del en
GUTTENE
68066 Guttene fra Biloxi – s. 5
11.12.2025 14:51
kapittel 1
For hundre år siden var Biloxi et travelt og levende samfunn ved kysten av Mexicogolfen, kjent for rikt fiske og populære feriesteder. Noen av de rundt 12 000 innbyggerne jobbet på verft og bygde båter, andre holdt restaurantene og hotellene i gang, men folk flest levde av havet og de strålende fangstene som ble brakt i land. Fiskerne var immigranter fra Øst-Europa, i hovedsak Kroatia, der forfedrene deres i hundrevis av år hadde høstet av Adriaterhavets rike forekomster. Menn jobbet om bord i skonnerter og trålere som finkjemmet Golfen for sjømat, kvinner og barn renset østers og la ned reker for ti cent per time. Side om side lå det førti hermetikkfabrikker i området som er kjent som Back Bay. I året 1925 sendte Biloxi av gårde tjue millioner tonn sjømat til resten av landet. Etterspørselen var så stor, og tilgangen på fisk så rikelig, at byen på den tiden skrøt av at den var «Verdens sjømathovedstad». Immigrantene holdt til i brakker eller enkle hus på Point Cadet, en halvøy på østsiden av Biloxi, med Mexicogolfens innbydende strender like om hjørnet. Foreldrene og besteforeldrene hadde sitt opphav i Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia og ikke minst Kroatia, og de hadde på rekordtid tilpasset seg og akseptert skikker og levemåter i det nye fedrelandet. Barna lærte seg engelsk, lærte det videre til foreldrene, og snakket sjelden morsmålet hjemme. Etternavnene deres hadde som oftest vært umulig å uttale og var blitt endret og amerikanisert av tollinspektørene på 7
68066 Guttene fra Biloxi – s. 7
11.12.2025 14:51
Ellis Island og ved Port of New Orleans. På gravlundene i Biloxi kunne man finne støtter med navn som Jurkovich, Horvat, Conovich, Kasich, Rodak, Babbich og Peranich. De lå spredt her og der blant navn som Smith, Brown, O’Keefe, Mattina og Bellande. Naturlig nok følte immigrantene seg som en egen klan og holdt sammen som i selvforsvar, men allerede andre generasjon fant frem til de tidlige franske familiene og alle slags utgaver av hvite og engelsktalende og begynte å gifte seg på tvers av gamle konvensjoner. Forbudstiden rådet, den var sikret i lovs form, og stort sett alle baptister og metodister i sørstatenes innerste avkroker var rettskafne tilhengere av et tørrlagt liv. Men langs Golfkysten hadde folk med europeisk opprinnelse og katolsk overbevisning et mer avslappet forhold til avholdenhet. Biloxi ble faktisk aldri tørrlagt, selv om det attende grunnlovstillegget hadde lagt opp til det. Da alkoholforbudet feide over landet i 1920, ble det knapt lagt merke til i Biloxi. Ikke bare drev folk på som vanlig i byens barer, kneiper, dansesalonger, nabolagspuber og finere klubber; det var blomstrende tider som aldri før. Smuglerkneipene fantes det ikke lenger noe marked for, sprit var så utbredt og lett å få tak i, og ingen, særlig ikke politiet, gjorde noe for å hindre tilgangen. Biloxi ble et populært bestemmelsessted for uttørkede sørstatsfolk. Dessuten førte herlige strender, vidunderlig sjømat, temperert klima og komfortable hoteller til at turismen utviklet seg til nye høyder. For hundre år siden var Golfkysten kjent som «Fattigmanns-Rivieraen». Som vanlig viste det seg at den løsslupne stilen hadde en betydelig smitteeffekt. Blant de mer populære ulovlige aktivitetene dukket pengespillene, gamblingen, opp som et tillegg til drikkfeldigheten. Improviserte kasinoer dukket opp på barer og i klubber. Overalt og midt på lyse dagen gikk det i poker, blackjack og terningspill. I vestibylene i de mest fasjonable hotellene sto rekker av spilleautomater, som var plassert der i åpenbar mangel på respekt for loven. Bordeller hadde man bestandig hatt, men de var aktive i 8
68066 Guttene fra Biloxi – s. 8
11.12.2025 14:51
det skjulte. Slik var det ikke i Biloxi. Det var mange av dem, og de utgjorde et tilbud til ikke bare de trofaste horekundene, men også til politifolk og politikere. Mange av bordellene lå under samme tak som barene og spillebordene, og en ung fyr ute på livet trengte aldri å gå langt. Selv om det ikke ble tilbudt like åpenlyst som sex og sprit, var det enkelt å få tak i både marihuana og heroin, særlig i dansesalongene og hotellvestibylene. Journalister syntes ofte det var vanskelig å tro at disse formene for ulovlige aktiviteter ble så åpenlyst godtatt i en så religiøs og konservativ delstat som Mississippi. De skrev artikler om de ville og usiviliserte tilstandene i Biloxi, men det forandret ingenting. Ingen med makt og myndighet løftet en finger. Det vanligste synspunktet gikk ut på at: «Det er bare sånn det er i Biloxi.» Politikere på korstogsferd raste mot lovløsheten, og predikanter talte med svovel og vrede fra prekestolen, men det ble aldri gjort seriøse forsøk på å «rense opp langs Golfkysten». Den alvorligste hindringen mot den slags forsøk var den utbredte korrupsjonen i politiet og blant byens folkevalgte. Førstebetjenter