21. januar
Det var en klar blå dag. En dag som gjorde at mange stockholmere syntes at det faktisk var verdt de tre foregående månedene med grått og trist snøslaps. Dejan gledet seg til turen, ikke bare på grunn av den han skulle møte når han kom fram. Han elsket å kjøre bil. Han tok av seg hanskene og vred på nøkkelen. Bilen startet med et rykk. Rattet var kaldt, som om det var av metall, så han holdt det bare med fingertuppene på høyre hånd. Likevel frøs han. På nyere modeller var det varme i rattet, men nå var det bare å skru klimaanlegget på fullt og vente på at varmen skulle fylle kupeen. Han hadde lånt kjerra av Tomas, siden hans egen bil var totalvrak etter en kjedekollisjon i forrige uke. Men dette var faktisk også en BMW, til og med i 5-serien, så han hadde ingen grunn til å klage. Det fantes folk som kjørte japansk eller Opel. Han kjørte nordover på E4. Hvis noen hadde vekket ham midt på natta og bedt ham ramse opp disse forstedene baklengs, ville han klart det på første forsøk. Litt senere tok han av mot E18. Nå kjørte han gjennom de nordre delene av Stockholm. Dette var derimot ikke hans område. Et stykke før Åkersberga tok han av mot Österåker-fengselet. Det var blitt bygd om siden sist gang han var her. Det var bare å innrømme – de siste årene hadde besøkene blitt færre enn de burde. 14