og barn inntreffer etter fødselen, er ikke lett å tidfeste nøyaktig. Den nyfødte kommuniserer kanskje på mer avanserte måter enn det man er klar over, og gråten er en vanlig måte barnet kan signalisere på (Smith og Ulvund 1999). Men spedbarnet kan også produsere andre lyder, det kan veive med armer og bein, og det kan gjøre bruk av blikk, mimikk og gester for å fange mors eller fars oppmerksomhet (Lundemo, Haga og Rye, 2008; Tetzchner 2012). Vi skal kort omtale disse tidlige signalene.

[0404

Spedbarnets tidlige signaler: Gråt, kurrelyder, smil, blikk og gester Gråt og kurrelyder Som nevnt er gråten det nyfødte barnets første signal, og det er det viktigste signalet de første ukene. Barnets gråt differensieres etter noen få uker slik at en kan nyansere mellom smertegråt, sultgråt og sinnegråt (Evenshaug og

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 77

06.03.15 08.17


78

B a r n s u t v i k l i n g i b a r n e h a g e a l d e r

Hallen 2000). Men det tar ikke mange dagene før barnet produserer lyder som ikke er gråt, noe som kan kalles spedbarnslyder eller kurrelyder. Disse lydene kan høres ut som gurgle- og pludrelyder. Uten at barnet er seg det bevisst, signaliserer det til omgivelsene at det føler ubehag, er sultent eller kanskje bare ønsker stimulering. Etter hvert blir disse lydene mer bevisste fra babyens side i den forstand at lydene rettes mot mors eller fars ansikt. Kanskje er det kommunikative budskapet til babyen at den vil ha selskap? Det eksisterer ulike oppfatninger om slike tidlige signaler kan kalles kommunikative signaler, jamfør Tetzchner (2012) som benevner slike tidlige signaler førkommunikative handlinger. Vi skal imidlertid nyansere kommunikasjonsbegrepet i intendert (bevisst eller målrettet) og ikke-intendert kommunikasjon i kapittel 9. Blikk og smil Barnets tidlige utvikling kan også registreres ved hjelp av hvordan det smiler. Det kan være vanskelig å avgjøre hva som er smil og hva som er ubevisste muskelkontraksjoner hos det nyfødte barnet. Før spedbarnet smiler bevisst, foretar det noen former for grimaser som kan tolkes som smil. Dette kan også forekomme når babyen sover eller holde på å sovne. Smil i den første spede begynnelse får derfor karakter av refleks og kan kalles reflekssmil. Når det virkelige smilet kommer, er barnet rundt fem, seks uker gammelt. Barnet begynner å legge merke til mors eller fars blikk og kan følge blikkretningen til foreldrene. Barnets smil når det ser mor eller far, kalles vanligvis det sosiale smilet. Når dette smilet viser seg, er det en indikasjon på at barnet gjenkjenner mor eller far. Barnet klarer å holde mors eller fars blikk i en viss periode, og ansiktet lyser og øynene stråler. Dette sosiale smilet kjennetegnes ved at barnets øyne er helt åpne og synes å fokusere (sst.). Reflekssmilet og det sosiale smilet har noe ulik innvirkning på samspillet. Mens foreldrene oppfatter reflekssmilet som en fysiologisk tilstand hos barnet som for eksempel luft i magen, vil det sosiale smilet tolkes som et uttrykk for barnets følelser (Evenshaug og Hallen 2000). Smil og øyekontakt er av stor betydning for samspill. Barnets tidlige smil er biologisk forankret da barn i alle kulturer smiler. Det samme gjelder for blinde barn som smiler før de er 3 måneder gamle. Etter hvert vil det sosiale smilet i noen grad påvirkes av foreldrenes reaksjoner og/eller den kulturen barnet vokser opp i.