og konstabler jobbet for luselønn og var mer enn villige til å ta imot kontanter og se en annen vei. Lokale politikere lot seg enkelt kjøpe og tjente pent på det. Alle tjente penger, alle hadde det moro, hvorfor ødelegge en så vellykket ordning? Det var ingen som tvang de drikkfeldige eller gamblerne til en tilfeldig tur til Biloxi. Hvis de ikke likte de tøylesløse forholdene der, fikk de heller holde seg hjemme eller dra en tur til New Orleans. Men hvis de valgte å bruke pengene sine i Biloxi, visste de at de ikke kom til å bli plaget av politiet. Kriminaliteten fikk et skikkelig løft i 1941, da Hæren etablerte en treningsleir på en eiendom som hadde tilhørt Biloxi Country Club. Den fikk navnet Keesler Army Airfield etter en helt fra første verdenskrig som hadde hørt hjemme i Mississippi, men navnet ble i stedet og på kort tid et synonym for dårlig oppførsel blant titusenvis av soldater som gjorde seg klar til å dra ut og krige. Antallet 9
68066 Guttene fra Biloxi – s. 9
11.12.2025 14:51
barer, kasinoer, bordeller og stripteasebuler steg dramatisk. Det samme gjaldt kriminaliteten. Politiet holdt på å drukne i klager fra soldatene: «justerte« spilleautomater, flytende rulett, kortutdelere som jukset, og tjuvaktige prostituerte. Fordi eierne tjente gode penger, kom det få klager fra den kanten, men det forekom nok av slagsmål, av jenter som ble banket opp, av knuste ruter og whiskeyflasker. Politiet beskyttet som vanlig dem som betalte lønningene, og fengslene tøt over med infanterisoldater. Over en halv million av dem ble sluset gjennom Keesler på veien til Europa og Stillehavet, senere også Korea og Vietnam. Det syndefulle livet i Biloxi var innbringende, og det var helt naturlig at den sedvanlige buketten av underverdenens personasjer følte seg tiltrukket av det: yrkesforbrytere, fredløse, hjemmebrennere, smuglere, svindlere, halliker, torpedoer og leiemordere, samt et utvalg av kriminelle kakser med ambisjoner på et langt høyere nivå. Sent på 1950-tallet hadde en tilfeldig sammenrasket gjeng av voldelige bøller som gikk under navnet Dixie-mafiaen, funnet frem til Biloxi og lagt planer om å etablere et eget territorium og underlegge seg en del av pengestrømmen. Før Dixie-mafiaens tid hadde det rådet misunnelse blant klubbinnehaverne, men alle tjente penger og levde et godt liv. Det forekom trusler og trakassering, det ble begått drap nå og da, men aldri hadde én konkret gruppering gjort alvorlige forsøk på å overta. Bortsett fra voldsbruken og ambisjonsnivået hadde Dixiemafiaen lite til felles med den ekte Cosa Nostra-mafiaen. Dixie-folkene var ikke i familie med hverandre, og den interne lojaliteten var svak. Medlemmene – og FBI var aldri sikre på hvem som var medlemmer, hvem som ikke var det, og hvor mange som påsto at de var det – besto av et tilfeldig fundert assortiment av småkjeltringer og mistilpassede individer som foretrakk kriminell aktivitet fremfor redelighet og en ærlig jobb. Det fantes ingen vedtatt organisasjon, ikke noe indre hierarki. Ingen gudfar på toppen med torpedoer nederst og et oppland av middels begavede banditter 10
68066 Guttene fra Biloxi – s. 10
11.12.2025 14:51
på midten. Etter hvert som tiden gikk, klarte en av klubbeierne å befeste sin stilling og utvikle en viss innflytelse. Det var han som ble «Sjefen». Det Dixie-mafiaen virkelig hadde, var en forkjærlighet for bruk av vold, som FBI ofte ble sjokkert over. Så lenge den hadde eksistert, og etter hvert som den este opp og spredte seg til Golfkysten, hadde den lagt igjen etter seg et forbløffende antall drepte personer, og så godt som ingen av disse drapene var noen gang blitt oppklart. Dixie-mafiaen hadde en eneste leveregel, en kort, konsis og blodflekket ed som sto som hogd i stein: «Du skal aldri sladre til purken.» De som likevel gjorde det, ble funnet igjen i bunnen av grøfter, om de da i det hele tatt ble funnet. Det gikk rykter om at visse trålere som fisket reker i det dype, varme farvannet i Mississippi-stredet, lempet lik med betongtøfler over bord snaut fire mil fra kysten. Til tross for ryktet om lovløse tilstander ble kriminaliteten i Biloxi holdt i sjakk av klubbeierne og nøye overvåket av politiet. Med tiden ble de syndefulle tilbøyelighetene i hovedsak forvist til én spesiell bydel, nemlig en kystnær og nesten to kilometer lang strekning av Highway 90. På begge sider av «Stripa«, The Strip, lå barer, bordeller og kasinoer på rekke og rad, noe som for lovlydige borgere var enkelt å overse. Livet langt unna var normalt og trygt. Den som lette etter trøbbel, trengte aldri å lete lenge. På den annen side var det like enkelt å unngå det. Det som skapte Biloxis velstand, var sjømaten, skipsverftene og byggebransjen samt en fantastisk arbeidsmoral blant immigrantene, som drømte om et bedre liv. Byen bygde skoler, sykehus, kirker, veier, broer, diker mot havet, parker, fritidsområder og alt annet den trengte for å gjøre innbyggernes liv enda bedre.
