Yoko Ono er en sjarlatan

Ingvar Ambjørnsen

Yoko Ono er en sjarlatan

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-68130-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 11/15,7 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Forblogg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

I skyggen av de nevrotypiske . . . . . . . . . . . . .

9

Yoko Ono er en sjarlatan . . . . . . . . . . . . . . . .

13

Frosne hemmeligheter . . . . . . . . . . . . . . . . . .

16

Fiskepudding i hvit saus . . . . . . . . . . . . . . . . .

21

Om å bevege seg inn i verden . . . . . . . . . . . . .

26

En mulig urett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

31

Kjøtt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

36

Gangavstand til fortiden. . . . . . . . . . . . . . . . .

39

Matvaner i en forandringens tid . . . . . . . . . . .

45

Egg & bacon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

53

Robinsonfantasiene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

58

Om løgnens velsignelse. . . . . . . . . . . . . . . . . .

64

Kloneklovnerier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

68

I skyggeland . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

73

Flukten fra skolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

77

Krokodillepølse? Nei takk!. . . . . . . . . . . . . . .

84

Homofili på trikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

89

Kalle kommunist roterer i graven . . . . . . . . . .

96

«Kunnskapsløftet» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102 Vi har alle vårt å bære . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107 Den årlige juleturneen . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 En temmelig trasig tanke . . . . . . . . . . . . . . . . 116 Forunderlig gudsoppfatning . . . . . . . . . . . . . . 122 Løgner fra fortiden. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 Vemod eller rasisme? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 I skyggen av et kakaotre. . . . . . . . . . . . . . . . . 144 Utsettelse som lidenskap. . . . . . . . . . . . . . . . . 148 Glade rotter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Følg godt med i sengen. . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 Kameratklubben. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 164 Når en datamaskin sier nei. . . . . . . . . . . . . . . 171 Den refuserte badegjesten. . . . . . . . . . . . . . . . 182 Vi som ikke reiser. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Det norske smørbrødfatet . . . . . . . . . . . . . . . 213 Frosne flyndrer. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 218 Ta vare på hjernen!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 224 Smør eller margarin? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 Kan det virkelig være nødvendig?. . . . . . . . . . 235 I frivillig karantene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 238

Forblogg

Jeg har ikke ytret meg siden årtusenskiftet. Ikke med ett ord. Min vei og metode har vært bønn og taushet. Jeg har tilbedt tenkte guder, og holdt munn. Det har ikke vært fristende å ta del i det «vilde kor» på sosiale medier eller i nettavisenes kommentarfelt, av den enkle grunn at det der ofte hersker en tone og et trykk som ikke passer meg. Man har sin stolthet.

Sin stil. Jeg vil ikke bli skreket til, og setter som krav å bli hørt gjennom saklig argumentasjon. Så når jeg nå åpner min egen blogg, og velger ut mine følgesvenner, er det med stor autoritet og egenvilje. Mitt vennskap er ikke lettkjøpt, og den som tas inn i varmen, vil forbli der på en evig prøve. Mange vil ikke bestå.

Hvorfor begynne å blogge – nå?

Fordi livet er kort, jeg er alt i ferd med å bevege meg inn i støvets alder. Jeg nærmer meg de seksti.

Vel. I en tid der alderdommen synes avskaffet til 7

fordel for en evig pubertet, og hvor søttiåringer med skrukkeromper sjekker hverandre opp på nettpornoklubber, er det lett å avfeie seksti som litt av en spøk.

Jeg vil imidlertid insistere på at min ytring bygger på et stort og medfødt alvor som har modnet og godgjort seg i snart seks tiår. Jeg vet hvem jeg er, og i hvilken verden jeg befinner meg. Jeg har et par ting å bidra med i dette overfladiskhetens sirkus som vårt moderne samfunn har utviklet seg til.

Et ansvar, dessuten. Den som ser, han tale – som Jesus vel godt kunne ha sagt.

I skyggen av de nevrotypiske

Jeg er ikke bitter. Det ligger rett og slett ikke for meg.

La meg heller kalle den følelsen jeg sitter og kjenner på akkurat nå, for et aldri så lite vemod. En slags tristesse over å ha levd mitt liv i en forkjær tid. Over å ha bommet med noen ganske få tiår med egen inntreden i verden. For all del: Jeg har ikke opplevd krig.