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 78

06.03.15 08.17


k a p i t t e l 4 : t i d l i g s o s i a lt s a m s p i l l

79

Gester Barn framviser også spesielle gester i det tidlige samspillet med mor eller far. Etter noen uker kan mor peke på en leke og si noen hyggelige ord, og barnet flytter blikket mot leken. Samtidig kan spedbarnet vise en veivende form med armene. Siden motorikken ikke er ferdig utviklet, blir disse gestene bare en form for tilnærming til det spesielle lekeobjektet som foreldrene peker på eller viser fram. Kommunikasjonen er imidlertid til stede ved at barnet og mor har felles oppmerksomhet mot det samme objektet. Generelt ved tidlige samspill Ammesituasjonene er naturlige samspillsituasjoner. Når spedbarnet og mor tar en liten pause i ammingen, er det naturlig at mor smiler til barnet og kosesnakker med den lille.Toveiskommunikasjonen inntreffer når babyen ser på mor og smiler tilbake eller kommer med noen smilelignende ansiktsgrimaser og kanskje beveger armene. Så ammer mor babyen igjen før de tar en ny pause. Mor ser på nytt smilende på barnet samtidig som hun godsnakker med det og kanskje stryker det over kinnet. Disse samhandlingene fortsetter til barnet er mett og vil sove. Andre naturlige og tidlige samspillsekvenser forkommer når barnet vaskes og får bleieskift på stellebordet, mens mor eller far smiler og koseprater med babyen. Felles oppmerksomhet og kommunikasjon Det er to forhold som må være til stede for at samspillsekvenser i form av toveiskommunikasjonen skal kunne oppstå. For det første må mor og barnet eller barnehagepersonalet og barnet ha felles oppmerksomhet; det vi si at oppmerksomheten må være rettet mot hverandre eller mot et objekt, for eksempel en leke. Og for det andre må mor og barn kommunisere, noe som fra barnets side blir ikke-verbalt (kroppssignaler), mens mor kommuniserer både verbalt (hun snakker) og ikke-verbalt. Det er naturlig at det er mor eller far som tar initiativ til de første samspillsekvensene. Men det varer ikke lenge før det er barnet som er initiativtager. Foreldrene bør være lydhøre for barnets initiativ og tillate det å bestemme når samspill skal iverksettes.Videre bør foreldrene respondere ganske umiddelbart på barnets initiativ. Spedbarnet kan også gi uttrykk for at det har fått nok av en aktivitet og snu seg bort fra mor eller far. Det er viktig at omsorgspersonen forstår og respekterer babyens ønske om å avslutte samspillet. Samspillsekvensene fortsetter, og i de første månedene etter fødselen viser det lille barnet mer og mer tydelig at det setter pris på samspillet, forutsatt at foreldrene lar barnet bestemme når samhandlingen skal starte, og er oppmerksomme og smilende til barnets initiativ. Det vil være stadig vekslinger mellom hvem som er sender, og hvem som er mottager.

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 79

06.03.15 08.17


80

B a r n s u t v i k l i n g i b a r n e h a g e a l d e r

I det gode samspillet setter barnet pris på samhandlingene ved at det smiler, ser på mor eller far og eventuelt kommer med koselyder. Det gode samspill kjennetegnes videre ved at barnet får ta initiativ til samspillet, og at det også får avgjøre når samspillet er over. Foreldrene bør være oppmerksomme på at barnet trenger pause fra samhandlinger. Etter denne orienteringen om tidlig samspill med babyen, som i hovedsak gjelder fra barnets fødsel og fram til cirka 2-månedersalder, skal vi i fortsettelsen følge en utvikling av samspill som er utarbeidet av Schaffer (1996).

Videre samspill Spedbarnets sosiale samspill øker i omfang og kompleksitet allerede etter 2-månedersalder. I tabell 4.1 presenteres Schaffers modell over barnets utvikling av samspill fram til barnet er cirka 18 måneder. Tabell 4.1 Stadier i tidlig sosialt samspill. Tilpasset fra Schaffer (1996).

Særpreg ved stadiet

Stadium

Alder (md.)

1

Biologisk regulering

0

Det etableres rutiner for biologiske prossesser (søvn, mating), slik at de passer foreldrenes behov.

2

Ansikt-tilansikt

2

Oppmerksomhet og andre reaksjoner reguleres ved ansikt-til-ansikt-samspill.

3

Felles interesse for ting

5

Ting blir en viktig del av sosialt samspill. Det fører til felles oppmerksomhet og felles handlinger rettet mot ting.

4

Gjensidighet

8

Barnet utvikler intensjonelle handlinger rettet mot andre og mer fleksible og symmetriske sosiale forhold.

5

Symbolsk representasjon

18

Barnet utvikler verbale og andre symbolske midler i forholdet til andre og reflekterer over sosialt samspill.

Biologisk regulering Schaffer kaller de to første månedene i utviklingen av samspillet for biologisk regulering, da samspillet i dette stadiet er knyttet til biologiske rutiner som mat og stell av babyen. Smith og Ulvund (1999) kaller dette stadiet (0–2 måneder) for fasen med gjensidig oppmerksomhet der samspillet kjennetegnes ved at de voksne prøver å regulere barnets atferdstilstander, som varierer fra dyp versus urolig søvn, via rolig versus aktiv våken tilstand til gråt. Spedbarnets reaksjoner på mors eller fars tilnærming vil være avhengig av hvilken

105120 GRMAT Barns utvikling i barnehagealder 150101.indd 80

06.03.15 08.17

Profile for Cappelen Damm

Barns utvikling i barnehagealder bla i bok  

Barns utvikling i barnehagealder bla i bok