68066 Guttene fra Biloxi – s. 11
11.12.2025 14:51
kapittel 2
Rivaliseringen var i begynnelsen et vennskap mellom to gutter som hadde mye til felles. Begge var barnebarn av kroatiske immigranter, og begge ble født og vokste opp i The Point, som Point Cadet ble kalt for enkelhets skyld. Familiene deres bodde to gater fra hverandre. Foreldrene og besteforeldrene deres var gode bekjente. De ble tatt med i de samme katolske menighetene, gikk på de samme skolene, løp rundt i de samme gatene, på lekeplassene og strendene, og var ute i Golfen og fisket med fedrene på sløve søndager sommerstid. De ble født med en måneds mellomrom i 1948, begge som sønner av unge krigsveteraner som giftet seg med kjærestene sine og stiftet familie. Den etablerte barnekulturen, som generasjonene før dem hadde hatt med fra den gamle verden, slo dårlig an i Biloxi. Løkkene og idrettsplassene var som skapt for baseball og ingenting annet. Som gutter flest i The Point begynte de å kaste og slå nesten før de hadde lært å gå, og de var bra stolte da de fylte åtte år og fikk utlevert sin første baseballdrakt. I tiårsalderen begynte folk å legge merke til dem og snakke om dem. Keith Rudy, den eldste av de to med tjueåtte dager, kastet med venstre hånd, hardt og ustrukturert, og mangelen på kontroll skremte vettet av slagspillerne. I tillegg slo han også fra venstre, og selv når han ikke var i den posisjonen, ble han plassert overalt hvor trenerne syntes de trengte ham, enten det var på ytre felt eller ved andre eller tredje base. Fordi det ikke fantes mottakshansker for 12
68066 Guttene fra Biloxi – s. 12
11.12.2025 14:51
venstrehendte, lærte han seg både å kaste og ta imot med høyre. Hugh Malco var høyrehendt som de fleste, til gjengjeld kastet han enda hardere og med større nøyaktighet. Det var redselsfullt å stå ansikt til ansikt med ham på femten meters hold, og ti år gamle slagspillere foretrakk å gjemme seg på lagbenken. En trener overtalte ham en gang til å lære seg å slå fra venstre uten annen logisk begrunnelse enn at de fleste slagspillerne på den alderen slo fra høyre. Babe Ruth slo fra venstre, det gjorde også Lou Gehrig og Stan Musial. Naturligvis kunne Mickey slå fra begge sider, men han var yankee. Hugh hørte godt etter, for han var lett å trene og ville gjerne vinne. De levde og åndet for baseball, og det varme kystklimaet gjorde det mulig for dem å spille nesten året rundt. Småguttserier ble satt opp sent i februar, kampene ble dratt i gang i midten av mars; det skulle spilles to kamper i uken i minst tre måneder. Da resultatet av bymesterskapet markerte slutten på den regulære sesongen, begynte de seriøse allstar-kampene. Biloxi gjorde det bra i sluttspillet på delstatsnivå, og det ble forventet at byen skulle gå videre til kretsturneringen. Laget hadde ennå til gode å komme til den store finalen i Williamsport, men optimismen var stor hvert eneste år. Kirken var betydningsfull, i hvert fall for foreldrene og besteforeldrene, men guttenes evangelium het baseballaget Cardinals. Det deltok ingen profflag fra sørstatene i toppseriene. Radiostasjonen KMOX i St. Louis med Harry Caray og Jack Buck overførte hver eneste kamp, og guttene visste alt om Cardinal-spillerne, hvilke posisjoner de spilte i, hvor gode de var, hvor de var født, og hvilke styrker og svakheter som preget dem. De lyttet intenst til hver eneste kamp, klippet ut resultattabellen fra Gulf Coast Register og brukte deretter mange timer på en eller annen grusslette der de spilte omgangene om igjen. De kjøpte baseballkort for hver eneste cent de fikk tak i, og byttet de kort, var det dødsens alvor. Topps var det foretrukne 13
68066 Guttene fra Biloxi – s. 13
11.12.2025 14:51
merket, hovedsakelig fordi smaken i tyggegummien varte lenger. Når sommeren kom og skolen sluttet, ble gatene i The Point fylt av unger som spilte baseball eller softball eller utallige andre ballspillvarianter. De eldre guttene tok styringen på løkkene og idrettsplassene, de satte sammen lag som ofte konkurrerte mot hverandre i mange timer. På de viktige dagene dro de hjem og vasket seg, spiste litt, hvilte slitne armer og ben, før de skyndte seg tilbake til banene og de ordentlige kampene som familie og venner gikk mann av huse for å se på. På sene ettermiddager eller tidlig om kvelden med banebelysningen tent spilte de intenst og i spøkefullt alvor mens kampen bølget frem og tilbake. De frydet seg over fansens tilrop og spottet hverandre nådeløst. En spillefeil utløste et skred av buing. Et home run fikk jubelen på motstanderens lagbenk til å stilne. En kaster med krutt i armen kunne få enhver motstander til å blekne. Protester mot gale dommeravgjørelser ble ikke tålt, i hvert fall ikke fra spillernes side, men for fansen fantes det ingen begrensninger. Og overalt på tribunene, på parkeringsplassene, til og med på lagbenkene hørtes skrålet fra transistorradioer som gjenga kampsendingene fra KMOX, og alle visste hvordan Cardinals lå an. Da de var tolv, opplevde Keith og Hugh sin mest magiske sesong. Keith spilte på et lag som ble sponset av DeJean Packing. Hughs lag ble sponset av Shorty’s Shell. De var overlegne gjennom hele sesongen, og lagene tapte bare én gang for hverandre med ett poeng. Etter å ha slått kron og mynt ble det DeJean Packing som kom til byfinalen, der de slaktet et lag fra Biloxi West. Keith var kaster gjennom alle seks omgangene, misset på to slag, men sikret fire poeng og to home run. Han og Hugh ble enstemmig hentet inn på Biloxi allstar-laget, og dermed ble de offisielt og for første gang lagkamerater, selv om de hadde spilt sammen i utallige kamper på løkkene. Fordi Hugh kastet knallhardt med høyre, og Keith skapte frykt blant slagmenn med en kanon av et venstrehåndskast, 14
68066 Guttene fra Biloxi – s. 14
11.12.2025 14:51