Ingen store katastrofer heller. Jeg har riktig nok gått sulten til sengs, men det har vært i selvvalgt protest mot mors eller andres påfunn og spillopper. Jeg har, og har hatt, et godt liv.

Likevel sitter jeg her på en regntung høstdag og føler litt på dette vemodet. Over at livet ikke ble annerledes enn det tross alt ble. En bortskjemt mann, naturligvis. Det lar seg ikke benekte. Men likevel.

I avisen skriver nemlig journalist Bjørn Vassnes om «annerledes-hjernene». Han skriver at mennesker med hjerner som fungerer «annerledes, vanligvis har blitt ansett som et problem». (Hvilket jeg kan 9

skrive under på.) Nå er vi imidlertid i ferd med å oppdage at folk med annerledes hjerner (for ikke å si hjerter), har sine helt spesielle kvaliteter, og at de kan utføre ting som de «nevrotypiske» ikke er i nærheten av. (Der knep jeg en liten tåre idet den snek seg frem.) For det er klart: Helt nevrotypisk har jeg jo ikke vært. Nå handler Vassnes’ artikkel stort sett om autister, og om oppdagelsen av at disse i visse jobber kan fungere bedre enn en typisk normalo. Vel. Noen autist har jeg aldri vært, selv om jeg ved et par anledninger har fått begrepet slengt etter meg som skjellsord. Men også jeg har, i likhet med autisten, nok gått og følt på at jeg har brent inne med noe. At jeg har sittet på evner og ferdigheter som ikke har blitt etterspurt eller sett. Jeg har ofte tenkt at det at arbeidslivet ble meg så uendelig fremmed, kan ha en sammenheng med at jeg aldri fikk være i fred. Hver gang jeg gjorde et forsøk, det være seg på fabrikk, lager eller parkvesen, ja, så var det noen der som maste og skrek. Kom med klokken. Pekte på stemplingsuret.

Hyttet med neven. Etc. Jeg klipper fra Vassnes’ artikkel: «Å jobbe med autister (eller andre annerledes-hjerner. Min anm.) krever imidlertid at man tar hensyn til deres måte å fungere på. Det nytter ikke med uklare høflighetsfraser og billedlig tale, man må være rett på sak. Akkurat 10

som de selv er: De legger ikke fingrene imellom når de sier fra om hva som er galt. De kan også ha spesielle krav når det gjelder arbeidsmiljøet – de tåler ikke for mye støy og lys – men ellers er de verdens beste arbeidstakere.»

Jeg får en tykk og våt klump i halsen når jeg leser dette, for hva er det jeg har forsøkt å fortelle mine medmennesker opp gjennom alle år, mor, lærer, prest og platearbeider? Jo, dette. Nøyaktig dette.

Og nå er det altså vitenskapelig bevist at jeg egentlig er en lederstjerne.

Nå, når jeg er for gammel til alt som heter arbeidsliv.

Den tyske programvareprodusenten SAP begynte med å ansette en gruppe autister i India. De skulle teste programvare. Det viste seg å bli en suksess, fordi autistene var ekstremt flinke til å kjenne igjen mønstre og oppdage feil i programvaren. Avaneesh Dubey (morsomt navn) ved SAPs avdeling i India, sier at «deres sans for detaljer er enestående, deres hukommelse fotografisk, og deres evne til å utføre repeterende oppgaver med fart og nøyaktighet er unik.»

SAP er så fornøyd med sine «annerledes-hjerner» at de planlegger å ansette flere. Og andre firmaer følger etter, blant andre det danske datakonsulent11

firmaet Specialisterne, og det amerikanske finansselskapet Freddie Mac. En grunn til at de er interesserte i å ansette autister, er at disse foretar mer rasjonelle avgjørelser enn de «nevrotypiske» – de blir ikke så lett revet med av emosjoner.

Som ikke-autist, men likevel godt utenfor de «nevrotypiske» rammer, blir imidlertid jeg meget grundig revet med av emosjoner akkurat nå.

Jeg kunne ha arbeidet i SAP eller i Freddie Mac med «repeterende oppgaver med høy fart og nøyaktighet».

Men slik skulle det altså ikke gå.

De gikk glipp av meg.