seilte Biloxi opp som soleklar favoritt til å vinne enda et delstatsmesterskap. Etter en ukes trening fikk trenerne lastet spillerne opp i tre pickuper, før de kjørte snaue tjue minutter vestover langs Highway 90 til delstatsmesterskapet i Gulfport. Hundrevis av jublende fans fulgte etter med skrik og hoing. Sluttspillet ble preget av lag fra den sørlige delen av delstaten. Det var Biloxi, Gulfport, Pascagoula, Pass Christian og Hattiesburg. I den første kampen mot Vicksburg traff slagmannen bare én gang på Keiths kast, mens Hugh sikret fire poeng med et kast som tømte alle basene for folk. I den andre matchen var det Hugh som lurte slagmannen med alle unntatt ett kast, mens Keith takket for tilliten og ordnet to home run. På fem kamper skåret Biloxi trettiseks poeng, tapte bare fire, og sikret seg med det delstatstittelen. Byen feiret seieren og sendte guttene av sted på reise til Pensacola. Konkurranse på neste nivå ville bli en helt annen sak, for da ventet lagene fra Florida. Ingenting frydet guttene mer enn å dra av sted med laget og oppleve moteller og svømmebassenger og måltider på restaurant. Hugh og Keith bodde på samme rom og var ubestridte ledere, for trenerne hadde oppnevnt dem begge til lagkapteiner. De var uatskillelige, både når de spilte og ellers, og var midtpunktet i alt som foregikk. Ute på banen var de fryktede krigere som ga fansen grunn til å juble, som alltid manet lagkompisene til å spille mer kynisk, lytte til trenerne, glemme mulige personlige feil og tolke spillets gang. Når de ikke var på banen, holdt de lagmøter, fant på skøyerstreker, bestemte de andres kallenavn, befalte hvilke filmer som burde ses, og hvilke restauranter som burde besøkes, pluss oppmuntret lagkamerater som var blitt henvist til reservebenken. I første kamp tapte Hugh fire poeng, men Biloxi vant over laget fra Mobile, som var delstatsmestere i Alabama. I kamp nummer to var Keith enda mer ustoppelig og sikret åtte poeng før han ble byttet ut i fjerde omgang, og Biloxi tapte mot et lag fra Jacksonville med tre poeng. To dager 15
68066 Guttene fra Biloxi – s. 15
11.12.2025 14:51
senere i en kamp mot et lag fra Tampa misset Hugh fire poeng mot slutten av sjette omgang og tapte oppgjøret. Sesongen var over. Drømmen om å delta i Verdensserien for småguttlag og spille i Williamsport var nok en gang blitt knust av delstaten Florida. Laget trakk seg tilbake til motellet for å slikke sårene, men det tok ikke lang tid før guttene plasket rundt i svømmebassenget og forsøkte å vekke interesse hos noen eldre jenter i bikini. Foreldrene satt med cocktailer under solparasoller ved bassengkanten og betraktet dem. En lang sesong var endelig slutt, og de gledet seg til å komme hjem og runde av sommeren uten det daglige maset med baseball. Nesten alle foreldrene var til stede; noen slektninger hadde også innfunnet seg sammen med en håndfull blodfans fra Biloxi. Noen var nære venner, andre bare vennlige bekjentskaper. Flesteparten hørte hjemme i The Point og kjente hverandre godt, men i akkurat den gruppen hadde solidariteten begynt å slå sprekker. Hughs foreldre, Lance og Carmen Malco, følte seg en tanke tilsidesatt, og det med god grunn.
68066 Guttene fra Biloxi – s. 16
11.12.2025 14:51
kapittel 3
Da bestefaren til Hugh gikk landgangen opp i 1912, var han seksten år gammel og kunne nesten ikke si noen ting på engelsk. Han kunne uttale «Biloxi», og det holdt i massevis for tollfunksjonæren. Immigrasjonsskipene var fylt av østeuropeere, mange hadde slekt på ulike steder langs Mississippi-kysten, og tollerne var oppsatt på å sende disse folkene videre til et eller annet sted. Biloxi var reisemålet de fleste foretrakk. Guttens navn, der hjemme i Kroatia, var Oron Malokovic, også noe å bryne seg på. Enkelte i tollvesenet hadde tålmodighet og noterte de innfødte navnene med nitid nøyaktighet. Andre gikk raskere til verks. Kanskje var de utålmodige, om ikke likegyldige, eller kanskje så de det slik at de gjorde immigranten en tjeneste ved å døpe ham eller henne om til et navn som ville gli lettere inn i det nye landet. Det må i rettferdighetens navn sies at navnene «der bortefra« var vanskelige for engelsktalende å uttale. New Orleans og Golfkysten hadde en fargerik historie der fransk og spansk hadde vært de dominerende fremmedspråkene, men ved starten av 1800-tallet hadde de begge glidd inn som en naturlig del av engelsk. Men med de slaviske språkene, fulle av konsonanter, var det langt verre. Uansett hvordan det var, ble Oron til Aaron Malco, en identitet han bare nølende aksepterte fordi han ikke hadde annet valg. Bevæpnet med nye ID-papirer strøk han av sted til Biloxi, der en slektning skaffet ham et rom i en brakke og en jobb som østersrenser i et «østershus«. Som sine lands17
68066 Guttene fra Biloxi – s. 17
11.12.2025 14:51
menn levde han på et eksistensminimum, jobbet så mange lange og slitsomme skift som mulig og klarte å legge noen slanter til side. Etter to år fant han en bedre jobb som skipsbygger ved et skonnertverft i Back Bay i Biloxi. Han tjente bedre, men jobben var fysisk krevende. Aaron var på dette tidspunktet en voksen kar, drøyt én åtti høy med kraftig ryggtavle og muskler som kunne håndtere de drøyeste tømmerstokkene som ellers krevde to eller tre manns innsats. Han innyndet seg hos sjefene og fikk sitt eget arbeidslag pluss bedre lønn. I en alder av nitten år tjente han femti cent i timen, som var topplønnen, og jobbet så mange timer som verftet bare kunne gi ham. Da Aaron var blitt tjue, giftet han seg med Lida Simonovich, en kroatisk jente på sytten år, som hadde hatt det hell i livet at hun ble født i USA. Moren hadde født henne bare to måneder etter at hun og barnefaren gikk i land fra båten fra Europa. Lida arbeidet i en hermetikkfabrikk, og når hun hadde fri, brukte hun tiden til å hjelpe sin mor, som var syerske. Det unge paret leide et enkelt plankehus i The Point, der de bodde midt iblant familie og venner, som alle hadde lagt gamlelandet bak seg. Drømmene deres ble knust åtte måneder etter bryllupet, da Aaron falt ned fra et stillas. Bruddene i armen og benet ville gro, men den splintrede virvelen lengst nede på ryggen gjorde ham så godt som ufør. I flere måneder trente han hjemme, og han klarte omsider å gå igjen. Jobben var borte, men paret overlevde på endeløs støtte og bistand fra familie og naboer. De hadde alltid mat på bordet, husleien ble betalt, og sognets prest, pater Herbert, kom daglig innom og leste bønner, på både engelsk og kroatisk. Ved hjelp av en stokk, som han til tross for heroisk innsats aldri skulle komme til å klare seg uten, tok Aaron fatt på den utfordrende oppgaven det var å skulle finne seg en jobb. En fjern fetter eide den ene av tre kolonialsjapper som lå på hvert sitt hjørne i The Point. Han syntes synd på Aaron og tilbød ham en jobb der han skulle feie gulvene, etterfylle varer i hyllene og med tiden lære å betjene kasseapparatet. 18
68066 Guttene fra Biloxi – s. 18
11.12.2025 14:51
Det gikk ikke lang tid før Aaron hadde overtatt butikkdriften, og omsetningen økte. Han kjente alle kundene, både barna deres og besteforeldrene, og gikk ikke av veien for noen ting når det gjaldt å hjelpe folk. Han økte lagerbeholdningen, sluttet å føre varer som aldri ble solgt, og utvidet forretningen. Selv etter stengetid hentet han varer for kundene og leverte dem på døren ved hjelp av en gammel varesykkel. Fordi Aaron holdt i tømmene, bestemte sjefen hans seg for å åpne manufakturforretning to kvartaler unna. Aaron så muligheten for enda en utvidelse. Han overbeviste sjefen om å leie bygningen ved siden av og åpne en bar. Året var 1920, alkoholforbudet hadde festet sitt grep om nasjonen, og de katolske immigrantene i Biloxi var tørstere enn noensinne. Aaron inngikk en avtale med en lokal spritsmugler og forsynte baren med et imponerende utvalg av øl, til og med noen sorter fra Europa, pluss et titall populære irske whiskeymerker. Hver dag åpnet han kolonialbutikken ved soloppgang og serverte kruttsterk kaffe og kroatisk bakverk til fiskerne og hermetikkarbeiderne. Sent hver kveld bakte Lida et stort fat med krostule, smultbakte kaker med melisdryss, som virkelig slo an blant morgenfuglene. Om formiddagen humpet Aaron omkring med stokken mens han vekselvis sto i kassen, parterte kjøtt, fylte varer i hyllene og imøtekom kundenes forskjellige ønsker. Sent utpå ettermiddagen åpnet han baren og ønsket stamgjestene velkommen. Når alle hadde fått sine drinker, skyndte han seg tilbake til kolonialen, som han stengte etter at siste kunde hadde gått, vanligvis rundt klokken sju. Fra da av sto han bak bardisken og skjenket drinker mens han fleipet med venner, fortalte vitser og spredte rykter. Normalt stengte han rundt elleve, da det siste skiftet med hermetikkarbeidere omsider hadde fått nok. I 1922 hilste Lida og Aaron sitt første barn velkommen og velsignet ham med det erkeamerikanske navnet Lance. En datter og nok en sønn fulgte på. Det enkle huset deres holdt på å renne over av folk, så Aaron godsnakket med 19
68066 Guttene fra Biloxi – s. 19
11.12.2025 14:51
sjefen sin og fikk leie et uinnredet lokale i etasjen over baren og kolonialen. Familien flyttet inn mens en gjeng snekkere ennå holdt på å sette opp vegger og bygge kjøkken. Aarons seksten timer lange arbeidsdager ble enda lengre. Lida sa opp jobben, ikke bare for å oppdra familien, men også for å ta i et tak i kolonialen. Men i 1925 døde sjefen brått av hjerteinfarkt. Aaron hadde ingenting til overs for enken og så ingen fremtid med henne bak rattet. Han overtalte henne til å selge, og for 1000 dollar i kontanter pluss et gjeldsbrev ble han eier av både baren og kolonialen. Gjelden ble nedbetalt på to år, og Aaron etablerte enda en bar, denne gangen på vestsiden av The Point. De to populære barene og kolonialen, der det alltid var stor trafikk, gjorde familien Malco mer velstående enn immigrantfamilier flest, men de gjorde aldri noen forsøk på å vise det. De arbeidet bare enda mer samvittighetsfullt, la seg opp penger, fortsatte å bo i leiligheten over butikken og fremsto i ett og alt som sparsommelige og nøysomme innvandrere. De rykket raskt ut hvis noen trengte hjelp, og om venner av Aaron hadde behov for penger, fikk de nå og da låne mindre beløp dersom bankene hadde sagt nei. De bidro rundhåndet til menighetsarbeidet og gikk aldri glipp av gudstjenestene på søndager. Barna ble satt i arbeid straks de var blitt store nok. Synet av Lance, sju år, på sykkel, med kurver fulle av varer som ble fraktet hjem til kundene, ble snart et fast innslag i gatebildet i The Point. Da han ble ti, sto han bak bardisken og smøg flasker med øl over til tørste kunder, mens han samtidig holdt styr på hvor mange hver mann hadde fått. Tidlig i karrieren som forretningsdrivende hadde Aaron sett stygge utslag av spillegalskap, og han var tydelig på at han ikke ville ha noe med gambling å gjøre. Bortsett fra at pengespill var forbudt, hadde Aaron selv bestemt at kortog terningspill ikke skulle forekomme i bakrommene i hans barer. Det kunne nok være fristende å gi etter, og enkelte av kundene mislikte forbudet, men Aaron sto på sitt. Menighetens pater Herbert applauderte. 20
68066 Guttene fra Biloxi – s. 20
11.12.2025 14:51
Depresjonstiden satte sitt preg på sjømatindustrien, men Biloxi taklet problemene bedre enn resten av nasjonen. Det fantes nok av reker og østers, og mat måtte folk ha. Turiststrømmen tørket ut, men hermetikkfabrikkene holdt det gående, om enn med lavere kapasitet. I The Point ble folk tvunget ut i arbeidsledighet, noe som gjorde det umulig å betale husleie. I all stillhet overtok Aaron pantelånene på et titall bolighus og ble med det eiendomsmagnat. Han aksepterte enkle gjeldsbrev for forfalte husleier, men gjorde aldri noe for å inndrive pengene. Ingen som bodde i et hus Malco eide, ble noensinne kastet ut. Da Lance hadde gjort seg ferdig med Biloxi High School, lekte han med tanken på å søke seg til et college og studere. Aaron var lunken til forslaget; han trengte sønnen i barene og kolonialen. Lance tok noen kurs på et juniorcollege i nærheten, og det var ingen direkte overraskelse at han viste talent for økonomi og forretningsdrift. Han ble oppmuntret av lærerne til å fortsette studiene ved et delstatscollege i Hattiesburg, ikke langt unna, men selv om Lance holdt fast ved drømmen, var han redd for å nevne den for faren. Krigen kom og rev opp rutinene, og Lance glemte alt om videre studier. Dagen etter angrepet på Pearl Harbor søkte han opptak som marinesoldat og reiste hjemmefra for første gang. Han ble sendt videre med Første Infanteridivisjon og deltok i harde kamper i Nord-Afrika. Da de allierte frigjorde Sør-Italia i 1944, var han blant de første som ble landsatt i Anzio. Fordi han også snakket kroatisk, ble han og noen hundre andre sendt til Øst-Europa, der nazityske tropper var på flukt. Tidlig i 1945 opplevde han møtet med gamlelandet der bestefaren og faren ble født, og han skrev et brev til Aaron der han fortalte fra det krigsherjede Kroatia. Han avsluttet brevet slik: Takk, far, for at du våget å forlate hjemmet ditt og søkte et bedre liv i Amerika. Aaron gråt da han leste det, men etterpå delte han innholdet med vennene og Lidas familie. De allierte styrkene presset nazityskerne vestover, og Lance deltok i kamper i Ungarn og Polen. To dager etter fri21
68066 Guttene fra Biloxi – s. 21
11.12.2025 14:51
gjøringen av Auschwitz vandret han og troppen hans langs grusveiene i konsentrasjonsleiren og så i sjokk og vantro på massegravene fulle av avmagrede lik. Tre måneder etter den tyske kapitulasjonen vendte Lance tilbake til Biloxi, fysisk uskadet, men med erindringsbilder så grusomme at han lovte seg selv dyrt og hellig å glemme dem. I 1947 giftet han seg med Carmen Coscia, en italiensk jente han var blitt kjent med på high school. Bryllupsgaven fra Aaron var et hus i The Point, i en ny del av byen med mer moderne bygg spesielt reist for krigsveteraner. Lance fant sin naturlige plass i farens forretningsdrift og la krigen bak seg. Men han følte en rastløshet og merket at barene og kolonialbutikken begynte å kjede ham. Han var full av ambisjoner og ønsket å tjene store penger på gambling. Aaron var fremdeles sterkt imot den slags, og det oppsto diskusjoner. Tretten måneder etter bryllupet ble Carmen den stolte mor til Hugh, og familien gledet seg vilt over at en ny generasjon hadde meldt sin ankomst. I rask rekkefølge ble det født barn overalt i The Point, og barnedåpsbølgen holdt pater Herbert travelt opptatt. De unge familiene vokste, og den eldre slekten feiret utviklingen. Livet i The Point hadde aldri føltes bedre. Det var nok en gang oppgangstid i Biloxi, og sjømatindustrien produserte som aldri før. Turismen tok seg opp igjen, og det ble bygd luksushoteller langs strendene. Hæren hadde vedtatt å beholde Keesler som rekruttskole, noe som førte til en aldri avtagende strøm av unge gutter som var ute på livet. Nye kasinoer, barer og bordeller skjøt opp, og trafikken langs strendene hadde aldri vært større. Den etablerte ordningen ble holdt i hevd; politiet og politikerne forsynte seg av kontantstrømmen og lukket øynene for det som foregikk. Da Broadwater Beach Hotel – i art deco-stil – ble åpnet, sto det spilleautomater på rekke og rad i vestibylen. De var innkjøpt hos en leverandør i Las Vegas, men fremdeles like ulovlige. Farsrollen fikk Lance til å moderere sine ambisjoner om å 22
68066 Guttene fra Biloxi – s. 22
11.12.2025 14:51
satse på ulovlighetene. Dessuten hadde Aaron full kontroll og var fast bestemt på å bevare sitt plettfrie rykte. Men i 1950 ble familiens forretninger rammet av dramatiske forandringer da Aaron plutselig døde av lungebetennelse i en alder av femtifire år. Han etterlot seg hverken testament eller instrukser om fordeling av sine verdier; følgelig skulle formuen hans deles likt mellom Lida og de tre barna. Sorgen gikk hardt innpå Lida, som ble svekket gjennom lange perioder med alvorlig depresjon. Lance og hans to søsken kjempet mot hverandre om verdiene i boet, med en alvorlig konflikt som resultat. Til morens store fortvilelse kranglet de i årevis. Etter hvert som det begynte å gå nedover med henne, var det Lance, den førstefødte, alltid hennes foretrukne, som overtalte henne til å underskrive på et testament som ga ham full kontroll over formuen. Dokumentet ble holdt skjult til etter at hun var død. Da broren og søsteren leste testamentet, truet de med rettssak, men Lance klarte å avverge et rettsoppgjør ved å tilby hver av dem 5000 dollar kontant. Broren tok imot pengene og flyttet til en annen kant av landet. Søsteren giftet seg med en lege og bosatte seg i New Orleans. Til tross for familiedramaet og en allmenn og vedtatt oppfatning av at Lance hadde utmanøvrert sine søsken, ble han og Carmen fremdeles betraktet med velvilje i The Point. De levde beskjedent, selv om de hadde hatt råd til høyere standard, og deltok aktivt som sjenerøse samfunnsborgere. De var de største bidragsyterne til St. Michaels-kirken og menighetens veldedighetsprosjekter, og sviktet aldri når det gjaldt å rekke ut en hjelpende hånd til dem som trengte det. Enkelte så til og med beundrende på Lance og kalte ham den smarteste av Malcoene fordi han nå og da deltok i pengespillene og tjente fett på det. Men når Lance ikke befant seg i The Point, ga han etter for sine tilbøyeligheter. Han kjøpte seg inn i en nattklubb, ble stille partner og gjorde halvparten av den om til kasino. Den andre halvdelen ble til en bar der det ble servert utvannede og overprisede drinker som de menige soldatene mer 23
68066 Guttene fra Biloxi – s. 23
11.12.2025 14:51
enn gjerne betalte for, særlig når de ble servert av søte jenter med avslørende antrekk. Rommene i etasjen over ble leid ut på halvtimesbasis. Suksessen var så stor at Lance og partneren åpnet enda en klubb; den var større og penere. De kalte den Red Velvet og fikk satt opp et glorete skilt med neonlys, det mest glitrende langs Highway 90. «Stripa», The Strip, var en realitet. Carmen trakk seg tilbake fra forretningene og ble mor på heltid. Lance jobbet lange dager og kvelder og var ikke alltid til stede, men Carmen holdt familien samlet og forgudet sine tre barn. Hun mislikte ektemannens etableringer i underverdenen, men de diskuterte sjelden klubbene hans. Pengene kom godt med; de hadde mer å rutte med enn de fleste i The Point. Det ville vært nytteløst å klage. Lance var en mann av den gamle skolen, hans far var fra gamlelandet, der menn regjerte over hus og hjem med jernhånd og kvinner oppdro barn. Carmen aksepterte sin rolle med sindig ro. De lykkeligste øyeblikkene delte de kanskje på baseballbanen. Unge Hugh var en fremtredende spiller alt som åtteåring, og ble bedre år for år. Foran det årlige laguttaket hadde alle trenerne satt ham opp som sitt førstevalg. Da han var ti, ble han tatt ut til å spille i serien for tolvåringer, noe som forekom svært sjelden. Den eneste som kunne måle seg med ham, var kameraten Keith Rudy.
68066 Guttene fra Biloxi – s. 24
11.12.2025 14:51
kapittel 4
Rudy-klanen hadde bodd i The Point nesten like lenge som Malcoene. Et eller annet sted i blankettvrimmelen hos tollmyndighetene i New Orleans var Rudic blitt til Rudy, et ikke helt vanlig amerikansk etternavn, men bedre fordøyelig enn noe som helst fra Kroatia. Faren til Keith, Jesse Rudy, ble født i 1924 og vokste opp som enhver annen guttunge rundt reketrålerne og hermetikkfabrikkene. Dagen etter at han fylte atten, vervet han seg til Marinen og ble sendt av gårde til Stillehavet. Hundrevis av gutter fra The Point var blitt sendt ut som soldater, og daglige og talløse bønner preget det sammensveisede samfunnet. Daglige gudstjenester ble holdt med tallrikt oppmøte. Brev fra fronten ble lest høyt for nære venner, drøftet av fedre over en øl og av mødre i etablerte strikkeklubber. I november 1943 ble krigen en nærgående realitet da det ble banket på døren til familien Bonovic. Harry, marinesoldat, var blitt drept ved Guadalcanal som den første falne fra The Point og bare den hittil fjerde i Harrison County. Naboene sørget og hjalp til med alt som trengtes, mens krigens slagskygge senket seg enda lavere over byen. To måneder senere ble enda en gutt drept. Jesse tjenestegjorde på en destroyer i Stillehavsflåten. Under slaget om Leyte-bukten på Filippinene i oktober 1944 ble han såret da en kamikaze-stupbomber traff destroyeren midtskips. Jesse ble berget opp fra havet med alvorlige brannsår på begge ben. To måneder senere ble han lagt inn på et marinesykehus i San Francisco, der han ble 25
68066 Guttene fra Biloxi – s. 25
11.12.2025 14:51
tatt under behandling av dyktige leger og det ikke var noen manko på søte, unge sykepleiersker. Romantikken blomstret, og da han ble skrevet ut våren 1945, vendte han tilbake til Golfkysten med to skrøpelige ben, en skipssekk med alt sitt jordiske gods, og en nitten år gammel brud. Agnes var en bondejente fra Kansas som med stor engstelse var blitt med Jesse hjem. Hun hadde aldri før vært i sørstatene og brakte med seg de typiske oppfatningene om barbente småbrukere, fjellbønder uten tenner, raseskillelover og så videre, men hun var sinnssykt forelsket i Jesse. De leide et hus i The Point og begynte å jobbe. Agnes ble ansatt som sykepleierske på Keesler, mens Jesse strøk fra den ene blindsporpregede jobben til den andre. De fysiske begrensningene gjorde det umulig for ham selv å arbeide deltid om bord på en reketråler, noe han egentlig følte som en lettelse. Overraskende nok for Agnes fant hun seg godt til rette i det nye livet ved Golfkysten. Hun elsket det tette samholdet blant immigrantfamiliene der hun ble ønsket velkommen uten forbehold og fordommer. Hun var protestant, men det brydde ingen seg om. Etter åtti år i landet var det vanlig og fullt ut godtatt å gifte seg på tvers av tro og etnisitet. Agnes likte dans og selskaper, en drink i ny og ne samt de store familiesammenkomstene. Livet på bondelandet i Kansas hadde vært mye stillere. Og tørrere. I 1946 vedtok Kongressen en ny lov og bevilget samtidig penger, noe som førte til at tusener av unge krigsveteraner plutselig fikk råd til å ta en utdannelse. Jesse ble tatt opp ved et juniorcollege og fulgte alt han kunne komme over av kurs i historie. Drømmen hans var å bli historielærer ved en high school. Det han innerst inne knapt våget å drømme om, var å bli universitetslærer og forelese i historie ved et universitet. Planene omfattet ikke tanker om barn og familie, men etterkrigs-USA viste seg å være fruktbart territorium. Keith ble født på Keesler i april 1948, der veteranene og deres familier kunne nyte godt av gratis helsetjenester. 26
68066 Guttene fra Biloxi – s. 26
11.12.2025 14:51
Tjueåtte dager senere ble Hugh Malco født i den samme sykehusfløyen. Familiene kjente hverandre fra tilfeldige møter i immigrantmiljøet i The Point, og fedrene var gode bekjente, men ikke nære venner. Fem måneder etter at Keith hadde meldt sin ankomst, ble familien overrasket da Jesse og Agnes kunngjorde at de skulle flytte for å få seg en utdannelse. Jesse skulle i hvert fall det. Det nærmeste lærestedet som tilbød et fireårig studium, var delstatens lærerskole i Hattiesburg, cirka ett hundre og tjue kilometer lenger nord. De skulle være borte i et par års tid før de kom tilbake. Jesses utdannelse ville medføre den første collegeeksamenen i familien Rudics/Rudys historie, og foreldrene hadde all grunn til å være stolte. Han og Agnes pakket koffertene, stappet dem inn i en Mercury 1938-modell, og med Keith på lasset dro de nordover langs Highway 49. De fikk tak i en liten studentleilighet på campus, og etter bare to dager hadde Agnes sikret seg jobb som sykepleierske hos en gruppe leger. De tilpasset hennes skiftplan med forelesningene hans slik at foreldrene klarte å unngå utgifter til barnevakt for lille Keith. Jesse fulgte så mange kurs han maktet, og pløyde seg gjennom studiene. Han gjorde alt unna på to år, og de vurderte å bli værende slik at han kunne ta en mastergrad. Det var imidlertid nyheter på fruktsommelighetsfronten. Da Agnes skjønte med sikkerhet at hun var gravid med nummer to, vedtok de at studietiden var over, og at Jesse måtte i gang med en karriere. De dro hjem igjen og leide seg et hus i The Point. Da det viste seg at det ikke var noen stilling ledig som historielærer ved Biloxi High School, måtte Jesse kaste seg rundt og ta til takke med en jobb som samfunnsfagslærer for niendeklassinger ved en skole i Gulfport. Den første årslønnen hans utgjorde 2700 dollar. Agnes vendte tilbake til jobben på Keesler, men graviditeten var vanskelig, og hun måtte søke permisjon. Beverly ble født i 1950. Jesse og Agnes var enige om at to barn fikk være nok for en stund, og familieplanlegging 27
68066 Guttene fra Biloxi – s. 27
11.12.2025 14:51
ble noe de tok med stort alvor. Jesse halte endelig i land en jobb som historielærer ved Gulfport High School, noe som medførte en beskjeden lønnsøkning. Agnes jobbet deltid, og i likhet med andre unge par like etter krigen holdt de knapt hodet over vannet mens de drømte om bedre tider. På tross av alle tiltak og forsiktighetsregler var det et eller annet som slo feil, og Agnes ble gravid for tredje gang. Laura ble født bare fjorten måneder etter Beverly, og over natten ble huset altfor lite. Men Jesses foreldre bodde bare fire dører bortenfor, og det bodde onkler og tanter praktisk talt rett over gaten. Hvis Agnes trengte hjelp eller rett og slett bare en pause, var det bare å skrike ut og vente på snarlig avlastning. Mødrene og bestemødrene i det samme kvartalet var svært stolte over å få hjelpe til med å oppdra andres barn. Yndlingstemaet som Jesse og Agnes mumlet om i stille stunder, var tanken om å flytte bort fra The Point. Selv om støtten og omtanken de nøt godt av, var svært viktig og noe de virkelig verdsatte, kunne det hele til tider føles litt kvelende. Alle visste hva de drev med. Privatliv var nesten et fremmedord. Hvis de av en eller annen grunn unnlot å møte opp ved søndagsgudstjenesten, kunne de vente seg et regulært opptog av venner og familiemedlemmer som stakk innom for å sjekke hvem som var syk. Hvis et av barna en morgen våknet med feber, ble dette snakket om ute i gatene, der det på kort tid ble et spørsmål om liv eller død. Privatliv var nå én ting. Plassbehov noe annet. Huset var overfylt og ville bare føles trangere år for år etter hvert som barna vokste opp. Men noe større ville bli en utfordring. Agnes hadde tre små barn å passe på og kunne ikke jobbe. Det var et alvorlig slag for familien, for i fulltidsjobb ville hun tjent mer enn Jesse. Hans årsgodtgjørelse hadde ennå ikke nådd 3000 dollar, for økte lærerlønninger ble aldri prioritert. Men de fortsatte å drømme. Og så vanskelig det enn var, forsøkte de å holde den seksuelle aktiviteten på et minimum. Et fjerde barn kom ikke på tale. Men like fullt gjorde han sin ankomst. Timothy ble født 14. mai 1953 og kom hjem til et hus fullt av folk med de 28
68066 Guttene fra Biloxi – s. 28
11.12.2025 14:51
beste ønsker for fremtiden, selv om de i all stillhet var enige om at fire måtte holde. Naboene var lei av ballonger og kaker. * I løpet av sitt korte mellomspill som collegegutt, om enn gutten var gift, hadde Jesse fått bare én betydningsfull venn. Felix Perry var også student med historie som hovedfag, men brått hadde han skiftet kurs etter eksamen og bestemt seg for å bli advokat. Han var en dyktig og intelligent student som ikke hadde hatt problemer med å komme inn på jusstudiet ved Ole Miss, der han etter tre år avla eksamen som den beste i sitt kull. Han sikret seg jobb i et hyggelig advokatfirma i Jackson og med et misunnelsesverdig årlig salær. Han ringte på forhånd, sa han kom innom Biloxi på jobb, og hva med å spise middag? Med fire barn under fem år kunne ikke Jesse engang drømme om en kveld på byen, men Agnes insisterte. «Bare ikke kom hjem full,» sa hun og lo. «Og når skjedde det sist?» «Har aldri skjedd. Kom deg av gårde.» Felix var enslig, langt hjemmefra, hadde lommene fulle av kontanter og var ute etter å ha det moro. De var på Mary Mahoney’s og koste seg med gumbo, østers naturell og grillet snapper samt en flaske fransk vin til det hele. Felix hadde gjort det klart at kvelden var på hans regning, men at han ville utgiftsføre den på en eller annen klient. Jesse hadde aldri satt større pris på et måltid. Men etter hvert som middagen varte og rakk, begynte Jesse å irritere seg over selvskrytet som den gamle vennen la for dagen. Felix tjente gode penger, var iført en kostbar dress, kjørte en Ford 1952-modell, og karrierekurven pekte oppover i uendelighet. Han kom til å bli partner om sju år, kanskje åtte, og det ville bli som å sikre seg den store lotterigevinsten. «Har du noen gang vurdert jussen?» spurte han. «For du har vel ikke tenkt å være skolelærer i all fremtid?« Det var faen så riktig, men ikke noe Jesse aktet å inn29
68066 Guttene fra Biloxi – s. 29
11.12.2025 14:51